Laila Fresjarå Foldvik

Alder:
  RSS

Om Laila Fresjarå

Følgere

Er det skadelig å være hjemme med mor?

Publisert rundt 1 måned siden

Ettersom Aftenposten har takket nei til å trykke dette motinnlegget til Lunds kommentar fra fredag 9. august, legger jeg det ut her på Verdidebatt. Jeg kan heller ikke se at de har trykket andre motinnlegg. Dermed står ugyldigjøringen av den kunnskapen og de holdningene hun og mange med henne står for, fortsatt uimotsagt, noe jeg finner mildt sagt graverende.

I en kommentar i Aftenposten fredag 9. august, får vi lesere et lite innblikk i Joacim Lunds reaksjoner på psykolog og SV-nestor Torild Skards kronikk i Dagsavisen tidligere i sommer, hvor hun advarer innstendig, ut ifra nyeste hjerneforskning, mot å la ettåringene starte i fulltidsbarnehage (Den samme artikkelen ble publisert her i Vårt Land). Lunds tone er ubehagelig og ironiserende. Selv om Skard er en respektert fagperson, ligger det i uttrykksmåten at hun ikke skal tas alvorlig. Samtidig refererer Lund Skards utsagn mangelfullt og bruker upresise begreper. Blant annet overser han eller benytter feil tidsbruk – om yrkesarbeid, permisjon og barnehage, og bildet blir dermed fortegnet.

En kommentator i Norges største avis har et stort nedslagsfelt og et tilsvarende ansvar for budskap og holdninger som formidles. Den utbredte mangelen på kunnskap om barnets behov i første leveår som rår i dag, fører til følelige problemer. Og innlegg som Lunds kan bidra til å forsterke problemene istedenfor å stimulere til en saklig og opplysende debatt.

Derfor er det også trist at Aftenposten ikke har valgt å trykke et eneste motinnlegg til Lunds kommentar i avisen sin. Etter å ha forsøkt to ganger, både i kronikk -og i debattformat, er jeg takknemlig for å ha fått spalteplass for denne viktige saken i Vårt Land.

Jeg har blant annet snakket med jordmødre som fortviler. De opplever moderne foreldrepar på fødestua som har bestemt seg for å praktisere millimeterlikestilling fra første stund. Den nyfødte skal ligge akkurat like lenge på fars bryst som på mors bryst. Ideen er trolig at barnet skal knyttes like sterkt til begge to. Barnet er allerede sterkt knyttet til mor gjennom hennes kropp, og er nå programmert fra naturens side til å finne fram til brystet hennes for å suge til seg den «livsviktige» råmelken. Midt i denne prosessen skal hun plutselig flyttes vekk fra mor og legges på fars bryst. Mye fordi ny forskning og kunnskap om kvinner og barn ikke blir formidlet skikkelig til foreldre og samfunnsansvarlige her i landet.

 Vi har latt likestillings -og kjønnsforskere bestemme når far skal overta spedbarnet fra mor, og økonomiske hensyn dominerer når barnehagen skal bli sentral i barnets liv -  uten at de ansvarlige tar nevneverdig hensyn til hva verken Verdens helseorganisasjon og UNICEF, spedbarnspsykologien eller hjerneforskningen sier om barneomsorgen. Selv om det er tunge fagmiljøer som er dypt og alvorlig bekymret for dagens situasjon her til lands. Og det er ikke sikkert at mor hadde trengt å gå hjemme i to-tre år, engang, slik Lund hevder at Skard mener.

Mandag 12 august skrev VG om Linn Wiik som var tilbake i jobb i TV2 etter endt foreldrepermisjon. Det var ingen tvil om at morsinstinktet var på plass, og den lille fikk komme og spise lunsjen sin med mammaen hver dag. Det er jeg veldig glad for. Og jeg er glad for at de skrev artikkelen. Linn Wiik gir tydelig utrykk for hvor viktig hun mener det er at pappaen er alene med datteren nå, til tross for at hun selv opplever det som tøft. Men hvor de har det fra at det er så ekstremt viktig på dette tidspunktet at far skal ha eneansvar for barnet, skulle jeg gjerne likt å vite.

