Lars Laird Iversen

Alder: 41
  RSS

Om Lars Laird

Beskriv deg selv her

Følgere

Ingen naturlig kobling

Publisert 6 måneder siden

Jeg brenner for en religionsundervisning som kan avlære elevene oppfatningen om at folk og stater «naturlig» er knyttet til én religion.

Pastor Ole Petter Erlandsen mener at det er naturlig å favorisere kristendommen i KRLE-undervisningen. I Vårt Land 26. mars går han inn i den nye debatten om KRLE-fagets plass i skolen.


Kristendomsangst

Hans argumentasjon starter med å vise til at «ingen syns det er underlig» at pakistansk skole legger vekt på Islam. «Islam er det samfunnet er bygd på, det er det som er relevant for landets historie» fortsetter han. Underteksten må være at «andre land» er innforstått med at det er en «naturlig» kobling mellom et land og en religion, mens Norge er preget av en slags politisk korrekt kristendomsangst.

Jeg vet ikke hvorfor Erlandsen har valgt Pakistan som positivt eksempel på kobling mellom stat, historie og religion. Min velvillige tolkning er at det er et slags inkluderende nikk til norskpakistanske muslimer, og det er jo fint. Dessverre kan jeg knapt tenke meg et dårligere eksempel for å illustrere hans ønskede poeng.


Stor folkeforflytning

I 1941 fantes ikke Pakistan, men det ble gjort en folketelling i Britisk India som dagens Pakistan var en del av. I de 14 provinsene som skulle bli til Pakistan var det en muslimsk majoritet, men det bodde også 4,7 millioner hinduer og sikher der. Hinduer utgjorde omtrent 13 prosent av befolkningen, og sammen med sikher, kristne og andre religiøse minoriteter utgjorde de til sammen rett under 20 prosent av befolkningen (provinsene som skulle bli dagens Bangladesh var enda mer sammensatt).

1947 reiste britene fra sitt kolonistyre, og straks etter ble det opprettet to stater: India og Pakistan. I løpet av svært kort tid, hovedsakelig i løpet av noen få kaotiske dager, skjedde en av historiens største folkeforflytninger. 15 millioner mennesker fikk sitt liv rykket opp, og krysset den nye grensen med alt de eide. Hinduer og sikher flyttet til det nye India, og muslimer flyttet til det nye Pakistan. 1 million mennesker ble drept i kaoset, et grusomt gjensidig folkemord.

Det var ingen nye folketellinger før 1951, men da var andelen hinduer i det nåværende Pakistan nede i 1,6 prosent. Kolonitidens kaotiske avslutning samt ideologien om at religiøse grupper hører «naturlig» hjemme i egne stater, førte til folkevandring og folkemord. Pakistans religiøse ensartethet i dag er på ingen måte naturlig eller upolitisk.


Utbredt tankemåte

Jeg har tatt tak i ett av Erlandsens mange poeng. Kanskje ikke engang hovedpoenget hans, men ett eksempel. Allikevel vil jeg ta tak i det. Ikke for å ta Erlandsen spesielt, men fordi jeg tror eksempelet hans illustrerer en utbredt tankemåte, og det er en viktig og dagsaktuell problemstilling.

1941 er ikke så lenge siden. Mange som leser dette vil huske den tiden, så det ikke snakk om noen mytisk fortid dette her. Pakistan er kanskje et ekstra tydelig eksempel på at religiøs homogenitet ofte er resultatet av nasjonsbygging, ikke forutsetningen for det. Slike prosesser er svært vanlig. Europa hadde sin variant noen hundre år tidligere. Freden i Westfalen i 1648 innebar at årtier med religiøst legitimert krigføring ble avgjort med kompromisset om at staten skulle ha fyrstens religion. Over tid ble befolkningene innen de ulike landene mer religiøst homogene.


Vekt på dybdelæring

Jeg brenner for en religionsundervisning i skolen som kan avlære barn den tatt-for-gitte oppfatningen som Erlandsen formidler, nemlig at folk og stater «naturlig» er knyttet til én religion. Dette får vi lite innsikt i ved å kun fokusere på hellige tekster og ritualer. Derfor jeg er glad for at de foreslåtte nye læreplanene legger vekt på dybdelæring og religion i samtiden.

Jeg jobber på en arbeidsplass som utdanner KRLE-lærere, og kjenner meg igjen i OsloMets KRLE-seksjon som forklarer hvordan de utdanner lærere med en nyansert og faglig forankret forståelse av religion. Dessverre ivrer politikere over hele spekteret for en stadig økende kulturarvifisering av kristendommen, både i skolen og i statens formelle dokumenter. Paradokset er at mer fokus på religion i skolen kan føre til selvoppfyllende profetier der religion blir en viktigere skillelinje mellom folk.

Bedre forståelse av religion som samfunnsfenomen, derimot, kan gi plass til å redusere fordommer og fastlåste ideer om religion og identitet. En slik god forståelse bør skolen etterstrebe.

Gå til innlegget

Ingen ny politisert symbolkamp, takk

Publisert 11 måneder siden

Professor Njål Skrunes er bekymret fordi de nye lære­planene i KRLE-faget ikke nevner kristendommen spesifikt (Vårt Land 1. november). Men han kan puste lettet ut: K-en og «om lag halvparten»-formuleringen består.

Skolenorge står litt på hodet for tiden, på grunn av den såkalte «fagfornyelsen». Nye læreplaner utarbeides, deriblant læreplanen for KRLE i grunnskolen. Hvis Skrunes er opptatt av realitetene i klasserommet, kan han slappe helt av. Bestemmelsen fra politikerhold om at «om lag halvparten» av undervisningen skal omhandle kristendommen består.

Hvis Skrunes er opptatt av kristendommens formelle posisjon i skolen, er også alt som før.

Kristendommens vektlegging i opplæringslovens formålsparagraf er som før. K-en i navnet beholdes. Det er ingenting som tilsier at det skal bli mindre kristendom i skolen enn før.

De siste 25 årene har denne læreplanen vært en politisk slagmark, og stadig flere lærere ønsker seg nå bare ro rundt faget. Selv mener jeg at både K-en i navnet og «om lag halvparten»-bestemmelsen var unødvendige og uheldige. Likevel håper jeg at faget for en gang skyld kan få en faglig diskusjon om innhold, ikke en ny politisert symbolkamp. Derfor håper jeg at KrF og andre lar denne hansken ligge.

Gå til innlegget

Burde Den norske kirke skifte navn?

Publisert 12 måneder siden

Vi må ta kraftig til motmæle når krefter bruker kirken i forsøk på å avgrense det norske.

Den teologiske legenden Jürgen Moltmann utfordret Den norske kirke­ da han besøkte­ MF i Oslo forrige uke. Han advarte­ mot økende misbruk av Europas kristne­ arv i hendene til populister. Kirker kan ikke være nasjonale­ sa han, men de kan være kirker i nasjoner. Jeg gikk ut fra Litteraturhuset i Oslo mens jeg tygde på navnet «Den lutherske kirke i Norge».

Kristendom og norskhet. 

Uten å vite det bidro Moltmann til en pågående debatt om Dnks plass i det norske samfunnet. Trond Enger og Kaja Melsom skrev på vegne av Human Etiske Forbund (HEF) i Aftenposten 13. september. De kritiserer både Dnk og de rødgrønne partiene for å koble kristendom og norskhet. «Farlig identitetspolitikk», sier de. Kristin Gunleiksrud Raaum fra Kirkerådet tar opp hansken 19. september. Kirkens historiske­ og kulturelle rolle i Norge er helt reell­, påpeker hun. Ikke noe galt i å påpeke dette, eller la det danne­ grunnlag også for fremtidens religionspolitikk­.

Raaum sitt innlegg undervurderer likevel faren som ligger i politisk retorikk om kristen kulturarv. Ingen mistenker Den norske kirke for å være fremmed-
fiendtlig, men i denne saken­ må ikke kirken være naive. I den grad de ønsker seg symbolsk særbehandling i norske maktdokumenter, og praktisk sær-
behandling i budsjetter, vil de måtte støtte seg på «allierte» med en helt annen agenda enn dem selv. Å klistre norskheten til kristen kulturarv og floskler om kristne verdier er en yndet strategi for nasjonalpopulismen.

Sekulær kristenisme. 

Dette aspektet ved Enger og Melsom sitt verdensbilde får altså støtte fra en del nyere forskning. Det er en økende kobling mellom kristendom, kulturarvsretorikk og ekskluderende nasjonalisme. En rekke politiske aktører bruker kristendomsretorikk til å definere Europas mange nasjonale «vi» på en måte som systematisk ekskluderer særlig muslimske innvandrere og minoriteter. Ifølge sosiologen Rogers Brubaker ser Europa nå en «sekulær kristenisme», der kristendommen brukes politisk. Ikke som tro eller praksis, men som identitetsmarkør.

Enger og Melsom bommer hvis de tror at Dnk selv er en aktør som ønsker en populistisk retorikk. Jeg tror heller det er snakk om uvante sengepartnere og gamle vaner. Etter at Åpen Folkekirke gjorde det godt i kirkevalgene, har Dnk fått en mer liberal, folkekirkeorientert ledelse. Hittil i historien har folkekirkeretorikk i Norge vært åpnende og demokratiserende. I en tid med populistisk nasjonalisme på fremmarsj står folkekirkeretorikk lagelig til for kapring. «Folke-
kirke» må ikke være nasjonalt betont, men det er en lett kobling for både tanker og følelser. De som ikke ønsker denne koblingen mellom det folkekirkelige og det nasjonale må gå en ekstra runde for å tydeliggjøre skillet. Raaums svar gjør meg ikke trygg på at Den norske kirke har tunga rett i munnen her.

Kirken i Norge. 

Raaums tekst er interessant, og det hun sier er ikke feil. Hun fastslår at kirken er en positiv og viktig del av grasrotkulturen i Norge, og at dette­ fortjener fortsatt raus statlig støtte­. Den norske kirke tenker kanskje at HEFs kritikk er overspilt og retter baker for smed. Likevel burde de stoppe opp og lære av den.

Mitt tips er som følger: Snakk om kirken i Norge, ikke om en norsk kirke. Snakk om kultur og kulturarv i Norge, ikke norsk kultur. Snakk om folk i Norge, ikke det norske folk. Stå i mot når noen vil snike inn kirken i sine forsøk på å avgrense det norske folk.

Dette er ikke bare en avklaring mellom Den norske kirke og eksterne populister som vil kapre religionsretorikken i en, ja, sivilisasjonskamp. Dette er også noe som angår Den norske kirkes selvforståelse og indre liv. «Folkekirke» er et plussord langt ute på venstresiden, slik et nylig utspill fra nestledere i Sp, Ap og SV illustrerer. Her bør Den norske kirke tenke seg grundig om. I Norge beskrives forholdet mellom kirkegang og fremmedskepsis med en omvendt «U». De som aldri går i kirker skårer lavest på fremmedskepsis, men aktive kirke-
gjengere skårer også lavt. De som går sporadisk i kirken, midt-
kategorien, er de som skårer høyest på fremmedskepsis.

Ordstilling viktig. 

Dette er en utfordring for de folkekirkevennlige kirkeaktive: Er ikke sporadiske kirkegjengere kjernen i den norske hedersbetegnelsen «folkekirken»? Fortellingen har jo vært at folkekirkeligheten er mer liberal og åpen enn den konservative troseliten bestående av mørkemenn i menighetsråd og presteskap. Men det er en utfordring for Dnk at en stor gruppe blant de sporadisk aktive kirkemedlemmene anser sitt kirkemedlemskap som en del av en nesten-etnisk norskhetspakke.

Moltmann beskrev seg selv som «brent» av nazismen han opplevde i sin ungdom. «Aldri mer!» sa han. Senere beskrev han hvordan hans kirke skiftet navn fra Den tyske evangeliske kirke til Den evangeliske kirke i Tyskland. Ordstilling kan ha stor betydning.

Trykket i Vårt Land 3. oktober 2018.

Gå til innlegget

Lykke og mening er venner – ikke fiender

Publisert over 1 år siden

Motsetningen mellom lykke og mening er falsk. Tvert om er meningsfulle aktiviteter en vei til varig lykke.

Alf Kjetil Walgermo setter opp mening og lykke som motsetninger i Vårt Land 23. april. Han støtter seg på psykologen Emily
Esfahani Smith, som hevder at streben etter lykke kommer i konflikt med dybde, felleskap og mening i tilværelsen.

Men motsetningen mellom lykke og mening er falsk. Tvert om er meningsfulle aktiviteter en vei til varig lykke, og positive følelser åpner oss opp og gir energi til å oppsøke prosjekter utenfor oss selv.

Advarer mot lykkehysteri. Når det er sagt, er det ikke vanskelig å forstå hva Walgermo tenker på. Lykkeforskningen fikk et oppsving for 20 år siden, og bølgen har vart en stund.
Resultatet er mange gode og dårlige populærvitenskapelige
bøker, i eller nær selvhjelpshyllene på flyplassbokhandelen. Det er ikke rart at det kommer en motreaksjon som advarer mot lykkehysteri. «Lykke», slik det fremstår hos Walgermo, er noe overfladisk, glatt og polert. Hvis lykke er å være «vellykket», er jeg helt enig i hans
artikkel.

Men dette blir for enkelt. Hvis jakta etter lykke gjør folk ulykkelige, er det fordi de jakter
på feil jaktmarker, ikke fordi lykke er et dårlig mål. Smith sine fire søyler for mening gir god mening: Gode relasjoner, bidrag til fellesskap, integrerte fortellinger om oss selv, og opplevelse av kontakt med noe større enn oss selv. Men dette vil alle seriøse lykkeforskere smile anerkjennende til, så da fremstår det litt underlig å velge lykken som sin fiende – selv om det tiltaler selverklært dype folk som skyr selvhjelpslitteratur, dyrker kritikk og litt eksistensiell smerte.

Kortvarig og langvarig lykke. Det som plager meg litt med mening-begrepet, er hvem som får definere hva som er dypt og ekte. Det gir mer innsikt å skille mellom kortvarig lykke, og langvarig lykke. Kortvarig lykke er ikke noe mindre verdifull sånn per definisjon, det er bare det at den ikke varer så lenge. Langvarig lykke er ikke nødvendigvis mer edelt og opphøyd, men har den fordelen at den, ja,
varer lenge.

Kan forskningen hjelpe oss med å finne ut hva som er hva? Vel, lykkepioneren Richard Layard peker på to lykketyver. Vi sammenligner oss med
andre, og vi blir vant til ting. Det er jo selvfølgelig mulig å prøve å oppnå lykke ved alltid å skaffe seg nye ting. Det går også an hele tiden å prøve å være bedre enn andre, men det er ikke så lurt. Dette er dårlige midler for å nå målet lykke. Det er ikke målet det er noe galt med.

For å finne varig lykke, er det lurt å finne aktiviteter som unngår tilvenning og sammenligning. Ting som er fantastisk med en gang, men som taper seg ved repetisjon, er det ikke noe galt med, men de er en dårlig strategi for varig lykke.

Immune mot sammenligning. Å få nye venner, eller bli aktiv i et fellesskap, etablere en kontemplasjonspraksis, lære et
instrument eller begynne å løpe har motsatt kurve. Det krever innsats, kanskje smerte, i
begynnelsen. Men etter hvert som man lærer noe nytt, mestrer stadig mer, knytter sterkere bånd, jo bedre blir det.

Her kommer vi til en slags
begrunnelse til at vennskap, fellesskap, ferdigheter som øves over tid og opplevelse av å være en del av noe større er så gode elementer for å skape langvarig lykke: De er forholdsvis immune mot både sammenligning og tilpasning.

Dermed kan vi snu sammenhengen mellom lykke og mening litt på hodet: Hva er det som får status som dypt og rikt nok til å kunne kalles «meningsfylt»? Jo, det er det som gir stabile lykkefølelser hos de fleste.

Lars Laird 
Iversen

Religionssosiolog, MF

Gå til innlegget

Rasisme i lånte fjær

Publisert over 1 år siden

Negative utsagn om religion kan deles inn i tre kategorier. Forsøk på en ­begrepsoppydding.

Samfunnsdebattant Sum­aya Jirde Ali har måttet stå i mot mye urimelig hets og hatefulle ytringer. Statsminister Erna Solberg rykket ut til hennes forsvar (Vårt Land, 9. mars), og bra er det.

Solberg sa at Ali ble utsatt for «religiøs rasisme». Dette ­utsagnet har møtt kritikk for å utvanne ­rasismebegrepet og vanskeliggjøre legitim religions­kritikk.

I Vårt Land har Ronald ­Synnes og Lars Gule (begge 21. mars) ­argumentert godt for hvorfor begrepet «religiøs rasisme» kan forsvares. Jeg er enig i de store linjene i deres argumentasjon. Samtidig er dette et tema der det er svært viktig med litt rydding i begrepene.

Tre kategorier. Mitt bidrag er å dele inn «negative utsagn om religion» i tre.

1) Religionskritikk – som er saklig (men ikke nødvendigvis følelsesløs) kritikk av ideer, ­tradisjoner og praksiser markert som religiøse.

2) Bigotri. Jeg vet ikke om dette er et norsk ord. Hvis ikke ­lanserer jeg det nå. Bigotri kan forstås som usaklig fiendtlighet mot en religion eller en ­religiøs gruppe som er markert som ­spesifikt religiøs. Hvis troende kristne hater eller frykter islam eller hinduisme fordi de ser på dette som en ond makt i en ånds­kamp, så vil jeg karakterisere det som bigotri.

Et annet eksempel kan være hat og frykt for scientologer. Det er sikkert gode saklige ­grunner til å være sterkt kritisk til scientologi, men det er også mulig å se for seg fordommer og ­konspirasjoner som leder til usaklig fiendtlighet også.

Religiøs rasisme. 3) ­Rasi­-
alisert gruppefiendtlighet mot ­religiøst definerte grupper. ­Dette ­ligner vel på det Solberg har kalt ­«religiøs rasisme». Dette fenomenet kommer i minst to ­varianter.

3a) Tydelig historisk kontinuitet fra klassisk, biologisk ­rasisme. For eksempel ­individer eller organisasjoner som ­turer frem som før, men som har ­byttet ut «svart» med «muslim». ­Uniformer, spisse hetter, swastikaer og annet parafanalia er som før, men hatobjektet er omtalt i det religiøse registeret.

3b) Religiøse ­merkelapper brukes som gruppeidentitets­markører og de påståtte 
gruppene fremstilles som ­uforanderlige og ­homogene – altså raselignende. ­Religiøse ­merkelapper løsrives ofte fra personers selv-­identifikasjon («Mani Husseini er ­egentlig ­muslim selv om han sier noe ­annet»). Den ­religiøse ­merkelappen funker som en ­etnisk markør – og fungerer ­tilsvarende ideer om rase – for å kategorisere, essensialisere og homogenisere en gruppe.

Rasisme finnes. Merk at ­disse prosessene også kan komme innenfra: at religiøse grupper nærmest rasialiserer seg selv.

Hvis mine samtalepartnere i en ellers polarisert samfunns­debatt kan si seg enige i at ­kategori 3 finnes, eller kan ­tenkes å finnes – og at ordet ­«rasisme» er ­dekkende, så skal jeg komme dem i møte med å være helt enig i at det er viktig å skille mellom kategoriene 1, 2 og 3.

Lars Laird 
Iversen

Religionssosiolog, 
Menighetsfakultetet

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
20 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere