Lars Gilberg

Alder: 56
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Frykten for å feile

Publisert over 2 år siden

Det er lett å tro at de som lykkes er de lykkeligste. Faktum er at mange betaler en høy pris.

Å skrive i avisen har visse likehetstrekk med å stå på scenen. Det er temmelig synlig det man gjør. Også feilene.
Jeg har selv gjort rikelig av dem. Det kan være flaut. Blant tusenvis av lesere er det som regel noen som godter seg.
Men det verste er kanskje ikke feilene i seg selv. For feil er uunngåelig i en kreativ prosess.
Det verste er om angsten for å feile gjør at jeg begynner å kvie meg for å skrive. At jeg ligger om natten og gruer meg.

Livet går under. Heldigvis har jeg sjelden vært der. Men jeg forstår hvordan de har det, de som lever livet sitt på en scene. Slik for eksempel våre fotballspillere gjør. Man trenger ikke være 18 år og erklært vidunderbarn, som Martin Ødegaard, for å kjenne presset.
VG meldte i forrige uke at 43 prosent av 119 norske toppspillere har slitt med angst og depresjoner. Dette er nesten halvparten av dem som er i aksjon hver helg, og som får terningkast fra journalistene på sine prestasjoner i avisene dagen etter.
«Som ung tenker man gjerne at presterer jeg ikke her nå, så går livet under», sier Vålerenga-spiller Magnus Lekven til VG.

Dyp, kald sjø. Fotballspillere har en posisjon mange unge drømmer om. De får oppmerksomhet, de får dyrke talentet sitt og de har (får?) godt betalt. De er legemliggjøringen av drømmen fra populære programmer som Idol, X-faktor, The Voice og Norske Talenter.
Kanskje har ingen skildret det å være ung og leve med prestasjonspress bedre enn Erik Fosnes Hansen. I boka «Salme ved reisens slutt» skriver han om den unge fiolinisten Leo Lewenhaupt. Hans status som vidunderbarn gjør at han etter hvert opplever det som umulig å leve opp til bildet som publikum har av ham:
«Flere timer før konsertene kunne de gripe fatt i ham og slynge ham ut i nattsort redsel. I garderoben, før konserten, tenkte han på alle menneskene som har forsamlet seg ute i konsertsalen: De er kommet for å høre på ham. Han kan fornemme, med et synsk blikk, at de er der, at de hoster, blar i programheftene. Og hver gang tanken streifer dette, begynner han å skjelve. Han skal spille for dem. De kommer til å lytte. Enhver feil han måtte gjøre, den minste skjelving, vil de få med seg. (…) Stykkene blir som lumske feller, det hele blir en spurt fra isflak til isflak på en dyp, kald sjø».

Den lille stemmen. Den svenske skiløperen Anna Dyvik er ikke ukjent med den følelsen. Hun ble i vinter verdensmester for skiløpere under 23 år. På bloggen sin og i et intervju med Expressen forteller hun nå om hva det har kostet:
«Jeg har krasjlandet. Det har vært verst om nettene. Det er som at jeg idet jeg sovner får masse mareritt, og da kommer panikken. Jeg er veldig klar over min egen angst, og min manglende evne til å takle denne typen stress».
Dyvik er tøff som forteller om dette. Hennes offentlige utlevering er en påminnelse til alle som tror at livet som stjerne er lett og bekymringsløst. Man blir sjelden best i verden i noe som helst, uten å stille enorme krav til seg selv. Å leve opp til disse, er tøft nok. Så kommer følelsen av de andres blikk i tillegg.

Et varsko. En rekke norske fotballspillere har fortalt om hvordan dette føles. Claus Lundekvam grep til kokain og alkohol for å klare presset. Stig Inge Bjørnebye lå i fosterstilling i senga og gruet seg til å dra på Liverpool-kamp. Flere kjente spillere og trenere har tatt sitt eget liv.
Gapet mellom den ytre og den indre virkeligheten ble antakelig for stort. Når nettene kom og den lille stemmen ikke kunne overdøves av publikums heiarop, var det liten hjelp i å ha et kjent navn. Snarere tvert i mot.
Når VGs tall viser at mer enn fire av ti fotballspillere sliter med angst eller depresjoner, så er det et varsko til alle oss som heier på det eksepsjonelle og omtaler unge mennesker som stjerner.

Skummel reise. Jeg glemmer ikke det jeg kom i skade for å lese i en oppslått treningsdagbok som lå på bordet på et hotellrom jeg delte med en olympisk deltaker i friidrett:
«Det gikk tungt på trening i dag. Følte meg verdiløs».
Dette var skrevet av en ung mann som var blant de 20 beste til å løpe i hele verden.
De to setningene avslørte en trist tilstand. Selvbildet hans handlet om hva han gjorde, ikke om hvem han var. Dermed svingte selvfølelsen i takt med prestasjonene.
Det er en skummel berg-og-dalbane-reise.

Gå til innlegget

Mens myggen summer

Publisert over 2 år siden

Når sommerhyggen er perfekt, kan en eneste mygg være nok til å ødelegge idyllen.

• Zika-utbrudd i Thailand.
• Nedgang i smittsomme sykdommer i Norge.
Dette er to – temmelig forskjellige – nyheter fra inneværende uke. En uke hvor de fleste av oss nyter sommeren og prøver å ignorere forstyrrende elementer som mygg, knott og flått.
De færreste følger like nøye med på nyhetene om sommeren. Likevel blir vi hver dag utsatt for en strøm av påminnelser om hva vi kan bekymre oss for og hva vi kan være takknemlig for.
Smittsomme sykdommer kan fort havne i begge kategorier.

 

Ta testen! Før du leser videre i denne artikkelen, vil jeg gjerne at du gjør en liten øvelse. Den tar ett minutt, og det har du sannsynligvis tid til i sommervarmen. Gjør den gjerne sammen med noen.
Oppgaven er denne: Se deg rundt der du er og legg merke til alt som er rødt.
Så lukker du øynene og prøver ramse opp alle de røde tingene du så.
Ferdig?
Da kan du lese videre.
Nå skal du – fortsatt med øynene lukket! – prøve å fortelle hvilke blå ting som finnes rundt deg.
Vanskelig? Ja.
Og grunnen er enkel: Vi ser det vi leter etter. Og vi overser utrolig mye på veien.

 

Veksle inn. Vårt Land har i mai og juni brukt fredagene til å skrive om de eksistensielle temaene lykke og lidelse. Ingen går gjennom livet uten å oppleve begge deler. Og selv om de to tilstandene høres ut som motsetninger, ser det ut som om de er nært beslektet på den måten at det i stor grad handler om hvordan vi forholder oss til det vi blir utsatt for.
Alle blir vi utsatt for urettferdighet. Men klarer vi å se at den uretten vi opplever er liten sammenlignet med hva andre må leve med?
Kronisk syke Bodil Nesvåg fortalte hvor befriende det var da hun rett og slett aksepterte at verden ikke er rettferdig. Det skjedde da hun begynte å veksle inn sine forventinger i en valuta som ga mye mer igjen: Takknemlighet.


Redaktør. Ved å lete etter ting å være takknemlig for, finner man mye som man ellers overser eller tar for gitt. Og ved å fylle opp bevisstheten med det man setter pris på, blir det lite plass igjen til det man har å klage på. Det er som i oppgaven ovenfor: Blåtonene er der, men det var ikke de du lette etter.
På samme måten som summingen av en enkelt mygg kan holde deg våken en hel natt, så kan vakker musikk eller lyden fra en foss overdøve myggen og gjøre at du sovner så lett som ingen ting. Det betyr ikke at myggen ikke er der, men når du ikke hører den, så bryr du deg ikke om den.
På den måten er vi alle vår egen redaktør. Fra strømmen av inntrykk som møter oss, velger vi selv hva vi vil legge vekt på og hva vi vil ignorere.

 

Banker på døren. De som soler seg i Brasil eller Thailand kan ikke vite sikkert om myggen de hører er bærer av det dødelige zika-viruset. På samme måten kan enhver idyll ødelegges når som helst av hva som helst. Slik er det faktisk å leve.
Selv har jeg vært nødt til å løpe fra tsunamien i Thailand. Den kom som lyn fra klar himmel, hvis man kan bruke en slik metafor om noe som skjer i havet. Jeg hadde ikke hørt om fenomenet tsunami før det skjedde, men det var ingen garanti mot å bli rammet.
Slik er det med mange av de lidelsene vi blir rammet av i livet. En dag banker de på døren, stille og rolig eller hardt og brutalt. Dagen før var de helt ukjente for oss.

 

Veien til lykke. Det enorme forskningsmaterialet som er samlet i World Database of Happiness viser at vår opplevelse av tilfredshet i stor grad er en trenbar ting. Det handler om hva vi velger å se, hvilken innstilling vi har og hvor mye vi øver på å være takknemlige.
Det siste er den desidert mest effektive veien til et lykkelig liv.
Underveis på denne veien vil de fleste oppleve at medfølelsen med andre blir sterkere. Og hjelpsomheten. Oddny Furunes Gumaer, oppvokst på samme øy som meg, fortalte om dette i en tale hun holdt for avgangselevene på Levanger videregående skole i år:
«Jeg beklager å måtte si dette, men det virker som om lykken kommer når man hjelper andre», påpekte hun.

 

Hva vi ser. Livet til Oddny forandret seg da hun dro til Myanmar og besøkte en flyktningleir i 1995. Hun startet hjelpeorganisasjonen Partners, og siden har hun brukt livet sitt til å drive nødhjelp i Myanmar, Irak, Libanon, Bangladesh, Malaysia og Thailand.
«Folk i dag er veldig opptatt av å være vellykkede og perfekte. Jeg oppfordrer til å leve for noe utenfor seg selv», sa Oddny Furunes Gumaer i talen sin.
Hva dette noe er, er opp til oss selv å få øye på. Vi ser det vi leter etter.

Gå til innlegget

Under en rød sky

Publisert over 2 år siden

Det ville vært fint hvis terror ikke fantes. Ikke ulykker og naturkatastrofer heller. Men slik er det ikke.

Jeg er ikke ute etter å ta nattesøvnen fra noen. Men jeg reagerer når politiker- og kommentatorkoret stemmer i det samme refrenget hver gang vi er blitt rystet:

«Vi må ikke godta at terror er blitt det normale», sier de. «Da har vi tapt».

Hvis de med det mener at vi må kjempe mot terror, så er det prisverdig. Men hvis de vil lulle oss inn i en forestilling om at verden er trygg, så ber de oss ignorere virkeligheten.

For virkeligheten er full av terror. Det har den alltid vært. Spør de som bor i krigsområder. Spør de som opplever vold i familien.

 


Sjokkleksjon. For terror er mer enn handlingene. Terror er først og fremst frykten for når det vil skje igjen.

Jeg fikk en sjokkleksjon i dette selv, da jeg var i Sudan på reportasjereise for Vårt Land på 90-tallet. Byen Torit ble bombet og mange ble drept mens jeg satt relativt trygt nede i et hull i bakken.

Jeg var ikke så redd da, prøvde egentlig bare å registrere alt som skjedde. Redselen kom etterpå. Mest om natten. Jeg klarte ikke å la være å lytte etter flydur. Visste at dersom jeg hørte det, hadde jeg bare et par minutter på meg til å finne dekning.

Det var blitt farlig å sove. Kanskje jeg aldri ville våkne igjen?

 


Historieløst. Når de som skal hjelpe oss til å sette ord på hva vi skal tenke og føle bruker uttrykk som at «terror aldri må få bli normalt», så lurer jeg på følgende:

Har de glemt at ni stater i verden sitter med over 20 000 atomvåpen? En stor del av disse kontrolleres av stormannsgale, uforutsigbare og skruppelløse personer som Kim Jong-Un, Vladimir Putin og Donald Trump. Likevel snakkes det langt sjeldnere om atomvåpen nå enn da jeg vokste opp. Da var vi reelt redde for at verden plutselig kunne gå opp i flammer.

På samme måte hørte vi sjelden på en nyhetssending på radio på 70-tallet uten at det var snakk om terrororganisasjonene IRA, ETA, Røde Brigader eller Baader Meinhof. Terror preget Europa. Derfor blir det historieløst når mange nå later som om verden var fri for terror før IS startet sine lastebiler og kjørte inn i det som kalles myke mål.

 


Menneskenaturen. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere hvor grusomt dette er. Det er hjerteskjærende hvordan intetanende mennesker i gågater og på konserter er blitt ofre den siste tiden. Senest ble én drept og åtte skadet i et angrep på muslimer foran en moské i London natt til i går.

Politiet i London sier at de har forhindret 18 angrep som «var planlagt for å skape kaos, død og ødeleggelser» de siste fire årene. I snitt har de arrestert en person hver eneste dag for brudd på terrorlovgivningen!

Når dette er virkeligheten, er det lett å forstå at nesten alle ønsker seg en annen virkelighet. Men når man vet at et slikt ønske, uansett hvor hardt man arbeider for det, aldri helt kan forandre menneskenaturen, så er det grunn til å spørre:

Er det sånn at terrorister vinner dersom vi begynner å ta hensyn til at de kan ha til hensikt gjøre mest mulig skade i store folkemengder?

Er det sånn at potensielle voldtektsmenn vinner dersom kvinner tar følge hjem fra fest?

Er det sånn at potensielle innbruddstyver vinner dersom du låser døra di?

 


Det viktigste. Å gardere oss mot å bli ofre er likevel umulig. Det viktigste er derfor minne oss selv og hverandre om at livet er skjørt – og sette pris på det mens vi har det.

De vet noe om det, de som så vidt klarte å unngå skogbrannen som tok livet av over 60 portugisere i helgen. De har også fått en påminnelse de aldri glemmer de som så vidt kom seg ut av blokken der 58 mennesker antas å ha brent til døde i London sist uke.

Jeg bor selv i en høyblokk, og flere av mine naboer forteller at de har slitt med å sove den siste uka. Kan dette skje også der vi bor?

Antakelig ikke. Men vi kan ikke vite sikkert.

Enten vi bor i blokk, enebolig eller i en pappeske, så er livsvilkårene våre at vi går langs kanten av graven. Små feiltrinn eller en liten dytt er alt som skal til for at det hele er over.

Dette betyr ikke at vi skal lukke øynene og håpe det beste. Å være årvåken, aktsom og bruke dømmekraften, er tegn på at vi verdsetter livet. Men å bli handlingslammet, redd og passiv, fører bare til at man mister livet mens man ennå har det.

Vi kommer ikke unna at farer lurer. Om det er unntaket eller regelen, avhenger av om vi bor i Førde eller Fallujah. Men uansett er farer en normal del av livet. Slik ondskap er det.

Jeg tror vi må erkjenne det for å kjempe i mot. Både med antiterrorstyrker og med rosetog. Men å late som om terror er noe som vil forsvinne hvis vi ikke gir det oppmerksomhet, det er å fornekte virkeligheten. Og i neste omgang livet.

Gå til innlegget

Djevelen er global

Publisert nesten 3 år siden

Å være mot globaliseringen, blir litt som å være mot verdenshistorien fram til nå.

Brexit. Trump. Le Pen. Tre valg i tre vestlige demokratier har det siste året synliggjort den brede folkelige motstanden mot handelsavtaler, folkevandring og overnasjonal styring.

Om lag halvparten av velgerne i England, USA og Frankrike har vist med stemmeseddelen at de frykter for framtiden. En fellesnevner for alt de er redd for ser ut til å være globaliseringen.

Motstanden mot det grenseløse er det som først og fremst binder de nasjonalistiske bevegelsene sammen, viser en studie fra Universitetet i Oxford. Når grensene viskes ut, kan kapital flyte og mennesker flytte dit hvor det til en hver tid er mest profitabelt.

Dette kan oppleves som en trussel mot både arbeidsplasser, mot naturressurser og mot kulturell identitet.


Konspirativ. Ti år før Brexit og Trump utga den erfarne pressemannen Per Aslak Ertresvåg boken «Makten bak makten». Her pekte han på den store konspirasjonen han kalte «Den nye verdensordenen». Og navnet han ga denne ordenen var: Globaliseringen.

Til tross for at Ertresvåg hadde en sterk faglig karriere som politisk medarbeider i VG, redaktør ved Venstres pressekontor og sjefredaktør ved Inter Press Service, ble boken hans likevel møtt med like deler fortielse og latterliggjøring. Dette skyldtes nok i stor grad at Ertresvåg så frimurere og bilderbergere bak hver busk – og at han strødde om seg med luftige påstander av denne typen (s192):

«Ukjente rutefly i internasjonal luftfart slipper ut kjemiske stoffer i høyere luftlag over Norge og andre vestlige land, og trolig har disse utslippene til hensikt å bryte ned befolkningens helse og slik avkorte folks levealder».


Bedrag. Når jeg likevel trekker fram Ertresvågs bok, så er det fordi den var tidlig ute med å utpekte globaliseringen som fellesnevneren for den konspirasjonen som mange mener vi blir utsatt for. Den ti år gamle retorikken er plutselig blitt aktualisert av Donald Trump, som i hele valgkampen angrep de overnasjonale handelsavtalene, bankfolkene og eliten. Etter at han ble valgt, fylte han riktignok opp sin egen stab med akkurat denne typen folk.

«Makten bak makten» er i sine overdrivelser og mangel på logikk en fin lærebok i temaet konspirasjonsteori. For Ertresvåg er ikke i tvil om at alt henger sammen med alt og at selv de glorete klærne til 68-generasjonen var et tydelig tegn på det moralske forfallet som CIA, IMF, politikerne og Illuminati la opp til.

At boka ble møtt av taushet og hoderysten, tjener for forfatteren og for dem som har bosatt seg i den konspirative verdenen, som bevis for at det de sier er riktig: At mektige krefter vil at verden skal bedras.


Demonstrasjoner. Selv om mange nå gjør et nummer av at høyrepopulisten Marine Le Pen er gått til annen runde av det franske presidentvalget, så er anti-elite-bevegelsen ikke noe nytt fenomen i Frankrike.

I 1997 skrev sjefredaktør Ignacio Ramonet på lederplass i Le Monde Diplomatique en artikkel med tittelen «Å avvæpne markedet». Dette ble startskuddet for etableringen av folkebevegelsen Attac, som på to år fikk 25.000 medlemmer og som spredte seg til 80 land. Norge var ett av mange land hvor Attac markerte seg med demonstrasjoner mot globaliseringen og demokratienes tapte kontroll over kapitalen.

Fem år før Donald Trump vant presidentvalget i USA oppsto bevegelsen Occupy Wall Street. På høsten i 2011 var det demonstrasjoner i over 70 byer i USA der grasrota protesterte mot finanseliten, lønnsforskjellene og korrupte politikere. Bevegelsen spredte seg til Europa og flere hundre tusen deltok i demonstrasjoner i Italia og Tyskland.


En ond plan. I Norge har ordbruken i kampen mot globaliseringen vært noe mer dempet. Dette kan ha sammenheng med at vi ikke er medlem av EU, at forskjellene i det norske samfunnet fortsatt er relativt små og at våre mest motkulturelle politiske partier – som SP, Frp og SV – alle er temmet av å ha sittet med makten.

Likevel er det mange som kjenner på at selvråderetten er truet, både av nasjonal overstyring og internasjonal kapital. Alle som har tilgang til nettet – en av globaliseringens goder – kan lett finne eksempler og mønstre som peker mot at de er utsatt for en ond plan.

Da jeg vokste opp var det mange som mente at EF var selveste Dyret i Åpenbaringen. De som tror at endetiden er nær, har alltid hatt en velutviklet evne til å se djevelens verk i historiske hendelser. Og tror man på først på djevelen, er det ingen grunn til å tvile på at han er global.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere