Lars Gule

Alder: 64
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Mccarthyisme og nettdebatt

Publisert over 8 år siden

Internett har gitt anledning en demokratisk debatt uten like tidligere i historien. Langt flere enn noen gang før har fått anledning til å ytre seg, noen ganger i direkte interaksjon med makt- og myndighetspersoner. Men nettet gir også antidemokratiske krefter nye muligheter.

Det er mange måter å debattere på. Forutsetningene for å delta i et ordnet og saklig ordskifte varierer fra person til person. Svært mange har agendaer å forfølge, og ofte innebærer dette at regler og rutiner for rasjonell kommunikasjon og demokratisk debatt settes til side.

Mccarthyisme er en slik «debattform». Mccarthyisme er et begrep som ble tatt i bruk om tilhengere av den amerikanske senator Joseph McCarthys linje under den kalde krigen. McCarthy forfulgte hensynsløst påståtte kommunister og personer mistenkt for å ha kommunistiske sympatier. Dette skjedde særlig under perioden fra 1950 til 1954, da det rådet en sterk antikommunistisk stemning i USA, i en periode da den amerikanske regjeringen og det parlamentariske flertallet aktivt motarbeidet kommunismen.

Blant de mange kjente personer som ble rammet av mccarthyisme var skuespilleren Charles Chaplin, dirigenten Leonard Bernstein, forfatteren Dashiell Hammett, sangerinnen Lena Horne, dramatikeren Arthur Miller, fysikeren Robert Oppenheimer, kjemikeren Linus Pauling, aktivisten Paul Robeson, musikeren Pete Seeger, journalisten William L. Shirer og regissøren Orson Welles.

Selv om mccarthyisme også har blitt brukt om særlig «harde» virkemidler som overvåking, yrkesforbud, internering og lignende i kamp mot venstreradikale meningsmotstandere, er det den gjennomgående usaklige og defamerende inkvisitoriske formen som kjennetegner mccarthyismen i videre forstand.

Mccarthyismen betegnes av å framsette beskyldninger om illojalitet, undergraving og/eller forræderi uten hensyn til bevis. Begrepet kan også sies å omfatte hensynsløse, ubekreftede beskyldninger, samt demagogiske karakterangrep og beskyldninger om manglende patriotisme. Videre skrives virkelighetsforståelsen inn i et konspiratorisk verdensbilde hvor de inkvisitoriske virkemidlene rettferdiggjøres av å skulle avsløre de farlige konspiratoriske kreftene man står overfor. Mccarthyismen kan derfor også sies å være kjennetegnet av et dualistisk verdensbilde av typen «enten er du med oss eller så er du mot oss».

I sum innebærer dette at den hensynsløse framferden og de dårlig underbygde påstandene som framsettes om og overfor (menings)motstandere, rettferdiggjøres av motstandernes påståtte farlighet.

Internettet gir mccarthyister av ulikt slag anledning til å framsette sine påstander – igjen og igjen. På nytt kan vi se hvordan den klassiske mccarthyismens virkemidler brukes overfor nye grupper, alt i den «gode saks» tjeneste. I dag er det ikke minst forestillinger om islams og muslimers farlighet som gjør at mccarthyister fremmer sine krav om lojalitet og sine påstander om farlige konspirasjoner som det er livsnødvendig å avsløre.

I denne kampen er det ikke nødvendig å dokumentere sine påstander. Det er tilstrekkelig å hevde at den ene eller andre person – muslim eller ikke-muslim – ikke er en tilstrekkelig god forsvarer av «våre» verdier. Dermed fremmes krav om å ta avstand fra islam, islamisme, sharia, terrorisme, antisemittisme osv. Samtidig må man bekjenne seg som demokrati og menneskerettighetsforkjemper.

Men om man faktisk tar disse idealene alvorlig og argumenterer for at de også må omfatte muslimer, islamister og andre som mccarthyistene ikke liker, får man gjerne høre at man er menneskerettighetsfundamentalist. For dersom demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter står i veien for de moderne mccarthyistenes kamp mot sine fiender, da er det demokratiet og menneskerettighetene som må vike.

I internettdebattene fremmes de konspiratoriske og inkvisitoriske verdensbildene ganske uhemmet. Mange er de mer eller mindre kjente personer i offentligheten som utsettes for mccarthyismens defamerende, men dårlig begrunnede anklager om å forråde «våre» verdier, nasjonen eller hva det måtte være.

Det er viktig, av hensyn til en skikkelig offentlighet på internett, å bekjempe mccarthyismen. Akkurat som kampen mot Joseph McCarthys virksomhet vant fram når man rett og slett nektet å la seg fange i avhørernes nett av løgner, halvsannheter og urimelige anklager, er det viktig i dag å avvise mccarthyistenes falske premisser. Mccarthyister bør rett og slett boikottes, ignoreres og ties i hjel.

Rasjonell argumentasjon forutsetter at man kan og vil framsette begrunnede og/eller dokumenterte påstander, ikke insinuasjoner og løgnaktige antydninger om andre menneskers karakter og/eller motiver. Altså det motsatte av mccarthyismens framgangsmåte.

Uenighet er et gode i et hvert samfunn. Det er hvordan vi håndterer uenigheten og lærer å leve med den gjennom debatt og toleranse, at det frie samfunn og den åpne meningsutveksling kan utvikle seg.

Dette innlegget inviterer derfor til en diskusjon av debattformen mellom de skarpeste meningsmotstandere. Hvordan sikrer vi en demokratifremmende debatt uten å anklage meningsmotstandere for forræderi, antidemokratiske holdninger osv. – når det ikke er grunnlag for det? Og hvilke krav kan man stille til dokumentasjon eller begrunnelse for sterke anklager – når slike anklager er berettiget?

Klarer Verdidebatt.no å fostre slike debattidealer? Eller er (ny)mccarthyistene allerede for sterke?

Lars Gule

Gå til innlegget

Det libyske blodbadet

Publisert over 8 år siden

Muammar al-Gaddafi har ikke tenkt å gå frivillig. Han vil kjempe så lenge han har leiesoldater til å slåss for seg. Gaddafis stormannsgalskap viser seg i det blodbadet som nå foregår.

Tallene er usikre, men konsistente rapporter forteller i alle fall mange hundre drepte i Benghazi, Tripoli og enkelte andre byer. Jo verre kampene blir og jo flere drepte idet regimet forsøker å gjenvinne kontroll i landet, jo vanskeligere blir det å bygge et nytt Libya.

Natt til mandag holdt Saif al-Islam Gaddafi en tale på libysk statsfjernsyn. Han både truet og lokket demonstrantene. Trusselen var borgerkrig og blod, gulroten var visse reformer, blant annet en konstitusjon for landet.

Hva vil opposisjonen? Dette er fortsatt ganske uklart. Ulike krav om frihet og verdighet, i tillegg til arbeid og kamp mot korrupsjon, kan høres. Men det synes som om det viktigste kravet som forener demonstrantene, er at Gaddafi må gå. Dette er viktig nok, men er det nok til å bygge et nytt Libya?

I motsetning til Egypt og Tunisia, men også Bahrain og flere andre arabiske land, mangler det et sivilt samfunn i Libya – partier, uavhengige medier, NGO-er og fri offentlig debatt. Dette gjør det vanskelig å se hvordan folket i landet på kort sikt skal kunne føre den samtalen som må til for å meisle ut mål for statens politikk.

Selv om det finnes en del offentlige kontorer, mangler det samlende statsinstitusjoner. Den libyske hæren har ikke den samme symbolske og samlende rollen som den egyptiske eller jordanske. Det politiske systemet Gaddafi har bygget opp, lokale, regionale og nasjonale folkekomiteer, kan nok gi rom for en del politiske diskusjoner, men er orientert mot en form for konsensuspolitikk under revolusjonslederens karismatiske lederskap.

Stammetilhørighet er fortsatt viktig. Stammetilhørighet er med på å bestemme politiske sympatier i Libya. Verken olje rikdom og modernisering, ei heller Gaddafis revolusjon, har endret nettverket av slektskapsbaserte lojaliteter som har preget Libyas politiske arena i århundrer. Libyas stammer er ordnet i et hierarkisk system basert på avstamning og rangert etter understramme-, klan- og familietilhørighet. Før landets uavhengighet i 1951, fungerte stammene som autonome politiske, økonomiske og militære enheter.

I lys av denne situasjonen var Gaddafis Grønne bok og det systemet av direkte demokrati gjennom folkekomiteer han etablerte, ikke så galt som det umiddelbart kan synes for de fleste i Vesten. For libyerne var ikke en nasjon, hadde verken kjennskap eller affinitet til vestlige politiske institusjoner. Deres tradisjoner var i stor grad «statsløse».

Dette er noe av det som gjør det vanskelig å se hva som vil vokse fram i et nytt Libya. Men vi vet at det også finnes en voksende gruppe unge mennesker med utdanning og kompetanse. Landet har fortsatt sine store olje- og gassressurser. Selv om det institusjonelle grunnlaget for en stat er svakt, har altså landet både de økonomiske og menneskelige ressursene som skal til for bygge en langt mer moderne stat.

Det finnes også mange emigranter og politiske opposisjonelle i eksil som er villige til å reise hjem når situasjonen tillater det. Disse vil også bringe med seg tanker og ideer om moderne nasjonal statsorganisering.

Men opposisjonen er fragmentert. Deler av den er sekulær og moderne orientert. Andre deler er islamistisk. Hvilke grupper som vil vinne fram i et fritt Libya, gjenstår å se.

Libya er således et land med både store utfordringer og muligheter. Dessverre vil ikke Gaddafi at de positive mulighetene skal realiseres uten at friheten må kjøpes med blod.

Nå er det viktig at FN griper inn. Sikkerhetsrådet må vedta en resolusjon som fordømmer regimets massakre på egen befolking, etablerer en våpen- og økonomisk boikott av regimet. Videre må det etableres en flyforbudssone over hele Libya slik at det ikke blir mulig for regimet å fly inn leiesoldater eller bruke det libyske flyvåpenet til å angripe egen befolkning.

Lars Gule

Gå til innlegget

Hvor går Egypt? II

Publisert over 8 år siden

Hosni Mubarak gikk ikke i går, på «Dagen for avgang». Hva skjer nå? Det kan det være grunn til å reflektere litt over.

Den egyptiske opposisjonen og de tusenvise – trolig hundre tusenvis – av demonstranter som har marsjert i gatene de siste 11 dagene, har hatt håp om at utviklingen i Egypt skulle følge den tunisiske, men i raskere tempo.

Dette har vist seg å være for optimistisk. Mubarak sitter ved makten. Han sitter ikke trygt, men i hvilken grad han vakler er avhengig av flere faktorer enn antallet demonstranter i gatene. Det er særlig hæren som er avgjørende i dette spillet. Mubarak kommer fra de væpnede styrker og har alltid sørget godt for «sine egne». Hans makt har hvilt på hæren, men ikke alene. Også partiapparatet og deler av overklassen har vært viktige støttespillere. Ganske mange (men ikke i andel av befolkningen) har hatt glede av Mubaraks styre og gjengjelder med lojalitet.

Men hæren har ikke styrt Mubarak. Det er Mubarak som har styrt hæren. Det er dette som ser ut til å ha endret seg i forbindelse med de pågående demonstrasjonene. Hærens lojalitet overfor regimet er der fortsatt, men den har sine grenser. Hæren vil ikke skyte på folket.

Dette har ledet til en situasjon hvor regimet kan begynne en «utmattelseskrig» mot demonstrantene. Demonstrantene kan få holde på, kontrollere deler av Taharir-plassen i Kairo og arrangere demonstrasjoner her og i andre større byer i Egypt. Så lenge dette ikke utvikler seg til generalstreiker, innebærer dette irritasjoner for regimet, men påkjenningen på demonstrantene er trolig større.

Demonstrantene skjønner også dette. Derfor ser det ut til at demonstrasjonsarrangørene også vil «omgruppere». I alle fall noen av «lederne» (om en lederløs revolusjon kan ha slike) anbefaler folk å gå hjem til sin daglige virksomhet, men stille opp til demonstrasjoner på utpekte dager i ukene framover.

Samtidig som det altså foregår en stillingskrig mellom regimet og demonstrantene, er det etablert kontakter mellom regimet og (deler av) opposisjonen. Problemet her er at opposisjonen ikke er forent. Den snakker ikke med én stemme. Regimet kan således spille de ulike opposisjonsfraksjonene mot hverandre.

På den annen side er heller ikke regimet monolittisk. Det ser ut som om den nye visepresidenten Omar Suleiman forsøker å ta styringen over den politiske utviklingen ved å tilby reformer på lang sikt. Disse reformene ser også ut til å kunne omfatte endringer i grunnloven og frie valg, men ikke før etter Mubaraks avgang i henhold til den presidentperioden han er inne i, dvs. i september i år.

Regimet utsettes også for et betydelig internasjonalt press, hvor USAs press er det viktigste på grunn av den omfattende økonomiske bistanden landet yter Egypt.

Det er ikke gitt at regimet vil gi etter for det kombinerte presset fra demonstranter og omverden. Det er mulig at demonstrantene vil bli utslitt først.

Om dette presset på regimet blir borte, er det også fare for at regimet vil løpe fra løfter de gir i dag. Dermed kan represjonen trappes opp igjen. Da er det en reell fare for arrestasjoner, tortur, forsvinninger. Dette vet også demonstrantene, hvilket selvsagt også gir dem styrke til å fortsette sin kamp for Mubaraks avgang og demokrati.

Det muslimske brorskap

Hvor står Det muslimske brorskap i denne situasjonen? Heller ikke Brorskapet er en monolittisk bevegelse. Mens noen av lederne sier det ikke er aktuelt å innlede noen dialog med regjering og/eller hæren før Mubarak har gått av, synes andre å være villige til å delta i underhåndssamtaler.

Utvilsomt har Brorskapet mobilisert en del av sine tilhengere i demonstrasjonene. Like trolig spiller de nok en større rolle i «støtteapparatet», særlig når det gjelder legetjenester til skadde demonstranter. Men med Brorskapets erfaringer er de grunn til å tro at de også er gode på logistikk, hvordan få mat og vann til demonstranter, informere om hvor man skal samles osv.

Det kan også være grunn til å tro at i alle fall noen av de mer fanatiske brødrene har vært en del av anti-Mubarak-demonstrantenes stormtropper mot pro-Mubarak-demonstrantene i slagsmålet omkring Tahrir-plassen for noen dager siden.

Men hva vil Brorskapet? Hva vet vi om det? Vi vet en hel del for dette har Det muslimske brorskapet uttalt seg om mange ganger. De har laget valgmanifester, plattformer og programmer de siste par tiårene. Innholdet i disse dokumentene viser at Brorskapet har beveget seg langt fra Hassan al-Bannas organisasjon og de posisjoner man hadde tidligere. (Man kan selvsagt mene at alt dette er skuebrød, men det finnes faktisk intet grunnlag for å hevde at Brorskapet ikke mener det de har uttalte og det deres representanter i parlamentet har sagt).

Brorskapet ønsker en opphevelse av unntakstilstanden, endring av grunnloven slik at det blir lettere å stille kandidater til presidentvalg, demokrati og flerpartivalg. Er det da noen grunn til å frykte Brorskapet ved makten eller om de skulle få innflytelse gjennom en koalisjonsregjering?

Ja og nei. Brorskapet er sosialt konservativt. Det innebærer at det ikke er grunn til å tro på store framskritt med hensyn til kvinners rettigheter. Konservativ familielovgivning (men kanskje med noen liberaliserende reformer) vil bli bevart. Kulturlivet vil bli hold i stramme tøyler – innenfor det som anses å være anstendige grenser. Altså vil man måtte regne med – fortsatt – sensur av bøker, film, TV, radio osv. Seksualopplysning vil ikke bli prioritert høyt – på tross av en alt for høy fødselsrate i landet. Religionskritikken vil også fortsatt ha skrinne kår. Homofile vil heller ikke få det bedre enn i dag, tvert imot. Det er med andre ord grunn til å tro at svært mye vil fortsette som i dag, og med en betydelig oppslutning fra store deler av det egyptiske folk, som er sosialt konservativt.

Brorskapet er i stor grad økonomiske liberalere med sosial samvittighet, altså en form for økonomiske sosialliberalister. Det er ingen grunn til å vente store økonomiske omfordelinger, men en satsing på en del velferdsprogrammer. I økonomisk politikk vil Brorskapet beholde troen på kapialismen og økonomisk vekst som middel for å skape arbeidsplasser og forbedringer for folk flest. Samtidig vil de nok iverksette tiltak mot korrupsjon - i tråd med deres religiøse puritanisme.

Brorskapet er nasjonalister, panarabister og panislamister, men intet av dette vil føre til radikale omlegginger av egyptisk utenrikspolitikk. Forholdet til Israel vil bli betraktelig kjøligere, men fredsavtalen fra 1979 vil bli stående ved lag. Den offisielle sympatien for Hamas vil bli større, men Egypt vil fortsett bestrebelsene på å få til palestinsk enhet. Forholdet til USA og EU vil bli bevart som korrekt. Brorskapet vil ikke ønske noe brudd, men vil samtidig – mest trolig – orientere Egypt enda sterkere mot den arabiske og muslimske verden. Selv om det tyrkiske AKP fungerer som forbilde for en rekke moderne muslimbrødre, kan det tenkes en viss rivalisering – men også en allianse – med Tyrkia.

Men det er altså langt fram til Det muslimske brorskap eventuelt skulle komme i en slik posisjon at dette skulle bli politikk i Egypt. Om det blir avholdt frie valg i løpet av dette året, vil også andre grupper og partier stille opp. Seriøse observatører antar at Brorskapet i slike valg vil få mellom 20 og 30 % av stemmene. Det er mye, men ikke nok til å bestemme Egypts framtid alene.

Lars Gule

Gå til innlegget

RASISMENS TILBAKEKOMST

Publisert over 8 år siden

Rasisme brukes alt for ofte som skjellsord. Dette har ført til at mange trekker på skuldrene når rasismebeskyldninger framsettes. Dette er svært uheldig for rasismen har vendt tilbake for fullt i den offentlige debatt og må bekjempes.

Det er viktig ikke å misbruke begrepet rasisme. Det har et innhold som handler om negative, diskriminerende og krenkende holdninger, meninger og handlinger knyttet til personers etnisk, nasjonal, kulturell og/eller rasemessig bakgrunn. I sin konsekvens handler rasisme alltid om å innskrenke noens grunnleggende rettigheter på grunn av deres etniske bakgrunn, hudfarge, nasjonale, kulturelle tilhørighet (eller lignende).

Dessverre finnes det mange slike oppfatninger og holdninger. Noe er pakket pent inn i kultivert språk, andre forsøker å begrunne diskrimineringsholdningen inn i et vitenskapelig språk om raser og raseforskjell.

Langt fra alle som er skeptiske inn stor innvandring, har rasistiske holdninger eller er rasister. Men uhyggelig mange omfavner klassiske rasistiske oppfatninger samtidig som man avviser at rasismebegrepet er relevant. Påstanden er nettopp at rasismebegrepet er misbrukt og uansett ikke treffer dem og deres påstander og posisjoner.

Moderator slettet tidligere i dag en tråd startet av Ole Jørgen Anfindsen. Det var en seier for anstendigheten at moderator bestemte seg for å slette Anfindsens innlegg og hele tråden. Men dessverre viser en nærmere sjekk av Anfindsens kommentarer til andre innlegg, at lignende synspunkter – også der gjennom siteringer fra den samme svenske bloggerens fremmedfiendtlige og rasistiske innlegg – florerer.

Det gjenstår å se hvordan denne typen rasistiske innlegg vil fortsette å bli lagt ut på Verdidebatt.no. Moderator har definitivt en alvorlig jobb å gjøre.

Det er imidlertid grunn til å peke på at  at den svenske kronikken var hentet fra Document.no. Der er den lagt ut av redaksjonen. Det er ikke tvil om at Document.no har beveget seg stadig lengre i fremmedfiendtlig retning. Mange av kommentarene har også hatt rasistisk innhold. Men mitt inntrykk har vært at redaktør Hans Rustad har forsøkt å bremse utviklingen. En del innlegg i det siste – som det som fikk Sorle Hovdenakk til å trekke seg fra Document.no – tyder imidlertid på at Rustad og dermed Document.no selv er i ferd med å omfavne rasistiske standpunker.

Document.no har blitt et sted som formidler og forsvarer klassisk rasisme – diskriminerende, krenkende, hatefulle holdninger overfor personer med en annen hudfarge (etnisk tilhørighet eller lignende).

Document.no og dets redaktør Hans Rustad bør derfor boikottes. Rustad fortjener ikke å bli invitert til TV-debatter eller å være kommentator i andre sammenhenger hvor man forsøker å drøfte innvandring, asylpolitikk og det flerkulturelle samfunnet på en seriøs måte.

Rasismen må stoppes!

Lars Gule

Gå til innlegget

Hvor går Egypt?

Publisert over 8 år siden

Det er selvsagt alt for tidlig å si hvilken vei det går i Egypt. Til det er situasjonen alt for uklar. Men vi kan gå ut fra at det pågår en maktkamp innad i regimet om hvilke veivalg som må gjøres. Videre kan vi si noe om hva opposisjonen krever og derfor om hva som må til for at situasjonen skal normaliseres.

Hosni Mubarak har sittet ved makten siden han etterfulgte Anwar Sadat som ble drept av jihadister i 1981. Mubaraks regime har variert i strenghet, men gjennom et parti med tilnærmet monopol på den politiske arenaen, et omfattende sikkerhetsapparat og en politistyrke på kanskje 2 millioner mann (sier enkelte anslag), tidvis streng kontroll med mediene og arrestasjoner av opposisjonelle, har regimet også hatt politistatkarakter.

Opposisjonen har vært fragmentert og ute av stand til å samle seg om felles krav og strategi overfor regimet. Én viktig opposisjon, i skjæringspunktet mellom politisk og sosial bevegelse, er Det muslimske brorskap. Dette er en gammel gruppe med betydelig oppslutning. Likevel har ikke Brorskapet benyttet denne posisjonen med full tyngde på den politiske arenaen. Kanskje fordi de da vet at undertrykkelsen ville bli enda mer omfattende enn den er.

Det er vanskelig å si hvor stor oppslutning Brorskapet har. Mange observatører sier at Brorskapet ville vinne klart om de stilte til valg i en situasjon med reelt frie valg. Om dette betyr at de ville få mer enn 50 % av stemmene eller om de ville bli det største partiet, er usikkert. Nøkterne observatører mener at maksimalt 30 % av velgerne trolig ville stemme på Brorskapet, men at 20 % er et rimeligere anslag.

Dette er interessant i dagens situasjon. For når vi ser og hører hva de tusenvis av demonstrantene krever, er det at Mubarak må gå av, frihet og brød. Dette er primært en politisk protest, inspirert av hendelsene i Tunisia, mot et diktatorisk regime, stigende priser, arbeidsledighet og mangel på frihet. Så langt et er mulig å observere fra de journalistiske rapportene og TV-bildene fra Kairo, Alexandria og Suez er det ingen krav som kan identifiseres med islamistiske (enn si jihadistiske) posisjoner. Mye tyder også på at både muslimer og kristne demonstrerer side om side i Egypt i disse dager.

Enda viktigere er trolig demonstrantenes sosiale bakgrunn. Så langt vi kan se av TV-bildene og det journalistene forteller, handler dette om ganske unge mennesker. Svært mange av dem har utdanning, men er arbeidsledige (eller har jobber de er overkvalifisert i forhold til). De kan også bruke moderne teknologi, ikke minst Internett og sosiale medier. I det store og hele virker demonstrantene - bekreftet gjennom deres krav - svært sekulære.

Det ser altså ut til at Det muslimske brorskap, som støtter demonstrantenes krav, har valgt å holde en lav profil. Det kan være flere grunner til dette. Blant annet at man i Brorskapet vet at de oppfattes som den største trusselen mot regimet og derfor er ekstra utsatt for represjon. Noen av lederne er allerede arrestert. Men det kan også være at denne tilbakeholdenheten sier noe om Brorskapets selvforståelse i dag – nemlig at de ikke er et politisk parti, men en sosial bevegelse. Derfor ønsker de å påvirke samfunnsutviklingen gjennom individuell påvirkning og endring i større grad enn ved å opptre massivt på den politiske arenaen. Det er grunn til å tro at det er ulike syn innad i Brorskapet om hvor politiske man skal være. Og kanskje vil Brorskapet markere seg sterkere i dagene som kommer. Det gjenstår å se.

Men opposisjonen er fortsatt splittet. Mubarak har avvist kravet om hans avgang. Og hæren står – i alle fall enn så lenge – på hans side. Dette betyr ikke nødvendigvis at han sitter trygt. Dette vil være avhengig av hvor lenge demonstrasjonene fortsetter, om de vokser eller minker. Dersom demonstrasjonene kombineres med omfattende streiker, vil regimets overlevelsesmuligheter forminskes ytterligere. Men det gjenstår å se om vi får en slik utvikling med flere streiker og kanskje generalstreik. Det forutsetter at demonstrasjonene får enda bredere støtte enn blant den frustrerte middelklasseungdommen. Og den egptiske arbeiderklassen har også grunn til frustrasjon over både økonomien og manglende frihet.

Dersom regimet faller, er det et åpent spørsmål om opposisjonen vil klare å danne en samlende overgangsregjering til nye valg kan gjennomføres. Men klarer de eventuelt det, ville vi få et genuint uttrykk for styrkeforholdet mellom de ulike politiske fraksjonene i landet.

Men om regimet overlever denne krisen, er det grunn til å tro at vi ser visse økonomiske forbedringer – heving av minstelønn, som kanskje USA/EU må bidra til, kanskje en ytterligere liberalisering av den offentlige debatten. Men neppe noe nyvalg til nasjonalforsamlingen – det ville være en for klar innrømmelse av at valget i fjor var manipulert. Derimot kan vi kanskje håpe at det vil skje endringer av prosedyrene for presidentvalg neste år, og at Mubarak og hans parti legger til side de planer de måtte ha for å lansere Mubaraks sønn som farens etterfølger i presidentstolen.

Uansett, det er tidlig å presentere seriøse prediksjoner på utfallet av denne krisen – som også fortsatt kan ende med et blodbad. Derfor bør de mest vidløftige spekulasjoner legges til side. Mens vi følger med på utviklingen.

Lars Gule

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3303 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2425 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2362 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1812 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1641 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1494 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere