Lars Gilberg

Alder: 55
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Politisk søppeltømming

Publisert nesten 2 år siden - 446 visninger

Når søppelet hoper seg opp i Oslo, får vi en stinkende ­påminnelse om hvor lett det er å love noe man ikke har planer om å holde.

Mindre enn en uke ­etter at Donald Trump ble valgt som amerikansk president har avisen The Independent listet opp ni punkter hvor Trump alle­rede har løpt fra sine spektakulære løfter fra valgkampen.
I Trump-leiren brukes nå ­uttrykket «kampanjeprat» på samme måte som ordet «garderobeprat» ble brukt for noen uker siden. «Det var bare kampanjesnakk», heter det nå om løftet om at USA skulle begynne med torturmetoden waterboarding igjen.

Og takk for det, vil nok mange tenke. Jeg kjenner få som er tilhengere av tortur. Men samtidig kjenner jeg mange som mener det er nitrist å være vitne til at man kan lyve seg til verdens viktigste embete.

Hvem ler nå? Før jeg skriver videre, vil jeg presisere følgende:

Også Hillary Clinton løy i valgkampen. Lekkasjene fra Wikileaks viser at hun sa én ting ­offentlig og noe helt annet til sine mektige støttespillere i lukkede fora. Partiet hennes brukte også ufine metoder for å stoppe rivalen Bernie Sanders i primærvalgkampen.

Så denne artikkelen er ikke noe forsvar for Clinton. Den er heller ikke noe forsvar for min yrkesgruppe i mediene. Mange mener vi var nyttige idioter for sitatmaskinen Trump. Andre sier at vi bommet ved å gjøre narr av ham, for hvem er det som ler nå? Dessuten: Hvem er det som ikke har lest en tittel i avisen som lover mer enn det teksten lever opp til?

Lojale dommere. «We don’t win anymore», messet Trump gjennom hele valgkampen. Det lovte han å få en slutt på. Ved å stemme på ham skulle amerikanerne bli vinnere igjen.

Og det ble de jo, de som stemte­ på Trump. Riktignok fikk han nesten 800.000 færre stemmer enn Clinton. Så hvis valget var rigget, som han snakket så mye om, så var det i så fall i hans ­favør.

Men Trump vant. Han fikk i tillegg flertall i Senatet og Kongressen. Og han vil utnevne høyesterettsdommere som gir den dømmende makt samme flertall som den lovgivende og den utøvende makten. Trumps rådgivere leter nå etter kandidater som først og fremst er lojale, leser jeg.
Så mye for maktfordelingsprinsippet.

Løftene. Trump har nå alle muligheter til å gjennomføre sin politikk:
• Kvitte seg med Obamacare: Før valget sa Trump at han ville­ gjøre det veldig raskt, det var en kata­strofe. Nå sier han at han vil­ 
beholde deler av Obamacare. Han ble overbevist om at det var mye bra der etter sitt møte med den nåværende presidenten.
• Fengsle Hillary Clinton: Han lovte å sette motkandidaten i fengsel og fikk tilhengerne til å rope «Lock her up». Etter at Hillary gratulerte ham med seieren, sier han at hun ikke kunne vært hyggeligere, at han ikke vil skade henne og at hun og Bill er gode folk.
• Muren mot Mexico: Trump lovte­ å bygge en grensemur, og han lovte at Mexico skulle betale for den. Nå sier han at det kanskje blir et gjerde i stedet. Hans rådgiver Newt Gringrich, sier at de «ikke vil bruke mye energi på å få Mexico til å betale, men det var et supert kampanjeverktøy.

Reality-TV. Listen kunne vært mye lengre. Den øker dag for dag. Mange er skuffet over disse løftebruddene. Andre er lettet.
Mitt ærend her er ikke å disku­tere innholdet i Trumps politikk. Min agenda er å skrive om ­moralen i det å love ting man ikke har tenkt å holde.

Det kan være at mange amerikanere ante eller visste at Trump kom til å løpe fra løftene sine. Kanskje stemte de ikke så mye på meningene til kandidaten sin, som de stemte på karakteren hans. En winner-takes-it-all-type, slik idrettshelten Lance Armstrong var i en årrekke.
I idretten har vi dopingkontroller for å hindre at juks gir ­gevinst. I næringslivet har vi Økokrim og Konkurransetilsynet.

I politikken ser det ut til å være fritt fram. Valgflesk er et inn­arbeidet begrep. Men Trump har tatt det til et nytt nivå. Han har tatt med seg alt han kan om manipulasjon og spillteori fra sin lange erfaring innen reality-TV. I den bransjen er det sjelden den med mest integritet som står igjen som vinner.

Anbud. Og når ordet søppel er nevnt: Det lukter vondt i Oslo denne høsten etter at politikerne­ overlot søppelhentingen til Veireno, som ikke holder det de lovte­ i anbudskonkurransen. Det samme skjedde i hovedstaden i 1998, da anbudskonkurranser ble innført første gang. Kanskje er det noe ved det å være politiker som gjør det vanskelig å forstå at det ikke er alle oppgaver som bør tildeles den som lover mest?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.11.20168

Gå til innlegget

Det liberale paradokset

Publisert nesten 2 år siden - 236 visninger

Den som er tolerant overfor intoleranse, risikerer å bidra til at rommet for toleranse forsvinner.

Ved å kjempe for alles frihet til å ytre seg, gir man også rom for dem som vil bruke denne friheten til å agitere for at visse ytringer bør forbys.
Ved å stå opp for religionsfriheten, gir man også plass til religioner som mener å forvalte en sannhet som ikke tåler andre verdensanskuelser.
Ved å applaudere frie valg, kan man ende opp med en president som vil bruke sin posisjon til å demontere demokratiet.

Folkevalgt diktator. Når dette skrives, er det uklart hvem som blir president i USA. Den ene kandidaten har på forhånd truet med at han ikke vil godta valgresultatet hvis han taper, og han har oppfordret til vold og opprør. Og i motsatt fall: Hvis han vinner, har han lovet å gjøre det han kan for å fengsle sin motkandidat og deportere store folkegrupper.

Dette minner oss om ting ­historien har vist oss når såkalte­ sterke ledere gjør sin entré. ­Befolkningen i Russland og Tyrkia har de siste årene opplevd hvordan folkevalgte presidenter bruker makten sin til å innskrenke demokratiet og forfølge opposisjonen.
«Jeg bryr meg ikke om jeg kalles diktator», uttalte den tyrkiske presidenten Erdogan etter arrestasjonene av kurdiske politikere i forrige uke.

Represalier. Det er et dilemma:­ Ved å kjempe for menneske­rettighetene, kjemper vi også for rettighetene til dem som vil bruke dem til å frata alle andre slike rettigheter.

Alle friheter kan misbrukes, men det betyr ikke nødvendigvis at det er friheten det er noe feil med. Trosfrihet er fortsatt en god ting selv om noen da velger å tro at andre tror feil. Problemet oppstår først når disse som har sett sannheten, begynner å kreve at andre skal se verden på samme måte. Og når det stilles represalier bak disse kravene.

Forfatteren Lars Akerhaug var inne på dette i et innlegg her i Vårt Land sist uke. Han skrev om situasjonen for de kristne som ennå ikke har flyktet fra områdene hvor de aller første kristne holdt til. De må forholde seg til et islamistisk verdensbilde­ der det skilles skarpt mellom de ­rettroende og de vantro. Politiske
sharialover er nådeløse mot dem som ikke er på riktig side av denn­e definisjonen.

Ikke gjensidig. Religiøs og ­politisk intoleranse kan gi seg mange utslag. I sommer ble en 86 år gammel prest drept ved alteret da han fikk strupen skåret over i sin egen kirke. Terrorgruppen IS tok på seg ansvaret for udåden.

Dette skjedde i Frankrike, landet hvor demokratiske idealer som frihet, likhet og brorskap ble utviklet og spredd til ­resten av Europa. Dette landet er 
nå på kort tid rammet flere 
ganger av terrorister som er villige til å massakrere menneskemengder for å undergrave disse verdiene.

Dette har fått den frankofile norske forfatteren og journalisten Bjørn Olav Nordahl til å gjøre seg noen refleksjoner på bloggen sin. Han skriver at han selv er vokst opp i et ganske lukket ­religiøst miljø. Det var mange­ forbud og påbud. Og det var mye misjon. Han har diskutert mye med disse folkene, men sier at det var sjanseløst:

«Etter hvert har jeg lært meg til tenke at de får bare holde på, det er deres åpenbare rett. Samtidig blir jeg slått av en tanke: De kommer aldri til å tenke det samme om meg og mine synspunkter. Det er det liberale paradokset. Det du innrømmer andre, kan du ikke forvente at de innrømmer deg».

Disrespekt. Hva gjør vi da? Hva gjør vi når tillit blir møtt med misbruk av tillit?

Kristendommens grunnlegger viste sine tilhengere en ­radikal holdning ved å vende det andre kinnet til. Fader Jacques Hamel, som ble strupeskåret i St. Etienne­ du-Rouvray, snakket før han døde om at verden trenger håp. Begge er lysende eksempler på at ideer kan vinne selv om mennesker dør.

Selv valgte jeg i ungdommen å nekte militærtjenesten og utføre siviltjeneste i stedet nettopp fordi jeg hadde en sterk tro på å følge eksempelet til ham som lot seg korsfeste. Med årene må jeg nok innrømme at jeg er blitt tilhenger av å stå opp for det umistelige, og da må ondskapen møtes med styrke.

Vi som er vokst opp i Norge de siste tiårene kan ha lett for å tro at likeverd, likestilling og ­pluralisme er selvfølgelige og 
irreversible verdier som ingen kan ta fra oss. Vi sliter med å 
forstå hvordan det er å leve under regimer der noen få har makten til å bestemme tankene til de mange.

Vi er vant til at respekt for ­andre stort sett møtes med ­respekt tilbake. Hva gjør vi da når vi møter disrespekt? Møter vi også den med respekt?
I så fall står vi nok i fare for å miste både friheten og selv­respekten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.11.2016

Gå til innlegget

Når vi stoler på eksperter

Publisert nesten 2 år siden - 434 visninger

De fleste stoler på legen sin. Derfor skurrer det for mange dersom en idrettsjente blir dømt for nettopp det.

Hva slags samfunn får vi dersom vi skal slutte å stole på eksperter og autoriteter? Er ikke denne tilliten selve grunnmuren i et fellesskap som er godt å leve i?
Eller kan det være at selvstendige og kritiske individer faktisk er et av kjennetegnene på et demokratisk og moderne samfunn?
Spørsmål av denne typen kommer naturlig til overflaten når kommentarfeltene i sosiale medier nå fylles med synspunkter på at et av landets mest populære idrettsidoler kan bli dømt for doping fordi hun trodde på legen sin.
«Jeg er helt uten skyld», sier hun selv. «Ikke uten skyld», sier Antidoping Norge.

 

Helt på jordet
Norges Idrettsforbunds lovparagraf 12-5 fastslår at utøver selv er ansvarlig for ethvert stoff som detekteres i en dopingprøve. Dette gjelder enten det er snakk om bevisste forsøk på juks eller det handler om feil begått i god tro. Graden av uaktsomhet blir imidlertid vurdert og vil være avgjørende for lengden på en eventuell straff.
Mange mener dette viser at dopingreglene er helt på jordet, og at systemet vil undergrave seg selv. Rett og slett fordi det ikke rimer med folk flests rettsfølelse.
Skal det virkelig være pasientens ansvar dersom hun blir feiloperert av en lege? Vil ikke det være konsekvensen dersom vi sier at det er pasientens ansvar hvilke medisiner hun får av legen?

Internett
Jeg har selv blitt feiloperert. Episoden viste meg at også leger er mennesker som kan gjøre feil. I likhet med journalister.
For femti år siden stolte de fleste gode borgere både på legen, presten og pressen. Etter internetts framvekst er det blitt lett å skaffe seg informasjon på egen hånd. Lurer man på et legemiddel i 2016, kan man google eller sjekke Wada-appen. Svaret er ikke lenger unna enn Iphonen.
I skiløperen Therese Johaugs tilfelle fantes også ordet doping med store bokstaver inne i et rødt varselsskilt på pakken.
Dette forhindrer ikke at mange mener hun hadde vært aktsom nok ved å høre på legen sin. Noe hun faktisk også er kontraktsforpliktet til i henhold til utøverkontrakten med Skiforbundet. En kontrakt som dermed er i konflikt med dopingreglements punkt om objektivt ansvar.

Nürnberg-lov

Flere har påpekt at det i dag er er misforhold mellom straffen for utilsiktetede regelbrudd og systematisk dopingbruk innen idretten. Ikke minst den delen av straffen som handler om tapt omdømme.

Problemet for Wada er at man vet fra dopinghistorien at mye av den systematiske dopingen blir kamuflert for å framstå nettopp som utilsiktede regelbrudd.

Det er lett å føle empati på grunn av det menneskelige i Therese Johaugs sak. Men det gjør ikke at man kan ta lett på det prinsipielle:
Det man aksepterer som praksis i denne saken må også gjelde som allmenn lov for andre idrettsutøvere.
Det vil si at man må akseptere at kinesere, russere – og juksere av Lance Armstrongs format – kan slippe unna med å si at de fikk medisiner av sine leger.
De fleste som blir dopingtatt kommer med slike forklaringer. Dette er hovedgrunnen til idrettens Nürnberg-lov: Man slipper ikke unna ved å si at man har handlet på ordre.


Råtne leger
Dessuten vet vi fra dopinghistorien at legene ofte er en del av den råtne kulturen. Italienske Ferrari, spanske Fuentes og amerikanske Conte var alle storleverandører av dop til et bredt utvalg av verdens beste idrettsutøvere. Skulle også disse stjernene slippe unna med å si at de hørte på legen sin?
Og hva med de norske utøverne som trente under Frank Evertsen, friidrettstreneren som opererte med forfalsket legelisens? Han satte sprøyter på sine utøvere og politiet fant veksthormoner hjemme hos ham. Hvis en av hans utøvere stolte på at han var en virkelig lege, skulle dette i så fall gi amnesti dersom det ble en dopingsak?


Godtroende
Det kan være vanskelig for alle å tenke kritisk om personer man ønsker å ha tillit til. Det vet de fleste som har ledere over seg – enten det er på arbeidsplasser eller i menigheter.
Hvis konsekvensene for ens eget liv er store nok ved å unnlate å undersøke de ordrene man får, kan det likevel bli kostbart å være godtroende.
Kan det tenkes at det voldsomme støtteapparatet i norsk langrenn kan ha bidratt til at utøverne blir sløve og overlater ansvaret til andre? Løperne har trenere, smørere, psykologer, fysioterapeuter, skitestere, kokker og medierådgivere som til enhver tid sørger for at det eneste de trenger å bruke energi på, er å trene og å sove.
Dette har gitt norske resultater som er konkurrentene like overlegne som det støtteapparatet vårt er. Etter to dopingsaker i norsk langrenn på kort tid – der to leger har fått skylden – er det lett å forstå at andre nasjoner nå ønsker likhet for loven.

 

Gå til innlegget

Heier jeg på makta?

Publisert nesten 2 år siden - 374 visninger

Esten Sæther skriver at jeg heier på makta. Jeg tror han vil finne få maktpersoner som er enige med ham i det. Også Vladimir Putin.

Jeg skrev i en kommentar i Vårt Land 25. 10 at det ikke er pressens oppgave å gå god for (eller dømme) utøvere som er under etterforskning. Vår oppgave er å stille spørsmål og få fram informasjon.
Som et eksempel på en som har gått god for kulturen i norsk langrenn, både før og etter de to sakene hvor verdens to beste langrennsløpere har brutt dopingreglementet, nevnte jeg Dagbladets kommentator Esten Sæther.

Han svarte i Vårt Land 27. oktober med å si at Gilberg mangler grunnleggende innsikt i sportens virkelige maktforhold.

Heie på russerne. Som kommentator ønsker jeg all saklig maktkritikk velkommen, også den som retter seg mot profilerte stemmer i mediene. Når Sæther kritiserer meg, bør jeg kanskje ta det som et kompliment, i og med at han under OL i Sotjsi 23. januar 2014 skrev følgende om kulturen i russisk langrenn:

«Hei gjerne på en russer. For nå ­bestemmer ikke lenger det gamle doping­reglementet alt i russisk langrenn», var tittel og ingress. Videre: «Nå som Putin er tilbake som sjef i alle roller, er grepet om den viktige langrennssporten stramt. Det gjør sjansene for dopingavsløringer få».
Dette ble skrevet samtidig som det statlige kontrollerte russiske dopingregimet var så gjennomgripenede at det best kan sammenlignes med det gamle DDR. Styrt av agenter fra FSB ble dopingprøver byttet ut i stor stil under vinterlekene, og Wadas McLaren-rapport er klar på at langrenn ikke var noe unntak.

Slik gikk det altså da Sæther ville at vi skulle heie på russerne. Jeg får vel være glad for at han ikke går god for meg.

I godt selskap. Der er jeg for øvrig i godt selvskap. Så sent som i august gikk Sæther ut og kalte mine kommentatorkolleger Leif Welhaven (VG), Ola Bernhus (Aftenposten) og Kjetil Kroksæter (Adresse­avisen) for «så kunnskapsløse som overhodet mulig». Dette fordi de var kritiske til ledelsen i Olympiatoppen etter OL i Rio.

Det er et sunnhetstegn at ikke pressen løper i flokk og at profilerte kommentatorer inntar ulike posisjoner. Mitt ståsted når jeg skriver i Vårt Land sammenfaller som regel med idrettens egne vedtatte grunnverdier: Glede, helse, ærlighet og fellesskap. Jeg ga kulturministeren ros for at hun har krevd åpenhet om penge­bruken hos lederne i idretten. Men jeg skrev også at hun selv har en agenda om å komme inn i Wada, og jeg har tidligere kritisert henne for å invitere til ny OL-debatt rett etter at et stort flertall i folket sa nei til OL i Oslo.

Med Esten Sæthers måte å lese på blir dette til at jeg «helt ukritisk løfter kultur­ministeren fram» og at «Gilberg heier på makta».

Jeg tror han vil finne få maktpersoner som er enige med ham i det. Heller ikke Vladimir Putin.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.10.2016

Gå til innlegget

Smilene som stivnet

Publisert nesten 2 år siden - 595 visninger

Det ble surmuling da norsk idrett endelig fikk en kulturminister som ikke bare nøyer seg med å bevilge og gratulere.


Gang på gang har Linda­ Hofstad Helleland (H) tatt idrettstoppene i ørene de siste månedene. VG rapporterte nå i helgen at man er rasende på kultur­ministeren i Norges Idrettsforbunds lokaler på Ullevaal stadion.

NIF er nemlig en selvstyrt og demokratisk organisasjon. Men 87 prosent av NIFs midler kommer fra staten. I inneværende år har regjeringen fordelt hele 2,4 milliarder kroner til idretten.

Da er det ikke urimelig at det stilles noen krav. Og det har ­Linda Hofstad Helleland gjort.

Stor støtte. Først stillte hun krav om åpenhet og innsyn i hvordan økonomien forvaltes. To ganger innkalte hun NIFs ledelse på teppet for å kreve at de la fram sine reiseregninger. Idrettspresident Tom Tvedt brukte ikke mulighetene han fikk til å justere kursen – og Helleland har svart med å innføre krav om innsyn ned på bilagsnivå for ledelsen i NIF fra 1. januar 2017, på lik linje med hva som gjelder i offentlig forvaltning.

Helleland påpeker at NIF er avhengige av tillit, og at tillit forutsetter åpenhet. Når idretten selv ikke skjønner dette, ser hun det som sin plikt som kulturminister å sette inn tiltak.

En meningsmåling VG gjorde i vår gir ministeren stor støtte. Kun ti prosent av det norske folk mente at idrettstoppene burde kunne holde reiseregningene hemmelig, mens sju av ti krevd­e åpenhet.

