Lage Nøst

Alder: 27
  RSS

Om Lage

Følgere

I dag gambler de fleste av oss på at klimakrisa ikke er så alvorlig at den fordrer radikale endringer. Men hva om det er feil?

En gang i forrige tiår, den gangen da folk fortsatt hadde mer eller mindre seriøse debatter om hvorvidt den menneskeskapte klimakrisa faktisk skjer, kom jeg over en skjellsettende video på youtube. Det var en amerikansk lærer som hadde funnet et angivelig uslåelig argument for klimahandling, og bestemt seg for å overbevise verden. 


De negative konsekvensene. Argumentet gikk litt som dette: Vi har valget mellom å satse eller ikke å satse på klimapolitikk. Konsekvensene av å velge det ene eller det andre, avhenger av om klimakrisa faktisk er en krise eller ikke. De negative konsekvensene av å velge feil er mye større dersom krisa er reell og vi likevel ikke satser på klimapolitikk, enn dersom vi satser på klimapolitikk til tross for at klimakrisa skulle vise seg å være en bløff.

Omleggingen fra fossilt til fornybart, fra utarming til bevaring og fra forbruksvekst til bærekraft vil nødvendigvis koste noe – både i penger og innsats – og hvis global oppvarming mot formodning skulle vise seg ikke å være et reelt problem, så ville vi ha påført oss den kostnaden til liten nytte. Jo da, det ville være positive bieffekter, som renere luft, bedre helse og mer intakt natur, men en kunne fortsatt argumentere med at de økonomiske og sosiale omkostningene ikke ville være verdt det.


Netto positivt. Dersom krisa derimot er reell, vil klimahandling gi et netto positivt resultat, fordi vi unngår en enda større kostnad i form av ubeboelige landområder, sviktende avlinger og ødeleggelser fra klimarelaterte naturkatastrofer – ting som i beste fall ville føre til artstap, sosial uro og økonomisk krise globalt, og i verste fall ende i sivilisasjonskollaps. Slike skrekkelige utfall risikerer vi hvis krisa er reell, og vi likevel velger ikke å handle.

Altså: Det beste alternativet er utvilsomt å handle i tråd med den faktiske situasjonen. Det går helt fint an ikke å gjøre noe dersom vi ikke har et problem. Men hvis vi gambler på ikke å handle, til tross for at klimakrisa faktisk er reell (et stadig mer ugjendrivelig faktum), blir kostnadene mye, mye større enn dersom vi hadde sluttet å slippe ut drivhusgasser forgjeves. Hvis vi ikke handler, risikerer vi å tape nesten alt, men hvis vi handler risikerer vi relativt lite.


Oddsene talte. Jeg ble umiddelbart overbevist av dette argumentet. Ikke det at jeg tvilte på klimavitenskapen i utgangspunktet, men oddsene talte uansett i favør av hurtig, gjennomgripende klimahandling. Ingen kunne vel være uenig i det? 

Det har etter hvert blitt klart for meg at denne logikken ikke biter på alle. Mange ser ut til å være av den oppfatning at vi løper en større risiko ved å innføre radikal klimapolitikk enn ved å la være. Når 17-åringene og 9-åringene streiker fra skolen, og krever slutt på oljeleting fordi de er redde for framtida si, ber de voksne dem innstendig om å forstå hvor mye mindre penger staten kommer til å tjene. 

Når ungene ber om politiske grep som monner, påminner foreldregenerasjonen dem megetsigende om hva de selv må ofre av sydenturer og luksusforbruk. I dette narrativet er det klimapolitikken som er farligst, ikke det løpske klimasystemet. Den kanadiske klimaforskeren Katharine Hayhoe formulerte det godt: Vi frykter løsningene på klimakrisa mer enn vi frykter konsekvensene av den.


Brygger opp. Det er i og for seg legitimt å være redd for konsekvensene av å endre næringsstruktur raskt nok for klimamålene. Alle store politiske reformer er krevende, og det grønne skiftet brygger opp til å bli den mest omfattende reformen i historien. Det kan vi ikke ta lett på. Men det gjelder å holde tunga rett i munnen når man gjør risikovurderingene sine. 

I dag gambler de fleste av oss på at krisa ikke er så alvorlig at den fordrer radikale endringer. Men hva om det er feil (noe våre beste vitenskapsfolk insisterer på igjen og igjen)? Dersom vi tar høyde for hvor mye mer det vil koste oss å kutte for lite utslipp enn å kutte for mye, burde vi konkludere annerledes.

Gå til innlegget

Kjøtt kan ikke forsvares

Publisert 9 måneder siden

Det finnes ingen gode, prinsipielle grunner til å spise kjøtt.

DE FLESTE ARTER dyr, mennesker inkludert, har de grunnleggende egenskapene som er relevante for om det er etisk riktig å holde dem fanget og avlive dem. De relevante egenskapene er: overlevelsesinstinkt og evne til å erfare lidelse. Vi finner ingen andre egenskaper som kan forsvare at bare mennesker tilgodeses med en ukrenkelig rett til liv, og heller ingen egenskaper som kan forsvare at menneskets preferanser skal vektes så mye tyngre enn dyrs preferanser at dagens industrialiserte kjøttproduksjon kan berettiges.

La være å avlive. Uansett hvilke egenskaper vi peker på, finner vi eksempler på mennesker som ikke har dem, men som likevel får flere rettigheter og større respekt enn dyr (som i noen tilfeller kan ha disse egenskapene i større grad). Derfor bør vi, hvis vi vil være konsistente, la være å avlive dyr for våre formål, med mindre vi er i en nødsituasjon hvor vår overlevelse avhenger av det. Nødsituasjoner utgjør legitime unntak, fordi vi også vil kunne godta ekstrem behandling av mennesker i nødsituasjoner. Dermed er vi ikke inkonsistente.    

Dette har jeg også gitt uttrykk for tidligere, senest i en kronikk i Dagbladet 9. september. I et svarinnlegg signert forsker Rune Johansen angripes en karikert versjon av min posisjon. Teksten inneholder likevel noen relevante momenter jeg gjerne går i møte med.

Johansen skriver at jeg «har rett i at det er gode ernæringsmessige grunner til å redusere kjøttforbruket. Det som er helt misforstått er å bruke dette som et argument for å bli vegetarianer.» Men jeg bruker ikke dette som argument i det hele tatt. I den grad hensynet til optimal ernæring inngår som del av menneskers preferanser, så er dette i beste fall ett av mange hensyn som må med i et regnestykke som også inkluderer dyrs preferanser.

Å leve optimalt. Mitt argument er at vi ikke har gode grunner til å vekte menneskers preferanser så mye tyngre enn dyrs preferanser som vi gjør i dag. Når Johansen innrømmer at vi kan overleve på bare planter, men fremholder at dette «ikke er særlig optimalt», vekter han igjen menneskers preferanse for å leve «optimalt» mye tyngre enn dyrs interesser, uten at han gir noen begrunnelse for denne vektingen. Med tanke på hvor mange vegetarianere som har levd lange og gode liv, tror jeg i alle tilfeller vi har grunn til å tvile på premisset om at vi må drepe dyr for å leve «optimalt».

Johansen skriver også at «uten kjøtt i kostholdet ville mennesket som art aldri eksistert». Dette er ment som et argument for at vi har gode grunner til fortsatt å spise kjøtt. En strategi for å besvare dette, kunne være å så tvil om hvorvidt det er sant at mennesker utviklet seg som vi gjorde takket være kjøtt, men her strekker ikke min fagkompetanse til. For alt jeg vet gir Johansen en riktig gjengivelse av det evolusjonære hendelsesforløpet. Det gjør det likevel ikke til et godt grunnlag for et normativt prinsipp. La meg illustrere hva jeg mener:

Ikke rustet. Evolusjonspsykologer har argumentert for at grunnen til at vi forbruker stadig mer, og ikke gjør store livsstilsendringer for å stanse klimakrisa, er at følelseslivet vårt utviklet seg på den afrikanske savannen – hvor ressursknapphet lot seg løse ved å flytte på seg, og hvor alle farer var nære og akutte, ikke abstrakte og i framtiden. Følelsene våre tjente oss godt, og bidro til at vi overlevde som art. Likevel vil (nesten) ingen argumentere for at vi ikke bør lage politikk som kan hjelpe oss å stanse klimakrisa, til tross for at evolusjonen ikke har rustet oss for det emosjonelt.

De negative konsekvensene av vårt overforbruk og vår apati lar seg ikke forsvare med henvisning til de positive konsekvensene følelseslivet vårt hadde for artens utvikling. På samme måte kan ikke det at vi har spist kjøtt historisk brukes som et prinsipielt forsvar av at vi fortsetter med det. Vi må ta høyde for konsekvensene, og for dyras interesser. Altså fungerer hverken evolusjonshistorien eller hensynet til «optimal» ernæring som gode prinsipper.

Ingen normativ lovgiver. Johansen etablerer i det hele tatt det meste av sitt forsvar for kjøttspising på en appell til det «naturlige», og skriver for eksempel at «å spise eller bli spist er det styrende prinsippet for alt liv på jorda.» Men naturen bør ikke ses på som en normativ lovgiver på denne måten, fordi det kan brukes til å forsvare mange praksiser som åpenbart er gale. Menn, som er sterkere enn kvinner fra naturens side, har ingen normativ rett til å banke opp kvinner. «Biologiske kjensgjerninger», som Johansen kaller det, er rett og slett elendige normative prinsipper.

Jeg har brukt mye tid på å diskutere dyrs rettigheter. Etter mitt syn har debatten bare avdekket to mulige konsistente prinsipper som kan rettferdiggjøre kjøttspising. Disse prinsippene har én viktig ting til felles: De henviser ikke til artskategori eller andre irrelevante forskjeller i egenskaper mellom dyr og mennesker som forsvar for forskjellsbehandling:

1. Nyttemaksimeringsprinsippet. Vi kan rettferdiggjøre å spise kjøtt fra dyr som har hatt gode liv, og blitt drept angst- og smertefritt, dersom vi også sier oss villige til å forsvare at mennesker kan brukes på lignende måter for våre formål, forutsatt at de ikke lider og praksisen ikke får uholdbare sosiale konsekvenser – altså, forutsatt at vi maksimerer netto nytte. Dette prinsippet åpner for artsspesifikk forskjellsbehandling på bakgrunn av egenskaper som er relevante for nyttemaksimering, for eksempel at menneskelig fornuft kan gjøre dødsangst verre for oss enn for dyr. Men vi kan se for oss situasjoner hvor slike hensyn ikke gjør seg gjeldende, og mennesker derfor kan avlives for gode formål. Eller, dersom vi ikke vil akseptere dette:

2. Nødvendighetsprinsippet. Vi kan rettferdiggjøre å spise kjøtt fra dyr dersom det kan heves over tvil at dette er strengt nødvendig for at vi skal overleve. Johansen stiller seg nok, som meg, litt nølende til å akseptere det første prinsippet (som er et utilitaristisk prinsipp, hvor det eneste etisk relevante er en handlings konsekvenser). Han skriver også litt om at han mener det er nødvendig å spise industrielt produsert kjøtt for «å dekke proteinbehovet for mer enn sju milliarder mennesker», men underbygger det ikke spesielt godt. Det krever et omfattende empirisk arbeid for å slå fast at dyrehold av dagens omfang, og med dagens metoder, kan forsvares med henvisning til streng nødvendighet. Og vi kan ikke slå fast at en praksis er strengt nødvendig før vi har vurdert alternative handlingsvalg.

Unntak for urfolk. Det virker innlysende at å spise kjøtt ikke er strengt nødvendig per dags dato for oss her i Norge, gitt tilgangen til fullgod plantekost. Mange aspekter ved import av planter er etisk betenkelige, men også kjøttforbruket vårt er avhengig av import – og handelssystemer kan reformeres. Det er derfor ikke hevet over rimelig tvil at det er strengt nødvendig å spise kjøtt for å overleve i Norge – men jeg er åpen for at vi fort kan havne i en situasjon hvor det blir nødvendig. Mye av vår historie her på berget kan sies å ha vært en nødsituasjon, og vi kan ikke utelukke at de globale matsystemene svikter under press, slik at vi må skru tiden litt tilbake (paradoksalt nok vil industriell kjøttproduksjon kunne bidra mye til en slik forverring av situasjonen).

Johansen skriver også at jeg «antyder at man bør gjøre unntak for urfolk» og «tilegner ulike folkegrupper ulike moralske standarder». Men her har han misforstått meg. Jeg skrev at enkelte isolerte urfolksgrupper kanskje kunne forsvare å spise kjøtt, men da med henvisning til nødvendighetskriteriet skissert over, ikke fordi de er urfolk.  

På siden av naturen. Han slenger også inn et par retoriske spørsmål: «Er det noe mer umoralsk å spise et dyr enn en plante? Hvorfor skal vi sette oss selv på sidelinjen av naturen?» Svaret på det første er antagelig ja, fordi vi har gode grunner til å tro at dyr erfarer sine liv – og sin lidelse – på en rikere måte enn planter gjør. Skulle det mot formodning vise seg at planter kan lide like mye som oss andre, så vil vi befinne oss i en nødsituasjon (vi må jo ha mat). At vi setter oss på siden av naturen ved å ta større hensyn til dyrs relevante interesser, vil jeg ikke akseptere. At mennesker har moralfølelse er ikke mindre naturlig enn at vi har et overlevelsesinstinkt, og det er ikke mer unaturlig å endre dietten sin i tråd med etiske oppfatninger enn det er å forlenge levealderen ved hjelp av medisin.

Dette er åpenbart en følelsesladet debatt. Ved å komme trekkende med prinsipielle betraktninger oppi maten til folk, risikerer man å bli oppfattet som livsfjern og fanatisk. Men det jeg påstår er egentlig ikke så radikalt: Vi kan ikke, med gode, konsistente prinsipper, begrunne at dyr ikke har rett til å leve – med mindre vi slutter å snakke om «retten til liv» i det hele tatt. Hvis vi vil være konsistente, uten å ofre menneskers rett til liv, bør vi avstå fra å bidra til at dyr blir drept i annet enn nødsituasjoner.

Lage Nøst, filosofistudent

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 1983 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1931 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1785 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1561 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1515 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1474 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1104 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1102 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere