Lars Laird Iversen

Alder: 39
  RSS

Om Lars Laird

Beskriv deg selv her

Følgere

Populisme og folkekirke

Publisert 3 måneder siden - 197 visninger

Kan høyrepopulister klare å kuppe folkekirkebegrepet? Nei, men de kan skape hardere fronter. En lett forkortet sto på trykk i VL 4.7, under tittelen "Norske tilstander".

Etter Vårt Land sitt intervju med meg den 19.6 har flere skrevet og kommentert forholdet mellom folkekirkelighet, norskhet politisk korrekthet (hva nå enn det er) og Den norske kirke. Professor Hans Morten Haugen, Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen og filosof Lars Kolbeinstveit skriver alle videre på tema, blant annet med utgangspunkt i mine uttalelser. Det kan derfor være på sin plass med noen oppklarende og utdypende kommentarer.

Bakgrunnen for saken til VL er at de svenske høyrepopulistene i Sverigedemokratene har varslet at de ønsker å involvere seg i kirkevalg, og sier kirken er den «tradisjonsbærer» som «tydeligst bevarer det Sverigedemokratene vil løfte frem».

Hans Morten Haugen og Tor Berger Jørgensen argumenterer for at dette ikke vil skje i Norge på samme vis. De viser til ulike tradisjoner i kirkedemokratiet. Dette er jeg helt enig i, og det er liten grunn til å tro at aktive kirkegjengere i Den norske kirke vil bli tiltrukket av en høyrepopulistisk kobling mellom norskhet og kirken i noen særlig grad. Det er enda mindre grunn til å tro at en slik kobling vil få noe fotfeste i kirkens valgte organer, tvert i mot. Både Haugen og Jørgensen henviser til at det er ikke bare en kirkelig elite som er liberal, men at internasjonalt engasjement og miljøinteresse er godt forankret hos kirkens fotfolk.

Retorisk sett, derimot, er det kort vei for populister å brennemerke kirkelig aktive som sådann for en ”snever elite”. I det hele tatt kjennetegnes populister ved at meningsmotstandere per definisjon er enten eliter eller ”dem” i en aller annen forstand. De kan dermed prøve seg med at de representerer den sanne folkekirken, den som forholder seg taus, ikke møter opp, men allikevel vil at kirken skal være som den alltid har vært: Den norske.

Spørsmålet er: har høyrepopulistene rett? Det tror Kolbeinstveit, og er bekymret for ytterligere høyrepopulistisk mobilisering. Hans strategi er å gi lillefingeren.

Kolbeinstveit tar mine kommentarer til inntekt for at Den norske kirke ikke bør bli ”for tydelig” i det han kaller «politisk korrekte» saker, slik som klima, flyktningepolitikk og avstandstaken fra «koblingen mellom en moderat nasjonalisme og kirken». Konsekvensen av en slik «raddis-kirke» kan bli ekskludering, mener Kolbeinstveit.

Her tror jeg Kolbeinstveit snur forklaringsretningen på hodet. Det er nok ikke kirken som skaper motreaksjoner i folket. Den økende aktualiteten av koblingen mellom norskhet og kristendom er et resultat av at sentrale konfliktlinjer i dagens samfunn blir tolket inn i et religions- og sivilisatorisk perspektiv. Eller enklere: Når det er mye oppmerksomhet rundt Islam som den relevante andre, blir det lett for noen majoritetsnordmenn å ty til kristendommen som garantist for å definere deres ”oss”.

Haugen viser at sammenhengen mellom kirkegang og fremmedfrykt kan tegnes som en omvendt U. De som aldri går i kirken har minst fremmedfrykt. De som går ofte i kirken skårer også relativt lavt. Den høyeste scoren på fremmedfrykt er knyttet til gruppen som går sporadisk i kirken. Men stop en halv! Denne gruppen av sporadiske kirkegjengere er jo de som tradisjonelt har blitt sett på som de ”folkekirkelige”. Dette roter til  tradisjonelle antakelser i norsk kirkepolitisk debatt, at den åpne, liberale og demokratisk anlagte folkekirken utgjør den tause majoritet av sporadiske kirkegjengere. Dette har jo også vært bildet frem til nylig, særlig koblet til sex og samlivsetikk.

Så har ”folkekirken” blitt slem? Nei. Den store gruppen nordmenn som er medlemmer i Den norske kirke, men som ikke er regelmessige kirkegjengere er mangfoldig. Det er mange ulike undergrupper, hver av dem store nok til å skape mange anekdotiske bevis, flust av eksempler og adskillige avisoppslag – nok til å gi inntrykk av en ”folkemening”. Hvis vi er svært rause og sier at 10% av Norges befolkning er aktive kirkegjengere (sannheten er nok nærmere 5%), så utgjør det 500 000 mennesker. Den norske kirke har 3,8 millioner medlemmer. Det vil si at selv et beskjedent overslag så er det 3.3 millioner medlemmer av den norske kirke som sporadisk eller aldri er aktiv i kirken. Disse 3.3 millionene er overhodet ikke enige seg i mellom. Samme hva Den norske kirke gjør, kommer den til å komme på kant med en relativt stor gruppe av sine medlemmer. Kolbeinstveit har rett i at en ganske stor gruppe kommer til å reagere negativt på at Den norske kirke er aktiv når det kommer til spørsmål om klima. Men en minst like stor gruppe av de sporadisk aktive ville blitt provosert hvis kirken IKKE så seg som en ansvarlig aktør for å forvalte skaperverket for fremtiden.

Den som evner å få eierskap til hva de sporadisk aktive mener, og fremstå som deres talerør, står sterk i norsk kirkepolitisk debatt. Min spådom er at denne retoriske kampen kommer til å hardne til, og at høyrepopulister kommer til å påberope seg å tale for det de vil mene er den egentlige folkekirken. Tilfeldigvis kommer den til å være fossilvennlig og islamfiendtlig. Slike fremstøt kan komme til å få støtte av en ikke marginal minoritet av de sporadisk aktive kirkemedlemmene, nok til å skape et inntrykk av at det eksisterer en taus stemme ”der ute” blant folket. Det er dette landskapet Sverigedemokratene fisker i. Her er det viktig å ikke la seg lure. Selv 20% av folket er ingen majoritet. Folkets stemme er det folk mener, ikke det populister definerer som folkelig.

Sosiologer som spår om fremtiden tar ofte feil, men min analyse tilsier altså ikke at Den norske kirkes organer vil bli kuppet av nasjonalkonservative. Den sier heller ikke at den tause majoritet egentlig er nasjonalt orientert. Den sier at en ikke marginal gruppe ønsker å knytte den norske kirke til en nasjonalkonservativ mobilisering av kristen kulturarv og det de kaller kristne verdier. Dermed vil frontene hardne i norsk politisk debatt om kirkens plass i samfunnet, og definisjonskamper om begrepet ”folkekirke” vil stå sentralt.

 

 

-

Lars Laird Iversen

Religionssosiolog

MF - Det teologiske menighetsfakultetet

 

 

Gå til innlegget

Ledekultur og ­sammenhengskraft

Publisert 4 måneder siden - 829 visninger

Det er først når kristendommen sekulariseres og gjøres til «kulturarv» at den blir en politisk mobiliseringsfaktor.

Tyske tenkere og politikere anbe­faler en «leitkultur» for å få 
sam­tidens flerkulturelle tyske samfunn til å fungere. Vårt Land dekker saken fyldig 30. mai, og Alf Kjetil­ ­Walgermo kommenterer temaet 1. juni. Dette er en spennende og viktig sak. Hva trengs av felles kultur for at et samfunn skal være godt?

Dette er et tema som mange opplever er fullt av feller. På den ene siden er det nesten­ en banal selvfølgelighet at det f­innes en norsk kultur, at det lever tradisjoner her som er viktige for folk, som ikke finnes på samme måte i andre land, og som folk tenker på som norske. Levende tradisjoner er et gode. En aktiv stat bør kunne støtte organisasjoner og prosjekter­ som bidrar til å holde levende tradisjoner i gang. Noen av disse tradisjonene tenker vi på som nasjonale. Dette er det ikke noe galt med. Det er fullt mulig å se på disse tradisjonene som verdifulle, og siden de er særskilt levende her i Norge, kanskje kun finnes her, så er det et ansvar for nordmenn, kanskje også staten, å holde liv i disse tradisjonene.

Felles kultur. På den annen side blir det straks vanskelig når denne kul­turen skal formuleres og vedtas. Det ville vært nyttig med noen testspørsmål for å ­undersøke hva som bør trekkes frem som felles kultur.­ Jeg foreslår to. En tradisjon bør være levende, og den bør være mulig å velge.

Det er altså ikke slik at jo norskere et kulturelt fenomen er, jo mer ekskluder­ende er det. 17. mai er fullt av folkedrakter, norske flagg og patosfylt nasjonale taler, men har inkluderende potensial. 17. mai er offentlig tilgjengelig, lett å delta i, ikke avhengig av hudfarge eller avstamning, men derimot tilslutning til en demokratisk grunnlov. Historien til 17. mai er også en historie om norsk anti-rasisme og en arena for å utvide det norske. Nasjonale markører som tradisjonsmat, hardingfele og langrenn er også prinsipielt valgbare og levende tradisjoner.

To feller. Forsøkene på å nasjonalisere kristendommen går i begge fellene jeg har presentert i denne teksten:

Det er absolutt levende kristne tradisjoner i Norge, men de er ikke på noen entydig måte opptatt av å knytte kristen­dommen og norskhet sammen. Mange aktive kristne er opptatt av å ha plass til å leve ut sine levende tradisjoner, og dette ­engasjementet stopper ikke ved Svinesund. Omsorg for flyktninger, forvaltning av skaperverket, nestekjærlighet mot utstøtte grupper er alle aspekter av mange kristnes levende tradisjon som står i sterk strid mot populistiske forsøk på å mobilisere kristne symboler for norsk nasjonsbygging. Faktisk må kristendommen sekulariseres, og gjøres til «kulturarv» før den er politisk populær som kilde til felleskultur.

Er religion mulig å velge? På den ene siden er voksne frie til å melde seg inn ­eller ut i hvilken tros- og livssynsorganisasjon de selv vil. I hvilken forstand velger folk sin religiøse identitet? På den annen side, for de fleste fremstår ikke denne friheten som en parallell til å velge sin favorittmat på buffet. Det oppleves mer som å få rom og plass til å handle i tråd med den man allerede er. Menneskerettighetene og idealet om trosfrihet innebærer at vi i de aller fleste tilfellene mener det er urimelig å holde folk ansvarlig for sin religiøse identitet. Dermed bør vi være forsiktige med å knytte nasjonal identitet til tydelige religiøse markører. Det er ikke tilstrekkelig valgbart.

Upresist. I Vårt Lands dekning av «leitkultur» sklir diskusjonen sømløst mellom «tradisjoner», «kultur», «religion» og «verdier». Dette er forskjellige ting. Verdier, når de er levende, er ledestjerner for liv og handling.

Et demokratisk, gjerne nasjonalt fellesskap, bør diskutere – og vedta – hvilke verdier vi ønsker skal prege fremtiden vi vil skape sammen. Vi bør spørre om verdiene er gode, ikke om de er våre. Et samfunn bør ha felles institusjoner, ­felles ­møteplasser, felles fremtidspro­sjekter og en felles samtale om verdivalg. Et samfunn bør også gi sine medborgere ­muligheten til å få del i levende tradisjoner, og har et ­ansvar for levende tradisjoner som er unike.

Men det som er felles bør være ting som alle samfunnsborgere kan bli invitert til å mestre. Religion er en del av innholdet i vårt samfunn, ikke inngangsporten til det.

Lars Laird Iversen

Sosiolog, Det teologiske 
menighetsfakultetet

Gå til innlegget

Innvandring og kriminalitet

Publisert over 1 år siden - 2280 visninger

En av de overraskende statistikkene for Groruddalen I Oslo, forteller at kriminaliteten ser ut til å ha gått drastisk ned de siste ti årene.

Fordommene tilsier at økt innvandringsandel fører til økt kriminalitet. Den fordommen er forståelig. Innvandrere er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken, og norske fengsler har uproporsjonalt mange utlendinger.

Men hvis innvandrere er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken og innvandrerandelen i Groruddalen øker, burde ikke da kriminaliteten i Groruddalen også øke?

En forklaring kunne vært at akkurat Groruddalens innvandringsbefolkning er særlig snill og lovlydig. En annen forklaring kunne være at ekstra mye kriminalitet forblir under radaren til politiet i Groruddalen på grunn av selvjustis i store minoritets­miljøer. En tredje, like sprø, forklaring kunne være at når innvandrerbefolkningen i et område øker, så blir majoritetsbefolkningen på magisk vis ekstra lovlydige.

Så vidt jeg kan se blir slike forklaringer alle veldig snodige. Det må de bli, når man forsøker å forklare kriminalitet med «innvandrerhet».

Det finnes en viktigere forklaring, vi kan kalle det relativ status. Både fattigdom og andre former for marginalisering kan føre til en opplevelse av at gruppen du tilhører har lav status i samfunnet. Innvandrerbefolkningen er både fattigere og mer marginalisert enn majoritetsbefolkningen. Da er både de objektive mulighetene til å etablere solide og forutsigbare liv på lovlydig vis mindre, og de subjektive grunnene til å føle seg forpliktet på lovene til et samfunn blir svakere. I Groruddalen er denne utviklingen reversert.

Sosial ulikhet er en driver for kriminalitet. Særlig farlig er det når økonomisk ulikhet faller sammen med synlige forskjeller, som hudfarge. Da er lett for både majoritet og minoritet å sause sammen marginalisering og fattig med ideer om gruppers egenskaper.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTYEKST - VÅRT LAND 2.5.2016

Gå til innlegget

Globaliserte bedehus

Publisert over 1 år siden - 811 visninger

Av og til er hvem som fremmer argumentene viktigere enn innholdet i dem.

Gjennom to innlegg i Vårt Land har Misjonssambandets informasjonsleder Espen Ottosen på for­billedlig vis kuttet linken mellom konservativ kristendom, islamkritikk og norskhet. Han stiller spørsmål ved hvorfor så mange konservative kristne støtter opp om Hege Storhaug, ettersom hennes standpunkt munner i en religionskritikk som i neste omgang vil kunne ramme dem selv.

Jeg er svært uenig med Ottosen i mye, og nettopp derfor setter jeg pris på hans innspill. Sannsynligvis er hans tekster mye bedre egnet til å få folk til å skifte mening enn alt jeg eller mine «godhetstyranniske» meningsfeller kunne ha skrevet. Sosialpsykologisk forskning viser at når en debatt har fått etablere seg på en slik måte at deltakerne har knyttet identitetsfølelser til sitt ståsted, så er vi stort sett døve for argumenter som kommer fra motparten. Skal noen endre standpunkt er det viktigere hvem som fremmer argumentene enn hva argumentene faktisk sier.

Ottosens kritikk av koblingen mellom kristen­dom og islam-/innvandrerskepsis er bare overraskende hvis man ikke kjenner til hverdagen i mange kristne organisasjoner. Selv vokste jeg opp i et ­bedehusmiljø der kristendommen i høy grad krysset landegrenser. Lysbildeseriene fra misjonsmarken var globalisering før internett, og vi hadde stadig evangelister fra nord og sør i verden i stua vår. Ja, selv mine foreldres ekteskap er et eksempel på at kristne nettverk ikke stopper ved Svinesund. At det norske storsamfunnets verdier skulle være særlig kristne var i hvert fall langt fra det verdensbildet jeg vokste opp med. Tvert imot, jeg opplevde bedehuset som i overkant motkulturelt og samfunnsrefsende.

Ottosen skal ha takk for å minne oss om at forholdet mellom religion, innvandring og nasjonal­følelse er komplisert. Å plassere konservativ kristendom på en innvandringsfiendtlig høyreside er kanskje en ryggmargsrefleks, men ikke en veldig god en.

Først publisert i Vårt Land 22.2.2016

Gå til innlegget

Alle blir kneblet

Publisert nesten 2 år siden - 260 visninger

Du blir møtt med anklager, enten du er for eller mot innvandring.

I det siste har det vært stor ståhei om journalisten Halvor Fosli sin bok Fremmed i eget land. Fosli har intervjuet 20 majoritetsnordmenn om hvordan det er å bo i Groruddalen. Utfra hva jeg har fått med meg i media, maler Fosli et bilde av at Groruddalen var et fint sted å bo, før innvandrerne kom. Særlig muslimene. Nå er det blitt vanskelig å være «innfødt».

Jeg bor på Lindeberg i Groruddalen. Vårt lille hjørne­ av dalen er markanært, bynært, trygt og bilfritt. Selv om jeg vet at mange i bydelen sliter, er mitt Grorud­dalen et helt annet enn det Foslis informanter ­beskriver. Vi flytta hit frivillig, og vi trives. Det vekker min nysgjerrighet at det går an å utvikle så ulike beskrivelser av den samme virkeligheten. Forskere er blitt interessert i hvordan vi velger informasjon som bekrefter vårt verdensbilde. De kaller det for «bekreftningsvridning».

Foslis informanter er anonyme. Mange føler det «ikke er lov» å ytre seg offentlig på tvers av en innvandrervennlig politisk korrekt enighet. Fra mitt ståsted ser dette helt annerledes ut. Hvis det «ikke er lov» å diskutere norsk innvandringspolitikk, så er lovens voktere rimelig slepphendte. Innvandringskritikere har nærmest kontinuerlig spalteplass og omtale i landets største aviser. Hvordan kan den såkalte debatten fremstå så forskjellig? Avisene er vel ikke både feige, politisk korrekte sensurmaskiner, og konfliktorienterte, svartmalende sensasjonsbedrifter samtidig?

Integreringsdebatten har så høy temperatur at mange møter latterliggjøring og mistenkeliggjøring, ja selv trusler og hets. Når du blir møtt med anklager om at man er «grumsete» når man sier hva man mener, er det lett å tolke det som om dine meninger ikke er lov. Men meningsmotstanderne møter det samme, her er anklagene knyttet til svik og feighet. Dermed blir vi alle kneblet. Og reelle problemer forblir uløste.

Først publisert i Vårt Land 09.11.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
9 minutter siden / 6252 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
28 minutter siden / 6252 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
30 minutter siden / 6252 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6252 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 131 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Om du kan være god uten Gud?
rundt 2 timer siden / 209 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 131 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 424 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 546 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 546 visninger
Les flere