Lars Gule

Alder: 65
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Mangel på forståelse av folkeretten

Publisert nesten 2 år siden

Holtet påstår mitt innlegg «En enkel konflikt» «... vrimler av unøyaktigheter og usanne påstander.»

La oss se på hva Holtet påstår. Han er uenig i at et territorium tilhører menneskene som bor der: «Det er feil. Det var de allierte hovedmaktene Storbrittannia, Frankrike og Italia, med tilslutning fra USA, som gjorde det etter å ha befridd områdene fra det Osmanske rike etter å ha nedkjempet det tyrkiske imperiet etter første verdenskrig.» Men det er ikke dette jeg har uttalt meg om. Jeg snakker om prinsippet for folkesuverenitet.

Folkeforbundet ble dannet nettopp på bakgrunn av dette folkesuverenitetsprinsippet. Og dette prinsippet sier at ulike folkeslag har rett til å bestemme selv. De skal ikke være kolonier, underlagt store imperier eller lignende. Folkene skal selv bestemme sin styre- eller statsform – kongedømme, republikk osv., og hva slags system de ønsker å leve under i sine land. Men dette var ikke i tråd med nettopp stormaktenes – kolonimaktenes – interesser. England og Frankrike respekterte ikke dette prinsippet, men ble tvunget til å akseptere det – så vidt – etter 1. verdenskrig. Hvorfor? Jo, fordi man hadde spilt nettopp på folkesuverenitetsprinsippet i krigen mot Tyskland / Østerrike-Ungarn. Folkene i Europa hadde blitt lovet selvstendighet, noe som førte til opprettelse av flere nye stater. Samtidig lovet britene også araberne rett til å opprette en egen stat i områdene som skulle frigjøres fra Det osmanske riket. Det hadde selvsagt ikke blitt noen frigjøring hvis dette hadde blitt franske og britiske kolonier – slik franskmennene og britene først tenkte (Sykes-Picot-avtalen).

Derfor ble de nødt til å akseptere et kompromiss – styre gjennom mandater opprettet av Folkeforbundet. At man på San Remo-konferansen kom fram til hvem som skulle ha hvilke mandater osv., endrer ikke noe på at det var Folkeforbundet som var den overordnede legitimerende makten bak mandatene, selv om mandatfordelingen var avtalt på forhånd.

Et par ord om Balfour-erklæringen. Den er jo nettopp et eklatant eksempel på ikke respekt for folkesuverenitetsprinsippet, hvilket også framgår av formuleringene i erklæringen selv. De er tvetydige. Men makta rår – i alle fall delvis – og britene fikk inkorporert Balfour-erklæringen i mandatet for Palestina.

Dette gjorde mandatet selvmotsigende og umulig å innfri!

Og jo, briter og franskmenn lovet faktisk folkene, dvs. befolkningen i territoriene som ble mandatene at de skulle få sine egne stater. Holtet gjør lurt i å lese Folkeforbundets charter om mandatene, i artikkel 22, hvor det heter:

«To those colonies and territories which as a consequence of the late war have ceased to be under the sovereignty of the States which formerly governed them and which are inhabited by peoples not yet able to stand by themselves under the strenuous conditions of the modern world, there should be applied the principle that the well-being and development of such peoples form a sacred trust of civilisation and that securities for the performance of this trust should be embodied in this Covenant.

The best method of giving practical effect to this principle is that the tutelage of such peoples should be entrusted to advanced nations who by reason of their resources, their experience or their geographical position can best undertake this responsibility, and who are willing to accept it, and that this tutelage should be exercised by them as Mandatories on behalf of the League.

The character of the mandate must differ according to the stage of the development of the people, the geographical situation of the territory, its economic conditions and other similar circumstances.

Certain communities formerly belonging to the Turkish Empire have reached a stage of development where their existence as independent nations can be provisionally recognized subject to the rendering of administrative advice and assistance by a Mandatory until such time as they are able to stand alone. The wishes of these communities must be a principal consideration in the selection of the Mandatory.» (Kursivert her).

Det henvises helt eksplisitt til denne lovnaden i innledningen til mandat-teksten for Palestina:

«Whereas the Principal Allied Powers have agreed, for the purpose of giving effect to the provisions of Article 22 of the Covenant of the League of Nations, to entrust to a Mandatory selected by the said Powers the administration of the territory of Palestine, which formerly belonged to the Turkish Empire, within such boundaries as may be fixed by them…» (Kursivert her).

Det er således ingen tvil om hvem som eier landet – det er befolkningen i territoriet, selv om de er umodne eller underutviklet og må hjelpes til større modenhet - og nettopp selvstendighet som nasjoner. 

«Utgangspunktet var Balfour-erklæringen fra 1917 om å etablere et nasjonalt hjem for jødene, og med den uttrykte hensikt å legge til rette for en jødisk stat når tiden var moden for det.» Ja, nettopp, i eklatant motsetning til 1) folkesuverenitetsprinsippet, og 2) lovnadene gitt til araberne. Det var derfor dette ble en umulighet. Selv om sionistene håpet å endre demografien gjennom jødisk innvandring.

Så joda, jeg er kjent med hva folkerett er – nemlig den rekken av avtaler, traktater, chartre, resolusjoner mm. som danner grunnlaget for å avgjøre stridigheter mellom parter. Samtidig utvikler folkeretten seg. Folkeretten før Folkeforbundets tid, respekterte ikke folkesuverenitetsprinsippet, men gjorde det – i prinsippet, men ikke i praksis – etter at Folkeforbundet ble opprettet. FN-charteret er også tuftet på folkesuverenitetsprinsippet. Det var derfor det ble umulig å opprettholde kolonier etter 2. verdenskrig. Og de ble avviklet i tur og orden gjennom 1950- og -60-tallet.

Kort sagt er folkeretten i utvikling. Noe som var folkerett for 100 år siden, er det ikke nødvendigvis i dag. Ikke fordi man har opphevet avtaler og traktater, men fordi de har blitt irrelevante. Som britenes og franskmennenes deling av Afrika.

Moderne folkerettsforståelse er at territoriene tilhører folkene som bebor dem. Hvem ellers skulle de tilhøre? Kolonimaktene? Marsboere?

Det er mange sionister og såkalte Israel-venner som driver cherry-picking i folkeretten. De finner en avtale som er 100 år gammel og insister på at den gjelder i dag. Nei, så enkelt er det ikke. Da hadde ikke koloniene blitt avviklet, vi hadde ikke hatt EU, FN, Genève-konvensjoner og menneskerettigheter, ei heller 200 mils fiskerigrense, EØS-avtale osv., osv. Folkeretten er dynamisk og bygger på overordnede prinsipper – og i våre dager – menneskerettighetene. Men fortsatt er det for mye av at makta rår. Nettopp derfor er det viktig at folkeretten respekteres gjennom tolkninger som legger moralske prinsipper og menneskerettighetene til grunn.

Resten av mitt innlegg er like grunnsolid forankret i historiske fakta, fakta som kan belegges med sitater, kilder, dokumenter i bøtter og spann. Mye av det er da også gravd fram av israelske historikere med tilgang til sionistiske og israelske arkiver. Det blir for dumt å gjenta for n-te gang dette, som et hvert opplyst menneske kan skaffe seg innsikt i ved å lese noen faktabaserte bøker. Nei, ikke propagandatekster fra den israelske ambassadøren i Oslo.

Så jeg foreslår at Holtet setter seg inn i historien og tenker gjennom hva han skriver før han setter seg til tastaturet neste gang.

Lars Gule

 

Gå til kommentaren

Fullstendig uinteressant

Publisert rundt 2 år siden

Selvfølgelig visste jeg at ved å publisere mitt svar til Leif Knutsen i Vårt Land (på papir) og få det lagt ut på Verdidebatt.no, ville det trigge de religiøse fanatikerne som ikke har noen rasjonell begrunnelse for sitt standpunkt i Palestina-konflikten. 

For fanatikere som tro på utvalgte folk, hellige tekster, endetider osv., har det absolutt ingen interesse å diskutere noe som helst. For det første fordi de ikke har greie på noe som helst - historiske fakta og sannhet er irrelevant for dem. For det andre fordi det er umulig å tenke utenfor den religiøse fanatismens boks - hvor svaret er gitt: jødene er et utvalgt folk, Palestina er deres land, aller andre i landet er der uberettiget. 

Når man slik tror på eventyr er det fullstendig uinteressant for andre å diskutere med dem. 

Lars Gule

Gå til kommentaren

Hvilken tid velger man?

Publisert rundt 2 år siden
Siden hele Midtøsten og alle folkeslag som stammer derfra har kranglet i tusenvis av år kan ingen med rimelighet hevde at det er en enkel konflikt. 

Dette har Kristiansen ganske rett i. Dvs. at det har vært konflikter gjennom årtusenene i Midtøsten. Men det har det også vært i andre deler av verden. Og i løper av de siste århundrene har menneskeheten forsøkt å ordne forholdene seg i mellom på en slik måte at det blir færre konflikter. Og vi har lykkes.

Når vi skal se på Palestina-spørsmålet kan man gjerne gå tre-fire tusen år tilabke i tid og se på hele dette områdets historie. Men skal man vurdere dagens konflikter er det rimeligere å forholde seg til en overkommelig tid. Dvs. 1) en tid hvor moderne standarder for folkesuverenitetsprinsipper, statsdannelse, folkerett og menneskerettigheter har fått gjennomslag, og 2) en tid hvor det som skjedde "i går" kan endres "i dag" under hensyntagen til mennesker som har opplevd uretten (altså fortsatt lever).

Dette innebærer at det er historien de siste 120-130 år som er mest relevant, og som kan og må underlegges nettopp moralske/folkerettslige vurderingskriterier, og det er slik at folk som opplevde uretten i 1948 fortsatt lever - med et rimelig krav på rettferdighet.

I sum innebærer dette at menneskeheten - verdenssamfunnet - bør og skal bidra til å gjøre uretten i den nære fortid god igjen. Ved å sikre palestinernes rettigheter og ved å avvikle Israel som rasistisk stat. 

Man kunne også ellers si at konflikten i Sør-Afrika mellom svarte og  hvite var komplisert, med en flere hundre år gammel historie. Osv. 

Lars Gule

Gå til kommentaren

Biografier og kilder

Publisert rundt 2 år siden
Gule går inn i hodet på Ben Gurion og analyserer hans ideer. Hvor enkelt blir ikke det? 

Gjervoldstad tror det bare er ved å gå inn i hodet på en person at man kan få tilgang til hva vedkommende har tenkt. Slik er det jo ikke. Det handler om hva vedkommende sier og skriver. Ben-Gurion sa og skrev mye. Dette er kilder som er benyttet av hans biografer - som har skrevet om hva Ben-Gurion mente til forskjellige spørsmål.

Ellers forholder ikke Gjervoldstad seg til det overordnede moralske spørsmålet i denne saken. Da blir det mindre interessant å diskutere. 

Lars Gule

Gå til kommentaren

Publisert rundt 2 år siden
Bernt Evensen – gå til den siterte teksten.
Denne trenden med beskyttelse av minoriteter i Europa var lite synlig i tiden etter mai 1945. FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt etter at staten Israel var et faktum, og det tok sin tid før praksis innhentet de gode intensjonene.

Dette er nok helt korrekt. Selv om det også var ganske opplagt at noe nytt holocaust ikke kunne finne sted i Europa i årene etter 2. verdenskrig. Derimot var viljen til å bistå jøder til å vende hjem ganske dårlig. For det var langt fra alle jødiske displaced persons som ville til Palestina. De fleste ville hjem - eller til USA. Dette jobbet sionistene aktivt mot. De ønsket stengte grenser, særlig til USA. Og de arbeidet effektivt med propaganda for å rekruttere DPs til Palestina.

I sum lykkes dette arbeidet ganske bra, men likevel var det totalt sett relativt få jøder som reiste - eller kunne reise - til Palestina umiddelbart etter krigen når vi ser på økningen av det jødiske folketallet fra 1944 - 529 000 - til 1947/48 - 630 000, altså ca. 100 000. Av nær 250 000 DPs i 1947. Mange av disse ville nok til Israel, men ble hindret av britene. Så de ca. 100 000 som folketallet økte med, var i stor grad illegale. Om omfatter også en del som ikke var DPs.

Etter at Israel ble opprettet, tok staten så mange DPs de kunne - og fordi det var mange som ikke slapp inn i USA, Storbritannia osv., var Israel eneste alternativ. Men re-emigrasjon fra Israel var også betydelig på 1950-tallet. 

Lars Gule

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
20 dager siden / 2872 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
25 dager siden / 2008 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
8 dager siden / 1082 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
21 dager siden / 601 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
6 dager siden / 552 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 520 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere