Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Den vanskelige åpenheten

Publisert over 10 år siden

Det kan ikke være enkelt når man ikke kan legge frem sine meninger men er nødt til enten å fortie dem eller holde dem skjult. Jeg tenker da særlig på religiøse som har meninger om samfunnet og andre menneskers valg som ikke har særlig støtte i folket.

Da blir det lett til at man ikke har noe i mot homofile som mennesker men det er måten de lever på som er en synd og et brudd på gudenes lover. Men er det egentlig legitimt å skille på denne måten mellom mennesket og menneskets valgte liv. Er det ikke litt uredelig når man mener at man ikke har noen i mot individet men dømmer individets levesett.

Det er vel et uttall av eksempler på disse religiøse paradoksene og ofte ser man at det enkleste er å tie når man blir konfrontert med dem. Utenforstående kan da lett tolke dette som motvilje og manglende redelighet. Uviljen for å stå rakrygget for det man mener blir ganske så synlig.

Nå skal det sies at når man er overbevist om at man har rett så rokkes det ved selvbilledet om man åpner for at ens sannhet ikke alltid er så lett å forklare andre. For på lik linje med homofile hvor deres seksualietet og legning er deres livsgrunnlag er troen det samme for en religiøs.

Vi vet jo hva som skjer om vi sier til en religiøs at du må gjerne ha troen din, du må bare slutte å praktisere den. Da blir det ropt opp om både det ene og det andre.

Vi er jo i utgangspunktet sosiale skapninger så det kommer nok aldri til å komme dit hen at mange tar mer hensyn til det å være en del av gruppen enn å stå for sine meinger. Det er derfor vi har så vidt mange konflikter i verden. Det må et visst anntall individer til som tør å stå frem før massen, som egentlig mener det samme, tør følge.

Men det er jo også en mulighet for at den lille gruppen blir stående alene på barikadene. Det kommer vel litt an på om deres kamp berører massene eller ikke.

Gå til innlegget

Kristen kulturarv finnes den?

Publisert nesten 11 år siden

Det snakkes om den kristne kulturarven, oftest uten å spesifisere hva denne inneholder. Det blir fremhevet at den i Norge har vart i 1000 år. Den har neppe vært lik gjennom disse tusen årene. Mye av den har adoptert skikker og sedvaner som alt var der før kristendommen kom til landet.

Hvor mye står man da igjen med av autentisk kristen kulturarv?

Det trekkes frem at skole og utdanning kom til landet med kirken og kristendommen. Men den norske skolehistorien er på sitt lengste 250 år gammel og da har man et gap på 750 år som ikke er redgjort for.

Familieliv hadde man før kristendommen også. Det nye med kristendommen var synet på ekteskapet som ikke bare et anliggende mellom mennesker men en innblanding av en gud som part også. Noen mener sikkert at dette var et fremskritt men for andre har det nok vært like mye en svøpe.

Kirken trengte penger og skatt var noe de kjapt tok til seg. Man slapp religiøse skatter før kristendommen ble innført. Gudshus måtte bygges enten folk ønsket dem eller ikke.

Man kunne jobbe og leve sitt liv som fritt menneske mens det ble innført lover med kristendommen som påla en å være gudfryktig, hvordan man skulle begraves og at man måtte døpes. Friheten ble således innsnevret og langt på vei ble det motsatte av trosfrihet innført.

Så hva er nå denne finurlige kristne kulturarven så mange kristne snakker om, en myte.

Gå til innlegget

Religiøsitetens egoisme

Publisert nesten 11 år siden

Etter en tid her på Verdidebatten har jeg gjort meg noen refleksjoner. Ikke det at Verdidebatten er noe sannhetsvitne på religiøsitet men den viser i fullt monn spenningen og ulikhetene hos de som hevder seg troende.

Kristendommen pormoteres gjerne med at den er en tolerant og fredstalende religion. Kjærlighetsbudskapet er det som løftes frem, straff og fordømmelse tones ned. Like fullt ser man av debattene her inne at det ikke nødvendigvis er hovedbudskapet som råder. Det er heller enkeltindividets forståelse av egen religiøsitet som står i høysetet hos mange.

Det kan virke som om det ligger en god posjon egosentrisk tenkning i det religiøse. Det handler ikke like mye om hva man betyr for andre men hva andre bør gjør og hva riktig syn på den religiøse bør være. Respekt for troen handler mer om vern av individets følelser enn det handler om respekt for religionen. Når det er sagt er det veldig mange som mener at så lenge de kan begrunne sitt syn og sine meninger innefor ramme av sin religion er det ikke noe problem å fordømme andre og deres liv og virke. Det går derav ikke begge veier men kommer til uttrykk ved at de religiøse følelsene må værnes mens andre følelser ikke har like stor vekt.

En stor grad av unnvikelse ser man også. Kommer det opp vanskelige spørsmål overser man dem som oftest. Det kan virke som om tvil og undring ikke er egenskaper man besitter i særlig stor grad når man har funnet sin religiøsitet. Det blir viktigere å fremheve hvor rettroende man er fremfor å vis at man lever etter hovedbudskapet.

Det er litt som om en nyankommet muslimsk saudiaraber skulle komme til Norge og predike hvor sårende det er å bli utsatt for krenkende tegninger når vedkommende selv ikke opponerer mot steining av kvinner som har blitt voldtatt i eget land. Budskapet kan være godt men manglen på selvransakelse uthuler det heler og gjør det lite troverdig.

De feil vi ser hos andre gjør ikke våre egene feil mindre viktig. Vi har også en langt større rådighet over egne feil enn det vi har over andres. Jesus kan hende viktigste budskap var jo at man skulle granske seg selv før man fordømte andre. Det ser ut til å være en vanskelig øvelse for mange religiøse. Er det da urimelig å spørre om individets religiøsitet kommer forran religionens budskap. Hva gjør da dette med religionen?

Gå til innlegget

Religiøsitet i det offentlige rom

Publisert nesten 11 år siden

Hva innebærer egentlig religiøsitet i det offentlige rom? Dette er noe som ofte trekkes frem av religiøse når det kommer til hva de ser på som en trussel fra et mer sekulært samfunn. Norge er i en særstilling i Europa, for vi er per definisjon ikke et sekulært land men et kristent land. Vår grunnlov stadfester dette.

Like fullt er det mange religiøse og ikke bare kristne som uttrykker bekymring for at deres religion ikke blir verdsatt og at sekularisering er en trussel de må ta på allvor.

Men hva innebærer denne trusselen? Finnes det en balansegang som kan tilfredsstille de religiøse uten at dette går på bekostning av alle de andre. Finnes det noen balansegang som de folkerike religionene kan enes om i spørsmålet eller vil det også der bli en kamp om definisjonsmakt.

Hva legger man i begrepet religiøsitet i det offentlige rom? Hva er den reelle trusselen fra det sekulære?

Er det noen religiøse som har gjort seg tanker om dette?

Gå til innlegget

En sillion mursten og 900 kirker

Publisert nesten 11 år siden

Er det to ting man blir mett av i Roma så er det mursten og kirker. Ingen av dem er mulig å unngå om man prøver aldri så mye. Dette er en fantastisk by å rusle rundt i, alt er nærme. Men man lurer litt etter en stund på hvor alt ble av. De romerske praktbyggene er stort sett ribbet for sin fordums glans i et eneste stort kaos av gjennbruk, helt uten respekt for det som var. Colosseum står der som den ruin den er, storslagen og slagen, herjet av naturens krefter og menneskers iver etter å bygge nytt av gammelt.

Det trigger tankene rundt manges mening om at kirkene våre er en felles kulturarv vi må bevare. Det kan ikke virke som om de kristne i Roma mente det samme om de romerske basilikaene etter hvert som de enten ble stippet for sine enkeltdeler eller enkelt og greit ble bygget om til kirker, hvor man kastet ut de gamle guder og stappet inn den nye.

En tur i katakombene, disse gravstedene som ble benyttet av kristne, jøder og andre som ikke fulgte den romerske skikken med kremering, setter også tankene i sving. Det er stort sett tomme graver man finner der selv om det i sin tid var hundretusen og fler gravlagt der. Det var for det meste gravrøvere som håpet på gjemte skatter blandt de døde som sto for skjendingen. Men de kristne på den tiden begravet ikke gods og gull sammen med sine døde legemer. Gravrøverne dro derav stort sett slukøret hjem uten bytte.

Man kan ikke si det samme om kirkens menn når man ser den prakt som er benyttet i utsmykningene av de mange kirkene her i Roma. Det oser av mammon og storslagenhet. All marmoren er mer eller mindre gjenbrukt fra romerske byggverke som man ikke lenger så som viktige for kulturarven. En søyle her, mosaikk der, alt av metall kunne man smelte om til noe annet og gildere mer i tråd med den nye tro og tilbedelse.

En vandring gjennom Vatikanet vekker følelser, er det toskeskap man bivåner eller er det slik man mener reiligioner bør promoteres. Hvilken herre er det man tilber når man ser sarkofangene til de tidligere paver eller krypten til Peter. Storslagent er det man man kan lurer på hvor tomt alt hadde virket om ikke alle de titusner av turistene som stort sett ikke bryrs seg om guden byggene er reist til ære for, hadde vært der.

Det slår meg at jeg hadde statt langt større pris på å se hvordan det gamle rom så ut i sin storhetstid. Så fikk det heller være med mye av de store mesternes verker man ser i kirkebyggene i dag. For de store mesterne hadde nok virket og laget storslagne ting uten bestillingsverkene fra kirkene. Det kan jo til å med hende at de hadde utsmykket bygg som i dag kunne vært brukt til mer allmen nytte enn tomme kirkebygg.

Hus uten mennesker er som mennesker uten tanker, de er der men det er lite glede i dem.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere