Lars Gule

Alder: 63
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Blasfemi, karikaturer og ytringsfrihet

Publisert 25 dager siden - 422 visninger

Et nytt forslag om å innføre en blasfemi-paragraf for å hindre «krenkende» karikaturer har blitt presentert. Det er et dårlig forslag som bør forkastes umiddelbart.

Den konservative muslimen og samfunnsdebattanten Muhammed Qasim Ali i tar i Klassekampen i dag (27.09.18) til ordet for å gjeninnføre et forbud mot blasfemi i norsk straffelov. Hensikten er primært å hindre publisering av krenkende karikaturer av profeten Muhammed.

Alis begrunnelse er at slike karikaturer ofte virker provoserende på mange muslimer og derfor også «radikaliserende». Han mener et slik forbud «vil bidra til å skape ro, hindre radikalisering og øke anstendigheten i den norske debatten.»

Blasfemi

Blasfemi har i stor grad, i alle fall i den vestlige verden, utviklet seg fra å være en forbrytelse mot staten til å bli en krenkelse av den troende. Dette ble ikke minst poengtert av Ytringsfrihetskommisjonen i sin tid, som anførte at den da gjeldene blasfemiparagrafen måtte anses kun å beskytte den enkeltes religiøse følelser. Denne forskyvningen i hva blasfemiparagrafen var ment å dekke, medførte at den hadde fått et mer subjektivt preg enn i tidligere tider. Dette har gjort det vanskeligere å avgjøre hva som skal anses som blasfemi. For det noen kan oppleve som saklig kritikk eller uskyldig spøk, kan andre anse som forhånelse eller blasfemi.

Selv om ytringsfriheten må avveies mot andre hensyn, og religiøs tro og overbevisning ofte vil være forankret dypt i personligheten og oppfattes som en avgjørende del av den enkeltes identitet, snakker vi fortsatt om subjektive opplevelser av «krenkelse».

Krenkelse vs. sårede følelser

Men en subjektivt opplevd krenkelse behøver ikke representere en faktisk krenkelse av menneskeverd og menneskerettigheter. Derfor er det viktig å skille mellom sårde følelser og krenkelser av menneskeverdet. Utvilsomt kan karikerte framstillinger av troen eller sentrale – såkalte hellige – personer i tros-sammenhenger (som Jesus, Moses, Muhammed, Buddha osv.), oppleves sterkt provoserende, støtende, fornærmende og sårende. Dette er likevel noe annet enn karikeringer og/eller andre ytringer som krenker menneskeverdet – som rasisme, antisemittisme, homofobi …

Derfor skal det ikke være et offentlig anliggende å beskytte subjektive religiøse følelser. Ei heller skal det offentlige gjennom lovverket legitimere subjektive, religiøse følelser som gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik politikk kan lett åpne for vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer. Eksemplene på dette fra andre land – ikke minst Pakistan – er legio.

Det er karikaturens vesen å provosere, støte og fornærme. Karikaturen – og dermed latteren – har alltid vært en del av maktkritikken, også kritikken av religion. Derfor kan en (gjen)innføring av en blasfemibestemmelse bidra til å forhindre nødvendig religionskritikk. En ny blasfemiparagraf innebærer også en styrking av religiøse dogmer (inkludert religionsgrunnleggeres «hellighet») på bekostning av annerledes-troendes/ikke-troendes ytringsfrihet. Med andre ord risikerer vi at hva noen føler er hellig, vil måtte holdes hellig av alle. Dette kan i seg selv representere en uakseptabel innskrenking av fritenkeres og ikke-troendes ytringsfrihet, og i verste fall innebære en diskriminering av ikke-troende.

Menneskerettighetene skal både beskytte en videst mulig ytringsfrihet og religionsfrihet for alle. Denne balansen må vi som samfunn kunne klare uten å skulle straffeforfølge at noen opplever sine religiøse følelser som krenket.

Nei til rasisme, hets og hat

Det er også fullt mulig å presentere karikaturer, ironi og satire uten at det formidles hat mot individer og grupper på grunn av deres etniske, nasjonale opprinnelse/tilhørighet, religion/livssyn, seksuelle legning, kjønn og/eller funksjonsevne. Men dessverre kan karikaturer også inngå i rasistiske, antisemittiske, islamofobe hatkampanjer. Da finnes det muligheter til å reagere ved hjelp av lovverket. Det viser en avgjørelse i Høyesterett fra 1981, en avgjørelse som også trekker opp visse grenser mellom rasisme og blasfemi. «Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge» hadde distribuert et stort antall løpesedler med kraftige angrep på islam og på muslimske fremmedarbeidere. Ifølge løpesedlene var blant annet islam og andre barbariske religioner selve årsaken til kaos og nød, narkotika og sultedød. Det ble videre hevdet at «terror og tortur utøves etter Koranens bud», og at det ikke er synd etter Koranen å stjele fra den hvite rase. I tillegg kom en rekke andre beskyldninger, blant annet om at innvandrere var kriminelle. Selv om Høyesteretts flertall mente at ytringene hver for seg måtte tåles, og at angrepet på islam heller skulle vurderes i lys av den daværende blasfemibestemmelsen, kom flertallet allikevel til at (daværende) § 135 a («rasismeparagrafen») var overtrådt. Dette fordi utsagnene samlet og på bakgrunn av løpesedlenes innhold forøvrig inneholdt et så massivt og ensidig fordømmende angrep at det ikke kunne aksepteres. Ytringene framsto som en organisert hetskampanje.

I et slikt lys kan også karikaturer ses, dvs. de kan vurderes i en kontekst som del av en hat- og hetskampanje. Og dermed vil det finnes grunnlag i dagens videreførte «rasismeparagraf», § 185 om hatefulle ytringer, for å straffeforfølge ytringer som også har det noen oppfatter som et blasfemisk innhold, men – heldigvis – bare dersom de inngår i en videre og straffverdig hatkampanje rettet mot en personer fordi de tilhører en religiøs gruppe, som for eksempel muslimer.

Et dårlig forslag

I sum, Alis forslag er ikke bare unødvendig, det er også et dårlig forslag som ikke bør få ytterligere oppmerksomhet. Det representerer en fullstendig uakseptabel innskrenking av ytringsfriheten. Forrige gang et slikt forslag ble lansert, var i 2009, av den daværende regjering. Da ble det slått tilbake. Denne typen forslag burde derfor vært begravd for godt.

Lars Gule

Gå til innlegget

Rapport fra Oslo-skolen

Publisert 29 dager siden - 785 visninger

Det er sikkert mye som går bra i Oslo-skolen, men mangelen på ro og orden og elever som ikke vet hvor grensene går for akseptable og uakseptable oppførsel, er et problem mange steder. Og det synes å mangle evne og vilje til å gjøre noe med dette.

Nei, jeg er ikke lærer i Oslo-skolen. Jeg har heller ikke gått på skole i denne byen. Dessuten er det lenge siden jeg gikk i grunnskole og gymnas. Men jeg har gode venner som jobber som lærere – også i Oslo-skolen. Det jeg hører derfra er mildt sagt urovekkende.

En hendelse
En ungdomsskoleelev som bråker og forstyrrer medelever får beskjed om å oppføre seg skikkelig. Det fører til at han svarer læreren med grove skjellsord. Han blir derfor bortvist fra klasserommet og ut på gangen, noe som fører til at han kommer med en rekke trusler mot læreren. Læreren fører så eleven helt ut av skolebygningen. Da både sparker og dytter eleven læreren! Samtidig fortsetter han med utskjelling og å framsette alvorlige trusler.

Som seg hør og bør blir denne voldsepisoden rapporter i systemet, dvs. til undervisningsinspektør med ansvar for den aktuelle klassen. Han viser til at det må fylles ut et voldsskjema. Så skjer også, men læreren, som har erfaring med at lignende hendelser ikke følges opp, ber om å få vite hva prosedyren i slike saker er. Da får han som svar at skolen ikke har noen prosedyre for denne typen hendelser. Når læreren krever å få et konkret svar får han beskjed om at det skal gjennomføres en samtale med eleven, og at foresatte vil bli informert.

Det går flere dager uten at læreren får noen tilbakemelding fra skolens ledelse. Etter mye om og men, hvor også faktum skal klarlegges, krever læreren et møte med rektor. Det blir tydelig at elvens helt ufullstendige framstilling har blitt lagt til grunn. Læreren blir oppfordret til å akseptere elevens uriktige versjon av hendelsen som en inngangsport til «forhandlinger» med eleven! Dette aksepterer ikke læreren, og det er først når læreren nok en gang gir en detaljert hendelsesbeskrivelse at rektor reagerer. Det er på det rene at det er snakk om en voldsepisode, hvilket er utvisningsgrunn. Men det har allerede gått flere dager, og den opprinnelige voldsmeldingen har åpenbart ikke blitt tatt seriøst. Læreren ber om at eleven og foresatte blir kalt inn til et møte, slik at læreren får snakket med dem. Rektor sier seg enig.

Det går likevel en hel uke til, uten at hendelsen får noen konsekvenser for eleven, og uten at læreren får informasjon om hva som gjøres med saken. Så får læreren en SMS fra undervisningsinspektør om at rektor har vært i kontakt med foresatte, at eleven skal utvises og foreldrene er innkalt til møte uken etter (to uker etter at hendelsen fant sted). Det har altså ikke blitt gjennomført noe møte mellom læreren og eleven og hans foresatte, slik man først hadde blitt enige om. Men utvisningsvedtaket står vel ved lag? For skolen kan da ikke godta at en elev sparker og truer lærere?

Nei da. Når dagen for utvisning (hele tolv dager etter voldshendelsen) kommer, går læreren gjennom hele skolens ledelse for å finne ut om eleven faktisk har blitt utvist. Og til hans store overraskelse viser det seg at det ikke har skjedd likevel. Men han får beskjed om at saken skal følges opp videre.

Det skrives utallige rapporter om vold på denne skolen og andre skoler. Det finnes det skjemaer for. Men et gjennomgående inntrykk er at disse rapportene havner i arkivet uten reell oppfølging. Det finnes mobilvideoer av regulære slåsskamper mellom elever inne i klasserommene i Oslo-skoler! Det sier også sitt.

Mangelen på autoritet og grenser
Det ser ut til å ha blitt en kultur for «forståelse» av elever som likeverdige dialogpartnere med lærerne i klasserommet. Det er de ikke. Elever er barn. Barn utforsker og tester grenser, grenser det ikke skal forhandles om. Det er derfor man ikke er myndig før man er 18 år. Inntil da er det faktisk andre som bestemmer. Ellers kunne vi senket myndighetsalderen til 8 år!

Skolen skal gi kunnskaper og veiledning – praktisk og etisk – og rom for utvikling og modning. Det er foreldres og læreres ansvar. Det innebærer at man bruker den autoritet og myndighet man har – og skal ha – til også å fortelle elever hvor grensene går for akseptabel og uakseptabel oppførsel. Nei, man behøver ikke å gjøre dette autoritært selv om man bruker den autoritet man skal ha.

Et ytterligere problem ser ut til å være at dagens skoleledelse har for liten kontakt med selve lærergjerningen og det som skjer i klasserommene fra dag til dag. Rektorer og inspektører ser ut til å ha blitt administratorer og underviser ikke – eller i liten grad – selv lenger, men her er det sikkert variasjoner. Fokus – i Oslo-skolen? – synes likevel å være på budsjett og karakterresultater.

Kombinasjonen av målstyring og en kultur for forhandling og «dialog» med elevene svekker lærerens autoritet i klasserommet. Samtidig som virkemidlene for å opprettholde denne autoriteten også reduseres – gjennom forestillingene om at elevene har samme rettigheter som lærerne. Jo, det finnes eksempler på at inspektører/rektorer etter å ha hørt på innklagede elevers versjon av episoder i klasserommet, og hvor eleven benekter det som har skjedd, avviser saken med at det står ord mot ord! Da er det liksom ikke noe man kan gjøre. Som om lærere dikter opp utskjelling og vold, mens innklagede og oppkjeftige elever opplagt snakker sant når de står foran rektor!

Gjennom denne utviklingen og den absurde likebehandlingen av elevene forsvinner lærerens naturlige og formelle autoritet. Dette går ut over de aktuelle bråkete elevene – som ikke er voksene og i stand til å vurdere konsekvensene av egne handlinger – og alle de andre elevene som forstyrres av bråkmakerne.

Etter en del målstyringsvariabler går det sikkert bra i Oslo-skolen, men det er ganske opplagt at etter andre mål – nemlig at alle skal få mulighet til å utvikle seg og tilegne seg kunnskap – glipper det kraftig. Det vil på sikt innebære større forskjeller, både i skoleløpet og etter at skolegangen er avsluttet. Man kan stille spørsmål om hvor mye dette vil koste samfunnet på sikt, selv om skolebudsjettene går i balanse.

Så det er ikke bare Simon Malkenes som er bekymret over situasjonen og utviklingen i skolen. Som ekstremismeforsker er det grunn til uro over det «utenforskap» som oppstår gjennom den misforståtte likebehandlingen av elevene som om de skulle være voksne.

Lars Gule

Gå til innlegget

Kritisk, skeptisk, fiendtlig

Publisert rundt 1 måned siden - 1030 visninger

Presis språkbruk er mangelvare i både faglige sammenhenger og det offentlige ordskiftet. Uttrykkene «kritisk», «skeptisk» og «fiendtlig» blandes ofte på merkelige måter. Det er grunn til å søke større presisjon.

Vi får høre at innvandringsfiendtlige personer, grupper eller partier er innvandringskritiske eller i høyden -skeptiske. Riktig nok kan disse uttrykkene være synonymer i en del sammenhenger, men synonymer er ikke identiteter og fungerer dårlig som definisjoner av uttrykk og begreper.

Kort sagt er det gode grunner til å presisere disse uttrykkene – dvs. avgrense dem fra hverandre. På den måten kan vi uttrykke oss mer presist.

Derfor er det grunn til å grunnbetydningen av disse uttrykkene:

Kritisk kommer fra kritikk som betyr å skjelne, vurdere eller bedømme. Kritikk handler derfor ikke bare om å gi uttrykk for en negativ holdning til noe. Det dreier seg om å vurdere på saklig og kunnskapsbasert vis et eller annet forhold eller fenomen. I en rettssak foregår en kritisk bedømmelse av påståtte lovbrudd. Der legges det fram bevis og argumenter som blir vurdert av dommere som vet hva loven sier og derfor kan felle en dom – skjelne rett fra galt – i det enkelte tilfellet. På samme måte vil en forsker vurdere og bedømme kilder, data og informasjoner på en måte som gjør det mulig å si noe om hvordan noe faktisk er. Også ulike kunstkritikere – teater-, film-, litteratur- og billedkunst-kritikere – har faglige og saklige kriterier som bør ligge til grunn for de bedømmelsene som gjøres.

Derfor vil en innvandringskritiker ikke nødvendigvis være en person som avviser innvandring, men en som undersøker, vurderer og bedømmer situasjonen og konsekvensene – som kostnader og integreringsprosesser.

Skeptisk kommer fra skepsis som betyr tvil, forbeholdenhet eller til og med mistillit. Den skeptiske har med andre ord en tvilende, mistroisk og kanskje avvisende holdning til noe. Selvsagt kan en slik skepsis være basert på en allerede gjennomført kritisk vurdering og bedømmelse, men ofte vil den skeptiske holdningen være uttrykk for forutinntatthet og fordommer, altså ikke et saklig og godt begrunnet standpunkt. Men om en skeptisk holdning er basert på saklige vurderinger eller fordommer kan bare avgjøres ved å se nærmere på begrunnelsen for skepsisen.

Fiendtlig kommer fra fiende som har grunnbetydningen «å hate» på norrønt. En fiende er en uvenn eller motstander, og fiendtlig handler om å innta en hatefull og aggressiv holdning overfor noe eller noen. Dreier det seg om mennesker, handler det om å skade eller ødelegge andre mennesker.

En klar kontrast til de ovennevnte holdningene vil være en fjerde tilnærming – den positive, fra positiv som innebærer en velvillig, samtykkende eller bekreftende holdning til noe. En positiv holdning kan være et resultat av en kritisk vurdering, men kan også være et resultat av en ukritisk og overdrevent optimistisk holdning, kanskje basert på positive fordommer.

Hvis vi så overfører disse avklaringene til asyl-, flyktning- og innvandringsfeltet, bør det være klart at det er viktig å skille mellom disse holdningene eller posisjonene. De er slett ikke sammenfallende.

En innvandringskritisk holdning innebærer å undersøke og vurdere ulike sider ved asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken, som økonomiske kostnader, sosiale og kulturelle konsekvenser, integreringsresultater mm., og eventuelt trekke slutninger og innta politiske standpunkter på bakgrunn av disse vurderingene.

Det er absolutt gode grunner til å innta en saklig kritisk holdning til asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken. En kritisk holdning er ikke det samme som generell avvisning, tvert imot. En kritisk holdning er forutsetningen for en realistisk og konstruktiv politikk.

En innvandringsskeptisk holdning innebærer en tvilende, mistroisk og avvisende holdning til asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken. Avvisningen framtrer ofte som ganske absolutt og fordomsfull, og den mangler ofte saklig begrunnelse.

En innvandringsfiendtlig holdning innebærer en aggressivt avvisende og hatefull holdning til asylsøkere, flyktninger og innvandrere, med visse variasjoner med hensyn til asylsøkernes, flyktningenes og/eller innvandrernes etniske, nasjonale og/eller kulturelle bakgrunn. En slik fiendtlig holdning bunner ofte i fordommer og rasisme, antisemittisme og/eller islamofobi.

Denne skissen sier noe om rene typer, men virkeligheten vil som regel oppvise glidende overganger og blandingsformer. Ut fra dette presiseringsforsøket kan vi ordne og klassifisere partier og grupper.

Det finnes en del innvandringspositive som ganske kritikkløst ønsker alle asylsøkere, flyktninger og innvandrere velkommen. Dette er en holdning man finner i flere partier, i større eller mindre grad. Men dette er ikke den offisielle politikken i noen av de større partiene.

Den innvandringskritiske posisjonen er ikke entydig, men finnes i ulike grader og varianter. Noen innvandringskritiske posisjoner konkluderer i mer positiv enn negativ/avvisende retning, mens for andres vedkommende kan det være omvendt. Og noen innvandringskritiske posisjoner kan ende med skepsis.

Innvandringsskeptiske posisjoner finnes i alle partier. Dette er hovedposisjonen til FrP, men også andre partier har beveget seg i en skeptisk retning. Utviklingen i Sverige etter 2015 illustrer dette, men også holdningen i Arbeiderpartiet har beveget seg i denne retningen gjennom arbeidet med ny innvandringspolitikk.

Innvandringsfiendtlige grupper finnes det nok av. Som SIAN, Den nordiske motstandsbevegelsen mfl. Og en rekke nettsteder og Facebook-sider målbærer slike fiendtlige holdninger. Men slik fiendtlighet finner man også blant enkeltpersoner i mange av de etablerte partiene. Likevel er det neppe tvil om at slike innvandringsfiendtlige holdninger er mer utbredt i FrP eller blant FrP-ere enn i de fleste andre partier, også blant en del sentrale tillitsvalgte, inkludert stortingsrepresentanter.

Er det så grunn til optimisme når det gjelder en framtidig mer presis språkbruk på dette området? Neppe. Men vi kan jo forsøke å få det til. Og mediene bør i alle fall klare å skille mellom innvandrings-kritikere og innvandringsfiendtlige holdninger. Det er liten grunn til å sause sammen rene rasister med dem som ønsker en kritisk undersøkelse av innvandringens kostnader.

Bemerk at denne skissen ikke analyserer nærmere bakgrunnen for eller årsakene til de ulike posisjonene, som fordommer – positive eller negative – og/eller fremmedfrykt. Det er en annen skål, men viktig nok. Imidlertid er det greit å bruke nettopp et mer presist språk også når man vil gjennomføre en slik analyse.

Gå til innlegget

En enkel konflikt

Publisert 3 måneder siden - 2407 visninger

Det palestinske territoriet tilhører de menneskene som bodde og bor der, som har sine røtter i landet gjennom flere hundre år, som hadde skjøter på jorda og/eller hadde drevet den i ­generasjoner.

I sammenheng en diskusjon mellom Israels ­ambassadør Schutz og meg i Klasse­kampen, hevder Leif ­Knutsen i Vårt Land 31. juli at jeg har en ­katekisme om Palestina-­konflikten. Knutsen derimot ­hevder at konflikten er innfløkt og at det finnes flere ­«narrativer».

Tilhører menneskene som bodde der. 

Nei, ­dette er en enkel konflikt: Det ­palestinske territoriet tilhører de­ ­menneskene som bodde og bor der, som har sine røtter i ­landet gjennom flere hundre år, som hadde ­skjøter på jorda og/eller hadde drevet den i generasjoner. Da britene sikret seg kontroll over territoriet i 1917 og etablerte mandatene i Midtøsten i 1922, fikk også ­Palestina sine moderne statsgrenser. Innenfor dette ­territoriet levde ­palestinere – muslimer, kristne, drusere og jøder. Muslimene var det ­store flertallet. Det var ­denne ­befolkningen som gjennom flertallsbeslutninger hadde rett til å ­etablere en stat i territoriet, noe de også ble lovet av Folke­forbundet og Storbritannia, i tråd med folkesuverenitetsprinsippet.

Men europeiske sionister ­mente jøder hadde en særrett til landet og ville kolonisere ­Palestina med europeiske jøder for å bygge en stat for dem. Slik er sionismen en s­ettlerkolonial bevegelse. Det faktum at det ­fantes et flertall av ikke-jøder i Palestina var en komplikasjon, et hinder som måtte overkommes. Sionistene diskuterte ulike ­måter å gjøre dette på. Etnisk rensing («transfer») var én måte, å ­ignorere palestinerne og bygge eksklusivt jødiske institusjoner var en annen. I praksis ble ulike måter kombinert.

Ikke sant. 

Knutsen mener ­David Ben-Gurion, som sosialistisk sionist, ønsket en stat som ivaretok alle dets borgere, men det er ikke sant. ­Arbeidersionistene gikk inn for jødisk arbeid i ­jødiske virksomheter, etablerte rent ­jødiske kibbutzer og Histadrut som en­ ­jødisk «fagforening». Dette ­handler ikke om å håndplukke sitater, som Knutsen sier, men om å se på historiske fakta.

At Ben-Gurion skiftet posisjon og beveget seg mellom idealisme og pragmatisme, er utvilsomt. Og i disse bevegelsene ­argumenterte han både for et Stor-Israel for jøder og for å godta delinger og kompromisser. Resultatet ble et Israel som ikke respekterte FNs delingsplan, som fordrev ­omkring 750.000 palestinere, som avviste og avviser flyktningenes rett til å vende hjem, som ødela flere hundre landsbyer og mindre byer for at palestinerne skulle være borte for godt, som har endret navn på hundrevis av palestinske byer, landsbyer og steder i en systematisk politikk for å utslette Palestinas arabiske historie og identitet. Alt dette i en stat som angivelig ikke ­ønsket at palestinerne skulle flykte og hvor alle angivelig har like ­rettigheter?

Den overordnede fortellingen. 


Innenfor rammen av denne overordnede fortellingen finnes det selvsagt nyanser og variasjoner, sionister som ikke ville være med på fordrivelsen, som protesterte, jøder som avviser sionismen, palestinere som har opptrådt uklokt og ødeleggende, og så videre. Men intet av dette rokker det overordnede narrative: Palestinerne ble frarøvet sitt land og sin rett til selvbestemmelse i hele Palestina gjennom primært europeisk jødisk kolonisering og opprettelsen av en stat med særrettigheter for ­jøder. Dette prosjektet kunne ikke 
realiseres uten støtte fra vestlige kolonimakter, noe Knutsen innrømmer.

Knutsen forklarer at Israel ikke kunne tillate ­palestinerne å ­vende tilbake fra flukten ­fordi de var fiender. Men hvordan kan man da samtidig hevde at sionistene var villige til å leve med dem om de ikke hadde flyktet? I alle fall ble de gjenværende ­palestinerne styrt av en militær­administrasjon i nesten 20 år ­etter statens opprettelse, nettopp som potensielle fiender.

Ulike rettigheter. 

Jeg har ­aldri sagt at ikke-jøder ikke har ­borgerrettigheter i Israel. Det har de, men de var ikke like ­jøders rettigheter under militær­administrasjonen og er det heller ikke i dag. Jøder har flere rettigheter gjennom lover og i ­praksis. Dette er ­diskriminerende 
– ­faktisk rasistisk.

Knutsen mener også at ­arabisk fiendtlighet har ført til total ­palestinsk og arabisk ­avvisning av Israel. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Demokratisk front for frigjøring av Pale­stina (DFLP) ­begynte allerede på tidlig 1970-tall å signalisere ideer om en to-statsløsning. PLO/Fatah sendte ut ­ulike følere gjennom slutten av 1970- og -80-tallet. I 1988 gjorde den ­palestinske ­nasjonalkongressen et vedtak som innebar to stater og en aksept av at Palestina ville bestå av 22 % av det opprinnelige ­territoriet, med Øst-Jerusalem som hovedstad.

Steil retorisk holdning. 

Selv om flere arabiske stater har ­utvist en steil retorisk holdning, har det vært åpninger for forhandlinger som Israel ­effektivt har sørget for å lukke, kan ­seriøse stats­vitere og historikere fortelle. Nettopp for å hindre diskusjon om ­grenser, flyktningers rettigheter og ­lignende. Da Sadat og Begin i tillegg til en fredsavtale mellom Egypt og Israel skulle ­finne en løsning for ­palestinerne, tilbød Begin bare palestinsk ­autonomi innenfor overordnet israelsk kontroll – med fortsatte ­bosettinger på Vestbredden og i Gaza. Dette avviste ­palestinerne, men Egypt inngikk likevel en fredsavtale.

Oslo-prosessen har blitt ­konsekvent undergravd av Israel, gjennom fortsatt utbygging av bosettinger, ved å fastholde den ulovlige annekteringen av Øst-Jerusalem og å avvise flyktningenes rettigheter, mens de arabiske statene har godtatt prinsippet om land for fred.

Kontrafaktisk historieskriving. 


Det vises til at holocaust som en unik forferdelighet i ­historien ­berettiger ­opprettelsen av ­Israel. Men det finnes ikke grunnlag for å hevde at et nytt ­holocaust ville funnet sted etter 2. ­verdenskrig om ikke Israel fantes. En slik kontrafaktisk ­historieskriving hopper over den systematiske (men fortsatt langt fra ­perfekte) beskyttelsen av borgere og ­minoriteter som har blitt en ­global trend, og særlig sterk i Europa.

Så ønsker Knutsen noe ­annet enn en katekisme om ­sionismens, palestinernes og ­Israels ­historie. Det må bli i ­andre sammen­henger. Kronikker og debattinnlegg kan ikke gi alle svar. Det krever mer plass og tid.

Trykket i Vårt Land 2. august 2018. 

Gå til innlegget

Hvem er offeret?

Publisert 3 måneder siden - 863 visninger

Er det en balanse mellom trusler, hets og hat fra høyresiden og venstresiden i den offentlige debatten? Er alle ytringer like gode eller like mye å kritisere?

I flere saker hvor FrP har blitt kritisert – og fordømt – for å lefle med den understrømmen i samfunnet som har samme type ekstreme oppfatninger som Anders Behring Breivik, har en del partitillitsvalgte hevdet at dette er urimelig og uanstendig anklager. Noen hevder også at dette har ført til at sentrale Frp-ere har blitt utsatt for trusler, hets og sjikane.

Samtidig vet vi at overlevende fra Utøya har mottatt trusler og hatmeldinger i betydelig omfang i tiden siden terroren fant sted. Vi vet også at innvandrere, med og uten muslimsk bakgrunn, og personer med kritisk holdning til Sylvi Listhaug og andre i FrP har mottatt lignende trusler og/eller blitt trakassert.

Det ser altså ut til at krass kritikk og fordømmelse kan avstedkomme samme motivasjon til å ønske død og elendighet over andre som det hatmeldinger, hets og rasisme kan.

Så hvem er offeret her?

Er det slik at det er en balanse på dette området – og derfor må også de som kritiserer andre for å drive med hatprat være forsiktige? De må ikke bruke sterke ord for det kan i sin tid avføde hatefulle ytringer og trusler mot dem som kritiseres for å drive med hatprat, hets mm.?

Ja, hva gjør vi da? Vi må se nærmere på hva dette handler om.

Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn- som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.

Kritikk og fordømmelse kan innebære bruk av krasse ord og uttrykk. Det kan være viktig – avhengig av omstendighetene – for å gjøre kritikken og fordømmelsen klar og tydelig. Men slike reaksjoner skal aldri gjøre bruk av hatefulle og menneskeverdskrenkende ytringer. Den som gjør bruk av trusler og dehumaniserende retorikk mot dem som sprer hatytringer, har misforstått fundamentalt hva de vil si å kritisere og fordømme det uakseptable. Og opptrer selv uakseptabelt.

Derfor er det faktisk avgjørende å se den helt vesentlige forskjellen på krass kritikk og fordømmelse av fremmedfiendtlighet generelt, islamofobi spesielt og konspirasjonsteorier mot Arbeiderpartiet / mulitkulturalister mm., på den ene siden, og de som fremmer fremmedfiendtlighet generelt, islamofobi spesielt og konspirasjonsteorier mot Arbeiderpartiet / mulitkulturalister osv., på den andre siden.

For selvsagt skal de som fremmer menneskeverdskrenkende forestillinger og holdninger krast kritiseres og fordømmes. Hvis ikke, blir det ikke noen som helst mening i ytringsfrihet som våpen i kampen mot rasister, nazister, islamister, stalinister osv., osv.

Kort sagt: Det er ingen balanse mellom de som kritiserer og fordømmer menneskefiendtlige holdninger og ytringer og de som fremmer dem. Det er et hav av forskjell.

Noe av problemet er at ikke alle skjønner det. Og de som skjønner det minst er de som tror de har samme rett til å ytre sitt hat, sin hets og sin fremmed-fiendtlighet (rasisme, islamofobi, antisemittisme) som de som ytrer seg til forsvar for menneskeverd og menneskerettigheter. Det blir som å si at tyven har samme rett til å stjele som eieren har til å forsvare sin eiendom.

FrPs politikk vakler mellom det innvandringsskeptiske og det innvandrings-fiendtlige. I dette spenningsfeltet ytrer alt for mange FrP-ere – ledende, vanlige medlemmer og velgere – seg på måter som opplagt er stigmatiserende, fordummende og menneskeverdskrenkende. Noen går lenger og uttrykker seg hetsende, hatefullt, rasistisk og islamofobt. Det er bare å se på diverse Facebook-sider, Resett og andre internett-kloakker.

Dette kan ikke forsvares eller bortforklares med at deres motstandere, som jeg, er krasse og fordømmende. Det er rett og slett uakseptabelt. Og det mangler vilje – og trolig også evne – til oppgjør med dette i FrP. Hvilket mange hendelser av rasistisk karakter gjennom partiets historie er en klar indikasjon på.

Derfor er det nødvendig å stille FrP til ansvar. Igjen og igjen. Men vi har alle et ansvar for å understreke at kritikken og fordømmelsen selvsagt ikke skal føre til nettopp menneskeverdskrenkende ytringer mot dem som kritiseres og fordømmes – og selvsagt heller ikke fysiske overgrep.

Alle ytringer er slett ikke like mye verdt, selv om vi alle har ytringsfrihet. Vi må kunne skille godt fra dårlig, men enda viktigere er det å skille mellom det akseptable og det uakseptable. Vi finner ikke alle svar i menneskerettigheter og straffelov, men dette er regler som gir en god fingervisning om hvor grensene går – også moralsk. Menneskeverdskrenkelser skal vi slett ikke godta.

Derfor bør også alle ta ansvar for hva de skriver og hva som skrives på deres Facebook-sider og blogger, og slettes alle innlegg med dehumaniserende innhold. Leser man avisenes kommentarfelt bør man systematisk rapportere alle innlegg som innebærer krenkelse av menneskeverd. For slikt er ikke akseptabelt.

Lars Gule

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Hallvard Jørgensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
2 minutter siden / 357 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
KrF-måten
29 minutter siden / 3206 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 357 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Svikter Kristelig Folkeparti velgerne?
rundt 1 time siden / 218 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 357 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 21651 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 2 timer siden / 357 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 3 timer siden / 399 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 3 timer siden / 152 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 3 timer siden / 4719 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 4 timer siden / 1826 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
De som trekker opp stigen etter seg
rundt 4 timer siden / 225 visninger
Les flere