Mitt drømmescenario er at TV2 rett og slett setter den nye permisjons -og mammadebatten på agendaen. At de ønsket pappaen til lille Elsa velkommen så han og Elsa kunne komme og gå som de ville, slik at lille Elsa også kan sitte litt på mammas fang, når hun føler for det, mens moren hennes samtidig er programleder. Tenk om TV2 på den måten kunne gå foran og vise hele Norges land hvordan man kan kombinere god omsorg for de minste barna og kvinner i yrkesarbeid? Det aller viktigste er at vi slutter å feie under teppet den kunnskapen vi ikke synes helt passer inn i samfunnsmodellen vi har laget oss. Det er vel det vi egentlig har gjort her i landet. Da vi laget «den norske modellen», ble verken morsinstinkt eller barns behov for trygg tilknytning vektlagt. Dersom en mor eventuelt er skadelig for barnet sitt, må det oppdages mye tidligere enn når barnet starter i barnehagen som ettåring. Så grunnleggende er samspillet mellom mor og barn første leveår for hjerneutviklingen. Helst bør det oppdages før fødselen.  For en trygg tilknytningsperson er alfa og omega når menneskelivet begynner.

Laila Fresjarå Foldvik

Ergoterapeut og forfatter av «Det stille mammaopprøret»

Gå til innlegget

Familiepopulisme og hjernebygging

Publisert 10 måneder siden

Denne kronikken ble egentlig skrevet som et motinnlegg til Trine Eilertsens kommentar i Aftrnposten mandag 3.desember. Siden jeg ikke nådde igjennom Aftenpostens nåløye, tillater jeg meg å legge den ut her på verdidebatt, først og fremst fordi kronikken hovedsakelig omhandler psykolog Sissel Unger og psykiater/barnepsykiater John Downings kronikk i Klassekampen og ideen de der fremsetter.

Som gammel Krf-er må jeg innrømme at jeg ble litte granneprovosert og oppgitt over Trine Eilertsens kommentar i Aftenpostens mandag 3.desember (2018). 

«Familiepopulistene» sto det . Og så får vi alle en liten parodiert omtale av et landsmøte i Kristelig Folkeparti, den rene «sinnelagsfestivalen».Noe særlig oppbyggende lesning for mitt gamle Krf-hjerte var det ikke.

Men det er kanskje ikke så underlig at Reinertsen ikke har så mye forståelse for Krfs prioriteringer. De aller fleste i vårt samfunn synes nok det er bortkastet å bruke penger på de minste barna. Spesielt hvis det handler om at de skal tilbringe tid i familiene sine. Tankekorset er at det er i denne konteksten, og i dette aldersspennet den mest grunnleggende hjerneutviklingen skjer. Derfor har vi fått et underlig, stort politisk paradoks i Norge.

Derfor har vi også et gryende foreldreopprør, med blant annet 17.000 som har skrevet under mot den nylig vedtatte tredelte foreldrepermisjonen, og hvor også stadig flere fagfolk og politikere hiver seg innpå debatten.

Samme dag som Eilertsens kommentar stod i Aftenposten, lanserte psykolog Sissel Unger og barnepsykiater/psykiater John Downing en genial idé i en kronikk i Klassekampen. De foreslår rett og slett ett års permisjon til mor og ett år til far, og begrunner det med barnets behov ut ifra nyeste hjerneforskning. Tenk hva vi sparer om 15-20 år ved å sette inn et så stort støt nå på forebygging?

De etterlyser først og fremst et større fokus på barnets beste, i motsetning til nå, hvor det nesten utelukkende er fokus på de voksnes behov.

De skriver:

«Moderne utviklingspsykologi, nå understøttet av nevropsykologiske studier av hjernens utvikling hos småbarn, er helt klar på at barn helst ikke skal begynne i barnehage før de er to år. I det første leveåret er barnet nærmest knyttet til mor, selv om far er en viktig støttespiller. I det andre leveåret kommer far enda sterkere inn i bildet.»

Eller som dr. Allan Schore (psykolog/hjerneforsker, UCLA) sier det; Barnets høyre hjernehalvdel bygges først, i sterk, instinktiv samhørighet med mors høyre hjernehalvdel. Barnets venstre hjernehalvdel utvikles senere, i samspill med far.

Barnets to første leveår er kjent for å være barnets grunnleggende. De handler om hjernebygging. Og det er ikke i barnehagen denne lille hjernen har de mest optimale vekstvilkårene. Det er hjemme hos mor og far. Derfor er Sissel Unger og John Downings forslag om ett års permisjon til mor og ett år til far genialt. 

Uansett, mens vi venter på å komme dit, så må vi bare innse at hver eneste krone som gjør det mulig å utsette barnehagestart, som gir foreldre og barn tid sammen, er gull verdt!

Derfor gikk til og med en gruppe i partiet Rødt (riktignok hovedsakelig bestående av psykologer og psykiatere, tror jeg) inn for å fremme et forslag til årsmøtet i fjor om å gå inn for kontantstøtte, siden sekstimersdagen hadde «strandet».

Jeg er ganske så overbevist om at hadde bare disse kjønns-og likestillingsforskerne og samfunnsøkonomene som satt i det meget omtalte «Ellingsæter-utvalget» tatt seg et ørlite lynkurs i utviklingspsykologi, så ville de raskt forstått at det  verken er lønnsomt eller hensiktsmessig eller likestillingsfremmende å satse på arbeidslinja for mødre nettopp i den fasen hvor barnet deres er mest sårbare for separasjon, og dermed mors kropp fra naturens side er aller mest innstilt på verdens viktigste jobb akkurat da: nemlig hjernebyggingen av sitt eget barn. Ammetåke, og andre latterlige ,kvinnediskriminerende utrykk bruker vi gjerne litt nedsettende når mor befinner seg i denne , utrolig grunnleggende fasen i sitt lille barns liv. 

Ammetåke og familiepopulisme. Kjenner jeg blir nedtrykt av begge disse ordene. Eilertsen skriver at definisjonen på populisme er enkle løsninger på komplekse problemer. Det er i hvert fall en ganske enkel løsning på et komplekst problem å utelate de faginnstansene som kjenner hvor foten trykker når et komplekst problem, som foreldrepermisjonsordningen skal løses.

Kjære regjering! Ellingsæterutvalget gjorde sikkert jobben de ble bedt om. Men hvorfor var ikke utvalget bredere sammensatt? Nå når dere skal starte på nytt, hva med et nytt utvalg? Som er godt bemannet med helsefaglig kompetanse, ikke minst på spedbarnsområdet? Det kan høres dyrt ut, men vi har ikke råd til å la noen spørsmål stå ubesvart når det gjelder den oppvoksende slekt.

Derfor, stå på, Krf! Både med kontantstøtte, økt engangsstønad og økt barnetrygd! Men tenk om dere også kunne ta med forslaget fra Sissel Unger og John Downing etterhvert?

Lykke til!

 

Laila Fresjarå Foldvik

Forfatter av «Det stille mammaopprøret»

Krf- medlem (tidl. Krf- politiker) 

Gå til innlegget

KrF og fedrekvote og de yngste barna

Publisert nesten 2 år siden

Dette er et vedtak som berører amming, tilknytning og barnets personlighets-og hjerneutvikling. I tillegg til arbeidsliv, likestilling og likelønn. (Som dessverre er blitt mest vektlagt av flertallet).

I dag kom nyheten. Kristelig Folkeparti,  partiet som så lenge har flagget «valgfrihet for småbarnsfamiliene», sørger for at det blir flertall for å gjeninnføre 14 ukers fedrekvote. De fleste virker tilsynelatende fornøyd. Bra for barn, bra for far, og bra for arbeidslivet, som Støre sier. Hvem kan vel være imot det?

Problemet er bare det at de aller fleste av oss, ikke minst politikere, ikke tar seg bryet med å gruble over hva dette i praksis vil si for det enkelte spedbarn.

Dette er et vedtak som berører både amming, tilknytning og barnets personlighets- og hjerneutvikling. I tillegg til arbeidsliv, likestilling og likelønn. (Som dessverre er blitt mest vektlagt av flertallet).

Ammingens betydning
Færre og færre spedbarn nyter godt av den viktige morsmelken her i landet. Det begynner å bli stuerent å velge bort ammingen. Men mange sliter også mer med å lykkes med amming, kanskje på grunn av redusert tid på barsel? Etter uker og måneder med hard innsats for å lykkes, er det ikke bare bare å måtte tilbake i jobb, når kanskje endelig ammingen går av seg selv. Da begynner strevet med å pumpe seg, slik at far kan få gi av den dyrebare morsmelken på flaske, noe som slett ikke alle mødre får til.

En del barn vil tilpasse seg den nye situasjonen ved å amme mer nattestid og sove lenger på dagtid. Ikke alltid like lett for en pappa å overta et spedbarn som både har fått trøst og næring gjennom puppen i hele sitt korte liv. Da er ofte lange turer i frisk luft med vogna løsningen, for far og barn. Pupp og mammakos om natten; og døgnet blir gradvis snudd opp ned. Ikke rart mor er trøtt og sliten på jobb. (Men klager sjelden, da hun vet, rent instinktivt hvor dyrebar denne nattammingen er.)

Konsekvenser for tilknytning og hjernes utvikling
Konsekvenser for tilknytning og hjerneutvikling er likevel det skumleste ved dette vedtaket. Det er ikke ny kunnskap at mor er av avgjørende betydning for det lille barnet både under svangerskapet, og i tiden etter fødselen. Ganske lang tid, faktisk. Egentlig har mødre alltid visst det. Men noe skjedde nok, da John B Watson, behaviorismens far; i 1913 erklærte morskjærligheten som skadelig. Barn skulle ligge alene i mørke rom, og kun tas opp hver fjerde time for stell og mat, med minst mulig kos og kroppskontakt. Legestanden adopterte disse rådene umiddelbart, og videreformidlet dem til småbarnsmødre. Selv om John Bowlby oppdaget hvor grundig feil Watson tok (på 1950-tallet), ble denne negative holdningen til mor og morsomsorg hengende ved i den vestlige verden. Ikke minst har psykolog og hjerneforsker Dr, Allan Schore og andres grundige  forskning om utvikling av spedbarnets høyre og venstre hjernehalvdel, ettertrykkelig påpekt mors uerstattelige rolle den første tiden.

Forskningen viser nemlig at barnets høyre hjernehalvdel modnes og utvikles noe før venstre hjernehalvdel. Og det er i tett kobling med mor og hennes høyre hjernehalvdel, at barnets høyre hjernehalvdel formes. Derfor endrer også mors hjerne seg etter fødselen, bl.a. med en øking av hjernens grå substans. Vi vet at hjernens høyrehalvdel bl.a. sørger for intuisjon, kreativitet, musikalitet, empati, ja rett og slett evnen til å elske og mestre intime relasjoner. I følge dr. Schore er derfor en velutviklet høyre hjernehalvdel også viktig for livet senere, for å kunne leve i lykkelige ekteskap og unngå skilsmisser og samlivsbrudd i voksen alder.

Det betyr ikke at venstre hjernehalvdel ikke er like viktig. I andre leveår kommer det, ifølge  dr. Schore en viktig utviklingsfase for venstre hjernehalvdel. Dette skjer imidlertid i stor grad også i tett relasjon til far. Akkurat som vi ikke kan si at høyre hjernehalvdel er viktigere enn venstre, kan man heller ikke si at mor er viktigere enn far. Saken er bare den at spedbarnet har faser for de ulike utviklingssprangene. Noe som skjer i tett samhandling med  tilstedeværelse av både mor og far. Men mor kan ikke alltid erstatte far og ei heller far mor.

Familiepolitiske konsekvenser
Siden barnets hjerneutvikling og modningsprosess er så grunnleggende og sårbar i dets to-tre første leveår, burde landets styrende organer prioritere barnets helse og utvikling,  dernest ivareta  likestilling og likelønn. Dette vil garantert lønne seg på både kort og lang sikt. Det dreier seg om å ha et helhetlig og et langsiktig perspektiv. Det gjelder ikke minst som forebygging mot unge uføre.

Politikere bør lytte til Torild Skard, en erfaren psykolog, feminist og politiker. Hun foreslår 18 måneders foreldrepermisjon, hvorav 12 til mor og resten til far. Eller se til Sverige, som har totalt 16 måneder, nettopp fordi de ønsker å ta den nyeste forskning på spedbarnsutvikling på alvor.

 Kunnskapsdeling
Dr. Allan Schore har nettopp besøkt Oslo og delt sin spennende forskning med oss gjennom foredrag og debatt om de minstes utvikling og  oppvekstvilkår ut ifra flere  perspektiv. Dette følges opp  fredag 27 og lørdag 28 oktober,  på en konferanse om Barnets beste i vårt samfunn, belyst av mange og ulike fagpersoner, under kyndig ledelse av Torild Skard.

Bak konferansene står  en gruppe frivillige fagpersoner med ulike politiske ståsted, men sammen i engasjementet for samfunnets minste. Vi  klarer ikke å sitte rolig å se på at det ene vedtaket trumfes igjennom etter det andre, vedtak som berører de aller minste, uten at relevant forskning og fokus på barnet  ligger til grunn. Derfor «Barnets beste?»- konferansene.  Når vi ser hva som skjer på den politiske arena må noen tale de minste barnas sak.  

 

Laila Fresjarå Foldvik

 

Medlem av arrangementkomiteen for Barnets beste?-konferansene

 

Gå til innlegget

Kristen oppdragervold.

Publisert over 4 år siden

Etter at Vårt Land før helgen skrev om hvordan ledelsen i Kilden menighet i Rogaland mener kristne skal oppdra barna sine, ønsker jeg å komme med noen refleksjoner i denne debatten.

Selv om jeg i hovedsak har min kristne bakgrunn fra statskirken og indremisjonen, ble mye av ungdomstida mi på 70 og 80-tallet brukt i mer karismatiske miljøer. Ett av forbildene var Hans Bratterud.

Pastoren som ble anmeldt for å ha oppfordret kristne foreldre til å slå barna sine. Fordi det står i Bibelen. Jeg tenkte vel at det må være starten på kristendomsforfølgelsen at det ikke skulle være lov å si slikt. Og mente han hadde rett.

Samtidig visste jeg at jeg selv ikke kunne klare å gjøre noe slikt med barna mine. Derfor bestemte jeg meg for å ikke få barn, da jeg giftet meg som 20-åring. Da jeg under studiene mine kom i befatning med psykologi og psykiatri og ikke minst tilknytningsteorien, gjorde det et dypt inntrykk. Studietiden ble et vendepunkt, hvor jeg ikke bare fikk sette meg grundig inn i hva faglitteraturen sier om hva barn trenger og hvordan barn utvikler seg.

Jeg gikk også grundig igjennom Bibelen, fra perm til perm, for å se hvordan Gud ser på barn og oppdragervold. Jeg konkluderte til slutt med at jeg overhodet ikke tror kristne foreldre trenger å straffe barna sine i det hele tatt. Dersom Jesus har sonet all vår synd på Golgata, og tatt den straffen som vi fortjener, hvorfor i all verden skal vi drive på med å straffe barna våre? Hvordan kan da barna lære om nåden?

Midt i mine studier og grublerier kom en venninne tilbake fra sine studier i Tulsa. Hun hadde med seg flere bøker om kristen barneoppdragelse, blant annet en bok som het "Spanking" ("Rising").

Hvert kapittel startet med et vers fra ordspråkene, og ble avsluttet med et "nøkkelord". I et av kapitlene blir det forklart at barn allerede fra det begynner å krabbe kan være ulydige. Og all ulydighet måtte straffes med ris. Og det var viktig at risingen var hard nok og varte lenge nok til barnets gråt endret seg fra "cry of rebellion" (("opprørsgråt") til "cry of repentence" ("forsoning/angergråt").

Jeg fikk tre barn og flyttet til Frankrike. På de fire stedene jeg her bodde, var jeg i samtlige evangeliske menigheter alene om å si nei til kristen oppdragervold. Ikke så rart egentlig, da oppdragervold er svært vanlig i befolkningen forøvrig. Mine synspunkter ble likevel lyttet til med interesse i de fleste sammenhenger, da det jeg sto for var både nytt og annerledes.

Etter at fjerdemann ble født, flyttet vi fra Nancy til Annecy, hvor vi med en gang ble kontaktet av den lokale pastoren. Stor var gleden da det viste seg at han var norsk. Vanskeligere ble det da hans franske pastorfrue forsøkte å undervise de andre mødrene om viktigheten av å starte med å rise barna så tidlig som mulig. Hennes mann, altså pastoren, hadde gitt kraftig ris til deres sønn da han var seks uker gammel. Siden hadde han ikke grått, fortalte hun.

Sjokkert satt jeg på kvinnesamlingen, og forsøkte meg på noen forsiktige spørsmål. Som resulterte i at noen av mødrene begynte å gråte, mens de fortalte om psykiske lidelser tenåringene deres idag slet med. Som de fryktet kunne ha sin rot i all denne slåingen.

Jeg fikk selvsagt kritikk i etterkant av pastorfruen. Parallelt med disse menighetsopplevelsene, oppdaget jeg hva "tilknytningsomsorg" var, via den internasjonale ammebevegelsen La Leche League. Det gikk opp for meg hva slags omsorg barn på Bibelens tid fikk. En omsorg som bar preg av en tett og nær morskontakt, med amming og stell etter barnets rytme og mye kroppskontakt. Også om natten. Slik var det i tusenvis av år.

Og helt fram til vår tid, til John B Watson, grunnlegger av behaviorismen (læringsteprien) lanserte ideen om at morskjærligheten var skadelig for barn. Han anbefalte derfor minst mulig kroppskontakt med spedbarnet. Aller helst burde spedbarn vokse opp på institusjon. Men som en nestbest-løsning kunne de vokse opp i hjemmet, bare det fikk ligge i mørke rom, alene og kun tas opp til faste tider.

Utrolig, og skremmende nok, ble ideene hans med en gang adoptert av leger og myndigheter. Kanskje alle disse mennene som hadde noe å si i samfunnet, ikke minst pastorer, synes det var litt greit å få satt kvinnene igang med litt annet arbeid, og få slutt på all denne ammingen og dullingen av de minste til alle døgnets tider?

Fortsatt ser man to hovedretninger innenfor foreldreopplæring i amerikanske menigheter. Den ene er basert på streng kontroll og straff av ulydighet, mens den andre er mer opptatt av tilknytning og kjærlighet, inspirert av Dr. William Sears barnelegen bak "attachment parenting" (tilknytningsomsorg) (I innledningen av boka "The Complete Book of Christian Parenting &Child Care" beskriver han denne konflikten som foregår i enkelte amerikanske menigheter)

Da jeg flyttet tilbake til Norge i 2003, var jeg svært spent på hvordan holdningene til barneoppdragelse i "frikirke-Norge" hadde utviklet seg. (jeg hadde vært borte fra landet i 11 år uten internett!). Spent lette jeg i litteraturen som ble solgt på ulike kristne sommerstevner. Til min store sorg fant jeg bare "Babyboken" fra Prokla-Media, som allede i første kapittel følger opp Watsons råd om faste tider for mating og stell, samt en direkte advarsel mot "min" tilknytningsomsorg og La Leche League. Mer leste jeg ikke av den boken.

Håper bare ikke de 12 mannlige forfatterne (ikke en eneste kvinne på forfatterlisten) anbefaler fysisk avstraffelse i løpet av boken. Jeg er derfor glad for at Vårt Land har løftet denne debatten, da det kan hende det er nødvendig..

Gå til innlegget

Tilknytningshysteri!

Publisert over 5 år siden

Når det står med store bokstaver i Aftenposten hvor tøvete det er å gi råd om å vente med å reise fra spedbarn, blir jeg rett og slett forskrekket.

Stein Erik Ulvund legger i Aftenposten og Bergens Tidene for et par uker siden bredsida til i forbindelse med lansering av boka  Rakkerunger og englebarn - oppdragelse uten fasit, hvor han langer ut mot det han kaller «tilknytningshysteriet».

- Råd om at foreldre ikke kan reise fra spedbarn, er bare tøv. Sier han.

Litt lenger ned i artikkelen kommer det fram at han har viet et helt kapittel i boka si til dette nye tilknytningshysteriet. Som han i tillegg ikke bare mener er tøvete. Nei, han mener rett og slett at et slikt syn kan få katastrofale følger. Og rådet om ikke å forlate et spedbarn (for en langhelg) før det er halvannet år (råd som bl.a. Psykolog Elisabeth Gerhardsen gir) er ifølge Ulvund så vilt at en skulle tro det var snakk om en forsnakkelse.

Ojsann! Som den lykkelige forfatterdebutant jeg er, med en nesten fersk bok om nettopp barns behov for trygg tilknytning, er det vel på tide å gå i seg selv. Hva er det jeg egentlig driver med? Spre dårlig samvittighet til småbarnsforeldre som gir en mer enn god nok omsorg til barna sine fra før? Kunne jeg ikke heller holdt kjeft og overlatt denne typen publikasjoner til mer beleste professorer, som for eksempel Stein Erik Ulvund. Som har gjort en fremragende innsats for å formidle viktig kunnskap om barns utvikling på et språk som folk forstått mange år. Jeg må derfor presisere at jeg har dyp respekt for slike som han.

Likevel. Når det står med store bokstaver i Aftenpostens artikkel hvor tøvete det er å gi råd om å vente med å reise fra spedbarn, blir jeg rett og slett forskrekket. Er det noe jeg er grunnleggende overbevist om er viktig, så er det nettopp dette. Det er lite annet som er like viktig i barneoppdragelsen. Bortsett fra den betingelsesløse kjærligheten da. Der er Ulvund og jeg enige. Men det er jo nettopp dette sterke kjærlighetsbåndet til sin primæreomsorgsgiver, eller hovedtilknytningsperson som barnet er så fullstendig avhengig av. Og derfor blir det så stresset med alle disse skadelige stresshormonene når mor lir forlenge borte før det er istand til å takle det, det vil si forstå at mor kommer tilbake.

Da jeg i går pratet med en helsesøster om dette, sier hun at selv om det ikke gis konkrete råd om å utsette å reise fra spedbarn, er det svært få som gjør det. Likevel er det mitt inntrykk at mange førstegangsforeldre begår denne feilen. Ofte heltuforskylt, og godt pushet på av ivrige besteforeldre som mer enn gjerne vil ha poden en uke mens de nybakte foreldrene enten drar til syden på bryllupsreise eller kjærlighetstur til Paris. Alle gleder seg, kanskje unntatt mor og barn. Mor er ofte vel framme på hotellrommet før hun innser at dette blir litt i det tøffeste laget for henne. Med gråten i halsen blir ikke uka så romantisk som man kanskje kunne trodd. For mange blir det med denne første "barnefrie" kjærlighetsturen. Neste gang blir barna med.

Men dette blir vel kanskje sett på som noe pinglete mammagreier som bare pysete damer driver med. Mammaer som meg har ikke så mye å stille opp med overfor erfarne forskere som blant annet Stein Erik Ulvund.

Jeg som under ergoterapistudiene ble så forskrekket over disse traumatiserte barnehjemsbarna vi fikk se i dokumentarfilmer i psykologitimene at jeg tok med meg barna etter endte studier for å bli hjemmeværende mamma i Frankrike. Selvfølgelig hjalp det på min overbevisning at vår fantastiske psykiater, som også var firebarnsmamma, heller ikke hadde turt å reise fra barna sine. Ikke før de var to år. Hun var derfor hjemme med hvert av dem tiltoårsdagen.

Etterhvert trengte jeg verken psykiatere, psykologer eller annen forskning fort styrke meg i min overbevisning. Morsinnstinktet mitt holdt i massevis. Det holdt å lytte til det. Kanskje ble ikke barna perfekte. Selv om de er det, hver eneste en av dem, i mine øyne. Men de lever livene sine. Er tilstede i dem. Og jeg lever.

Vitsen med å skrive boka Det stille mammaopprøret var å oppmuntre andre mødre til å følge morsinnstinktet sitt. Følge hjertet sitt. Og tenke at barnet mitt får god nok omsorg. Der er jeg enig med Ulvunds konklusjon. Du er den beste eksperten på ditt barn, avslutter han med. Bedre kan det ikke sies!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
26 dager siden / 5286 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2403 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
24 dager siden / 1811 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1794 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
26 dager siden / 1759 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1756 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1696 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere