Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Religionsfrihet eksisterer den

Publisert over 10 år siden

Har vi egentlig religionsfrihet? Hvilke kriterier skal til for at nye guder kan slippe til på markedet. Det er på mange måter stadfestet at enkelte guder eksisterer, i Norge har staten valgt seg en gud og hevder således indirekte at denne er en reell størrelse. Barn tror på julenissen selv om vi voksne vet at det er vi som kjøper presangene og kler oss opp som nissen når det er påkrevet.

Man tar det som bevis på at julenissen ikke eksisterer fordi ingen har sett ham. Men holder denne argumentasjonen, for det er jo ingen som har sett den kristne guden heller. På samme måte som vi voksne stiller opp som stedfortredere for Julenissen stiller prester, kirkesamfunn og troende opp for sin gud. I motsetning til Julenissen tar man all aktiviteten til den kristne gudens tilhengere som sannhetsbevis på at denne må eksistere. Samme aktivitet blir både bevist og motbevist med de samme argumentene.

Ligger ulikheten i at den ene trosgruppen er barn og den andre er voksne?

Er det da religionsfrihet når systemet krever at det må være en signifikant størrelse på de troende før en gud kan anerkjennes. At de troende ikke aksepterer at noen mener deres gud ikke eksiterer og derav ikke kan avlive guden er en kjent sak. Men kommer noen trekkende med nye guder holder de seg ikke for gode til å avlive disse guden på flekken. Finnes det i det hele tatt noen logikk i dette.

Min påstand er derav at religionsfrihet ikke eksisterer det finnes kun religionsmonopoler.

Gå til innlegget

Hvordan takler vi ekstremisme

Publisert over 10 år siden

Hvordan takler vi møte med mennesker som ikke ønsker dialog og sameksistens. Hva gjør slike møter med oss og kan det ende i at vi til slutt blir ufrie. Religiøse debattsteder er ganske like uavhengig av religion. Det er mange debattanter som viser aksept for annerledeshet og så har man en gruppe som ikke godtar at andre mener annerledes enn dem selv.

 
Jeg har alltid undret meg litt over hva mennesker som ha spikret fast sine meninger, holdninger og sannheter gjør på et debattforum. For har man alle svarene er vel ikke debatt nødvendig. Det er i samspillet mellom annerledeshet man får debatt, ikke når alle er enige.
 
Voldlige religiøse er noe vi finner i stort sett alle religioner. Være seg ekstremistiske jødiske nybyggere, ekstremistiske kristne abortmotstandere eller ekstremistiske islamske islamaktivister. Når vi møter vold og ikke er vant til denne form for uttrykk vil de fleste av oss søke å trekke oss tilbake. Unngå å bli den neste som blir rammet av volden.
 
Vi verner oss med rette. Men det vern vårt legeme må få, setter sår i sjelen. Sakte og snikende blir våre tanker ufrie og vi slutter å uttrykke oss kritisk til det vi egentlig mener er urett. Vi lar de ekstreme vinne frem for den siste rest av vår frie tanke forteller oss at hvis vi benytter samme midler som de ekstreme vil vi til slutt bli som dem.
 
En ofte benyttet taktikk fra religiøse ekstremister er at man går mot deres guds ord, man krenker både gudens hellighet og de troendes ære og livssyn. At deres tro taler mot vold, mot undertrykkelse, mot det meste av det ekstremisten utøver ser de ikke ut til å bry seg om. Saken er viktigere en skadene som utøves i den "rettferdige" kampen.
 
Som etnisk norsk er jeg vant til å tale makten i mot. Jeg har en grunnholdning om at ekstremister møter man først med argumentasjon og om det ikke fører frem med fortielse og eventuell latterliggjøring og isolasjon. Dette har fungert ganske greit ovenfor norske religiøse ekstremister som ikke har fysisk vold som aksjonsform.
 
Men jeg kan tenke meg at min reaksjon nok hadde vært helt annerledes om jeg hadde blitt møtt med vold og tvang. Jeg har ikke noe historie som fysisk voldlig og ser ikke helt at jeg vil ta dette lett til meg. Til det er jeg sikkert fysisk for feig. Jeg vil derav ha lite å stille opp med annet enn å føye meg eller søke å trekke meg unna. Enden på visen er vel at jeg til slutt går sjelelig til grunne eller blir presset opp i et hjørne hvor til slutt den siste rest av fysisk kamp blir mobilisert før jeg går til grunne.
 
Kan jeg egentlig klage over utfallet. For ved unnfallenhet ovenfor de ekstreme lar jeg dem jo vinne. Det skal sies at jeg som enkeltperson ikke har mye å stille opp med, men jeg er neppe alene. Det er sannsynligvis langt fler av oss som ønsker fredelig sameksistens med våre medmennesker enn det er de som ønsker med vold og tvang å vinne frem for sitt syn.
 
Løsningen om ikke ekstremister skal vinne til slutt er at vi som mener det er bedre å leve sammen ikke bare mener dette men også gir uttrykk for det og viser det i praksis. Ytringsfriheten er kan hende det viktigste våpenet vi har. Dette er et våpen de ekstremistiske frykter mest. For vår ytring forminsker deres ytringer, viser at det er rom for flere syn og ikke bare ett. En ekstremist ønsker ikke ytringer de ønsker bare regler som styrer og som alle overholder. Lover fastspikret og uendrbare, det er ikke et mennesklig samfunn de søker men et perfekt samfunn hvor menneskligheten ikke eksisterer.
 
Hvor langt er du villig til å gå før du resignerer og gir opp og bare godtar. Jeg ser på meg selv at jeg alt har blitt forgiftet av den snikende gift voldlige ekstremister deler ut, jeg uttykker ikke min frie mening før jeg har tenkt meg om. Jeg vokter meg alt for å si rett ut at jeg respekterer at du har andre meninger enn meg men for meg er dine meninger en umulighet å følge og ditt livssyn er det motsatte av mitt. Jeg sier ikke at din krenkelse ligger hos deg og hos deg alene. At den er noe du må takle og jobbe med og forstå at er noe vi alle opplever. I stedet følger jeg ekstremistene og vokter mine ord slik at de skal slippe å føle seg krenket, de har med andre ord alt vunnet og jeg har tapt.
Gå til innlegget

Snillisme som samfunnsfiende

Publisert over 10 år siden

Hva er snillisme. Wikipedia skriver omtrent som følger:

Snillisme er en misforstått snillhet, som bedrives bl. a. utfra feighet, bekvemmelighet eller sløvsinn. Snillisten godtar det omtrentlige, det middelmådige. Hun er upresis i egen gjerning og i krav til andre. Forpliktelse, ordholdenhet og disiplin er ord hun unngår. Hun snakker om gruppa, samarbeid og dialog i stuasjoner hvor hun burde ta et personlig standpunkt, være tydelig om egne tanker og ta ansvar.

Begrepet dukket opp i det norske språk på syttitallet i forrige århundrede.

Ut fra Wikipedias beskrivelse av snillisme er det absolutt berettiget at man antyder at dette er en snikende gift eller en samfunnsfiende om man vil. For et folk som viser sløvsinn er ikke et godt follk for et demokrati, det er et godt folk for et diktatur.

Spørsmålet er om det finnes mange av disse snillisme-menneskene i dette landet. For snillisme må ikke forveksles med det å gi faen. Et annet ord som har dukket opp i vårt språk i nyere tid er proaktiv, det skal visstnok hentyde til at man gjør noe i forkant av at noe hender eller oppstår. Planlegging eller styring kalte man det vel i gamle dager før det kom på moten å lage nye ord som ikke hørtes så norske ut.

Det er sannsynlig at mange av de som liker å bruke ordet snillisme om andre mennesker også vil like ordet proaktiv. For de snakker ofte om at nå må man våkne og gjøre noe. De mener at det er på tide å planlegge og styre.

Men skal man planlegge og styre krever det mer enn å rope opp om at dette må man gjøre. De oppfører seg litt som snillistene, de er ikke klare og tydelige og de evner ikke å komme med forslag til løsninger, de viser rett og slett sløvsinn om noe de har en formening om at er viktig. På mange måter rir de på været og venter at andre skal reagere.

Jeg tror ikke det er så mange snillister i Norge. Men jeg tror det er mange av oss som ikke bryr oss om innbildte eller reelle farer før de blir håndgripelige. Vi ser ikke nødvendigheten av å tilrettelegg for alt som kan gå galt før det kan oppstå. For faren ved for mye slik forhåndshandling er utviklingen av sløvsinn. Vil vi dit hen at vi bygger midtdelere på alle veier så de som ikke viser aktsomhet og respekt for kjøretøyets begrensninger og egne begrensede evner skal få ferdes trygt på veiene.

Kristne sier det jo så fint, mennesker er syndere og de er feilbarlige. Det er en kristen tanke jeg kan slutte meg til. Feil og mangler er en del av vår hverdag, det er ofte årsak til at vi lærer og at vi endrer oss. Tar man bort mulighetene til å la mennesket feile vil det ikke lenger utvikle seg. Det har nådd høyden av sin kapasitet og har stagnert.

Er det muligens her snillismeuttrykksbrukerne befinner seg, de har nådd høyden av sin kapasitet og det eneste de evner å gjøre er å rope på at andre må gjøre noe. Det er jo tydelig at det ikke er snillistene de ønsker seg på banen. For hvem vil vel ha en snillist til å styre. Det må da være noen andre de prøver å henvende seg til for å få hjelp. Hvem disse andre er klarer de tydeligvis ikke å definere.

Da blir det litt som å rope i skogen og ikke få svar.

Vi andre får avvente og se om vi bør fortsette som før eller om det er på tide med endring. For endring er tross alt det livet går ut på, vi endrer oss hver dag det går helt av seg selv. Livet er for kort til å skulle bekymre seg om alt som kan gå galt, da rekker man ikke å glede seg over alt som går godt.

Gå til innlegget

Mine meninger

Publisert over 10 år siden

Det er et slags mantra at man skal diskutere sak og ikke person. Når saken er en persons mening er ikke dette alltid like enkelt å forholde seg til. For kan man hele tiden skille ad meningen og personen og er enhver mening egentlig en sak?

På debatter har man offerrollen en del ser ut til å holde høyere enn ytringsfriheten. Det kan virke som om man mener at ens egen ytringsfrihet er hellig mens andres må reduseres til sak. Blir debattanten konfrontert med sine meninger er man et offer om man trekker inn personen som har ytret meningene.

Det er også i debatter vanlig at man benytter seg av gruppebetegnelser slik at man ikke blir personlig og derav kan gjemme sine meninger bak teppet at det er saklig kritikk og ikke personlig. Politisk korrekt (PK), sosialister, grupper av tullinger, stalinisme, venstrevridde, antikristne, jødefientlige med mer florerer. På den annen side er vi heller ikke fratatt hitling (henvisning til Hitler og nazistene), rasismestempel, fundamentalister og fanatikere. De to sistnevte benytte vel mest på religiøse.

En del innlegg er vel mer blogger enn de er egnet til debatt, i det minste debatt med den som blogger. Temaet i bloggen kan være god nok debattmat. Men for meg er det vanskelig å debattere meninger som mangler substans. Det er da følelsesmeninger uten noen klar oppstilt problemstilling eller forslag til løsning. Hvordan ser de som skriver slike innlegg på mulighetne for å respondere på det de skriver?

Man kan komme i et dilemma når man søker å ikke gå på peronen samtidig som enklelte ser ut til å bli provosert av at de ikke får respons eller den responsen de mener er riktig. Da blir det til at man holder seg unna selv om det kunne bli spennende debatter av det. Men det krever at vi går i oss selv når vi skriver og tenker litt over hva vi ønsker med de tankene vi legger frem. På et debattforum er det vel ganske logisk at man ønsker kommentarer på det man skriver, eller har jeg missforstått helt?

Gå til innlegget

Kirkeeden

Publisert over 10 år siden

Det nærmer seg nasjonaldagen og derav kikket jeg litt på grunnlovens dannelse som endte med at den ble undertegnet den 17. mai for snart 200 år siden. Det viser seg at disse menn (ja det var tydelig vis bare menn som gjaldt) den 25. februar måtte sverge kirkeeden før de kunne ta fatt på arbeidet med utformingen av grunnloven.

Etter søk på nett fant jeg dette på kirken.no

Professor Georg Sverdrup overtalte prins Christian Frederik  til ikke å  erklære seg som eneveldig
konge, men  heller la folket i Norge velge han til konge.  Han hevdet  opplysningsfilosofenes tanke om folkesuverenitet – det er folket som  har suverenitet over  landet sitt, og derfor er det folket som kan gi makta til en leder.
Stormannsmøtet ble enige om å innkalle en nasjonalforsamling av folkevalgte representanter  som skulle lage grunnlov og velge konge. Det som da egentlig skjedde var at eneveldet falt!

Kirkeed og valg
Prins Christian Frederik sendte bud om at folket skulle samles i kirkene for å avlegge ed og holde valg.
Presten sa til menigheten: ”Sverger dere å hevde norsk selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland?”
Menigheten svarte:” Jeg sverger, så sant hjelpe meg Gud og hans hellige ord”.
Deretter ble det valgt menn som skulle velge representanter til en riksforsamling.

Det er jo en litt underlig ed med tanke på navnet. Dog avholdes eden i kirken og gud blir nevnt i svaret fra de som sverger eden. Men som man ser er ikke gud nevt med et ord i selve eden. Hvorfor kaller man egentlig dette for kirkeeden?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere