Lars Kolbeinstveit

Alder: 37
  RSS

Om Lars

Lars Kolbeinstveit jobber som filosof og rådgiver i Civita. Han er utdannet filosof med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Lars har også studert samfunnsøkonomi, tilsvarende grunnfag og mellomfag, ved Universitet i Bergen. Tidligere har Lars vært leder i Studentersamfunnet i Bergen (2004) og jobbet som kronikk- og debattansvarlig i Dag og Tid. Lars sitter i dag i tidsskriftet Minerva sitt redaksjonsråd.

Følgere

Diskusjonen om selvstendig opptjeningsrett for fedre viser at verken venstresiden eller høyresiden vil prioritere likestilling for fedre.

Kjetil Rolness skrev i en kronikk i VG 9. mai om hvor urimelig dette er. Han hevder at «Norge er et internasjonalt fyrtårn når det gjelder likestilling for kvinner. Når det gjelder likestilling for menn, er vi en sinke som må dras til internasjonale domstoler» Bakgrunnen for at internasjonale domsoller trekkes inn er at ordningen kan stride med EUs likestillingsdirektiv.

Rolness peker i tillegg på hvor lett det er å klage på denne ordningen for politikere i opposisjon. Linda Cathrine Hofstad Helleland hevdet at det var pinlig av de rødgrønne å ikke gi fedre like rettigheter, men vil i dag – som Likestillingsminister – ikke gjøre noe likevel.

Bakgrunnen for dette er åpenbar for alle. Det skyldes ikke nye gode argumenter eller aspekter ved saken. Det skyldes kun en ting: mangel på prioritet i budsjettene.

Torbjørn Røe Isaksen illustrerte dette godt da han spurte Kjetil Rolness. "Enig i at ordningen ikke er bra, noe Høyre for øvrig har programfestet. Men et spørsmål: Du kan bruke 800 millioner av skattebetalernes penger på noe. Vil du prioritere dette?"

Det er uklart om Røe Isaksen mener 800 millioner i ekstra skatt. Er dette hans poeng er spørsmålet meget godt. Vi bør ikke øke skattene for å løse dette likestillingsproblemet.

Det er småbarnsforeldrene selv som bør løse dette likestillingsproblemet innenfor dagens foreldrepermisjonsordning. Foreldrepermperioden bør bli kortere slik at selvstendig opptjeningsrett for fedre kan bli realisert. Vi bruker i dag 21 milliarder i året på foreldrepermisjon så den trenger ikke forkortes nevneverdig for å få dekke inn 800 millioner.

Rolness nevner på Facebook kutt i sykelønn som en kandidat for å finne budsjettdekning. Kutt i sykelønn er et godt forslag av flere grunner, men ikke for å løse dette problemet.

Det finnes mange grunner til at vi har utvidet fedrekvoten de siste tiårene. Alt fra likestilling i hjemmet til på arbeidsplassen, til fedres selvstendige kontakt med barnet. Men en av de mest underkommuniserte grunnene til at vi stadig har akseptert økt fedrekvote er at det ikke i nevneverdig grad har vært på bekostning av mor. I 1993 var permlengden 42 uker med 4 uker fedrekvote. I dag er den 49 uker med 14 uker pappakvote. I 1993 kunne altså en mor være hjemme i 38 uker. I dag kan hun ta 35 uker. 3 uker har altså mødre «ofret» for pappa. I tillegg finnes det andre ordninger som forlenget perm til 80 % lønn, ulønnet perm, eller kontantstøtte.

Noen mer liberale og individualistiske stemmer hevder at foreldrepermen bør deles i to like deler for å fremme enda mer likestilling. Perm bør være et individuelt velferdsgode. Personlig synes jeg argumentet er dårlig da det å få barn er en familiegreie – ikke en individgreie. Samtidig er argumentet godt med tanke på at rettigheter bør fordeles likt.

Men det mange progressive og liberale feminister, som er for dette forslaget, ikke har tatt innover seg er hvor sterk motstand det sannsynligvis vil møte fra mødre selv. Deres permlengde vil nemlig bli kraftig innskrenket.

Men det er ikke en 50/50 deling av foreldrepermisjonen som diskuteres nå. Det er snakk om å gi fedre selvstendig opptjeningsrett. Det bør de få, men foreldrene må ordne opp selv og kutte i den totale permen. Reduseres den totale foreldrepermlengden litt får vi råd til å gi fedre fulle rettigheter.       

 

Gå til innlegget

Rusa av Listhaug

Publisert 7 måneder siden - 1515 visninger

De siste dagene har nok mange oppfattet det norske storting som en barnehage. Vi har savnet en voksen som kan rydde opp i kaoset. Det er ganske utrolig at Sylvi Listhaug fikk ta den rollen.

Listhaugs motstandere har ment at hun har gått for langt. Det har de selvsagt mye rett i, men både bildet de forsøker å skape av Listhaug, og kravene de stiller til henne, er urimelige. Derfor vinner Listhaug. Og det kommer hun til å fortsette å gjøre, så lenge ikke opposisjonen vil lære.

Bildet særlig venstresiden, men også andre, tegner av Listhaug er ikke alltid uten poenger, men de er alltid preget av overdrivelser som hjelper Listhaug. Kaj Skagen har skrevet svært godt om dette flere ganger. For eksempel i hans kommentar i Dag og Tid «Trollkvinna og dei gode hjelparane». Særlig Listhaugs bruk av begrepet godhetstyranni er effektivt, fordi det er såpass presist og riktig. Noen mennesker forsøker å ta monopol på godhet. Og når de tolker Listhaugs bruk av begrepet som om hun angivelig er mot godhet, bekrefter de bare hennes poeng.

Men denne gangen gikk Listhaug for langt, gjorde hun ikke? Jo, det finnes det gode argumenter for å hevde, men igjen skygget dårlige argumenter for de gode. Facebook-posten, der hun hevdet at Arbeiderpartiet satt terroristers rettssikkerhet over nasjonens sikkerhet, var typisk populistisk og ganske autoritær retorikk av typen «enten er dere med oss – eller så er dere med terroristene».

Man kan også kritisere Listhaug for ikke selv å se at dette kunne kobles til 22.juli-traumet. Det er imidlertid en spekulativ overdrivelse å hevde at hun bevisst spilte på dette. Samtidig var det i Stortinget grunn til å kritisere Listhaug for ikke raskere og tydeligere komme med en ordentlig unnskyldning.

Rødt fremmet mistillitsforslag. Ballen begynte rulle. Ingen voksne i opposisjonen stoppet den. Utenfra må det ha sett himmelropende dumt ut at vi risikerte mistillit og regjeringskrise på grunn av en kritikkverdig Facebook-oppdatering. Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet kunne stoppet det hele. Støre kunne sagt at Listhaug fortjente masse kritikk, men at mistillit var en overdrivelse. Det ville vært voksent, men istedenfor var det Listhaug som kunne si at norsk politikk de siste dagene har vært omgjort til en barnehage, og respondere med å ta ansvar og gå av som justisminister: «Da er det min oppgave å opptre voksent».

Sett fra tilhengere til Listhaugs ståsted (hun er populær langt utenfor sitt eget parti) blir Listhaug den voksne som står opp for regjeringen og hindrer innvandringsliberale krefter i å få regjeringsmakt.

Hvorfor skjer alt dette? Jeg tror det skyldes at opposisjonen og Listhaug har mer til felles enn de tror. Begges standpunkter er for preget av beruselse: enten er man veldig for Listhaug, eller veldig imot henne.  

Det holdt på å gå galt for Listhaug denne gang. Hun burde høre på sin danske kollega, Bertel Haarder, som har advart mot den beruselse populære politikere kan oppleve. Haarder fortalte på et frokostmøte i Civita i fjor om hvor populær han ble i det danske folk, da han innførte en strammere innvandringspolitikk.    

Listhaug gikk av som statsråd, men landet til tross for merkelige uttalelser om ytringsfrihet og knebling, likevel på bena denne gangen også. Det er sannsynlig at Listhaugs posisjon hos det norske folk bare vil styrkes når hun nå blir stortingsrepresentant. Godt hjulpet av berusede Listhaugkritikere.   

Gå til innlegget

Mulighetslikhet uten frihet gir ikke mening

Publisert 7 måneder siden - 443 visninger

Sigrid Melhuus og Hilde Nagell i Agenda forfekter et begrep om mulighetslikhet som ikke tar tilstrekkelig høyde for verdien av individenes og familienes frihet.

Sigrid Hagerup Melhuus skrev på Agenda Magasin 1.februar at «Det private burde være politisk». Det var i hovedsak to grunner til at jeg svarte på denne kommentaren. Melhuus, og nå også Agendas Hilde Nagell (Vårt Land 14.mars), forfekter et begrep om mulighetslikhet som ikke tar tilstrekkelig høyde for verdien av individenes og familienes frihet. I tillegg er fremstillingen av familiesfærens frihet i det norske samfunn skeiv. Det er ikke riktig at vi i dagens Norge i for stor grad overlater ansvaret for barn til familiens sfære. Fellesskapet – både forstått som det offentlige og sivilsamfunnet – stiller i dag opp for barn gjennom alt fra barnehager, foreldrepermisjonsordning, skole, helsevesen og barnevern til frivillige idrettslag og menigheter.

Det er likevel riktig, som Nagell skriver, at det finnes barn som av ulike grunner opplever at familiens rammer ikke gir barn den tryggheten det burde kunne forvente. Foreldrene er kanskje enslige, har lav inntekt eller har psykiske problemer. Selvsagt er verken min kollega Eirik Løkke eller jeg uenig i at det er en politisk oppgave å hjelpe slike barn. Det gjøres også i stor grad i dag. Men vi lykkes ikke alltid. Gode velferdsordninger kan være til hjelp, men kan også gi dårlige incentiver til arbeid. Nagell skriver om barn som opplever at foreldrene med psykiske problemer ikke klarer å følge opp barna godt nok. Her bør selvsagt det offentlige hjelpe, men vi trår lett feil om vi ikke også respekterer slike familiers frihet og selvbestemmelse. Som jeg skrev i mitt opprinnelige innlegg, har moderate til både venstre og høyre i politikken ingen illusjoner om at det er mulig å skape perfekte institusjoner rundt barna våre. Verken familien, sivilsamfunnet eller staten er perfekte institusjoner, og derfor er det viktig med ansvarsfordeling og maktbalanse mellom disse institusjonene.  

Nagell skriver at jeg bommer hvis jeg tror det er like muligheter i Norge, og at jeg undervurderer strukturer. Det er ikke riktig. Jeg skrev at foreldres bakgrunn har betydning for barn, men mener likevel at det er stor grad av like muligheter i Norge.

Grunnen til at Nagell og Melhuus ikke er enige i dette, er at de forfekter mer radikale enn liberale ideer om hva like muligheter betyr. Hvis like muligheter skal gi mening må det kobles til frihet. Det er riktig at en del sosioøkonomiske trekk går i arv. Men det at noe går i arv – for eksempel at legedatteren blir lege, eller at en uføretrygdet får en sønn med lav utdannelse – betyr ikke nødvendigvis at mulighetslikhet mangler og at «strukturer» har hindret frie valg. Mulighetene er der, men folk velger, ikke uavhengig av strukturer selvsagt, annerledes enn Nagell og Melhuus ønsker at de skal gjøre.

Et annet radikalt trekk ved Melhuus og Nagells argumentasjon er en for sterk vektlegging av trygghet og likhet fremfor familiens ansvar og frihet. Melhuus har for eksempel rett i at det å komme hjem med et nyfødt barn fra barsel kan virke ansvarstyngende for en nybakt mor og far, men nettopp derfor stiller det offentlige i stor grad opp. Fullkommen trygghet og likhet kan likevel ikke det offentlige gi familiene og deres barn. Et kjennetegn ved det liberale demokratiet er at et virkemiddel ikke i seg selv er legitimt, bare formålet er godt. Det liberale demokratiet fordrer en vurdering av hvorvidt noe er forholdsmessig. Det innebærer at noe ansvar må også familiene ta, ellers taper vi friheten og mangfoldet i jakten på trygghet og likhet. 

Gå til innlegget

Frykten for at mennesker er forskjellige

Publisert 9 måneder siden - 1732 visninger

Når vi ser nærmere på hvordan SV forholder seg til hva like muligheter betyr og hvor liten aksepten for ulike mennesker er, forsvinner fort mye av det liberale utgangspunktet.

Sosialistisk Venstreparti har hatt et av de beste slagordene i norsk politikk. «Ulike mennesker, like muligheter» kombinerer verdiene frihet og likhet på en liberal måte. Mennesker er frie, ulike individer, men vi er samtidig likeverdige og vi skal ha like muligheter. Når vi derimot ser nærmere på hvordan SV forholder seg til hva like muligheter betyr og hvor liten aksepten for ulike mennesker er, forsvinner fort mye av det liberale utgangspunktet. Eksemplene er mange, men sist ut er SV-medlem og rådgiver i tankesmien Agenda, Sigrid Hagerup Melhuus, som i en artikkel på Agenda Magasin hevder at «Det private burde være politisk» og at fellesskapet –  forstått som staten – ikke stiller nok opp for barna våre. Hun sammenligner samfunnet med en bedrift og sier at barna er en innsatsfaktor som blir forsømt når det i så stor grad blir overlatt til familien.

Det er flere ting ved Melhuus’ artikkel som kan drøftes, men en rød tråd er at det forfektes et veldig radikalt syn på politikk og familie. For det første bommer hun i forsøket på en deskriptiv beskrivelse av hvordan vi i Norge fordeler ansvaret for barna våre mellom familie, sivilsamfunn og det offentlige. Melhuus tar rett og slett feil når hun hevder at fellesskapet knapt stiller opp. Det andre problemet er synet på hvor mye staten kan og bør løse. Moderate mennesker både til høyre og venstre vil ikke ha noen illusjoner om at det er mulig å skape perfekte institusjoner rundt barna våre. Verken familien, sivilsamfunnet eller staten er perfekte institusjoner, og derfor er det viktig med ansvarsfordeling og maktbalanse mellom disse institusjonene. Det tredje problemet er at det tilsynelatende fremmes et syn på barn og familie som står i fare for å utviske forskjellen mellom økonomisk vekst og andre verdier som familiens frihet. At familier er ulike og at barn derfor har ulike oppvekstvillkår kritiseres av Melhuus fordi det hindrer samfunnets behov for å maksimere produksjon, offentlig velferd og økonomisk vekst.

I Norge har vi på utdanningssiden sterkt subsidiert og tilnærmet full barnehagedekning fra barna er ett år. Grunnskolen, videregående opplæring og høyere utdanning er offentlig finansiert. Slik sett er vi ikke så langt unna idealet om at ulike barn skal ha like muligheter uavhengig av foreldrenes inntekt. Før barna fyller ett år har vi en svært raus foreldrepermisjonsordning, barna følges opp av helsestasjon fra de er helt små. Helsesøster kommer til og med på hjemmebesøk for å se at alt er bra og alt fra amming til bleieskift fungerer. Offentlige familievernkontor tilbyr familier billige eller gratis tjenester for å verne om barn og familier.

Videre er det for eksempel ikke egenandel for legebesøk for barn under 16 år. I tillegg har vi et barnevern som skal passe på barna våre hvis familien svikter. Sammenlignet med andre land får norske barn med funksjonshemming, lærevansker eller andre behov svært god oppfølging fra det offentlige. Vi har et sterkt sivilsamfunn med mange frivillige organisasjoner og menigheter med aktiviteter for barn og unge hver dag hele året. Fellesskapet i Norge – både forstått som det offentlige og sivilsamfunnet – stiller altså i høy grad opp for barna våre. Likevel hevder Melhuus at det ikke er nok og stiller spørsmål ved hvorfor «vi overlater så mye av de viktigste årene i et menneskes liv til den private sfæren, når vi vet at barns oppvekst vil få store konsekvenser for den enkelte og samfunnet?»

Melhuus har rett i at foreldrenes bakgrunn har mye å si for barns muligheter. Foreldre har ulik evne til å være omsorgsfulle foreldre – ulik kulturell, økonomisk og sosial kapital. For at barn fra alle disse familiene skal få like muligheter så godt det lar seg gjøre, og for å sikre dem grunnleggende rettigheter, stiller fellesskapet i stor grad opp. Men dette offentlige engasjementet for barna kan ikke bli for sterkt hvis det ikke skal bryte med andre viktige verdier som familiens frihet og mangfoldet i samfunnet. Det kan også virke kontraproduktiv å gi det offentlige for mye ansvar. Kristin Clemet skrev i en artikkel i Minerva i 2013 om undersøkelser som viser at lærere og førskolelærere ikke alltid klarer å se barna objektivt. Blant annet favoriseres rolige barn. I tillegg er det som Clemet skriver en stor forskjell på å bli elsket og profesjonelt likt. Er det viktig å bli elsket, er det derfor også viktig å være sammen med familien.

En fortolkning av like muligheter som kobles for sterk til at resultatet skal bli likt hindrer frihet. Familier må være like i betydningen likeverdige. Det er riktig at vi i Norge til tross for høy grad av like muligheter og sosial mobilitet ikke har like høy sosial mobilitet på alle områder – for eksempel innenfor utdanning og yrkesvalg. Men mangel på sosial mobilitet trenger ikke med nødvendighet være et tegn manglende muligheter. Datteren til en lastebilsjåfør har muligheten til å bli jurist hvis hun har evnen og lyst, men hun må også få lov å velge å bli lastebilsjåfør uten at noen skal hevde at hun er ufri.

Barna er fremtiden vår, og det er selvsagt ønskelig at barn skal få best mulig muligheter og få utviklet sine talenter, men det er naivt å tro at vi forbedrer dette med en radikal endring i ansvarsfordelingen og makten mellom stat, sivilsamfunn og familien. En radikal økning i det offentliges ansvar kan undergrave familien og sivilsamfunnets ansvar for barna våre. Skal familien som institusjon bevares slik at den står best mulig rystet til å ta vare på barna bør det offentlige stille opp, men familienes egenart og ulike behov og ønsker må respekteres.  Alt dette betyr ikke at det offentlige ikke kan gjør mer eller gjøre ting bedre for våre barn. For eksempel har Kristelig Folkeparti foreslått å øke og skattlegge barnetrygden som en inntekt, for å skape bedre omfordeling.

Et samfunn hvor ansvaret for barna våre i for stor grad overlates til en av institusjonene – i dette tilfellet staten – vil skape et kaldt samfunn.

Gå til innlegget

Alt henger sammen med alt

Publisert 10 måneder siden - 1260 visninger

Sentrums valg står ikke mellom fellesskap og individ. Ingen politiske retninger har monopol på sosialt ansvar.

Politisk redaktør Berit Aalborg forklarer i Vårt Land 15.12. at Venstres vilje til å starte regjeringsforhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet, er et siste stopp i en årelang politisk fløykamp. At det er ulike meninger i Venstre er det liten tvil om. Men Aalborgs inndeling innebærer at de som er positive til regjeringssamarbeid, også har et positivt forhold til begrepet liberalisme og er mindre opptatt av det sosiale. Dette tilslører mer enn det forklarer. Professor i filosofi, Lars Fr. Svendsen, som også er tilknyttet Civita, har sagt at han er kritisk til begrepet «sosialliberalisme», fordi det antyder at liberalismen i utgangspunktet er usosial.

 

Kritikken mot sentrumspartienes samarbeid med borgerlig side, og i nyere tid med Fremskrittspartiet, er ikke ny. Fra de siste valgene husker vi valgkampsutspill om at en stemme på Venstre er en stemme til Fremskrittspartiet – underforstått: Frp er fælt. At venstresiden stempler høyresiden for å være hjerterå og utelukkende individualistisk orientert, er heller ikke nytt. På midten av 1980-tallet anklaget Arbeiderpartiet Willochs borgerlige regjering for å rasere velferdsstaten. At det den gang, som nå, ikke var noen substans i påstandene synes ikke å bekymre Aalborg nevneverdig.

 

Liberale reformer. Willoch-regjeringen bygget ut velferdsstaten, men liberaliserte blant annet åpningstider, kringkastingsmonopolet og boligmarkedet. Dette var liberale reformer, men de var langt fra usosiale. Lengre åpningstider i butikker gjorde det for eksempler enklere for barnefamilier å handle og å kombinere jobb og familie. Liberalisering av boligmarkedet fikk bukt med et svart marked som de minst ressurssterke tapte på, og opphevelsen av NRK-monopolet gjorde det mulig for sivilsamfunnet, som for eksempel kristne organisasjoner, å drive radio.

 

Aalborg trekker inn Margaret Thatcher som en motsetning til det sosialliberale Venstre på 1980-tallet. Hun forklarer dette med at Venstre støttet Ap i 1985. Venstre datt ved valget i 1985 helt ut av Stortinget og fikk ikke inn noen kandidater før ved valget i 1993. I 1986 tok Brundtland over etter Willoch. Men Brundtland tok bare over der Willoch slapp. Ingen av Willochs liberaliseringer ble reversert – de fortsatte bare.

 

Brundtland og Thatcher. Professor i økonomisk hiostorie, Einar Lie har et litt annet syn på historien enn Aalborg og har sammenlignet Brundtland med Thatcher. Brundtlands politiske linje skyldes innsikt i at mer liberal økonomisk politikk på vesentlige områder var nødvendig for å sikre et bærekraftig næringsliv, tilgang på arbeidsplasser og skatteinntekter til velferdsstaten. Hvilken sosial profil som manglet ved disse liberaliseringene er vanskelig å få øye på, og det er i hvert fall ikke gitt at den sosiale profilen i dag ville vært bedre om Willoch og Brundtland ikke hadde gjennomført sine liberale reformer.

 

Liberalismen er mangfoldig, og det finnes ingen ”fasit” for hva som er en ”ren” liberalisme. I liberalismen må viktige verdier og gode saker veies mot hverandre. Norge er for eksempel blant de land i verden der staten spiller en stor rolle, men den spiller i hovedsak også en klok rolle, sett fra et liberalt perspektiv. Vi har en sterk stat, men den er begrenset av blant annet rettsstaten, et sterkt sivilsamfunn og en meget åpen og velfungerende markedsøkonomi.

  

Alturistisk surrogati. Aalborg trekker også frem verdikampen i Venstre som noe som er vunnet av liberale krefter.  Hun nevner Sveinung Rotevatn og blant annet motstand mot «forbudet mot bruk og besittelse narkotika, forbudet mot sexkjøp, mot hatefulle ytringer, mot organisert poker, mot eggdonasjon og uegennyttig surrogati.»

Man kan være både liberal, konservativ og kristendemokrat og være både enig og uenig i deler av eller alt dette. Et vanlig syn blant liberale er at frie individer må ta mer ansvar for både for seg selv og andre. Men et vanligere argument i norsk debatt om blant annet narkotika og sexkjøp er at liberalisering handler om å hjelpe de svake. At liberale grep kan være god sosialpolitikk viser Per Magnus Finnanger Sandsmark i et annet svar til Aalborg.

 

For karikert.Det er av og til mulig å kritisere liberalismen for å være litt naiv for virkelighetens brutalitet, men liberalismekritikken blir fort karikert. Det er få grunner til å tro at liberale mennesker har mindre sosial samvittighet eller ikke anerkjenner menneskets sosiale vesen.

Aalborg er bekymret for de delene av Venstre som er mot regjeringssamarbeid. De bekymringene bør tas på alvor, men da bør en ikke argumentere med overdrivelser om Høyre og Frps liberalisme. For eksempel er høy oljepengebruk eller for lite bruk av grønne skatter argumenter mot regjeringssamarbeid, men det kan også være argumenter for regjeringssamarbeid. Man bør søke makt for å endre kurs på politikken.

 

Det er selvsagt legitimt å være uenig i at Venstre eller KrF bør delta i en regjering der Frp er med. Men å antyde at grunnen er at liberalismen mangler sosial samvittighet er et veldig dårlig argument.

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
17 minutter siden / 4059 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
35 minutter siden / 3346 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3346 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 3346 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 3346 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 3346 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 3346 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 3346 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 3346 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 3346 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 8 timer siden / 3346 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 8 timer siden / 3346 visninger
Les flere