Lars Gule

Alder: 64
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Godhetstyranni?

Publisert over 3 år siden

Professor Terje Tvedt har fått stor spalteplass til å forsvare sitt begrep 'godhetstyranni'. Samtidig forsvarer han Listhaugs bruk av begrepet. Det er unødvendig og kan unnskylde umoralsk politikk.

I en stor kronikk i Aftenposten (12.03.) skriver Terje Tvedt om begrepet han i sin tid utmyntet, nemlig ‘godhetstyranniet’. Han mener det er et analytisk begrep, et rent analytisk begrep. Med dette ønsker Tvedt å forstå verden bedre. Han vil derfor bruke uttrykket deskriptivt.

Men begrepet er – som så mange begreper – også normativt, dvs. det har en kritisk brodd. For ingen er for tyranni. Det er noe uønsket, ikke bare en beskrivelse – og i alle fall ikke når uttrykket overføres fra – nettopp – en beskrivelse av et brutalt undertrykkende diktatur samfunnstilstanden i et demokratisk samfunn. Da har begrepet karakter av en metafor.

Når Tvedt snakker om godehetsregimet er han mer nøytral, altså mindre normativ, for et regime kan vise deskriptivt til tilstander og ordningsforhold i en rekke ulike samfunnssfærer. Det betyr at når han forsterker metaforen ved å bruke tyranni som ledd i termen, blir han også tydeligere normativ.

Kort sagt: Tvedt ikke bare beskriver; han feller også en dom. Han kritiserer godhetsregimet og -tyranniet.

Det kan jo nettopp være gode grunner til en slik kritikk. Men den vil alltid være normativ. Og noen av disse normene vil også være moralske. For når Tvedt kritiserer godhetsregimet i bistandspolitikken, er det fordi han mener bistanden i stor grad har slått feil. Den har ikke bidratt til det den skulle – nemlig til utvikling. En slik kritikk kan presenteres fra ulike ståsteder – som også vil være politisk-moralske. En posisjon kan være at det finnes bedre måter å bruke bistandsmidlene på slik at utvikling faktisk vil finne sted. En annen posisjon vil være at det ikke er en oppgave for utviklede land å bidra til utvikling i u-land.

Her har Tvedt levert forskning som kan si noe om hans ståsted og alternative disponeringer av bistandsmidlene. Han har med andre ord et solid grunnlag for sine beskrivelser og vurderinger. Imidlertid overfører Tvedt uttrykket og begrepet godhetsregime til andre områder av politikken. Hvorvidt begrepet er sakssvarende (dvs. hjelper oss til å forstå verden) i andre sammenhenger, er imidlertid ikke opplagt. Et analytisk begrep opparbeidet for ett forskningsfelt kan ikke uten videre overføres til andre områder med samme relevans. Det må faktisk undersøkes og begrunnes om begrepet også er sakssvarende når det gjelder norsk intervensjonspolitikk i Libya eller på området flyktning- og asylpolitikk. Jeg kan ikke se at Tvedt har gjort det. Men det er mulig begrepet kan være nyttig også i disse sammenhengene. Det gjenstår å se – og må undersøkes av forskere som har bredere kompetanse på dette feltet enn Tvedt har.

Noe man alltid må være oppmerksom på når nye termer og begreper utmyntes og defineres, er faren for misbruk. Begrepet kan brukes på en feilaktig måte. Termen kan også bli inflatert, dvs. brukt til å fange inn forhold som ikke opprinnelig var ment å fall inn under begrepet. Eksemplene på dette er legio. For eksempel kan begreper som rasisme, antisemittisme og islamofobi bli misbrukt ved å rette falske anklager mot personer og/eller posisjoner som ikke er rasistiske, antisemittiske eller islamofobe. Det betyr at det også er mulig å anklage noen for å medvirke til godhetstyranni uten at dette er rimelig.

Tvedt velger tilsynelatende (?) å forsvare Sylvi Listhaugs bruk av uttrykket godhetstyranni siden han retter krass kritikk mot en rekke personer som avviste Listhaugs bruk av termen. Men har Listhaug gjort en relevant overføring fra det forskningsfeltet Tvedt kan, til debatten om innvandring og asylpolitikk?

Det blir problematisk når Tvedt forsøker å gi grunner for det. For dette feltet er så absolutt et normativt – dvs. moralsk – politikkområde. Tvedt gir ikke gode grunner for at innvandringen og flyktningpolitikken kjennetegnes av systemiske trekk som elitesirkulasjon og korporativisme. Ei heller har han dokumentert hvordan dette politikkfeltet har mobilisert stadig større deler av samfunnet, utvidet sin maktbasis i Norge og på en måte som gjør at verden modelleres i de innvandrings- og asyl-«liberales» perspektiv. Og Tvedt har neppe forskningsbelegg for at og hvordan vanskelige politiske spørsmål på dette feltet reduseres til enkel moraliserende posering.

Joda, moralsk posering forekommer nok. Men er dette noe som kjennetegner – ja, dominerer – feltet slik Listhaug påstår? Hva om Listhaug bruker uttrykket godhetstyranni for å gjøre det Tvedt mente å vise at godhetstyrannene gjør, nemlig avvise andre posisjoner som umoralske. For hvem vil vel være en tyrann?

Det er i alle fall ikke tilfeldig at de som i dag omfavner uttrykket og Tvedts kronikk, er blant de mest innvandringsskeptiske og -fiendtlige. De har funnet ut at uttrykket kan brukes til å fremmed eget standpunkt. Og deres standpunkter – de fremmedfiendtliges – er umoralske. Det har vi godt belegg for, for det er ikke slik at det nye mantraet – «hjelpe i nærområdene» – er noe annet enn munnsvær. Da ville nemlig ikke dette mantraet vært nytt. Da ville vi hørt det i mange år, som et konstruktivt alternativ til asylpolitikken som har vært ført. Men fra det innvandringsfiendtlige miljøet (inkludert Listhaugs parti) har det bare kommet forslag om å stenge grensene, gjøre det vanskeligere for asylsøkere og flyktninger, og samtidig redusere bistand og annen humanitær innsats (til fordel for bruk av midlene i Norge).

Kort sagt: Vi ser en opportunistisk tilslutning til et nytt forslag – om å hjelpe i nærområdene – som har dukket opp i forbindelse med den aktuelle flyktningsituasjonen. Det er i denne situasjonen Listhaug (mis?)bruker Tvedts begrep. Det er unødvendig at Tvedt forsvarer en slik umoralsk opportunisme.

Lenke til Tvedts kronikk: Derfor truer godhetstyrraniet demokratiet selv

Lars Gule

Gå til innlegget

En vanlig innvending mot uttrykket islamofobi er at det sykeliggjør meningsmotstandere og de som presenterer kritikk av islam og muslimer. Slik kan uttrykket også brukes, til å stemple meninger man ikke liker med et kraftfullt uttrykk.

En vanlig innvending mot uttrykket islamofobi er at det sykeliggjør meningsmotstandere og de som presenterer kritikk av islam og muslimer. Slik kan uttrykket også brukes, til å stemple meninger man ikke liker med et kraftfullt uttrykk. Men selv om uttrykket kan misbrukes, slik også rasisme og antisemittisme kan, har likevel islamofobi sin berettigelse fordi uttrykket viser til et høyst reelt fenomen og et rasjonelt begrep.

Som en første tilnærming kan islamofobi, også kalt islamfobi og islamfrykt (på engelsk Islamophobia) forstås som en ikke-medisinsk fobi som kommer til uttrykk gjennom fordommer mot, hat mot eller irrasjonell frykt for islam og muslimer.

I uttrykket her er «-fobi» brukt metaforisk, altså ikke-medisinsk, for å få fram et kritisk poeng, nemlig den sterke følelsen mot noe eller noen (i dette tilfellet islam og muslimer). Heller ikke når det er snakk om xenofobi (fremmedfrykt) eller homofobi kan man si at fobi-delen av uttrykket viser til noen medisinsk eller psykologisk diagnose. Det handler om en fobi uten noen kliniske medisinske årsaker. Derfor er det rett og slett galt (et kategorimistak) å påstå at bruken av tillegget -fobi er en psykiatrisk diagnose. Denne innvendingen fungerer derfor som en ren avledning fra det problematiske fenomenet islamofobi – altså det omfattende hat mot islam og muslimer som finnes.

Men fordi også uttrykket islamofobi kan (mis)brukes til å stemple berettiget kritikk av islam og muslimske praksiser, er det viktig med en presisering av begrepet islamofobi. Ved å opparbeide et presist begrep vil man også kunne avgrense fenomenet islamofobi på en tydeligere måte. Man vil også se parallellene mellom islamofobi på den ene siden og rasisme og antisemittisme på den andre.

Islamofobi kan sies å være kjennetegnet av følgende:

  • Overdreven og/eller feilaktig kritikk av islam/muslime
  • En forestilling om islam som både en ond og uforanderlig religion eller ideologi
  • Konspirasjonsteoretiske forestillinger om at islam/muslimer vil overta Norge/Europa/verden

Det finnes mange eksempler på overdrevne og feilaktige påstander om islam og muslimer, for eksempel påstander om at alle muslimer lyver, forestillinger om at islam er en ond religion som ikke kan forandres, og at muslimer planlegger å overta. Det innebærer at dersom det framsettes påstander som omfatter eller kjennetegnes av disse tre kjennetegnene, har vi et eksempel på islamofobi.

Dette har blitt presentert før, men det forhindrer ikke at en rekke personer fortsetter å påstå at islamofobi-uttrykket handler om å sykeliggjøre. Det er rett og slett feil.

Lars Gule

Gå til innlegget

Dagsrevyen tømmer språket for mening

Publisert over 3 år siden

Det er et problem når hat, hets og trusler omskrives til kritikk. Mange er opptatt av presis språkbruk - og å kalle en spade for en spade -, men viker tilbake for å kalle rasister, islamofobe og fremmedfiendtlige for det de nettopp er.

I Dagsrevyen i kveld (6.03.) fikk vi høre at de som sender trusler og hatefulle meldinger til aktivister som arbeider for flyktninger i Europa og Norge, kan kalles innvandringskritikere!

Altså, om du truer andre med døden eller andre ubehageligheter, om du hetser dem og uttrykker ditt hat mot innvandrere, da er du en kritiker. Ikke en ekstremist, ikke innvandrerfiendtlig, ikke rasist, ikke fremmedfiendtlig eller xenofob, men kritiker. Ja ha. På linje med dem som på saklig vis uttrykker bekymring over kostnadene ved innvandringene og flyktningstrømmen, men helt uten å hetse eller true noen.

Skjønner ikke journalistene i NRK at de tømmer språket for mening når omskrivingene når et slikt nivå som dette? Ved å likestille hat, hets og trusler med seriøs kritikk og ansvarlig uttrykte bekymringer, legitimerer Dagsrevyen rasisme, hat, hets og trusler. For det er jo "egentlig" ikke trusler, det er kritikk, må vite.

Enkelte rasister, islamofobe og generelt innvandringsfiender har protestert mot å bli kalt det de faktisk er - når vi baserer oss på rasjonell språkbruk, faglige vurderinger og standard samfunnsfaglige klassifikasjoner. Og dette bøyer en del journalister seg for. Det er dumt og feigt. Det kan rett og slett bidra til at det blir mer hat og hets, og flere trusler.

I samme Dagsrevy får vi å høre at Siv Jensen har gått "rett i strupen" på Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet. Men det har hun da ikke gjort! Jensen har faktisk levert kritikk av Arbeiderpartiet. Så kan man godt mene at kritikken er krass, alvorlig, skarp eller lignende. Og det er utmerket med variert språk som også inkluderer metaforer, men når man forsøker å pumpe opp en politisk motsetning ellom FrP og Ap med tøffe metaforer, samtidig som man kryper i frykt for at rasistiske, islamofobe og fremmedfiendtlige skal protestere mot å bli kalt det de er - nemlig fremmedfiendlige, islamofobe og rasister, da misbruker man språket til de grader.

Det bør man slutte med - i Dagsrevyen og andre seriøse journalistiske medier.

Lars Gule

Gå til innlegget

Islamkritikk

Publisert over 3 år siden

Altfor mange lærde har kritikkverdige tolkninger av islam.

Islam er en stor og mangfoldig religion. Derfor er det mye som «er» islam. Det handler om tolkninger. For islam tolkes på ulikt vis i ulike samfunn og til ulike tider. En del av tolkningene er åpenbart kritikkverdige. La oss se på noen eksempler.

Forsikring: Muslimer skal ikke forsikre seg, hevder mange muslimske lærde. Dette følges opp av altfor mange, både i muslimske land og i Norge. Lovpålagt forsikring for bileiere blir godtatt fordi man skal følge landets lover og bilkjøring ikke er noe muslimer skal avstå fra. Men å forsikre hus og innbo mot brann, skade og tyveri er ikke godtatt, ei heller reiseforsikring. Begrunnelsen er at det som skjer er guds vilje og guds vilje skal man ikke unndra seg. Dessuten er det hasardspill- og rente-elementer i forsikring, for om huset brenner og man får utbetalt mange millioner uten å ha betalt inn tilsvarende, vil man ha vunnet en premie. Hvis det ikke brenner, har man betalt en betydelig rente til forsikringsselskapet. Begge deler er i strid med islam, hevder altså de lærde. Resultatet er at mange muslimer vil bli sittende igjen i et stort uføre dersom ulykken skulle være ute. Uten at de lærde kan fortelle hvordan dette skal kompenseres.

Hijab: Det er en utbredt oppfatning blant mange muslimer, ikke minst lærde, at kvinner skal dekke sin pryd, som også omfatter håret. Bakgrunnen for dette er det som tolkes som påbud i Koranen og ut fra de første muslimenes praksis. Man kan godt si at religiøse påbud og forbud ikke behøver annen begrunnelse enn at de er guds vilje, men muslimer har forsøkt å gi en rasjonell forklaring på denne tildekningen, nemlig at kvinner kan friste menn til utroskap. Derfor må kvinner dekke seg til, i Taliban- og IS-varianten også med burka eller niqab. Hvorfor det er kvinners ansvar å forhindre mannlig kåtskap, er ikke lett å forstå. Resultatet er i alle fall at for å hindre at menn blir fristet, må kvinner bære en ekstra byrde ved å hylle seg inn i langt mer tøy enn det som pålegges menn.

Kvinnens stilling: Den ekstra byrden som pålegges kvinner ved bruk av hijab, er uttrykk for at de oppfattes som annenrangs borgere av det muslimske samfunnet. Dette kommer også til uttrykk i redusert arverett i forhold til menn og i at kvinners vitneprov i retten bare gjelder for halvparten av menns. Videre er det en alminnelig oppfatning blant (svært mange) lærde at kvinnen ikke er likeverdig mannen. Derfor er det en rekke oppgaver som ikke passer for kvinner, som å lede samfunnet og å være dommere. Kvinnens plass er i hjemmet med hovedansvar for å oppdra barn. Menn har forsørgeransvar, ikke kvinner. Sammen med forestillingene om at kvinnen frister menn til utroskap, fører dette til en sterk kjønnssegregering, også sett som et ideal av mange muslimske lærde. I sine ytterste konsekvenser leder dette til den form for kjønnsapartheid vi ser i Saudi-Arabia og enkelte andre muslimske samfunn, hvor kvinner heller ikke har stemmerett.

Profeten Muhammed som ideal: Det er en utbredt og ortodoks forestilling blant muslimer at Muhammed var et syndefritt menneske. De fleste av hans gjerninger kan derfor etterlignes av den som ønsker å være en god muslim. Resultatet er legitimering av barneekteskap i flere muslimske samfunn, blant annet Jemen. Den holdningen til jenter som Muhammed demonstrerte ved sitt ekteskap med mindreårige Aisha, forsterker den nedlatende holdningen til kvinner fordi de selvsagt ikke kan avgjøre spørsmål om ekteskap selv, verken i ung eller eldre alder. Dermed blir igjen Muhammeds praksis tolket kvinneundertrykkende.

Dette lille knippet av islamsk begrunnede praksiser som er irrasjonelle og kvinnediskriminerende, forteller at islam har stort behov for kritikk. Selvsagt er det ikke alle muslimer som praktiserer sin tro på en irrasjonell og kvinnediskriminerende måte. Det finnes langt mer moderne, rasjonelle og likestillende tolkninger. Men altfor mange fortsetter å praktisere islam på måter som strider mot fornuft og moderne menneskeverds- og menneskerettsidealer. Altfor mange lærde, også i Norge, fortsetter å presentere tolkninger som er uakseptable i vår tid.

Islamkritikken må derfor utvikles og utvides. Det er nødvendig å konfrontere irrasjonalitet og diskriminerende holdninger i muslimske miljøer. Men uten å innskrenke muslimers rett til å praktisere sin tro som de vil – så lenge de ikke skader andre.

Lars Gule

Først publisert i Klassekampen 4.02. 2016.

PS: Denne artikkelen i Utrop, Hvordan driver religionskritikk?, kan interessere flere.

Gå til innlegget

Muslimsk hykleri

Publisert over 3 år siden

Avstand mellom liv og lære, praksis og åpenbaringstekster, er ofte stor. Det er fristende å kalle slikt hykleri. Det er godt kjent i de fleste religioner. Men hykleriet kan også ha en positiv - sekularisernde - effekt. Det kan handle om besinnelse.

I mange diskusjoner på Verdidebatt.no er det mange som trekker fram sitater fra Koranen. Noen finner også fram til fortellinger om hva profeten sa og gjorde (hadith-er) som har autoritativ moralsk og juridisk status. Så peker man på at dette jo muslimer være forpliktet på. En del andre debattanter (undertegnede inkludert) peker på at det ikke nøevendigvis er slik, at det finnes mange tolkninger, og at mange muslimer unnlater å leve i tråd med guds klare ord i Koranen og hadith.

Dermed kan mange påpeke at det er hykleri å påberope seg tilhørighet til en religion eller trossystem man ikke følger i praksis. Da er man falsk eller opptrer skinnhellig.

Dette er en høyst relevant påpekning. Og i mange sammenhenger vil vi si at det er moralsk mindreverdig å proklamere et bestemt (moralsk, religiøst, politisk) ståsted for så å bryte med dette i praksis.

Men heldigvis er det ikke så enkelt. For dersom den etablerte oppfatningen av en tro - som for eksempel en diskriminerende holdning til kvinner og homofile - nettopp strider mot andre verdier, som menneskeverd og menneskerettigheter, er det jo faktisk flott at man bryter med troen i praksis.

I tidens fylde vil dette føre til omtolkninger av troen. Dette har vi sett innenfor kristendommen, jf. nettopp synet på kvinner og homofile. Derfor kan det som i første omgang framstår som hykleri, være viktige momenter i en besinnelsesprosess (bevisst eller ubevisst). (For noe mer om besinnelse, se tidligere innlegg på Verdidebatt.no; Besinnelse forutsetning for et livssynsåpent samfunn).

Dermed har også hykleriet en sekulariserende funksjon. Når det gjelder avstanden mellom trosdogmer (og hellige teksters innhold) og muslimers praksis, er denne avstanden faktisk et gode. Denne avstanden er også en realitet.

Det er derfor det blir så meningsløst når såkalte islamkritikere insisterer på at muslimer tro akkurat det den såkalte kritikeren har funnet fram til av tekster. Nei, det er ikke slik. Og i de førmoderne samfunn og i den førmoderne mentaliteten som ofte preger en del muslimer, er det helt utenkelig offentlig å ta avstand fra det minste komma i de hellige tekstene. Dette henger sammen med lojaliteten til form, det at man er konform i det ytre, i sine ytringer og sine erklæringer om lojalitet til tro og fellesskap. Så kan man bryte med trosinnholdet i praksis.

Å kreve samsvar mellom liv og lære, en poengtering av at hykleri ikke er bra, å understreke at man skal mene det man sier og følge det opp i praksis, er nok et ganske nytt krav og ideal. Det er knyttet til rasjonalitet og opplysningstid. For hykleri er godt kjent fra de fleste livssynstradisjoner - og førmoderne samfunn.

Så da kan vi godt glede oss over muslimsk hykleri. Selv om det framstår som intellektuelt upassende og irriterende.

Lars Gule

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere