Lars Gule

Alder: 63
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

En enkel konflikt

Publisert 19 dager siden - 2282 visninger

Det palestinske territoriet tilhører de menneskene som bodde og bor der, som har sine røtter i landet gjennom flere hundre år, som hadde skjøter på jorda og/eller hadde drevet den i ­generasjoner.

I sammenheng en diskusjon mellom Israels ­ambassadør Schutz og meg i Klasse­kampen, hevder Leif ­Knutsen i Vårt Land 31. juli at jeg har en ­katekisme om Palestina-­konflikten. Knutsen derimot ­hevder at konflikten er innfløkt og at det finnes flere ­«narrativer».

Tilhører menneskene som bodde der. 

Nei, ­dette er en enkel konflikt: Det ­palestinske territoriet tilhører de­ ­menneskene som bodde og bor der, som har sine røtter i ­landet gjennom flere hundre år, som hadde ­skjøter på jorda og/eller hadde drevet den i generasjoner. Da britene sikret seg kontroll over territoriet i 1917 og etablerte mandatene i Midtøsten i 1922, fikk også ­Palestina sine moderne statsgrenser. Innenfor dette ­territoriet levde ­palestinere – muslimer, kristne, drusere og jøder. Muslimene var det ­store flertallet. Det var ­denne ­befolkningen som gjennom flertallsbeslutninger hadde rett til å ­etablere en stat i territoriet, noe de også ble lovet av Folke­forbundet og Storbritannia, i tråd med folkesuverenitetsprinsippet.

Men europeiske sionister ­mente jøder hadde en særrett til landet og ville kolonisere ­Palestina med europeiske jøder for å bygge en stat for dem. Slik er sionismen en s­ettlerkolonial bevegelse. Det faktum at det ­fantes et flertall av ikke-jøder i Palestina var en komplikasjon, et hinder som måtte overkommes. Sionistene diskuterte ulike ­måter å gjøre dette på. Etnisk rensing («transfer») var én måte, å ­ignorere palestinerne og bygge eksklusivt jødiske institusjoner var en annen. I praksis ble ulike måter kombinert.

Ikke sant. 

Knutsen mener ­David Ben-Gurion, som sosialistisk sionist, ønsket en stat som ivaretok alle dets borgere, men det er ikke sant. ­Arbeidersionistene gikk inn for jødisk arbeid i ­jødiske virksomheter, etablerte rent ­jødiske kibbutzer og Histadrut som en­ ­jødisk «fagforening». Dette ­handler ikke om å håndplukke sitater, som Knutsen sier, men om å se på historiske fakta.

At Ben-Gurion skiftet posisjon og beveget seg mellom idealisme og pragmatisme, er utvilsomt. Og i disse bevegelsene ­argumenterte han både for et Stor-Israel for jøder og for å godta delinger og kompromisser. Resultatet ble et Israel som ikke respekterte FNs delingsplan, som fordrev ­omkring 750.000 palestinere, som avviste og avviser flyktningenes rett til å vende hjem, som ødela flere hundre landsbyer og mindre byer for at palestinerne skulle være borte for godt, som har endret navn på hundrevis av palestinske byer, landsbyer og steder i en systematisk politikk for å utslette Palestinas arabiske historie og identitet. Alt dette i en stat som angivelig ikke ­ønsket at palestinerne skulle flykte og hvor alle angivelig har like ­rettigheter?

Den overordnede fortellingen. 


Innenfor rammen av denne overordnede fortellingen finnes det selvsagt nyanser og variasjoner, sionister som ikke ville være med på fordrivelsen, som protesterte, jøder som avviser sionismen, palestinere som har opptrådt uklokt og ødeleggende, og så videre. Men intet av dette rokker det overordnede narrative: Palestinerne ble frarøvet sitt land og sin rett til selvbestemmelse i hele Palestina gjennom primært europeisk jødisk kolonisering og opprettelsen av en stat med særrettigheter for ­jøder. Dette prosjektet kunne ikke 
realiseres uten støtte fra vestlige kolonimakter, noe Knutsen innrømmer.

Knutsen forklarer at Israel ikke kunne tillate ­palestinerne å ­vende tilbake fra flukten ­fordi de var fiender. Men hvordan kan man da samtidig hevde at sionistene var villige til å leve med dem om de ikke hadde flyktet? I alle fall ble de gjenværende ­palestinerne styrt av en militær­administrasjon i nesten 20 år ­etter statens opprettelse, nettopp som potensielle fiender.

Ulike rettigheter. 

Jeg har ­aldri sagt at ikke-jøder ikke har ­borgerrettigheter i Israel. Det har de, men de var ikke like ­jøders rettigheter under militær­administrasjonen og er det heller ikke i dag. Jøder har flere rettigheter gjennom lover og i ­praksis. Dette er ­diskriminerende 
– ­faktisk rasistisk.

Knutsen mener også at ­arabisk fiendtlighet har ført til total ­palestinsk og arabisk ­avvisning av Israel. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Demokratisk front for frigjøring av Pale­stina (DFLP) ­begynte allerede på tidlig 1970-tall å signalisere ideer om en to-statsløsning. PLO/Fatah sendte ut ­ulike følere gjennom slutten av 1970- og -80-tallet. I 1988 gjorde den ­palestinske ­nasjonalkongressen et vedtak som innebar to stater og en aksept av at Palestina ville bestå av 22 % av det opprinnelige ­territoriet, med Øst-Jerusalem som hovedstad.

Steil retorisk holdning. 

Selv om flere arabiske stater har ­utvist en steil retorisk holdning, har det vært åpninger for forhandlinger som Israel ­effektivt har sørget for å lukke, kan ­seriøse stats­vitere og historikere fortelle. Nettopp for å hindre diskusjon om ­grenser, flyktningers rettigheter og ­lignende. Da Sadat og Begin i tillegg til en fredsavtale mellom Egypt og Israel skulle ­finne en løsning for ­palestinerne, tilbød Begin bare palestinsk ­autonomi innenfor overordnet israelsk kontroll – med fortsatte ­bosettinger på Vestbredden og i Gaza. Dette avviste ­palestinerne, men Egypt inngikk likevel en fredsavtale.

Oslo-prosessen har blitt ­konsekvent undergravd av Israel, gjennom fortsatt utbygging av bosettinger, ved å fastholde den ulovlige annekteringen av Øst-Jerusalem og å avvise flyktningenes rettigheter, mens de arabiske statene har godtatt prinsippet om land for fred.

Kontrafaktisk historieskriving. 


Det vises til at holocaust som en unik forferdelighet i ­historien ­berettiger ­opprettelsen av ­Israel. Men det finnes ikke grunnlag for å hevde at et nytt ­holocaust ville funnet sted etter 2. ­verdenskrig om ikke Israel fantes. En slik kontrafaktisk ­historieskriving hopper over den systematiske (men fortsatt langt fra ­perfekte) beskyttelsen av borgere og ­minoriteter som har blitt en ­global trend, og særlig sterk i Europa.

Så ønsker Knutsen noe ­annet enn en katekisme om ­sionismens, palestinernes og ­Israels ­historie. Det må bli i ­andre sammen­henger. Kronikker og debattinnlegg kan ikke gi alle svar. Det krever mer plass og tid.

Trykket i Vårt Land 2. august 2018. 

Gå til innlegget

Hvem er offeret?

Publisert 24 dager siden - 851 visninger

Er det en balanse mellom trusler, hets og hat fra høyresiden og venstresiden i den offentlige debatten? Er alle ytringer like gode eller like mye å kritisere?

I flere saker hvor FrP har blitt kritisert – og fordømt – for å lefle med den understrømmen i samfunnet som har samme type ekstreme oppfatninger som Anders Behring Breivik, har en del partitillitsvalgte hevdet at dette er urimelig og uanstendig anklager. Noen hevder også at dette har ført til at sentrale Frp-ere har blitt utsatt for trusler, hets og sjikane.

Samtidig vet vi at overlevende fra Utøya har mottatt trusler og hatmeldinger i betydelig omfang i tiden siden terroren fant sted. Vi vet også at innvandrere, med og uten muslimsk bakgrunn, og personer med kritisk holdning til Sylvi Listhaug og andre i FrP har mottatt lignende trusler og/eller blitt trakassert.

Det ser altså ut til at krass kritikk og fordømmelse kan avstedkomme samme motivasjon til å ønske død og elendighet over andre som det hatmeldinger, hets og rasisme kan.

Så hvem er offeret her?

Er det slik at det er en balanse på dette området – og derfor må også de som kritiserer andre for å drive med hatprat være forsiktige? De må ikke bruke sterke ord for det kan i sin tid avføde hatefulle ytringer og trusler mot dem som kritiseres for å drive med hatprat, hets mm.?

Ja, hva gjør vi da? Vi må se nærmere på hva dette handler om.

Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn- som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.

Kritikk og fordømmelse kan innebære bruk av krasse ord og uttrykk. Det kan være viktig – avhengig av omstendighetene – for å gjøre kritikken og fordømmelsen klar og tydelig. Men slike reaksjoner skal aldri gjøre bruk av hatefulle og menneskeverdskrenkende ytringer. Den som gjør bruk av trusler og dehumaniserende retorikk mot dem som sprer hatytringer, har misforstått fundamentalt hva de vil si å kritisere og fordømme det uakseptable. Og opptrer selv uakseptabelt.

Derfor er det faktisk avgjørende å se den helt vesentlige forskjellen på krass kritikk og fordømmelse av fremmedfiendtlighet generelt, islamofobi spesielt og konspirasjonsteorier mot Arbeiderpartiet / mulitkulturalister mm., på den ene siden, og de som fremmer fremmedfiendtlighet generelt, islamofobi spesielt og konspirasjonsteorier mot Arbeiderpartiet / mulitkulturalister osv., på den andre siden.

For selvsagt skal de som fremmer menneskeverdskrenkende forestillinger og holdninger krast kritiseres og fordømmes. Hvis ikke, blir det ikke noen som helst mening i ytringsfrihet som våpen i kampen mot rasister, nazister, islamister, stalinister osv., osv.

Kort sagt: Det er ingen balanse mellom de som kritiserer og fordømmer menneskefiendtlige holdninger og ytringer og de som fremmer dem. Det er et hav av forskjell.

Noe av problemet er at ikke alle skjønner det. Og de som skjønner det minst er de som tror de har samme rett til å ytre sitt hat, sin hets og sin fremmed-fiendtlighet (rasisme, islamofobi, antisemittisme) som de som ytrer seg til forsvar for menneskeverd og menneskerettigheter. Det blir som å si at tyven har samme rett til å stjele som eieren har til å forsvare sin eiendom.

FrPs politikk vakler mellom det innvandringsskeptiske og det innvandrings-fiendtlige. I dette spenningsfeltet ytrer alt for mange FrP-ere – ledende, vanlige medlemmer og velgere – seg på måter som opplagt er stigmatiserende, fordummende og menneskeverdskrenkende. Noen går lenger og uttrykker seg hetsende, hatefullt, rasistisk og islamofobt. Det er bare å se på diverse Facebook-sider, Resett og andre internett-kloakker.

Dette kan ikke forsvares eller bortforklares med at deres motstandere, som jeg, er krasse og fordømmende. Det er rett og slett uakseptabelt. Og det mangler vilje – og trolig også evne – til oppgjør med dette i FrP. Hvilket mange hendelser av rasistisk karakter gjennom partiets historie er en klar indikasjon på.

Derfor er det nødvendig å stille FrP til ansvar. Igjen og igjen. Men vi har alle et ansvar for å understreke at kritikken og fordømmelsen selvsagt ikke skal føre til nettopp menneskeverdskrenkende ytringer mot dem som kritiseres og fordømmes – og selvsagt heller ikke fysiske overgrep.

Alle ytringer er slett ikke like mye verdt, selv om vi alle har ytringsfrihet. Vi må kunne skille godt fra dårlig, men enda viktigere er det å skille mellom det akseptable og det uakseptable. Vi finner ikke alle svar i menneskerettigheter og straffelov, men dette er regler som gir en god fingervisning om hvor grensene går – også moralsk. Menneskeverdskrenkelser skal vi slett ikke godta.

Derfor bør også alle ta ansvar for hva de skriver og hva som skrives på deres Facebook-sider og blogger, og slettes alle innlegg med dehumaniserende innhold. Leser man avisenes kommentarfelt bør man systematisk rapportere alle innlegg som innebærer krenkelse av menneskeverd. For slikt er ikke akseptabelt.

Lars Gule

Gå til innlegget

22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN

Publisert rundt 1 måned siden - 3054 visninger

I dag er det sju år siden terroren rammet oss, en av de verste terroraksjonene i Europa etter 2. verdenskrig. Men det er fortsatt nødvendig å ta et oppgjør med terroristens tanke-univers.

I dag er det sju år siden terroren rammet oss, en av de verste terroraksjonene i Europa etter 2. verdenskrig.

Anders Behring Breivik fikk sitt oppgjør i rettsvesenet i 2012. Han har forsøkt å få oppmerksomhet etter dette. Han har også utviklet sine ekstreme synspunkter i en klart fascistisk retning. Ham om det. Han sitter der han sitter - og vil gjøre det lenge.

Breivik var alene ansvarlig for selve terroren. Ingen andre verken kan eller skal holdes ansvarlig for den. Slik sett var Breivik en soloterrorist. Men han var langt fra alene om det tankegodset som motiverte ham.

Som sakkyndig vitne i retten var det min oppgave å si noe om hvor mange som deler sentrale deler av Breiviks tanke-univers. (Nei, ikke som står klare til å gjennomføre lignende voldshandlinger, men som mener mye av det samme om politikk, innvandring, islam/muslimer, det flerkulturelle samfunn osv., osv.). Mitt guesstimate endte i 2012 på 12 000 til 15 000 personer her i landet som altså mener mye av det samme.

Er det grunn til å tro at dette har endret seg siden 2012? Meget vanskelig å si, men det vi kan registrere er at flere og flere offentlig leverer hatefulle meldinger med et innhold av samme type som Breivik lot seg motivere av. Alt for mange gir også uttrykk for støtte til Breiviks handlinger! Dessverre er det grunn til å tro at det er enda flere som deler store deler av terroristens tanke-univers i dag enn for sju år siden.

I tiden etter 22. juli 2011 var vi mange som håpet at tiden for hat, rasisme og islamofobi, meningsløse anklager mot motstandere for å importere innvandrere, for å ødelegge det norske samfunnet osv., var over. At en ny besinnelse og sakelighet ville dominere det offentlige ordskifte. Dessverre, det gikk ikke lang tid før situasjonen ble verre enn den hadde vært før terroren.

Hva skyldes dette?

Sentralt er mangelen på oppgjør med nettopp den politiske dimensjonen i Breiviks menings-univers. Han representerer, i voldelig form, et hat mot en bestemt samfunnsutvikling. Og dette hatet (minus den direkte viljen til vold) finner vi i en del miljøer på høyresiden i politikken. Eller mer presist - dette hatet og frustrasjonen over samfunnsutviklingen plasserer haterne på høyresiden - den ekstreme høyresiden - i politikken.

Vi har alle et ansvar for å konfrontere hatet, uvettet og kunnskapløsheten. Det er derfor vi trenger en vid og romslig ytringsfrihet. Og vilje til å ta til motmæle. Møte de ekstreme meningene i offentlig debatt, i kommentarfeltene, i leserinnlegg og rundt lunsjbordet. Og på Facebook!

Men noen har åpenbart et større ansvar for å ta dette oppgjøret enn andre. Og det er de partiene som de hatefulle ekstremistene sogner til. Det er ikke minst Fremskrittspartiet - Breiviks eget parti. (Joda, det var hans parti selv om han meldte seg ut noen år før terroren, for like til det siste arbeidet han for at Document.no skulle bli en avis for nettopp FrP. Senere har han på patetisk vis forsøkt å lage sitt eget parti.)

Fremskrittspartiet er det partiet på Stortinget med flest ekstreme enkeltstandpunkter og framtredende ledere med ekstreme uttalelser. Nei, FrP som helhet er ikke et ekstremt parti, det er et høyrepopulistisk (opportunistisk) parti. Det forhindrer ikke at det rommer ekstreme enkeltstandpunkter i stor grad. Som den systematiske innvandrerfiendtligheten, supplerte med en uttrykt vilje til å krenke menneskeverdet - ved å sette menneskerettighetene til side. En polariserende retorikk - snikislamisering som eksempel - kjennetegner også alt for mange av partiets talspersoner, inkludert formannen.

Denne formen for enkeltsposisjons-ekstremisme har kjennetegnet partiet siden det ble etablert, med Anders Langes støtte til apartheid-regimet i Sør-Afrika, Carl I. Hagens bruk av det falske Mustafa-brevet, flere tillitsvalgtes vilje til å sette menneskerettighetene til side for å få Mulla Krekar ut av landet. Og som et siste eksempel - Sylvi Listhaugs insensitive anklager om Arbeiderpartiet for å ta mer hensyn til terrorister enn folk i Norge.

I tillegg kommer de mange eksemplene på rasisme, hat og trusler fra lokale tillitsvalgte i partiet, samt støtten til FrP fra "vanlige" velgere som samtidig øser ut sitt hat og sin forakt - og trusler! - mot innvandrere, muslimer og meningsmotstandere. Uten at FrP makter å ta noe oppgjør med svineriet.

Mange partier burde gjort mer for å ta et oppgjør med hatet som næret Breivik, men FrP har i særklasse et større ansvar fordi partiet gjennom tidene har leflet med - og fortsatt lefler med - alt for mange av Breiviks ideer. (Bemerk at dette ikke bare er min påstand. Til og med Christian Tybring-Gjedde hadde et glimt av innsikt da han innså at han og Breivik delte alt for mange ideer og han beklaget den vanvittige kronikken om Arbeiderpartiet og ødeleggelsen av landet - "Drøm fra Disneyland" - han skrev sammen med Kent Andersen i 2010).

Det er på tide at de andre partiene - og alle vi andre - setter foten ned, skapet på plass og plasserer ansvaret (ikke for volden, men alt for mange av ideene) akkurat der det hører hjemme. Og forlanger at også FrP tar oppgjøret med ekstremismen i egne rekker.

Gå til innlegget

Etterlysning

Publisert 5 måneder siden - 912 visninger

Det hevdes av flere at «venstresiden» stadig kommer med anklager om rasisme når folk egentlig driver med kritikk av religion – islam – og av en bestemt innvandrings- og asylpolitikk.

Det er sikkert sant at det forekommer slike overtramp, men skjer det ofte? Hvis dette skjer «hele tiden» som noen påstår, burde det være lett å finne eksempler. Jeg vil gjerne ha slike eksempler på uriktig og urimelig stempling av meningsmotstandere som rasister/islamofobe og/eller ytringene deres som rasistiske/islamofobe.

Det er fint om eksemplene dokumenteres med screenshots eller helst lenker. De kan være fra Facebook, blogger eller kommentarfeltene til aviser og andre nettsteder (for eksempel Resett, Document.no, HRS’ sider, Verdidebatt.no osv.).

Dette er selvsagt ikke noen vitenskapelig undersøkelse og vil ikke gi noe representativt bilde av slike urimelige og uriktige anklager, men kanskje vi kan få noen konkrete eksempler på det som faktisk er ganske grove beskyldninger dersom de ikke er sanne.

Lars Gule

Gå til innlegget

Var Støre like ille som Listhaug?

Publisert 5 måneder siden - 2346 visninger

Det har blitt hevdet av flere i diskusjonene om Listhaug-saken at Jonas Gahr Støres uttalelse på Arbeiderpartiets landsstyremøte om Listhaug var like ille som Listhaugs Facebook-postering om Arbeiderpartiet.

I diskusjonen om Listhaug-saken har det blitt hevdet, ikke minst fra FrP-eres side, at Jonas Gahr Støres uttalelse på Arbeiderpartiets landsstyremøte om Listhaug var like ille som Listhaugs Facebook-postering om Arbeiderpartiet. Aftenpostens Frank Rossavik har også ment det i en ellers god kommentar (Støres påstand var like ille som Listhaugs. Hvorfor slapp han lettere?)

Men la oss se på de to uttalelsene. Skal de tolkes og forstås – og skal reaksjonene forstås – må de ses i kontekst. Det innebærer å se på når ytringene ble avlevert og hvilke assosiasjoner de framkalte. Og når man skal vurdere hvilket ansvar avsenderen har for reaksjonene, må man vurdere hvordan utsagnene rimeligvis kunne forstås.

Først Listhaug: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Men det er ikke bare teksten som er viktig. Den er plassert på et bilde av det som skal være væpnede og maskerte islamistiske terrorister. (9. mars).

Det er riktig at det samme ble uttalt av andre i FrP, men det gjør selvsagt ikke utsagnet bedre. For det faktiske forholdet er at Listhaug (og eventuelt andre i FrP) benytter en retorikk og symbolbruk som er kjent fra ytterliggående høyrepopulistisk og høyreekstrem retorikk. Denne retorikken har internasjonale røtter, hvor det ofte vises til elitenes forræderi, tilrettelegging for islamisering av Vesten, innvandring og undergraving av Vestens verdier, kultur og ikke minst borgernes sikkerhet. I en norsk sammenheng har denne retorikken og symbol-/bildebruken blitt knyttet til Arbeiderpartiet, ikke minst i form av konspirasjonsteorier og Arbeiderparti-hat.

Dette er i og for seg ikke kontroversielt, muligens med unntak for dem som nettopp representerer disse synspunktene. Derfor blir spørsmålet, og det avgjørende spørsmålet: Visste Listhaug dette? Støre må mene at svaret er ja, siden han påstår at Listhaug bevisst og kalkulert bruker en slik høyreekstremt forankret retorikk.

Men det er også mulig at Listhaug faktisk ikke visste hva hun gjorde (men bare godkjente en rådgivers forslag til Facebook-kommentar). Hvis det er tilfellet, står vi overfor en ytterst kunnskapsløs politiker, en person som rett og slett ikke har greie på hva hun driver med, som lefler med en retorikk- og symbolbruk på autopilot i den tro at dette er alminnelig og akseptabel språkbruk – eller til og med at hun «bare» kaller spaden for en spade. Da snakker vi om en usedvanlig udyktig politiker, for politikk skal være basert på kunnskap og evne til å tolke og forstå konsekvensene av å formidle et bestemt standpunkt. (I tillegg kommer også betydningen av rolleforståelse, noe Listhaug fullstendig mangler). Vi kan derfor ikke utelukke ren og skjær uvitenhet og udyktighet.

Alternativet er jo nettopp at Listhaug vet og forstår hva hun gjør. Slik Støre hevdet. For hva sa Støre? Jo, til landsstyret sier han, blant annet: «En justisminister som bevisst, kalkulert, nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli.» (12. mars).

Det er formuleringene «bevisst, kalkulert» som har fått oppmerksomhet. Dette er en påstand om at Listhaug visste akkurat hva hun gjorde – da hun postet innlegget. Eller? Det er også mulig å se dette som et uttrykk for at Listhaug vet hva hun gjør – når hun lar innlegget stå også etter å ha mottatt kritikk fra flere hold. Dette er selvsagt en tolkning av Støres uttalelse, men er den urimelig? Nei.

For Støre hadde allerede 10. mars vist til kommentarfeltet på Listhaugs side og poengtert at hun vet hva hun gjør: «Ta en titt i kommentarfeltet til Listhaug. Hun vet hva hun gjør.»

Med andre ord: Støre ser Listhaugs postering i sammenheng med den responsen hun får. Hans uttalelse på landsstyremøtet må derfor også ses i denne sammenhengen. For Listhaug legger ut et innlegg – og får respons fra høyreekstremister, og til tross for kritikk av innlegget, inkludert fra regjeringskolleger, lar hun innlegget bli stående. Hun nekter å slette det. Det blir stående i flere dager, mens hun selv kan konstatere at det er den typen krefter som applauderer «analysene» (men ikke volden) til Breivik, som støtter henne. (Hun avviser sågar først å kritisere de som kommer med positiv respons og blomster, selv om det er kjente høyreekstremister som støtter henne, men så skjønner hun – eller blir hun fortalt? – at også hun må trekke en grense.)

Dermed har Støre sine ord i behold: Listhaug opptrer bevisst og kalkulert. Og de som mener han er like grov og urimelig som Listhaug, tar feil.

Men hva med Listhaugs mulige udyktighet? Er det ikke likevel mulig at hun faktisk ikke visste og skjønte hva hun gjorde da hun godkjente sin medierådgivers forslag til postering? Jo, det er en helt reell mulighet for at Listhaug både er udyktig og bevisst kalkulerende. Fordi hun kan ha vært uvitende og uforstående til hva posteringen innebar da hun la den ut, men hun opptrådte bevisst og kalkulerende da hun lot innlegget bli stående – selv om hun så at mange av de positive reaksjonene kom nettopp fra det høyreekstreme miljøet som Arbeiderpartiet og Støre påpekte at hun oppmuntret med sin postering.

Oppsummert: Når vi ser på innholdet i posteringen til Listhaug og hennes reaksjon på kritikken, samt det faktum at hun avviste å slette innlegget (til hun måtte av copyright-grunner!), er det faktisk helt korrekt av Støre å si, fire dager etter posteringen, at hun opptrådte bevisst og kalkulert, selv om Listhaug også er så politisk udyktig at hun i utgangspunktet ikke forsto hva hun gjorde.

Lars Gule

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anders Ekström kommenterte på
Bortrykkelsen
15 minutter siden / 1855 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 1 time siden / 233 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 1 time siden / 233 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 2 timer siden / 54 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 1217 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 2 timer siden / 707 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 3 timer siden / 1217 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 3 timer siden / 185 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 4 timer siden / 3366 visninger
Les flere