Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Gudløse sekulære en minoritet

Publisert nesten 9 år siden

Er det på tide å skille mellom religøse sekulære og gudløse sekulærer. Førstnevnte er en stor majoritet i dette landet sistnevnte en minoritet. Like fullt kan det virke som om mange mener at de gudløse sekulære er i majoritet og stort sett sitter med makten i dette landet.

Virkelighetens Norge er styrt av religiøse sekulære mennesker. De favner om både sin tro og religion samtidig som de tydeligvis ser nytte av at stat og religion ikke blir alt for sammenfiltret og at det helst bør være staten og ikke religionens menn som styrer.

Påstanden om at de sekulære avkrisner Norge høres underlig ut med tanke på at langt de fleste kristne er sekulære. Som sagt er den lille gruppen gudløse sekulære talbar i noen porsent knapt nok opp mot et to siffret tall.

Ønske man å kritisere de sekulære er det redeligst om man da retter kritikken mot den rette gruppen. Er det lover og regler man er uenige med så må man være klar over at disse er vedtatt av et flertall i dette landet og det flertallet er kristne og medlemmer av DNK. At de har sammefallende interesser eller meninger med noen få av oss gudløse sekulære holder ikke som påskudd til å skyte på minoriteten og mene at denne har et slags skjult mandat til å drive gjennom norske lover og regler.

Gå til innlegget

Livssyn

Publisert rundt 9 år siden

Jeg har vel lenge ment at alle har et livssyn, noen med guder og noen ikke. Stadig dukker det opp diskusjoner om Humanetisk-forbund her på Verdidebatt og denne organisasjonen trekkes gjerne frem som den største livssynsorganisasjonen i Norge som ikke er gudeorientert.

Som ikketroende burde vel HEF være den organisasjonen som i så måte ligger mitt ståsted nærmest. Men når jeg får tenkt meg om litt så er jeg like fullt ikke så sikker. Trenger mitt liv og mitt syn på mitt liv egentlig noen organisering!

Har jeg i det hele tatt noe klart og definert livssyn?

Kan jeg skjematisk sette opp hvordan jeg skal leve og oppføre meg og holde meg mer eller mindre slavisk til dette?

Mitt gudløse univers, er det så gudløst som jeg liker å tro at det er? Fakta er jo at jeg ikke vet og langt på vei også at jeg ikke egentlig har noe imot at det skulle vise seg at det finnes guder. Jeg har bare valgt ikke å aktivt henvende meg til dem for å få svar. Finnes de vet de sikkert hvor de kan finne meg om det er ønsket.

Slik jeg har lært meg selv å kjenne er jeg ikke organisasjonsemne. Jeg pusler med mitt, tar en turn der jeg ser det er noe jeg kan bidra med og lar være å engasjere meg der jeg ser at ting klarer seg helt utmerket uten mitt bidrag.

Mitt syn på livet skifter etter hva jeg tar til meg av informasjon, spørsmålet er om dette er forenelig med et fastspikret livssyn. For når livet endres hele tiden er da synet på livet uendrbart?

Men hvis jeg ikke har noe livssyn eller hvis mit livssyn er i konstant endring og dette stort sett er mitt og ikke basert på et allerede oppfunnet livssyn med eller uten guder, hvordan betegner jeg i så fall dette. Trenger mitt syn på livet egentlig noen livssynsbetegnelse?

Gå til innlegget

Uten korreksjon

Publisert rundt 9 år siden

Vi mennesker er underlig skrudd sammen, det skal være sikkert. Det vestlige tankesett har langt på vei dyrket individualismen, hver og en av oss er viktig. Like fullt erkjenner vi at mennesket er et sosialt vesen, langt på vei et flokkdyr.

Dette medfører en form for tosidighet vi ikke alltid mestrer, for som flokkdyr er vi helt avhengig av korreksjon fra de andre i flokken for at samholdet skal kunne fungere.

Individet i en individskultur vil i stor grad søke å overstyre andres korreksjon av våre egne oppfattninger av oss selv og verden rundt oss. Blir det mange av oss som stiller oss på sidelinjen av flokken og nekte å ta til oss korreksjon fra fellesskapet vil vi ikke lenger ha noe felles som holder oss samlet.

Internett med sine samtaler mellom individer er en utmerket platform hvor vi kan lese det vi ønsker å lese, finne fiender der andre ikke en gang ser snurten av fiendskap. Individet kan blomstre og finne bekreftelse på eget verdensbillede samme hvor mye det finnes av stoff som forteller at dette verdensbilledet neppe henger på greip.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler hos oss selv på slike mekanismer hvor vi skaper vår egen verden og langt på vei overser det som ikke passer oss. Et eksempel er om vi kjøper oss en bil, vi vil plutselig legge merke til alle de andre bilene av samme type eller biler med samme farge. Går vi videre kan vi skape oss en oppfattelse av at det er langt fler av disse enn det er av de andre. Er vi så interessert i virkeligheten kan vi søke korreksjon eller bekreftelse ved å se på statistikk for å sjekke om vår oppfattelse er holdbar.

Men velger vi ikke å gjøre det kan vi ende opp med et virkelighetsbillede som ikke er i samsvar med fakta eller flokkens virkelighet. Vi velger da å utelukke den viktige korreksjonen som holder et fellesskap sammen. Noen vi muligens gå så langt at de ser seg selv som de eneste som besitter den ene og fulle sannhet og avvise enhver som måtte hevde et annet syn eller en annen virkelighetsoppfatning.

Hvordan møter flokken slike individer og ikke minst er det håp for indivdene som har sluttet å ta til seg korrigering fra andre. Kan et samfunn tillate at indivder melder seg ut og hvis ikke hva kan flokken stille opp med for å korrigere individer som har gått av sporet.

Gå til innlegget

De som ikke tar til motmele

Publisert rundt 9 år siden

En minister har "valgt" å gå og mange mener det bare er rett og rimelig. Etter hendelsen i juli har kritikken mot Storberget vært hard og han har blandt annet vært kritisert for å ikke komme med innrømmelser for alskens påståtte mangler og feil, både mennesklig, teknologisk og beredskapsmessig. Kapteiner skal gå ned med skuta vil vel mange hevde.

Det er en sårbar gruppe som har kommet med muligens de mest krasse kritikker og mange andre har kastet seg på. Det krever ryggrad å ikke ta til motmele, bevare roen og ikke benytte samme mynt tilbake.

Mulig de mange kritikererne nå ha fått en fattig trøst. Spørsmålet er om trøsten kan bæres med verdighet eller om den fremstår som en skamplett. Når man rammes av en tragedie er det ikke uvanlig at vi søker svar på skyld og ansvar hos andre. Noen ganger spiller det liten rolle om det faktisk er noen å bebreide annet enn tilfeldighetenes spill.

Man kan alltid spørre seg, hvis bare og så videre. Men det som har skjedd kan sjeldent gjøre om.

Jeg synes Storberget fortjener honør for ikke å gi sin versjon og sine tanker rundt kritikken han har blitt tildelt. Jeg synes ikke de mange kritikerne fortjener mye honør, for de det gjelder som står i sorgen kan jeg muligens forstå men like fullt er jeg ikke sikker på om jeg er villig til å unskylde.

Det er ikke nødvendigvis den som får det siste ordet som har retten på sin side.

Gå til innlegget

Hissigproppen

Publisert rundt 9 år siden

Det er meg det. Det er så mangt som irriterer meg og til tider lar jeg meg rive med og går aktivt til verks for å uttrykke min misnøye. Det kan skje når jeg kjører bil og møter motgående bilistere som kjører med nærlys og kurvelys. Forstår ikke disse menskene at de ikke bare blender møtende biliter men også reduserer sin egen sikt ved at de lyser opp nærområdet og derav reduserer muligheten for å se det som er lengere frem.

Rapping av andres parkeringsplass er også en gjenganger, hvordan i huleste kan man overse skilt med både privat/reservert og bevegelseshemmede. Unnskyldningene er alltid like tynne og like uakseptable. Man skal bare stå der veldig kort tid, det var ikke andre plasser i nærheten, ingen sto der jo og så videre. Da bruser det i ørene og blodpumpen jobber på høygir. Hva får dem til å tro at de er så viktige at det er en soleklar rettighet at de bare tar seg til rette på bekostning av andre.

Jeg irriterer meg også over traktorer som kjører rundt med redskapen foldet ut eller ikke forskriftsmessig sikret fordi de bare skal litt bort i gaten. Befinner man seg på veien og ikke på jordet så bør man vel følge de sikkerhetsreglene som gjelder selv om man skal bare.

Syklister er en rase for seg selv, de er for meg omtrent like uforståelige som religiøse. Det ser ut til at de anser seg som veienes utkårne brukere og at alt og alle andre bare må finne seg i å vike. Listen over deres fortrinn og andres mangler er vel omtrent like lang som bibelens forordninger og deres lovbok er tydeligvis uangripelig.

Sammenligningen med religiøse er ikke så dum, synes jeg. For de krever hele tiden forståelse og at andre må skaffe seg innsikt i deres måte å gjøre ting uten at det ser ut som om dette også bør gjelde dem selv. Når deres hellige bøker foreskriver ditt eller datt så er det deres overbevisning om at alle andre også må følge dette og gjør man ikke det kan de være ganske klare og ikke minst veldig krasse i sin tiltale.

Er man mot omskjæring av gutter blir man fort stemplet som antisemitt eller msulimhater. Er man for abort eller selv har fått utført en abort så er man henholdsvis barnedrapstilhnger eller barnemorder eller begge deler. Når målet er å verne seg selv og egne verdier ser det ut til at mange er villige til å gå langt, meget langt.

Det får meg til å tenke. Hvordan fremstår jeg selv når jeg blir hissig? Er det rettferdig harme som alle andre bare må tåle og bare må lytte til. Faller jeg ikke inn i samme kategorien av mennesklig handling som gjør meg selv opprørt. Hva oppnår jeg med å overhøvle en som har feilparkert eller en traktor som kommer meg i møte på veien med en meterlang pigg stikkende frem i front omtrent i høyde med min brystkasse. Sannsynligvis ingen ting. Er det da verdt det? Når ens følelser renner over og man uttrykker sin frustrasjon er det kan hende ekstra viktig å være edrulig og velge sine ord med omhu. For ved å overhøvle mennesker oppnår man sjeldent annet enn at de går i forsvar og intet er oppnådd.

Her kommer eksempelets makt inn og ikke minst dialogens virkning. For en disputt mellom parter som ikke forstår annet enn eget syn forblir monologer virkemiddelet og de skilles like fast i troen på eget syn. Dialog krever ikke minst at vi lytter og like viktig at vi klarer å være åpne for at vår egen måte å være på ikke nødvendigvis har den virkning på andre som vi skulle ønske.

Blogging som dette kan være et utmerket eksempel på en hissigpropps monolog. Hva viss vi overførte det til våre fysiske møter med mennesker. Skrev en liten blogg og overlevete den og fikk en liten skriftlig blogg tilbake. For er det ikke litt slik jeg gjør når jeg hissig utgyver min misnøye med andre mennesker, jeg får ut min frustrasjon egentlig helt uten tanke på at den ikke tjener til noe som helst annet enn fastspikring av uenighet og langt på vei en helt annen reaksjon hos andre enn den jeg hadde håpet på.

Jeg tror at mitt liv hadde blitt langt mer harmonisk om la av meg min hissighet og heller satset på å søke å være eksempelets makt. Mulig det ikke vil bli oppfattet eller lagt merke til av andre men den indre roen ville bli styrket. Hvis alle hadde en indre ro og minde ønske om å gøre andre lik seg selv tror jeg vi hadde oppnådd mye. For hvordan strides man med en som møter enn med et smil og et lyttende øre.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere