Lars Laird Iversen

Alder: 40
  RSS

Om Lars Laird

Beskriv deg selv her

Følgere

Lykke og mening er venner – ikke fiender

Publisert 4 måneder siden - 357 visninger

Motsetningen mellom lykke og mening er falsk. Tvert om er meningsfulle aktiviteter en vei til varig lykke.

Alf Kjetil Walgermo setter opp mening og lykke som motsetninger i Vårt Land 23. april. Han støtter seg på psykologen Emily
Esfahani Smith, som hevder at streben etter lykke kommer i konflikt med dybde, felleskap og mening i tilværelsen.

Men motsetningen mellom lykke og mening er falsk. Tvert om er meningsfulle aktiviteter en vei til varig lykke, og positive følelser åpner oss opp og gir energi til å oppsøke prosjekter utenfor oss selv.

Advarer mot lykkehysteri. Når det er sagt, er det ikke vanskelig å forstå hva Walgermo tenker på. Lykkeforskningen fikk et oppsving for 20 år siden, og bølgen har vart en stund.
Resultatet er mange gode og dårlige populærvitenskapelige
bøker, i eller nær selvhjelpshyllene på flyplassbokhandelen. Det er ikke rart at det kommer en motreaksjon som advarer mot lykkehysteri. «Lykke», slik det fremstår hos Walgermo, er noe overfladisk, glatt og polert. Hvis lykke er å være «vellykket», er jeg helt enig i hans
artikkel.

Men dette blir for enkelt. Hvis jakta etter lykke gjør folk ulykkelige, er det fordi de jakter
på feil jaktmarker, ikke fordi lykke er et dårlig mål. Smith sine fire søyler for mening gir god mening: Gode relasjoner, bidrag til fellesskap, integrerte fortellinger om oss selv, og opplevelse av kontakt med noe større enn oss selv. Men dette vil alle seriøse lykkeforskere smile anerkjennende til, så da fremstår det litt underlig å velge lykken som sin fiende – selv om det tiltaler selverklært dype folk som skyr selvhjelpslitteratur, dyrker kritikk og litt eksistensiell smerte.

Kortvarig og langvarig lykke. Det som plager meg litt med mening-begrepet, er hvem som får definere hva som er dypt og ekte. Det gir mer innsikt å skille mellom kortvarig lykke, og langvarig lykke. Kortvarig lykke er ikke noe mindre verdifull sånn per definisjon, det er bare det at den ikke varer så lenge. Langvarig lykke er ikke nødvendigvis mer edelt og opphøyd, men har den fordelen at den, ja,
varer lenge.

Kan forskningen hjelpe oss med å finne ut hva som er hva? Vel, lykkepioneren Richard Layard peker på to lykketyver. Vi sammenligner oss med
andre, og vi blir vant til ting. Det er jo selvfølgelig mulig å prøve å oppnå lykke ved alltid å skaffe seg nye ting. Det går også an hele tiden å prøve å være bedre enn andre, men det er ikke så lurt. Dette er dårlige midler for å nå målet lykke. Det er ikke målet det er noe galt med.

For å finne varig lykke, er det lurt å finne aktiviteter som unngår tilvenning og sammenligning. Ting som er fantastisk med en gang, men som taper seg ved repetisjon, er det ikke noe galt med, men de er en dårlig strategi for varig lykke.

Immune mot sammenligning. Å få nye venner, eller bli aktiv i et fellesskap, etablere en kontemplasjonspraksis, lære et
instrument eller begynne å løpe har motsatt kurve. Det krever innsats, kanskje smerte, i
begynnelsen. Men etter hvert som man lærer noe nytt, mestrer stadig mer, knytter sterkere bånd, jo bedre blir det.

Her kommer vi til en slags
begrunnelse til at vennskap, fellesskap, ferdigheter som øves over tid og opplevelse av å være en del av noe større er så gode elementer for å skape langvarig lykke: De er forholdsvis immune mot både sammenligning og tilpasning.

Dermed kan vi snu sammenhengen mellom lykke og mening litt på hodet: Hva er det som får status som dypt og rikt nok til å kunne kalles «meningsfylt»? Jo, det er det som gir stabile lykkefølelser hos de fleste.

Lars Laird 
Iversen

Religionssosiolog, MF

Gå til innlegget

Rasisme i lånte fjær

Publisert 5 måneder siden - 685 visninger

Negative utsagn om religion kan deles inn i tre kategorier. Forsøk på en ­begrepsoppydding.

Samfunnsdebattant Sum­aya Jirde Ali har måttet stå i mot mye urimelig hets og hatefulle ytringer. Statsminister Erna Solberg rykket ut til hennes forsvar (Vårt Land, 9. mars), og bra er det.

Solberg sa at Ali ble utsatt for «religiøs rasisme». Dette ­utsagnet har møtt kritikk for å utvanne ­rasismebegrepet og vanskeliggjøre legitim religions­kritikk.

I Vårt Land har Ronald ­Synnes og Lars Gule (begge 21. mars) ­argumentert godt for hvorfor begrepet «religiøs rasisme» kan forsvares. Jeg er enig i de store linjene i deres argumentasjon. Samtidig er dette et tema der det er svært viktig med litt rydding i begrepene.

Tre kategorier. Mitt bidrag er å dele inn «negative utsagn om religion» i tre.

1) Religionskritikk – som er saklig (men ikke nødvendigvis følelsesløs) kritikk av ideer, ­tradisjoner og praksiser markert som religiøse.

2) Bigotri. Jeg vet ikke om dette er et norsk ord. Hvis ikke ­lanserer jeg det nå. Bigotri kan forstås som usaklig fiendtlighet mot en religion eller en ­religiøs gruppe som er markert som ­spesifikt religiøs. Hvis troende kristne hater eller frykter islam eller hinduisme fordi de ser på dette som en ond makt i en ånds­kamp, så vil jeg karakterisere det som bigotri.

Et annet eksempel kan være hat og frykt for scientologer. Det er sikkert gode saklige ­grunner til å være sterkt kritisk til scientologi, men det er også mulig å se for seg fordommer og ­konspirasjoner som leder til usaklig fiendtlighet også.

Religiøs rasisme. 3) ­Rasi­-
alisert gruppefiendtlighet mot ­religiøst definerte grupper. ­Dette ­ligner vel på det Solberg har kalt ­«religiøs rasisme». Dette fenomenet kommer i minst to ­varianter.

3a) Tydelig historisk kontinuitet fra klassisk, biologisk ­rasisme. For eksempel ­individer eller organisasjoner som ­turer frem som før, men som har ­byttet ut «svart» med «muslim». ­Uniformer, spisse hetter, swastikaer og annet parafanalia er som før, men hatobjektet er omtalt i det religiøse registeret.

3b) Religiøse ­merkelapper brukes som gruppeidentitets­markører og de påståtte 
gruppene fremstilles som ­uforanderlige og ­homogene – altså raselignende. ­Religiøse ­merkelapper løsrives ofte fra personers selv-­identifikasjon («Mani Husseini er ­egentlig ­muslim selv om han sier noe ­annet»). Den ­religiøse ­merkelappen funker som en ­etnisk markør – og fungerer ­tilsvarende ideer om rase – for å kategorisere, essensialisere og homogenisere en gruppe.

Rasisme finnes. Merk at ­disse prosessene også kan komme innenfra: at religiøse grupper nærmest rasialiserer seg selv.

Hvis mine samtalepartnere i en ellers polarisert samfunns­debatt kan si seg enige i at ­kategori 3 finnes, eller kan ­tenkes å finnes – og at ordet ­«rasisme» er ­dekkende, så skal jeg komme dem i møte med å være helt enig i at det er viktig å skille mellom kategoriene 1, 2 og 3.

Lars Laird 
Iversen

Religionssosiolog, 
Menighetsfakultetet

Gå til innlegget

Bekjennelser fra en frafallen

Publisert 6 måneder siden - 3013 visninger

Mange sier at de liker troen, men ikke den institusjonaliserte troen. Ikke kirken. For meg er det helt omvendt.

Åste Dokka skriver som vanlig godt, denne gang om tro og kristendom for «åndelig umusikalske» (Vårt Land, 20. februar). Altså de (vi) som går gjennom livet uten store gudsopplevelser eller wow-følelser om «noe mer».

Mine erfaringer ligner på de Dokka beskriver. Heller ikke jeg opplevde disse tingene som noen rundt meg snakket om (men egentlig ikke så veldig mange, tror jeg). Men jeg havnet et annet sted enn henne. Så her er et vitnesbyrd om en omvendt reise: Fra å være komfortabel med Gud, men anspent i møte med kristne, er jeg nå ganske så komfortabel med kirken og kristne, men ikke Gud og troen.

 

En frase, noen ord. Mot slutten av ungdomstiden ble jeg klar over at jeg vel egentlig ikke hadde opplevd Gud. At ordene «Jesus er min personlige frelser» var en frase, noen ord. En relasjon til Gud? Hva er det? Var det et problem? Nei, egentlig ikke. Sånn var det mange kristne som hadde det. Jeg vokste opp i et lavkirkelig men ikke karismatisk miljø, med flust av sterk og stille kristendom.

På et tidspunkt mista jeg også den intellektuelle siden av troen. Jeg trodde ikke på det. Nuvel, den kristenverden jeg bebodde hadde masse ressurser for det. Tvil var innenfor, og reiser og kriser i troen var det mange som snakket om og i det hele tatt. Denne tvilende-kristen-fasen varte noen år.

Etter hvert ble jeg også kjent med mer avanserte gudsbilder - teologer og kristne som hadde intellektuelt åpne og spennende verdensbilder som lignet mye på mitt eget. Jeg trengte ikke lenger være kompis med Jesus eller føle Gud i magen for å være skikkelig kristen - det skjønte jeg.

 

Kunne stått inne for. Dette er jo egentlig en fin og åpen ting. Den mer liberale kristendommen var intellektuelt mer mulig for meg. Slik er det vel den dag i dag også. Det finnes kristne verdensbilder, gudsforståelser og teologier jeg helt sikkert kunne stått inne for.

Jeg har også forståelse for den historiske konteksten den åpne folkekirkelige tankegangen kommer fra: Det var reelt at man kunne bli sett på som «ikke god nok» til å få 100 prosent kristenstempel. Det har vært frigjørende å fortelle folk at deres tro er god nok, at de er kristne uavhengig om de tikker alle boksene. Også det skjønner jeg.

Men for meg ble den sosiale dynamikken annerledes. Den åpne omsorgsfullheten («Din tro er god nok!») ble litt for ofte til en litt imperialistisk holdning («Du vet det ikke selv, men det du er, er faktisk kristendom det også - samme hva du kaller det«). Det ble tatt for gitt at jeg egentlig hadde en indre lengsel etter å få kalle meg kristen. Jeg ville ikke høre at jeg nok kunne være kristen allikevel. For meg var det ikke trøst, men klamme innkasterhender.

 

Satt langt inne. Jeg tok nok tanken om en indre lengsel etter Gud for gitt selv også. Å slutte å kalle meg kristen satt jo langt inne. Det hadde vært min viktigste identitet. Men så en dag spurte jeg meg selv: Savner jeg å tro på Gud?

Svaret var: Nei. Egentlig ikke.

Så begynte jeg å si at jeg ikke tror. At jeg ikke kaller meg kristen lenger. Da skjedde det noe rart. For det første kunne jeg slutte å lage masse underlig (om enn poetisk) krøll i mitt verdensbilde. Jeg trengte ikke forsøke å endre landskapet etter et kart som nå fremstod som litt underlig.

For det andre sluttet jeg å føle meg truet av Kristen-Norges krav til meg. Jeg kunne senke skuldrene og anerkjenne de mange fine sidene ved både min konservative oppvekst og mine liberale venners kristenliv og fantastiske engasjement for samfunnets svake. Og jeg får jo fortsatt være med! Jeg elsker fortsatt å synge salmer!

 

Mer glad i kirken. Det finnes en klisjé som sier «jeg liker kristendommen, men ikke kirken». Jeg er klar over at det finnes sprø og farlige kristne. Jeg leser om dem i avisen. Men de er ikke i min hverdag. I motsetning til klisjeen er jeg i stadig økende grad glad i kirken - og mange folk der - men troen er ikke noe nærmere. Tvert i mot.

Jeg pleier å si at jeg er frafallen, men falt ikke så langt. Jeg kjenner jo Kristen-Norge. Slapper av der (stort sett). Men jeg tror rett og slett ikke. Og her kommer kanskje min pietistiske indremisjons- og menighetsbakgrunn inn. Jeg har kanskje ikke gitt slipp på trosidealene derfra.

Av og til irriterer jeg meg over liberale kristenstemmer som vil gjøre folk som meg til ofre for de slemme konservative med deres smale gudsbilder og høye troskrav. De virker som om de synes jeg har sviktet laget ved å stille meg utenfor smale troskrav i stedet for å slåss for åpne (en kamp som i stor grad er vunnet for de fleste, tror jeg).

Oppsummert: Hvis man kan skille mellom kristendommens etikk og troens grenser, så deler jeg de liberales etikk og de konservatives grenser. Det er ikke noe strategisk valg, men det er slik jeg tror sannheten er.

Gå til innlegget

Sanseligheten er det verre med

Publisert 10 måneder siden - 165 visninger

Syvertsen har helt rett. Her er det jeg egentlig mente.

NOEN GANGER TREFFER man ikke helt. For noen dager siden ble jeg oppringt at en hyggelig Vårt Land-journalist og spurt om jeg hadde noen tanker om Vålerenga Kirke sin navne-endring og forholdet mellom kirke, klassetilhørighet og Oslos øst- og vestkanter.

Jeg hadde en litt emmen følelse etter den hyggelige og interessante samtalen med journalisten. Når jeg så saken i Vårt Land ble jeg litt flau. Jeg kjente igjen telefonsamtalen, men dette ble feil. Tonen fremstod harselerende og negativ, og det hørtes ut som om jeg mener såkalt høykultur er bra, mens arbeiderkultur ikke er like bra. Det mener jeg jo ikke. Både «selvbevisst markedsføring» og «sanselig» er verdiladede ord, og sammenkoblingen ble feil.

Når jeg så leser Håvard Syvertsen sitt tilsvar, så sitter jeg i den litt merkelige situasjonen at jeg er mer enig med ham enn med mitt fem dager yngre selv som snakket med Vårt Land-journalisten i avisen.

Syvertsen begrunner navne-endringen fint. Folk i området sier Vålerenga, og det innebærer en oppvurdering av den lokale måten å snakke på, med røtter i Oslo øst til arbeiderkultur. Dette henger jo også sammen med større endringer i holdninger til språk, der det kanskje er et økende ideal om at skriftspråket skal henge sammen med talespråk, koblet med et ønske om å heve statusen til tradisjonell arbeiderkultur.

Inngangen til den ubetenksomme ordbruken min står jeg allikevel for: Det er interessant at navneendringen kommer når det skjer endringer på Vålerenga. Boligprisene stiger og flere av innflytterne har høyere utdanning, velpleiet skjegg (de som har anlegg for slikt), kreative yrker og er kulturelt alt-etende. Dette vanner ikke ut Vålerenga sitt rykte for autentisk arbeiderkultur. Tvert i mot, jeg vil tro at innflytterne omfavner og hauser opp dette. Jeg er innflytter i Oslo øst selv (med høy utdanning og skjegg), så hvis dette tolkes som en kritikk så rammer den meg selv også. Men ikke alle skråblikk er vondt ment.

Sanseligheten er det verre med. Her mente jeg noe annet enn det jeg fikk sagt i intervjuet. Det er selvfølgelig ikke slik at høykultur og høykirkelighet er sanselig, mens folkekirkelighet ikke er det. Det jeg hadde i tankene var forskning som ser ut til å vise at høykirkelige uttrykk ser ut til å ha suksess når de fremhever sine estetiske og sanselige kvaliteter. Det er jo noe helt annet. Dette var egentlig en del av en litt annen debatt, nemlig hvilke typer religiøsitet som opplever fremgang, og hvilke som ikke gjør det. Det har vært hevdet at konservative,  motkulturelle og karismatiske kristne retninger gjør det bedre enn liberale meningskirker, kanskje fordi de gir en tydelig opplevelse av identitet og tilhørighet. En alternativ tolkning som kanskje får mer og mer støtte, er at religion som knytter an til opplevelser, sanselighet og estetikk gjør det bra – til dels uavhengig av om det er høyt eller lavt, konservativt eller liberalt. Religionssosiolog Pål Repstad og hans kollegaer har formulert trenden slik: fra forsakelse til feelgood.

Det var dette sporet jeg ville inn på når journalisten ba meg kommentere at Uranienborg kirke opplever suksess med sin høykirkelige gudstjenesteprofil.

Det er ikke overraskende at menigheter i en storby får et særpreg over tid. Avstandene er ikke så lange, og en kirkegjenger som ikke helt føler seg hjemme i den nærmeste kirken, finner kanskje noe som faller mer i smak et annet sted innen rimelig reisetid. Denne dynamikken blir annerledes på små byer. Dette trenger jo ikke være kynisk markedsføring eller utenpåklistret falsk fasade. Men bare det å leve i en setting med mangfold, gamle og nye tradisjoner som møtes i stadig raskere takt gjør at vi alle tvinges til en viss grad av selvbevissthet. Det trenger ikke å være noe galt i det.

Gå til innlegget

Populisme og folkekirke

Publisert rundt 1 år siden - 214 visninger

Kan høyrepopulister klare å kuppe folkekirkebegrepet? Nei, men de kan skape hardere fronter. En lett forkortet sto på trykk i VL 4.7, under tittelen "Norske tilstander".

Etter Vårt Land sitt intervju med meg den 19.6 har flere skrevet og kommentert forholdet mellom folkekirkelighet, norskhet politisk korrekthet (hva nå enn det er) og Den norske kirke. Professor Hans Morten Haugen, Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen og filosof Lars Kolbeinstveit skriver alle videre på tema, blant annet med utgangspunkt i mine uttalelser. Det kan derfor være på sin plass med noen oppklarende og utdypende kommentarer.

Bakgrunnen for saken til VL er at de svenske høyrepopulistene i Sverigedemokratene har varslet at de ønsker å involvere seg i kirkevalg, og sier kirken er den «tradisjonsbærer» som «tydeligst bevarer det Sverigedemokratene vil løfte frem».

Hans Morten Haugen og Tor Berger Jørgensen argumenterer for at dette ikke vil skje i Norge på samme vis. De viser til ulike tradisjoner i kirkedemokratiet. Dette er jeg helt enig i, og det er liten grunn til å tro at aktive kirkegjengere i Den norske kirke vil bli tiltrukket av en høyrepopulistisk kobling mellom norskhet og kirken i noen særlig grad. Det er enda mindre grunn til å tro at en slik kobling vil få noe fotfeste i kirkens valgte organer, tvert i mot. Både Haugen og Jørgensen henviser til at det er ikke bare en kirkelig elite som er liberal, men at internasjonalt engasjement og miljøinteresse er godt forankret hos kirkens fotfolk.

Retorisk sett, derimot, er det kort vei for populister å brennemerke kirkelig aktive som sådann for en ”snever elite”. I det hele tatt kjennetegnes populister ved at meningsmotstandere per definisjon er enten eliter eller ”dem” i en aller annen forstand. De kan dermed prøve seg med at de representerer den sanne folkekirken, den som forholder seg taus, ikke møter opp, men allikevel vil at kirken skal være som den alltid har vært: Den norske.

Spørsmålet er: har høyrepopulistene rett? Det tror Kolbeinstveit, og er bekymret for ytterligere høyrepopulistisk mobilisering. Hans strategi er å gi lillefingeren.

Kolbeinstveit tar mine kommentarer til inntekt for at Den norske kirke ikke bør bli ”for tydelig” i det han kaller «politisk korrekte» saker, slik som klima, flyktningepolitikk og avstandstaken fra «koblingen mellom en moderat nasjonalisme og kirken». Konsekvensen av en slik «raddis-kirke» kan bli ekskludering, mener Kolbeinstveit.

Her tror jeg Kolbeinstveit snur forklaringsretningen på hodet. Det er nok ikke kirken som skaper motreaksjoner i folket. Den økende aktualiteten av koblingen mellom norskhet og kristendom er et resultat av at sentrale konfliktlinjer i dagens samfunn blir tolket inn i et religions- og sivilisatorisk perspektiv. Eller enklere: Når det er mye oppmerksomhet rundt Islam som den relevante andre, blir det lett for noen majoritetsnordmenn å ty til kristendommen som garantist for å definere deres ”oss”.

Haugen viser at sammenhengen mellom kirkegang og fremmedfrykt kan tegnes som en omvendt U. De som aldri går i kirken har minst fremmedfrykt. De som går ofte i kirken skårer også relativt lavt. Den høyeste scoren på fremmedfrykt er knyttet til gruppen som går sporadisk i kirken. Men stop en halv! Denne gruppen av sporadiske kirkegjengere er jo de som tradisjonelt har blitt sett på som de ”folkekirkelige”. Dette roter til  tradisjonelle antakelser i norsk kirkepolitisk debatt, at den åpne, liberale og demokratisk anlagte folkekirken utgjør den tause majoritet av sporadiske kirkegjengere. Dette har jo også vært bildet frem til nylig, særlig koblet til sex og samlivsetikk.

Så har ”folkekirken” blitt slem? Nei. Den store gruppen nordmenn som er medlemmer i Den norske kirke, men som ikke er regelmessige kirkegjengere er mangfoldig. Det er mange ulike undergrupper, hver av dem store nok til å skape mange anekdotiske bevis, flust av eksempler og adskillige avisoppslag – nok til å gi inntrykk av en ”folkemening”. Hvis vi er svært rause og sier at 10% av Norges befolkning er aktive kirkegjengere (sannheten er nok nærmere 5%), så utgjør det 500 000 mennesker. Den norske kirke har 3,8 millioner medlemmer. Det vil si at selv et beskjedent overslag så er det 3.3 millioner medlemmer av den norske kirke som sporadisk eller aldri er aktiv i kirken. Disse 3.3 millionene er overhodet ikke enige seg i mellom. Samme hva Den norske kirke gjør, kommer den til å komme på kant med en relativt stor gruppe av sine medlemmer. Kolbeinstveit har rett i at en ganske stor gruppe kommer til å reagere negativt på at Den norske kirke er aktiv når det kommer til spørsmål om klima. Men en minst like stor gruppe av de sporadisk aktive ville blitt provosert hvis kirken IKKE så seg som en ansvarlig aktør for å forvalte skaperverket for fremtiden.

Den som evner å få eierskap til hva de sporadisk aktive mener, og fremstå som deres talerør, står sterk i norsk kirkepolitisk debatt. Min spådom er at denne retoriske kampen kommer til å hardne til, og at høyrepopulister kommer til å påberope seg å tale for det de vil mene er den egentlige folkekirken. Tilfeldigvis kommer den til å være fossilvennlig og islamfiendtlig. Slike fremstøt kan komme til å få støtte av en ikke marginal minoritet av de sporadisk aktive kirkemedlemmene, nok til å skape et inntrykk av at det eksisterer en taus stemme ”der ute” blant folket. Det er dette landskapet Sverigedemokratene fisker i. Her er det viktig å ikke la seg lure. Selv 20% av folket er ingen majoritet. Folkets stemme er det folk mener, ikke det populister definerer som folkelig.

Sosiologer som spår om fremtiden tar ofte feil, men min analyse tilsier altså ikke at Den norske kirkes organer vil bli kuppet av nasjonalkonservative. Den sier heller ikke at den tause majoritet egentlig er nasjonalt orientert. Den sier at en ikke marginal gruppe ønsker å knytte den norske kirke til en nasjonalkonservativ mobilisering av kristen kulturarv og det de kaller kristne verdier. Dermed vil frontene hardne i norsk politisk debatt om kirkens plass i samfunnet, og definisjonskamper om begrepet ”folkekirke” vil stå sentralt.

 

 

-

Lars Laird Iversen

Religionssosiolog

MF - Det teologiske menighetsfakultetet

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anders Ekström kommenterte på
Bortrykkelsen
15 minutter siden / 1855 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 1 time siden / 233 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 1 time siden / 233 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 2 timer siden / 54 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 1217 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 2 timer siden / 707 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 3 timer siden / 1217 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 3 timer siden / 185 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 4 timer siden / 3366 visninger
Les flere