Lars Kolbeinstveit

Alder: 38
  RSS

Om Lars

Lars Kolbeinstveit jobber som filosof og rådgiver i Civita. Han er utdannet filosof med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Lars har også studert samfunnsøkonomi, tilsvarende grunnfag og mellomfag, ved Universitet i Bergen. Tidligere har Lars vært leder i Studentersamfunnet i Bergen (2004) og jobbet som kronikk- og debattansvarlig i Dag og Tid. Lars sitter i dag i tidsskriftet Minerva sitt redaksjonsråd.

Følgere

Bispekollegiet har ganske gode historiske grunner til å beklage kirkens møte med kvinner som har stått i en vanskelig situasjon med tanke på abort. Samtidig er det påfallende at kirken er så opphengt i feil egen historie. I dagens samfunn – hvor materielle verdier og karriere settes høyt – kan det tenkes at kirken kan gi bedre etisk veiledning til alternativer til abort.

Kvinner som ble født i 1978 – det året loven om selvbestemt abort ble innført – fyller i år 41 år. En del av disse kvinnene er barnløse eller skulle kanskje ønske at de hadde flere barn. Mulig en del av dem har en eller flere aborter bak seg. Mange lever nok godt med valget de tok, men kanskje noen av dem angrer eller er i tvil om det valget de tok var riktig. Hvor var og er kirken for disse kvinnene? Det er ikke sikkert disse kvinnene finner trøst i at bispekollegiet nå uttaler at «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.» 

Etisk og teologisk. 

Nils August Andresen er inne på dette i Minerva 20. februar. Det er ikke sikkert kirken bidrar med noe etisk og teologisk nytt og viktig ved å befeste det som det allerede er høy grad av politisk konsensus om. Hans påpekning av at kirken har en tendens til å argumentere sterkt moralsk på andre politisk vanskelige områder, for eksempel om innvandring, er ganske treffende.

Likevel er jeg langt på vei enig i uttalelsen fra bispekollegiet, og den kan utvilsomt være av betydning for en del eldre kvinner eller for yngre mer aktive kristne. Samtidig kan det tenkes at uttalelsen fra bispekollegiet er av liten betydning for mange fordi den ikke bringer inn noe særlig nytt. Det norske samfunnet er i høy grad sekularisert de siste tiårene. Presters eventuelle konservative syn på abort plager kvinner i begrenset grad i dagens samfunn.

Vanskelig tema. 

Abort er utvilsomt et vanskelig tema og det er lett å trå feil i diskusjonene. Men burde ikke en kirke, som etter hvert har opparbeidet seg sterk evne og vilje på nettopp ikke å være fordømmende – på nettopp å se menneske ikke synderen – på tilgivelse og omsorg – i større grad våge og snakke om at det kan tenkes at noen av de abortene som i dag tas, kunne vært unngått? Ikke fordi kvinnen ikke skal ha det siste ordet, eller at loven om selvbestemt abort bør innskrenkes, men fordi det bak abortlovens sterkeste forsvarere – bak de historisk sterke parolene som kommer til å fylle gatene kvinnedagen 8.mars i år – kanskje går noen kvinner som ikke opplever at nemder for å godkjenne fosterreduksjon er «historisk innskrenking av kvinners rettigheter». Denne endringen er tross alt ikke stor, og den gjelder svært få tilfeller. 

Kan det tenkes at noen kvinner opplever at det valget de selvsagt skal ta alene og selvbestemt - tas isolert og i ensomhet? Kanskje noen synes dilemmaet mellom retten til selvbestemt abort og fosterets rettigheter er vanskeligere enn det mange radikale ofte forfekter? Er det ikke nettopp for disse kvinnene kirken burde være til mer stede slik at valget de selv tar oppleves mer trygt? Ikke for å heve en moralsk pekefinger, men for samtale og veiledning.  Bispekollegiet er inne på dette når de skriver at arbeidet for å få ned aborttallene er «en utfordring for kirkens diakoni.»

I begrenset grad. 

Alf Gjøsund forsvarer i Vårt Land 17.2 Bispemøtets forsiktighet med at det er forståelig at de ønsker å unngå raseri i offentligheten.  Jeg er enig i denne forståelsen, men i begrenset grad.  Gjøsund hevder samtidig at Biskop Halvor Nordhaugs «sans for den tyske loven som forutsetter en obligatorisk rådgivende samtale med en lege før inngrepet eventuelt foretas» er en posisjon som er fullt forenelig med biskopenes uttalelse. Det har Gjøsund rett i, men hvem har ansvaret hvis noen venstreliberale blir rasende på Nordhaug? Hadia Tajik har kaller nemndbehandling av abortsøkende med flerlinger for «en ekstremt brutal påkjenning»  

Kirken kommer ikke unna at hvis den ønsker å mene noe om de etisk vanskelige sidene ved abort, så kommer sekulære moralister til å reagere sterkt og sannsynligvis overdrive eller vri på det kirken sier.  Noen vil alltid bli sinte på kirken og trekke frem kirkens uheldige historie. Det er langt fra sikkert at alle støtter at kirkens diakoni skal arbeide for å redusere aborttall. Kirken bør selvsagt lytte og forsøke å forstå kritikk utenfra, og det har den utvilsomt også gjort i høy grad de siste tiårene. Men like lite som kirken bør la seg diktere av gamle mørkemenn som kun ser fosterets verdi, og ikke kvinnen som har havnet i en vanskelig situasjon – like lite bør den la seg diktere av sekulære moralister som hevder de har monopol på hva som er i kvinners interesser.

Konservative stemmer. 

Likevel er det ikke bare sekulære moralister som kritiserer kirken i dag. Mye kritikk kommer fra mer konservative stemmer. Et eksempel er kritikk fra Espen Ottesen. Jeg er ikke enig i Ottesens posisjon i denne diskusjonen, men synes han skal ha ros for argumentere saklig og prinsipielt. I tillegg har han et viktig poeng når han poengterer at det ofte er helt moderate standpunkter i konservativ retning, som kritikk av fosterreduksjon eller ønske om reservasjonsrett for leger, som blir møtt med raseri. Hvis kirken etterlater et inntrykk av at de lar seg diktere for mye av kulturradikales kritikk og kompenserer for tidligere «mørkemannssynder» med å innta mange andre venstreradikale standpunkter om alt fra asyl til oljeboring, kan den gi vind i seilene til mer kristenpopulistiske krefter. 

Både biskops Norhaugs uttalelser, bispekollegiets understrekning av menneskeverdet eller fremhevelsen av kirkens diakoni viser at bispekollegiet har konstruktive tanker om kirkens rolle i dagens samfunn og i diskusjonene om abort. Denne rollen utvikler derimot kirken best på egen kjøl og på selvstendig grunnlag uavhengig av kulturradikales ofte utdaterte kritikk av såkalte mørkemenn. Det er ingen kvinner som synes det er enkelt å ta abort, men verken abortlovens mest aggressive forsvarere eller kritikere hjelper nødvendigvis disse kvinnene. Her kan kirken spille en viktig rolle i dagens samfunn, hvor retten til selvbestemt abort er kommet for å bli, samtidig som de etiske utfordringene ved abort alltid vil være med oss.    

Gå til innlegget

Knut Arild Hareides advarsler mot Civitas skoleringsaktivieter er kontraproduktive, hvis målet er å åpne opp og modernisere KrF

Det er selvsagt legitimt å ha ulike meninger om hva kristendemokratiet innebærer. Det finnes argumenter for at kristendemokratiet har mye til felles med liberalismen og kanskje særlig konservatismen. Samtidig finnes det argumenter for at kristendemokratiet representerer en tredje vei «mellom arbeid og kapital». Noen er mer opptatt av at det finnes et fellesskap mellom arbeiderbevegelsen og kristenfolket. Andre igjen er mer opptatt av kristendemokratiets mer realistiske tankegods. 

Hva disse ulike oppfatningene innebærer og hva som står nærmest kristendemokratiets kjerne, er vanskelig å svare på. Men er det noe som er sikkert, så er det at vi ikke kommer nærmere svaret om vi velger å stenge ute bestemte perspektiver, slik Hareide antyder i sin kritikk av Civita.

Jeg har selv jobbet med skoleringsaktivitetene til Civita i snart 10 år. Jeg synes det er merkelig at Hareide, og Vårt Land for den saks skyld, ikke er mer nysgjerrig på hva vi driver med. Det er riktig at personer som er ansatt i Civita, har anlagt et mer borgerlig perspektiv på kristendemokrati, men hva er problemet med det så lenge vi ikke prakker bestemte meninger på kursdeltakerne? Målet med Civita-akademiet er ikke å ensrette, men at kursdeltakerne skal få mer innsikt og kunne drøfte politiske målsetninger ut i fra ulike tankesett. Er det ikke positivt at studenter kan diskutere likheter og ulikheter mellom kristendemokrati, liberalisme, konservatisme og sosialdemokrati med Henrik Syse? Eller lytte til og drøfte en forelesning om venstresidens syn på frihet av Kari Elisabeth Kaski (SV)? Og at vi reiser til Berlin og besøker den kristendemokratiske tenketanken Konrad Adenauer Stiftung?

Som Kristin Clemet påpekte i Vårt land 12.2., er våre skoleringsaktiviteter åpne, og det er stort mangfold av deltakere fra alle partier – deriblant både «røde» og «blå» fra KrF – og fra mange utenom de politiske partiene. Men Hareides kritikk overrasker dessverre ikke. Det som kunne vært lagt til, er at det er påfallende at det særlig er personer fra KrF eller KrFU som forteller at de har blitt advart mot å delta på våre kurs.  De oppfatter (selvfølgelig) disse advarslene som nedlatende, siden de opplever at det blir stilt spørsmål ved deres integritet.

Tidligere redaktør i Vårt Land, Åshild Mathisen, som deltok på Drivkrafts arrangement på lørdag, har skrevet godt om dette problemet i KrF. For eksempel hevdet hun for om lag et år siden at hvis Krf skal lykkes, så «må organisasjonen ha en kultur som oppmuntrer til sterke meninger.»

Hareides advarsler mot Civita harmonerer dårlig med Mathisens oppmuntring til å uttrykke sterke meninger. Hun advarte også mot tendensen til å «sette merkelapper på hverandre heller enn å lytte og diskutere.»   Dette paradoksale forsterkes bare ytterlige, fordi et av målene til de «moderne» og «røde» KrF-erne jo nettopp er å løsrive seg fra en mer «konservativ» kultur, hvor man blir bedømt etter hvorvidt man omgås folk på Samfunnshuset eller Bedehuset, om man er bibeltro nok eller har et bestemt syn på homofili osv.     

Jeg har vokst opp i et kristent miljø på Sørvestlandet, men opplevde heldigvis lite av den kristne sneversyntheten som tradisjonelt har preget deler av landsdelen. Likevel henger det kristne sneversynet delvis igjen. Kanskje særlig kirkegjengere, som har gått til venstre politisk, synes hele tiden å ha et behov for å ta et oppgjør med slik forstokket kristendom.  

Det er blant disse kirkegjengerne «røde» KrF’ere og Drivkraft mener at KrF har et velgerpotensial. Hvor store muligheter KrF har her, og hvorvidt Hareide ville lyktes om han hadde fått gjennomslag for ideen om å ta partiet til venstre, er jeg usikker på. Det jeg er mer sikker på, er at det er fåfengt å moralisere «modernisering» ved – satt på spissen – å opptre som en skriftlærd som hever pekefingre mot partimedlemmer som omgås og diskuterer politikk eller ideologi med de som har andre meninger enn dem selv.

Skal KrF utvikle seg og være et sted hvor unge mennesker med politisk talent opplever takhøyde, er ikke partiet tjent med at sentrale personer i partiet på tynt grunnlag advarer mot Civita, eller andre tenketanker og miljøer for den saks skyld.

Gå til innlegget

Hvorfor feilet Hareide?

Publisert rundt 1 måned siden

Knut Arild Hareide feilet fordi han gjorde en helt nødvendig modernisering av KrF ensbetydende med å velge venstresiden.

I norsk kristenliv – både politisk og religiøst – er det en konfliktlinje mellom høy og lav. I KrF er ofte, men ikke alltid, rød side forbundet med venstreliberale holdninger som i ganske stor grad samsvarer med resten av den politiske venstresiden. I kristne sammenhenger forbindes dette segmentet ofte med det høykirkelige og liberale.  Bildet er selvsagt mer nyansert – blant annet på grunn av bånd mellom fagbevegelse og deler av norsk kristenliv, eller mer verdiliberale, som for eksempel Inger Lise Hansen eller andre unge kvinner i dagens KrFU, som også er en mer borgerlig orienterte KrF-ere.  Likevel finnes det en konfliktlinje mellom det høykirkelige og venstreliberale, og det lavkirkelige, som gjerne er mer verdikonservativt, og som finner mer til felles med den politiske høyresiden.

Blant de liberale finnes mye selvkritikk på vegne av norsk kristenliv. Man har tatt avstand fra autoritær kristendom, forstokkede holdninger om kvinner og homofile osv. Enhver med et liberalt gen i kroppen kan si seg enig i mye av dette oppgjøret, men i de senere årene har vi også sett motstemmer som mener at oppgjøret dras for langt. Mer konservative kristne, som gjerne også har et mer liberalt syn på økonomi, opplever at deler av kristen-Norge blir trangsynt på en ny måte: Man bør for eksempel ha et radikalt syn på økonomi og klima for å ha de «rette meningene».

Det som likevel ofte forener, og da særlig i Kristelig Folkeparti, er et mer restriktivt syn på abort eller bioteknologi. Mye kan tyde på at Kjell Ingolf Ropstad vant kampen om KrF fordi han så at det tross alt er høyresiden som tradisjonelt har hatt størst forståelse for det som samler KrF mest. At Ropstad valgte «riktig» side illustreres godt av de sterke reaksjonene Ropstad får fra deler av norsk venstreside.

Mer røde KrF’ere ville altså vekk fra en intolerant bedehuskultur. De advarte mot at partiet kunne bli redusert til et snevert kristent parti på Sørvestlandet. Men paradokset er at den intoleransen de kanskje selv opplevde på bedehuset i ungdommen, den møter de nå igjen hos de såkalt kulturradikale. For eksempel mener Dagbladets politiske kommentator Marie Simonsen at KrF er «kvinnefiendtlig» og ikke engang skjønner det selv.  

Men den som ler sist, ler best. Hareide har nemlig mye rett i at KrF trenger en form for modernisering. Et halvt år før Hareide ble valgt til partileder i KrF våren 2011 hadde Civita et frokostmøte om KrFs fremtid. På dette møte (10.11.2010) snakket Helge Simonnes om den manglende viljen i deler av partiet til å skille mellom tro og politikk. Han sa at det handlet om å redusere politikk til å ha de rette meningene. Simonnes understreket at det bare var en del av partiet, eller dets velgere, som tenker slik. Han mente de har urealistiske ideer om hva KrF kan få til politisk, ikke forstår «faget» politikk og trekker med seg for så vidt legitime teologiske uenigheter fra meningshetslivet over i politikken. Kort sagt: Man klarer ikke skille tro og politikk. Simonnes brukte ganske harde ord. Han sa at tenkningen om hva politikk dreier seg om i disse miljøene, er «skremmende lav.» 

Jeg tror de aller fleste i dagens ledelse i KrF og ledelsen de siste 20 - 30 årene langt på vei vil være enige med Simonnes i at dette er et grunnleggende problem for partiet. At partiet brukte så lang tid på å kvitte seg med bekjennelsesparagrafen handler om det samme. Over lang tid har det vært en avstand mellom høy og lav i partiet og hos dets støttespillere i pressen eller annet kristenliv. Mellom en mer akademisk og intellektuell ledelse som har vært opptatt av prinsipper for kristendemokratisk tenkning, i motsetning til lavkirkelige, som ikke i samme grad ser nødvendigheten av å skille tro og politikk. Dette problemet har aldri partiet maktet å ta ordentlig tak i. Slik sett er partiet, i lys av samfunnets generelle sekulariseringsprosess, dømt til å dø. Ikke fordi partiet er kristendemokratisk, men fordi det ikke makter å formidle til grasrota at kristendemokratiet skiller mellom tro og politikk. 

Det er ikke noe galt i å fronte kristne verdier, men det er samtidig prinsipielt viktig å skille tro og politikk. Dette er avgjørende om partiet skal kunne appellere til velgere utenfor partiet. Ved valget i 1997 fikk KrF 13,7 prosent av stemmene. De var jevnstore med Høyre. Partiet ble sett på som mer åpent enn før, men det var ikke før i 2013 at partiet fjernet bekjennelseparagrafen, som tilsa at tillitsvalgte måtte være kristne. Partiet utnyttet altså ikke sin posisjon i 1997 til å ta en ordentlig kristendemokratisk opprydning. De siste årene har partiet vært nede i fire prosent. En opprydning, og et oppgjør med deler av grasrota, kan bety døden for partiet.

Mange som støttet Hareides forsøk på å ta KrF til venstre, anså dette som en del av en nødvendig modernisering av partiet.  Problemet med dette moderniseringsforsøket var likevel at det ble knyttet til venstresiden, og en ny form for moralisme, som er vel så kvelende som bedehusets gamle moralisme. Hareides bok «Det som betyr noe» er for preget av at egne politiske standpunkter defineres som «gode», mens andre politiske ståsteder defineres som «kalde».

Men der Hareide feilet, bør ikke Ropstad nødvendigvis feile. Skal spådommene om at KrF dør ut som et lite parti på Sørvestlandet bli gjort til skamme, trengs det en modernisering, men det er strengt tatt ikke en modernisering som handler om å gå til venstre eller høyre. Det handler om å utvikle en åpen og fri partikultur.  At KrF nå går inn i regjering kan bety at de får profilert seg bedre, men det kan også føre til ytterligere slitasje på partiets oppslutning.

Jeg har mine tvil om KrFs fremtid. Men tvil utelukker ikke tro, og der det er tro, er det håp.  Generelle samfunnstrender kan kanskje igjen åpne veien for KrF. For eksempel er det ikke umulig at en for omfattende instrumentell politisk tankegang, kanskje særlig på norsk venstreside, men også på høyresiden innenfor viktige velferds- og familiepolitiske områder, eller innenfor bioteknologien, kan bane vei for en ny vår for et mer frihetsorientert KrF med vekt på familiens verdier.

 

Gå til innlegget

Diskusjonen om selvstendig opptjeningsrett for fedre viser at verken venstresiden eller høyresiden vil prioritere likestilling for fedre.

Kjetil Rolness skrev i en kronikk i VG 9. mai om hvor urimelig dette er. Han hevder at «Norge er et internasjonalt fyrtårn når det gjelder likestilling for kvinner. Når det gjelder likestilling for menn, er vi en sinke som må dras til internasjonale domstoler» Bakgrunnen for at internasjonale domsoller trekkes inn er at ordningen kan stride med EUs likestillingsdirektiv.

Rolness peker i tillegg på hvor lett det er å klage på denne ordningen for politikere i opposisjon. Linda Cathrine Hofstad Helleland hevdet at det var pinlig av de rødgrønne å ikke gi fedre like rettigheter, men vil i dag – som Likestillingsminister – ikke gjøre noe likevel.

Bakgrunnen for dette er åpenbar for alle. Det skyldes ikke nye gode argumenter eller aspekter ved saken. Det skyldes kun en ting: mangel på prioritet i budsjettene.

Torbjørn Røe Isaksen illustrerte dette godt da han spurte Kjetil Rolness. "Enig i at ordningen ikke er bra, noe Høyre for øvrig har programfestet. Men et spørsmål: Du kan bruke 800 millioner av skattebetalernes penger på noe. Vil du prioritere dette?"

Det er uklart om Røe Isaksen mener 800 millioner i ekstra skatt. Er dette hans poeng er spørsmålet meget godt. Vi bør ikke øke skattene for å løse dette likestillingsproblemet.

Det er småbarnsforeldrene selv som bør løse dette likestillingsproblemet innenfor dagens foreldrepermisjonsordning. Foreldrepermperioden bør bli kortere slik at selvstendig opptjeningsrett for fedre kan bli realisert. Vi bruker i dag 21 milliarder i året på foreldrepermisjon så den trenger ikke forkortes nevneverdig for å få dekke inn 800 millioner.

Rolness nevner på Facebook kutt i sykelønn som en kandidat for å finne budsjettdekning. Kutt i sykelønn er et godt forslag av flere grunner, men ikke for å løse dette problemet.

Det finnes mange grunner til at vi har utvidet fedrekvoten de siste tiårene. Alt fra likestilling i hjemmet til på arbeidsplassen, til fedres selvstendige kontakt med barnet. Men en av de mest underkommuniserte grunnene til at vi stadig har akseptert økt fedrekvote er at det ikke i nevneverdig grad har vært på bekostning av mor. I 1993 var permlengden 42 uker med 4 uker fedrekvote. I dag er den 49 uker med 14 uker pappakvote. I 1993 kunne altså en mor være hjemme i 38 uker. I dag kan hun ta 35 uker. 3 uker har altså mødre «ofret» for pappa. I tillegg finnes det andre ordninger som forlenget perm til 80 % lønn, ulønnet perm, eller kontantstøtte.

Noen mer liberale og individualistiske stemmer hevder at foreldrepermen bør deles i to like deler for å fremme enda mer likestilling. Perm bør være et individuelt velferdsgode. Personlig synes jeg argumentet er dårlig da det å få barn er en familiegreie – ikke en individgreie. Samtidig er argumentet godt med tanke på at rettigheter bør fordeles likt.

Men det mange progressive og liberale feminister, som er for dette forslaget, ikke har tatt innover seg er hvor sterk motstand det sannsynligvis vil møte fra mødre selv. Deres permlengde vil nemlig bli kraftig innskrenket.

Men det er ikke en 50/50 deling av foreldrepermisjonen som diskuteres nå. Det er snakk om å gi fedre selvstendig opptjeningsrett. Det bør de få, men foreldrene må ordne opp selv og kutte i den totale permen. Reduseres den totale foreldrepermlengden litt får vi råd til å gi fedre fulle rettigheter.       

 

Gå til innlegget

Rusa av Listhaug

Publisert 11 måneder siden

De siste dagene har nok mange oppfattet det norske storting som en barnehage. Vi har savnet en voksen som kan rydde opp i kaoset. Det er ganske utrolig at Sylvi Listhaug fikk ta den rollen.

Listhaugs motstandere har ment at hun har gått for langt. Det har de selvsagt mye rett i, men både bildet de forsøker å skape av Listhaug, og kravene de stiller til henne, er urimelige. Derfor vinner Listhaug. Og det kommer hun til å fortsette å gjøre, så lenge ikke opposisjonen vil lære.

Bildet særlig venstresiden, men også andre, tegner av Listhaug er ikke alltid uten poenger, men de er alltid preget av overdrivelser som hjelper Listhaug. Kaj Skagen har skrevet svært godt om dette flere ganger. For eksempel i hans kommentar i Dag og Tid «Trollkvinna og dei gode hjelparane». Særlig Listhaugs bruk av begrepet godhetstyranni er effektivt, fordi det er såpass presist og riktig. Noen mennesker forsøker å ta monopol på godhet. Og når de tolker Listhaugs bruk av begrepet som om hun angivelig er mot godhet, bekrefter de bare hennes poeng.

Men denne gangen gikk Listhaug for langt, gjorde hun ikke? Jo, det finnes det gode argumenter for å hevde, men igjen skygget dårlige argumenter for de gode. Facebook-posten, der hun hevdet at Arbeiderpartiet satt terroristers rettssikkerhet over nasjonens sikkerhet, var typisk populistisk og ganske autoritær retorikk av typen «enten er dere med oss – eller så er dere med terroristene».

Man kan også kritisere Listhaug for ikke selv å se at dette kunne kobles til 22.juli-traumet. Det er imidlertid en spekulativ overdrivelse å hevde at hun bevisst spilte på dette. Samtidig var det i Stortinget grunn til å kritisere Listhaug for ikke raskere og tydeligere komme med en ordentlig unnskyldning.

Rødt fremmet mistillitsforslag. Ballen begynte rulle. Ingen voksne i opposisjonen stoppet den. Utenfra må det ha sett himmelropende dumt ut at vi risikerte mistillit og regjeringskrise på grunn av en kritikkverdig Facebook-oppdatering. Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet kunne stoppet det hele. Støre kunne sagt at Listhaug fortjente masse kritikk, men at mistillit var en overdrivelse. Det ville vært voksent, men istedenfor var det Listhaug som kunne si at norsk politikk de siste dagene har vært omgjort til en barnehage, og respondere med å ta ansvar og gå av som justisminister: «Da er det min oppgave å opptre voksent».

Sett fra tilhengere til Listhaugs ståsted (hun er populær langt utenfor sitt eget parti) blir Listhaug den voksne som står opp for regjeringen og hindrer innvandringsliberale krefter i å få regjeringsmakt.

Hvorfor skjer alt dette? Jeg tror det skyldes at opposisjonen og Listhaug har mer til felles enn de tror. Begges standpunkter er for preget av beruselse: enten er man veldig for Listhaug, eller veldig imot henne.  

Det holdt på å gå galt for Listhaug denne gang. Hun burde høre på sin danske kollega, Bertel Haarder, som har advart mot den beruselse populære politikere kan oppleve. Haarder fortalte på et frokostmøte i Civita i fjor om hvor populær han ble i det danske folk, da han innførte en strammere innvandringspolitikk.    

Listhaug gikk av som statsråd, men landet til tross for merkelige uttalelser om ytringsfrihet og knebling, likevel på bena denne gangen også. Det er sannsynlig at Listhaugs posisjon hos det norske folk bare vil styrkes når hun nå blir stortingsrepresentant. Godt hjulpet av berusede Listhaugkritikere.   

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere