Lars Laird Iversen

Alder: 40
  RSS

Om Lars Laird

Beskriv deg selv her

Følgere

Ingen ny politisert symbolkamp, takk

Publisert rundt 1 måned siden - 361 visninger

Professor Njål Skrunes er bekymret fordi de nye lære­planene i KRLE-faget ikke nevner kristendommen spesifikt (Vårt Land 1. november). Men han kan puste lettet ut: K-en og «om lag halvparten»-formuleringen består.

Skolenorge står litt på hodet for tiden, på grunn av den såkalte «fagfornyelsen». Nye læreplaner utarbeides, deriblant læreplanen for KRLE i grunnskolen. Hvis Skrunes er opptatt av realitetene i klasserommet, kan han slappe helt av. Bestemmelsen fra politikerhold om at «om lag halvparten» av undervisningen skal omhandle kristendommen består.

Hvis Skrunes er opptatt av kristendommens formelle posisjon i skolen, er også alt som før.

Kristendommens vektlegging i opplæringslovens formålsparagraf er som før. K-en i navnet beholdes. Det er ingenting som tilsier at det skal bli mindre kristendom i skolen enn før.

De siste 25 årene har denne læreplanen vært en politisk slagmark, og stadig flere lærere ønsker seg nå bare ro rundt faget. Selv mener jeg at både K-en i navnet og «om lag halvparten»-bestemmelsen var unødvendige og uheldige. Likevel håper jeg at faget for en gang skyld kan få en faglig diskusjon om innhold, ikke en ny politisert symbolkamp. Derfor håper jeg at KrF og andre lar denne hansken ligge.

Gå til innlegget

Burde Den norske kirke skifte navn?

Publisert 3 måneder siden - 2284 visninger

Vi må ta kraftig til motmæle når krefter bruker kirken i forsøk på å avgrense det norske.

Den teologiske legenden Jürgen Moltmann utfordret Den norske kirke­ da han besøkte­ MF i Oslo forrige uke. Han advarte­ mot økende misbruk av Europas kristne­ arv i hendene til populister. Kirker kan ikke være nasjonale­ sa han, men de kan være kirker i nasjoner. Jeg gikk ut fra Litteraturhuset i Oslo mens jeg tygde på navnet «Den lutherske kirke i Norge».

Kristendom og norskhet. 

Uten å vite det bidro Moltmann til en pågående debatt om Dnks plass i det norske samfunnet. Trond Enger og Kaja Melsom skrev på vegne av Human Etiske Forbund (HEF) i Aftenposten 13. september. De kritiserer både Dnk og de rødgrønne partiene for å koble kristendom og norskhet. «Farlig identitetspolitikk», sier de. Kristin Gunleiksrud Raaum fra Kirkerådet tar opp hansken 19. september. Kirkens historiske­ og kulturelle rolle i Norge er helt reell­, påpeker hun. Ikke noe galt i å påpeke dette, eller la det danne­ grunnlag også for fremtidens religionspolitikk­.

Raaum sitt innlegg undervurderer likevel faren som ligger i politisk retorikk om kristen kulturarv. Ingen mistenker Den norske kirke for å være fremmed-
fiendtlig, men i denne saken­ må ikke kirken være naive. I den grad de ønsker seg symbolsk særbehandling i norske maktdokumenter, og praktisk sær-
behandling i budsjetter, vil de måtte støtte seg på «allierte» med en helt annen agenda enn dem selv. Å klistre norskheten til kristen kulturarv og floskler om kristne verdier er en yndet strategi for nasjonalpopulismen.

Sekulær kristenisme. 

Dette aspektet ved Enger og Melsom sitt verdensbilde får altså støtte fra en del nyere forskning. Det er en økende kobling mellom kristendom, kulturarvsretorikk og ekskluderende nasjonalisme. En rekke politiske aktører bruker kristendomsretorikk til å definere Europas mange nasjonale «vi» på en måte som systematisk ekskluderer særlig muslimske innvandrere og minoriteter. Ifølge sosiologen Rogers Brubaker ser Europa nå en «sekulær kristenisme», der kristendommen brukes politisk. Ikke som tro eller praksis, men som identitetsmarkør.

Enger og Melsom bommer hvis de tror at Dnk selv er en aktør som ønsker en populistisk retorikk. Jeg tror heller det er snakk om uvante sengepartnere og gamle vaner. Etter at Åpen Folkekirke gjorde det godt i kirkevalgene, har Dnk fått en mer liberal, folkekirkeorientert ledelse. Hittil i historien har folkekirkeretorikk i Norge vært åpnende og demokratiserende. I en tid med populistisk nasjonalisme på fremmarsj står folkekirkeretorikk lagelig til for kapring. «Folke-
kirke» må ikke være nasjonalt betont, men det er en lett kobling for både tanker og følelser. De som ikke ønsker denne koblingen mellom det folkekirkelige og det nasjonale må gå en ekstra runde for å tydeliggjøre skillet. Raaums svar gjør meg ikke trygg på at Den norske kirke har tunga rett i munnen her.

Kirken i Norge. 

Raaums tekst er interessant, og det hun sier er ikke feil. Hun fastslår at kirken er en positiv og viktig del av grasrotkulturen i Norge, og at dette­ fortjener fortsatt raus statlig støtte­. Den norske kirke tenker kanskje at HEFs kritikk er overspilt og retter baker for smed. Likevel burde de stoppe opp og lære av den.

Mitt tips er som følger: Snakk om kirken i Norge, ikke om en norsk kirke. Snakk om kultur og kulturarv i Norge, ikke norsk kultur. Snakk om folk i Norge, ikke det norske folk. Stå i mot når noen vil snike inn kirken i sine forsøk på å avgrense det norske folk.

Dette er ikke bare en avklaring mellom Den norske kirke og eksterne populister som vil kapre religionsretorikken i en, ja, sivilisasjonskamp. Dette er også noe som angår Den norske kirkes selvforståelse og indre liv. «Folkekirke» er et plussord langt ute på venstresiden, slik et nylig utspill fra nestledere i Sp, Ap og SV illustrerer. Her bør Den norske kirke tenke seg grundig om. I Norge beskrives forholdet mellom kirkegang og fremmedskepsis med en omvendt «U». De som aldri går i kirker skårer lavest på fremmedskepsis, men aktive kirke-
gjengere skårer også lavt. De som går sporadisk i kirken, midt-
kategorien, er de som skårer høyest på fremmedskepsis.

Ordstilling viktig. 

Dette er en utfordring for de folkekirkevennlige kirkeaktive: Er ikke sporadiske kirkegjengere kjernen i den norske hedersbetegnelsen «folkekirken»? Fortellingen har jo vært at folkekirkeligheten er mer liberal og åpen enn den konservative troseliten bestående av mørkemenn i menighetsråd og presteskap. Men det er en utfordring for Dnk at en stor gruppe blant de sporadisk aktive kirkemedlemmene anser sitt kirkemedlemskap som en del av en nesten-etnisk norskhetspakke.

Moltmann beskrev seg selv som «brent» av nazismen han opplevde i sin ungdom. «Aldri mer!» sa han. Senere beskrev han hvordan hans kirke skiftet navn fra Den tyske evangeliske kirke til Den evangeliske kirke i Tyskland. Ordstilling kan ha stor betydning.

Trykket i Vårt Land 3. oktober 2018.

Gå til innlegget

Lykke og mening er venner – ikke fiender

Publisert 8 måneder siden - 363 visninger

Motsetningen mellom lykke og mening er falsk. Tvert om er meningsfulle aktiviteter en vei til varig lykke.

Alf Kjetil Walgermo setter opp mening og lykke som motsetninger i Vårt Land 23. april. Han støtter seg på psykologen Emily
Esfahani Smith, som hevder at streben etter lykke kommer i konflikt med dybde, felleskap og mening i tilværelsen.

Men motsetningen mellom lykke og mening er falsk. Tvert om er meningsfulle aktiviteter en vei til varig lykke, og positive følelser åpner oss opp og gir energi til å oppsøke prosjekter utenfor oss selv.

Advarer mot lykkehysteri. Når det er sagt, er det ikke vanskelig å forstå hva Walgermo tenker på. Lykkeforskningen fikk et oppsving for 20 år siden, og bølgen har vart en stund.
Resultatet er mange gode og dårlige populærvitenskapelige
bøker, i eller nær selvhjelpshyllene på flyplassbokhandelen. Det er ikke rart at det kommer en motreaksjon som advarer mot lykkehysteri. «Lykke», slik det fremstår hos Walgermo, er noe overfladisk, glatt og polert. Hvis lykke er å være «vellykket», er jeg helt enig i hans
artikkel.

Men dette blir for enkelt. Hvis jakta etter lykke gjør folk ulykkelige, er det fordi de jakter
på feil jaktmarker, ikke fordi lykke er et dårlig mål. Smith sine fire søyler for mening gir god mening: Gode relasjoner, bidrag til fellesskap, integrerte fortellinger om oss selv, og opplevelse av kontakt med noe større enn oss selv. Men dette vil alle seriøse lykkeforskere smile anerkjennende til, så da fremstår det litt underlig å velge lykken som sin fiende – selv om det tiltaler selverklært dype folk som skyr selvhjelpslitteratur, dyrker kritikk og litt eksistensiell smerte.

Kortvarig og langvarig lykke. Det som plager meg litt med mening-begrepet, er hvem som får definere hva som er dypt og ekte. Det gir mer innsikt å skille mellom kortvarig lykke, og langvarig lykke. Kortvarig lykke er ikke noe mindre verdifull sånn per definisjon, det er bare det at den ikke varer så lenge. Langvarig lykke er ikke nødvendigvis mer edelt og opphøyd, men har den fordelen at den, ja,
varer lenge.

Kan forskningen hjelpe oss med å finne ut hva som er hva? Vel, lykkepioneren Richard Layard peker på to lykketyver. Vi sammenligner oss med
andre, og vi blir vant til ting. Det er jo selvfølgelig mulig å prøve å oppnå lykke ved alltid å skaffe seg nye ting. Det går også an hele tiden å prøve å være bedre enn andre, men det er ikke så lurt. Dette er dårlige midler for å nå målet lykke. Det er ikke målet det er noe galt med.

For å finne varig lykke, er det lurt å finne aktiviteter som unngår tilvenning og sammenligning. Ting som er fantastisk med en gang, men som taper seg ved repetisjon, er det ikke noe galt med, men de er en dårlig strategi for varig lykke.

Immune mot sammenligning. Å få nye venner, eller bli aktiv i et fellesskap, etablere en kontemplasjonspraksis, lære et
instrument eller begynne å løpe har motsatt kurve. Det krever innsats, kanskje smerte, i
begynnelsen. Men etter hvert som man lærer noe nytt, mestrer stadig mer, knytter sterkere bånd, jo bedre blir det.

Her kommer vi til en slags
begrunnelse til at vennskap, fellesskap, ferdigheter som øves over tid og opplevelse av å være en del av noe større er så gode elementer for å skape langvarig lykke: De er forholdsvis immune mot både sammenligning og tilpasning.

Dermed kan vi snu sammenhengen mellom lykke og mening litt på hodet: Hva er det som får status som dypt og rikt nok til å kunne kalles «meningsfylt»? Jo, det er det som gir stabile lykkefølelser hos de fleste.

Lars Laird 
Iversen

Religionssosiolog, MF

Gå til innlegget

Rasisme i lånte fjær

Publisert 9 måneder siden - 727 visninger

Negative utsagn om religion kan deles inn i tre kategorier. Forsøk på en ­begrepsoppydding.

Samfunnsdebattant Sum­aya Jirde Ali har måttet stå i mot mye urimelig hets og hatefulle ytringer. Statsminister Erna Solberg rykket ut til hennes forsvar (Vårt Land, 9. mars), og bra er det.

Solberg sa at Ali ble utsatt for «religiøs rasisme». Dette ­utsagnet har møtt kritikk for å utvanne ­rasismebegrepet og vanskeliggjøre legitim religions­kritikk.

I Vårt Land har Ronald ­Synnes og Lars Gule (begge 21. mars) ­argumentert godt for hvorfor begrepet «religiøs rasisme» kan forsvares. Jeg er enig i de store linjene i deres argumentasjon. Samtidig er dette et tema der det er svært viktig med litt rydding i begrepene.

Tre kategorier. Mitt bidrag er å dele inn «negative utsagn om religion» i tre.

1) Religionskritikk – som er saklig (men ikke nødvendigvis følelsesløs) kritikk av ideer, ­tradisjoner og praksiser markert som religiøse.

2) Bigotri. Jeg vet ikke om dette er et norsk ord. Hvis ikke ­lanserer jeg det nå. Bigotri kan forstås som usaklig fiendtlighet mot en religion eller en ­religiøs gruppe som er markert som ­spesifikt religiøs. Hvis troende kristne hater eller frykter islam eller hinduisme fordi de ser på dette som en ond makt i en ånds­kamp, så vil jeg karakterisere det som bigotri.

Et annet eksempel kan være hat og frykt for scientologer. Det er sikkert gode saklige ­grunner til å være sterkt kritisk til scientologi, men det er også mulig å se for seg fordommer og ­konspirasjoner som leder til usaklig fiendtlighet også.

Religiøs rasisme. 3) ­Rasi­-
alisert gruppefiendtlighet mot ­religiøst definerte grupper. ­Dette ­ligner vel på det Solberg har kalt ­«religiøs rasisme». Dette fenomenet kommer i minst to ­varianter.

3a) Tydelig historisk kontinuitet fra klassisk, biologisk ­rasisme. For eksempel ­individer eller organisasjoner som ­turer frem som før, men som har ­byttet ut «svart» med «muslim». ­Uniformer, spisse hetter, swastikaer og annet parafanalia er som før, men hatobjektet er omtalt i det religiøse registeret.

3b) Religiøse ­merkelapper brukes som gruppeidentitets­markører og de påståtte 
gruppene fremstilles som ­uforanderlige og ­homogene – altså raselignende. ­Religiøse ­merkelapper løsrives ofte fra personers selv-­identifikasjon («Mani Husseini er ­egentlig ­muslim selv om han sier noe ­annet»). Den ­religiøse ­merkelappen funker som en ­etnisk markør – og fungerer ­tilsvarende ideer om rase – for å kategorisere, essensialisere og homogenisere en gruppe.

Rasisme finnes. Merk at ­disse prosessene også kan komme innenfra: at religiøse grupper nærmest rasialiserer seg selv.

Hvis mine samtalepartnere i en ellers polarisert samfunns­debatt kan si seg enige i at ­kategori 3 finnes, eller kan ­tenkes å finnes – og at ordet ­«rasisme» er ­dekkende, så skal jeg komme dem i møte med å være helt enig i at det er viktig å skille mellom kategoriene 1, 2 og 3.

Lars Laird 
Iversen

Religionssosiolog, 
Menighetsfakultetet

Gå til innlegget

Bekjennelser fra en frafallen

Publisert 10 måneder siden - 3039 visninger

Mange sier at de liker troen, men ikke den institusjonaliserte troen. Ikke kirken. For meg er det helt omvendt.

Åste Dokka skriver som vanlig godt, denne gang om tro og kristendom for «åndelig umusikalske» (Vårt Land, 20. februar). Altså de (vi) som går gjennom livet uten store gudsopplevelser eller wow-følelser om «noe mer».

Mine erfaringer ligner på de Dokka beskriver. Heller ikke jeg opplevde disse tingene som noen rundt meg snakket om (men egentlig ikke så veldig mange, tror jeg). Men jeg havnet et annet sted enn henne. Så her er et vitnesbyrd om en omvendt reise: Fra å være komfortabel med Gud, men anspent i møte med kristne, er jeg nå ganske så komfortabel med kirken og kristne, men ikke Gud og troen.

 

En frase, noen ord. Mot slutten av ungdomstiden ble jeg klar over at jeg vel egentlig ikke hadde opplevd Gud. At ordene «Jesus er min personlige frelser» var en frase, noen ord. En relasjon til Gud? Hva er det? Var det et problem? Nei, egentlig ikke. Sånn var det mange kristne som hadde det. Jeg vokste opp i et lavkirkelig men ikke karismatisk miljø, med flust av sterk og stille kristendom.

På et tidspunkt mista jeg også den intellektuelle siden av troen. Jeg trodde ikke på det. Nuvel, den kristenverden jeg bebodde hadde masse ressurser for det. Tvil var innenfor, og reiser og kriser i troen var det mange som snakket om og i det hele tatt. Denne tvilende-kristen-fasen varte noen år.

Etter hvert ble jeg også kjent med mer avanserte gudsbilder - teologer og kristne som hadde intellektuelt åpne og spennende verdensbilder som lignet mye på mitt eget. Jeg trengte ikke lenger være kompis med Jesus eller føle Gud i magen for å være skikkelig kristen - det skjønte jeg.

 

Kunne stått inne for. Dette er jo egentlig en fin og åpen ting. Den mer liberale kristendommen var intellektuelt mer mulig for meg. Slik er det vel den dag i dag også. Det finnes kristne verdensbilder, gudsforståelser og teologier jeg helt sikkert kunne stått inne for.

Jeg har også forståelse for den historiske konteksten den åpne folkekirkelige tankegangen kommer fra: Det var reelt at man kunne bli sett på som «ikke god nok» til å få 100 prosent kristenstempel. Det har vært frigjørende å fortelle folk at deres tro er god nok, at de er kristne uavhengig om de tikker alle boksene. Også det skjønner jeg.

Men for meg ble den sosiale dynamikken annerledes. Den åpne omsorgsfullheten («Din tro er god nok!») ble litt for ofte til en litt imperialistisk holdning («Du vet det ikke selv, men det du er, er faktisk kristendom det også - samme hva du kaller det«). Det ble tatt for gitt at jeg egentlig hadde en indre lengsel etter å få kalle meg kristen. Jeg ville ikke høre at jeg nok kunne være kristen allikevel. For meg var det ikke trøst, men klamme innkasterhender.

 

Satt langt inne. Jeg tok nok tanken om en indre lengsel etter Gud for gitt selv også. Å slutte å kalle meg kristen satt jo langt inne. Det hadde vært min viktigste identitet. Men så en dag spurte jeg meg selv: Savner jeg å tro på Gud?

Svaret var: Nei. Egentlig ikke.

Så begynte jeg å si at jeg ikke tror. At jeg ikke kaller meg kristen lenger. Da skjedde det noe rart. For det første kunne jeg slutte å lage masse underlig (om enn poetisk) krøll i mitt verdensbilde. Jeg trengte ikke forsøke å endre landskapet etter et kart som nå fremstod som litt underlig.

For det andre sluttet jeg å føle meg truet av Kristen-Norges krav til meg. Jeg kunne senke skuldrene og anerkjenne de mange fine sidene ved både min konservative oppvekst og mine liberale venners kristenliv og fantastiske engasjement for samfunnets svake. Og jeg får jo fortsatt være med! Jeg elsker fortsatt å synge salmer!

 

Mer glad i kirken. Det finnes en klisjé som sier «jeg liker kristendommen, men ikke kirken». Jeg er klar over at det finnes sprø og farlige kristne. Jeg leser om dem i avisen. Men de er ikke i min hverdag. I motsetning til klisjeen er jeg i stadig økende grad glad i kirken - og mange folk der - men troen er ikke noe nærmere. Tvert i mot.

Jeg pleier å si at jeg er frafallen, men falt ikke så langt. Jeg kjenner jo Kristen-Norge. Slapper av der (stort sett). Men jeg tror rett og slett ikke. Og her kommer kanskje min pietistiske indremisjons- og menighetsbakgrunn inn. Jeg har kanskje ikke gitt slipp på trosidealene derfra.

Av og til irriterer jeg meg over liberale kristenstemmer som vil gjøre folk som meg til ofre for de slemme konservative med deres smale gudsbilder og høye troskrav. De virker som om de synes jeg har sviktet laget ved å stille meg utenfor smale troskrav i stedet for å slåss for åpne (en kamp som i stor grad er vunnet for de fleste, tror jeg).

Oppsummert: Hvis man kan skille mellom kristendommens etikk og troens grenser, så deler jeg de liberales etikk og de konservatives grenser. Det er ikke noe strategisk valg, men det er slik jeg tror sannheten er.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77461 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43495 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34862 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27829 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22453 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22156 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20062 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19069 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 8 timer siden / 257 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 8 timer siden / 112 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 8 timer siden / 77 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 8 timer siden / 116 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 176 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 390 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 144 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 126 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 219 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 5 timer siden / 286 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 7 timer siden / 116 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 8 timer siden / 257 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 8 timer siden / 112 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 8 timer siden / 77 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 8 timer siden / 116 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 9 timer siden / 258 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 18 timer siden / 66 visninger
Les flere