Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Tar sitt liv mens vi diskuterer muslimer

Publisert rundt 6 år siden

Lene Marlin har fortalt om en hendelse i sitt liv som lett kunne ha endt det. En hemmelighet hun har båret på men som hun nå velger å dele med offentligheten. Ikke for å skape blest om egen person men for å belyse at livene til de rundt oss ikke alltid er slik vi mener å tro at de er.

Den omgjengelige og blider personen man opplever ved middagbordet kan neste dag vise seg å ikke lenger være der. Satt på spissen kan en vi har kjær finne på å ta livet av seg mens vi tror alt er såre vel og sitter med nesen begravet over tastaturet mes vi kjegler om muslimer på Verdidebatt.

Det er ikke gitt at man ser på noen at de sliter i sine liv. Tegn og antydninger når ikke alltid frem til oss selv om de i etterkant kan fremstå som de var ment, et rop om hjelp. Hvor trivielt må ikke mye av det vi gjør i vår hverdag fremstå om vi i vår travelhet ikke klarer å se de vi har kjær. Hjelpe dem og støtte dem og være der for dem når de trenger oss.

Slik vi lett diskuterer mennesker her inne i generelle vendinger eller rett og slett bare diskuterer dem fordi vi kan og fordi vi ikke har noe forhold til dem, like lett kan andre diskuter oss og de tragediene som rammer oss. Det som er ubeskrivelige hendelser for oss selv kan vi oppleve at andre på nett nærmest fnyser av eller mener er til pass for oss.

Det skal styrke til for å stå der i det dypeste mørke når de rundt oss påpeker at det bare er å ta seg sammen, at andre har det mye vanskeligere eller at det alltid er lys i tunellen. Det å snu seg rundt 360 grader og oppelve at lyset man gikk fra er borte og intent lys er i syne lengere freme heller. Bare mørke, fortvilelse, følelse av ensomhet og handlingslammelse.

På toppen av det hele kommer kan hende tanken på hva de rundt oss forventer av oss, hvordan de vil reagere og se på oss om vi slipper våre forsvarsverk og åpent viser at vi ikke er så sterke som maskene våre antyder.  Vil de forakte oss, vil de feie våre problemer bort som de lett i diskusjoner ellers mener at andre bare må tåle det de blir tildelt.

Vi får inderlig håpe at ingen av oss her inne opplever at vi mister våre kjære mens vi debatterer på Verdidebatt. For det er bak ryggene våre det virkelige liv leves, her forran oss er det bare en dataskjerm som hverken kan gi oss trøst eller varme.

Lene Marlins historie fortjener den oppmerksomheten den nå får. Ikke minst fortjener den at vi som ikke sliter med våre liv funderer litt over hvordan vi lever dem. Er vi der for de rundt oss, ser vi dem, lytter vi, observerer vi dem eller er de som alle de vi debatterer her inne, bare noen vi har noen meninger om.

Hvor trivielt må det ikke fortone seg om vi vant debatten men gikk glipp av livet.

Gå til innlegget

Ta vare på de gudløse for de er redningen

Publisert rundt 6 år siden

Hvor hadde Norge vært i dag om det ikke var for de som ikke har noen gudstro. Denne lille gruppen mennesker som ikke kan puttes i katergorien til de store og små religionene som kappes om hvem av dem som har mest inflytelse og flest tilhengere. 

Hvorfor bør disse tas vare på og hvordan kan de være redningen i et samfunn hvor religionene har så stor tilsluttning?

Svaret er at de står som et alternativ til påtvungen religiøsistet. De vil aldri bli noen trussel mot den frivillige religiøsiteten ei heller mot tvangsreligiøsiteten men i samfunn hvor man liker å si at det er livssynsfrihet kan de utgjøre en ganske betydelig forskjell.

I kulturer hvor religionene kulturelt står sterkt er det ikke lett å velge annerledes. Om skriften sier at man har valget og at det ikke er noen tvang kan det i virkelighetens verden være helt annerledes.

I Norge er det heldigvis ikke vanlig å spørre mennesker om de er religiøse eller ikke. Like fullt ser man at det innen en noen grupper nærmest er opplest og vedtatt at man er religiøs og tilhører en spesifikk religion kun ut fra kultur eller ens familiemedlemmers relgiøsitet. 

Slik knytning til religion henger vel kun tilbake i Norge når barn blir født og en av foreldrene er medlemmer av DNK.

Hvordan møter kulturer de som ikke ønsker å videreføre vestentlige deler av kulturen deres forfedre er/var en del av. Hvordan støtter storsamfunnet de som ønsker å ta valget selv om de ønsker å være religiøse eller ikke. 

Hadde det ikke vært for de som ikke har noen gudstro og deres støttespillere av religiøse vile vi i dag fortsatt hatt obligatorisk opplæring i en religion, vi ville fortsatt alle som en blitt døpt, konfirmert og begravet i religionens navn. Med andre ord hadde ikke individet hatt noen frihet til å velge selv, ja nær sagt tenke selv.

Storsamfunnet deler fortsatt mennesker inn etter deres religiøsitet. Majoritetsreligionen har sin råd og sin organisasjon betalt av staten. I dagens debatt om religiøs ekstremisme er et de religiøse organisasjonene man trekker frem som løsningen på den religiøse ekstremismen. 

Men er det sikkert at det er der løsningen ligger? For uten religionen ville det jo ikke vært noen religiøs estremisme. Er det noen som tør utfordre de religiøse ved å påpeke at skal man bli kvitt den religiøse ekstremismen må det reelt ligge valgfrihet i religionen. Valgfriheten til å velge religionen vekk, valgfriheten til åpent å si og får det akseptert at man ikke vil være kulturelt religiøs.

Man kunne nesten vært fristet til å sitere en norsk komiker, gi ungene øl før religionen tar dem. For det ligger ganske mye sannhet i det selv om det kan virke ekstremt. Hvor mange unge er det ikke som kunne tenke seg å bryte ut av tradisjonen de blir forventet å videreføre. Det kan jo hende de hadde valgt annerledes om de ble gitt mulighet til det.

For der er den gudløses frihet stor, man har ikke sine egne man må ta hensyn til når ens tanker vandrer. Man kan si det man mener uten at andre kan ta det for noe annet enn det det er, et individs uttalelser ikke en gruppe eller religions.

Gå til innlegget

Sheriffstjerne eller davidstjerne

Publisert rundt 6 år siden

Klesprodusenten Zara får på pukkelen for en skjorte de har produsert og solgt i sine butikker. det er en stripete skjorte med en sherriffstjerne på brystet. Stjernen er gul med seks tagger og en runding på hver tagg. 

Det blir slått opp som sak i Aftenposten http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Denne-babygenseren-fra-Zara-vekker-sterke-reaksjoner-7682336.html 

At den kan forveksles eller gi assosiasjoner til konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig er muligens der om man er overvettuges sensiblel. Men det er i så fall ganske langt fra virkelighetens verden. 

Vel å merke var davidstjernen i gult påbudt for jøder å bære på sine klær i Tyskland. Men de merkene som var i konsentrasjonsleirene var ikke like de gule man måtte bære på vanlige klær. Fangedraktene hadde vertikale brede stripper og ikke horisontale smale striper som det barneskjorten har. 

De klassiske sherriffstjernene kom i ulike utforminger og antall tagger på stjernene varierte i antall, men mange av dem var sekskantede og hadde sirkler på enden av taggene. 

Spørsmålet er om det Zara har designet fortjener den kritikken den har fått eller om man her konstruerer en sak som blir tatt helt ut av proposjoner. 

Nå er det jo ikke noe nytt at symboler får ulik betydning opp gjennom historien. Kors av ulike utforminger er et eksempel på dette og heksagrammet kan det nå virke som om noen mener enstaket er deres symbol. Er det egentlig greit og ikke minst hvor mye bør man legge i noe som kan minne om noe annet?

Gå til innlegget

Jeg vil vite hva jeg skal frykte

Publisert rundt 6 år siden

Som menigmann, har jeg noe behov for denne informasjonen? Gjør den godt eller kan den skape engstelse og frykt som igjen kan skape uro i samfunnet vi lever i?

Det kan vel ikke kalles en agurknyhet men det er helt klart en "nyhet" man ikke helt vet hvorfor man bør vite om den eller hva man skal gjøre med den. 

Myndighetene ved sine representanter har gått ut i presse og sosiale medier for å opplyse om at det kan komme en terrorhandling mot Norge i den nærmeste fremtid. Nå sier jo ikke dette oss noe om det vil kunne komme på norsk jord eller mot norske interesser i utlandet. 

Det er helt på sin plass at rette myndigheter får slik informasjon. At politiet med flere vet om trusselen og eventuelt øker sin beredskap. Men jeg som menigmann, har jeg noe behov for denne informasjonen. Gjør den godt eller kan den skape engstelse og frykt som igjen kan skape uro i samfunnet vi lever i.

Skal vi alle gå rundt å frykte alt som kan gå galt ville de færreste av oss overleved psykisk over tid. Noen klarer det jo det holder det med å lese her inne på Verdidebatt for å forstå, men det gjelder nok ikke mer enn en mindre gruppe i samfunnet. Resten av oss foretrekker å ikke bekymre oss for mye over alt som kan gå galt og i det minste ikke gå å tenke på det hele tiden til vi en dag muligens får rett.

Det var jo dette med selvoppfyllte profetier eller historien om gutten som ropte ulv. 

Gå til innlegget

Imponert

Publisert over 6 år siden

Det slår meg at i de mange trådene om midtøsten er det veldig mange som hevder seg godt informerte. Det får meg til å undres over at så mange her inne har førstehåndskjennskap til midtøsten og da særlig Israel og palestinerne. 

Selv er jeg vel knapt nok opplest på området, ikke har jeg sett mer enn et minutt eller to om problematikken på televisjonsapparatet det siste året ei heller har jeg lest mange avisartikler heller.

Men jeg får jo med meg at det strides om en reporter eller to fra riksdekkende medier. En av dem har vel levet både i israelske kibuzer og vært utstasjonert i midtøsten en del år. Men det kan virke som om mange her inne er vel så informert om konfliktene i midtøsten, det er jo ganske imponerende.

Det er dog en liten hake ved det, jeg er skeptiker av natur og tanken har dukket opp vedrørende kildekritikk her inne. For det kommer ikke veldig godt frem hvor god kjennskap til problematikken mange av de som skriver om temaet her inne har. Noen ganger får jeg en mistanke om at det nok baserer seg vel så mye på andre, tredje og fjerdehånds-opplysninger ispedd en god porsjon egentenkning og ganske mye følelser.

Med en slik faktabakgrunn spørs det da om man bør lese det som skrives, for da er det jo en stor fare for at man til slutt begynner å tro på det man leser om man ikke bruker timer, dager og uker på å ettergå det som skrives her inne.

I enhver konflikt brukes det enorme summer på markedsføring hvor vi som ikke egentlig er veldig interesserte er målgruppen. Den som vinner flertallet for sin sak vinner som oftest også konflikten, i det minste på kort sikt. Som kjent blir veldig mye glemt etter kort tid om ikke markedsføringen vedvarer. 

Slaget om Waterloo er vel noe veldig mange har hørt om, til neste år er det 200 år siden dette slaget. Dog er det ikke like mange som husker hva det dreide seg om eller hvor slaget stod. Hadde noen markedsført dette og vedlikeholdt markedsføringen de siste århundredene er det ikke godt å si hva vi hadde ment om dette berømte slaget og ikke minst hvem vi hadde sett på som skurkene og hvem som var heltene. 

Verden vil bedras heter det jo og det kan virke som om dette ligger ganske nært sannheten. At man selv risikerer å ende opp både som bedrager, bedratt og ikke minst markedsfører er i seg selv ganske tankevekkende. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere