Lars Laird Iversen

Alder: 40
  RSS

Om Lars Laird

Beskriv deg selv her

Følgere

Burde Den norske kirke skifte navn?

Publisert 19 dager siden - 2240 visninger

Vi må ta kraftig til motmæle når krefter bruker kirken i forsøk på å avgrense det norske.

Den teologiske legenden Jürgen Moltmann utfordret Den norske kirke­ da han besøkte­ MF i Oslo forrige uke. Han advarte­ mot økende misbruk av Europas kristne­ arv i hendene til populister. Kirker kan ikke være nasjonale­ sa han, men de kan være kirker i nasjoner. Jeg gikk ut fra Litteraturhuset i Oslo mens jeg tygde på navnet «Den lutherske kirke i Norge».

Kristendom og norskhet. 

Uten å vite det bidro Moltmann til en pågående debatt om Dnks plass i det norske samfunnet. Trond Enger og Kaja Melsom skrev på vegne av Human Etiske Forbund (HEF) i Aftenposten 13. september. De kritiserer både Dnk og de rødgrønne partiene for å koble kristendom og norskhet. «Farlig identitetspolitikk», sier de. Kristin Gunleiksrud Raaum fra Kirkerådet tar opp hansken 19. september. Kirkens historiske­ og kulturelle rolle i Norge er helt reell­, påpeker hun. Ikke noe galt i å påpeke dette, eller la det danne­ grunnlag også for fremtidens religionspolitikk­.

Raaum sitt innlegg undervurderer likevel faren som ligger i politisk retorikk om kristen kulturarv. Ingen mistenker Den norske kirke for å være fremmed-
fiendtlig, men i denne saken­ må ikke kirken være naive. I den grad de ønsker seg symbolsk særbehandling i norske maktdokumenter, og praktisk sær-
behandling i budsjetter, vil de måtte støtte seg på «allierte» med en helt annen agenda enn dem selv. Å klistre norskheten til kristen kulturarv og floskler om kristne verdier er en yndet strategi for nasjonalpopulismen.

Sekulær kristenisme. 

Dette aspektet ved Enger og Melsom sitt verdensbilde får altså støtte fra en del nyere forskning. Det er en økende kobling mellom kristendom, kulturarvsretorikk og ekskluderende nasjonalisme. En rekke politiske aktører bruker kristendomsretorikk til å definere Europas mange nasjonale «vi» på en måte som systematisk ekskluderer særlig muslimske innvandrere og minoriteter. Ifølge sosiologen Rogers Brubaker ser Europa nå en «sekulær kristenisme», der kristendommen brukes politisk. Ikke som tro eller praksis, men som identitetsmarkør.

Enger og Melsom bommer hvis de tror at Dnk selv er en aktør som ønsker en populistisk retorikk. Jeg tror heller det er snakk om uvante sengepartnere og gamle vaner. Etter at Åpen Folkekirke gjorde det godt i kirkevalgene, har Dnk fått en mer liberal, folkekirkeorientert ledelse. Hittil i historien har folkekirkeretorikk i Norge vært åpnende og demokratiserende. I en tid med populistisk nasjonalisme på fremmarsj står folkekirkeretorikk lagelig til for kapring. «Folke-
kirke» må ikke være nasjonalt betont, men det er en lett kobling for både tanker og følelser. De som ikke ønsker denne koblingen mellom det folkekirkelige og det nasjonale må gå en ekstra runde for å tydeliggjøre skillet. Raaums svar gjør meg ikke trygg på at Den norske kirke har tunga rett i munnen her.

Kirken i Norge. 

Raaums tekst er interessant, og det hun sier er ikke feil. Hun fastslår at kirken er en positiv og viktig del av grasrotkulturen i Norge, og at dette­ fortjener fortsatt raus statlig støtte­. Den norske kirke tenker kanskje at HEFs kritikk er overspilt og retter baker for smed. Likevel burde de stoppe opp og lære av den.

Mitt tips er som følger: Snakk om kirken i Norge, ikke om en norsk kirke. Snakk om kultur og kulturarv i Norge, ikke norsk kultur. Snakk om folk i Norge, ikke det norske folk. Stå i mot når noen vil snike inn kirken i sine forsøk på å avgrense det norske folk.

Dette er ikke bare en avklaring mellom Den norske kirke og eksterne populister som vil kapre religionsretorikken i en, ja, sivilisasjonskamp. Dette er også noe som angår Den norske kirkes selvforståelse og indre liv. «Folkekirke» er et plussord langt ute på venstresiden, slik et nylig utspill fra nestledere i Sp, Ap og SV illustrerer. Her bør Den norske kirke tenke seg grundig om. I Norge beskrives forholdet mellom kirkegang og fremmedskepsis med en omvendt «U». De som aldri går i kirker skårer lavest på fremmedskepsis, men aktive kirke-
gjengere skårer også lavt. De som går sporadisk i kirken, midt-
kategorien, er de som skårer høyest på fremmedskepsis.

Ordstilling viktig. 

Dette er en utfordring for de folkekirkevennlige kirkeaktive: Er ikke sporadiske kirkegjengere kjernen i den norske hedersbetegnelsen «folkekirken»? Fortellingen har jo vært at folkekirkeligheten er mer liberal og åpen enn den konservative troseliten bestående av mørkemenn i menighetsråd og presteskap. Men det er en utfordring for Dnk at en stor gruppe blant de sporadisk aktive kirkemedlemmene anser sitt kirkemedlemskap som en del av en nesten-etnisk norskhetspakke.

Moltmann beskrev seg selv som «brent» av nazismen han opplevde i sin ungdom. «Aldri mer!» sa han. Senere beskrev han hvordan hans kirke skiftet navn fra Den tyske evangeliske kirke til Den evangeliske kirke i Tyskland. Ordstilling kan ha stor betydning.

Trykket i Vårt Land 3. oktober 2018.

Gå til innlegget

Lykke og mening er venner – ikke fiender

Publisert 6 måneder siden - 361 visninger

Motsetningen mellom lykke og mening er falsk. Tvert om er meningsfulle aktiviteter en vei til varig lykke.

Alf Kjetil Walgermo setter opp mening og lykke som motsetninger i Vårt Land 23. april. Han støtter seg på psykologen Emily
Esfahani Smith, som hevder at streben etter lykke kommer i konflikt med dybde, felleskap og mening i tilværelsen.

Men motsetningen mellom lykke og mening er falsk. Tvert om er meningsfulle aktiviteter en vei til varig lykke, og positive følelser åpner oss opp og gir energi til å oppsøke prosjekter utenfor oss selv.

Advarer mot lykkehysteri. Når det er sagt, er det ikke vanskelig å forstå hva Walgermo tenker på. Lykkeforskningen fikk et oppsving for 20 år siden, og bølgen har vart en stund.
Resultatet er mange gode og dårlige populærvitenskapelige
bøker, i eller nær selvhjelpshyllene på flyplassbokhandelen. Det er ikke rart at det kommer en motreaksjon som advarer mot lykkehysteri. «Lykke», slik det fremstår hos Walgermo, er noe overfladisk, glatt og polert. Hvis lykke er å være «vellykket», er jeg helt enig i hans
artikkel.

Men dette blir for enkelt. Hvis jakta etter lykke gjør folk ulykkelige, er det fordi de jakter
på feil jaktmarker, ikke fordi lykke er et dårlig mål. Smith sine fire søyler for mening gir god mening: Gode relasjoner, bidrag til fellesskap, integrerte fortellinger om oss selv, og opplevelse av kontakt med noe større enn oss selv. Men dette vil alle seriøse lykkeforskere smile anerkjennende til, så da fremstår det litt underlig å velge lykken som sin fiende – selv om det tiltaler selverklært dype folk som skyr selvhjelpslitteratur, dyrker kritikk og litt eksistensiell smerte.

Kortvarig og langvarig lykke. Det som plager meg litt med mening-begrepet, er hvem som får definere hva som er dypt og ekte. Det gir mer innsikt å skille mellom kortvarig lykke, og langvarig lykke. Kortvarig lykke er ikke noe mindre verdifull sånn per definisjon, det er bare det at den ikke varer så lenge. Langvarig lykke er ikke nødvendigvis mer edelt og opphøyd, men har den fordelen at den, ja,
varer lenge.

Kan forskningen hjelpe oss med å finne ut hva som er hva? Vel, lykkepioneren Richard Layard peker på to lykketyver. Vi sammenligner oss med
andre, og vi blir vant til ting. Det er jo selvfølgelig mulig å prøve å oppnå lykke ved alltid å skaffe seg nye ting. Det går også an hele tiden å prøve å være bedre enn andre, men det er ikke så lurt. Dette er dårlige midler for å nå målet lykke. Det er ikke målet det er noe galt med.

For å finne varig lykke, er det lurt å finne aktiviteter som unngår tilvenning og sammenligning. Ting som er fantastisk med en gang, men som taper seg ved repetisjon, er det ikke noe galt med, men de er en dårlig strategi for varig lykke.

Immune mot sammenligning. Å få nye venner, eller bli aktiv i et fellesskap, etablere en kontemplasjonspraksis, lære et
instrument eller begynne å løpe har motsatt kurve. Det krever innsats, kanskje smerte, i
begynnelsen. Men etter hvert som man lærer noe nytt, mestrer stadig mer, knytter sterkere bånd, jo bedre blir det.

Her kommer vi til en slags
begrunnelse til at vennskap, fellesskap, ferdigheter som øves over tid og opplevelse av å være en del av noe større er så gode elementer for å skape langvarig lykke: De er forholdsvis immune mot både sammenligning og tilpasning.

Dermed kan vi snu sammenhengen mellom lykke og mening litt på hodet: Hva er det som får status som dypt og rikt nok til å kunne kalles «meningsfylt»? Jo, det er det som gir stabile lykkefølelser hos de fleste.

Lars Laird 
Iversen

Religionssosiolog, MF

Gå til innlegget

Rasisme i lånte fjær

Publisert 7 måneder siden - 702 visninger

Negative utsagn om religion kan deles inn i tre kategorier. Forsøk på en ­begrepsoppydding.

Samfunnsdebattant Sum­aya Jirde Ali har måttet stå i mot mye urimelig hets og hatefulle ytringer. Statsminister Erna Solberg rykket ut til hennes forsvar (Vårt Land, 9. mars), og bra er det.

Solberg sa at Ali ble utsatt for «religiøs rasisme». Dette ­utsagnet har møtt kritikk for å utvanne ­rasismebegrepet og vanskeliggjøre legitim religions­kritikk.

I Vårt Land har Ronald ­Synnes og Lars Gule (begge 21. mars) ­argumentert godt for hvorfor begrepet «religiøs rasisme» kan forsvares. Jeg er enig i de store linjene i deres argumentasjon. Samtidig er dette et tema der det er svært viktig med litt rydding i begrepene.

Tre kategorier. Mitt bidrag er å dele inn «negative utsagn om religion» i tre.

1) Religionskritikk – som er saklig (men ikke nødvendigvis følelsesløs) kritikk av ideer, ­tradisjoner og praksiser markert som religiøse.

2) Bigotri. Jeg vet ikke om dette er et norsk ord. Hvis ikke ­lanserer jeg det nå. Bigotri kan forstås som usaklig fiendtlighet mot en religion eller en ­religiøs gruppe som er markert som ­spesifikt religiøs. Hvis troende kristne hater eller frykter islam eller hinduisme fordi de ser på dette som en ond makt i en ånds­kamp, så vil jeg karakterisere det som bigotri.

Et annet eksempel kan være hat og frykt for scientologer. Det er sikkert gode saklige ­grunner til å være sterkt kritisk til scientologi, men det er også mulig å se for seg fordommer og ­konspirasjoner som leder til usaklig fiendtlighet også.

Religiøs rasisme. 3) ­Rasi­-
alisert gruppefiendtlighet mot ­religiøst definerte grupper. ­Dette ­ligner vel på det Solberg har kalt ­«religiøs rasisme». Dette fenomenet kommer i minst to ­varianter.

3a) Tydelig historisk kontinuitet fra klassisk, biologisk ­rasisme. For eksempel ­individer eller organisasjoner som ­turer frem som før, men som har ­byttet ut «svart» med «muslim». ­Uniformer, spisse hetter, swastikaer og annet parafanalia er som før, men hatobjektet er omtalt i det religiøse registeret.

3b) Religiøse ­merkelapper brukes som gruppeidentitets­markører og de påståtte 
gruppene fremstilles som ­uforanderlige og ­homogene – altså raselignende. ­Religiøse ­merkelapper løsrives ofte fra personers selv-­identifikasjon («Mani Husseini er ­egentlig ­muslim selv om han sier noe ­annet»). Den ­religiøse ­merkelappen funker som en ­etnisk markør – og fungerer ­tilsvarende ideer om rase – for å kategorisere, essensialisere og homogenisere en gruppe.

Rasisme finnes. Merk at ­disse prosessene også kan komme innenfra: at religiøse grupper nærmest rasialiserer seg selv.

Hvis mine samtalepartnere i en ellers polarisert samfunns­debatt kan si seg enige i at ­kategori 3 finnes, eller kan ­tenkes å finnes – og at ordet ­«rasisme» er ­dekkende, så skal jeg komme dem i møte med å være helt enig i at det er viktig å skille mellom kategoriene 1, 2 og 3.

Lars Laird 
Iversen

Religionssosiolog, 
Menighetsfakultetet

Gå til innlegget

Bekjennelser fra en frafallen

Publisert 8 måneder siden - 3032 visninger

Mange sier at de liker troen, men ikke den institusjonaliserte troen. Ikke kirken. For meg er det helt omvendt.

Åste Dokka skriver som vanlig godt, denne gang om tro og kristendom for «åndelig umusikalske» (Vårt Land, 20. februar). Altså de (vi) som går gjennom livet uten store gudsopplevelser eller wow-følelser om «noe mer».

Mine erfaringer ligner på de Dokka beskriver. Heller ikke jeg opplevde disse tingene som noen rundt meg snakket om (men egentlig ikke så veldig mange, tror jeg). Men jeg havnet et annet sted enn henne. Så her er et vitnesbyrd om en omvendt reise: Fra å være komfortabel med Gud, men anspent i møte med kristne, er jeg nå ganske så komfortabel med kirken og kristne, men ikke Gud og troen.

 

En frase, noen ord. Mot slutten av ungdomstiden ble jeg klar over at jeg vel egentlig ikke hadde opplevd Gud. At ordene «Jesus er min personlige frelser» var en frase, noen ord. En relasjon til Gud? Hva er det? Var det et problem? Nei, egentlig ikke. Sånn var det mange kristne som hadde det. Jeg vokste opp i et lavkirkelig men ikke karismatisk miljø, med flust av sterk og stille kristendom.

På et tidspunkt mista jeg også den intellektuelle siden av troen. Jeg trodde ikke på det. Nuvel, den kristenverden jeg bebodde hadde masse ressurser for det. Tvil var innenfor, og reiser og kriser i troen var det mange som snakket om og i det hele tatt. Denne tvilende-kristen-fasen varte noen år.

Etter hvert ble jeg også kjent med mer avanserte gudsbilder - teologer og kristne som hadde intellektuelt åpne og spennende verdensbilder som lignet mye på mitt eget. Jeg trengte ikke lenger være kompis med Jesus eller føle Gud i magen for å være skikkelig kristen - det skjønte jeg.

 

Kunne stått inne for. Dette er jo egentlig en fin og åpen ting. Den mer liberale kristendommen var intellektuelt mer mulig for meg. Slik er det vel den dag i dag også. Det finnes kristne verdensbilder, gudsforståelser og teologier jeg helt sikkert kunne stått inne for.

Jeg har også forståelse for den historiske konteksten den åpne folkekirkelige tankegangen kommer fra: Det var reelt at man kunne bli sett på som «ikke god nok» til å få 100 prosent kristenstempel. Det har vært frigjørende å fortelle folk at deres tro er god nok, at de er kristne uavhengig om de tikker alle boksene. Også det skjønner jeg.

Men for meg ble den sosiale dynamikken annerledes. Den åpne omsorgsfullheten («Din tro er god nok!») ble litt for ofte til en litt imperialistisk holdning («Du vet det ikke selv, men det du er, er faktisk kristendom det også - samme hva du kaller det«). Det ble tatt for gitt at jeg egentlig hadde en indre lengsel etter å få kalle meg kristen. Jeg ville ikke høre at jeg nok kunne være kristen allikevel. For meg var det ikke trøst, men klamme innkasterhender.

 

Satt langt inne. Jeg tok nok tanken om en indre lengsel etter Gud for gitt selv også. Å slutte å kalle meg kristen satt jo langt inne. Det hadde vært min viktigste identitet. Men så en dag spurte jeg meg selv: Savner jeg å tro på Gud?

Svaret var: Nei. Egentlig ikke.

Så begynte jeg å si at jeg ikke tror. At jeg ikke kaller meg kristen lenger. Da skjedde det noe rart. For det første kunne jeg slutte å lage masse underlig (om enn poetisk) krøll i mitt verdensbilde. Jeg trengte ikke forsøke å endre landskapet etter et kart som nå fremstod som litt underlig.

For det andre sluttet jeg å føle meg truet av Kristen-Norges krav til meg. Jeg kunne senke skuldrene og anerkjenne de mange fine sidene ved både min konservative oppvekst og mine liberale venners kristenliv og fantastiske engasjement for samfunnets svake. Og jeg får jo fortsatt være med! Jeg elsker fortsatt å synge salmer!

 

Mer glad i kirken. Det finnes en klisjé som sier «jeg liker kristendommen, men ikke kirken». Jeg er klar over at det finnes sprø og farlige kristne. Jeg leser om dem i avisen. Men de er ikke i min hverdag. I motsetning til klisjeen er jeg i stadig økende grad glad i kirken - og mange folk der - men troen er ikke noe nærmere. Tvert i mot.

Jeg pleier å si at jeg er frafallen, men falt ikke så langt. Jeg kjenner jo Kristen-Norge. Slapper av der (stort sett). Men jeg tror rett og slett ikke. Og her kommer kanskje min pietistiske indremisjons- og menighetsbakgrunn inn. Jeg har kanskje ikke gitt slipp på trosidealene derfra.

Av og til irriterer jeg meg over liberale kristenstemmer som vil gjøre folk som meg til ofre for de slemme konservative med deres smale gudsbilder og høye troskrav. De virker som om de synes jeg har sviktet laget ved å stille meg utenfor smale troskrav i stedet for å slåss for åpne (en kamp som i stor grad er vunnet for de fleste, tror jeg).

Oppsummert: Hvis man kan skille mellom kristendommens etikk og troens grenser, så deler jeg de liberales etikk og de konservatives grenser. Det er ikke noe strategisk valg, men det er slik jeg tror sannheten er.

Gå til innlegget

Sanseligheten er det verre med

Publisert 12 måneder siden - 167 visninger

Syvertsen har helt rett. Her er det jeg egentlig mente.

NOEN GANGER TREFFER man ikke helt. For noen dager siden ble jeg oppringt at en hyggelig Vårt Land-journalist og spurt om jeg hadde noen tanker om Vålerenga Kirke sin navne-endring og forholdet mellom kirke, klassetilhørighet og Oslos øst- og vestkanter.

Jeg hadde en litt emmen følelse etter den hyggelige og interessante samtalen med journalisten. Når jeg så saken i Vårt Land ble jeg litt flau. Jeg kjente igjen telefonsamtalen, men dette ble feil. Tonen fremstod harselerende og negativ, og det hørtes ut som om jeg mener såkalt høykultur er bra, mens arbeiderkultur ikke er like bra. Det mener jeg jo ikke. Både «selvbevisst markedsføring» og «sanselig» er verdiladede ord, og sammenkoblingen ble feil.

Når jeg så leser Håvard Syvertsen sitt tilsvar, så sitter jeg i den litt merkelige situasjonen at jeg er mer enig med ham enn med mitt fem dager yngre selv som snakket med Vårt Land-journalisten i avisen.

Syvertsen begrunner navne-endringen fint. Folk i området sier Vålerenga, og det innebærer en oppvurdering av den lokale måten å snakke på, med røtter i Oslo øst til arbeiderkultur. Dette henger jo også sammen med større endringer i holdninger til språk, der det kanskje er et økende ideal om at skriftspråket skal henge sammen med talespråk, koblet med et ønske om å heve statusen til tradisjonell arbeiderkultur.

Inngangen til den ubetenksomme ordbruken min står jeg allikevel for: Det er interessant at navneendringen kommer når det skjer endringer på Vålerenga. Boligprisene stiger og flere av innflytterne har høyere utdanning, velpleiet skjegg (de som har anlegg for slikt), kreative yrker og er kulturelt alt-etende. Dette vanner ikke ut Vålerenga sitt rykte for autentisk arbeiderkultur. Tvert i mot, jeg vil tro at innflytterne omfavner og hauser opp dette. Jeg er innflytter i Oslo øst selv (med høy utdanning og skjegg), så hvis dette tolkes som en kritikk så rammer den meg selv også. Men ikke alle skråblikk er vondt ment.

Sanseligheten er det verre med. Her mente jeg noe annet enn det jeg fikk sagt i intervjuet. Det er selvfølgelig ikke slik at høykultur og høykirkelighet er sanselig, mens folkekirkelighet ikke er det. Det jeg hadde i tankene var forskning som ser ut til å vise at høykirkelige uttrykk ser ut til å ha suksess når de fremhever sine estetiske og sanselige kvaliteter. Det er jo noe helt annet. Dette var egentlig en del av en litt annen debatt, nemlig hvilke typer religiøsitet som opplever fremgang, og hvilke som ikke gjør det. Det har vært hevdet at konservative,  motkulturelle og karismatiske kristne retninger gjør det bedre enn liberale meningskirker, kanskje fordi de gir en tydelig opplevelse av identitet og tilhørighet. En alternativ tolkning som kanskje får mer og mer støtte, er at religion som knytter an til opplevelser, sanselighet og estetikk gjør det bra – til dels uavhengig av om det er høyt eller lavt, konservativt eller liberalt. Religionssosiolog Pål Repstad og hans kollegaer har formulert trenden slik: fra forsakelse til feelgood.

Det var dette sporet jeg ville inn på når journalisten ba meg kommentere at Uranienborg kirke opplever suksess med sin høykirkelige gudstjenesteprofil.

Det er ikke overraskende at menigheter i en storby får et særpreg over tid. Avstandene er ikke så lange, og en kirkegjenger som ikke helt føler seg hjemme i den nærmeste kirken, finner kanskje noe som faller mer i smak et annet sted innen rimelig reisetid. Denne dynamikken blir annerledes på små byer. Dette trenger jo ikke være kynisk markedsføring eller utenpåklistret falsk fasade. Men bare det å leve i en setting med mangfold, gamle og nye tradisjoner som møtes i stadig raskere takt gjør at vi alle tvinges til en viss grad av selvbevissthet. Det trenger ikke å være noe galt i det.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
4 minutter siden / 313 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Svikter Kristelig Folkeparti velgerne?
7 minutter siden / 210 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
37 minutter siden / 313 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 21645 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 313 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 2 timer siden / 398 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 2 timer siden / 143 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 4712 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 3 timer siden / 1806 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
De som trekker opp stigen etter seg
rundt 3 timer siden / 212 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 3 timer siden / 313 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 4 timer siden / 313 visninger
Les flere