Markert seg. Helleland har også markert seg kraftig overfor idretten i to andre saker:

• Hun har signalisert en ny kurs i anleggspolitikken, slik at egenorganisert aktivitet får mer penger. Dette betyr eksempelvis at fotballbaner ikke automatisk skal ha forkjørsrett framfor skate­boardparker. NIF ser ­naturlig nok dette utspillet som en trussel, ettersom det underminerer organisasjonens tilnærmede monopol på idrett i Norge. Men Hellelands grep er helt i pakt med forslagene i det statsoppnevnte Fjørtoft-utvalget, som tar til orde for at idretten må tilpasse seg en ny tid.

• Hun har gått høyt på banen i de to dopingsakene i norsk langrenn. Helleland har uttalt seg om systemsvikten og etterlyst en ­ledelse som tar ansvar. Hun har begrunnet sin «innblanding» med at hun snakker på vegne av alle de frivillige, grunnfjellet av dem som står på i hverdagen fordi­ de tror på idrettens verdier. Skiforbundet har omsider svart med å innføre sju tiltak for å bedre sine rutiner, noe som vanskelig kan tolkes som annet enn en innrømmelse av at systemet ikke var bra nok.

Selvskading. Det er uvant for idretten med en kulturminister som stiller tøffe krav. De misfornøyde på Ullevaal Stadion kjenner seg nok igjen i synspunktene til Dagbladets kommentator ­Esten O. Sæther, som skriver at Helleland mangler ­respekt for idrettens selvstyre. VGs kommentator Leif Welhaven har svart med å skrive at selvstyret i idretten driver med selvskading.

Dagbladets mann har for-
øvrig­ tidligere vært ansatt i ­Norges Fotballforbund. Denne høsten har han skrevet en rekke artikler der han går god for renheten i norsk langrenn.

Les Esten O. Sæthers svar til Gilberg: Når Gilberg heier på makta

«Det er ikke noe systemsvikt i norsk skisport som har skjøvet langrenn inn i gråsonen for hva som er OK idrett, og som gir av en fjerdedel av befolkningen en unnskyldning til å tro at de norske løperne doper seg. Dette er en sport som har hatt – og har – de grunnleggende verdiene i orden», skrev Sæther i går.

Ekstra agenda. Så kan man spørre: Er det pressens rolle å gå god for dem man skal over­våke? Er ikke medias jobb å stille spørsmål, grave fram infor-
masjon og være kritiske til de som har makten?

Med dette spørsmålet heng­ende i luften, er det på sin plass å spørre om kulturminister Linda­ Hofstad Helleland også har en ekstra agenda ved å være så kritisk til Skiforbundets håndtering av dopingsakene. VG kunne for fire uker siden melde at Helleland kaster seg inn i kampen om å bli visepresident i Wada, verdens antidopingbyrå.

Hvis Helleland blir valgt, kan i hvert fall ingen mistenke henne for å være i lomma på idretten. Og det har faktisk vært et problem i Wada, der IOC har hatt en hånd på rattet.

Tidligere i høst samlet Helle­land de nordiske kulturminst-rene­ om et forslag der Wada gis makt til å utestenge organisasjoner som står bak organisert doping­juks. Dette forslaget forsøkte idrettspresident Tom Tvedt og generalsekretær Inge Andersen å fjerne da de kuppet kulturministerens initiativ ved å sende sin egen redigerte versjon til NTB.

Idrettssjefene ble igjen tatt med buksene nede og måtte finne­ seg i å få korreks av en ­kulturminister som nekter å la seg spille ut over sidelinjen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.10.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Svenske tilstander
36 minutter siden / 2371 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1155 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nåde hos Luther - og hos Paulus, uforenlige motsetninger?
rundt 2 timer siden / 415 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1155 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svenske tilstander
rundt 2 timer siden / 2371 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1155 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 18449 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 3 timer siden / 18449 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 3 timer siden / 1155 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 3 timer siden / 1155 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Hva er «oppnådde resultater» i kirken?
rundt 3 timer siden / 975 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 3 timer siden / 2674 visninger
Les flere