Lars Gule

Alder: 64
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Forbud for den gode sak?

Publisert nesten 3 år siden

Mange vil bruke autoritære og totalitære midler for å sikre andres frihet. Mangelen på prinsipiell tenkning er påfallende i diskusjonen om burkini, hijab og barns verdioppdragelse.

I det siste har kritikken av religiøs oppdragelse, religiøse symboler og religiøs klesdrakt blitt ekstra forsterket. I en interessant kronikk i Aftenposten (14.08.16), skriver Zahid Ali om problematisk religiøs opplæring - og skriver at det han kaller indoktrinering burde være forbudt. Andre har gitt tilslutning til tanken - dog uten å konkretisere.

Samtidig har plagget burkini blitt aktuelt - gjennom forbud flere steder i Frankrike. Kvinner har blitt tvunget til å fjerne seg eller kle av seg andre plagg for å vise at de ikke har burkini på stranden.

Hvor er vi på vei? Stadig flere synes å tro at vi kan tvinge mennesker til frihet gjennom forbud. Jo, det er en del ting som bør være forbudt. Som er påviselig skadelig og uønsket.

Men alt for mange demonstrerer at de ikke forstår hva menneskelig frihet er, med alle sine mangler, alle sine eksternaliteter - tradisjon, mote, oppdragelse, peer pressure osv. - som former hva hver og en av oss oppfatter som frihet for seg.

Vi har alle våre oppfatninger, mer eller mindre fritt formet, og vi har en grunnleggende rett til beskyttelse av vår autonomi. Den beskyttelsen leveres av menneskerettighetene. Som gir oss rett til å tro, mene og praktisere det som andre blir provosert av - så lenge vi ikke krenker andres menneskeverd og grunnleggende friheter.

Hijab og burkini krenker ikke andres menneskeverd. Derfor skal disse plaggene tåles. Det er det toleranse handler om.

Og nettopp fordi vår autonomi vokser over tid, gjennom alderens vekst og erfaring, har foreldre (og andre foresatte) en soleklar rett til å påvirke egne barn med sine verdier. Det innebærer også en selvsagt rett til å gi barn en religiøs oppdragelse.

Så må vi gjerne kritisere denne oppdragelsen, fortelle foreldre at de bør oppdra sine barn til frihet, til toleranse, til kritisk tenkning osv., osv. Men det tilkommer ikke andre å overta foreldreoppdraget - annet enn i helt spesielle tilfeller.

Viljen til å ville forby det man ikke liker, er grunnleggende autoritær og totalitær. Forestillingen om at man kan tvinge folk til frihet er illusorisk.

Et ekstra paradoks får vi når det argumenteres mot religion med frihetsargumenter fordi religionen - og det er jo stort sett islam det dreier seg om - i seg selv er undertrykkende. Og så vil man bruke undertrykkelse som virkemiddel for å skape frihet? Selvmotsigelsen er åpenbar - for dem som evner å se, som ikke allerede er forført av sine egne autoritære holdninger.

Lars Gule

PS: Idet dette skrives kommer meldingen om at den franske konsitusjonsdomstolen opphever de lokale forbudene mot burkini. Og godt er det.

Gå til innlegget

Islam har skylda! Eller ...?

Publisert rundt 3 år siden

Orlando, Brussel, Paris, Mumbai, London, Madrid, New York ... Det handler om vold og terror. Listen er lang og langt fra komplett. Og det er muslimer som har stått bak drap og terror på disse stedene. Hver gang.

Jo, de har det felles at de er muslimer. Så da må vel fellesnevneren være islam. De er inspirert av islam. Det er denne religionen som har motivert, dvs. er årsaken til, disse grusomme handlingene.

Utvilsomt spiller islam en rolle. Eller ...? Det er faktisk avhengig av hvordan vi forstår islam.

For hva er islam? For noen er islam det samme som religionens hellige tekster, dvs. Koranen og hadith-samlingene. Utvilsomt er dette en del av islam. Men er det den viktigste? Kan man forstå islam ved å lese disse tekstene? Neppe. I beste fall vil man forstå teksten - på leserens egen måte.

For islam er ikke bare hellige tekster. Islam er også tolkninger. Og disse tolkningene varierer ganske betydelig. Slik sett finnes det utallige utgaver av islam. Noen er aggressive, andre er fredelige, noen er salafistiske, andre sufistiske, noen er politisk orientert, andre er kvietistiske.

Kort sagt er det ikke mulig å si at er én ting basert på ens egen lesing av de såkalt hellige tekstene.

Men det stopper ikke her, for religion er også praksis, dvs. hvordan muslimer omsetter sin tolkning til konkret handling. Og nok en gang ser vi at muslimers praksis varierer svært mye. Vi oppdager også raskt at muslimers handlinger påvirkes og bestemmes av mye - langt mer enn tolkningen av noen hellige tekster. En lang rekke faktorer - klima, historie, økonomi, psykologi er noen av dem - virker på menneskers adferd.

Men da vil det vel være mulig å i at det mange muslimer likevel gjør på samme måte, den praksis som mange utfører, på tross av ulike bakgrunn, historiske erfaringer, økonomisk situasjon osv., det må det være rimelig å kalle islam(sk)? Ja, kanskje det.

Da blir det meget relevant hvor mange muslimer som er terrorister, som gjennomfører terrorhandlinger eller som slutter seg til jihadistiske grupper. Og det vet vi jo litt om.

Hvis vi ser på antallet muslimske fremmedkrigere fra europeiske land som har reist for å slutte seg til Den islamske staten i Syria og Irak, finner vi raskt ut at dette dreier seg om promiller av den muslimske befolkningen i de forskjellige landene:

Frankrike: 0,02 %
Tyskland: 0,02 %
Storbritannia: 0,03 %
Norge: 0,05 %

Tar vi med et par muslimske land som også har sendt mange fremmedkrigere i absolutte tall, blir bildet enda mer nyansert - eller forvirrende:

Tunisia: 0,06 %
Tyrkia: 0,003 %

Listen kan gjøres lenger, men illustrerer godt hvor marginalt fenomenet direkte støtte til jihad i Syria/Irak faktisk er blant muslimer.

Enda færre har deltatt i terrorhandlinger i sitt eget land. I Norge er tallet null. (Med ett kjent tilfelle av avverget attentat, hvor tre personer var involvert).

Så dersom islam også er det muslimer praktiserer, er det faktisk rimelig å si at terroren (i denne sammenheng) ikke har noe med islam å gjøre. Det er rett og slett for få muslimer som bedriver terror og religiøst-politisk motivert vold til at dette kan ha noe som helst med islam å gjøre, når islam forstås som det muslimer faktisk praktiserer.

Og samtidig er det klart at den islamistiske terroren har svært mye med islam å gjøre - fordi terroristene åpenbart er inspirert og motivert av de (samme) hellige tekstene som muslimer flest også lar seg inspirere av. Dermed skjønner man også at tolkninger er svært vesentlig. For de jihadistiske tolkningene er altså ikke tolkningene muslimer flest deler.

Dette betyr at det er helt nødvendig å ta hensyn til at det finnes mange tolkninger av islam(s hellige tekster). Videre er det også slik at vi, også muslimer, påvirkes av mange faktorer, ikke bare tolkninger av den teologi eller ideologi vi er knyttet til. Vi påvirkes, som nevnt, av en rekke omstendigheter og faktorer. Derfor vil det også kunne være slik at ikke-religiøse faktorer (noe annet enn tolkningene av de hellige tekstene) er viktigere enn tolkningene av de hellige. Men for noen - ytterst få ser det ut til - kan selvsagt også deres tolkning av islam være den viktigste eller avgjørende faktoren som får dem til å begå vold og terror.

Dette innebærer at vi befinner oss i den paradoksale situasjonen at:

1) vold, terror og fremmedkrigervirksomhet ikke har noe med islam å gjøre når vi forstår islam som den praksis muslimer (flest) har,
2) og at vold, terror og fremmedkrigeraktivitet har alt med islam å gjøre, når vi forstår islam som én av mange mulige tolkninger av hellige tekster som nettopp inspirerer og motiverer noen (ytterst få) muslimer til vold, terror og fremmedkrigeraktivitet.

Dette innebærer at man bør være forsiktig med å legge sin egen lesing av islams hellige tekster til grunn for forståelsen av islam. Det er nok viktigere å se på hvordan muslimer flest tolker og forstår disse tekstene. Vi får en mer sakssvarende forståelse av hva islam er ved å se på den forståelse og ikke minst praksis som muslimer flest har.

Bemerk at ovenstående tekst IKKE er noen unnskyldning for andre og beklagelig utbredte praksiser blant muslimer - som kvinneundertrykkelse, homofobi, skepsis til ikke-muslimer og lignende. Men det er altså en annen praksis enn terroristisk vold og fremmedkrigeraktivitet.

Lars Gule

Gå til innlegget

Rasisme

Publisert rundt 3 år siden

Beskyldningene om at mange til stadighet anklager meningsmotstandere for rasisme, sitter løst. Og har blitt aktualisert etter den famøse Knarvik-debatten i flere kanaler. Alt for mange har et uavklart forhold til rasisme - både som begrep og fenomen.

Dessverre er det mange som mangler forståelse for hvordan begreper dannes, fenomener defineres og forstås. Dette gjelder i stor grad også rasisme, et tema som med jevne mellomrom dukker opp på Verdidebatt.no.

En vanlig anklage er at beskyldningen om rasisme ikke har noen egentlig dekning i det som blir sagt eller gjort. Videre - og bare litt mer sofistikert - er påstanden om at antirasister opprettholder rasismen fordi det jo ikke finnes raser. La oss se litt på dette og samtidig levere noen momenter til avklaring av hva rasisme er.

For det første: At fenomenet rasisme finnes - og påpekes - er selvsagt ikke det samme som at man må akseptere at (menneskelige, ev. biologisk definerbare) raser faktisk finnes. Det spørsmålet er i seg selv omstridt. Kanskje finnes ikke menneskelige raser. Men det forhindrer ikke at det a) finnes mange mennesker som tror det, og b) at mange rangerer mennesker etter det de tror er en rase-inndeling. Kort sagt: rasisme finnes - i bøtter og spann, selv om raser kanskje ikke eksisterer.

For det andre: Nettopp dette faktum, at rasismen finnes selv om det kanskje er slik at raser ikke finnes, forteller oss at rase ikke er noe som er gitt en gang for alle. Dette innebærer at det er mye som kan rasialiseres, altså gjøres rase-likt. For gjennom tidene har mye blitt gjort uforanderlig, knyttet til opphav. Dette skjedde lenge før man hadde den moderne biologiske "forståelsen" av raser. I tidligere tider ble til og med sosiale forskjeller forklart biologisk - det var med andre ord slik at overklasse - aristokrati - og underklasse/arbeiderklasse utgjorde ulike raser.

Rasebegrepet har også blitt løst og upresist brukt - som når man på engelsk kan snakke om "the English race", "Scottish race", "Danish race" osv. Da spiller uttrykket på det vi på norsk mener med "folk".

Det finnes nok av eksempler på slik upresis og flytende bruk av rase-begrepet. Nettopp fordi det er så vanskelig å definere raser. Uten at dette har forhindret rasisme - dvs. diskriminering på bakgrunn av antatte "rase"-forskjeller.

Så hva er rasisme, eller hvordan kan vi forstå rasisme i våre dager? Skal man lage en definisjon, bør den i) være forståelig, forholde seg til det kjente og inkorporere så mye som mulig av dagligtalens premisser, men ii) også være så presis som mulig, gitt faglige innsikter og erfaringer over tid.

Det er videre viktig å huske at en definisjon av et fenomen ikke er sann eller falsk, riktig eller gal, men mer eller mindre hensiktsmessig eller sakssvarende. En sakssvarende definisjon bidrar til en rimelig og rasjonell identifikasjon - gjennom avgrensning - av et fenomen, og kan på den måten åpne for innsikt, forståelse og økt kunnskap. Kort sagt: En god definisjon gir oss et godt begrep - som kan gi oss bedre grep på virkeligheten.

Et poeng her er at en definisjon ikke bare handler om å finne ett synonym, men som regel et eller flere kriterier, kjennetegn, som hjelper oss med avgrensingene.

Derfor, igjen, hva er rasisme? Følgende kjennetegn er etter min mening relevante:

1) Å hevde at en folkegruppe - uansett hvordan den defineres - har større rettigheter enn en annen folkegruppe til bestemte goder, som territorium og/eller ressurser.

Eksempler: Å hevde at etniske nordmenn har større rett til sosiale goder enn innvandrede eller ikke-hvite nordmenn; å hevde at hvite har større rett til ressursene i Sør-Afrika enn svarte; å hevde at jøder har større rett til Palestina enn palestinerne.

2) Å framstille folkegrupper negativt stereotypt basert på antatt uforanderlige (essensialiserte) kriterier knyttet til biologi, etnsitet/kultur, nasjonalitet.

Det negative i stereotypien innebærer en rangering (på en annen måte enn positive stereotypier gjør) som fører til nedvurdering og i verste falt dehumanisering.

Eksempler: Svarte er voldelige; jøder er grådige og upålitelige; muslimer er kvinneundertrykkende og upålitelige; samer er primitive - mentalt og/eller kulturelt.

Det gjør ingen forskjell om framstillingen er anekdotisk muntlig (viser til enkelteksempler), sakprosabasert eller benytter kunstneriske virkemidler (som i skjønnlitteratur, skulptur eller karikatur).

Begge disse kriteriene omfatter altså diskriminering. Dette samsvarer godt med dagligtalens bruk av rasisme (som synonymt med rasediskriminering). Kriteriene står heller ikke i motsetning til lovens definisjoner av ulovlig diskriminering -tvert imot (jf. diskrimineringsloven §§ 4 og 5).

Diskriminering kan være både direkte og indirekte. Etter norsk lov er slik diskriminering, dvs. på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, forbudt.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning (konsekvens) at personer blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til, har som konsekvens, at personer blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre.

Med indirekte diskriminering i arbeidslivet menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at en arbeidssøker eller arbeidstaker stilles dårligere enn andre arbeidssøkere eller arbeidstakere.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering.

Denne tilnærmingen til rasisme forteller at rasisme er et mangslungent fenomen. Det er IKKE noe som avgrenser seg til en biologisk forståelse av raser eller noe som utelukkende knytter seg til hudfarge. Fenomenet rasisme - diskriminerende holdninger og handlinger på bakgrunn av antatte uforanderlige forskjeller knyttet til opprinnelse - er langt mer utbredt enn mange tror. Det er derfor det er nødvendig å være årvåken. Også overfor rasismen i egne holdninger, selv om man tror seg å være antirasist.

Og selvsagt skal man ikke kalle mer for rasisme enn det er faktisk grunnlag for. Da blir begrepet upresist og utvannet. Da fanger man ikke opp det reelle fenomenet - og problemet.

Lars Gule

Gå til innlegget

En skam!

Publisert over 3 år siden

Central Jamaat Ahle Sunnat Norway er en av de største moskeene i Norge. Menigheten har røtter tilbake til 1977 og huses i en av Nordens største moskébygg sentralt på Grønland i Oslo. Dessto verre at moskeen har en imam som ikke er oppgaven voksen.

Utvilsomt har moskeen gjort mye for sine medlemmer. På hjemmesidene står følgende om menighetens visjon:

"CJAS skal tilrettelegge for utøvelse av religion for muslimer i Norge. CJAS skal bidra til kunnskap og forståelse for Islam og dens lære i det norske samfunnet. CJAS som et samfunnsaktør skal målrettet jobbe for å motivere innvandrere generelt og barn og ungdom spesielt til å øke deres kunnskap gjennom utdanning."

Problemet er at denne moskeen alt for lenge har hatt en kunnskapsløs og reaksjonær imam, Nehmat Ali Shah. Han har prestert en rekke mildt sagt kontroversielle uttalelser, om holocaust som resultat av at jødene er urolige folk og at jødene styrer mediene i Norge, og han er definitivt med på å gi muslimer et dårlig image.

Så har Nehmat Ali Shah uttrykt støtte til livvakten Mumtaz Qadri som fikk dødsstraff for drapet på den liberale guvernøren i Punjab-provinsen, Salman Taseer, fordi Taseer engasjerte seg mot blasfemilovene i Pakistan. (Dødsstraffen er fullbyrdet). Shah markerte sin støtte ved en demonstrasjon utenfor den pakistanske ambassaden for en tid tilbake, og nå igjen i forbindelse med et arrangement i Rawalpindi i Pakistan - nettopp for å minnes drapsmannen.

Jo, Shah har også uttrykt solidaritet med norske jøder etter skytingen på synagogen i 2006 og han har markert motstand mot den moderne jihadismen (som al-Qaida og Den islamske staten står for).

Men Shahs tabbekvote er brukt opp. Det er en skam at en av de største moskeene har en imam med et slikt verdigrunnlag som han stadig markerer. Det er fullstendig uforenlig med et islam i et moderne samfunn.

Central Jamaat Ahle Sunnat Norway gjør best i å pensjonere Shah og ansette en imam med langt mer oppdaterte kunnskaper og holdninger.

Lars Gule

Gå til innlegget

Rasismens gjenkomst

Publisert over 3 år siden

Vi har sett hvordan rasismen har blitt transformert og mutert gjennom flere tiår. Fra å ha hatt et fokus på hudfarge, har det blitt til feilaktige, negative, essensialiserte forestillinger om kultur.

Vi har sett hvordan rasismen har blitt transformert og mutert gjennom flere tiår. Fra å ha hatt et fokus på hudfarge, har det blitt til feilaktige, negative, essensialiserte forestillinger om kultur. Slik har man nok av «andre» å frykte, stigmatisere, diskriminere og dehumanisere. Akkurat som de «klassiske» rasistene gjorde.

Dermed kan man skrive nesten hva som helst om mennesker fra andre kulturer, inklusive det mest rasistiske, og insistere på at man selv ikke er rasist.

Jeg har tidligere vært inne på hvordan Document.no sprer rasisme. Et ferskt eksempel er Hans Rustad, eier og redaktør, sin «diskusjon» av hvordan urinering i dusjen på Tøyenbadet er uttrykk for en dyrisk revirmarkering.

Etter at Lars Akerhaug i en artikkel på Minervanett.no ganske overspent forteller en historie om det han mener er normoppløsning i samfunnet, med bakgrunn i én enkelt episode hvor en manns oppførsel er et hovedpoeng, synser Rustad videre. Akerhaug skriver:

«Bortsett fra at mannen av ikke-vestlig opprinnelse som tilsynelatende ubekymret for sine omgivelser urinerer på gulvet Ikke i skjul, nei, han snur seg, slik at alle kan se hva han gjør.
Før han deiser ned i bakken, tar tre eller fire armhevninger og beveger seg videre.»

Joda, det kan reises innvendinger mot Akerhaugs tilnærming. Det viser seg at den er ganske infantil, nettopp fordi den er uten nyanser og rent spekulativ. Det er ikke godt å vite hvordan Akerhaug vet at mannen er ikke-vestlig. Kanskje var han svart. Men det vil ikke Akerhaug si, for da kan framstillingens implisitte negative stereotypi blir for tydelig rasistisk. Men det er ikke lett å se på noen om de kommer fra Nord-Afrika, Egypt, Syria, Tyrkia, Iran eller Afghanistan. Svært mange er nemlig meget like «oss».

Men uansett, det er mulig å si at framstillingen til Akerhaug er for generaliserende og har rasistiske elementer. Det handler likevel ikke om en opplagt rasistisk artikkel. Ekkel rasisme er det likevel ikke noen mangel på i kommentarene under Akerhaugs artikkel.

Det er dette Rustad følger opp, med nettopp et sitat fra kommentarfeltet – og følgende overskrift over sin epistel: «Urinering som revirmarkering». Han skriver videre: «Alle som har hatt med dyr å gjøre vet at urinering betyr markering av revir. Når en ikke-vestlig innvandrer snur seg i Tøyenbadet og urinerer i alles påsyn handler det om mer enn forakt for renslighet. Det er markering av revir.»

Denne antatte innvandreren – som Rustad er sikker på må være fra Nord-Afrika eller Midtøsten (langt sikrere enn Akerhaug uttrykker seg) – er altså å sammenligne med dyr.

Slikt presenteres på et nettsted som enkeltes øyne er seriøst.

Åh nei, men dette har da ikke noe med rasisme å gjøre. Det er bare kulturkritikk – og samfunnskritikk. Av normoppløsning. Akkurat. Slik ville også de klassiske rasistene (og antisemittene for den del) «argumentere». De «andre» er det ikke noe feil med på grunn av hudfargen, det er kulturen deres som ikke passer her. De mangler jo kultur, er så usiviliserte, ødelegger der de kommer. Undergraver. Og voldtar «våre» kvinner. Det er derfor det var (og er) så greit å gjenkjenne dem – på hudfargen. Vel, det ble litt vanskeligere med jøder, som ble oppfattet som desto farligere og mer undergravende. Akkurat som også dagens innvandrere fra den muslimske delen av verden blir oppfattet.

Dessverre, det er mer rasisme i omløp en vi liker å tenke på – og fenomenet vokser seg større. Sakte, men sikkert. I lys av at det jo ikke handler om hudfarge, men «kultur».

Det er også verdt å merke seg at det som skrives i kommentarfeltet til Akerhaugs artikkel og av Rustad, ikke er noe verre enn mye av det som skrives på Verdidebatt.no. Eller på mange andre debattsteder og i diverse kommentarfelter.

Lars Gule

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere