Lars Kolbeinstveit

Alder: 36
  RSS

Om Lars

Lars Kolbeinstveit jobber som filosof og rådgiver i Civita. Han er utdannet filosof med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Lars har også studert samfunnsøkonomi, tilsvarende grunnfag og mellomfag, ved Universitet i Bergen. Tidligere har Lars vært leder i Studentersamfunnet i Bergen (2004) og jobbet som kronikk- og debattansvarlig i Dag og Tid. Lars sitter i dag i tidsskriftet Minerva sitt redaksjonsråd.

Følgere

Kristelig Folkepartis valg

Publisert 24 dager siden - 659 visninger

Otto Krogseths tolkning av liberalismen og de borgerlige partienes forhold til liberalismen er karikert.

Professor emeritus Otto Krogseth har i Vårt Land 21. august en kronikk som tar til orde for samarbeid mellom Ap, Sp og KrF.

Det er selvsagt greit å argumentere for et slikt samarbeid. Men det er mye ved Krogseths analyse, hans tolkninger av meningsmotstandere og ideologiske forskjeller som er mangelfull.

Det er ikke riktig at de borgerlige partiene kun vektlegger individuell frihet, og at det bare er venstresiden som er fellesskapsorientert.  Fellesskap og solidaritet, både forstått som offentlig, skattefinansiert velferd og som private og sivile fellesskap, står sterkt både på høyre- og venstresiden.

Fint sitat

Krogseth siterer Zygmunt Bauman, som sa at ”frihet uten fellesskap er like farlig som fellesskap uten frihet.” Det er et fint sitat, men et sitat som det neppe er noen som er uenig i.

Kroghseth tolker Sveinung Rotevatn (V) som et ”eklatant eksempel på hyperliberalistisk ideologi.”  Det er nok riktig at Sveinung Rotevatn ikke er konservativ, men Krogseth overdriver når han skal beskrive hvor liberalistisk Rotevatns ideologi er. Korgseth skiller for eksempel ikke mellom stat og samfunn. Når liberalere som Rotevatn toner ned statens rolle i samfunnet er det ikke nødvendigvis fordi de ikke anerkjenner de viktige verdiene Krogseth setter høyt: ”solidaritet, enhet og felles identitet.” Det kan snarere være en sterkere vektlegging av at disse verdiene må utvikles ikke bare i regi av staten, men i samfunnet.  

Når det gjelder spørsmål om rus og bioteknologi er nok Rotevatn mer liberal enn KrF er, men igjen mistolkes Rotevatn. Det å være liberal er ikke det samme som å være holdningsløs. Dessuten finnes det også mange saker der KrF og Venstre finner sammen, som for eksempel i den økonomiske politikken eller i synet på velferdsstaten og klima.

Minst reformåpent

Krogseth er kritisk til søndagsåpne butikker og savner verdikonservative stemmer som Lars Roar Langslet.  Men Langslet var ikke mot søndagsåpne butikker. Senterpartiet, som Krogseth plasserer på den mer fellesskapsorienterte venstresiden, ble for øvrig omtalt av Langslet som det ”minst reformåpne” partiet i norsk politikk og et parti som hadde fortjent en plassering ”lengst til høyre på den gamle venstre/høyre-aksen.”

Krogseth skriver også at høyresiden kan assosieres med det frie, uregulerte og manipulerende markedet. Denne påstanden viser hvor liten innsikt Krogseth har i hvordan norsk markedsøkonomi fungerer, og hvor bred politisk støtte den faktisk har. Det er riktig at Norge har en åpen og velfungerende markedsøkonomi. Den bidrar blant annet til at vi har mye lavere ulikhet enn for eksempel USA har. Samtidig har vi en relativt stor offentlig sektor, noe som har fått forskere til å kalle den vellykkede nordiske samfunnsmodellen for «kapitalistiske velferdsstater».

Grov forenkling

Et annet eksempel er at Krogseth mener at tax-free-salget må overtas av Vinmonopolet istedenfor å tjene «kapitalinteresser». Man kan si mye om tax-free-ordningen, men det er ikke slik at den bare tjener ”kapitalinteresser”. Den er først og fremst med på å finansiere distriktsflyplasser gjennom Avinor.

Kroghseth innrømmer at hans inndeling av ideologiske forskjeller er grov, men han ender dessverre med en enda grovere forenkling ved å neglisjere alt som er verdikonservativt til høyre i det politiske landskapet.  Han mener at KrF tradisjonelt har hatt motstand mot Ap blant annet på grunn av verdiliberalisme innenfor områder som samliv, reproduksjon og bioteknologi. Det har Krogseth rett i, men det blir for enkelt å si at høyresiden er blitt like instrumentell eller verdiliberal som Ap er i disse spørsmålene. Ett eksempel er Bent Høie og Høyres rolle i reservasjonsrettsaken I tillegg er det ideologiske forskjeller og tradisjoner som gjør at KrFs tilnærming til familiepolitikk eller bioteknologi blir møtt med større forståelse på den liberalkonservative høyresiden enn på venstresiden.     

Gå til innlegget

Høye skatter kan svekke fellesskapet

Publisert 30 dager siden - 435 visninger

Kristendemokratiske begreper om solidaritet og fellesskap handler om mye mer enn høyt skattenivå.

I Vårt Land 18. august ble det vist til undersøkelser som ­viser at andelen som er positive til skatt har økt: «I 2001 var 43 prosent av de spurte enige­ i at det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet, mens 52 prosent var uenig. Høsten 2015 var svarfordelingen kraftig endret. De positive til høyt skattenivå hadde økt til 71 prosent, mens 25 prosent var ­uenig. Mens 46 prosent av de spurte i 2001 mente at «lavere skatter» var en spesielt viktig sak, var det bare 11 prosent som mente det samme i 2015.»

Hva som er årsaken til denne endringen er vanskelig å svare på. Ottar Hellevik sier at «det er tydelig at det å prioritere offentlig virksomhet og være villig til å ­betale for det, har sterk støtte i befolkningen» Men hvorvidt norske velgere ønsker et høyt skattenivå, får vi ikke et holdbart svar på om ikke oljepengebruken tas med.

Helleviks tolkning. Derfor er det gode grunner til å stille spørsmål ved Helleviks tolkning. Det er helt riktig at vi bruker mye penger på offentlig virksomhet i Norge, men hvorvidt vi er villige til å betale for det over skatteseddelen er høyst uklart. Grunnen til dette er at en så stor andel av ­offentlige utgifter i Norge blir dekket av penger fra Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). I et Civita-notat, skrevet av kollega Haakon Riekeles, vises det til at «mens hver tolvte krone som ble brukt på statsbudsjettet i 2006, kom fra oljefondet, er hver sjette krone som ble brukt i 2016, en oljekrone.»

Uten overføringer fra Oljefondet – i 2017 budsjettert til rekordhøye om lag 260 milliarder kroner – måtte skattenivået vært mye høyere, eller de offentlige utgiftene måtte vært betydelig lavere. Det er ikke usannsynlig at befolkningens syn på skatt ville endret seg betydelig om de høye offentlige utgiftene vi har i Norge i sin helhet måtte vært dekket over skatteseddelen. Det er også sannsynlig at alt fra effektiviteten i offentlig sektor, kulturbudsjettet eller rause velferdsordninger – kanskje særlig sykelønnsordningen – ville blitt satt under mye større press.

Rolf Aaberge i SSB har et litt annet perspektiv på hvordan ­synet på skatt kan tolkes og sier i samme sak som Hellevik er intervjuet «Dersom man vet at man selv er skjermet for skattene, er man ofte positiv. Man liker at ­naboen betaler, men ikke seg selv».

Oljefondet tar regningen. Og det er nettopp det som er tilfelle i Norge: «naboen» – eller sagt med andre ord: Oljefondet tar regningen. Oppslaget i Vårt Land kan kritiseres fordi det ikke tar inn dette perspektivet. I saken blir også KrFs kritikk av skatte­kutt nevnt.

Sett i lys av hvor stor andel av statsbudsjettet som blir dekket av oljepenger er argumentene mot skattekutt ikke helt urimelige, men på sikt kommer vi ikke utenom at veksten i offentlige utgifter må ned. Vi kan ikke regne med like høy vekst i overføringene fra Oljefondet.

Men økt skatt kan ikke alene løse utfordringene vi står overfor. Hvis vi kun skal øke skattene for å finansiere fremtidens velferd, må de settes så høyt at de vil skade økonomien i alvorlig grad. For eksempel viste produktivitetskommisjonen at skatte­nivået for gjennomsnittsfamilien må over 60 prosent i mangel av andre reformer. Et slikt skattenivå er ikke bærekraftig og gir alvorlige effektivitetstap. Verken venstresiden eller høyresiden kommer utenom kutt i offentlige utgifter, tiltak som fremmer produktivitetsvekst i offentlig sektor og økt arbeidsinnsats generelt.

Kristendemokratiske ideer. En mer fruktbar diskusjon enn venstresidens tendens til «velferd eller skattelette til de rike» tar inn over seg dette mer langsiktige perspektivet. Det vil også være i tråd med kristendemokratiske ideer om bærekraft.

Diskusjonen om skatt bør også nyanseres. For eksempel dreier ikke diskusjonen om skatt seg om manglende vilje til å betale skatt til fellesskapet. Diskusjonen dreier­ seg om måten man skatter på. Hvordan skattesystemet er utformet har noe å si for effektivitetstapet i økonomien og hvorvidt det for eksempel gir gode incentiver til å investere i næringsliv, jobbe mer eller forurense mindre.

Norsk økonomi er inne i en omstillingsfase der vi trenger et innovativt næringsliv – og da er ikke mer formuesskatt løsningen. Kampen for et godt og ­effektivt skattesystem, hvor skattenivået ikke er for høyt, handler om en sunn balanse mellom offentlig, sivil og privat sektor.

Hele spekteret. Det er også positivt hvis nordmenn har høy skattevilje. Gode offentlige velferdsordninger er noe som støttes langs hele det politiske spekteret.

Skal høy skattevilje ivaretas, må vi likevel også være opptatt av hvordan verdiene skapes. En voksende offentlig sektor som unndrar seg omstilling eller opprettholder for rause velferdsordninger kan svekke folks vilje til å betale skatt. Et slikt perspektiv er mer i tråd med et kristen­demokratisk og borgelig syn på hva fellesskap dreier seg om.

Det dreier seg ikke om motstand mot offentlige sektor eller offentlig velferd, men snarere et mer utvidet fellesskapsbegrep, som inkluderer familiene, frivilligheten og næringslivet.

Lars Kolbeinstveit

Filosof og rådgiver i Civita

Gå til innlegget

Radikale representerer ikke alltid motmakt

Publisert 3 måneder siden - 497 visninger

Kirken har fortsatt en moralsk autoritet i Norge. Den kan lett mistes om den brukes til å gi bestemte, og ofte snevre, politiske syn større tyngde.

Hvor grensene går for kirkens politiske engasjement er det ulike legitime meninger om. Lars Laird Iversen skriver (Vårt Land 4.juli) at jeg har rett i at en kirke som er aktiv i klimasaken kan komme på kant med en relativt stor gruppe av sine medlemmer. Samtidig sier Iversen at grupper kan bli provosert av manglende engasjement for skaperverket.  Men mitt anliggende har ikke vært å kritisere engasjement, men snarere vise betydningen av den åpenheten som også er viktig for Tor B. Jørgensen (Vårt Land 1.juli).

Tradisjonsbundet. Et engasjement som blir så sterkt at det for eksempel tenderer til å stemple meningsmotstandere som motstandere av å hjelpe for eksempel flyktninger eller løse klimakrisen, fordi de har andre syn på løsninger, tilfører den politiske debatten lite. Kirken bør holde seg på armlengdes avstand fra en slik debattform, hvis den skal fungere som en åpen kirke for troende og tvilende. Kaj Skagen skriver i Dag og Tid 30. juni at mange ønsker at kirken skal være et tradisjonsbundet sted hvor en slipper mediestyrt politikk. Kirken har fortsatt en moralsk autoritet i Norge. Den kan lett mistes om den brukes til å gi bestemte, og ofte snevre, politiske syn større tyngde.   

Autoritært. Undertrykkelse av homofile har langt på vei vært kirkens ansvar, og et oppgjør her skulle på mange måter bare mangle. Et oppgjør med reaksjonære krefter har vært nødvendig fordi kirken, som Jørgensen sier, ikke har lyttet til de homofiles virkelighet. Men i dagens norske samfunn, inkludert Den norske kirke, har kampen for homofiles rettigheter kommet langt på kort tid. På et frokostmøte i Civita 21. juni spurte Øyvind Håbrekke om ikke det kunne bli et problem for homofiles kamp hvis andre spørsmål, som ikke nødvendigvis har med legning å gjøre, for eksempel kunstig befruktning, barns rett til å kjenne biologisk opphav osv, ikke kan diskuteres åpent nok. Kirken har vært autoritær i møte med homofili, men Håbrekkes spørsmål kan tolkes som en advarsel mot at oppgjøret med det autoritære omdannes til ny maktbrukt. Det er viktig for kirken å snakke om disse spørsmålene til tross for at de er vanskelige. Og de står nærere hva kirken har etisk kompetanse til å snakke om, enn spesifikke spørsmål om oljeboring nord eller sør for en eller annen breddegrad.

Nasjonalisme. Til slutt vil jeg si meg enig med Laird Iversen i at koblingen mellom norskhet og kristendom ikke bare er fremprovosert av radikale krefter i kirken. Han har rett i at denne retningen suger næring fra eget bryst. Mitt poeng er at vi også bør anerkjenne en inkluderende nasjonalisme slik at ikke høyrepopulister alene får definere koblingen mellom norskhet og kristendom.

Gå til innlegget

Raddis-kirke kan ekskludere

Publisert 3 måneder siden - 880 visninger

Ingen er tjent med at moderate krefter i Den norske kirke presses ut av kamp mellom radikale og reaksjonære krefter.

Tor B. Jørgensen er i en kronikk i Vårt Land 27.juni ikke bekymret for økende støtte til nasjonalisme innenfor Den norske kirke. Han er uenig med Lars Laird Iversen, som i Vårt Land 19.6 blant annet uttalte at ”til nå har ideen om folkekirken vært åpen og liberal, men jeg ser et økende potensial for at den kobles opp mot nasjonal identitet.”

Det er flere grunner til at Laird Iversens poeng ikke bør undervurderes. Hvis ikke en inkluderende nasjonalisme anerkjennes, og radikale syn på politiske spørsmål som klima og innvandring blir for dominerende, kan det bidra til splittelse. Høyrepopulisme eller ekskluderende nasjonalisme kan, slik Laird Iversen er inne på, få vind i seilene og spille på at kirken er politisk korrekt, radikal eller ”venstrevridd”.  

Felles virkelighet. Det er forståelig at kirken engasjerer seg i saker som klimaspørsmålet eller flyktninger. Det første kan knyttes til forvalteransvaret og det andre til det kristne budskapet om nestekjærlighet. Likevel kan tendenser til å antyde at noen ikke engasjerer seg, hvis de har andre syn i disse spørsmålene, virke splittende. Jørgensen skriver om klimakrisen at ”det haster og at politikere nå må ta store og viktige begrep” og at det er en ”felles beskrivelse av virkeligheten” i denne saken.

Enighet om klima. Det er nok riktig at majoriteten av kirkens medlemmer anerkjenner at klimaendringene også er menneskeskapte, men hvilke klimatiltak som virker – om det er kutt i nasjonale eller internasjonale utslipp, tiltak som styrer med markedet og legger avgift på utslipp, eller tiltak som reduserer norsk olje- og gassproduksjon, hersker det høyst legitim uenighet om. Jørgensen anerkjenner at det er tvil og usikkerhet rundt hvor sterkt kirken bør engasjere seg i disse sakene. Samtidig virker det som han ikke ser at ulike syn på klimaløsninger ikke handler om mer eller mindre engasjement for saken. Han hevder at meningsmotstandere eventuelt mener at kirkens engasjement skal svekkes. Men hvordan vet han egentlig det?   

Moderate syn. I saker som nasjonalisme og innvandring er det viktig at moderate syn kommer til uttrykk. Som min kollega Torkel Brekke sier til Vårt Land 19. juni har Den norske kirke også vært et viktig symbol for nasjonal identitet. Koblingen mellom en moderat nasjonalisme og kirken tror jeg mange kirkemedlemmer identifiserer seg med. For eksempel gir radikale prester i Sverige, som hevder at kirken ikke må feire nasjonaldagen, lett bare næring til høyrepopulister som ønsker å politisere kirken.

Komplisert felt. Radikale og moderate krefter i kirken kan nok enes om at Sylvi Listhaug tidvis har en ganske hard retorikk i innvandringsdebatten, men innvandring- og flyktningpolitikken er et komplisert felt.  En kirke som henger for seg for mye opp i Listhaugs retorikk og mistolker den – i tillegg til ikke å anerkjenne at det finnes ulike legitime syn på hvordan vi hjelper flyktninger best – står i fare for å virke fremmedgjørende på en mer moderat majoritet. Jørgensen snur derfor på mange måter saken på hodet når han hevder at et fortsatt tydelig engasjement i innvandringssaken kan ende opp med at kirken går fra å være ”politisk korrekt” til ”politisk ukorrekt”, og at det i så fall understreker at ”kirken ikke styres av politiske interesser, men av sitt budskap”.  For det er nettopp ved å definere kirkens budskap om nestekjærlighet eller forvalteransvaret for snevert og radikalt at det er styrt av politiske interesser.      

Gå til innlegget

Jeg misjonerer ikke for nattvekterstaten

Publisert over 3 år siden - 281 visninger

At jeg påpeker at det offentliges ansvar for helse og utdanning kan bli for dominerende er ikke det samme som å misjonere for nattvekterstaten.

Geir Kjell Andersland anmelder i Vårt Land 5. april boken Ansvar: 15 essays, som Civita har gitt ut. Som medredaktør er jeg takknemlig for mange hyggelige ord om boken. Likevel føler jeg behov for oppklare en misforståelse.

Jeg har i boken skrevet et essay om «sivilsamfunn og ansvar». Et hovedpoeng i mitt essay er at vi bør skille mellom tyngre institusjoner innen helse og utdanning, og meningsbærende institusjoner som kirken, mediene, partiene, kulturlivet og ulike interesseorganisasjoner.

Uavhengig. De meningsbærende institusjonene har et stort ansvar i samfunnet, spesielt ved at de har en sentral demokratibyggende funksjon. Det er for eksempel vesentlig for det norske demokratiet at vi har medier som ikke er knyttet til staten, verken finansielt eller organisatorisk. Dette bidrar til motmakt og uavhengig kritikk av makt og myndighet i samfunnet.

Kirken eller andre tros- eller livssynssamfunn er også eksempler på slike meningsbærende institusjoner som tilhører sivilsamfunnet, og som ikke bør knyttes sterkt til staten.

Jeg skriver også at det er «liten tvil om at grunnleggende helse- og utdanningstjenester i årene fremover i all hovedsak vil forbli et offentlig ansvar. Dette kan selvsagt kritiseres fra et liberalt ståsted, og ut i fra ideer om mangfold er det også viktig med alternativer.» Og det er når jeg nevner at det offentlige ansvaret «kan kritiseres fra et liberalt ståsted» at Andersland misforstår. 

Nattvekterstaten. For selvsagt kan størrelsen på offentlig sektor kritiseres. Men det betyr ikke at jeg gjør det eller at jeg mener det er riktig å gjøre det. Dessuten er ikke det at jeg påpeker at det offentliges ansvar for helse og utdanning kan bli for dominerende det samme som å misjonere for nattvekterstaten.

Å argumentere for friskoler eller private sykehjem er ikke det samme som å gå inn for nattvekterstaten – det er snarere ganske vanlig å argumentere for, langt inn på venstresiden i norsk politikk. Motsatt er det vanlig at også høyresiden anerkjenner likhet, som en viktig verdi. I mitt essay skriver jeg: «den sosialdemokratiske redselen for ulikhet eller forskjeller kan være forståelig på helsefeltet, men tanken om likhet bør nettopp ikke være et ideal som flyter over i meningsbærende institusjoner.» 

Det gode samfunn. Det er liten tvil om at den norske velferdsstaten er sentral for at Norge er et godt land å bo i. Men kanskje vel så viktig – og det som bærer velferdsstaten og forvalter mye av den nødvendige tillitten – er sivilsamfunnet. Både sivile samfunn og staten har ansvar for det gode samfunn, men ansvarsområdene er ulikt fordelt.

Når borgerlige tenkere eller politikere sier at samfunnet bygges nedenfra, er ikke det en neglisjering av statens rolle i samfunnet. Det er uttrykk for en bevissthet om hvilken rolle og hvilket ansvar staten har, og hvilket ansvar sivile samfunn har. Blandes disse rollene kan sivilt og individuelt ansvar svekkes. Dette kan igjen svekke staten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. APRIL 2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Øystein Gudim kommenterte på
Internett gjør oss dummere
9 minutter siden / 4213 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
13 minutter siden / 4213 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
26 minutter siden / 167 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
30 minutter siden / 167 visninger
Tore B. Krudtaa kommenterte på
Internett gjør oss dummere
31 minutter siden / 4213 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
31 minutter siden / 4213 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Fattigdom som ideal
38 minutter siden / 1756 visninger
Øystein Gudim kommenterte på
Internett gjør oss dummere
39 minutter siden / 4213 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 4213 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 1 time siden / 167 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 4213 visninger
Les flere