Lars Gilberg

Alder: 55
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Når tro gjør en annenrangs

Publisert rundt 2 år siden

Når muslimer frykter buddhistiske munker, er det en påminnelse om at fundamentalisme finnes i alle trosretninger.

Blant oss som bor i Vesten er det ikke så merkelig at mange er redde for radikale muslimer. Terroraksjoner der islamistiske grupper har påtatt seg ansvaret begynner å bli mange etter hvert.

Men sett fra andre deler av verden – og andre epoker i historien­ – er bildet mer nyansert. Selv har jeg tilbrakt deler av vinteren i Asia, og der eksisterer det en reell bekymring for buddhistisk fundamentalisme.

Ja, du leste riktig. Det finnes voldelig buddhisme, religionen som hos oss er mest kjent for å ha gitt oss øvelser som medi­tasjon og mindfulness som enkle veier til indre fred.

Burmas Bin Laden

En FN-­representant beskrev nylig forfølgelsen av muslimer i Myanmar som «etnisk rensing». I løpet av de tre siste årene er mange hundre Rohingya-muslimer drept og flere hundre tusen lever nå ­under apartheid-lignende forhold i leire­ der de er stuet sammen­ ­etter å ha blitt jaget fra sine hjem.

Muslimer er en minoritet blant den buddhistiske majoriteten i Myanmar. Ifølge Wikipedia er 89 prosent buddhister, 4 prosent muslimer og 4 prosent kristne. Buddhistmunker i dette landet har tradisjonelt vært kjent for å stå opp mot militærdiktaturet og være forkjempere for demokrati. De bekjenner seg til en religion der det å ikke drepe er første bud og der ikke-vold er det viktigste prinsippet. Et annet viktig prinsipp er medfølelse med alt ­levende.

Det er derfor et stort paradoks at buddhistmunker bruker hat­retorikk for å få meningsfeller til å angripe muslimer. Den såkalte 969-gruppen, ledet av munken Ashin Wirathu, står bak mye av terroren. Wirathu ble fengslet for sin oppfordring til vold allerede i 2003, men løslatt i 2012. Han ­refererer til seg selv som «­Burmas Bin Laden», og viser dermed at han kan ha en muslim som forbilde – bare han var voldelig nok.

Vantro

Noen vil sikkert si at verken Bin Laden, Wirathu eller kristne ekstremister har noe med ekte utøvelse av tro å gjøre. Kanskje har de bare misforstått? På samme måte som de selv hevder at det er alle moderate troende som har misforstått, og som må straffes og utryddes for det.

Kanskje ligger det i troens ­natur at noen velger å tro at ­deres egen tro er så eksklusiv at den er andres tro overlegen.

Dette trenger ikke nødvendigvis føre til vold. Likevel kan det gi et ideologisk fundament for dem som vil misjonere ved å eliminere­ de andre. Vi har sett eksempler på dette gjennom historien, både fra muslimer, kristne­, jøder, hinduer, sikher, buddhister og endog fra konfusianere.

Det kan synes som om spiren til denne ondskapen ligger gjemt i følgende frø: At den som ikke tror på riktig måte, er en vantro. Og at vantro må bekjempes.

Ironisk faktum

Når det gjelder buddhistisk ekstremisme i Myanmar, er det et ironisk faktum at dette er området hvor buddhismens grunnlegger, Siddharta Gautama, ifølge tradisjonen vandret for å søke visdom og forståelse. Han frasa seg sin tittel som prins og valgte å bli en reisende munk for å finne sinnsro og sjelefred.

Siddharta lærte seg å vente, faste og tenke. Tre egenskaper han mente var basisen for å unngå­ indre uro. Sett i lys av det som nå foregår i Myanmar, kan man nok også fastslå at slike egenskaper blant dagens voldelige buddhistmunker ville bidratt til å unngå mye ytre uro og ufred.

Selvfølgelig er ikke alle munker i Myanmar voldelige. De fleste­ er fredelige utøvere av sin tro. Men de få som har latt seg rive med av fundamentalismen, klarer på effektivt vis å ødelegge det bildet som religionens grunnlegger skapte, og som mange er så stolte av.

Det rette

På basis av alle ­avartene av religion er det ikke merkelig at mange tar avstand fra religion som sådan. Ja, selv de som utøver religion bruker ­bemerkelsesverdig mye av energien sin på å ta avstand fra andre typer utøvelse av religion.

Så hva skal man gjøre da, dersom man er hellig overbevist om at man vet hva som er rett?

Myanmars tidligere demo-
krati­aktivist, nå president, Aung San Suu Kyi, uttalte mens hun satt fengslet:

«Vi må aldri la frykten hindre oss i å gjøre det vi vet er det rette».

San Suu Kyi får nå kritikk for å gjøre for lite for å stoppe forfølgelsen av muslimer. Det å vite hva som er det rette, gir tydeligvis ingen garanti for at man klarer å gjøre det, selv når man har makt.

Og makt må åpenbart til for å stoppe dem som er så overbevist om at de har rett, at de vil utrydde alle som tar feil.

Gå til innlegget

Når vi trosser tålegrensen

Publisert rundt 2 år siden

Det er lett å snakke om et grønt skifte. Men hvor mange ønsker egentlig å leve annerledes?

Ved forrige årsskifte­ gjorde Språkrådet noe så selvmot­sigende som å velge tre ord som «årets nyord».

Valget var «Det grønne skiftet».

Jeg antar at denne tre-for-en-kåringen handlet om at Språkrådet ikke så noen vei utenom. De registrerte vel at det var så mye snakk om dette fargevalget at det tegnet til å bli et tidsskille.

Slik er det ikke gått. 2016 ligger snarere an til å bli året der verden ble erobret av politikere som mener at klimaet og kloden klarer seg sjøl.

Og det har de jo langt på vei rett i. Kloden klarer seg sjøl. Det er vi som bor på den som ikke gjør det.

Tålegrense

Jeg er neppe den eneste som allerede er lei av ­uttrykket «Det grønne skiftet». Jeg er lei, fordi jeg forbinder det med politisk svada uten vilje til å gjøre reelle og konkrete endringer. Da regner jeg Miljøpartiet De Grønnes uforferdede bygging av sykkelveier i hovedstaden som et hederlig unntak.

Kanskje er det slik som ­Simen Tveitereid beskriver det i tidsskriftet Harvest: Det så mye ­omtalte skiftet er blitt noe tekno­kratisk og høytravende, vi får ikke følelsen av at det handler om livene våre, om å leve annerledes. Mange er klare for å forandre livsstil, mener Tveitereid, men få vil gjøre det for klimaet eller naturen. Fordi forbruk og flyturer ikke føles som et problem i livet vårt. Det som derimot føles som problemer, er:

Stress

Mangel på tid. Rastløshet. Uro.

Tveitereid argumenterer for at det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Slik naturen har en tålegrense, har også vi det. Stadig høyere­ tempo, mer forbruk og mer «­på-tid» gjør at mange kollapser. Utbrenthet, ME og psykiske­ lidelser er folkesykdommer i Norge anno 2016.

Radikal ungdom? En grønn ­visjon på samfunnsnivå må derfor jordes til våre valg som ­enkeltindivider. Hva er det vi trenger for å få et bedre liv? Hvordan får vi den offentlige samtalen til å handle om livskvalitet? Om hvordan vi kan få mer overskudd i hverdagen – og da tenker jeg ikke på penger.

Jeg har på følelsen av at skiftet har vært mer svart enn grønt når jeg ser samfunnsutviklingen i Norge de siste 40 årene. På 70-tallet var brorparten 
av de politiske ungdomspartiene i Norge­ opptatt av reformer som sekstimersdag og nullvekst. Hvor finner man ungdommer i dag som synes det er radikalt å redusere arbeidstiden og forbruket?

Å gi tid

Mange har nettopp fått julegaver av typen de ikke trenger. Over nyttår er det tid for å gå på kjøpesenteret og prøve å bytte dem. Flere blir sittende igjen med tilgodelapper i butikker der de ikke finner noe de trenger.

Tenk hvis man kunne få vekslet inn disse lappene i ting man har behov for?

Jeg tror mange ønsker seg mer tid. Ikke nødvendigvis for å leve lenger. Men for å leve bedre.

Det handler om tid der det ikke står noe på programmet. Tid som ikke er solgt på forhånd. Tid du ikke trenger å bruke på å betale gjeld.

Ambisiøst

Det er vanlig å lage seg forsetter når det nærmer seg et årsskifte. For mange handler det om å komme i bedre form, slutte å røyke eller lese en av 
litteraturens klassikere.

En jente jeg møtte nylig sa at hun ønsket seg dette for det nye året: «Å være lykkelig».

Mange vil nok smile brydd ­eller overbærende av henne. De velger i stedet å ha fokus på alle omstendighetene som skal gjøre dem lykkelige. Så overser de ­nobelprisvinner Daniel Kahnemans erkjennelse:

Lykken finner man ved å endre sinnet sitt, for omstendighetene kan vi ikke kontrollere.

Kahnemans forskning viser at følelsen av lykke er temmelig uavhengig av hvordan vi har det materielt. Følelsen handler mer om hvordan vi tolker verden. Denne innstillingen kan trenes opp og kultiveres, og sånn sett synes jeg min venninne har satt seg et ambisiøst og fint mål for neste år.

Forandre verden

Selv om mange synes det er kleint å snakke­ om lykke, tror jeg de fleste av oss innerst inne har en lengsel etter å finne koden som kan gi et mest mulig permanent opphold i denne sinnstilstanden.

Derfor jakter vi så hardt på alt som ser ut som lykke. Vi løper oss andpustne etter noe vi aldri får – med mindre vi innser at vi allerede har det. Det trengs litt ro for å kjenne sinnsro.

Gjennom takknemlighet og empati forandrer vi vår indre og ytre verden. Den blir grønnere, vakrere og mer verdt å ta vare på.

Og til alle som har lest helt hit: Takk for skiftet!

Gå til innlegget

Følelsen av at fakta er feil

Publisert rundt 2 år siden

Falske nyheter er et økende fenomen på nett. Det er på tide at kildekritikk blir et fag i grunnskolen.

Den svenske politikeren Bo Lindholm hevdet i fjor at det berømte bildet av den druknede treåringen Alan Kurdi var en bløff. Avisen Sala Allehanda spurte ham hvilket belegg han hadde for denne påstanden. ­Representanten for Sverige-­demokratene svarte:

«Jeg har ingen kilde. Det er personer som har delt det på Facebook».

Da journalisten spurte om han ikke burde være mer kritisk, svarte han:

«Nei, hvorfor må man det? Dette er jo en følelse som jeg har».

Det er komikeren Jonas Gardell som nevner dette eksempelet på hva slags debatter vi har fått når han i Expressen skriver et åpent brev til Facebooks toppsjef Mark Zuckerberg, der han deler sin bekymring over alle de falske nyhetene som florerer på verdens mest populære sosiale medium.

Ekkokamre. Ser vi på de latinske røttene til ordene kommunikasjon (communicare) og ­medier (medius), så betyr de gjøre­ felles og det som befinner seg i midten. Massemediene har tradisjonelt vært et middel til å gjøre vår forståelse av virkeligheten felles, selv når virkeligheten er blitt debattert.

Dette er i ferd med å forandre seg. Algoritmene til Facebook gjør at to personer som oppretter en profil samtidig ganske fort vil få en helt forskjellig nyhetsfeed, basert på hvilke likes og delinger de gjør. De vil i stor grad få bekreftelser på egne meninger. Risikoen er at de til slutt havner i såkalte ekkokamre, der bare ens egne synspunkter kastes fram og tilbake. En enkelt stemme vil til slutt høres ut som et kor.

Her må jeg presisere to ting: Sosiale medier trenger ikke å virke på den måten. Og noen vil nok betrakte også de gamle mediene som et stort ekkokammer, der eliten og de etablerte spiller sammen for å kontrollere folket.

Sjalusi. Kanskje er vi som jobber i de tradisjonelle mediene litt som en gjeng sjalu eks-er. Vi som var de viktigste, de eneste, opplever nå å bli byttet ut, avvist, glemt. Det vi skriver avfeies som politisk korrekt, et stempel som i grupper av folket gjør oss så uspiselige – ja så politisk ukorrekte – som det er mulig å få oss.

I journalistutdanningen lærer man å skille mellom den objektive nyhetsartikkelen (news) og den subjektive meningsartikkelen (views). Selv om objektivitet tilstrebes, kan nyheter likevel aldri bli helt objektive, i og med at to mennesker som opplever samme begivenhet, sjelden har helt den samme historien å fortelle når de kommer hjem.

Mye av det vi ser, ligger bak øynene våre. Det er erfaringer, forventninger, fordommer og fortolkningsmekanismer. Vi har en tendens til å se det vi vil se.

Kildekritikk. For meg har det lenge vært en kjepphest at medie-­
kunnskap burde være et fag på skolen. Gjerne helt fra første skole-
dag. Det handler om å lære å ­utøve kildekritikk. Dette er viktig enten du surfer på nett, leser Vårt Land eller møter en pastor som hevder at han vet hva Gud mener du bør bruke fritiden din til.

Ved å forstå hvordan gamle og nye medier virker, får man et verktøy som gjør at man både kan bruke dem – og forsvare seg mot å bli brukt.

På journaliststudiet lærte jeg at makten i samfunnet holdes av dem som sender ut mer ­informasjon enn de tar i mot. Sånn sett har de nye mediene bidratt til at makten er blitt ­demokratisert. Flere har fått ­muligheten til å ytre seg – og til å svare når makten ytrer seg.

Dobbeltsjekk. Samtidig er verdensveven full av falske ­nyheter. I den amerikanske valgkampen så vi det fra begge leire. Stater og interessegrupper bruker i større og større grad agenter til å produsere det vi i gamle dager kalte propaganda for å påvirke opinionen og skape grobunn for misnøye.

Medieviter Anders Olof Larsson ved Westerdals reklameskole i Oslo har kartlagt over 7,7 millioner tilfeller der vi har trykket «like» på nyhetsartikler på Facebook. Nettgiganten gir oss følgende ikoner å velge mellom: Love, Haha, Wow, Sad og Angry. Larsson fant at ut at det er de som reagerer med sinne (angry) som i størst grad deler saker de har lest. Dette vet de, de som har spesialisert seg på å skape falske nyheter.

Alle kan bli lurt av slike nyheter. Derfor har jeg nå dobbelsjekket bakgrunnen for bildet over denne artikkelen.

Forbannet. Bo Lindholm sier at han ble «vanvittig forbannet» da han leste på nett at gutten egentlig var funnet i en klippesprekk, men at noen brakte ham til stranda for å ta bedre bilder. Fotoeksperter som undersøkte «bevisbildet» fra klippesprekken, kom imidlertid raskt fram til at beina som stakk fram hadde­ helt andre sko enn gutten på bildet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.12.2016

Gå til innlegget

Vi som sitter inne

Publisert rundt 2 år siden

Det viktigste jeg skal si i denne artikkelen, er at jeg håper du vil reise deg og gå en runde før du har kommet halvveis.

Hvis du er omtrent like bedagelig anlagt som nordmenn flest, så ­sitter du på rumpa i 10-12 timer i døgnet.

Samtidig bruker du kun fem prosent av din våkne tid på ­fysisk aktivitet.

Dette viser befolkningsstudier som ble lagt til grunn da Helsedirektoratet for to år siden kom med sin anbefaling om at vi måtte­ redusere vår stillesitting.

Bussjåfører. Jeg sitter selv mens jeg skriver denne artikkelen. Men jeg vil prøve å praktisere det jeg formidler. Så jeg går til printeren og tar en utskrift av en håndfull medisinske artikler jeg skal bruke som bakgrunn for det du nå leser.

Jeg oppdager at pioneren Jeremy Morris allerede i 1953 påviste at forekomsten av hjertesykdom og dødelighet hos sittende­ ­bussjåfører i London var signifikant høyere enn hos de trappegående billettørene på de samme bussene.

Dette er en tøff ting å høre for oss som sitter så mye. Men heldigvis er det ikke helsefarlig å sitte som sådan. Det skumle er å ikke kombinere det med ­aktivitet.

Bevegelse. Professor Ulf Ekelund ved Norges Idrettshøgskole har ledet en studie der over en million mennesker registrerte sin aktivitet.

Resultatene viser at det ikke øker faren for verken sykdom eller død å sitte over åtte timer per dag. Dette forutsatt at man trener og lever et aktivt liv den tiden man ikke sitter.

De som derimot satt mye og trente lite, hadde 59 prosent større­ sjanse for en tidlig død enn de som var aktive.

De som både satt mye i ro og trente mye, kom faktisk bedre ut enn de som satt lite og trente lite.

Dette bekrefter bildet som forskningen har gitt oss de ­senere årene, der både røykere og overvektige har fått samme bevegelses-beskjed:
• Det er farligere å ikke røyke og være inaktiv enn å røyke og mosjonere.
• Det er farligere å være tynn og inaktiv enn å være tjukk og trene, såkalt «fit fat».

Øyenbryn. Hvor mye bevegelse­ må så til for å utligne det at vi sitter­ så mye? Norske helsemyndigheter har økt sin anbefaling til 30 minutters daglig aktivitet, mens forskningen fra Idrettshøgskolen peker på at denne dosen minst bør dobles.

British Medical Journey har gått gjennom 174 enkeltstudier­ om sammenhengen mellom ­fysisk aktivitet og sykdommer som diabetes, kreft, hjertesykdom og hjerneslag. Deres konklusjon er at man bør løpe en time om dagen eller gå to og en halv time.

Ja, du leste riktig. To og en halv time! Dette høres mye ut, men det går an å spre mye gåing gjennom arbeidsdagen. Det sier vel også noe om hva vi har vent oss til når to timers gåing antakelig får flere til å heve øyenbrynene enn ti timers sitting.

Gjete sauer. Fram til den ­industrielle revolusjon for drøyt 200 år siden var mennesket ­avhengig av å bevege seg mye for å skaffe seg mat. Det er unektelig en viss forskjell mellom det å jage en hjort eller gjete sauer i timesvis – kontra det å plukke opp litt kjøttdeig på supern.

Som art er mennesket tilpasset en tilværelse der vi er aktive, og det får ikke bare fysiske utslag når bevegelsen blir borte. En rekke studier viser at bevegelse stimulerer vår intellektuelle funksjon og motvirker depresjoner.

Kanskje er det ikke så merkelig at vi har det best – både kroppen og sjelen – når vi gjør det vi er designet for å gjøre?

Et ork å trene. En Ipsos-studie som Aftenposten presenterte i forrige måned viser at bare fire av ti nordmenn mosjonerer ­annenhver dag eller mer. To av ti nordmenn mosjonerer så godt som aldri.
Mange gir uttrykk for at det er et ork å bryte vanen med å synke ned i sofaen når man kommer sliten hjem etter å ha sittet åtte timer foran datamaskinen.

Da kan det være lurt å huske at denne slitenheten først og fremst sitter i hodet. Ved å gå hjem og sitte enda mer, blir slitenheten som regel sittende i hodet til man legger seg.

De som derimot har kommet inn i en vane der de går en tur, sykler eller jogger i frisk luft, kan ha lagt merke til at slitenheten flytter på seg: Etter hvert som man blir sliten i kroppen, forsvinner slitenheten i hodet og sinnet. Pulsen omdanner stress til ny energi.

Dørstokken. Man må gjerne over en terskel for å komme dit. Har man brukt lang tid på å få en vane, tar det ofte litt tid å bryte den også. Men begge deler starter med det første steget.

Og skulle dørstokken være for høy til å gå ut i vintermørket, så er det en bra begynnelse å gå til døra. Ofte.
Dette gjelder selv om det er kjøleskapdøra.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.11.2016

Gå til innlegget

Politisk søppeltømming

Publisert over 2 år siden

Når søppelet hoper seg opp i Oslo, får vi en stinkende ­påminnelse om hvor lett det er å love noe man ikke har planer om å holde.

Mindre enn en uke ­etter at Donald Trump ble valgt som amerikansk president har avisen The Independent listet opp ni punkter hvor Trump alle­rede har løpt fra sine spektakulære løfter fra valgkampen.
I Trump-leiren brukes nå ­uttrykket «kampanjeprat» på samme måte som ordet «garderobeprat» ble brukt for noen uker siden. «Det var bare kampanjesnakk», heter det nå om løftet om at USA skulle begynne med torturmetoden waterboarding igjen.

Og takk for det, vil nok mange tenke. Jeg kjenner få som er tilhengere av tortur. Men samtidig kjenner jeg mange som mener det er nitrist å være vitne til at man kan lyve seg til verdens viktigste embete.

Hvem ler nå? Før jeg skriver videre, vil jeg presisere følgende:

Også Hillary Clinton løy i valgkampen. Lekkasjene fra Wikileaks viser at hun sa én ting ­offentlig og noe helt annet til sine mektige støttespillere i lukkede fora. Partiet hennes brukte også ufine metoder for å stoppe rivalen Bernie Sanders i primærvalgkampen.

Så denne artikkelen er ikke noe forsvar for Clinton. Den er heller ikke noe forsvar for min yrkesgruppe i mediene. Mange mener vi var nyttige idioter for sitatmaskinen Trump. Andre sier at vi bommet ved å gjøre narr av ham, for hvem er det som ler nå? Dessuten: Hvem er det som ikke har lest en tittel i avisen som lover mer enn det teksten lever opp til?

Lojale dommere. «We don’t win anymore», messet Trump gjennom hele valgkampen. Det lovte han å få en slutt på. Ved å stemme på ham skulle amerikanerne bli vinnere igjen.

Og det ble de jo, de som stemte­ på Trump. Riktignok fikk han nesten 800.000 færre stemmer enn Clinton. Så hvis valget var rigget, som han snakket så mye om, så var det i så fall i hans ­favør.

Men Trump vant. Han fikk i tillegg flertall i Senatet og Kongressen. Og han vil utnevne høyesterettsdommere som gir den dømmende makt samme flertall som den lovgivende og den utøvende makten. Trumps rådgivere leter nå etter kandidater som først og fremst er lojale, leser jeg.
Så mye for maktfordelingsprinsippet.

Løftene. Trump har nå alle muligheter til å gjennomføre sin politikk:
• Kvitte seg med Obamacare: Før valget sa Trump at han ville­ gjøre det veldig raskt, det var en kata­strofe. Nå sier han at han vil­ 
beholde deler av Obamacare. Han ble overbevist om at det var mye bra der etter sitt møte med den nåværende presidenten.
• Fengsle Hillary Clinton: Han lovte å sette motkandidaten i fengsel og fikk tilhengerne til å rope «Lock her up». Etter at Hillary gratulerte ham med seieren, sier han at hun ikke kunne vært hyggeligere, at han ikke vil skade henne og at hun og Bill er gode folk.
• Muren mot Mexico: Trump lovte­ å bygge en grensemur, og han lovte at Mexico skulle betale for den. Nå sier han at det kanskje blir et gjerde i stedet. Hans rådgiver Newt Gringrich, sier at de «ikke vil bruke mye energi på å få Mexico til å betale, men det var et supert kampanjeverktøy.

Reality-TV. Listen kunne vært mye lengre. Den øker dag for dag. Mange er skuffet over disse løftebruddene. Andre er lettet.
Mitt ærend her er ikke å disku­tere innholdet i Trumps politikk. Min agenda er å skrive om ­moralen i det å love ting man ikke har tenkt å holde.

Det kan være at mange amerikanere ante eller visste at Trump kom til å løpe fra løftene sine. Kanskje stemte de ikke så mye på meningene til kandidaten sin, som de stemte på karakteren hans. En winner-takes-it-all-type, slik idrettshelten Lance Armstrong var i en årrekke.
I idretten har vi dopingkontroller for å hindre at juks gir ­gevinst. I næringslivet har vi Økokrim og Konkurransetilsynet.

I politikken ser det ut til å være fritt fram. Valgflesk er et inn­arbeidet begrep. Men Trump har tatt det til et nytt nivå. Han har tatt med seg alt han kan om manipulasjon og spillteori fra sin lange erfaring innen reality-TV. I den bransjen er det sjelden den med mest integritet som står igjen som vinner.

Anbud. Og når ordet søppel er nevnt: Det lukter vondt i Oslo denne høsten etter at politikerne­ overlot søppelhentingen til Veireno, som ikke holder det de lovte­ i anbudskonkurransen. Det samme skjedde i hovedstaden i 1998, da anbudskonkurranser ble innført første gang. Kanskje er det noe ved det å være politiker som gjør det vanskelig å forstå at det ikke er alle oppgaver som bør tildeles den som lover mest?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.11.20168

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere