Lars Kolbeinstveit

Alder: 37
  RSS

Om Lars

Lars Kolbeinstveit jobber som filosof og rådgiver i Civita. Han er utdannet filosof med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Lars har også studert samfunnsøkonomi, tilsvarende grunnfag og mellomfag, ved Universitet i Bergen. Tidligere har Lars vært leder i Studentersamfunnet i Bergen (2004) og jobbet som kronikk- og debattansvarlig i Dag og Tid. Lars sitter i dag i tidsskriftet Minerva sitt redaksjonsråd.

Følgere

Alt henger sammen med alt

Publisert 27 dager siden - 1224 visninger

Sentrums valg står ikke mellom fellesskap og individ. Ingen politiske retninger har monopol på sosialt ansvar.

Politisk redaktør Berit Aalborg forklarer i Vårt Land 15.12. at Venstres vilje til å starte regjeringsforhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet, er et siste stopp i en årelang politisk fløykamp. At det er ulike meninger i Venstre er det liten tvil om. Men Aalborgs inndeling innebærer at de som er positive til regjeringssamarbeid, også har et positivt forhold til begrepet liberalisme og er mindre opptatt av det sosiale. Dette tilslører mer enn det forklarer. Professor i filosofi, Lars Fr. Svendsen, som også er tilknyttet Civita, har sagt at han er kritisk til begrepet «sosialliberalisme», fordi det antyder at liberalismen i utgangspunktet er usosial.

 

Kritikken mot sentrumspartienes samarbeid med borgerlig side, og i nyere tid med Fremskrittspartiet, er ikke ny. Fra de siste valgene husker vi valgkampsutspill om at en stemme på Venstre er en stemme til Fremskrittspartiet – underforstått: Frp er fælt. At venstresiden stempler høyresiden for å være hjerterå og utelukkende individualistisk orientert, er heller ikke nytt. På midten av 1980-tallet anklaget Arbeiderpartiet Willochs borgerlige regjering for å rasere velferdsstaten. At det den gang, som nå, ikke var noen substans i påstandene synes ikke å bekymre Aalborg nevneverdig.

 

Liberale reformer. Willoch-regjeringen bygget ut velferdsstaten, men liberaliserte blant annet åpningstider, kringkastingsmonopolet og boligmarkedet. Dette var liberale reformer, men de var langt fra usosiale. Lengre åpningstider i butikker gjorde det for eksempler enklere for barnefamilier å handle og å kombinere jobb og familie. Liberalisering av boligmarkedet fikk bukt med et svart marked som de minst ressurssterke tapte på, og opphevelsen av NRK-monopolet gjorde det mulig for sivilsamfunnet, som for eksempel kristne organisasjoner, å drive radio.

 

Aalborg trekker inn Margaret Thatcher som en motsetning til det sosialliberale Venstre på 1980-tallet. Hun forklarer dette med at Venstre støttet Ap i 1985. Venstre datt ved valget i 1985 helt ut av Stortinget og fikk ikke inn noen kandidater før ved valget i 1993. I 1986 tok Brundtland over etter Willoch. Men Brundtland tok bare over der Willoch slapp. Ingen av Willochs liberaliseringer ble reversert – de fortsatte bare.

 

Brundtland og Thatcher. Professor i økonomisk hiostorie, Einar Lie har et litt annet syn på historien enn Aalborg og har sammenlignet Brundtland med Thatcher. Brundtlands politiske linje skyldes innsikt i at mer liberal økonomisk politikk på vesentlige områder var nødvendig for å sikre et bærekraftig næringsliv, tilgang på arbeidsplasser og skatteinntekter til velferdsstaten. Hvilken sosial profil som manglet ved disse liberaliseringene er vanskelig å få øye på, og det er i hvert fall ikke gitt at den sosiale profilen i dag ville vært bedre om Willoch og Brundtland ikke hadde gjennomført sine liberale reformer.

 

Liberalismen er mangfoldig, og det finnes ingen ”fasit” for hva som er en ”ren” liberalisme. I liberalismen må viktige verdier og gode saker veies mot hverandre. Norge er for eksempel blant de land i verden der staten spiller en stor rolle, men den spiller i hovedsak også en klok rolle, sett fra et liberalt perspektiv. Vi har en sterk stat, men den er begrenset av blant annet rettsstaten, et sterkt sivilsamfunn og en meget åpen og velfungerende markedsøkonomi.

  

Alturistisk surrogati. Aalborg trekker også frem verdikampen i Venstre som noe som er vunnet av liberale krefter.  Hun nevner Sveinung Rotevatn og blant annet motstand mot «forbudet mot bruk og besittelse narkotika, forbudet mot sexkjøp, mot hatefulle ytringer, mot organisert poker, mot eggdonasjon og uegennyttig surrogati.»

Man kan være både liberal, konservativ og kristendemokrat og være både enig og uenig i deler av eller alt dette. Et vanlig syn blant liberale er at frie individer må ta mer ansvar for både for seg selv og andre. Men et vanligere argument i norsk debatt om blant annet narkotika og sexkjøp er at liberalisering handler om å hjelpe de svake. At liberale grep kan være god sosialpolitikk viser Per Magnus Finnanger Sandsmark i et annet svar til Aalborg.

 

For karikert.Det er av og til mulig å kritisere liberalismen for å være litt naiv for virkelighetens brutalitet, men liberalismekritikken blir fort karikert. Det er få grunner til å tro at liberale mennesker har mindre sosial samvittighet eller ikke anerkjenner menneskets sosiale vesen.

Aalborg er bekymret for de delene av Venstre som er mot regjeringssamarbeid. De bekymringene bør tas på alvor, men da bør en ikke argumentere med overdrivelser om Høyre og Frps liberalisme. For eksempel er høy oljepengebruk eller for lite bruk av grønne skatter argumenter mot regjeringssamarbeid, men det kan også være argumenter for regjeringssamarbeid. Man bør søke makt for å endre kurs på politikken.

 

Det er selvsagt legitimt å være uenig i at Venstre eller KrF bør delta i en regjering der Frp er med. Men å antyde at grunnen er at liberalismen mangler sosial samvittighet er et veldig dårlig argument.

 

 

Gå til innlegget

Lærernorm er ikke kristendemokratisk

Publisert rundt 1 måned siden - 259 visninger

Emil André Erstad, rådgiver for Kristelig Folkepartis stortingsgruppe, skriver i Vårt Land 13.
desember at motstanden mot lærernorm­ fra Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet handler om det ideologiske synet på utdanning og kunnskap. 

Erstad skriver at han personlig synes det er litt vanskelig å forstå motstanden mot lærernorm. Jeg synes det er vanskeligere å forstå hvorfor lærernorm­ har noe med ideologi eller kristendemokrati å gjøre.

Det er viktig å understreke at ingen er mot flere­, gode lærere. Motstanden handler om at man savner gode argumenter for at lærernorm svarer på skolens utfordringer og om kritikk av ressursbruken som normen innebærer.

Subsidiaritetsprinsippet. Men hvis vi likevel skal drøfte dette mer ideologisk: I kristendemokratisk tenkning er mange ting viktig, men to helt sentrale poenger er at vi mennesker ikke er ­perfekte, og at vi har tilbøyeligheter til å gjøre både godt og ondt. Vi har begrenset med kunnskap og bør derfor være forsiktige med for store politiske visjoner. Det andre er subsidiaritetsprinsippet, som handler om maktspredning og om at avgjørelser bør tas lokalt og på lavest mulig nivå. Kunnskapen på dette nivået er heller ikke perfekt, men den er ofte den beste vi har.

Lærernormen og vedtaket om minst én times daglig fysisk aktivitet bryter med begge disse kristendemokratiske ideene. Lærernormen innføres før politikerne har fått svar på undersøkelser og forskning som er igangsatt for å få bedre kunnskap om hvordan den vil virke. Lærernormen er også vanskelig å gjennomføre i praksis og kan gi uheldige utslag. Hvor skal det tas lærere fra? Og er det riktig bruk av ressurser?

Uten at det er utredet. Vedtaket om minst én time fysisk aktivitet i skolen hver dag er enda mindre gjennomtenkt. Det er selvsagt ikke noe galt med fysisk aktivitet i skolen. Problemet er at det vedtas sentralt uten at det er utredet, og at det bryter med idéer om lokalt selvstyre. At Kristelig Folkeparti likevel går inn for denne politikken bryter, etter min mening, med et mer realistisk kristendemokrati. En blir mer opptatt av visjoner enn politikk, som tar utgangspunkt i at vi bør søke mest mulig kunnskap før vi tar politiske beslutninger.

Erstad skiver at Jon Lilletun sine visjoner for utdanningspolitikken var at «Skulen skal skape gagns menneske». Men dette formålet kom inn i skolen allerede 1959 og et gagns menneske, og i alle fall en gagns politiker, bør ta beslutninger basert på best mulig kunnskap. At det i enkelte klasser kan være hensiktsmessig med flere lærere er opplagt, men dette bør avgjøres på den enkelte skole. Sentralstyring har lite med kristendemokrati å gjøre.

Gå til innlegget

Kristelig Folkepartis valg

Publisert 5 måneder siden - 776 visninger

Otto Krogseths tolkning av liberalismen og de borgerlige partienes forhold til liberalismen er karikert.

Professor emeritus Otto Krogseth har i Vårt Land 21. august en kronikk som tar til orde for samarbeid mellom Ap, Sp og KrF.

Det er selvsagt greit å argumentere for et slikt samarbeid. Men det er mye ved Krogseths analyse, hans tolkninger av meningsmotstandere og ideologiske forskjeller som er mangelfull.

Det er ikke riktig at de borgerlige partiene kun vektlegger individuell frihet, og at det bare er venstresiden som er fellesskapsorientert.  Fellesskap og solidaritet, både forstått som offentlig, skattefinansiert velferd og som private og sivile fellesskap, står sterkt både på høyre- og venstresiden.

Fint sitat

Krogseth siterer Zygmunt Bauman, som sa at ”frihet uten fellesskap er like farlig som fellesskap uten frihet.” Det er et fint sitat, men et sitat som det neppe er noen som er uenig i.

Kroghseth tolker Sveinung Rotevatn (V) som et ”eklatant eksempel på hyperliberalistisk ideologi.”  Det er nok riktig at Sveinung Rotevatn ikke er konservativ, men Krogseth overdriver når han skal beskrive hvor liberalistisk Rotevatns ideologi er. Korgseth skiller for eksempel ikke mellom stat og samfunn. Når liberalere som Rotevatn toner ned statens rolle i samfunnet er det ikke nødvendigvis fordi de ikke anerkjenner de viktige verdiene Krogseth setter høyt: ”solidaritet, enhet og felles identitet.” Det kan snarere være en sterkere vektlegging av at disse verdiene må utvikles ikke bare i regi av staten, men i samfunnet.  

Når det gjelder spørsmål om rus og bioteknologi er nok Rotevatn mer liberal enn KrF er, men igjen mistolkes Rotevatn. Det å være liberal er ikke det samme som å være holdningsløs. Dessuten finnes det også mange saker der KrF og Venstre finner sammen, som for eksempel i den økonomiske politikken eller i synet på velferdsstaten og klima.

Minst reformåpent

Krogseth er kritisk til søndagsåpne butikker og savner verdikonservative stemmer som Lars Roar Langslet.  Men Langslet var ikke mot søndagsåpne butikker. Senterpartiet, som Krogseth plasserer på den mer fellesskapsorienterte venstresiden, ble for øvrig omtalt av Langslet som det ”minst reformåpne” partiet i norsk politikk og et parti som hadde fortjent en plassering ”lengst til høyre på den gamle venstre/høyre-aksen.”

Krogseth skriver også at høyresiden kan assosieres med det frie, uregulerte og manipulerende markedet. Denne påstanden viser hvor liten innsikt Krogseth har i hvordan norsk markedsøkonomi fungerer, og hvor bred politisk støtte den faktisk har. Det er riktig at Norge har en åpen og velfungerende markedsøkonomi. Den bidrar blant annet til at vi har mye lavere ulikhet enn for eksempel USA har. Samtidig har vi en relativt stor offentlig sektor, noe som har fått forskere til å kalle den vellykkede nordiske samfunnsmodellen for «kapitalistiske velferdsstater».

Grov forenkling

Et annet eksempel er at Krogseth mener at tax-free-salget må overtas av Vinmonopolet istedenfor å tjene «kapitalinteresser». Man kan si mye om tax-free-ordningen, men det er ikke slik at den bare tjener ”kapitalinteresser”. Den er først og fremst med på å finansiere distriktsflyplasser gjennom Avinor.

Kroghseth innrømmer at hans inndeling av ideologiske forskjeller er grov, men han ender dessverre med en enda grovere forenkling ved å neglisjere alt som er verdikonservativt til høyre i det politiske landskapet.  Han mener at KrF tradisjonelt har hatt motstand mot Ap blant annet på grunn av verdiliberalisme innenfor områder som samliv, reproduksjon og bioteknologi. Det har Krogseth rett i, men det blir for enkelt å si at høyresiden er blitt like instrumentell eller verdiliberal som Ap er i disse spørsmålene. Ett eksempel er Bent Høie og Høyres rolle i reservasjonsrettsaken I tillegg er det ideologiske forskjeller og tradisjoner som gjør at KrFs tilnærming til familiepolitikk eller bioteknologi blir møtt med større forståelse på den liberalkonservative høyresiden enn på venstresiden.     

Gå til innlegget

Høye skatter kan svekke fellesskapet

Publisert 5 måneder siden - 496 visninger

Kristendemokratiske begreper om solidaritet og fellesskap handler om mye mer enn høyt skattenivå.

I Vårt Land 18. august ble det vist til undersøkelser som ­viser at andelen som er positive til skatt har økt: «I 2001 var 43 prosent av de spurte enige­ i at det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet, mens 52 prosent var uenig. Høsten 2015 var svarfordelingen kraftig endret. De positive til høyt skattenivå hadde økt til 71 prosent, mens 25 prosent var ­uenig. Mens 46 prosent av de spurte i 2001 mente at «lavere skatter» var en spesielt viktig sak, var det bare 11 prosent som mente det samme i 2015.»

Hva som er årsaken til denne endringen er vanskelig å svare på. Ottar Hellevik sier at «det er tydelig at det å prioritere offentlig virksomhet og være villig til å ­betale for det, har sterk støtte i befolkningen» Men hvorvidt norske velgere ønsker et høyt skattenivå, får vi ikke et holdbart svar på om ikke oljepengebruken tas med.

Helleviks tolkning. Derfor er det gode grunner til å stille spørsmål ved Helleviks tolkning. Det er helt riktig at vi bruker mye penger på offentlig virksomhet i Norge, men hvorvidt vi er villige til å betale for det over skatteseddelen er høyst uklart. Grunnen til dette er at en så stor andel av ­offentlige utgifter i Norge blir dekket av penger fra Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). I et Civita-notat, skrevet av kollega Haakon Riekeles, vises det til at «mens hver tolvte krone som ble brukt på statsbudsjettet i 2006, kom fra oljefondet, er hver sjette krone som ble brukt i 2016, en oljekrone.»

Uten overføringer fra Oljefondet – i 2017 budsjettert til rekordhøye om lag 260 milliarder kroner – måtte skattenivået vært mye høyere, eller de offentlige utgiftene måtte vært betydelig lavere. Det er ikke usannsynlig at befolkningens syn på skatt ville endret seg betydelig om de høye offentlige utgiftene vi har i Norge i sin helhet måtte vært dekket over skatteseddelen. Det er også sannsynlig at alt fra effektiviteten i offentlig sektor, kulturbudsjettet eller rause velferdsordninger – kanskje særlig sykelønnsordningen – ville blitt satt under mye større press.

Rolf Aaberge i SSB har et litt annet perspektiv på hvordan ­synet på skatt kan tolkes og sier i samme sak som Hellevik er intervjuet «Dersom man vet at man selv er skjermet for skattene, er man ofte positiv. Man liker at ­naboen betaler, men ikke seg selv».

Oljefondet tar regningen. Og det er nettopp det som er tilfelle i Norge: «naboen» – eller sagt med andre ord: Oljefondet tar regningen. Oppslaget i Vårt Land kan kritiseres fordi det ikke tar inn dette perspektivet. I saken blir også KrFs kritikk av skatte­kutt nevnt.

Sett i lys av hvor stor andel av statsbudsjettet som blir dekket av oljepenger er argumentene mot skattekutt ikke helt urimelige, men på sikt kommer vi ikke utenom at veksten i offentlige utgifter må ned. Vi kan ikke regne med like høy vekst i overføringene fra Oljefondet.

Men økt skatt kan ikke alene løse utfordringene vi står overfor. Hvis vi kun skal øke skattene for å finansiere fremtidens velferd, må de settes så høyt at de vil skade økonomien i alvorlig grad. For eksempel viste produktivitetskommisjonen at skatte­nivået for gjennomsnittsfamilien må over 60 prosent i mangel av andre reformer. Et slikt skattenivå er ikke bærekraftig og gir alvorlige effektivitetstap. Verken venstresiden eller høyresiden kommer utenom kutt i offentlige utgifter, tiltak som fremmer produktivitetsvekst i offentlig sektor og økt arbeidsinnsats generelt.

Kristendemokratiske ideer. En mer fruktbar diskusjon enn venstresidens tendens til «velferd eller skattelette til de rike» tar inn over seg dette mer langsiktige perspektivet. Det vil også være i tråd med kristendemokratiske ideer om bærekraft.

Diskusjonen om skatt bør også nyanseres. For eksempel dreier ikke diskusjonen om skatt seg om manglende vilje til å betale skatt til fellesskapet. Diskusjonen dreier­ seg om måten man skatter på. Hvordan skattesystemet er utformet har noe å si for effektivitetstapet i økonomien og hvorvidt det for eksempel gir gode incentiver til å investere i næringsliv, jobbe mer eller forurense mindre.

Norsk økonomi er inne i en omstillingsfase der vi trenger et innovativt næringsliv – og da er ikke mer formuesskatt løsningen. Kampen for et godt og ­effektivt skattesystem, hvor skattenivået ikke er for høyt, handler om en sunn balanse mellom offentlig, sivil og privat sektor.

Hele spekteret. Det er også positivt hvis nordmenn har høy skattevilje. Gode offentlige velferdsordninger er noe som støttes langs hele det politiske spekteret.

Skal høy skattevilje ivaretas, må vi likevel også være opptatt av hvordan verdiene skapes. En voksende offentlig sektor som unndrar seg omstilling eller opprettholder for rause velferdsordninger kan svekke folks vilje til å betale skatt. Et slikt perspektiv er mer i tråd med et kristen­demokratisk og borgelig syn på hva fellesskap dreier seg om.

Det dreier seg ikke om motstand mot offentlige sektor eller offentlig velferd, men snarere et mer utvidet fellesskapsbegrep, som inkluderer familiene, frivilligheten og næringslivet.

Lars Kolbeinstveit

Filosof og rådgiver i Civita

Gå til innlegget

Radikale representerer ikke alltid motmakt

Publisert 7 måneder siden - 510 visninger

Kirken har fortsatt en moralsk autoritet i Norge. Den kan lett mistes om den brukes til å gi bestemte, og ofte snevre, politiske syn større tyngde.

Hvor grensene går for kirkens politiske engasjement er det ulike legitime meninger om. Lars Laird Iversen skriver (Vårt Land 4.juli) at jeg har rett i at en kirke som er aktiv i klimasaken kan komme på kant med en relativt stor gruppe av sine medlemmer. Samtidig sier Iversen at grupper kan bli provosert av manglende engasjement for skaperverket.  Men mitt anliggende har ikke vært å kritisere engasjement, men snarere vise betydningen av den åpenheten som også er viktig for Tor B. Jørgensen (Vårt Land 1.juli).

Tradisjonsbundet. Et engasjement som blir så sterkt at det for eksempel tenderer til å stemple meningsmotstandere som motstandere av å hjelpe for eksempel flyktninger eller løse klimakrisen, fordi de har andre syn på løsninger, tilfører den politiske debatten lite. Kirken bør holde seg på armlengdes avstand fra en slik debattform, hvis den skal fungere som en åpen kirke for troende og tvilende. Kaj Skagen skriver i Dag og Tid 30. juni at mange ønsker at kirken skal være et tradisjonsbundet sted hvor en slipper mediestyrt politikk. Kirken har fortsatt en moralsk autoritet i Norge. Den kan lett mistes om den brukes til å gi bestemte, og ofte snevre, politiske syn større tyngde.   

Autoritært. Undertrykkelse av homofile har langt på vei vært kirkens ansvar, og et oppgjør her skulle på mange måter bare mangle. Et oppgjør med reaksjonære krefter har vært nødvendig fordi kirken, som Jørgensen sier, ikke har lyttet til de homofiles virkelighet. Men i dagens norske samfunn, inkludert Den norske kirke, har kampen for homofiles rettigheter kommet langt på kort tid. På et frokostmøte i Civita 21. juni spurte Øyvind Håbrekke om ikke det kunne bli et problem for homofiles kamp hvis andre spørsmål, som ikke nødvendigvis har med legning å gjøre, for eksempel kunstig befruktning, barns rett til å kjenne biologisk opphav osv, ikke kan diskuteres åpent nok. Kirken har vært autoritær i møte med homofili, men Håbrekkes spørsmål kan tolkes som en advarsel mot at oppgjøret med det autoritære omdannes til ny maktbrukt. Det er viktig for kirken å snakke om disse spørsmålene til tross for at de er vanskelige. Og de står nærere hva kirken har etisk kompetanse til å snakke om, enn spesifikke spørsmål om oljeboring nord eller sør for en eller annen breddegrad.

Nasjonalisme. Til slutt vil jeg si meg enig med Laird Iversen i at koblingen mellom norskhet og kristendom ikke bare er fremprovosert av radikale krefter i kirken. Han har rett i at denne retningen suger næring fra eget bryst. Mitt poeng er at vi også bør anerkjenne en inkluderende nasjonalisme slik at ikke høyrepopulister alene får definere koblingen mellom norskhet og kristendom.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hammeren eller en kopp te?
av
Håkon Hovda
rundt 1 time siden / 33 visninger
0 kommentarer
Kvinner i svart
av
Rebecca Solevåg
rundt 6 timer siden / 157 visninger
2 kommentarer
Det keiserens er
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 72 visninger
0 kommentarer
Vi er alle misjonærer
av
Arne Borge
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
Ikke berettiget forbud
av
Torunn Arntsen Sajjad
rundt 16 timer siden / 476 visninger
0 kommentarer
Kirken og politikk...
av
Tor Jakob Welde
rundt 17 timer siden / 119 visninger
1 kommentarer
Om Gud faktisk finnes
av
Petter Olsen
rundt 17 timer siden / 143 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Kirken og politikk...
rundt 1 time siden / 119 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2930 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2930 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2930 visninger
Rune Holt kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 2289 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 124 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 2 timer siden / 2689 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Hvor skal vi dø?
rundt 2 timer siden / 1149 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 2 timer siden / 124 visninger
Anders Johansen kommenterte på
Kvinner i svart
rundt 2 timer siden / 157 visninger
Les flere