Lars Gule

Alder: 64
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Hvor mange ganger sier Jesus ...?

Publisert over 3 år siden

Flere på Verdidebatt er svært opptatt av at muslimer må holde seg til en Koran som skriver mye negativt om vantro. Dette settes opp mot kjærlighetsbudskapet i evangeliene. Men hvor konsekvent og konsistent er dette budskapet? Kan kvantitet si noe?

I en rekke innlegg får vi høre om hvor negativ islam er fordi det står så mye i Koranen om vantro som skal drepes eller undertrykkes. Dette står i motsetning Jesu lære. Men hvor konsistent er denne læren? Kan kvantitet bidra til å fylle ut bildet?

Derfor følgende spørsmål til kvantifiseringsivrige kristne:

  • Hvor mange ganger sier Jesus "Elsk dine fiender som deg selv"?
  • Hvor mange ganger sier Jesus "Vend det annet kinn til?"
  • Hvor mange ganger sier Jesus at han ikke har tenkt å endre loven - dvs. alle reglene i GT?
  • Hvor mange ganger fordømmer Jesus de som tolker loven annerledes enn ham?
  • Hvor mange ganger snakker han om tilgivelse?
  • Hvor mange ganger snakker han om dommens dag?
  • Hvor mange ganger snakker han om at de som ikke følger ham, skal brenne i helvete?
  • Hvor mange ganger insisterer han på at han er Messias eller gudens sønn?

Sier Jesus det samme i de fire ulike evangeliene? Eller er hans liv og lære presentert på ulike måter? Dette er viktig fordi evangliene både er presentasjon av læren og biografi(er).

Dermed blir det viktig med tanke på kvantitet - det totale versetallet eller sideomfanget som biografien(e) utgjør - hvor mange ganger han sier hva. For vi vet nå - ut fra tilnærminger hos Hege Storhaug og andre - at det er det det snakkes mest om som er det viktigste i en hellig tekst, ikke sant?

Fint om vi kunne bli folkeopplyst av de kristne på Verdidebatt.no som kan dette.

Kom gjerne med antall ganger også som prosent av den totale tekstmengden i hvert enkelt evangelium og hele NT. På denne måten kan vi få klarlagt en gang for alle at islam "bare" er opptatt av drap på vantro, mens kristendommen "bare" er opptatt av snille og hyggelige ting - sånn rent prosentmessig.

Og siden vi nettopp har vært gjennom juletiden, hvilken moralsk betydning har juleevangeliet? Sier det noe som helst om rett og galt? Hvordan vi bør leve våre liv? Eller er det bare en søt historie?

Disse spørsmålene ble også stilt i tråden "Den som leter han finner", men siden ingen har svart (kanskje fordi det ikke ble sett?) gjentar jeg de prinsipielt viktige problemstillingene her.

Svarene er faktisk viktige - også fordi dette handler om realiteter og tolkninger.

Lars Gule

Gå til innlegget

Rasjonell islamfrykt?

Publisert over 3 år siden

Mange avviser begrepet islamofobi blant annet fordi de mener dette er en uakseptabel diagnostisering av personer som har en rasjonell frykt for en religiøs eller politisk ideologi.

Avvisningen av islamofobi-begrepet blir knyttet til at islam er en religion eller til og med en politisk ideologi som det er all grunn til å frykte. Det er ikke irrasjonelt. Man kan frykte islam på samme – rasjonelle – måte som man frykter nazisme, fascisme, stalinisme eller andre idelogier som har motivert overgrep, vold og krig. 

Derfor motsetter man seg et islamofobi-begrep som har paralleller til rasisme og antisemittisme. For det er irrasjonelt å frykte noen på grunn av deres hudfarge (for eksempel afrikanere) eller deres etniske tilhørighet (for eksempel jøder).

Det er ganske opplagt riktig at det er irrasjonelt å frykte noen på grunn av deres hudfarge. Men er det det rasisten gjør? Frykter han/hun den svarte pga. hudpigmentene? Nei, selvsagt ikke. Dette vitner om en usedvanlig grunn forståelse av hva rasisme er.

Rasisten frykter den fargede på grunn av alle de farlige egenskapene som tilleggs den fargede. Altså ikke hudfargen selv, men det rasisten oppfatter at den korrelerer med. Det er voldeligheten, overgrepene mot (hvite) kvinner, tyvaktigheten, primitiviteten, den ødeleggende kulturen («negermusikken») osv., osv., som faktisk fryktes.

På samme måte frykter ikke antisemitten jøder på grunn av deres – etter antisemittens mening – lite tiltalende fysiognomi (de påstått store nesene, for eksempel), men nettopp på grunn av jødenes tillagte farlige egenskaper – sluhet, konspiratoriske natur, løgnaktigheten, viljen til å undergrave samfunnet, deres kosmopolitiske orientering osv., osv.

På samme måte frykter selvsagt ikke den islamofobe den enkelte muslim som sådan – som et vanlig menneske. Det er forestillingene om hva den religionen muslimene tilhører, vil motivere dem til, som fryktes. Det er forestillingene om at islam er en mer voldelig religion enn andre religioner, at muslimer styres av denne religionen og derfor lyver, bedrar, voldtar, begår overgrept, oppmunterer til terror, og formerer seg, alt i den hensikt å undergrave «norske»/«vestlige» verdier og samfunnsforhold, for å spre islam, underlegge seg verden, osv., osv.

Strukturlikheten i slike islamofobe oppfatninger av islam/muslimer med rasisme og antisemittisme er påfallende. Derfor er det gode grunner for å kalle islamofobi en form for neo- eller kultur-rasisme. Dvs. at man rasialiserer – gjør raselik – en kultur/religion ved at den blir uforanderlig, presenteres gjennom overdrevne og feilaktige framstillinger og er en kilde til frykt (for antisemittismens og islamofobiens vedkommende gjennom konspirasjonsteoretiske forestillinger om undergravning og forsøk på å etablere verdensherredømme).

Det er med andre ord meget gode grunner til å bekjempe islamofobe forestillinger på samme måte som man bekjemper rasisme og antisemittisme.

Men hva med likheten mellom islam og andre totalitære ideologier? Dette er en relevant innvending – som bare strekker seg så langt fellen rekker. Det finnes tolkninger av islam som har en slik karakter at de må bekjempes på samme måte som nazisme, fascisme osv., men det gjøres ikke ved å overdrive, forvrenge og demonisere. Effektiv kamp mot nazismen er heller ikke tjent med feilaktige framstillinger av ideologien eller praksisen. Den er ille nok.

Men islam er ikke en politisk ideologi. Det er en religion. Selv om visse tolkninger av islam blir politiske ideologier. Det samme gjelder for andre religioner – ikke minst kristendommen. Uten at dette gjør «hele religionen» til en ideologi som skal bekjempes med samme virkemidler som nazismen og andre lignende ideologier.

Likevel kan og bør islam – og alle andre religioner – bekjempes gjennom kritikk. Det er religionskritikkens domene. Religionskritikken kritiserer dogmer, filosofiske forestillinger, teologiske posisjoner og postulater, og praksiser som er direkte motivert av religionen (nattverd, gudstjenester, bønn, segregering av kjønnene, diskriminering osv.). Det er uansett noe annet enn kamp mot rasisme, antisemittisme, islamofobi eller totalitære politiske ideologier. Og seriøs religionskritikk tar utgangspunkt i fakta, ikke forvrengninger.

Lars Gule

Gå til innlegget

Den som leter han finner

Publisert over 3 år siden

Det finnes troende mennesker som innbiller seg at de kan lese seg fram til sin guds lett forståelige mening ved å lese denne gudens klare ord i sine respektive hellige tekster. De avviser at de bedriver omfattende omtolkninger – og bortforklaringer.

I diskusjonene om islams voldelige karakter – belagt med henvisninger til Koranene – er det mange som påpeker at den kristne Bibelen ikke er noe mindre voldelig. Det gamle testamentet inneholder en rekke oppfordringer til vold, drap, krig og folkemord, slaveri mm.

Nei, sier en rekke kristne mennesker. Dette blir galt fordi med Jesus og hans budskap i Det nye testamentet inngås en ny pakt som «opphever» Det gamle testamentets gamle pakt. Det nye budskapet er å vende det annet kinn til og å elske sine fiender.

Og dette skulle ikke være et resultat av ganske vidtgående tolkninger? Dette handler om det opplagte? Nei, det er et resultat av nettopp omfattende tolkninger, omtolkninger og bortforklaringer. Tolkninger det heller ikke er noen alminnelig enighet om – verken i detalj eller stort, slik historien også viser.

Hva er den gamle pakt? Det er den som ble inngått mellom Jahve og hebreerne ved Sinai-fjellet. Denne pakten gjør Jahve til hebreernes gud. Han skal passe på sitt folk mot at de er lydige og følger gudens bud – og slett ikke bare de 10 bud, men altså alle de mange hundre (Mose-loven) som presenteres i Mose-bøkene. Her er det detaljreguleringer av det meste – og pålegg om dødsstraff for mye.

Videre omfatter Det gamle testamentet beskrivelser av den hebraiske gudens handlinger og pålegg ved mange anledninger – som terrordrapet på uskyldige barn i Egypt, pålegg om å utrydde hebreernes fiender osv., osv. Siden det handler om guddommelige ordre, må dette være eksempler til etterfølgelse – skal vi tro den gamle pakt.

Men så er det moderne kristne som sier at det skal vi ikke. Den gamle pakt gjelder ikke. Den nye pakt handler om noe «helt» annet. Men hva dreier den nye pakt seg om? Den nye pakt kommer gjennom Jesu død, jf. Lukas 22,20: «Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere».» Ja? Men hva betyr det?

Jesus var jøde og begrenset sin virksomhet til jøder. Det gjorde også disiplene – på tross av den såkalte misjonsbefalingen. Det var Paulus som nettopp tolket Jesus på en annen måte enn disiplene og begynte misjonering blant ikke-jøder. For hva var det Jesus egentlig sa? Jo, nemlig det følgende, Matteus 5:17-20:

«Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.

For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.

Den som da bryter et eneste av disse minste budene, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.

For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.»

Tydelig tale? Nja, det blir i våre dager i alle fall borttolket til fordel for nestekjærlighet som angivelig skal omfatte alle mennesker, selv om Jesus begrenset seg til å preke for jøder – og viser til en pakt mellom en gud og nettopp hebreerne (forstått som jødene på Jesu tid).

Men la oss se på de tydelige ordene om nestekjærlighet, elsk dine fiender som deg selv og vend det annet kinn til. Hva ville være konsekvensene?

Man bør ikke forsvare seg mot overfall, angrep, ran – verken i smått eller stort. Det betyr at man ikke skal verge seg mot ran eller å bli drept … eller må dette tolkes på andre måter? Man kan ikke kreve forbrytere straffet fordi man skal vende det annet kinn til og elske dem som seg selv. Derfor bør man gi tyver og ranere det de er ute etter – uten å mukke og uten å anmelde.

I stort må selvsagt budet om å elske sine fiender innebære en konsekvent pasifisme. Et militært forsvar kan umulig være forenelig med å elske sine fiender som seg selv og å vende det annet kinn til. Igjen, ettergivelse må være den eneste rimelige forståelsen av disse budene.

Eller er det ikke slik? Hvordan kan kristne gå inn for straff, strenge straffer, ja, og til og med dødsstraff? Og hvordan kan kristne argumentere for militært forsvar, til og med basert på atomvåpen?

Kanskje det handler om tolkninger? Omfattende tolkninger, basert på mange tolkningsprinsipper, lesing fram og tilbake i Bibelen, hvor man velger å vektlegge noe og tolke vekk annet. Kanskje leter man etter en overordnet mening – som man så kan tillegge sin gud og Jesus?

Interessant da at slike tolkninger er greit for kristne, men ikke for muslimer. For muslimer må forstå sin Koran helt bokstavelig – slik islam- og muslimfiendtlige kristne leser denne Koranen. Helt uten å kjenne de omfattende prinsippene for tolkning av Koranen, de mange (ulike) og gamle tolkningstradisjonene innenfor islam.

Dette handler om både doble standarder og uvitenhet.

Men aktivistene på Verdidebatt.no – Holt, Bye-Pedersen, Nygaard mfl. – kan gjerne svare på om de er pasifister og heller ikke ønsker forbrytere straffet, nettopp fordi de elsker sine fiender og vender det annet kinn til. Eller de kan forklare hvorfor og hvordan de om- og bort-tolker Jesu klare ord.

Lars Gule

Gå til innlegget

Storhaugs fordreininger

Publisert over 3 år siden

Storhaug refererer saker og hendelser på en fordreid måte og presenterer et bilde av virkeligheten som ikke stemmer. Det er synd og er å gjøre kampen mot antisemittismen en bjørnetjeneste. Uetterrettelighetene undergraver Storhaugs troverdighet.

I et kapittel i boka Islam – Den 11. landeplage, «Den evige jøden» (s. 170-197) skriver Hege Storhaug om jødehat og antisemittisme i islam. Dette kunne blitt interessant for det er nok av vers i Koranen og eksempler fra profetens liv og levnet som brukes i dag til å legitimere jødehat.* Men Storhaug sporer av.

Drapet på Ilan Halimi

I sin iver etter å begrunne hoved-tesen sin, «islam har skylda», forvrenger Storhaug virkelighet og sannhet. Hun referer til et grotesk drap i Frankrike i 2006 og skriver – jeg siterer utførlig:

«Jeg kan nevne en sentral hendelse knyttet til det som fremstår som en form for fordrivelse, drapet på den franske jøden med marokkanske røtter, Ilan Halimi i 2006. Dette er et av de mest groteske drapene jeg har noen sinne registrert, og ikke underlig skapte drapet sjokkstemning i den franske republikken. Halimi ble kidnappet, innesperret og torturert i 24 dager. På denne siste dagen ble han sluppet fri, men han omkom av torturen på vei til sykehuset. 27 gjengmedlemmer stod bak, som selv kalte seg «Barbarene». De entret rettsalen 29. april 2009 mens de ropte Allahu Akbar! Den franskfødte 28 år gamle lederen for gjengen, Fofana Youssouf, «gliste også til Halimis slektninger og ropte Allahu Akbar!» flere ganger. Da dommeren spurte han hvor og når han var født, svarte han slik: «13. februar 2006, i Sainte-Genevieve-des-Bois», samme dato og sted der Halimi ble drept.

Flere av de tiltalte bekreftet at de kidnappet og torturerte Halimi til døde av én eneste grunn: Han var jøde.» (S. 173-74).

Det var noe som skurret her for jeg husket å ha lest om denne saken. Dermed sjekket jeg litt i oppgitte og ikke oppgitte referanser, dvs. jeg undersøkte om Storhaug hadde forholdt seg til de kildene hun oppgir – Wikipedia.org – på en etterrettelig måte og om andre kilder (nettartikler i seriøse aviser) stemte overens med det hun skriver.

Hovedpoenget til Storhaug er den siste siterte setningen. Halimi ble kidnappet og torturert bare fordi han var jøde. Men dette stemmer ikke. Halimi ble kidnappet for løsepenger av en kjent kriminell gjeng, ikke en gruppe islamister. Kravet overfor familien var i utgangspunktet 450 000 euro. Men Halimis familie var ikke rik og kunne ikke betale. Beløpet ble gjennom henvendelser til familien stadig satt ned, til slutt til 5 000 euro. Heller ikke dette ble betalt. Storhaug har da heller ingen direkte referanse(r) til utsagn fra gjengmedlemmer som belegger påstanden om at «Flere av de tiltalte bekreftet at de kidnappet og torturerte Halimi til døde av én eneste grunn: Han var jøde.»

Halimi ble til slutt satt «fri» av kidnapperne, men var så svekket av mishandlingen at han døde på veien til sykehuset kort etter at han var funnet.

Det var definitivt et antisemittisk element i denne saken. Kidnapperne trodde alle jøder var rike og at dersom familien ikke hadde pengene på rede hånd, ville det jødiske samfunnet stille opp med midler. Derfor kontaktet de også rabbineren i området og fortalte at de holdt en jøde fanget. Mishandlingen ser ikke ut til å ha hatt annet hovedformål enn å plage Halimi fordi han var jøde. Men mishandlingen synes også å ha vært til en viss grad et resultat av kidnappernes frustrasjon over at de ikke fikk noen penger for sitt gissel.

Storhaug påstår at gjengmedlemmene – alle sammen, hun tar ingen forbehold – ropte Allahu akbar da de om inn i rettsalen i 2009. Det finnes ingen referanse for denne påstanden i det Storhaug skriver. Det ville også være svært underlig om alle ropte dette fordi denne gjengen var multi-etnisk. Den besto ikke bare av muslimer, men også kriminelle med annen etnisk/religiøs tilhørighet (også europeiske hvite). Som kanskje var antisemitter, men som ikke hadde noen grunn til å rope Allahu akbar. Og neppe gjorde det. (At lederen, Fofana, sa eller ropte dette, kan nok stemme. Det er også oppgitt av noen av kildene.)

Men det passer Storhaugs framstilling å gjøre hele gjengen til muslimer. Derfor insinueres dette med henvisningen til at de alle sammen ropte Allahu akbar, men uten at hun sier det helt eksplisitt. Dette er et klassisk eksempel for fordreining. Det er definitivt uetterrettelig.

Hvis flere i denne gjengen ikke var muslimer, blir det også vanskelig å gjøre islam ansvarlig for den antisemittismen som gjengen utviste. Jo, antisemittisme er et viktig og voksende problem, som slett ikke begrenser seg til muslimer. Den norske undersøkelsen av antisemittiske holdninger for noen år siden, viser ellers at det er et betydelig sammenfall mellom antiislamske/-muslimske holdninger og antisemittiske holdninger. Disse formene for rasisme er med andre ord overlappende i stor grad. Det er grunn til å tro at dette også gjelder i andre land, inkludert Frankrike. Det blir derfor ganske problematisk å koble islam og antisemittisme så ensidig som Storhaug gjør. Og saken Ilan Halimi er definitivt ikke et eksempel som styrker hennes påstand.

Tvert imot, dette eksemplet illustrerer hvor uetterrettelig Storhaug er. Hun vrir og vrenger på en grotesk og tragisk historie, som omfatter mange forhold, momenter og nyanser, for å få den til å passe med sitt eget narrativ (som det heter på fint; eventyr kunne vi også kalle det). Hun opererer også med direkte sitater uten presis referanse til kilden.

Denne lenken – The Affair of the Gang of Barbarians – gir en oversikt over denne saken og inneholder en rekke referanser, med Internett-lenker til seriøse medier som har skrevet om saken. Det er verdt å følge flere av disse lenkene for å få et langt mer nyansert bilde av saken enn det Storhaug er interessert i å framstille.

Jødehat i norsk skole

Det finnes et jødehat i norsk skole. Hos en del elever - og mange av disse elvene har muslimsk bakgrunn. Oslo kommune har kartlagt dette for osloskolenes vedkommende. Bakgrunnen for disse undersøkelsene er en reportasje i NRK i 2010.

Reportasjen gjengir noen få eksempler på hva enkelte lærere har opplevd. En lærer sier til NRK at elever (altså ikke alle) sier: «Det står i koranen at du skal ta livet av jøder, alle riktige muslimer hater jøder. …» (gjengitt av Storhaug, s. 179). Men når Storhaug skal forstå dette og andre utsagn lærere har referert til, heter det «Elevene henviser altså til Koranen, til islam.» Igjen, som om dette skulle være noe (nesten) alle muslimske elever gjør. Deretter går Storhaug i gang med en gjengivelse av nettopp Koran-vers og andre kilder som forteller om profetens negative holdning til og overgrep mot jøder.

Men hun kan ikke fortelle oss noe om hvor mange muslimske elever som bruker islam som begrunnelse for sitt jødehat. I en fotnote annet sted i boka nevner Storhaug at konflikten i Palestina nok kan bidra til å hisse opp muslimer i Frankrike. Men en slik forklaring på jødehat blant noen muslimske elever i Norge, passer tydeligvis ikke Storhaug.

En del muslimske elever går på Koran-skole om ettermiddagene/kveldene og kan på den måten ha fått lært en del om hva som står i Koranen. Ellers er ikke innholdet i Koranen særlig godt kjent for muslimer flest. De fleste kan faktisk ikke lese Koranen - fordi den er skrevet på arabisk (dvs. klassisk arabisk, ikke dialekt, noe som kan gjøre den vanskelig også for arabisktalende (uten særlig utdannelse)).

Alvorlige mangeler i historiekunnskapene

Når så Storhaug skal gjennomgå islams tidlige historie for oss, for å vise hvor jødehatende Muhammed var, demonstrerer hun sin mangel på kunnskap. For på side 182 forsøker Storhaug å si noe om drapet på den hun tror er jøder. Hun må presentere noe av bakgrunnen for dette - og dermed plumper hun ut på dypt vann, uten å kunne svømme. Hun sier nemlig at det handler om «... det såkalte slaget ved Badr i 624 mot den maktfulle jødiske stammen Banu Quraish tilhørende Mekka.»

Det er ganske pinlig når man skriver om islams historie og ikke vet at Banu Quraish var profetens stamme. I sin iver etter å gjøre Muhammed til jødehater, presenterer hun Muhammeds egen stamme, som skal være utgangspunktet for kalifene ifølge ortodoks islamsk lære, til jøder.

Om så dette skulle være en misforståelse hos en amatør som ikke er helt stø når det gjelder navn på stammer i Mekka og Medina på Muhammeds tid, kan ikke det forklare at Storhaug forteller at denne stammen hadde tre ganger større militær kapasitet enn Muhammeds tropper. Storhaug kan ikke vite noe som helst om de faktiske politiske, sosiale, økonomiske og dermed militære forholdene i Mekka, Medina og generelt på den arabiske halvøya på den tiden hun skriver om, hvis hun tror at de relativt beskjedne jødiske stammene i Medina (ikke i Mekka) og omegn kunne sammenlignes med Quraish. Quraish var en av den ledende stammen i Mekka og også på den arabiske halvøya på denne tiden.

Storhaug forliter seg på Halvor Tjønns Muhammed-biografi, som hun kaller «meget etterrettelig», men det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Tjønn er ikke Midtøsten-historiker eller islamolog, men har gjort et hederlig forsøk på å sammenstille og presentere de tidlige kildene til Muhammes liv. Men han har en ganske bestemt islamkritisk (for ikke å si fiendtlig) agenda. Hvilket farger både utvalg og framstilling.

Ellers en liten detalj: Storhaug mener det kan diskuteres om poeten Asma bint Marwan var jøde eller araber. Hun ble drept på grunn av sine dikt som hånet dem som inngikk allianser med Muhammed. Hadde hun vært jøde, ville Storhaug selvsagt også hatt et mulig antisemittisk poeng. Hun viser til Tjønn som mener hun var jødisk, men Storhaug velger å sette dette opp mot en seriøs islamforsker hun har korrespondert med som påpeker at hun var araber (se note 322, s. 182). Som om de hadde likeverdig kompetanse. Og hadde Storhaug hatt det minste peiling på hvordan man sjekker slike ting, for eksempel ved å lese (mer) seriøse biografier (enn Tjønns), ville hun kunne lært at Asma bint Marwans utfyllende slekststre plasserer henne i en sentral arabisk stamme i Medina. (Se W. Montgomery Watts tobinds-biografi: Muhammad at Mecca og Muhammad at Medina).

Generelt kunne også Storhaug lært litt om hvor upålitelige de første Muhammed-biografiene anses å være både av muslimske lærde (som ikke aksepterer innholdet i de klassiske biografiene som pålitelige hadith) og moderne forskere, bare ved å lese følgende artikkel på Wikipedia: Asma bint Marwan.

Lars Gule

* På tross av denne setningen, tør jeg vedde på at det vil komme innlegg på Verdidebatt.no som hevder at jeg unnskylder, minimerer og bortforklarer antisemittisme i islam.

Gå til innlegget

Fenomenet Storhaug

Publisert over 3 år siden

Hege Storhaugs bok «Islam – Den 11. landeplage» har solgt godt og skapt mye debatt. Så langt er det ikke mange som har tatt seg bryet med å gå gjennom boka i detalj. Det er nødvendig for å presentere innvendinger på en både saklig og begrunnet måte.

Etter å ha 1) både hørt og lest Storhaugs egne selvpresentasjoner av boka før den ble utgitt, og 2) etter å ha lest omtrent halvparten, er det liten tvil om at dette er ganske elendige saker. Elendigheten dreier seg både om Storhaugs alminnelig samfunnsforståelse generelt og hennes islamforståelse spesielt. Dette har enkelte omtaler allerede pekt på. (Mer om dette i større detalj etter jul.)

De samfunnsfaglige svakhetene er iøynefallende. Storhaug driver tesen «Islam har skylda» for praktisk talt alt av problemer i dagens Europa, ikke minst sosial uro og kriminalitet. At fattigdom, marginalisering og diskriminering er rimeligere forklaringer, jf. fenomenet «urban riots» og opptøyer i både USA og Europa før antallet muslimer hadde noe omfang i disse delene av verden, avvises av Storhaug. Hun fokuserer på noen antatt kjente eksempler på muslim-dominerte byer/bydeler med betydelige problemer, som blant annet Marseilles og Malmö. Men hun avviser å gjøre det eneste vettuge, samfunnsfaglig sett, nemlig å lete etter 1) lignende problemer uten at det finnes en muslimsk dominans, og 2) steder/byer/bydeler med muslimsk dominans uten problemer av den typen hun fokuserer på i Malmö og Marseilles. For det er en slik komparativ tilnærming som kan styrke - eller svekke - hovedtesen hennes.

Og slike komparative eksempler finnes. Storhaug gjør selv oppmerksom på et slikt tilfelle, nemlig i Södertälje i Sverige. Der er det dominerende innslaget assyriske kristne, med problemer av lignende type som i Malmø. Og Jon Hustad påpekte i debatt med Storhaug at Groruddalen her hjemme opplever synkende kriminalitet, selv med et stort og voksende innslag av muslimer i bydelen. (Her konfronteres islamkritiker Hege Storhaug av innvandringskritiker Jon Hustad).

Begge disse eksemplene undergraver fullstendig Storhaugs tese om islam som viktigste årsak til de problemene hun peker på. Det underlige er at en presumtivt oppegående mann som Kjetil Rolness, til og med sosiolog, ikke ser denne grunnleggende metodiske svakheten i hele Storhaugs prosjekt.

I en nylig kronikk i Morgenbladet skriver Rolness følgende:

«Greia er enkel: Hege Storhaug er Norges mest demoniserte samfunnsdebattant. Men gjør et viktig opplysningsarbeid som andre har forsømt. Norsk offentlighet trenger et brysomt, pessimistisk korrektiv til alle som vil godt og alltid tror det går godt. Utviklingen har langt på vei gitt henne rett.» (Årets ikke-navn).

Men hvis det Storhaug driver med er «et viktig opplysningsarbeid», er det en helt avgjørende forutsetning at opplysningene er korrekte, sannferdige, logisk holdbare, faglig begrunnede (eller begrunnbare) og presentert på en noen lunde saklig måte. Det er altså ikke tilfellet. Storhaug har ikke belegg for sin hovedtese og hennes kunnskaper – ikke minst om islam – står mye tilbake å ønske.

Rolness påstår også at «utviklingen har langt på vei gitt henne rett». Men rett i hva? Og hvordan belegger Rolness sin egen påstand – altså om at Storhaugs elendighetsbeskrivelse er riktig og at islam har skylda? Enkelt sagt: Elendighetsbeskrivelsen til Storhaug – og en rekke andre innvandrings- og muslim-/islammotstandere – er ikke riktig. Jo, det finnes byer/bydeler med problemer i Europa, og noen av disse problemene har en indirekte forbindelse til innvandring. Minimalt av disse problemene har med islam som sådan å gjøre. Tar vi også med de mange spådommene om økende elendighet vi har hørt fra innvandringsmotstandere i tre-fire tiår – fra Storhaug og HRS i ca. 15 år – kan vi også konstatere at de har tatt feil. Økonomien i Europa har vokst disse årene, levestandarden har økt, folk har fått det bedre, kriminaliteten har gått ned i Norge, osv., osv.

I den grad vi har hatt økonomiske problemer og sosiale utfordringer skyldes dette finanskrise og andre uhumskheter innebygget i den kapitalistiske økonomien, langt, langt utenfor innvandrernes og muslimenes påvirkningsmulighet. PC-er, mobiltelefoner og sosiale medier har forandret Europa og Norge, på godt og vondt, i uendelig mye større grad enn innvandring og islam.

I motsetning til sosiolog Rolness, som slett ikke har arbeidet systematisk med innvandringens konsekvenser, har sosiologiprofessor Grete Brochmann gjort det. Og nettopp utredet de økonomiske utfordringene som hittidig og fortsatt innvandring utgjør. Hun feier ikke problemer under teppet, jf. utredningsarbeidet hun har ledet, men hun er heller ikke alarmist. Brochmann er nøktern i sin vurdering. På spørsmål fra Aftenposten ganske nylig, sier hun:

«– Kommer flyktningstrømmen til å tvinge oss til å endre på den norske velferdsmodellen i fremtiden?
– Jeg tror en liten justering må til. Utvalget vårt anbefalte å dreie tiltak fra kontantoverføringer over til tjenester, satse på aktivisering, kvalifisering og bedre tilrettelegging for at arbeidsgivere kan sysselsette mer marginal arbeidskraft. Lønnstilskudd og praksisplasser er stikkord her. Men her trengs det mer utredning og kreativitet.» (Professor Grete Brochmann: Vi må gi flyktningene høyere utdanning).

Kort sagt tar Rolness grunnleggende feil i sine premisser for det han kaller det nødvendige forsvaret av en demonisert samfunnsdebattant. Og i hvilken grad Storhaug er demonisert eller selv demoniserer, vil nok være litt avhengig av hvilket ståsted man velger.

Lars Gule

PS: En annen og mer detaljert gjennomgang kan man finne her: Men verst av alt er ensidigheten.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3620 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2554 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1869 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1716 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1644 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere