Lars Gule

Alder: 64
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Religiøs rasisme?

Publisert nesten 2 år siden

En del har reagert på statsminister Erna Solbergs uttrykk «religiøs rasisme» som de mener er galt. Kritikk av religion har intet med rasisme å gjøre, hevdes det. Dessuten er religionskritikk en viktig aktivitet og verdi i vår kultur og sivilisasjon.

På en rekke nettsteder kommer det innlegg som avviser statsminister Erna Solbergs karakteristikk av hetsen mot Sumaya Jirde Ali for kanskje å være «religiøs rasisme». Dette skal visstnok være et problematisk begrep og i strid med viktige verdier – som ytringsfrihet og religionskritikkens rolle i å utvikle vårt samfunnet.

Men hva var det statsministeren sa? Jo, det følgende:

«Solberg mener deler av hetsen som Ali er møtt med, må betraktes som rasisme. Bruken av ordet «hettemåke» om den hijabkledde unge kvinnen er et slikt eksempel, ifølge statsministeren.

– Jeg mener det er rasisme, kanskje også religiøs rasisme. Det er snakk om hets mot muslimer som stikker hodet fram i debatten, sier Solberg.

Det er sjelden statsministeren bruker rasismebegrepet, men i denne sammenhengen mener hun det er fullt ut berettiget.

– Det er viktig å ikke slenge rundt seg med rasismebegrepet. Det synes jeg av og til blir gjort. Men når du bruker kjennetegn ved personer som den enkeltes kulturbakgrunn eller etnisitet så er det et preg av rasisme i det, sier hun.» (Erna Solberg advarer mot rasister i kommentarfeltene).

Statsministerens forståelse av rasisme, slik hun her forklarer – «du bruker kjennetegn ved personer som den enkeltes kulturbakgrunn eller etnisitet så er det et preg av rasisme i det» –, er helt presist. Rasisme er ytringer og/eller handlinger som krenker noens menneskeverd og rettigheter nettopp på bakgrunn av noens (antatte) «rase», etniske og/eller nasjonale opprinnelse.

Etnisitet er et vanskelig begrep, men omfatter både kultur og biologi (fysiologiske kjennetegn). Etnisitet er ikke noe som er enkelt og entydig gitt, men noe som utvikles og fastsettes av individers og gruppers selvforståelse så vel som omgivelsenes oppfatninger av angjeldende person og/eller gruppe.

Det er altså den åpenbare rasismen Ali har blitt utsatt for, med henvisning til hennes etnisitet – som omfatter geografisk og nasjonale opprinnelse, hudfarge og kultur – som er utgangspunkt for statsministerens bemerkninger. I denne sammenhengen er det viktig å huske at religion er en helt sentral del av en kultur. (Jf. mange av «innvandrerskeptikernes» insistering på kristendommen som en sentral del av europeisk kultur – og derfor et element i europeisk etnisitet).

Det er heller ingen som helst tvil om at mange av dem som hetser og trakasserer Ali gjør det med henvisning til nettopp hennes religion (jf. blant annet innlegget til Mumler Gåsegg og kommentarene på Resett). En religion mange av dem som hetser muslimer, mener er både uforanderlig og determinerende for muslimers handlemåter. Dermed blir religionen essensialisert og reifisert. Når en sosial størrelse som en religion er, slik blir gjort determinerende og uforanderlig og samtidig oppfattes som en essensiell del av en kultur og dermed også en etnisitet, har man etablert en etno-religiøs størrelse som ligner på det mange (ikke minst rasister) oppfatter som en rase. Rasialisering av kultur er ikke noe nytt og har vært sentralt i rasismen gjennom noen hundre år. Nei, rasisme har slett ikke bare med biologi å gjøre – og har aldri hatt det. (Jøder er ikke en rase, men ble likevel oppfattet slik av tilsnelatende vitenskapelige rasebiologer – som måtte vektlegge kultur og religion når jøders «rasetilhørighet» skulle bestemmes.)

Med andre ord har Solberg sine ord fullstendig i behold når hun snakker om rasisme og at denne rasismen omfatter vektlegging av religionen islam. Dette er også i god overenstemmelse med den vitenskapelige forståelsen av rasismen som fenomen. Derfor er det en ren løgn når noen (Document.no) påstår at: «Kritikk av islam og tildekning av kvinner er nå å oppfatte som religiøs rasisme, kan mange oppfatte – og knebelen er strammet ytterligere til.»

Derfor er det også uforståelig at flere av dem som er oppøst over statsministerens ikke helt presise, men likevel forståelige utsagn om «religiøs rasisme», er redde for at dette skal fungere som et «forbud» mot religionskritikk ved å delegitimere kritikk av islam. Men når en del  blir oppøste over og redde for ytringsfrihetens framtid fordi Solberg kaller hetsen mot Ali for rasisme og religiøs rasisme, nettopp fordi rasistene selv kobler den rasistiske hetsen til Alis religion, har de redde ikke bare misforstått hva rasisme er. De demonstrerer også mangel på forståelse for hva kritikk er. Det er derimot ikke overraskende at nettsteder som Document.no, HRS og Document.no, som nettopp formidler hat, hets og rasisme, er rasende over statsministerens utsagn.

Kritikk er ikke hat, hets, trakassering, mobbing – og heller ikke rasistiske utsagn. Dette har intet med kritikk å gjøre. Det er som om antisemittisme skulle omskrives til «jødedomskritikk». Kritikk må være basert på kunnskap og saklighet, ikke rasisme, stereotypier og løgn.

For krtitikk er å felle en dom, dvs. gjøre vurderinger basert på normer og verdier, på en grundig, kunnskapsbasert og saklig måte. Det betyr også kunne skjelne mellom sant og falskt, rett og galt. Nei, kritikk er derfor saklig sett ikke bare en negativ dom eller vurdering, selv om en slik bruk av ordet er utbredt i dagligtalen. 

Det er absolutt intet i Solbergs utsagn som anfekter eller vil begrense religionskritikken som aktivitet, som en viktig del av en kritisk og selvkritisk kultur. For det er sant at religionskritikk har vært en viktig del av vestens – og etter hvert det moderne samfunns – sivilisasjonsgrunnlag. Religionskritikken skal vi hegne om som fundamental. Og det er stort behov for religionskritikk – inkludert islamkritikk – i dagens verden. Men den bevisste sammenblandingen av kritikk med rasisme, hets og hat, er å undergrave kritikken - og rasjonell språkbruk. For rasismen er en totalitær ideologi som intet har med intellektuell og sivilisert kritikk å gjøre.

Ikke rart at Resett, Document.no og HRS er forbannet.

Lars Gule

Gå til innlegget

Jødehatets ulike uttrykk

Publisert rundt 2 år siden

Distinksjonen mellom «den klassiske antisemittismen» og «konflikt­antisemittismen» er ikke knivskarp, men må likevel opprettholdes.

Jødehatet er gammelt – som så mye annet hat. Det har antatt nye former og det har fått «nye» begrunnelser. Felles er imidlertid viljen til å diskriminere, trakassere og fysisk ­angripe jøder fordi de er jøder. Det innebærer også at alle jøder blir holdt ansvarlige for det klanderverdige som noen jøder gjør. Det er fullstendig uakseptabelt.

Utbredte holdninger. HL-senterets nye undersøkelse av antisemittiske holdninger i den norske befolkningen (Vårt Land, 6. desember) viser at disse er utbredte. Dessverre er de også langt mer utbredte i den muslimske delen av befolkningen enn hos resten. Hvorfor er det slik?

Mange mener dette skyldes at det antijødiske er «innebygget» i islam på en måte som gjør antisemittismen nærmest uutryddelig blant muslimer. Men dette er ikke riktig. For antijødiske holdninger finnes også i kristendommen. Dette handler således om tolkninger og praksiser – som varierer over tid.

Fra europeisk historie vet vi at fremmedfiendtlighet, sosial uro og behov for syndebukker har vært medvirkende faktorer i oppblomstringen av antisemittisme. Kristendommen har ­bidratt til å legitimere og forsterke­ noen av disse holdningene.

På tilsvarende vis har også ­islam antijødiske elementer som kan framheves ved «behov». Til tider har en del islamske teologer vektlagt disse elementene i religionen for å angripe jøder. Likevel har de antijødiske tolkningene­ og praksisene vært beskjedne i den muslimske verden når vi sammenligner med det kristne Europa, både i middelalderen og i nyere tid.

En særlig faktor i framveksten av den moderne muslimske antisemittismen er å finne i Palestina­konflikten. Denne «konflikt­antisemittismen» har en forståelig emosjonell klangbunn, men er likevel antisemittisk fordi den rammer blindt og retter seg mot alle jøder – og ikke bare de ansvarlige. Denne formen for hat er derfor trolig «grunnere» enn den klassiske antisemittismen, og vil lettere opphøre når konflikten som er dens forutsetning en vakker dag tar slutt (?). Noen garanti finnes imidlertid ikke.

Vekselvirkning. Kanskje noen vil si at denne påstanden er klassisk antisemittisme ved at den gir jødene skylden for jødehat, men i analyser av konflikter mellom grupper er det relevant å vurdere­ aksjon og reaksjon på begge sider­ i konflikten. Denne formen for jødehat blir ikke mer legitim av årsaken, men kan reduseres om Israel endrer politikk. Det er altså mulig å peke på tiltak som kan redusere jødehatet.

Distinksjonen mellom «den klassiske antisemittismen» og «konfliktantisemittismen» er ikke knivskarp. Blant annet fordi de to nærer seg på hverandre og forsterker hverandre.

En slik «kombinasjons-antisemittisme» er lett å se i Hamas’ og Hizbollahs posisjoner. Likevel er det nødvendig å opprettholde distinksjonen mellom disse formene for antisemittisme. Ikke bare av analytiske hensyn, men for å identifisere hensiktsmessige midler i kampen mot alle former for jødehat.

Lovverk. Informasjons- og holdningskampanjer er viktig for å bekjempe antisemittisme, både i Norge og andre deler av verden. Men det er også nødvendig å bruke­ lovverk og retts­vesen. Derfor har politi og påtalemyndighetene i Sverige en viktig oppgave når de skal oppklare og straffe de som i ­desember truet og angrep jøder i Gøteborg og Malmø.

De tre anholdte etter brannbombe-angrepet i Gøteborg 9. desember oppgis å være en syrisk­ statsborger og to statsløse personer – hvilket kan indikere statsløse palestinere. Det er derfor grunn til å tro at dette handler om konfliktantisemittisme. Det er likevel ingen unnskyldning eller formildende omstendighet for et angrep på sakesløse jøder i Sverige. Slike angrep må prinsipielt straffes strengt, uansett hvor frustrert de som står bak måtte være.

(En lengre utgave av teksten ble første gang publisert på religioner.no. Gjengitt med tillatelse.)

Lars Gule

Førsteamanuensis 
ved HiOA

Gå til innlegget

Verdier - av mange slag

Publisert over 2 år siden

Valgkampen har begynt og flere politikere har innledet slik at verdier kan bli et sentralt tema fram mot valgdagen. Sylvi Listhaug har meldt at hun vil forsvare kristne verdier. Her skal hun få konkurranse fra Knut Arild Hareide, Linda Hofstad Helleland og Ola Borten Moe.

Det ser også ut til at disse politikerne og en del andre mener at kristne verdier og norske verdier er det samme. For mange handler det om at disse verdiene definitivt er noe annet enn "de andres" verdier, for det er ikke egentlige verdier; i alle fall er det skumle saker. Derfor må de kristne og norske verdiene forsvares.

Hva er verdier?

Men hva er verdier? Hvor kommer de fra? Og ikke minst - hva i all verden er en kristen verdi?

En verdi er ganske enkelt noe som er verdifullt for noen - noe ettertraktelses-verdig, noe man gjerne vil ha. Dermed kan verdier være så mangt, økonomiske for eksempel, eller ideelle.

Et utsagn om virkeligheten - enten det er riktig eller galt - er ikke en verdi. Således er ikke påstanden "Jesus er Guds sønn" en verdi.

Men du skal ikke slå ihjel, du skal ikke lyve, du skal ta vare på naturen er uttrykk for verdistandpunkter, nettopp fordi man finner livet verdifullt, og sannheten og naturen verdifull.

Det finnes mange verdier. Noen er ganske subjektive eller individuelle, andre er det stor grad av enighet om - som at livet er verdifullt og at ærlighet er bra. 

Selv om vi neppe kan tallfeste (alle) verdier, kan de likevel graderes - og prioriteres. For noen verdier er mer grunnleggende enn andre, som livet og menneskeverdet, mens verdien av å se på fotball nok må rangeres - og prioriteres - noe lavere. På mange måter handler politikk nettopp om å prioritere verdier.

Religiøse verdier

Mange verdier finner forankring i religioner - som at det er verdifullt å ta vare på medmennesker: "Du skal elske din neste som deg selv". Andre verdier er langt mer moderne - som at demokratiet er en god - den beste! - styreformen. Atter andre verdier har både religiøs forankring og moderne begrunnelse - som at alle mennesker er likeverdige, altså like verdifulle.

I en del tilfeller kommer religiøst forankrede/begrunnede verdier i strid med moderne verdier: "Du skal lyde din gud mer enn lovene i samfunnet" er ett eksempel. Men det finnes mengder av andre - hvilket spørsmål som abort og eutanasi illustrerer. Det samme gjelder en del fenomener/"gjenstander" som holdes hellige i ulike religioner - altså kan ikke hinduer spise kukjøtt, muslimer og jøder må slakte dyr på måter som strider mot (moderne) dyrevelferd. Og både jøder og muslimer insisterer på at det er verdifullt at deres guttebarn får skåret av forhuden på penis, i strid med den moderne forståelsen av verdien av at barn får bestemme selv over sin egne kropp.

I tilfellet med det verdifulle i at barn bestemmer selv, og ikke foreldrene, ser vi at ulike aktører kan ha ulike interesser, dvs. at verdiene ikke er felles, ikke handler om et entydig gitt gode for alle. I tidligere tider var det opplagt en verdi å ha slaver - slaver var ettertraktelsesverdige. De representerte en økonomisk verdi og et gode. For mange menn har det vært, og er det, slik at det er verdifullt at kvinner underordner seg, det har vært et gode med kvinner som går mannen til hånde. For kvinner er kvinnefrigjøring og likestilling ganske opplagt en verdi, men ikke for alle - det finnes noen som ser det som et gode å lyde sin gud og underordne seg mannen! For andre er det en verdi å tilfredsstille guden ved å opptre - eller kle seg - på bestemte måter, med hijab for eksempel. Og for mange jøder, kristne og muslimer er det verdifullt at homofile ikke finnes - eller straffes - fordi deres legning strider mot deres guds vilje.

Slik kunne vi fortsette - og peke på uhorvelige mengder med verdier, noen felles, noen sammenfallende og noen motstridende på tvers av religioner og kulturer, og noen er ganske individuelle. Vi kan også konstatere at noen verdier har blitt irrelevant med tiden, mens andre har kommet til.

Felles verdier

Det som likevel er interessant er hvor mange hverdagsverdier som er felles for mennesker, i ulike kulturer og på tvers av religion. I stor grad tolkes da også religionene slik at de sentrale verdiene for mennesker flest er temmelig like - og de handler om å ta vare på medmennesker.

De viktigste moderne verdiene handler om menneskeverdet. Det dreier seg om menneskerettigheter, demokrati, velferdsordninger og sosial trygghet, rettsvern og rettssikkerhet, utdanning og muligheter til å realisere seg selv.

Det er ingen ting spesifikt kristent i disse verdiene. Joda, man må gjerne diskutere disse verdienes idehistoriske opphav, men vi finner disse verdiene i alle kulturer og innenfor alle de store religionene i dagens verden. De har da også tvers gjennom sekulære begrunnelser for mange av oss.

Og likevel finnes det selvsagt kulturelementer og religiøse tolkninger som står i fullstendig motstrid med de moderne verdiene - slik vi ser det i religiøs fundamentalisme og fanatisme, innenfor alle religiøse tradisjoner, men hvor islamistisk ekstremisme - i varianten til Den islamske stat - står i en særstilling i all sin groteske brutalitet i avvisningen av andre(s) verdier. 

Men den overveldende mengen av felles verdier, og deres felles sekulære begrunnelsen, innebærer at det er uvitende eller uærlig å forsøke å gjøre moderne fellesverdier, som menneskeverd, menneskerettigheter, likestilling og demokrat, til spesifikt kristne eller norske verdier. For der er de ikke.

Så når en del mennesker bruker egen religion til å stigmatisere andre (for å mangle verdier de mener er viktige - uten at det er klart hvilke de verdier de mener er de viktigste), opptrer de både i strid med de moderne verdiene de hevder å forsvare, og med sentrale elementer i og tolkninger av den kristendommen de påberoper seg. 

Kristne verdier?

Hva er så en kristen verdi? Ikke lett å si egentlig. Det er ikke troen på Jesus, for en tro er ikke en verdi. Men å elske Jesus kan sies å være en spesifikt kristen verdi. Å holde høyt de moralske normer Jesus angivelig skal ha vært talsperson for, er neppe det samme som å forholde seg til spesifikt kristne verdier - fordi disse moralske normene jo i stor grad var jødiske - og forresten deles de fleste av dem med andre religioner. Hvis de da ikke hører med blant de verdiene som har blitt irrelevante i vår tid.

Joda, man kan også kalle de verdiene kristne deler med andre livssyn for kristne, nettopp fordi også  kristne holder seg med disse verdiene. De færreste verdier er eksklusive. Men det er altså forskjell på verdier kristne har, og spesifikt kristne verdier, dvs. verdier som utelukkende kristne har fordi de er kristne. De siste er det ikke så mange av. 

Og menneskeverd, menneskerettigheter og demokrati er nettopp felles, moderne verdier. Som deles av mange, men dessverre ikke alle, hinduer, buddhister, jøder, kristne og muslimer - og humanister. 

Lars Gule

Gå til innlegget

Forakten for kunnskap

Publisert over 2 år siden

Det er interessant og foruroligende, men ikke overraskende - i disse "fake news"- og alternative fakta-tider -, at forståelsen og respekten for kunnskaper er så liten.

Etter å ha publisert kommentaren "Sjarlatanens tøv fortsetter" (først på min Facebook-side, så flere andre steder - siste versjon her: Mer tøv om islam fra en sjarlatan) om Hege Storhaugs manglende forutsetninger for å skrive noe som helst seriøst om islam, har det kommet utrolig mange reaksjoner. 

Men hva slags reaksjone? Kommer det svar og synspunkter som viser at mine påpekninger av feil hos Storhaug, er feil eller upresise? Vel, det kommer kanskje en håndfull slike forsøk - som gir mulighet til saklig diskusjon.

Det overveldende flertallet av innlegg og kommentarer - alle steder - handler imidlertid om min person (ikke troverdig, kan ingen ting, terrorist osv., osv.). Og så er det en rekke hyllester til Storhaug, med påstander om at hun nok vet mer om islam enn som så.

Toppen av kransekaka er Nettavisens avstemning om saken. Der er spørsmålet formulert slik: "Hvem er du mest enig med"? Lars Gule eller Hege Storhaug. Slik blir denne saken omgjort til et spørsmål om tro og synsing, ikke et spørsmål om hva som er sant (så langt vi kan etablere historiske sannheter).

Og hva viser så denne "meningsmålingen"? Joda, at 17 prosent er enige med meg, mens 83 prosent er enige med Storhaug. Av nå mer enn 11 000 som har stemt!

Dette kan vi smile av, men det er symptomatisk for forakten for kunnskap, rasjonell tenkning og viljen til å basere seg på fakta. Det er denne situasjonen som gir rom for sjarlataner, populister og ekstremister. Som manipulerer og forfører, som sprer hat og fordommer.

En liten trøst er at mer enn 30 000 har lest mitt innlegg i Nettavisen. Det forteller også - heldigvis - at det fortsatt er mange som ikke deltar i stupide avstemninger, men som kanskje søker kunnskap.

For å foregripe de som nå kommer med påstander om at jeg er arrogant og påstår å være den eneste som vet noe om islam osv., osv. Nei, jeg vet absolutt ikke alt om islam, og jeg lærer noe nytt nesten hver dag. Men jeg kan noe. Og det gjør at jeg vet at det er mye jeg ikke vet.

Derfor er det tåpelig å tro at man kan det som er verdt å vite om islam, muslimer osv., når man har minimalt med kunnskaper. Joda, det er lov til å synse og mene nettopp ut fra det (eventuelt lille) man vet. Det skulle bare mangle. Alle er meningsberettiget i et demokrati. Uansett hvor lite man vet og kan.

Men det er lurt å være litt mindre bombastisk når man mener noe om noe det er ganske opplagt at man har begrensede kunnskaper om. Og det er dumt å påstå at de som faktisk har papirer på at de kan mer enn gjennomsnittet, ikke vet hva de skriver om.

Vil denne oppfordringen til å være mindre bombastisk når man har beskjedne kunnskaper, få noen særlige konsekvenser? Føre til bedre debatter? Neppe. Men så er det sagt likevel.

Lars Gule

PS: Sjarlatan betyr "bløffmaker", en som foregir å kunne noe vedkommende faktisk ikke kan særlig mye om. Å påstå at Eid al-Fitr feires for å markere slaget ved Badr som muslimene vant i 624, slik Storhaug gjør, er - satt på spissen - som å si at vi feirer 17. mai i Norge for å minnes slage på Stiklestad.

Gå til innlegget

Nazister og ytringsfrihet

Publisert over 2 år siden

En prinsipiell tilnærming til ytrings- og demonstrasjonsfrihet tilsier at også nazi-organisasjonen den Nordiske motstandsbevegelsen må kunne demonstrere på offentlig sted. Men de må også kunne holdes ansvarlige for ulovlige diskriminerende og harefulle ytringer som måtte forekomme.

Jeg hører med blant dem som mener ytringsfriheten har lovbestemte grenser. Og at påtalemyndigheten i for liten grad har benyttet lovverket for å forfølge ytrere som har overtrådt disse grensene.

Men jeg mener også at det viktigste midlet i kampen mot rasistiske, islamofobe, antisemittiske, homofobe og andre diskriminerende ytringer, hets, hatefulle ytringer, mobbing og trakassering, er å ta til motmæle. Det innebærer at vi ikke sitter passivt uten å gjøre noe, men bruker nettopp ytringsfriheten til å imøtegå de uakseptable ytringene, gjerne saklig og med kunnskaper, men også krast og kontant.

For det viktige er at de uakseptable hatefulle og diskriminerende ytringene ikke får spre seg uten å møte motstand. Og her har vi alle et ansvar – også på Facebook.

Det som ikke er akseptabelt er sensur. Sensur er, strengt definert, statlig forhåndskontroll med ytringer. En slik praksis hører autoritære og totalitære regimer til. I en norsk sammenheng har vi ikke en slik praksis lenger. Heldigvis.

Det betyr ikke at man kan ytre hva som helst uten konsekvenser, men at påtalemyndighetene vurderer om loven er brutt, om grensene for ytringsfriheten er overtrådt, etter at en ytring har funnet sted. Slik skal det være. Da vil det være domstolen som avgjør om ytringer er straffbare eller ikke.

Derfor skal ikke myndigheter – og helst ikke andre – nekte noen å trykke noe, arrangere møter eller demonstrasjoner med henvisning til at noe ulovlig kan komme til å bli ytret. Slik sett var det riktig av politiet i Fredrikstad å begynne arbeidet med tilrettelegging av den Nordiske motstandsbevegelsens varslede demonstrasjon i slutten av juli.

Så er det en del som har ment at dette ikke var riktig, at politiet skulle forbudt demonstrasjonen. Men det ville nettopp være sensur og ikke akseptabelt, etter min mening.

Fram til politiloven 4. august 1995 nr. 53 var det i norsk rett et krav om polititillatelse for å kunne benytte offentlig sted til demonstrasjoner, opptog, møter, stand og lignende. I et slikt krav om offentlig tillatelse ligger en form for forhåndskontroll med ytringer. Den tidligere søknadsplikten er altså for lengst byttet ut med en meldeplikt til politiet «i god tid på forhånd», jf. politiloven § 11, 1. ledd.

Dette er viktig for denne overgangen fra søknad til melding har styrket demonstrasjonsretten, men hindrer fortsatt ikke politiet fra en viss form for forhåndskontroll, i form av å nedlegge forbud mot demonstrasjonen eller ved å gi nærmere regler for hvordan den tillyste demonstrasjonen skal foregå. Når dette er rimelig, det fordi demonstrasjoner vanligvis ikke skal forstyrre andres fri ferdsel på en urimelig måte, eller den alminnelige ro og orden. Derfor kan forbud nedlegges «når det er grunn til frykt for» at demonstrasjonen «kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel …». Det viktige er at politiet faktisk skal legge til rette for at demonstrasjoner kan finne sted på en grei måte.

Men det finnes også et annet hjemmelsgrunnlag for å forby demonstrasjoner og det er dersom det «… formål som tilsiktes fremmet [gjennom demonstrasjonen] eller den måten det skjer på, strider mot lov», jf. politiloven § 11, 3. ledd. Er det slik at den Nordiske motstandsbevegelsens formål med demonstrasjonen er ulovlig? Hovedparolen skulle være «Knus homolobbyen». Kan dette tolkes dithen at dette ville bli en demonstrasjon som fremmet et formål i strid med loven? Neppe.

Nei, jeg liker ikke denne parolen, og gitt konteksten som den Nordiske motstandsbevegelsens nazistiske ideologi utgjør, et dette ganske ufyselig. Og samlet sett kan måten parolen blir uttrykt på i demonstrasjoner, være i strid med lovverket. Men det kan vi ikke vite på forhånd.

Ytringsfrihetskommisjonen skrev i sin tid at: «Her må det trolig innføres en sondring mellom på den ene siden det å demonstrere for at en lov skal endres, og på den andre siden å fremme et krav som ikke lovlig kan innfris. Fordi lover og forskrifter kan endres – om det skjer etter fastsatt oppskrift – vil et krav som for å innfris vil kreve lovendring, ikke være et formål i strid med loven. Demonstrasjoner for et krav som aldri lovlig kan innfris vil derimot kunne sies å være i strid med lov. I praksis kan nok denne sondringen være uklar og stille store krav til demonstrantenes formuleringsevne.»

Kort sagt: Det er ikke rimelig av politiet å forhåndskontrollere – gjennom å sensurere – den Nordiske motstandsbevegelsens demonstrasjon.

Og det gjorde heller ikke politiet i Fredrikstad. Men så ble det tillyst motdemonstrasjoner. Også dette er i tråd med ytringsfriheten og veldig bra. Da ville det bli tatt til motmæle. Nazistene ville møtte motstand. De ville bli vendt ryggen, de ville framstå som den ekstreme minoriteten de er.

Noen av demonstrantene har imidlertid hatt en så militant holdning – ved å uttrykke at nazi-demonstrasjonen skulle stoppes og lignende. Dermed fant politiet at de kunne forby den Nordiske motstandsbevegelsens demonstrasjon ved å vise til at andre kunne skape et alvorlig ordensproblem! Men da avstår politiet fra å sikre alles ytringsfrihet og noen skaffer seg vetorett mot andres demonstrasjons- og ytringsfrihet ved å true med vold eller annet bråk.

Dette er uakseptabelt og prinsipielt forkastelig. Det er ikke legitimt å true med vold overfor demonstranter man ikke liker og det er ikke greit at politiet gir etter for trusler om vold og/eller bråk. Politiet skal konsekvent forsvare alles ytringsfrihet.

Vi som er motstandere av nazistenes ideologi og aktiviteter, må ta til motmæle – gjennom offentlig debatt og fredelige motmarkeringer. Ikke gjennom trusler om bråk og vold.

Det er både prinsippløst og trist når såkalt progressive roper på forbud og vil nedkjempe motstandere med vold. Dette uthuler ytringsfriheten. Og det er naivt å tro at begrensninger i ytringsfriheten ikke vil ramme «oss selv» når opinion (det alltid flyktige flertallet) og/eller politi og påtalemyndigheter finner «våre» meninger uakseptable – eller når rasister, nynazister eller andre truer med bråk mot «våre» demonstrasjoner.

Bemerk at den Nordiske motstandsbevegelsen ikke er en forbudt organisasjon. Det er med andre ord ikke kriminelt å være medlem eller delta i organisasjonens virksomhet. Men det kan reises spørsmål om ikke dette er en terrororganisasjon. Med henvisning til deres ideologi og praksis – som inkluderer vold, drap, attentater mm. Dette mener jeg politiet bør etterforske. Det vil også stille medlemskap og deltakelse i deres aktiviteter i et annet lys. Da vil norsk terrorlovgivning kunne komme til anvendelse mot alle medlemmene og deltakerne i organisasjonens virksomheter.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 1723 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1327 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
3 dager siden / 1220 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
19 dager siden / 1146 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
23 dager siden / 1128 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
13 dager siden / 816 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 809 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere