Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Livet er ikke tilstrekkelig

Publisert over 10 år siden

Historien har vel nok av eksempler på at for mange er ikke livet tilstrekkelig. Man higer etter evig liv eller evig sikret ettermele. Denne dårskap som føder filantroper, disse som blir sett på som velgjørere, gjerne med startet kariere på tampen av livet hvor man ser tilbake på tidligere synder og håper at litt veldedighet på tampen kan skjule møkka man feide under teppet i yngre år.

Hederlige unntak finnes selvfølgelig. De uselviske få som ikke higer etter annet en det de mener er en mer rettferdig fordeling. Som ikke skjeler til sitt ettermele, gode rykte eller håp om kjøpt plass i en innbildt himmel.

Vi er underlig skrudd sammen. Vi benytter over halvparten av vårt liv på å lære å mestre livet i seg selv, så har vi midperiode på noen tiår hvor vi mestere for så å se at det nærmer seg slutten og det er på tide å gjøe opp status. Det er vel her mange møter veggen og begynner å svette med tanken på at man bare har levet men lite oppnådd.

De heldige av oss ser ikke dette som noe annet enn en helt naturlig prosess, litt som gresset som spirer om våren, står der grønt om sommeren og visner om høsten. Det gjelder å nyde den grønne perioden, mer har ikke livet å tilby.

Men som sagt for veldig mange er ikke dette tilstrekkelig. De må simpelt hen ha mer mening. Det er ikke nok å være, man må også forbli videre selv om enn ikke kan være med selv. Da blir det lett til at man luller seg inn i tanken om å gjøre det bedre for ens etterkommere. Gjerne med å fortelle dem hva de bør gjøre, de er nok mer lydhøre for slikt alderdomsprat enn de vi selv var i vår ungdom. For vi er da litt visere og litt klokere enn det de eldre var da vi selv var unge, eller?

Det er menneskets lykke og ulykke at vi vanskelig overfører tidligere tiders erfaring til nye generasjoner. Vår utvikling er langsom for hver ny generasjon blir bare overført litt kunnskap og benytter derav mye av sine liv på å repetere samme feil som foregående generasjoner har gjort. Vi mangler kollektiv bevissthet og kollektiv overførsel av kunnskap og erfaringer. Selv som flokkdyr er vi individavhengig på godt og vondt. For en felles mennesklig utvikling er det en dårlig egnskap, for individet gir det mulighet til å nyde den korte stundene et menneskeliv vitterligen er.

Holder det ikke egentlig med å bare være, akseptere at det har sin begrensning?

Gå til innlegget

Hetroeventyr i barnehagen

Publisert over 10 år siden

Blir våre barn konstant fortalt løgner og usannheter. Hetroeventyrene florerer i baras hverdag enten det er i godnatthistoriene hjemme eller i skole og barnehage. For alle vet jo at prinser får prinsesser, at både prinser og prinsesser er vakre og som oftests gode og kloke. Men virkeligheten er noe helt annet, de fleste av oss er ikke billedskjønne, klokskapen vår blir stadig satt spørsmålstegn ved og det er ikke mang blikk vi skal kaste rundt før vi oppdager at langt fra alle er gode.

Kjærligheten blir malt med bred pensel, det er lykke, lykke og atter lykke, til deres dagers ende. Det er sikkert noen som har opplevet det, men de fleste virrer ikke rundt i en lykkerus. Det er vel mer normalt med heftige krangler og beskyldninger om at de andre ikke forstår oss. Vi vet at de gode ikke nødvendigvis vinner uansett hvor mye vi heier på dem. Askepott ville nok i virkelighetens verden endt som fattig alenemor med alt annet enn en prins som barnefar.

Fortellingen om Jesus kan for et lite barn bli helt absurd i møte med virkeligheten. Dog har Kjell Inge Røkke denne moderne utgaven av askeladden slått seg opp fra enkel fisker til konserneier og rikmann. Men hva er muligheten for at en snekker skal bli både profet, fiskehandler og vinalkemyst. Det kan vel bare skje i hetroeventyr.

Det spørs om vi ikke snart må begynne å ruste våre barn for den virkelighet de vil møte i egne liv. Hvis ikke vil de ende som sjokkskadede nevrotiske vrak i møte med voksenlivet. Den verden de må leve mesteparten av sine liv. Den hverdagen hvor de ikke stadig blir fortalt rosenrøde hetroeventyr om snille mennesker som bare vil dem godt og som står der klare til å oppfylle deres minste ønske slik at deres lykke ivaretaes. Søte hetroeventyr kan knekke selv det sterkeste barnesinn i møte med virkeligheten.

Gå til innlegget

Skremte gjesteskribenter

Publisert over 10 år siden

Det kan virke som om Verdidebatten legger vekt på å innvitere skremte gjesteskribenter. Dette er mennesker med stor uro og frykt men ofte med veldig få forslag til løsninger eller meninger om hva som kan lette frykten de innehar.

Det enkleste i verden er å skrive innlegg om tendenser man mener man ser og kritisere andre for ikke å se disse, ikke bry seg om dem eller ikke gjøre noe med det. Men som debattmateriale er det ganske så uinteressant for enten enes man i frykten eller man trekker på skulderne av mangel på konkrete forslag til løsninger å debattatere.

Er det i det hele tatt nyttig å ha blogger på et debattforum. Blogger er gjerne tekster med noens meniger som ikke egentlig er beregnet på at den som har forfattet tekseten selv deltar i debatten.

Aftenposten har her en bedre løsning. De skiller mellom debatten og kronikker, blogger, avisinnlegg med mere. Derav overlater man til de som ønsker å debattere å hente frem blogger, avisinnlegg eller kronikker de ønsker belyst. Så kan de som bare ønsker å fremme sin mening uten å egentlig debattere den boltre seg og overlate til andre om de ønsker å debattere deres meninger.

Det er selvfølgelig fritt frem for en blogger å benytte debattforumet men slik Verdidebatten i dag gjør det blir det en miks som på mange måter ikke favoriserer debattantene som tross alt er i flertall på et debattfora. Man slipper også mye av egenreklamen som mange av bloggerne og gjesteskribentene kommer med enten det er for egne sider eller boklanseringer eller hva det nå måtte være de ønsker å promotere for egen proffiterings skyld.

Gå til innlegget

Det er ikke du

Publisert over 10 år siden

Det er så mange som vil at jeg skal ta til meg Jesus. De mener det sikert godt, men det er en liten hake ved det. Jesus trenger neppe en tredjeperson til å fremføre sitt erende. Jeg trenger heller ikke andre for å snakke med Jesus.

Det er ikke lett å gå midt blandt Jesuspredikerne uten å tråkke dem på tærne. For en høffelig anmodning om at de ikke behøves for å opprette kontakt med Jesus faller som oftest på stengrund. På mange måter er det også forståelig for når man antyder at de ikke er viktige i budbringerrollen kan det lett oppfattes som om man mistror dem som menneske.

Men det er ikke menneskerollen man søker bort fra, det er predikerrollen. Som menneske kan man samhandle og bedrive mennesklige aktiviteter. Det er når mennesket forsøker og trå i gudenes sko man sier stopp. Forsøker å forklare at det ikke er mennesket jobb å gjøre guders arbeide.

Hva nytter det vel å rope til en blind, se opp! Den blinde vil trenge en førende hånd bort fra farene ikke et uforståelig advarende rop. De som har hatt gleden av å omgåes barn vet at historier kan være magiske men de vet også at all verdens historier er forgjeves om man går ut å gjør det motsatte at det budskap man lar passere munnen.

Det kan virke som om mange kristne tolker formaningen om å spre budskapet til kun å være gyldig om budskapet kommer ut av munnen. Det kan vel like så godt være at meningen var at det skulle leves ut slik at andre så resultatet og ikke bare hørte den magiske historien.

Det er for mange ord her inne, de blir tomme og uten hjerte. Det ville forundre meg stort om Jesus valgte bloggformen om han skulle finne det for godt å dukke opp igjen. Ord kan formidle tanker og meninger, men følelser kan de ikke formidle, de kan sette dem i gang men det skjer i indiviet og ikke som et styrt resultat av ordet.

Det oppleves annerldes å få en klem enn å få et postkort som antyder en klem.

Gå til innlegget

De gjør noe med oss

Publisert over 10 år siden

Vi kan se på oss som individualister, men det blir ikke mye indivd igjen i et tomrom. Enten vi liker det eller ikke er vi helt avhengige av de rundt oss. For når vi distanserer oss fra utenomverden, melder oss ut, er vi like mye innenfor. For uten de vi distanserer oss fra ville vi ikke oppfattet oss som annerledes eller utenfor, da ville vi stått igjen alene uten holdepunkter eller referanser.

Vår rasjonelle tankegang lar seg ikke løsrive fra virekligheten. Vi kan ikke forstå noe vi ikke har mulighet til å leve ut, vi kan nærme oss en teoretisk eller praktisk forståelse men den virkelige innsikt vil først oppstå når situasjonen er reell. Det hjelper ikke å slutte å spise i en uke for å oppleve hva sult er. For så lenge vi vet at vår fraståelse fra mat er frivillig og at det er mat der når vårt prosjekt er slutt fratar det oss mulighetne til å få full innsikt i det å ikke vite.

Påvirkningen utenifra er stor og konstant. Vi bomarderes ikke bare av de komersielle kreftene men lar oss også hele tiden påvirke av nærmiljø og mennesker vi omgåes med. Er vi litt mer priviligerte enn naboen gjør det oss litt lykkeligere og naboen litt mindre lykkelig. Rasjonelt kan vi nok søke å undertrykke ønske om å oppnå det vi ser andre som har mer enn oss har. Men snikende og nesten umerkelig lar vi oss like vel påvirke.

Det kan slå ut i mange ulike retninger. Man kan føle seg mislykket, selvbilledet blir svekket og det blir en selvforsterkende ond spiral. Det kan utvikle seg til et ønske om å frata de som har mer det de har slik at de ikke lenger utgjør en trussel mot vår egen lykke og vellykkethetsfølelse. Det kan ta form av at man mener de som har mer bør dele med oss for vi har så lite selv. Men med hjelpen kommer også ofte selvransakelsen og kan hende selvforakten, for allmisser er et ytterligere tegn på at man selv ikke strekker tilstrekkelig til.

Er det mulig for ikke å si ønskelig at vi søker etter løsrivelsen fra påvirkningene vi er utsatt for. Hvor dyktige kan vi egentlig bli i ransakelsen av oss selv. For svaret ligger i bunn og grunn der. Ikke hos de andre, ikke i det ytre men i vårt eget indre.

Spørsmålet er hvor dyktige vi er til å bevege oss på tvers av de vi føler oss trygge med. Være trygge selv blandt fremmede. Beholde en integritet som lar oss samhandle med andre uten å skule til all den ytre påvirkningen, de sosiale kodene i gruppen og forventningene vi har til hva ande mener om oss. For når selvbilledet ikke stemmer med tilbakemeldingene er det ikke opplagt at det er oss selv vi søker å endre, det kan like godt være at vi mener det er på sin plass at de rundt endrer sitt syn på oss.

Slikt blir det konflikter av. Den som har definisjonsmakten og flest tilhengere i gruppen går av med seieren. Da kan vi stille oss spørsmålet, er det viktig at vi seirer? Blir vi mer fri av å gjøre andre ufrie? Er det vår ulykke at andre lykkes? Våre liv må vi selv leve, de kan ikke skiftes ut med andres. Man blir ikke mett i magen av å lese kokebøker. Det spørs om det finnes noe fasitsvar, vi må kanskje bare godta at den sti vi vandrer på er vår, vi kan vandre sammen med andre på den men de kan ikke tråkke den opp for oss.

Har vi ingen å del med spørs det om vi har noe i det hele tatt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere