Lars Kolbeinstveit

Alder: 38
  RSS

Om Lars

Lars Kolbeinstveit jobber som filosof og rådgiver i Civita. Han er utdannet filosof med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Lars har også studert samfunnsøkonomi, tilsvarende grunnfag og mellomfag, ved Universitet i Bergen. Tidligere har Lars vært leder i Studentersamfunnet i Bergen (2004) og jobbet som kronikk- og debattansvarlig i Dag og Tid. Lars sitter i dag i tidsskriftet Minerva sitt redaksjonsråd.

Følgere

Høye skatter kan svekke fellesskapet

Publisert rundt 2 år siden

Kristendemokratiske begreper om solidaritet og fellesskap handler om mye mer enn høyt skattenivå.

I Vårt Land 18. august ble det vist til undersøkelser som ­viser at andelen som er positive til skatt har økt: «I 2001 var 43 prosent av de spurte enige­ i at det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet, mens 52 prosent var uenig. Høsten 2015 var svarfordelingen kraftig endret. De positive til høyt skattenivå hadde økt til 71 prosent, mens 25 prosent var ­uenig. Mens 46 prosent av de spurte i 2001 mente at «lavere skatter» var en spesielt viktig sak, var det bare 11 prosent som mente det samme i 2015.»

Hva som er årsaken til denne endringen er vanskelig å svare på. Ottar Hellevik sier at «det er tydelig at det å prioritere offentlig virksomhet og være villig til å ­betale for det, har sterk støtte i befolkningen» Men hvorvidt norske velgere ønsker et høyt skattenivå, får vi ikke et holdbart svar på om ikke oljepengebruken tas med.

Helleviks tolkning. Derfor er det gode grunner til å stille spørsmål ved Helleviks tolkning. Det er helt riktig at vi bruker mye penger på offentlig virksomhet i Norge, men hvorvidt vi er villige til å betale for det over skatteseddelen er høyst uklart. Grunnen til dette er at en så stor andel av ­offentlige utgifter i Norge blir dekket av penger fra Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). I et Civita-notat, skrevet av kollega Haakon Riekeles, vises det til at «mens hver tolvte krone som ble brukt på statsbudsjettet i 2006, kom fra oljefondet, er hver sjette krone som ble brukt i 2016, en oljekrone.»

Uten overføringer fra Oljefondet – i 2017 budsjettert til rekordhøye om lag 260 milliarder kroner – måtte skattenivået vært mye høyere, eller de offentlige utgiftene måtte vært betydelig lavere. Det er ikke usannsynlig at befolkningens syn på skatt ville endret seg betydelig om de høye offentlige utgiftene vi har i Norge i sin helhet måtte vært dekket over skatteseddelen. Det er også sannsynlig at alt fra effektiviteten i offentlig sektor, kulturbudsjettet eller rause velferdsordninger – kanskje særlig sykelønnsordningen – ville blitt satt under mye større press.

Rolf Aaberge i SSB har et litt annet perspektiv på hvordan ­synet på skatt kan tolkes og sier i samme sak som Hellevik er intervjuet «Dersom man vet at man selv er skjermet for skattene, er man ofte positiv. Man liker at ­naboen betaler, men ikke seg selv».

Oljefondet tar regningen. Og det er nettopp det som er tilfelle i Norge: «naboen» – eller sagt med andre ord: Oljefondet tar regningen. Oppslaget i Vårt Land kan kritiseres fordi det ikke tar inn dette perspektivet. I saken blir også KrFs kritikk av skatte­kutt nevnt.

Sett i lys av hvor stor andel av statsbudsjettet som blir dekket av oljepenger er argumentene mot skattekutt ikke helt urimelige, men på sikt kommer vi ikke utenom at veksten i offentlige utgifter må ned. Vi kan ikke regne med like høy vekst i overføringene fra Oljefondet.

Men økt skatt kan ikke alene løse utfordringene vi står overfor. Hvis vi kun skal øke skattene for å finansiere fremtidens velferd, må de settes så høyt at de vil skade økonomien i alvorlig grad. For eksempel viste produktivitetskommisjonen at skatte­nivået for gjennomsnittsfamilien må over 60 prosent i mangel av andre reformer. Et slikt skattenivå er ikke bærekraftig og gir alvorlige effektivitetstap. Verken venstresiden eller høyresiden kommer utenom kutt i offentlige utgifter, tiltak som fremmer produktivitetsvekst i offentlig sektor og økt arbeidsinnsats generelt.

Kristendemokratiske ideer. En mer fruktbar diskusjon enn venstresidens tendens til «velferd eller skattelette til de rike» tar inn over seg dette mer langsiktige perspektivet. Det vil også være i tråd med kristendemokratiske ideer om bærekraft.

Diskusjonen om skatt bør også nyanseres. For eksempel dreier ikke diskusjonen om skatt seg om manglende vilje til å betale skatt til fellesskapet. Diskusjonen dreier­ seg om måten man skatter på. Hvordan skattesystemet er utformet har noe å si for effektivitetstapet i økonomien og hvorvidt det for eksempel gir gode incentiver til å investere i næringsliv, jobbe mer eller forurense mindre.

Norsk økonomi er inne i en omstillingsfase der vi trenger et innovativt næringsliv – og da er ikke mer formuesskatt løsningen. Kampen for et godt og ­effektivt skattesystem, hvor skattenivået ikke er for høyt, handler om en sunn balanse mellom offentlig, sivil og privat sektor.

Hele spekteret. Det er også positivt hvis nordmenn har høy skattevilje. Gode offentlige velferdsordninger er noe som støttes langs hele det politiske spekteret.

Skal høy skattevilje ivaretas, må vi likevel også være opptatt av hvordan verdiene skapes. En voksende offentlig sektor som unndrar seg omstilling eller opprettholder for rause velferdsordninger kan svekke folks vilje til å betale skatt. Et slikt perspektiv er mer i tråd med et kristen­demokratisk og borgelig syn på hva fellesskap dreier seg om.

Det dreier seg ikke om motstand mot offentlige sektor eller offentlig velferd, men snarere et mer utvidet fellesskapsbegrep, som inkluderer familiene, frivilligheten og næringslivet.

Lars Kolbeinstveit

Filosof og rådgiver i Civita

Gå til innlegget

Radikale representerer ikke alltid motmakt

Publisert over 2 år siden

Kirken har fortsatt en moralsk autoritet i Norge. Den kan lett mistes om den brukes til å gi bestemte, og ofte snevre, politiske syn større tyngde.

Hvor grensene går for kirkens politiske engasjement er det ulike legitime meninger om. Lars Laird Iversen skriver (Vårt Land 4.juli) at jeg har rett i at en kirke som er aktiv i klimasaken kan komme på kant med en relativt stor gruppe av sine medlemmer. Samtidig sier Iversen at grupper kan bli provosert av manglende engasjement for skaperverket.  Men mitt anliggende har ikke vært å kritisere engasjement, men snarere vise betydningen av den åpenheten som også er viktig for Tor B. Jørgensen (Vårt Land 1.juli).

Tradisjonsbundet. Et engasjement som blir så sterkt at det for eksempel tenderer til å stemple meningsmotstandere som motstandere av å hjelpe for eksempel flyktninger eller løse klimakrisen, fordi de har andre syn på løsninger, tilfører den politiske debatten lite. Kirken bør holde seg på armlengdes avstand fra en slik debattform, hvis den skal fungere som en åpen kirke for troende og tvilende. Kaj Skagen skriver i Dag og Tid 30. juni at mange ønsker at kirken skal være et tradisjonsbundet sted hvor en slipper mediestyrt politikk. Kirken har fortsatt en moralsk autoritet i Norge. Den kan lett mistes om den brukes til å gi bestemte, og ofte snevre, politiske syn større tyngde.   

Autoritært. Undertrykkelse av homofile har langt på vei vært kirkens ansvar, og et oppgjør her skulle på mange måter bare mangle. Et oppgjør med reaksjonære krefter har vært nødvendig fordi kirken, som Jørgensen sier, ikke har lyttet til de homofiles virkelighet. Men i dagens norske samfunn, inkludert Den norske kirke, har kampen for homofiles rettigheter kommet langt på kort tid. På et frokostmøte i Civita 21. juni spurte Øyvind Håbrekke om ikke det kunne bli et problem for homofiles kamp hvis andre spørsmål, som ikke nødvendigvis har med legning å gjøre, for eksempel kunstig befruktning, barns rett til å kjenne biologisk opphav osv, ikke kan diskuteres åpent nok. Kirken har vært autoritær i møte med homofili, men Håbrekkes spørsmål kan tolkes som en advarsel mot at oppgjøret med det autoritære omdannes til ny maktbrukt. Det er viktig for kirken å snakke om disse spørsmålene til tross for at de er vanskelige. Og de står nærere hva kirken har etisk kompetanse til å snakke om, enn spesifikke spørsmål om oljeboring nord eller sør for en eller annen breddegrad.

Nasjonalisme. Til slutt vil jeg si meg enig med Laird Iversen i at koblingen mellom norskhet og kristendom ikke bare er fremprovosert av radikale krefter i kirken. Han har rett i at denne retningen suger næring fra eget bryst. Mitt poeng er at vi også bør anerkjenne en inkluderende nasjonalisme slik at ikke høyrepopulister alene får definere koblingen mellom norskhet og kristendom.

Gå til innlegget

Raddis-kirke kan ekskludere

Publisert over 2 år siden

Ingen er tjent med at moderate krefter i Den norske kirke presses ut av kamp mellom radikale og reaksjonære krefter.

Tor B. Jørgensen er i en kronikk i Vårt Land 27.juni ikke bekymret for økende støtte til nasjonalisme innenfor Den norske kirke. Han er uenig med Lars Laird Iversen, som i Vårt Land 19.6 blant annet uttalte at ”til nå har ideen om folkekirken vært åpen og liberal, men jeg ser et økende potensial for at den kobles opp mot nasjonal identitet.”

Det er flere grunner til at Laird Iversens poeng ikke bør undervurderes. Hvis ikke en inkluderende nasjonalisme anerkjennes, og radikale syn på politiske spørsmål som klima og innvandring blir for dominerende, kan det bidra til splittelse. Høyrepopulisme eller ekskluderende nasjonalisme kan, slik Laird Iversen er inne på, få vind i seilene og spille på at kirken er politisk korrekt, radikal eller ”venstrevridd”.  

Felles virkelighet. Det er forståelig at kirken engasjerer seg i saker som klimaspørsmålet eller flyktninger. Det første kan knyttes til forvalteransvaret og det andre til det kristne budskapet om nestekjærlighet. Likevel kan tendenser til å antyde at noen ikke engasjerer seg, hvis de har andre syn i disse spørsmålene, virke splittende. Jørgensen skriver om klimakrisen at ”det haster og at politikere nå må ta store og viktige begrep” og at det er en ”felles beskrivelse av virkeligheten” i denne saken.

Enighet om klima. Det er nok riktig at majoriteten av kirkens medlemmer anerkjenner at klimaendringene også er menneskeskapte, men hvilke klimatiltak som virker – om det er kutt i nasjonale eller internasjonale utslipp, tiltak som styrer med markedet og legger avgift på utslipp, eller tiltak som reduserer norsk olje- og gassproduksjon, hersker det høyst legitim uenighet om. Jørgensen anerkjenner at det er tvil og usikkerhet rundt hvor sterkt kirken bør engasjere seg i disse sakene. Samtidig virker det som han ikke ser at ulike syn på klimaløsninger ikke handler om mer eller mindre engasjement for saken. Han hevder at meningsmotstandere eventuelt mener at kirkens engasjement skal svekkes. Men hvordan vet han egentlig det?   

Moderate syn. I saker som nasjonalisme og innvandring er det viktig at moderate syn kommer til uttrykk. Som min kollega Torkel Brekke sier til Vårt Land 19. juni har Den norske kirke også vært et viktig symbol for nasjonal identitet. Koblingen mellom en moderat nasjonalisme og kirken tror jeg mange kirkemedlemmer identifiserer seg med. For eksempel gir radikale prester i Sverige, som hevder at kirken ikke må feire nasjonaldagen, lett bare næring til høyrepopulister som ønsker å politisere kirken.

Komplisert felt. Radikale og moderate krefter i kirken kan nok enes om at Sylvi Listhaug tidvis har en ganske hard retorikk i innvandringsdebatten, men innvandring- og flyktningpolitikken er et komplisert felt.  En kirke som henger for seg for mye opp i Listhaugs retorikk og mistolker den – i tillegg til ikke å anerkjenne at det finnes ulike legitime syn på hvordan vi hjelper flyktninger best – står i fare for å virke fremmedgjørende på en mer moderat majoritet. Jørgensen snur derfor på mange måter saken på hodet når han hevder at et fortsatt tydelig engasjement i innvandringssaken kan ende opp med at kirken går fra å være ”politisk korrekt” til ”politisk ukorrekt”, og at det i så fall understreker at ”kirken ikke styres av politiske interesser, men av sitt budskap”.  For det er nettopp ved å definere kirkens budskap om nestekjærlighet eller forvalteransvaret for snevert og radikalt at det er styrt av politiske interesser.      

Gå til innlegget

Jeg misjonerer ikke for nattvekterstaten

Publisert over 5 år siden

At jeg påpeker at det offentliges ansvar for helse og utdanning kan bli for dominerende er ikke det samme som å misjonere for nattvekterstaten.

Geir Kjell Andersland anmelder i Vårt Land 5. april boken Ansvar: 15 essays, som Civita har gitt ut. Som medredaktør er jeg takknemlig for mange hyggelige ord om boken. Likevel føler jeg behov for oppklare en misforståelse.

Jeg har i boken skrevet et essay om «sivilsamfunn og ansvar». Et hovedpoeng i mitt essay er at vi bør skille mellom tyngre institusjoner innen helse og utdanning, og meningsbærende institusjoner som kirken, mediene, partiene, kulturlivet og ulike interesseorganisasjoner.

Uavhengig. De meningsbærende institusjonene har et stort ansvar i samfunnet, spesielt ved at de har en sentral demokratibyggende funksjon. Det er for eksempel vesentlig for det norske demokratiet at vi har medier som ikke er knyttet til staten, verken finansielt eller organisatorisk. Dette bidrar til motmakt og uavhengig kritikk av makt og myndighet i samfunnet.

Kirken eller andre tros- eller livssynssamfunn er også eksempler på slike meningsbærende institusjoner som tilhører sivilsamfunnet, og som ikke bør knyttes sterkt til staten.

Jeg skriver også at det er «liten tvil om at grunnleggende helse- og utdanningstjenester i årene fremover i all hovedsak vil forbli et offentlig ansvar. Dette kan selvsagt kritiseres fra et liberalt ståsted, og ut i fra ideer om mangfold er det også viktig med alternativer.» Og det er når jeg nevner at det offentlige ansvaret «kan kritiseres fra et liberalt ståsted» at Andersland misforstår. 

Nattvekterstaten. For selvsagt kan størrelsen på offentlig sektor kritiseres. Men det betyr ikke at jeg gjør det eller at jeg mener det er riktig å gjøre det. Dessuten er ikke det at jeg påpeker at det offentliges ansvar for helse og utdanning kan bli for dominerende det samme som å misjonere for nattvekterstaten.

Å argumentere for friskoler eller private sykehjem er ikke det samme som å gå inn for nattvekterstaten – det er snarere ganske vanlig å argumentere for, langt inn på venstresiden i norsk politikk. Motsatt er det vanlig at også høyresiden anerkjenner likhet, som en viktig verdi. I mitt essay skriver jeg: «den sosialdemokratiske redselen for ulikhet eller forskjeller kan være forståelig på helsefeltet, men tanken om likhet bør nettopp ikke være et ideal som flyter over i meningsbærende institusjoner.» 

Det gode samfunn. Det er liten tvil om at den norske velferdsstaten er sentral for at Norge er et godt land å bo i. Men kanskje vel så viktig – og det som bærer velferdsstaten og forvalter mye av den nødvendige tillitten – er sivilsamfunnet. Både sivile samfunn og staten har ansvar for det gode samfunn, men ansvarsområdene er ulikt fordelt.

Når borgerlige tenkere eller politikere sier at samfunnet bygges nedenfra, er ikke det en neglisjering av statens rolle i samfunnet. Det er uttrykk for en bevissthet om hvilken rolle og hvilket ansvar staten har, og hvilket ansvar sivile samfunn har. Blandes disse rollene kan sivilt og individuelt ansvar svekkes. Dette kan igjen svekke staten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. APRIL 2014

Gå til innlegget

Skirbekks oppgjør med politisk korrekthet

Publisert rundt 7 år siden

Sigurd Skirbekk vil knuse femti politisk korrekte myter, men tilfredsstiller neppe småbrune taxisjåfører på bygda. Til det er han for nyansert og saklig, skriver Lars Gauden Kolbeinstveit.

Anmeldelse av
Motforestillinger – femti påstander møter motforestillinger
Sigurd Skirbekk
Historie & Kultur, 2012
Anmeldelsen ble først publisert i Minerva 

Motforestillinger er bygget opp med femti mer eller mindre politisk korrekte påstander som Skirbekk argumenterer mot, derav tittelen på boka. Etter et innledningskapittel om fortolkningseliter tar skirbekk for seg fem store debatter i vår samtid: Innvandrings- og integrasjonsdebatten, familie- og moraldebatten, nasjons- og velferdsdebatten, sivilisasjons- og menneskerettsdebatten og økologidebatten.

Skirbekk er som før nasjonalt orientert og konservativ. Slik sett overrasker ikke noen av kapitlene i boka veldig mye. Boka har appell til motkulturer i Norge, til kritikere av politisk korrekte by-miljøer som anser nasjonalisme som farlig og særstilling av ekteskapet og kjernefamilien som reaksjonært. Skirbekk følger det vi kan kalle den konservative og folkelige høyrebølgen vi ser i dagens Norge, og som skiller seg ut fra den mer liberale bølgen en ser i Civita eller Unge Venstre-kretser. Denne er preget av innvandringsskepsis, sunn nasjonal stolthet, europeisk sivilisasjon som grunnlag for demokrati og menneskerettigheter og respekt for familieverdier. På et punkt bryter likevel Skirbekk med sine venner på den konservative høyresiden. Han er ikke klimaskeptiker. I klimaspørsmålet er Skirbekk mer på linje med Sveinung Rotevatn. 

Lar seg distrahere
Skirbekk svarer godt for seg, men femti påstander er mye, og noen ganger blir det for tynt. Boken ville vært bedre hvis Skirbekk hadde kuttet i antall påstander og svart lengre og mer utfyllende.

Allerede ved første påstand, ”Menneskegrupper har alltid flyttet på seg”, plumper Skirbekk uti det. Det er mulig at Skirbekk har rett i at denne påstanden kan tilbakevises. Selv er jeg usikker på om påstanden holder, og som uviten lekmann på feltet gledet jeg meg til å lese Skirbekks svar. For dette er en påstand som krever omfattende arbeid å svare ordentlig på. Ja, det er rene masteroppgaven. Men som vi husker fra studietiden: Det er (nesten) lettere å vaske leiligheten enn å sette seg ned og skrive.

Skirbekk har ”vasket leiligheten”. Han har latt seg distrahere. Bortsett fra en genetisk studie som viser at tre fjerdedeler av dagens bristiske øyboere har genetisk arvemateriale fra 7500 år siden, gjør Skirbekk ingenting for å svare på påstanden. I stedet skriver han et par halvinteressante sider om SSBs beregninger av størrelsen på innvandrerbefolkningen i Norge. SSBs beregninger av befolkningsutviklingen i Norge fremover har vært grundig debattert, og flere har hevdet at antallet innvandrere er underkommunisert. Men det er en annen debatt, og det verken beviser eller motbeviser påstanden som Skirbekk setter seg fore å tilbakevise.

Forsvar for kjernefamilien
Andre steder er Skirbekks arbeid grundigere og mer originalt. Han er blant annet kritisk til urbane og liberale fortolkningseliter i Norge, med en klar appell til oss konservative. Han kritiserer for eksempel urbane eliter for å mangle kontakt med folkeligheten når det harseleres med norsk mentalitet og kultur. Skirbekk har rett i at denne harseleringen noen ganger ”går langt ut over det å være et korrektiv til det nasjonalpatetiske.” Og korrektiver er ikke Skirbekk mot. Han er ingen reaksjonær type. Boken er full av konservativ argumentasjon: Forandre for å bevare, men ikke hell barnet ut med badevannet.

Særlig i sitt forsvar av kjernefamilien er Skirbekk balansert og god. Før var det for få skillsmisser, og mange barn og kvinner måtte leve med autoritære fedre og ektemenn. Overgrep ble med urette sett på som et indre anliggende. Men i dag er det for mange skillsmisser, og for mange barn blir født utenfor ekteskapet. I EU blir en tredel av barna født utenfor ekteskap. Flere og flere barn vokser opp uten begge foreldrene. Denne utviklingen bør bekymre oss mer.

«Flere og flere barn vokser opp uten begge foreldrene. Denne utviklingen bør bekymre oss mer.»

Selvsagt skal vi ikke se ned på barn som blir født utenfor ekteskapet. Både mor, far og barn fortjener å bli møtt med respekt. Alle som har forstått juleevangeliet er enig i dette. Men til tross for den moral vi kan trekke ut av juleevangeliet, er det å få en ”lausunge” ikke noe vi bør anbefale folk. Vi må skille mellom familieidealer og hvilken moral vi har i møte med brudd på disse idealene. Det handler om å ha to tanker i hodet samtidig – en øvelse som har vist seg vanskelig for de mest kulturradikale eller liberale.

Abortdebatten kan illustrere problemet. Abort er intet ideal, men brudd på dette idealet er dessverre av og til nødvendig, og loven om selvbestemt abort før uke 12 må derfor forsvares. Det er en slik argumentasjon – med to tanker i hodet samtidig – Kristin Clemet brukte når hun nylig skrev om abort på sin blogg.    

Familien er en helt grunnleggende institusjon i samfunnet. Noen vil til og med ha dette med i den nye utformingen av grunnloven. Det er en dårlig ide, men det betyr ikke at familien ikke sosialt setter av avgjørende karakter. Det er et sentralt hegeliansk poeng at det er i familien barn utvikler sosial karakter og utvikler seg som et selvstendig individ. Det forplikter foreldre og krever et visst alvor, noe dagens individualistiske syn på familien ikke alltid ivaretar.

En sunn individualisme anser familiens rammer som muligheten til individuell frihet, fremfor som et hinder for individuell frihet.  Et barn som oppdras ”lekkende og fritt” på grunn av at man ikke vil være autoritære foreldre risikerer ironisk nok å bli et barn som oppfører seg autoritært.  Det er når barnet vokser opp sammen med begge foreldrene at barnet har størst mulighet for å lykkes. Gifte foreldre gir barn de beste vilkår for å utvikle en slik sunn individualisme. Det er ingen motsetning mellom det å vise barnet kjærlighet og det å sette klare grenser – snarere tvert imot. Denne kombinasjonen av kjærlighet og grensesetting har sine beste vilkår innenfor ekteskapet og familien. Disse meningene om ekteskap og familie kan virke snevre, men empirien viser at det er velbegrunnede meninger: Gifte par går sjeldnere ifra hverandre.

Skirbekk viser også til masse empiri som viser at barn med skilte foreldre oftere begår lovbrudd. En dansk undersøkelse viser at der barn var utsatt for skilsmisse i løpet av sine tre første leveår, hadde guttene 1,7 ganger større og jentene nesten to ganger større risiko for å bli siktet for første lovbrudd som ungdom. Skirbekks forsvar av kjernefamilien er noe vi trenger mer av. I norsk offentlighet forsvares familien i for liten grad fra konservativt (ikke reaksjonært) hold. Men den offentlige debatten om familien må likevel avpolitiseres. Skal familien gjenvinne sin sentrale posisjon i samfunnet må politikere erkjenne at det er grenser for politikk. Dette har ikke Martin Kolberg forstått når han hevder at «bare politisk styring kan ivareta familienes ve og vel».

Tillit avhengig av mistillit
Skirbekks bok har også klar relevans i debatter om tillit som foregår i Norge. I flere sammenhenger, og som oftest fra sosialdemokratisk hold, hevdes det at velferdsstaten er avgjørende for tilliten i samfunnet. Tillit fremstilles ofte som en noe naiv innstilling til våre medmennesker. Å stille krav og kontrollere mennesker som mottar velferdstjenester fra det offentlige, blir sett på som uforenelig med den norske tilliten.

«Tillit skapes ikke uten visse kontrollmekanismer, som familieverdier, nasjonen, felles kultur og rettstat.»

Filosofen Harald Grimen hadde et litt annet perspektiv. Han hevdet at kontroll eller mistillit på mange måter er en forutsetning for tillit. Mistillit og tillit er ikke gjensidig motstridende begreper. En kan hevde at Skirbekk er inne på noe av det samme, siden han hevder at det er visse sosiale forutsetninger som må ligge til grunn for at tillit skal oppstå. Tillit skapes ikke uten visse kontrollmekanismer, som familieverdier, nasjonen, felles kultur og rettstat. Ifølge Skirbekk er fordommer mot fremmede ikke utelukkende et onde. Innvandrere til Norge bør bevise at de er tilliten verdig. Det trengs visse sosiale forutsetninger for å kunne danne tillit, og om ikke forutsetningene er der, er ikke tilliten der heller.

Det samme kan vi si om velferdsstaten. Velferdsytelsene danner ikke tilliten alene. En viss bruk av egenandeler, lav eller ingen mulighet for korrupsjon i møte med velferdsytere, en fungerende rettstat og et relativt effektivt skattesystem er forutsetninger for tilliten i det norske samfunnet. Dette er den institusjonaliserte mistilliten, kontrollsystemet, som bekrefter for oss at vi kan stole på systemet og våre medmennesker når de mottar velferdsytelser.

Nasjonalstaten igjen
Disse forutsetningene hadde vært svært vanskelige å bygge opp uten nasjonalstaten og en felles kultur. Skirbekk trekker muligens dette poenget litt langt noen ganger, men han har mer rett enn liberalere som kun vektlegger universelle verdier. At det finnes universelle verdier, er jeg ikke i tvil om, men de blir mangelfulle dersom de ”fikseres … i en slags kosmopolitisme i motsetning til det konkrete livet i en stat”, som Hegel uttrykker det i Rettsfilosofien (§209 anm.).

Skirbekk har skrevet en viktig bok som ikke bare liberale optimister bør lese, men også grinete konservative. For Skirbekk nyanserer det mest negative bildet av utviklingen. Og dessuten tar han klima og økologiutfordringene våre på alvor. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1887 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
17 dager siden / 1623 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1581 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 1574 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1432 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1357 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1334 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
29 dager siden / 1178 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere