Laila Fresjarå Foldvik

Alder:
  RSS

Om Laila Fresjarå

Følgere

KrF og fedrekvote og de yngste barna

Publisert 2 måneder siden - 6212 visninger

Dette er et vedtak som berører amming, tilknytning og barnets personlighets-og hjerneutvikling. I tillegg til arbeidsliv, likestilling og likelønn. (Som dessverre er blitt mest vektlagt av flertallet).

I dag kom nyheten. Kristelig Folkeparti,  partiet som så lenge har flagget «valgfrihet for småbarnsfamiliene», sørger for at det blir flertall for å gjeninnføre 14 ukers fedrekvote. De fleste virker tilsynelatende fornøyd. Bra for barn, bra for far, og bra for arbeidslivet, som Støre sier. Hvem kan vel være imot det?

Problemet er bare det at de aller fleste av oss, ikke minst politikere, ikke tar seg bryet med å gruble over hva dette i praksis vil si for det enkelte spedbarn.

Dette er et vedtak som berører både amming, tilknytning og barnets personlighets- og hjerneutvikling. I tillegg til arbeidsliv, likestilling og likelønn. (Som dessverre er blitt mest vektlagt av flertallet).

Ammingens betydning
Færre og færre spedbarn nyter godt av den viktige morsmelken her i landet. Det begynner å bli stuerent å velge bort ammingen. Men mange sliter også mer med å lykkes med amming, kanskje på grunn av redusert tid på barsel? Etter uker og måneder med hard innsats for å lykkes, er det ikke bare bare å måtte tilbake i jobb, når kanskje endelig ammingen går av seg selv. Da begynner strevet med å pumpe seg, slik at far kan få gi av den dyrebare morsmelken på flaske, noe som slett ikke alle mødre får til.

En del barn vil tilpasse seg den nye situasjonen ved å amme mer nattestid og sove lenger på dagtid. Ikke alltid like lett for en pappa å overta et spedbarn som både har fått trøst og næring gjennom puppen i hele sitt korte liv. Da er ofte lange turer i frisk luft med vogna løsningen, for far og barn. Pupp og mammakos om natten; og døgnet blir gradvis snudd opp ned. Ikke rart mor er trøtt og sliten på jobb. (Men klager sjelden, da hun vet, rent instinktivt hvor dyrebar denne nattammingen er.)

Konsekvenser for tilknytning og hjernes utvikling
Konsekvenser for tilknytning og hjerneutvikling er likevel det skumleste ved dette vedtaket. Det er ikke ny kunnskap at mor er av avgjørende betydning for det lille barnet både under svangerskapet, og i tiden etter fødselen. Ganske lang tid, faktisk. Egentlig har mødre alltid visst det. Men noe skjedde nok, da John B Watson, behaviorismens far; i 1913 erklærte morskjærligheten som skadelig. Barn skulle ligge alene i mørke rom, og kun tas opp hver fjerde time for stell og mat, med minst mulig kos og kroppskontakt. Legestanden adopterte disse rådene umiddelbart, og videreformidlet dem til småbarnsmødre. Selv om John Bowlby oppdaget hvor grundig feil Watson tok (på 1950-tallet), ble denne negative holdningen til mor og morsomsorg hengende ved i den vestlige verden. Ikke minst har psykolog og hjerneforsker Dr, Allan Schore og andres grundige  forskning om utvikling av spedbarnets høyre og venstre hjernehalvdel, ettertrykkelig påpekt mors uerstattelige rolle den første tiden.

Forskningen viser nemlig at barnets høyre hjernehalvdel modnes og utvikles noe før venstre hjernehalvdel. Og det er i tett kobling med mor og hennes høyre hjernehalvdel, at barnets høyre hjernehalvdel formes. Derfor endrer også mors hjerne seg etter fødselen, bl.a. med en øking av hjernens grå substans. Vi vet at hjernens høyrehalvdel bl.a. sørger for intuisjon, kreativitet, musikalitet, empati, ja rett og slett evnen til å elske og mestre intime relasjoner. I følge dr. Schore er derfor en velutviklet høyre hjernehalvdel også viktig for livet senere, for å kunne leve i lykkelige ekteskap og unngå skilsmisser og samlivsbrudd i voksen alder.

Det betyr ikke at venstre hjernehalvdel ikke er like viktig. I andre leveår kommer det, ifølge  dr. Schore en viktig utviklingsfase for venstre hjernehalvdel. Dette skjer imidlertid i stor grad også i tett relasjon til far. Akkurat som vi ikke kan si at høyre hjernehalvdel er viktigere enn venstre, kan man heller ikke si at mor er viktigere enn far. Saken er bare den at spedbarnet har faser for de ulike utviklingssprangene. Noe som skjer i tett samhandling med  tilstedeværelse av både mor og far. Men mor kan ikke alltid erstatte far og ei heller far mor.

Familiepolitiske konsekvenser
Siden barnets hjerneutvikling og modningsprosess er så grunnleggende og sårbar i dets to-tre første leveår, burde landets styrende organer prioritere barnets helse og utvikling,  dernest ivareta  likestilling og likelønn. Dette vil garantert lønne seg på både kort og lang sikt. Det dreier seg om å ha et helhetlig og et langsiktig perspektiv. Det gjelder ikke minst som forebygging mot unge uføre.

Politikere bør lytte til Torild Skard, en erfaren psykolog, feminist og politiker. Hun foreslår 18 måneders foreldrepermisjon, hvorav 12 til mor og resten til far. Eller se til Sverige, som har totalt 16 måneder, nettopp fordi de ønsker å ta den nyeste forskning på spedbarnsutvikling på alvor.

 Kunnskapsdeling
Dr. Allan Schore har nettopp besøkt Oslo og delt sin spennende forskning med oss gjennom foredrag og debatt om de minstes utvikling og  oppvekstvilkår ut ifra flere  perspektiv. Dette følges opp  fredag 27 og lørdag 28 oktober,  på en konferanse om Barnets beste i vårt samfunn, belyst av mange og ulike fagpersoner, under kyndig ledelse av Torild Skard.

Bak konferansene står  en gruppe frivillige fagpersoner med ulike politiske ståsted, men sammen i engasjementet for samfunnets minste. Vi  klarer ikke å sitte rolig å se på at det ene vedtaket trumfes igjennom etter det andre, vedtak som berører de aller minste, uten at relevant forskning og fokus på barnet  ligger til grunn. Derfor «Barnets beste?»- konferansene.  Når vi ser hva som skjer på den politiske arena må noen tale de minste barnas sak.  

 

Laila Fresjarå Foldvik

 

Medlem av arrangementkomiteen for Barnets beste?-konferansene

 

Gå til innlegget

Kristen oppdragervold.

Publisert nesten 3 år siden - 3269 visninger

Etter at Vårt Land før helgen skrev om hvordan ledelsen i Kilden menighet i Rogaland mener kristne skal oppdra barna sine, ønsker jeg å komme med noen refleksjoner i denne debatten.

Selv om jeg i hovedsak har min kristne bakgrunn fra statskirken og indremisjonen, ble mye av ungdomstida mi på 70 og 80-tallet brukt i mer karismatiske miljøer. Ett av forbildene var Hans Bratterud.

Pastoren som ble anmeldt for å ha oppfordret kristne foreldre til å slå barna sine. Fordi det står i Bibelen. Jeg tenkte vel at det må være starten på kristendomsforfølgelsen at det ikke skulle være lov å si slikt. Og mente han hadde rett.

Samtidig visste jeg at jeg selv ikke kunne klare å gjøre noe slikt med barna mine. Derfor bestemte jeg meg for å ikke få barn, da jeg giftet meg som 20-åring. Da jeg under studiene mine kom i befatning med psykologi og psykiatri og ikke minst tilknytningsteorien, gjorde det et dypt inntrykk. Studietiden ble et vendepunkt, hvor jeg ikke bare fikk sette meg grundig inn i hva faglitteraturen sier om hva barn trenger og hvordan barn utvikler seg.

Jeg gikk også grundig igjennom Bibelen, fra perm til perm, for å se hvordan Gud ser på barn og oppdragervold. Jeg konkluderte til slutt med at jeg overhodet ikke tror kristne foreldre trenger å straffe barna sine i det hele tatt. Dersom Jesus har sonet all vår synd på Golgata, og tatt den straffen som vi fortjener, hvorfor i all verden skal vi drive på med å straffe barna våre? Hvordan kan da barna lære om nåden?

Midt i mine studier og grublerier kom en venninne tilbake fra sine studier i Tulsa. Hun hadde med seg flere bøker om kristen barneoppdragelse, blant annet en bok som het "Spanking" ("Rising").

Hvert kapittel startet med et vers fra ordspråkene, og ble avsluttet med et "nøkkelord". I et av kapitlene blir det forklart at barn allerede fra det begynner å krabbe kan være ulydige. Og all ulydighet måtte straffes med ris. Og det var viktig at risingen var hard nok og varte lenge nok til barnets gråt endret seg fra "cry of rebellion" (("opprørsgråt") til "cry of repentence" ("forsoning/angergråt").

Jeg fikk tre barn og flyttet til Frankrike. På de fire stedene jeg her bodde, var jeg i samtlige evangeliske menigheter alene om å si nei til kristen oppdragervold. Ikke så rart egentlig, da oppdragervold er svært vanlig i befolkningen forøvrig. Mine synspunkter ble likevel lyttet til med interesse i de fleste sammenhenger, da det jeg sto for var både nytt og annerledes.

Etter at fjerdemann ble født, flyttet vi fra Nancy til Annecy, hvor vi med en gang ble kontaktet av den lokale pastoren. Stor var gleden da det viste seg at han var norsk. Vanskeligere ble det da hans franske pastorfrue forsøkte å undervise de andre mødrene om viktigheten av å starte med å rise barna så tidlig som mulig. Hennes mann, altså pastoren, hadde gitt kraftig ris til deres sønn da han var seks uker gammel. Siden hadde han ikke grått, fortalte hun.

Sjokkert satt jeg på kvinnesamlingen, og forsøkte meg på noen forsiktige spørsmål. Som resulterte i at noen av mødrene begynte å gråte, mens de fortalte om psykiske lidelser tenåringene deres idag slet med. Som de fryktet kunne ha sin rot i all denne slåingen.

Jeg fikk selvsagt kritikk i etterkant av pastorfruen. Parallelt med disse menighetsopplevelsene, oppdaget jeg hva "tilknytningsomsorg" var, via den internasjonale ammebevegelsen La Leche League. Det gikk opp for meg hva slags omsorg barn på Bibelens tid fikk. En omsorg som bar preg av en tett og nær morskontakt, med amming og stell etter barnets rytme og mye kroppskontakt. Også om natten. Slik var det i tusenvis av år.

Og helt fram til vår tid, til John B Watson, grunnlegger av behaviorismen (læringsteprien) lanserte ideen om at morskjærligheten var skadelig for barn. Han anbefalte derfor minst mulig kroppskontakt med spedbarnet. Aller helst burde spedbarn vokse opp på institusjon. Men som en nestbest-løsning kunne de vokse opp i hjemmet, bare det fikk ligge i mørke rom, alene og kun tas opp til faste tider.

Utrolig, og skremmende nok, ble ideene hans med en gang adoptert av leger og myndigheter. Kanskje alle disse mennene som hadde noe å si i samfunnet, ikke minst pastorer, synes det var litt greit å få satt kvinnene igang med litt annet arbeid, og få slutt på all denne ammingen og dullingen av de minste til alle døgnets tider?

Fortsatt ser man to hovedretninger innenfor foreldreopplæring i amerikanske menigheter. Den ene er basert på streng kontroll og straff av ulydighet, mens den andre er mer opptatt av tilknytning og kjærlighet, inspirert av Dr. William Sears barnelegen bak "attachment parenting" (tilknytningsomsorg) (I innledningen av boka "The Complete Book of Christian Parenting &Child Care" beskriver han denne konflikten som foregår i enkelte amerikanske menigheter)

Da jeg flyttet tilbake til Norge i 2003, var jeg svært spent på hvordan holdningene til barneoppdragelse i "frikirke-Norge" hadde utviklet seg. (jeg hadde vært borte fra landet i 11 år uten internett!). Spent lette jeg i litteraturen som ble solgt på ulike kristne sommerstevner. Til min store sorg fant jeg bare "Babyboken" fra Prokla-Media, som allede i første kapittel følger opp Watsons råd om faste tider for mating og stell, samt en direkte advarsel mot "min" tilknytningsomsorg og La Leche League. Mer leste jeg ikke av den boken.

Håper bare ikke de 12 mannlige forfatterne (ikke en eneste kvinne på forfatterlisten) anbefaler fysisk avstraffelse i løpet av boken. Jeg er derfor glad for at Vårt Land har løftet denne debatten, da det kan hende det er nødvendig..

Gå til innlegget

Tilknytningshysteri!

Publisert nesten 4 år siden - 509 visninger

Når det står med store bokstaver i Aftenposten hvor tøvete det er å gi råd om å vente med å reise fra spedbarn, blir jeg rett og slett forskrekket.

Stein Erik Ulvund legger i Aftenposten og Bergens Tidene for et par uker siden bredsida til i forbindelse med lansering av boka  Rakkerunger og englebarn - oppdragelse uten fasit, hvor han langer ut mot det han kaller «tilknytningshysteriet».

- Råd om at foreldre ikke kan reise fra spedbarn, er bare tøv. Sier han.

Litt lenger ned i artikkelen kommer det fram at han har viet et helt kapittel i boka si til dette nye tilknytningshysteriet. Som han i tillegg ikke bare mener er tøvete. Nei, han mener rett og slett at et slikt syn kan få katastrofale følger. Og rådet om ikke å forlate et spedbarn (for en langhelg) før det er halvannet år (råd som bl.a. Psykolog Elisabeth Gerhardsen gir) er ifølge Ulvund så vilt at en skulle tro det var snakk om en forsnakkelse.

Ojsann! Som den lykkelige forfatterdebutant jeg er, med en nesten fersk bok om nettopp barns behov for trygg tilknytning, er det vel på tide å gå i seg selv. Hva er det jeg egentlig driver med? Spre dårlig samvittighet til småbarnsforeldre som gir en mer enn god nok omsorg til barna sine fra før? Kunne jeg ikke heller holdt kjeft og overlatt denne typen publikasjoner til mer beleste professorer, som for eksempel Stein Erik Ulvund. Som har gjort en fremragende innsats for å formidle viktig kunnskap om barns utvikling på et språk som folk forstått mange år. Jeg må derfor presisere at jeg har dyp respekt for slike som han.

Likevel. Når det står med store bokstaver i Aftenpostens artikkel hvor tøvete det er å gi råd om å vente med å reise fra spedbarn, blir jeg rett og slett forskrekket. Er det noe jeg er grunnleggende overbevist om er viktig, så er det nettopp dette. Det er lite annet som er like viktig i barneoppdragelsen. Bortsett fra den betingelsesløse kjærligheten da. Der er Ulvund og jeg enige. Men det er jo nettopp dette sterke kjærlighetsbåndet til sin primæreomsorgsgiver, eller hovedtilknytningsperson som barnet er så fullstendig avhengig av. Og derfor blir det så stresset med alle disse skadelige stresshormonene når mor lir forlenge borte før det er istand til å takle det, det vil si forstå at mor kommer tilbake.

Da jeg i går pratet med en helsesøster om dette, sier hun at selv om det ikke gis konkrete råd om å utsette å reise fra spedbarn, er det svært få som gjør det. Likevel er det mitt inntrykk at mange førstegangsforeldre begår denne feilen. Ofte heltuforskylt, og godt pushet på av ivrige besteforeldre som mer enn gjerne vil ha poden en uke mens de nybakte foreldrene enten drar til syden på bryllupsreise eller kjærlighetstur til Paris. Alle gleder seg, kanskje unntatt mor og barn. Mor er ofte vel framme på hotellrommet før hun innser at dette blir litt i det tøffeste laget for henne. Med gråten i halsen blir ikke uka så romantisk som man kanskje kunne trodd. For mange blir det med denne første "barnefrie" kjærlighetsturen. Neste gang blir barna med.

Men dette blir vel kanskje sett på som noe pinglete mammagreier som bare pysete damer driver med. Mammaer som meg har ikke så mye å stille opp med overfor erfarne forskere som blant annet Stein Erik Ulvund.

Jeg som under ergoterapistudiene ble så forskrekket over disse traumatiserte barnehjemsbarna vi fikk se i dokumentarfilmer i psykologitimene at jeg tok med meg barna etter endte studier for å bli hjemmeværende mamma i Frankrike. Selvfølgelig hjalp det på min overbevisning at vår fantastiske psykiater, som også var firebarnsmamma, heller ikke hadde turt å reise fra barna sine. Ikke før de var to år. Hun var derfor hjemme med hvert av dem tiltoårsdagen.

Etterhvert trengte jeg verken psykiatere, psykologer eller annen forskning fort styrke meg i min overbevisning. Morsinnstinktet mitt holdt i massevis. Det holdt å lytte til det. Kanskje ble ikke barna perfekte. Selv om de er det, hver eneste en av dem, i mine øyne. Men de lever livene sine. Er tilstede i dem. Og jeg lever.

Vitsen med å skrive boka Det stille mammaopprøret var å oppmuntre andre mødre til å følge morsinnstinktet sitt. Følge hjertet sitt. Og tenke at barnet mitt får god nok omsorg. Der er jeg enig med Ulvunds konklusjon. Du er den beste eksperten på ditt barn, avslutter han med. Bedre kan det ikke sies!

Gå til innlegget

Den gang morsinstinkt var tull

Publisert over 4 år siden - 2039 visninger

Det foregår et stille mammaopprør både her i landet, og utenfor landegrensene. Noen kaller oss de nye omsorgsfeministene.

Vi feirer i år at det er hundre år siden vi kvinner fikk lov til å stemme her i landet. Det er med stor takknemlighet vi markerer dette på ulike måter. Denne rettigheten har hatt en enorm betydning, ikke bare for oss kvinner. Også for samfunnet vårt har det vært av uvurderlig verdi.

Vi kan også markere et annet hundreårsjubileum i år. Det er nemlig hundre år siden John B Watson utgav sitt manifest og dermed ble en av grunnleggerne av «behaviorismen», eller læringsteorien. Han var lei av Freuds «indre fantasier» og mente at ytre adferd var det som gjaldt. Samtidig tok han et kraftig oppgjør med «morskjærligheten».

I  boka si Psychological care of infant and child advarer han mot byssing og dulling av spedbarn. Kosing og kroppskontakt var ikke bare bortkastet tid. Det var rett og slett skadelig for barna, mente han. De minste hadde aller best av å sove på mørke rom alene, kun tas opp for mat og stell til faste tider, og ellers overlates til seg selv. Morsinnstinkt var noe tull og tøys. Det verste var at alt av ekspertise tok dette for god fisk, (uten at noe forskning lå til grunn) og anbefalte slike råd videre til mødrene. Mange av våre bestemødre forsøkte virkelig å undertrykke morsinnstinktet sitt, for å følge disse rådene. For hvem ville vel ødelegge barnet sitt?

I dag vet vi bedre. Ikke bare er slike råd oppskrift på mislykket amming. Vi vet stadig mer om hvor viktig denne morskjærligheten er for at det lille barnet skal få det trygge grunnlaget og den trygge tilknytningen som er så viktig for god fysisk og psykisk helse. Vi vet nå hvor avgjørende barnets to-tre første leveår er og hvor sårbart barnet er for stress og adskillelse i den første tiden.

Som kvinner feirer vi stemmerett og frihet. Vi vil ha likestilling og likelønn. Og vi vil ha frihet til å følge vårt morsinnstinkt når vi blir mødre. Selv om det av og til fører til at noen av oss jobber deltid mens barna er små. Selv om vi utsetter barnehagestart for noen av barna våre.

Det foregår et stille mammaopprør både her i landet, og utenfor landegrensene. Noen kaller oss de nye omsorgsfeministene. Vi vil ikke jobbe hundre prosent for en hver pris, hele tiden. Det er noe annet som er enda viktigere enn jobben vår. Nemlig barna våre.

 

Laila Fresjarå Foldvik

 

Tid for Barn.

Gå til innlegget

Tabu å snakke om mor

Publisert over 5 år siden - 4610 visninger

Mødre jages fra skanse til skanse. Snakkes det om mødre i vår kultur i dag, er det som regel i negative ordelag.

Torbjørg Aalborg svarer i sitt innlegg «Jeg er en mammamobber» på Audhild Gregoriusdotter Rotevatns kommentar i Vårt Land 18.05. om «mammamobben». Aalborgs innkegg er en fyldig, og velskrevet kommentar, men likevel etter mitt syn fullstendig irrelevant. Aalborgs argumenter for at mor skal tidligst mulig ut i jobb og far hjem har jeg riktignok hørt mange ganger. Men må vi diskutere likestilling rundt barnets første måneder i livet? Må en mamma som ønsker å prioritere tilknytning, best mulig ernæring og minst mulig stress for barnet, bli et mobbeoffer?

Torsdag 10. mai mistet norske mødre viktige permisjonsrettigheter. Spedbarn mistet muligheten til å fullammes i de seks første måneder av sitt liv. Etter mange år hvor amming har hatt gode kår i Norge, er det nå blitt stuerent å hevde at barn fint kan klare seg uten morsmelk. De kan faktisk klare seg så bra, at det er helt legitimt å vurdere ammingens fordeler opp mot likestillingshensyn. Altså få mor raskere tilbake i jobb, slik at far kan ta en større del av ansvaret i heimen.

Nevnte ikke amming. Likestillingsforskning viser med tydelighet at jo mer likestilte foreldre er, jo mindre er sjansen for at de går ifra hverandre. Skilsmisser vet vi alle ikke er bra for barn. Dermed må far hjem, så tidlig som overhodet mulig i det lille spedbarnets liv. Dette var hovedargumentasjonen under Stortingets debatt før tredelingen ble vedtatt.
Ingen nevnte amming. Ingen nevnte barns behov for tilknytning. Snakker man om tilknytning, så snakkes det kun om barnets tilknytning til foreldrene.

Når utenlandsk forskning om mor-barn blir omtalt på norsk, blir mor systematisk oversatt med foreldre. Helt siden 70-80-tallet har det vært tabubelagt å snakke om mor i Norge. Resultatet ser vi blant annet med vedtaket om denne tredelingen. Hva tenker stortingspolitikerne om norske helsemyndigheters anbefaling om seks måneders fullamming? Den må vel justeres ned til tre måneder nå, av likestillingshensyn? Har ikke myndighetene et visst ansvar for å legge til rette for at folk i det hele tatt har mulighet til å følge opp helseanbefalinger? Eller er likestilling blitt viktigere enn amming?

Risikomoment. Barnets behov for tilknytning til en trygg omsorgsperson er et enda større risikomoment med den nye tredelingen. Barn fødes fortsatt ut av mors kropp. De aller fleste i landet vårt blir i tillegg lagt til mors bryst etter fødselen. Fra naturens side er alt av hormoner i både mor og barn lagt opp til lagt opp til en tett tilknytning. Og far er ikke engang sjalu. Mange jordmødre har kunnet fortelle om fedre som beskytter dette «mor-barn-paret» nærmest som et «villdyr» etter fødsel. Instinktivt har mennesket til alle tider og i alle sivilisasjoner visst at det er helt prekært å verne og beskytte mor mot andre forstyrrende elementer slik at hun ene og alene kan konsentrere seg om denne nye lille skapningen.

Det bør derfor ikke kreves så stor forestillingsevne for stortingspolitikere og likestillingsforskere at det handler om å utsette et lite spedbarn for en svært stor påkjenning å frata barnet mulighet til en gradvis og forsiktig løsrivelse fra mor. Barnet opplever seg «ett» med mor. Uansett omsorgsevne, om den langt skulle overgå mors, så er far en annen person. Barnet er ikke født ut av hans kropp, og far kan heller ikke amme.

Advarsler. Forskere, både John Bowlby, Margareth Mahler, barnelege William Sears, og nå senere den svenske legen og psykologen Eva Rusz, har alle advart mot å påføre spedbarn slike brudd med hovedomsorgsperson og barnets foretrukne omsorgsperson. Ikke minst har politikerne fått kraftige advarsler fra vår fremste forsker på barn og unges psykiske helse, førsteamanuensis Turid Suzanne Bergh-Nielsen. Da mannspanelet under ledelse av Aril Stokkan Grande i 2008 la fram sitt forslag om en firedelt svangerskapspermisjon, påpekte Bergh-Nielsen at det ikke finnes noe vitenskapelig dekning for at dette utelukkende er positivt for barnet. Mye av internasjonal forskning indikerer at mors fravær kan ha potensielle skadevirkninger.

Stokkan Grandes kommentar var at dette «så dumt at det bare kunne vært sagt av en professor». Likeledes ser vi hvordan overlege og leder for Nasjonalt kompetansesenter for amming blir latterliggjort i Audun Lysbakkens bok Frihet, likhet og farskap. Modige mannfolk, altså!

Jages. Audhild Gregoriusdotter Rotevatn har helt rett i dette med mammamobben. Mødre jages fra skanse til skanse (eller kafe til kafe). Snakkes det om mødre i vår kultur i dag, er det som regel i negative ordelag. Nå har staten igjen talt.

Det aller beste for den oppvoksende slekt er altså at ammende spedbarnsmødre så snart som mulig kommer seg ut i arbeidslivet. Bort fra baby. Koste hva det koste vil. Og jeg er redd prisen kan bli dyr.

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
4 dager siden / 935 visninger
3 kommentarer
av
Søren Ferling
4 dager siden / 66 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
9 dager siden / 7512 visninger
224 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
18 dager siden / 2624 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
27 dager siden / 3472 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7717 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8313 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2513 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
6 minutter siden / 993 visninger
Robin Tande kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
16 minutter siden / 2657 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
24 minutter siden / 993 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
26 minutter siden / 993 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
28 minutter siden / 993 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Nok strid blant kristne!
28 minutter siden / 260 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
30 minutter siden / 993 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
38 minutter siden / 2657 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
44 minutter siden / 993 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Vårt Land og Venstres sjel
rundt 1 time siden / 200 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 1 time siden / 2657 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
rundt 1 time siden / 993 visninger
Les flere