Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Hvorfor skal jeg svare for mitt livssyn

Publisert over 9 år siden

Det er mitt og hvis noen har noe å utsette på det så er det vel strengt talt dere utfordring og ikke min. Så lenge jeg holder meg på den rette siden av norsk lov burde det holde. Det er sikkert mye jeg sier og gjør som man kan mene noe om. Det kan selvfølgelig endre noe hos meg hvis jeg ser at det medfører noe positivt og det positive er ønskelig.

Jeg har vel skrevet noen tusen kommentarer her inne. Det startet vel med søken etter å forstå hvordan andre tenker og føler, det gikk over til frustrasjon fordi jeg rett og slett ikke forstod noe som helst og følte at det ikke var så mye rom for søken men mer for overtalelse til å tenke likt. Sakte kom resignasjonen, hvorfor søke forståelse av andre og deres livssyn eller svare for mitt eget?

Det holder jo at jeg mener som jeg gjør og søker å ikke gjøre ugang eller bevisst såre ander mennesker. Jeg har ikke noe å forsvare, intet slag jeg må kjempe. Andres menig om mitt livssyn har muligens en mening for dem men den har ikke noe forankring eller mening for meg. For det er jeg som lever mitt liv med mitt livssyn.

Trenger jeg egentlig alle disse meningen og tankene fra fremmede mennesker, til det vil jeg svare nei jeg gjør ikke det. Egentlig trenger jeg bare noe få jeg kan forholde meg til og så søke å samhandle på en positiv måte med alle andre. For jeg behøver ikke forstå dem, enes med dem eller være venner med dem for å eksistere, eksistensen min er forankret i de få ikke i de mange. Til samhandling trenger jeg egentlig bare å være redelig og vennlig og sørge for at jeg selv gjør en god jobb.

Så neste gang jeg føler at noen snakker nedsettende eller ønsker å få innblikk i mitt livssyn vil jeg smile til dem og si, jo takk som bryr seg men jeg trives utmerket med det. Men det er mitt og mitt alene.

Jeg skal også lære meg å være mer avslappet ovenfor andres valg de er deres og så lenge vi samhandler der vi møtes har jeg ikke noe med deres valg eller liv. Stemmeurnene skal snart fylles og det er der jeg kan forfekte mine meninger, på en lapp, ikke i samtale med noen som mener noe om hvilken lapp jeg bør velge.

Gå til innlegget

Hvor ble det av mangfoldet

Publisert over 9 år siden

Ikke la deg lure av overskriften dette handler ikke om innvadring men om alt som ble borte og hva som ble igjen.

Jeg kunne jo starte som i eventyren, en gang for lenge siden ble det født et par sko på en fabrikk langt langt borte. De tjente sin herre trofast i mange år men ble etter hvert så trette og slitne at de rett og slett raknet i sømmene. Skoenes herre byttet dem ut men mente de nok kunne tjene som arbeidssko noe tid til, men de tok stadig til seg småsten, sand og jord i glippen der de i sin tid var føyet sammen med sterk tråd i sine sømmer.

Den driftige herren så til syskrinet for en løsning. Var det ikke noe som het bjørnetråd mon tro? Det viste seg at slik tråd nok kunne fungere på knapper men den var både for tynn og for svak til å bøte på skoenes sømmer. En tur til butikken var påkrevet men de som førte sytråd hadde ikke noe sterkere enn nettopp sytråd så det besøket bar ikke frukter. Kreativiteten ble hentet frem og tanntråd kunne muligens være løsningen, den var jo både vannfast og ikke så rent litte sterk heller. Det holdt en stund men så raknet også den i sømmene og nå var gode råd dyre. En tur til søppelbøtten kunne nok være løsningen, artsfrender sto jo på rekke og rad i skohyllen så det skulle ikke mangle på “nye” arbeidssko.

Når en ide er født er den ikke alltid like enkel å bli kvitt. Det var ikke bare til utslitte sko man kunne trenge en sterk tråd. Livet selv har vist seg at trenger en sterk tråd men slik får man ikke kjøpt i butikken, den må man tvinne selv. Men en tråd sterk nok til sko måtte da være å oppdrive spørsmålet var bare hvor. Et søk på nett etter skomakere gav noen treff men ingen i nærheten, men der var det en bedrift ikke så langt fra heimen drev med slike skomakerting. Nå var det på tide å finne frem telefonen. En hyggelig stemme i den andre enden og utfordringen ble presentert. Du trenger mokkasintråd var svaret og det har vi, det er bare å stikke innom men ikke på fredager.

Jeg gjorde det, stakk innom. Det viste seg å være en grosist som solgte stort sett alt man kunne drømme om for såre føtter. Dog ikke ferdige sko men alt som skulle til for å lage slike, fra maskiner til deler. Ferdige såler, matter til selv å klippe ut såler fra, skolisser, verktøy og ikke minst det som var mitt ærend mokkasintråd. Man kunne bli litt satt ut av synet for hvordan kunne de ha så mye når man knapt nok finner en skomaker igjen i dette landet og de fleste sko kommer jo som kjent fra Kina.

Svaret var ganske enkelt det er ikke alle som kan få sine sko fra Kina. Ortopedisk fottøy og fotsenger er vel ikke ord de fleste av oss kommer over til daglig men det er en livsnødvendighet for mange. Men noe massemarked er det vel ikke så mokkasintråden er nok forvist til slike nisjebutikker og ikke hyllevare i våre moderne butikker.

Tråden gjorde susen den, de gamle skoene fikk nytt liv som arbeidssko og med litt sying, rensing og skopuss var de om ikke som nye i det minste klare for en ny vår og forhåpentligvis mer enn en av dem.

Det viste seg at mangfoldet fortsatt er der men det ligger ikke like opp i dagen som i tidligere tider, man må lete det frem men fortsatt er det slik at den som leter den finner. Skoenes herre er nå på utkikk etter en tusenkunstner slike var det mange av i tidligere tider men hvor de nå har gjort av seg se det får dere svar på en annen gang.

Gå til innlegget

Hvem eier fremtiden?

Publisert over 9 år siden

For en tid tilbake fant jeg min tipolderfars erindringer fra sin barndom og ungdomstid. Jeg ble satt hundre og femti år tilbake i tid, til den tids Norge. En verden jeg fysisk fortsatt kan kjenne meg igjen i ut fra hus som fortsatt står, elevleier som fortsatt ligger der, gater og gatenavn jeg selv har gått i og kjenner til. Men det var like fult en reise til en verden jeg ikke kjenner og som er langt annerledes enn den verden og det Norge jeg lever i.

Vi snakker altså om en tidsreise på hundreogfemti år, til en tid hvor jeg ikker er sikker på om jeg selv ville ha overlevet om jeg fysisk skulle ha reist tilbake, for ting var ganske så annerledes enn vår samtid. Ikke er jeg sikker på om de som levet på den tiden ville ha klart å finne seg til rette her i vår samtid.

Diskuterte, planla og tenkte de på hvordan samfunnet måtte utvikle seg for at vi som lever i dagens samtid skulle få det så godt som mulig. Er det vi opplever i vår samtid samsvarende med hva de så for seg om de i det hele tatt fikk ideen om å kikke inn i fremtiden?

På en del debatter både her på Verdidebatt og andre steder er jo dette med å sette på seg fremtidsbriller en utbredt øvelse. Man trekker frem statistikk, lager seg teser, spinner disse ut fra både fortid og nåtid blandet med ikke så rent litte fantasi og egen virkelighetsforståelse.

Slik kommer Norge til å se ut i 2100 kan de si og det er en skremmende utvikling for oss. Utfordringen slik jeg ser det er at det ikke er noen av "oss" som kommer til å leve i det samfunnet i 2100. Det er nye mennesker med andre tanker og sin opplevelse av samtiden. Like lite som jeg kan reise tilbake til min tipolderfars samtid kan vi reise frem til våre oldebarns fremtidige samtid.

Vi må ikke gå for fort frem er et utsagn som også ofte dukker opp. Hva er for fort, ja hva er egentlig fort i det hele tatt? Ser vi bort fra revolusjoner, kriger voldsomme epedimier og naturkatastrofer går det meste ganske sakte i mitt hode. Ikke sjeldent leser vi om ting man har planlagt og snakker om i tiår og som fortsatt ikke er på plass. Er noen tiår fort eller er det sakte? Det tror jeg kommer helt an på om man står i tiden, ser tilbake på den eller skuer fremover. For et levende menneske er det i hvertfall en ganske stor del av forventet statistiske levealder.

Er det riktig av oss å ønske og planlegge ihjel fremtidige menneskers liv og samtid? Hvem er det egentlig som eier fremtiden, er det oss som lever i dag eller er det de som skal ha sin samtid i fremtiden. Jeg tør påstå at vi ikke kan sette oss inn i hvordan fremtidens mennesker opplever sin samtid at selv om den er helt forskjellig fra hva vi i dag se på som viktig og riktig så kan den for dem være like god ja sogar om de er heldige langt bedre enn vår virkelighet og samtid.

Jeg trives i min samtid, jeg er glad for at jeg ikke lever i min tipoldefars samtid og jeg ønsker ikke å legge bånd på mine etterkommeres fremtidige samtid. For hvem eier fremtiden?

Gå til innlegget

Tihengeren

Publisert over 9 år siden

Som bilist ser man ikke så rent sjeldent disse trofaste sliterne som ikke gjør annet enn å henge etter trekkbilen. Noen ganger hender det at tilhengeren tar styringen, den begynner å slingre fra side til side og kan ende opp med ikke bare å selv havne i grøften men tar med seg trekkbilen. Kan man legge skyld på tilhengeren eller er den bare et offer for sitt innhold og trekkbilens omstendigheter.

Hvis vi er tilhengeren og trekkbilen er ekstremistene, er vi da som tilhengere uten skyld uten styring over oss selv og vårt inhold?

Kan vi si at nei jeg har ikke noe ansvar for hva som er lastet på meg eller er det urimelig å hevde at det vi tar til oss også er vårt ansvar å forvalte og håndtere på en ansvarlig måte.

Hadde ikke tilhengeren hengt bak trekkbilen ville ikke ulykken skjedd. At trekkbilen i seg selv kan forårsake skade er så sin sak.

Med andre ord, ekstremister kan forårsake skade på egen hånd. Men ektremister virker sjeldent i et vakum. De blir til ut fra det innholdet de velger å laset i seg,  de ønsker å får andre med seg og søker likesinnede, andre med samme opplastede innhold som dem selv.

Ekstremisme overlever ikke uten at de har en arena de kan virke i. Som Gladiatorene som kjempet på liv og død til publikums hatske eller oppmuntrende ord. Vi som publikum har et ansvar samme hvor mye vi ønsker å si at nei dette gjør de frivillig, jeg har ikke oppmuntret dem eller bedet dem gjøre dette. Jeg er bare tilskuer uten noen påvirkning.

Det er alle de andre rundt meg som kan bebreides. For meg forsvinner menneskligheten i den setningen. For i blott det å leve har vi påvirkningskraft uannsett om den er mikroskopisk så er den der. Løper vi fra det ansvaret løper vi også fra oss selv og ikke minst livet i seg selv.

Gå til innlegget

Artige i den alderen

Publisert over 9 år siden

Det syder av testosteron og en liten dæsj av østrogen også her inne. Det er som om man har giret seg opp betraktilige hakk og det er ikke grunnet i at det foregikk en tragedie på Utøya og i Oslo den 22. juli.

Det er grunnet i hva tragedien den 22. juli kan medføre av endringer for en del debattanter her inne eller retter sagt hva de tror kan hende og det lyser redsel og sårede følelser lang vei.

Det forunderlige er at mange av de som frykter et paradigmeskifte langt på vei ser ut til å konstruere dette selv og langt på vei kan det vise seg at deres fremgangsmåte for å forhindre det kan vær en utløsende årsak til at det skjer.

Jeg har alltid syntes det er litt søtt når religiøse krangler seg i mellom om hvem som er riktigst og viktigst religiøs. Hvem trenger egentlig fiender når man har åndsfrender man kan strides med. At alle taper på krangelen spiller tydelig vis ikke noen rolle så lenge man får vist hvem som har de største musklene og mest hår på brystet.

Æreskulturen er også på full vei inn i debatten, det har vel ikke vært så mannge noen gang som har påberopt seg svertet ære og offre for injurierende påstander. Så langt har jeg tillagt æreskulturen mer eksotiske kulturer enn den norske men nå har jeg begynt å tvile. Mulig dette er en religiøs egenskap, ikke vet jeg.

En ting er sikkert, katta har skitet i sandkassen til en del grupper og de roper nå i munnen på hverandre og krangler om hvem som hadde ansvaret for katta. Det skal bli artig å finne ut hva den mastergradsstudenten mener om den saklige og fredlige og sobre Verdidebatt om hun analyserer den med blikk på de siste dagers opptreden fra en del her inne.

Muligens er ikke artig det rette ordet for hva man nå ser men det er ikke til å skjule at det er en noe surealistisk forestilling.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere