Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Hvem er de og hvem taler de med

Publisert over 10 år siden

Det er en rekke individer der ute som man gjerne skulle fått mer tak på. Litt som Leif Juster sin sketsj "Mot normalt" hvor han gjerne skulle hatt tak i den fyren som hele tiden messer mot normalt enten det er værtemperaturer eller unger født på Rikshospitalet.

Om det er mangel på kunnskap eller uvilje mot å navngi disse menneskene det står på er uvisst.

Men de må jo eksitere for det florere av omtale av dem både i nyheter, media, på debatter og så videre.

Hvem er det så jeg sikter til, jo det er folk flest, mannen i gata, PKerne (står visst for de politisk korrekte), kultureliten, makteliten, sosialistene, de venstreradikale, de intellektuelle, kulturradikale og hva de nå blir kalt.

Det kunner vært artig å fått navnene til disse menneskene som mange tydelig vis er så opptatt av. Kjenner de seg igjen i betegnelsene eller er det slik at de ikke i det hele tatt oppfatter seg som det de blir påstått å være.

Snakker de sammen, ser man konturene av en konspirasjon her. Er det slik at det sitter en kulturradikal kommite i et eller annet kontor eller heim og pønsker ut skumle undertrykkende planer for hvordan de skal fremme sitt syn og kneble rebeller som taler dem i mot. Hvor møtes folk i gata for det er vel ikke slik at de møtes på gatehjørner sånn litt i smug hvor de legger sine planer for hva det måtte være.

Makteliten, befinner den seg samlet eller er dette også en gruppe lyssky individer som styrer og steller. uten selv å stikke nesen frem, mens deres marionetter daner etter dukkemestrenes forgodtbefinnende. Kjenner alle i makteliten hverandre eller er det flere makteliter som har ulik agenda og ulike mål.

Hvor møtes de intellektuelle, hvem har gitt dem denne tittelen og finnes det skoler man kan gå for å utdanne seg til intellektuell? For det er vel ikke slik at om man kan lese noen bøker og kan hende skrive noen så blir man intellektuell. Var i så fall Henriette Schønberg Erken en intellektuell, hun var i det minste en meget habil kokebokforfatter.

Hva med de politisk korrekte, er det de som er for lavere bensinpriser og lavere skatter, er det de som mener formueskatten må fjernes, eller de som ønsker å sette opp skattene eller la dem være på det nivået de er. Er det politisk korrekt det som flertallet mener er da opposisjonen alltid politisk ukorrekt når de er ueninge med de som sitter i regjeringskontorene. Er det folket som bestemmer hva som er politisk korrekt?

Jeg har en mistanke om at veldig mange ville blitt forbauset om de hadde blitt fortalt i klare ordelag hva andre mente at de egentlig var. Har man gjennomføringsmulighet betyr det neppe at man anser seg som en del av en maktelite. Jeg tror mange av de som har mulighet ser på sitt virke med skjønnsomhet og er seg bevisst at handlingsmulighet og gjennomføringsmulighet også betinger en ganske stor prosjon ydmykhet.

Jeg tror det er veldig få intellektuelle som ser på seg selv som intellektuelle. Jeg tror de er mennesker som elsker kunnskap og som lever for å benytte denne på en god og konstruktiv måte. Jeg er dog overbevist om at det finnes mange som ser på seg selv som intellektuelle men som neppe er det. Men som alle de som går rundt å tror de er Napoleon ser jeg ikke noen grunn til å rive ned deres selvbilde. De får styre sine liv som de lyster.

Som sagt neste gang du ønsker å benytte deg av betegnelser som grupper av mennesker kan det være greit å navngi noen av disse for det er ikke gitt at de som leser det som skrives vet hvem de er. Det er sogar ikke sikkert de som blir gitt betegnelsen vet det selv heller.

Gå til innlegget

Søkende versus bekreftende

Publisert over 10 år siden

Vi har vel alle sammen i oss en dualitet som tilsier at vi er både søkende og bekreftende. Noen av oss tipper over med en slagside. Hva mener jeg så med søkende og bekreftende? Jeg tenker da på hvordan vi danner oss våre meninger og hvordan vi tilnærmer oss kunnskap. På den søkende siden favner man vidt og ser på mange ulike kilder og syn enten man umiddelbart nikker gjennkjennende til det man leser eller ikke. På den bekreftende siden velger man bort det som ikke passer i en forhåndsbestemt tanke og leter derav bare etter kunnskap som bekrefter det man alt har bestemt seg for at er svaret.

Forutinntatthet er vanlig men klamrer man seg til utgangspunktet er det ikke sikkert man noen gang kommer videre. Vi legger også oftere merke til noe vi gjenkjenner enn noe helt nytt. Har man anskaffet seg en rød bil ser man langt flere av samme typen røde biler enn man gjorde før man kjøpte seg en selv.

Vil så et møte mellom en søkende og en bekreftende kunne bære frukt eller vil den bekreftende vende seg bort i det øyeblikk de innser at man ikke har møtt en likesinnet. Hvor reflekterte er vi i vår søken, er det lett å bli bekreftende uten at man legger merke til det selv.

Selv er jeg en litt på sparket person. Jeg har ikke helt evnen til å behandle problemer som kan oppstå men velger heller å løse dem om de oppstår. Det betyr ikke at jeg ikke planlegger men jeg konstruerer ikke en rekkes mulige hendelser for så å kunne ha en ferdig plan om en av dem skulle oppstå. Slikt sett går jeg dårlig sammen med mennesker som liker å ha kontroll over alle eventualiteter. Vi er rett og slett ikke kompatible.

På den annen side liker jeg å ha kontroll. Bygge opp et sikkerhetsnett for uforutsette hendelser slik at det finnes en løsning eller i det minste et pusterom om noe skulle skje. Men løsningene kan være mange og der liker jeg å være søkende og ikke bekreftende.

Det kan muligens lettere visualiseres i at jeg vil legge av penger til en ny bil om den gamle skulle gå i stykker, men hvilken bil jeg så kjøper er noe som blir bestemt når den gamle går i stykker.

Jeg liker å tro at min tilnærming til kunnskap er litt av det samme. Den blir til underveis og "svaret" er ikke gitt på forhånd. På den annen side er det veldig mye jeg velger bort, som jeg rett og slett ikke interesserer meg for å sette meg inn i. Der kommer muligens dette med dualitet inn i bildet.

Spørsmålet er om det er tillært eller om det ligger i personligheten alt fra starten av. Noen er jo "født" nysgjerrig mens andre er mer avmålte i sin tilnærming til nye ting. Er den bekreftende delen av oss muligens mer forsiktig av seg mens den søkende er mer leken i sin tilnærming? 

Gå til innlegget

Klar tale

Publisert over 10 år siden

Jeg kan forstå prinsippet med ikke å benytte klar tale. Klare meddelelser kan lett føre til konflikt og skape uro. Men når man blir så ullen at budskapet kan tolkes i alle rettninger blir det neppe noe bedre.

Det verserer mange debatter her inne hvor man blir usikker på om det egentlig finnes noen tanker bak det som skrives eller om de som fremsetter de ullne budskap rett og slett ikke tør/ønsker å går direkte ut med hva de mener.

Når en abortmotstander sier at abort burde være forbudt og abort er fosterdrap så er det en klar tale. Men hvordan ser budbringeren for seg at denne meningen skal praktiseres. For meg vil jeg da trekke en sluttning om at denne personen har overveiet at tvang er akseptabelt for å gjennomføre meningen. At en som ikke ønsker å bære frem et barn da skal tvinges til å beholde det. Hvor langt er i så fall en slik person villig til å gå på andre områder?

Når man diskuterer biologi og genetikk og blander dette sammen med innvandring og menneskegrupper. Hva mener man da egentlig. Er det en mening om at noen er mer intelligente andre mindre. Noen mer voldelige andre mindre. Noen mer skiket til demokratibygging og andre mindre. Vi er jo alle enige om at dette er reelt, om ikke forklart med biologi og genetik, men da på individnivå. Kan det så overføres til gruppenivå? Hva ønsker man med denne "kunnskapen"?

Hvis man mener at den gruppen man selv tilhører er mer skikket til mangt enn andre grupper og at dette kan forklares med biologi og genetikk. Mener man da at man har en rett eller at det er fonuft i at denne gruppen burde styre og bestemme for de andre gruppene. Hva med overføring av en slik tankegang til individnivå? For det vil jo være store variasjoner i gruppene og da betyr det at det finnes skikkede og uskikkede innenfor alle gruppene og mellom gruppene.

Jeg trekker sluttninger til at de som begynner å blande sammen slike ting egentlig ser på seg selv som ganske oppegådene og mener at dette gir dem rett til å inneha stillinger andre ikke bør inneha. Det er jo greit nok men ikke om man ikke åpent står for det man mener og uttaler det såvidt klart at andre vet hvor man har vedkommende.

Videre kan neves debatter om kulturer, religion med mere. Haugevis av antydninger men veldig få som taler rett ut og står for sine tanker og meninger. Det kan selvfølgelig forklares med tankeløshet men jeg tror heller det ligger i frykt for at tankene ikke skal falle i god jord. Da er det enklere å heller snu seg etter vinden enn å rakrygget stå ansikt til ansikt med stormen.

Den perfekte verden finnes ikke, mulig den kan skapes men vi er vel langt derifra. Det blir heller ikke lett å skape en perfekt verden når de færreste er villige til å tale rett ut. Da blir vi smilende til hverandre mens vi forakter hverandre innerst inne. Det er neppe noe å bygge forståelse og sameksistens på. Men det blir kan hende fred i stuen av slik i en periode.

Gå til innlegget

Min erfraring

Publisert over 10 år siden

Det er meget som debatteres, men hvor mye av det er selvopplevet? Det hevdes av mange at samfunnet har endret seg og som oftest ikke til det bedre. Det får meg til å tenke, hva har endret seg, hvordan kan jeg vite at det er en endring og hvordan merker jeg denne endringen. Så langt har jeg levet i snart 50 år. Jeg har opplevet å være tyve og vet litt om det, men jeg vet vel egentlig bare om hvordan det var å være tyve ikke om hvordan det er å være tyve i dag. Samfunnet utvikler seg hele tiden, er det da riktig av meg å benytte min erfaring fra snart tretti år tilbake for å si noe om dagens tyveåringer.

Det er vel også slik at skal mine utsagn ha et snev av troverdighet kan jeg ikke bare se på egne erfaringer men også erfaringene til en større gruppe, tallet på personer jeg må ha kjennskap til for å kunne kvalitativt generalisere, overstiger nok langt det antall mennesker jeg så langt har kjent eller kjenner. Det fordrer vel også at det må være variasjon i gruppen og jeg er vel slik sett som de fleste at jeg ikke omgår veldig mange jeg ikke liker eller ikke har noe felles med.

Har jeg merket noe til det moralske forfall en del hevder at er en realitet? Jeg må vel innrømme at jeg har foretatt en del tvilsomme moralske valg opp gjennom mitt liv. Spørsmålet er vel om jeg eller den gruppen jeg kan relatere meg til var mere eller mindre moralsk fordervet enn tilsvarende grupper i dag. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan jeg skal kunne finne ut av det. For som tyveåring hadde jeg ikke den kunnskap jeg besitter i dag. Dagens tyveåriner vil besitte en helt annen kunnskap og selvinnsikt om tredve år, når de er femti. Den lille gruppen jeg muligens kan si noe om er de som var mine venner for tretti år siden og meg selv. Der vil jeg kunne se om de har tatt gode eller dårlige moralske valg i sine liv. Men som sagt det gir ikke noe generelt svar på noe som helst.

Det blir litt som Ole Paus synger, alt var meget bedre under krigen. Selv en krig kan altså oppleves som bedre enn dagens samfunn i moralsk forfall. Det er sikkert god logikk i dette for noen men jeg har vanskelig for å kjøpe den.

Innvandring er at annet hett tema. Jeg ser jo at det er langt flere mennesker med et annerledes utseende og fremtreden rundt meg i dag enn det var rundt meg for tretti år siden. Men de jeg har samtalt med virker som hyggelige mennesker og langt fra slike monstere man kan få inntrykk av at de er om man leser aviser og lytter til hva andre forteller. Jeg har altså ikke noen personlig erfaring som tilsier at dette er mennesker annerledes enn meg selv. Jeg må derav lene meg på andres utsagn men uten å vite hvilken erfaring de har og grunnlaget deres for å hevde det de sier. Spørsmålet er da om jeg kan ta sjansen på å lene meg på deres uttalelser når de ikke er uerbygget med studier som holder mål.

Jo mer jeg tenker over det jo mer heller jeg til at jeg vet fint lite om det meste andre hevder jeg burde forstå eller være opptatt av. Mulig jeg er som en struts som stikker hodet i sanden og derav ikke får med meg det som foregår rundt meg. På den annen side virker det litt usannsynlig at jeg skulle stå der med hodet i sanden uten at noe utnytter situasjonen. Hadde de rundt meg vært så moralskt forfallne som det hevdes ville de vel i det minste ha benyttet muligheten til å nappe til seg lommeboken min der jeg sto med rompa opp og hodet ned.

Vi har ikke annet å frykte er frykten selv sa F. D. Rooseveldt i en tale. Frykt kan komme hurtig men den kan også bygge seg opp over tid. Det kan da være nyttig å vite om det man frykter er reelt eller om det er oppkonstruert. Det krever vel at man går til kilden(e) og ikke bare lener seg på diverse uttalelser fra ukjente man ikke vet noe om.

Så jeg får vel bare stole på at fremtiden forsatt utstyrer meg med nok sandhauger jeg kan stikke hodet i når uttalelsene om hvor farlig verden og livet er blir for overveldende. For så langt har det vist seg å ikke stemme de gangene jeg har gløttet opp.

Det er også mulig at Rooseveldt uttalelse burd lyde: vi har ikke annet å frykte enn andres frykt.

Gå til innlegget

Den driftige noen

Publisert over 10 år siden

Er det i det hele tatt en jobb "noen" ikke gjør? Vi møter "noen" omtrent over alt i livet. Enten det er "noen" som bør gjøre noe, "noen" som bør få sparken eller ta sin hatt å gå, "noen" som ikke har gjort jobben sin, "noen" som burde ha skjønt, "noen" som burde ha opplyst om og så videre.

Denne "noen" burde egentlig befolke landet og ikke oss som hele tiden roper på "noen". Da hadde ting blitt gjort og ikke bare snakket om. Jeg lurer litt på hvor mange "noen" det egentlig finnes i dette landet. Et søk på telefonkatalogen gir ikke et eneste treff. Det ser ut som om "noen" ikke har telefon. På den annen side kan det hende at "noen" er så opptatt med sine gjøremål at de hadde blitt helt overarbeidet om de skulle ta telefonen også.

Egentlig kan jeg ikke minnes at jeg har møtt "noen" i det hele tatt, men jeg har møtt mange som har en mening om "noens" virke. Faktisk ganske mange. Utfordringen er at "noen" er såpass anonym og vanskelig å finne. For hadde "noen" vært mer tilgjengelig hadde tydelig vis, i det minste i følge mange, ting blitt langt enklere. I det minste hadde det gitt en viss tilfredstillelse når noe gikk galt og vi visste at "noen" fikk unngjelde for dette.

Når "noen" gjør noe bra er det vel like greit at vi tar æren selv, for hva skal disse anonyme "noen" med ros for jobben de gjør. De er jo ikke tilgjengelige like vel.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere