Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Siste reis for de gudløse

Publisert nesten 11 år siden

Det diskuteres om man skal tillate avspilling av Cd-musikk i kirkene under begravelser. Det er på mange måter en forunderlig diskusjon sett fra en gudløs. Det handler tydeligvis om hva noen mener er en verdig avgang, eller kan hende en verdig inngang, sett fra et kristent synspunkt.

På mange måter blir det en fillesak i forhold til hva kirken alt tillater når det kommer til begravelser. Hvert år sluser man gjennom ganske mange gudløse i disse kirkesermoniene. Moralen kan synes som om bare man kan sende dem avgårde men kirkelig pomp og prakt så kan det være det samme om avdødes verdighet og livssyn ivaretaes eller ikke.

Det står ikke mye storhet av slikt.

Er man virkelig så "grådig" at man kjemper for å få tak i alle selv inn i døden? Jeg forventer ikke at de kristne og kirken skal endre sine ritualer eller sin tro. Men med tanke på at vi alle er med på å betale for kirken og dens bygg hadde jeg vel kan hende forventet at også kirkens folk så at det også kan være behov for gudløse å ha religiøst nyøtrale sermonirom.

For bryllup, konfirmasjon og jubeleer kan man bare man har råd til det leie seg utmerkede lokaler så her ser jeg ikke det store behovet bortsett fra de som ikke har råd da men de er det jo strengt talt ikke så mange av oss som bryr oss om.

Men for begravelsessermonier er det nok ikke like lett å finne egnet plass hvor man kan få tillatelse til å bære inne kisten med avdøde og gjennomføre en minnestund for de som måtte ønske å minnes avdøde sammen med andre. At man tar snittene og kaffen på grendehuset er normalt og vel og bra, men kan man ta med seg kisten og avdøde dit også?

Er det urimelig å forvente at kommunene som har fått ansvar for kirkelivet også setter av litt til den del av befolkningen som ikke ønsker sin siste reis gjenom kirkeporten. Eller er kirkens folk og folkeflertallet av den mening at er man ikke med i det religiøse fellesskap så har man seg selv å takke og fint kan fikse alt selv.

Det tales så mye om universell utforming, at alle skal ha mulighet. Det ser ikke ut som om de gudløse hører med i dette gode selskap.

Gå til innlegget

Hva skal gud med meg

Publisert nesten 11 år siden

Det er så mange som ønsker at jeg skal finne gud. At jeg skal ta til meg Jesus. Svært få forteller meg hva gud og Jesus skal med meg!

Jeg kan forstå at det kunne vært nyttig for en god gud om jeg hadde vært en herdet kriminell og frelsen hadde gjort meg til et bedre menneske som nyttet livet til det gode og ikke det destruktive.

Jeg kan forstå om en god gud så at jeg sultet og ønsket å gi meg mulighet til å skaffe meg mat og trygghet.

Jeg kan forstå om en god gud så at jeg kun tenkte på meg selv og ikke brydde meg om andre, at da ville det vært nyttig å gi meg korreksjon så jeg tenkte mer på andre og mindre på min egen lykke.

Nå lever jeg i den villfarelse at jeg forsøker å ikke bare være meg selv god nok, noen ganger lykkes jeg andre ganger feiler jeg. Det ser jeg selv og forsøker å gjøre noe med det. Vil tro på en gud gjøre meg til et bedre menneske for andre?

For det kan vel ikke være slik at en gudstro bare skal gi meg ekstra goder, da blir det vel litt som å kjøpe seg en forsikring mot etterliv og dårlige tider, for meg selv.

Gå til innlegget

Kristenhaterne

Publisert nesten 11 år siden

Det kommer stadig påstander fra mennesker som anser seg som troende kristne at noen er ute etter å ta dem. Påstandene er ikke dokumenterte men de benyttes like vel hyppig og som kjent kan en "sannhet" oppstå om bare mange nok tror på den.

Det er vel også slik at om man har opparbeidet seg privilegier så kan man lett falle for den oppfattning at det å miste privilegier er det samme som at noen er ute etter enn. Tanken burde da streife enn at enns egne opparbeidede privilegier kan ha vært opprettholdt på bekostning av andres manglende sådanne.

Den gudløse del av befolkningen er vel det man kan definere som marginal og ligger muligens på rundt 10%. Denne lille gruppen blir ofte fremstilt som mennesker som er ute etter å ta religiøse, arbeide hårdnakket for å avskaffe guder og tro, og verve verden og alle troende over til det ene sanne livssyn.

Jeg er en av de gudløse. Jeg ber egentlig bare om å bli latt i fred. Ikke har jeg noe som helst ønske om å frata andre deres livssyn eller deres tro og guder om dette er viktig for dem i sitt livssyn. Jeg håper jo at deres tanker om meg er lik, at de ikke mener jeg skal ta deres syn, men at de tolererer at jeg har et annet syn enn dem.

Jeg kunne jo ha sunket ned i offerrollen og hevdet at jeg og mitt livssyn er utsatt for hat og hets fra de religiøse. At deres leveregler blir meg påtvunget og at de som majoritet søker å endre meg fordi jeg ansees som en som ikke har funnet den ene og hele sannhet. Men jeg ser ikke på meg selv som noe offer uansett hva andre måtte hevde eller mene. Jeg ser heller ikke på meg selv som noen religionshater eller en som ønsker å motarbeide tro og religion. For gjør jeg det så motarbeider jeg samtidig mitt eget livssyn som bygger på toleranse og sameksistens på tross av ulikheter som mått skille oss.

For meg som menneske og individ er det viktigste det vi har felles, så får vi heller leve med ulikhetene og være glade for hvilket mangfold dette medfører.

Det er trist at man skal tillegge andre holdninger og meninger som ikke har rot i virkeligheten. Offerrollen kan fremstå som meget usmakelig og ganske så patetisk når den kommer til uttrykk hos de som sitter med flertallet og makten.

Gå til innlegget

Jeg ble krenket

Publisert nesten 11 år siden

Det dukker opp over alt. Det du sa der krenket mine føleser, det bilde krenker meg, det menneskesynet er krenkende, den oppførselen krenker og så videre. Hva er det egentlig man mener og sier med dette? Hva er konsekvensen av å bli krenket? Er det en sykdom, noe man kan få piller mot? Er krenkelser objektive eller må man se det i lys av individets subjektivitet?

Hva vil det si å krenke og hva vil det si å bli krenket. Når en kristen sier at gud bryr seg om oss alle, er det da krenkelse av en som ikke tror på noen gud? Noen vil sikkert trekke på skulderne og si "religiøse tullinger" inne i seg. Andre vil ta det som en krenkelse av deres syn om at det ikke finnes guder. De kristne vil si at det er deres syn og det er krenkende om de ikke får lov til å si det. Vi ender da opp med en situasjon hvor alle er krenket men hvor alle også vil hevde at det er galt å krenke noens følelser eller livssyn. Med andre ord en helt håpløs tilstand.

Blir man krenket så bør man stille seg noen spørsmål. Er den som krenket meg værd å bli krenket av? Hvorfor bryr jeg meg og blir krenket at andres syn mer enn jeg bryr meg om tryggheten for eget syn? Er det å bli krenket farlig for meg eller er det jeg som råder over om det er en krenkelse eller ikke.

Har vi ikke noen valg selv? Er vi kommet så langt at vi går rundt som krenkede idioter hele gjengen. Vil vi ende med at vi ikke lenger kan si noe som helst i redsel for å krenke noen. Mennesket sies å ha intelligens men noen ganger kan man lurer. Ved å si dette krenket jeg sikker noen, jeg beklager det ikke.

Gå til innlegget

Helst ikke om oss selv

Publisert nesten 11 år siden

Navnet "Verdidebatten" henleder vel til at her kan man diskutere verdier i livene våre. Like vel ser dette ut til å begrense seg til hva man mener andre bør ha av verdier. Det skrives mye om hvordan andre skal løse oppgavene eller at de ikke løser dem. Hvordan andre bør leve eller oppføre seg. Sjeldent kommer det debatter hvor våre egne gjerninger blir berørt i nevneverdig grad. Vi beskytter oss godt bak uttrykk som "vi" for at det ikke skal bli for nært.

Finner vi noe likhetstrekk mellom debattene og hvordan vi har valgt å organisere vårt samfunn?

Vi ser jo at stadig flere forventer at fellesskapet skal ta del i alle de gode ideer vi har. Starter man en forening går det ikke lang tid før man sjekker om det er noe støtte å få fra fellesskapet. Vi tar det for gitt at andre skal forstå våre behov samtidig som vi ikke ser med like blide øyne på at andre får noe for sine gode ideer. Særlig om dette betyr at vi må nøye oss med mindre.

Går det ikke som forventet med våre barn er det sjeldent vi stiller spørsmål ved oss selv, det er da alltid fellesskapet, skolen, SFO eller andre som ikke gjør en god nok jobb.

Er vår gamle mor eller far ensom på aldershjemmet mener vi det burde vært ansatt flere der. Vi snakker ikke så mye om hvor mange ganger vi selv dro på besøk.

Er vi på vei bort fra et samfunn utgått fra indivdene over til et samfunn hvor individene bare er fyllmassen som berettiger navnet samfunn? Hvorfor snakker vi så ugjerne om hva vi selv gjør for at det vi drømmer om skal bli realitet, men konsentrere oss om hvordan andre bør jobbe for vår drøm.

Er det noe vi har mistet på veien tro!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere