Lars Martin Mediaas

Alder: 4
  RSS

Om Lars Martin

Kristne Arbeidere Oslo og Akershus.

Følgere

Ingen krise for Ap

Publisert over 2 år siden

Snart har vi lagt dette nederlaget bak oss. Da må vi være så opptatt av alt vi skal få gjort at det ikke er interessant å snakke om snøen som falt i fjor.

Partier deltar i valg, noen ganger vinner man og andre ganger taper man. Det er hele hensikten med valgene. Kriser er Menstadslaget og 22. juli. Nå har vi lagt bak oss et valg hvor flere stemte på rød side enn på blå side, til tross for alle mulige årsaker som nå presenteres som forklaring på valgnederlaget.

Ap har to problemer. Det ene er at i de to største konfliktområdene som virkelig polariserer norsk debatt, klima/olje og innvandringsskepsis/globalisme, har ikke Ap laget en politikk som gir begge sider tro på løsningen. Å si man skal konsekvensutrede alle områder med olje og verne alle områder uten olje, er ikke kompromiss. Det er en taktikk. IPCC skal følges opp med Paris-avtalen, og hvis verden lykkes er oljeinvesteringer nå som å gå tungt inn i seilskuter etter at dampbåten kom. Det er bokstavelig talt penger man kaster på sjøen. Som partimedlem og nestleder i Næringspolitisk vil jeg gjøre alt jeg kan for å bidra til at vi får en konkret politikk på disse områdene.

Det andre problemet eksemplifiseres ved at i et lokallag i Oslo Ap fattet vi et årsmøtevedtak i 2016 på at partikontoret sentralt ikke lytter og er vanskelig å få tak i. Det er litt krise. Det er kanskje ironisk at vi til og med satt inne i Stortinget da vi skrev det, og følte at vi ikke klarte å komme i kontakt med «Oslo-boblen» i partiet sentralt. Det er et problem som oppstod lenge før de som nå sitter på partikontoret begynte der. Det er nødvendig med nye og mer åpne måter å jobbe sammen på. Som landets største parti bør vi ta ansvar for å utvikle medvirkning og åpenhet i politikkutforming.

På landsmøtet vil vi gjenvelge Jonas med stående applaus. Nå skal vi lage ny og god politikk, og forbedre organisasjonen. Snart har vi lagt dette nederlaget bak oss. Da må vi være så opptatt av alt vi skal få gjort at det ikke er interessant å snakke om snøen som falt i fjor.

Gå til innlegget

Masvies moderne stråmenn

Publisert nesten 3 år siden

Masvie er bekymret for at nye familiekonstellasjoner er «iboende ustabile». Mulig det. Men det gjør ikke at de forsvinner. Spørsmålet er derfor hva vi gjør med det.

 

Av Arve Thorsen og Lars Martin Mediaas, nestleder og leder i Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus

 

Frisk polemikk kan noen ganger være både utfordrende og nødvendig.  Vårt ordskifte med kristenkonservative Andreas Masvie har vært begge deler. Utfordrende fordi sterke holdninger og standpunkter har brynt seg mot hverandre. Nødvendig fordi vår motstanders debattform fra starten av viste at takhøyden fortsatt må heves i Kristen-Norge.

 

Det er på tide å ta debatten ned til det den egentlig dreier seg om, nemlig hvordan vi best kan sikre oss at barn tas vare på i et samfunn med mer komplekse familierelasjoner enn det som er det historisk vanlige. Vi startet debatten med å si at flere juridiske foreldre er ment å gjøre barn tryggere og familiene sterkere. At barn får trygge, juridiske rammer rundt de viktigste relasjonene i sine liv er en utvikling alle vi moderne kristne bør glede oss over. Selv om biologien betyr at et barn alltid vil ha en mor og en far er det ikke bare heterofile par som blir gode foreldre. Arbeiderpartiets forslag innebærer å erkjenne og godta at mange ulike mennesker spiller viktige roller i et barns liv. Det er når det stormer rundt barnet at huset trenger den ekstra bærebjelken som dette forslaget gir.

 

Vi har i flere omganger gitt uttrykk for at vi tenker at problemet i vårt samfunn i dag knapt er at barn har for mange ansvarlige foreldre og foresatte rundt seg. Derfor støtter vi dem som ønsker å utrede dette spørsmålet og håper at man ender opp med en forstandig politikk på området. Vi er begeistret for tanken om å ha flere juridiske foreldre, fordi vi tror en god og grundig utredning av dette vil gi oss bedre rammer enn hva hver enkelt familie har mulighet til å komme fram til av ordninger og regler på egen hånd. Vi ønsker et godt og solid lovverk. Hva utredningen fører til vil tiden vise. La oss håpe det blir en balansert og fornuftig politikk, enten det blir Masvies syn eller vårt som får gjennomslag.

 

-------------

Innlegget står på trykk i papiravisen, og er en forkortet utgave av nedenstående tekst.

-------------

Masvies moderne stråmenn

 

Av Arve Thorsen og Lars Martin Mediaas, nestleder og leder i Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus

 

Frisk polemikk kan noen ganger være både utfordrende og nødvendig.  Vårt ordskifte med kristenkonservative Andreas Masvie har vært begge deler. Utfordrende fordi sterke holdninger og standpunkter har brynt seg mot hverandre. Nødvendig fordi vår motstanders debattform fra starten av viste at takhøyden fortsatt må heves i Kristen-Norge.

 

Det er på tide å ta debatten ned til det den egentlig dreier seg om, nemlig hvordan vi best kan sikre oss at barn tas vare på i et samfunn med mer komplekse familierelasjoner enn det som er det historisk vanlige. Vi startet debatten med å si at flere juridiske foreldre er ment å gjøre barn tryggere og familiene sterkere. At barn får trygge, juridiske rammer rundt de viktigste relasjonene i sine liv er en utvikling alle vi moderne kristne bør glede oss over. Selv om biologien betyr at et barn alltid vil ha en mor og en far er det ikke bare heterofile par som blir gode foreldre. Arbeiderpartiets forslag innebærer å erkjenne og godta at mange ulike mennesker spiller viktige roller i et barns liv. Det er når det stormer rundt barnet at huset trenger den ekstra bærebjelken som dette forslaget gir.

 

Dette mente Masvie var «fordummende om juridiske foreldre» og at vi ikke hadde argumenter. Han skrev at man må veie totaliteten av hensyn – og forutsatte dermed at en norsk offentlig utredning (NOU) om en ny lov vil være mangelfull. Han skrev at forslaget vil gjøre det verre for andre grupper, uten å fortelle noe om hvilke grupper dette skulle være og hvordan de skulle bli rammet. Han er bekymret for at nye familiekonstellasjoner er «iboende ustabile», men mener tydeligvis at løsningen skal være at de ikke har noe lovverk som rettesnor og ramme for sitt foreldreskap. Han ber oss svare på «hvorfor de førstnevnte hensynene utveier de sistnevnte», uten at vi har konkludert med at noen hensyn skal veie tyngre enn andre hensyn. Så legger han fram studier som underbygger hvordan han mener det er best for barn å vokse opp. Det er her han gjør seg til en fariseer, ved å ikke ville se at liv leves på mange flere måter enn det som kanskje er optimalt, og ved ikke å ville gi rom for noe annet enn det rene og optimale.

 

Vi har i flere omganger gitt uttrykk for at vi tenker at problemet i vårt samfunn i dag knapt er at barn har for mange ansvarlige foreldre og foresatte rundt seg. Derfor støtter vi dem som ønsker å utrede dette spørsmålet og håper at man ender opp med en forstandig politikk på området. Vi er begeistret for tanken om å ha flere juridiske foreldre, fordi vi tror en god og grundig utredning av dette vil gi oss bedre rammer enn hva hver enkelt familie har mulighet til å komme fram til av ordninger og regler på egen hånd. Vi ønsker et godt og solid lovverk. Hva utredningen fører til vil tiden vise. La oss håpe det blir en balansert og fornuftig politikk, enten det blir Masvies syn eller vårt som får gjennomslag.

 

 

I påvente av utredningen eller kanskje svarere i håp om at den aldri ser dagens lys, har Masvie i en ny kronikk blåst i jakthornet og foreløpig utbedt seg svar på fem punkter hvor han mener at vi som den grusomme modernitetens forsvarere står for rare og uforståelige ting. Det er hyggelig at han er interessert i hvor vi står og hva vi mener. Desto tristere er det at han ser ut til å jakte på stråmenn: vi mener nemlig stort sett ikke det han beskylder oss for å mene.

 

Masvies første punkt er at saken om juridiske foreldre handler om «hvorvidt man skal gi juridiske rettigheter til mer enn to omsorgspersoner på én og samme tid». Det mener vi angivelig ikke. Men det er feil, kan vi fortelle. Gledelig nok er vi aldeles enige om dette. Hvis det er fare for at en voksenperson kan forsvinne ut av et barns liv til tross for at hverken barnet eller den voksne ønsker det, har denne personen selvsagt en viktig plass i barnets liv allerede.

 

Han mener videre at vi ikke forstår lovens virkemåte, at man må veie totaliteten av hensyn når en ny lov skal innføres. Hvor han har det fra vet vi ikke. Naturligvis må dette gjøres. Nettopp dette er jo selve rasjonalet bak den utredningen vi ønsker. Masvie synes å mene at vi alene skal kunne gjøre denne øvelsen, men det er altså en ambisjon vi ikke har og som han heller ikke bør ha.

 

Hans tredje punkt er det mest alvorlige: vi skal visst ha manglende respekt for forskning. Han kunne ikke vært lenger fra sannheten. Tvert imot har vi så stor respekt for forskning, enten den går mot eller støtter det vi selv tror på i sammenhengen, at vi ikke klasker ett forskningsfunn i bordet i den tro at det tar livet av debatten. Han mener vi avfeier forskning, men i den foreslåtte utredningen er det en selvfølge for oss at forskning som støtter Masvies konservative syn får sin rettmessige plass.

 

Han knytter denne underlige forståelsen av vårt syn på forskning opp til det som skal være vår preferanse for «anekdotisk bevisføring», som han finner bevis for i vår bruk av kibbuztene i Israel som referansepunkt for en samfunnsmodell med mange omsorgsansvarlige. I virkeligheten er kibbutzene i vår sammenheng bare et eksempel på at Masvies frykt for flere omsorgspersoner er overdrevet.

 

Endelig skal vi ha en «kunstig forståelse av hva det vil si å være konservativ».  Dette fordi vi skal ha konkludert med at alle konservative «er generelt imot fornyelse». Hvor han tar dette fra har gitt oss litt hodebry. For naturligvis er det feil. De fleste konservative mennesker vi kjenner har en langt mer differensiert holdning til endring enn dette. Vårt poeng er nok snarere at Masvie nettopp gjennom sin innbitte motstand og sin inkvisitoriske form i denne saken er en lite representativ talsmann for en norsk konservatisme, som vi ofte oppfatter som smidig, balansert og ikke minst dialogisk.

 

Vi tre blir nok aldri enige i denne saken, la det være sagt. La oss begrense oss til å diskutere og angripe hverandre for de tingene vi faktisk mener. Det trenger ikke være kjedelig det heller. For vi moderne kristne er uenige med Masvie og de umoderne i mye, til og med langt viktigere ting enn dette.

Gå til innlegget

Når en utredning blir farlig

Publisert nesten 3 år siden

Barnet skal ikke bli en kasteball mellom flere hjem, men heller ikke bli avskåret fra kontakt med omsorgspersoner.

 (Av Arve Thorsen og Lars Martin Mediaas,nestleder og leder i Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus.)

Vi ønsker en utredning om flere juridiske foreldre. Vi tror det er til det beste for barnet å få viktige relasjoner i trygge og forutsigbare relasjoner. Hvis for eksempel mor og far går fra hverandre mens barnet er lite og noe skjer med far, er det ikke bra at en forsmådd eks skal få avgjøre hvor mye kontakt barnet skal ha med både besteforeldre og steforeldre. Det er etter hvert mye forskning som viser hvor viktig det er for et barn å ha kontakt med begge foreldre etter en skilsmisse. Vi tror ikke det er bra for et barn at viktige omsorgspersoner forsvinner ut av livet. Mange andre grunner foreligger også, noe som er bakgrunnen for at et ønske fra flere hold har kommet fram om at dette utredes. Arbeiderpartiet har sagt ja.

 

Dette har falt Andreas Masvie i tankesmien Skaperkraft tungt for brystet, for å si det forsiktig. Vår tekst tar utgangspunkt i hva som er barnets beste. Det er tydeligvis ikke viktig for Masvie, som mener vi har levert en tekst uten argumenter. Som kristenkonservative flest er Masvie mest opptatt av hvordan dette kan bli i familier og parforhold hvor god gammeldags dyneløfting kan gi ham mye sladder å spre under kirkekaffen. 

 

Dette temaet er for viktig til det. Derfor skal vi her konsentrere oss om hans mer konkrete innvendinger til Arbeiderpartiets vedtak om å utrede flere juridiske foreldre, som dette dreier seg om.

 

Det er altså snakk om å åpne for en utredning, ikke om å trekke konklusjoner ennå. Det siste kunne man jo kanskje ha forstått at man reagerte sterkt på. For Masvie er visst bare det å utrede et slikt spørsmål er en stor synd, en provokasjon og en trussel mot sivilisasjonen slik vi kjenner den. Masvie bringer inn litt uklare resultatene av to mindre forskningsprosjekter for å understøtte sitt syn. I forskersammenheng er det noe som heter teoriavhengige data, som allerede førsteårsstudenter ved norske universiteter advares mot: det er fristende og farlig å lete etter data og forskning som bekrefter ditt eget syn eller din egen grunnholdning. Da ender man opp med bare å finne bekreftelser på det man trodde, mente og følte. Masvie har begått teoriavhengig googling for å slå oss og Ap i hodet med det han fant.

 

Han må ha misforstått hva en norsk offentlig utredning betyr, som jo alltid innebærer å trekke inn ekspertise på de felt de gjelder, gjennom en bredt sammensatt komite eller arbeidsgruppe. Med flere fagfolk fra ulike områder representert.

 

Masvie spør hva som skjer når det blir dyp uenighet mellom partene etter et brudd. Det er et viktig spørsmål. Barnet skal ikke bli en kasteball mellom flere hjem, men heller ikke bli avskåret fra kontakt med omsorgspersoner. Et annet motargument fra Masvie er at det blir umulig å sette en grense ved tre foreldre, og spør hva vi tenker om femti juridiske foreldre. For oss høres det ut som en kibbutz. Vi tror ikke Masvie ville ønske å forby en kibbutz i Norge hvis noen skulle ønske å starte en. Så vidt vi vet går det også svært bra med barn som vokser opp der.

 

Vår mening er altså i all enkelhet at det må en utredning til, slik at de som kan dette feltet kan hjelpe fellesskapet til å komme til fornuftige konklusjoner. Fordi mange i Norge nå ønsker dette. I denne utredningen skal naturligvis alle som har forsket på dette, gjerne også Masvies egne favorittforskere, få delta og bidra.

 

Noen ønsker ikke denne brytningen. Slik er det vel med de moderne fariseere: spirer til nye tanker må kveles så fort som mulig, slik at ikke det sprer seg en følelse av dette, det er det greit i en moderne verden å tenke, i hvert fall åpne for å utrede.

 

For i Norge er det blitt slik at noen ønsker å ta ut monopol på hva kristendom er. Vi er glade for at en større raushet er til stede i Vårt Land, slik at debatten kan gå videre der, i sømmelige former og med åpenhet og raushet på begge sider. I mellomtiden går ting som gang og vi får en utredning, Gjerne med Masvie selv i komiteen. Hvorfor ikke? Han har jo levert en ganske god søknad, som overbeviser kraftig på engasjement og motivasjon, om ikke så langt akkurat på logisk stringens og forskningsmessig nøkternhet.

Gå til innlegget

En moderne familiepolitikk

Publisert nesten 3 år siden

Arve Thorsen og Lars Martin Mediaas, medlemmer i Kristne Arbeidere. De mest sårbare barna bør ha trygge rammer rundt de viktigste relasjonene i sine liv. Et barn kan bare ha to biologiske foreldre, men flere kan ta et foreldreansvar. Da må vi sørge for trygghet rundt de viktigste rammene i barnets liv. Vi mener personlig at dette er en politikk alle moderne kristne bør støtte. Fordi det er barnets beste som må stå i sentrum.

Aps landsmøte vedtok nettopp å åpne for at barn kan ha flere enn to juridiske foreldre. Det er et moderne forslag, som bryter med noen tradisjoner, fordi det tar utgangspunkt i den moderne regnbuefamilien. Noen er derfor svært skeptiske, ja avvisende til forslaget. Men blant dem er det neppe noen barn. For dette er en politikk som er ment å gjøre barn tryggere og familiene sterkere i en foranderlig tid. Derfor er det en politikk alle moderne kristne bør støtte.

 

Forslaget innebærer kort fortalt at barn kan ha flere juridiske foresatte enn de to biologiske som det alltid har hatt og fortsatt vil ha. Utover dette følger forslaget en sterk tradisjon, som går ut på at rammene rundt et barn må være så solide som mulig og ikke avhengige kun av de to biologiske foreldrene. Fordi det er barnets beste som må stå i sentrum.

 

«It takes a village to raise a child», heter det. Ved dåpen får vi derfor faddere som skal bidra til at vi alle får en god oppdragelse og en god oppvekst. Noen barn adopteres i løpet av livet til nye foreldre, andre har fosterforeldre som avlaster de biologiske foreldrene eller overtar helt for dem. Mange får steforeldre når far eller mor gifter seg på nytt. Mange opplever at foreldrene blir syke, og at andre voksne blir viktige omsorgspersoner. Noen barn vokser også opp i hjem hvor foreldrene ikke klarer å gi sine barn den omsorgen og oppmerksomheten som foreldrerollen krever, og at en «nabokjerring» eller lærer tar ansvar og bidrar til at et sårbart, ungt menneske får en tryggere oppvekst. Samfunnet har alltid funnet løsninger som dette, for å sikre oss at det er folk som kan ta vare på barnet uansett.

 

Når Ap går inn for å «vurdere om et barn som har flere enn to omsorgspersoner også kan ha flere enn to juridiske foreldre» er det kanskje forståelig at noen reagerer. Dette ER nytt. Men at barn får trygge, juridiske rammer rundt de viktigste relasjonene i sine liv, er faktisk en utvikling alle vi moderne kristne bør glede oss over. At personer som tar på seg den store forpliktelsen et omsorgsansvar er, får en trygghet for at rollen de har i barnets liv ikke er avhengig av noens godvilje eller andre tilfeldigheter, er en rettighet vi bør feire fordi det er til beste for barnet. Ja det er moderne, men det dreier seg om å gjøre barnet så trygt som mulig i en tid hvor tryggheten både er mer nødvendig og mer sårbar enn noen gang.

 

Biologisk vil barn alltid ha en mor og en far. Men verden er i utvikling, fordi vi er i ferd med å erkjenne at det ikke bare er heterofile par som blir gode foreldre. Noen aksepterer ikke at en del av oss er så annerledes. For oss moderne kristne er et godt samfunn et som gir kjærligheten best mulige vilkår. Norge skal være verdens beste land å være annerledes i. Ikke minst skal det være verdens beste land å være barn i, også for barn i regnbuefamilier.

 

Å godkjenne flere juridiske foreldre betyr i all enkelhet å anerkjenne at flere deler på foreldreansvaret. En kjernefamilienostalgi er allerede tydelig i denne diskusjonen. Men hindrer vi voksne omsorgspersoner i å ha juridiske forpliktelser og rettigheter for barn de tar ansvar for, skaper vi ikke flere kjernefamilier med mor, far og barn. Vi skaper faktisk bare mer utrygge barn.

 

I solskinnsdager vil et juridisk ansvar nok ikke bety så mye. Det er fortsatt den barnet bor hos som må smøre matpakke og finne fram klær til skoledagen. Det er når det stormer rundt barnet at huset trenger den ekstra bærebjelken som dette forslaget gir.

 

Arbeiderpartiets forslag innebærer å erkjenne og godta at mange ulike mennesker spiller viktige roller i et barns liv. Forslaget om å åpne for flere juridiske foreldre enn bare to, vil gi disse viktige båndene mellom barn og deres virkelige omsorgspersoner en trygg, skikkelig og gjennomtenkt juridisk ramme. Dette er en politikk for barn av regnbuen. Alle moderne kristne bør derfor støtte Arbeiderpartiets forslag.

Gå til innlegget

Dette er arven etter flyktningkrisen: Ikke bare regjeringen har sviktet. Vi som er i opposisjon har sviktet, vi også. Vi, den arbeiderbevegelsen som burde forvaltet nestekjærlighets­tradisjonen med hevet hode.

Hvordan vil historien dømme oss, Nansens og andre kjempers føde­land, for å ha ­taklet den utfordringen det var at rekordmange mennesker ble tvunget på flukt i vår tid?

På venstresiden har vi vært rådville. Vi vil alt det beste for alle, men kan ikke få det til. Vi har kommet med ivrig, høylytt og ofte berettiget kritikk av høyre­sidens intensjoner, men ikke oppnådd mer enn at vi selv har følt oss rene og ranke. Vi har sittet­ tause fordi det er en sak venstresiden ikke har «eierskap» til, som betyr at hvis en debatt om dette får dominere valgkampen gjør vi et dårlig valg. Det har ført til en debatt og samfunnstilstand med klare sykdomstegn.

Vi har tatt feil, og vi har løyet både til oss selv og til folket. Hele det siste året er det flyktningene som har vært i krise, ikke vi. For å si det kort er den såkalte flyktningkrisen først og fremst en norsk lederskapskrise. Det er ikke bare regjeringen som har sviktet. Vi som er i opposisjon har sviktet, vi også. Vi, den arbeiderbevegelsen som burde ha forvaltet nestekjærlighetstradisjonen med hevet hode, også i krisetider.

Symptomene. Vi har altfor raskt adoptert og akseptert kriseretorikken. Vi har latt oss lede av panikk og frykt, i stedet for, som vi skulle ha gjort, å lede folket og fortelle­ at man også i denne såkalte krisen må holde hodet kaldt og hjertet varmt. I ly av vår passivitet har Sylvi Listhaugs sjokkpolitikk fått feste seg som den politikken «folket» vil ha.

Vi har en integreringsminister som er det beste uttrykket for den alvorlige lederkrisen landet vårt er rammet av. Hun skaper og dyrker frykten for de fremmede gjennom sin retorikk, i stedet for å redusere frykten og bidra til å gjøre folk trygge. Hun sier at hun selv er redd, mens det hun – og vi – burde ha gjort, var å fortelle alle suksesshistoriene om norsk integrering for å minske frykten. Vi har gjort skam på det norske folkets solidaritetsfølelse. Det var nemlig den som først møtte flyktningene da de kom.

Ambisjonen. Derfor skal vi utmeisle en ny politikk. Vi skal holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det betyr ikke at vi skal ta imot alle som kommer. Vi skal se dem som enkeltmennesker, ikke «migranter». Vi skal aktivt motarbeide frykten, ved å spre de gode historiene om alle som klarer seg fint i landet vårt, lærer seg språket og blir skattebetalere som landet vårt trenger. Vi skal respektere uro og frykt. Men vi skal ikke som politikere skape den og dyrke den.

Vi skal slutte å betrakte flyktningpolitikken som et område for signalpolitikk. Altså et felt hvor vi skal sende signaler om hvor strenge og avvisende vi er i Norge, i den hensikt å få folk fra å komme hit. Det er å gjøre flyktningene, mennesker i en sårbar situasjon, til midler og ikke til mål i seg selv.

Endelig skal og må vi slutte å snakke om at vi trenger en «streng» asylpolitikk. Vi trenger en konsekvent og rettferdig flyktningpolitikk. Men «streng» er noe vi er mot barna våre når de er ulydige. Ikke mot mennesker­ som har forlatt alt de eide og trosset farer vi knapt aner i den ene hensikt å oppnå trygghet for seg selv og sine barn og kanskje få starte på nytt.

Behandlingen. Vi ønsker endringer på tre felt: hvor søknadene­ behandles, hvordan folk kan komme seg hit og hvordan vi skal ta imot mennesker som faktisk har kommet hit.

I dag må man komme seg til Norge for å søke asyl her. Men man har ikke lov til å kjøpe seg flybillett hit før man har fått asyl. Et uløselig dilemma. Mange føler det er bedre å sette livet på spill i flukten, enn å risikere livet ved å bli værende. Dette er uholdbart.

Løsningen er at FNs kontorer, og våre ambassader og konsulater, må kunne behandle asylsøknader. Man skal ikke trenge å komme til Norge for å søke asyl her. De som får innvilget asyl kan da reise til Europa på en trygg og lovlig måte. For deres overlevelse og selvfølelse, for historiens dom over oss, skal vi ikke gjøre enkeltmennesker i nød til en desperat horde.

Det neste vi må gjøre er å gi arbeidstillatelse og et personnummer til alle som kommer hit, den dagen de kommer hit. Da kan folk skaffe seg en jobb, og starte et nytt liv med en gang de kommer hit. Vi må unngå sosial dumping og utnyttelse. Vi skal ha et anstendig arbeidsliv hvor en trygg og fast jobb med god lønn er normen, også når det er flyktningkrise.

Den tredje endringen vi foreslår er at dagens flyktningmottak legges ned, og erstattes med flyktningeskoler. De kan sammenlignes med rekruttskoler for vernepliktige, som på noen måneder gir en grunnopplæring og forbereder folk på en ny fase i livet. I dag må mange sette sine liv på vent mens de får sine søknader behandlet. Man kan få «brakkesyke» og bli arbeids­udyktig av mindre.

Det er viktig at de fleste som kommer til Norge, har fått sine søknader behandlet før de kom hit, slik vi går inn for. For alle ­andre må søknaden bli behandlet­ i løpet av disse månedene. Flyktningene må bruke tiden aktivt, til å lære om samfunnet de har kommet til.

Da vil de aller fleste klare seg selv, med den oppholds-, og arbeidstillatelse de altså har i handa idet de forlater mottaket. Noen vil ikke ha klart å skaffe seg bolig på egen hånd. Derfor må også tilbudet til hjemløse forsterkes. I dag må hjemløse trekke lodd utenfor sovesaler, og mange må sove ute. Den norske vinteren er for kald til det.

Alle som er uten bopel i noe land. skal få en seng i en sovesal, et sted å vaske seg selv og sine klær, og et sted som tilbyr grunnleggende helsetilbud.

Friskmeldingen. Når vi vet at de vi velger å ta imot kan komme seg hit på en trygg måte, skaffe seg en jobb og et bosted og ­bidra til samfunnet fra det øyeblikket­ de kommer, tror vi at hele stemningen i asyl- og flyktninge­debatten vil endre seg. Fordi virkeligheten har gjort det. Da vil vi også finne tilbake til det hjertelaget som er dette landets fineste arvegods.

Historien om flyktningkrisen blir del av en stolt historie om et lite men åpent land, en humanitær stormakt og et solidarisk folk. Vi vil ha taklet utfordringen på en måte vi kan være stolte av.

Vil vi egentlig noe annet?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
19 dager siden / 1185 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
13 dager siden / 1173 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 955 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
5 dager siden / 810 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 693 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 647 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere