Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Takk for skiftet

Publisert over 9 år siden

Til de som skulle komme til å tro at jeg trekker meg fra Verdidebatt så kan jeg opplyse om at det kommer jeg ikke til å gjøre.

Men jeg sier herved takk for skiftet til den kristen kulturen mange kristne mener jeg er en del av. For jeg er ikke en del av den kristne kulturen og har aldri vært det heller. Men jeg tror nå tiden er inne til å klargjøre forksjellene slik at jeg ikke i fremtid vil bli tatt til inntekt for en kultur jeg ikke har noe ståsted i.

Når nå geistligheten har sin sorgbearbeidelse etter tragedein som rammet ufattelig mange unge mennesker på Utøya og bomben som også rammet uskyldige i Oslo sentrum ber jeg dem om ikke å ta meg til inntekt for sin kristne kultur eller blande meg inn i den kristne sorgen.

Den nasjonale sorgen er jeg heller ikke med på så lenge den i stor grad ses på som et kristent domene. Mine tanker til de som er rammet vil jeg bære og fremføre selv uten at den skal asossieres med noen reigion eller en nasjon.  Jeg takker for skiftet og deklamerer herved at jeg ikke lenger er nordmann men kun borger av landet Norge. Stående stolt og støtt i egen kultur uten noe ønske om å bli assossiert med det kristne flertallet eller andre religiøse eller ikke-religøse grupperinger.

Åket er kastet, friheten vei ligger nå åpen.

Med vennlig hilsen Lars N. Randby fristilt borger av landet Norge.

Gå til innlegget

Hvorfor skulle vi være annerledes

Publisert over 9 år siden

Det er jo et spørsmål vi kan stille oss etter de tragiske hendelsen den 22. juli 2011. Vi har vel lenge ment at i vår kultur er det ikke rom for samme ekstremisme som man ser i andre land og kulturer. Vi har langt på vei ment at vår kultur er eksepsjonell og hinsides sammenligning med mange andre kulturer. Vi har jo bygget vår kultur på enhet og brorskap, likestilling, hardt arbeide, en snill religiøs kulturarv som bare vil godt og intet vondt.

Fostret opp av denne kulturelle supermiksen viser det seg at vår kultur og vi selv har det i oss, vi kan også begå de mest ekstreme gjerninger og ikke nok med det når vi først gjør det har vår kultur lagt til rette for at det utføres med god planlegging, uten varsel og med målrettet gjennomføring.

De fleste sier vel både her hjemme og utenfor vårt land at dette som nå har skjedd er så unorskt det kan bli. Det er ikke den fredselskende norske modellen som taler dialog fremfor vold. Jeg tror vi nå har fått en vekker som vil sette spor i år fremover. Vi har rett og slett mistet uskylden og vår livsløgn har slått sprekker.

For vårt fedreland er dette et mørkt kapittel og det eneste lys som kan rekke litt inn i tunellens mørke er at tross alt var det en av våre egene som begikk ugjerningen og ikke en fremmed. Jeg tror nok mange innvandrere i dag pustet litt lettet ut, det de fryktet viste seg heldigvis ikke å slå stikk, det var ikke en av deres som var gjerningsmannen. Jeg kan forstå en slik lettelse og bare håpe på at tragedien vil roe ned vår mistenksomhet ovenfor andre og gjøre oss mer bevisst vår egen unfallenhet over egne brukne skår.

Tragedien på Utøya og i Oslo sentrum er så norsk som den kan bli. Den viser at vår kultur kan fostre det beste og det værste som finnes i mennesket. At hvis vi ikke alle tar ansvar for oss selv og hvordan vi ser på omgivelsene rundt oss og verden utenfor så kan vi ikke bare danne vrengbilleder av virkeligheten, vi har også skoleringen og tilgjengeligheten til den kunnskap som skal til for å gå fra å være en god samfunnsborger til å bli en ekstremistisk samfunnsfiende.

Gjerningsmannen var en gang en et lite barn, elsket og tatt hånd om, fostret opp som de fleste av oss. Det finnes ikke noen unnskyldning for hva han har gjort. Desto viktigere er det nå å tenke over hvordan denne personen har gått fra å være det elskede barnet til å bli en massemorder fyllt av hat og iskald rasjonalitet. Hvor er vi selv på vei på en slik reise. Kan det bli oss eller kan vi være medvirkende til at mennesker rundt oss utvikler seg og tråkker over den grensen hvor ord ikke lenger er ord men blir satt ut i livet og gjennomført på den norske måten. Effektivt, iskaldt og uten barmhjertighet.

Tiden fremover vil bli benyttet til å bortforklare, fortelle at dette var en gal manns verk, at hans påståtte kristendom ikke er kristendom slik den fortoner seg for de fleste kristne, at selv om det fikk tragiske konsekvenser så er fortsatt sosialistene den store fare og søker å rive ned vår gamle kulturarv. At innvandring fortsatt må kunne diskuteres uten at vi skal trekke inn handlingene 22. juli 2011 og at muslimer tross alt må sees på som en terror trussel.

Da er det på tide å stoppe opp, tenke seg om og søke å se seg selv og vår egen rolle i det hele. Langt på vei har gjerningsmannens målrettede angrep på maktens sentrum og ikke minst, ja aller viktigst, alle de politisk engasjerte unge menneskene som nå har blitt revet bort, vert et angrep på det demokratiet de aller fleste av oss er stolte av. Blant de unge som nå ikke lenger er blant oss var kan hende en som kunne blitt vår nasjons nye landsfader eller moder. De ble angrepet av en med tanker om at disse unge var en trussel for vår kultur og den fremtid han mente var den rette. Det er flere grupper i vårt samfunn i dag som kan kjenne seg igjen i den følelsen, uten at jeg skal liste dem opp.

Jeg håper at vi kan ta lærdom av det, at vi sier klart ifra at vi godtar ikke alle de hatefulle uttrykkene vi ser på nett og i mediene om politiske motstandere og ikke minst om mennesker med et annet livssyn enn oss selv eller ståsted i en kultur som er forskjellig fra vår. For vi har nå vist at enda en likhet er der, hendelsen den 22. juli 2011 var ikke noen stadfeselse av vår annerledeshet i så måte, dessverre.

Gå til innlegget

Bryr vi oss om hverandre

Publisert over 9 år siden

For en tid tilbake på et annet forum kom beskjeden om at en av deltakerne var gått bort. Det satte igang noen tankeprosesser for etter noen tusen innlegg jeg slev har skrevet er det vel mangedobbelt antall innlegg jeg har lest. Det får en til å fundere over hvilken rolle slike debattforum har i våre liv og hvordan de påvirker oss og vi påvirker andre. En debattant som går bort vil for de fleste av oss komme som en overraskelse. Debattanter kan man jo akseptere at går lei eller slutter i protest men ellers lever de jo evig, eller!

Med take på alle de harde ord som til tider utveksles her inne på Verdidebatt kan det jo være på sin plass å ikke glemme at det sitter mennesker som enn selv bak sine skjermer og tastatur. Mennekser som har berørt oss på godt og vondt. Innlegget jeg skrev for noen år siden kan muligens få oss til å reflektere litt over det og kan hende også gi litt trøst når det stormer som verst.

En debattant er borte.

Beskjeden tikker inn og det legges ut på nett. En for tidlig død, en debattant i sin beste alder. For oss som kun kjenner personen gjennom innlegg her på nett blir det nesten som et lite sjokk å plutselig skulle forholde seg til at debattanten er en person i det “virkelige” liv. Et medmenneske som forhåpentligvis etterlater seg en sørgende familie som nå må ta avskjed. En stemme på nett som for all fremtid nå er stum, er det vi her inne må forholde oss til. Alvoret, latteren, indignasjonen, engasjementet i sine innlegg er den arv som etterlates til oss her inne som debatterte med ham eller bare leste det han skrev.

Vi er ikke flinke til å klare oss uten forestilling og bilder. Ordet i seg selv er sjeldent nok, vi må gi den som skriver en substans noe vi kan forholde oss til. Tankene og ordene alene blir ikke nok. Et godt eksempel på dette er når vi leser romaner, vi får noen føringer fra den som holder pennen men det er vi som legger siste ferniss på historien, ene og alene ved våre tankers makt.

Slik er det her på nett også. Vi leser det andre skriver. Vi danner oss bilder av den som skriver, etter hvert føler vi at vi kjenner personen. Vi kan lese hvilket hømør personen er i, vi ser ironien, alvoret, humoren, fortvilelsen. Vi klarer å skille det etter hvert som “personen” trer frem for oss. Dette på tross av at vi muligens bare har et nic og et vilkårlig profilbilde som like så godt kan være figurativt som nonfigurativt.

Sakte men sikkert blir en fremmed en del av oss. For det er en del av oss denne personen blir, vi har tilført personen egenskaper som kan ligge himmelvidt fra opphavet. Originalen er ikke lenger den samme på nett som i virkelighetens verden. Vi er på mange måter transformert til romanfigurer alle sammen.

Vi aksepterer at debattanter forsvinner. Det kan jo være så mange grunner til det. Man går lei og rusler videre. Man føler at nettet ikke er noe blivende sted og bare “forsvinner” tilbake til det fysiske liv. Noen blir fornærmet og tror at alle er ute etter en. Ja det er litt som Paul Simon synger i låten 40 måter å forlate en elsker. De fleste som forsvinner på denne måten reflekterer man ikke så mye over. Livet på nett går videre og det kommer nye interessante mennesker til. Kanskje kommer de forsvunne tilbake og man starter opp som om de ikke har vært borte.

Men en debattant som dør gir oss som sagt helt andre tanker og forestillinger. Det blir så endelig, det er ingen steder de har gått videre til. Det får oss til å tenke på vår egen dødlighet, at en dag er det oss. Blir vi savnet? Har vi rørt noen med våre tekster eller har vi som med så mye annet i livet bare vært her. En mennesklig fyllmasse som man ser på bussen men ikke reflekterer mere over.

De fleste av oss vil nok ikke sette rare sporene etter oss. Men noen fester vi oss ved og de forblir varige for oss. Noen går fra bekjente “romanfigurer” til mennesker man omgåes også utenfor nettet er man heldig skapes det tett og varige vennskapsbånd eller til og med kjærlighet.

Jeg vil derfor benytte denne anledingen til å takke alle de som har fått meg til å reflektere, til å le, til å fortvile, til å bjeffe sint mot skjermen. En takk jeg vil rette her og nå før dere forsvinner et annet sted. En takk og hilsen dere kan lese selv.

Gå til innlegget

Er jeg rasist

Publisert over 9 år siden

Vi diskuterer innvandring og rasisme opp og ned i mente. Men gjør vi egentlig det, for det kan virke som om det blir mye synsing og lite konkret. Det minner til tider om den norske flykapreren som gav seg etter å ha fått noen øl, det blir ikke skikkelig flykapring av slikt. Selv ikke terrroristene i Norge ser ut til å bli annet enn en reklame for lotto som postulerer at lottomillionærer er ikke som andre millionærer.

Alt smøles sammen, de ca 2000 jødene som finnes i Norge har antisemitter på alle kanter og er etter hva man kan lese på debatter og i avisene så utsatt for rasisme at de knapt nok kan bevege seg utenfor døren. Er jeg rasist fordi dette ikke opptar meg så mye, jeg kjenner jo knapt nok noen jøder.

Skikkelige norske jenter må farge håret sitt sort for ikke å bli antastet og bor de i Oslo bør de helst ikke gå ut uten livvakter for det lusker fremmedkulturelle voldtektsmenn omtrent rundt hvert gatehjørne.

Fengslene våre fylles opp av utlendinger og nordmenn med fremedkulturell bakgrunn mens de som ikke er satt inn stort sett reker rundt forbi Akerselven og sleger dop til intetanende nordmenn som knapt nok vet hva dop er og helt sikkert ikke har noen anelse om hva man skal bruke det til.

Det topper seg når en Roma-bestemor beklager seg i A-magasinet over at hun er drept av samfunnet og ikke har noe liv igjen etter at hun ble tatt for trygdesvindel av 8 millioner for stønad til en rekke barnebarn som ikke eksisterte. Hun til og med var frekk nok til å påpeke hvor lett det var å svindle i dette landet.

Det er i slike tilfeller jeg lurer litt på om jeg er rasist. For jeg tenker som så om denne bestemoren, kast nøklen så kan hun bare sitter der og beklage seg over at livet er så ille og at hun bare har gjort det alle andre gjør. Ja jeg klarer rett og slett ikke å opparbeide hverken sympati eller forståelse for Rom-folk som velger å leve på sidelinjen og forventer at jeg skal respektere det og forstå det. Jeg tenker som så at dere gir totalt faen i meg og det gjør jeg jaggu i dere også.

Har du kommet til norge om søkt om beskyttelse så er det etter min mening helt legitimt å kaste deg på hue og ræva ut om du benytter gjestfriheten til å begå lovbrudd i dette landet. Da spiller det liten rolle om du har skaffet de fjorten unger, kone, bikkje og Volvo. Eller om du sulter ihjel når du kommer til bake til opprinnelseslandet eller blir dretp. Du ble vel tatt i mot og du misbrukte tillitten.

Krig og dritt og elendighet er det nok steder og det er nok mennesker som har behov for beskyttelse så vi behøver ikke beskytte drittsekkene, de klarer vi oss uten.

Her forleden hørte jeg om en kobbertyv som hadde vært dum nok til å prøve å stjele strømførende kabel. Han luktet ganske svidd og var stein død etter dette forsøket. Til pass for ham tenkte jeg, ja ikke bar tenkte jeg det men jeg uttrykte det vel også. Det ble vel dysset ned i avisen men det burde jo vært fremhevet at slik vil jeg at kobbertyver skal ende sin karriere.

Ikke liker jeg folk som kommer hit fra andre land og som konsekvent kun gifter seg med folk av egen opprinnelse og kultur. Det er jo  like mye rasisme som det jeg driver med. Er liksom ikke andre kulturer og raser gode nok for dem?

Egentlig ser jeg ikke på meg selv som rasist jeg vil bare helst ikke ha alle disse fremmede hit som ikke vet å tilpasse seg det jeg er vant til og anser som vanlig og normalt. I det minste bør de lære seg skikkelig engelsk så man kan snakke med dem for noen av dem snakker så dårlig norsk at det er en lidelse å prøve å forstå hva de sier når de åpner munnen.

På den annen side ser jeg det litt skumle i at mine rasistiske meninger ikke bare er mine. Langt på vei er de også med på å endre andres tankegang. Sakte begynner man å kikke på bilene langs vegen, er det ikke stort sett de fremmedkulturelle som har løse unger i baksetet.

Når man rusler i butikken kan det noen ganger virke som om det går langt flere løse unger uten tilsyn med fremmedkulturell bakgrunn en etniske norske barn. Der støyer de som de vil noen av dem sparker borti varer og klår på alt uten en gang å bli irrettesatt. For det er visst ikke vanlig å se etter ungene i slike kulturer.

Ikke nok med det, det er fordømt irriterende at en del av dem går rundt i klær vi aldri har hatt i dette landet før de kom. Bare føtter i sandaler om vinteren, kan de ikke kjøpe seg noen beksømstøvler som vanlig folk og må mennene gå med kjole utenpå buksene hva slags kleskikk er det. Det topper seg med at vi skal måtte høre om kamelene og profetne deres også for ikke å snakke om den guden deres som knapt nok noen av oss i dette landet hadde hørt om for noen tiår siden. Få det inn i skallene deres at jeg gir F... i både gudene, kamelene og profetene deres. Jeg har min julenisse jeg holder meg med og ferdig med det.

Da jeg var ung var mørke menn om natten mørke fordi det var natt i dag har vi mange flere typer mørkemenn. Man må da ta med seg lommelykt for å kunne skille på disse for noen av dem er farligere enn andre.

I det hele tatt har verden gått av hengslene og som Ole Paus synger det, alt var mye bedre under krigen. Jeg tenker da på Vietnamkrigen for det var før innvandringen begynte å sette sine spor.

Gå til innlegget

Bevare meg vel!

Publisert over 9 år siden

Vi liker å se inn i fremtiden i lys av hva vi kan tolke av fortiden. At vi selv ikke hører fremtiden til ser ikke ut til å påvirke oss nevneverdig. Vi har vært kristen i over tusen år sier man helt uten å reflektere over at ingen har levet i tusen år. Menneskelivet er på stusselige 80 år og det er fakta.

Riktig er det derav at mennesker har gjennom tusen år favnet om kristendommen. Men derfra til å hevde at vi har vært kristne i tusen år er vel en sterk overdrivelse.

Vi har noe kjennskap til fortiden men har vi egentlig noe særlig kjennskap til hvordan det var å leve i fortidens samtid. Hvordan tenkte menneskene for 1000 år siden eller for 200 år siden. Gjør vi ikke fortidens mennesker urett ved å analysere deres liv med vår tids briller. På samme måte som vi tolker andres kultur ut fra hvordan vi lever og virker i vår egen kultur.

Hvilken nytte har vi av å spå om fremtiden. Ikke vil vi være der når denne fremtiden kommer. Det er en uendelighet av hendelser som kan inntreffe som kullkaster selv den beste spåmanns anntagelser. Ikke minst, om man får rett kan man ikke hovre over det for man er da død for lenge siden. Våre etterkommere kan muligens om våre tanker er bevart si at dette var en fremsynt person, spørsmålet er om personen ikke hadde mer flaks enn fremsynthet.

På den annen side, det er ikke så mange fremtidsversjoner bevart og det er vel slik at de som hadde flaks og fikk rett i sine spådommer blir trukket frem, de som tok feil er forlengst glemt eller blir ikke nevnt.

Det er mange som har hatt gode ideer de har ønsket bevart til evig tid. Det viser seg gang på gang at denne evigheten ofte blir kort. Ser man på alle stiftelsene som skapes, legater med mer. Gode intensjoner med statutter skrevet i samtiden som viser seg å ikke tåle tidens tann selv om man var overbevist om at statuttene var solide og tilnæmet skrevet i sten.

Religiøses hellige skrifter knirker ikke så rent lite, de krever stadig nytolkning nettopp fordi tidene og menneskene forandrer seg. Samtidens forståelse varer ikke mer enn den begrensede perioden den virker i. Den glir umerkelig enten over i fortid eller blir en ny samtid i fremtiden.

Det er mange mennesker som tror de skal leve evig i et etterliv, på meg virker det som om mange også ser for seg at de skal leve evig her på jorden. Så langt har intet menneske en gang vært i nærheten av et slikt kunststykke.

Vi er et produkt av fortidens mennesker alle sammen, på samme måte som dem er det ikke plass i fremtiden for oss. Hvorfor er vi da så opptatt av den?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere