Lars Gilberg

Alder: 56
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Rødt, hvitt og blått til VM!

Publisert over 10 år siden

Den gode nyheten er: Norske fotballfans kan dra til VM i Sør-Afrika neste år for å heie på rødt, hvitt og blått. Flagget er riktignok hollandsk, men det gjør supporterfesten større.

Jeg har vært med på mange nok mesterskap til å vite to ting: A) Den norske fotballen er aldri blitt elsket av noen som ikke har norsk pass. B) Selv de som snakker totensk og går med vikinghjelm, kjenner på en indre kamp mellom nasjonalisten og fotballelskeren i seg selv – og det er ikke uten en god porsjon ambivalens at man håper at Norge skal forsvare seg til avansement.

Nederland overspilte Norge (2-0) i Rotterdam, som ventet. Drillo uttalte riktignok at han var overrasket over Nederlands nivå. Vel, de oransje hadde vunnet alle kampene i gruppen vår, mens Norge hadde null seire før kampen.

Vi så hvorfor på den regntunge og vanskelige matta: Nederland spilte hurtig, teknisk og underholdende fotball. De behersket både tålmodig powerplay, raske kontringer og giftig bakromsspill. Dette er fotball som vil bli elsket i Sør-Afrika neste sommer, slik den hollanske fotballen blir i hvert eneste mesterskap.

Mulig å elske. Landslagssjef Egil Drillo Olsen nekter fortsatt å innse at Norge er ute av VM-kampen: «Det er ikke over. Vi skal prøve å ta ni poeng på de tre siste kampene», uttalte Drillo til TV3.

Ingen kan klandre Drillo for å prøve. Snarere tvert i mot. Spesielt etter den tamme og målløse kampen mot Makedonia var det mange som satt med følelsen av at Drillos egentlig ikke prøvde. Jeg mener: Her hadde vi en kamp Norge MÅTTE vinne, noe både trener og spillere understreket på forhånd. Men så det slik ut underveis? Spillet var tafatt, viljen til å ta risiko var liten og John Carew jaget i ensomhet på topp.

Det er mulig å elske et fotballag for mer enn for resultatene. Man kan elske det for ferdighetene og for dets evne til å underholde og glitre. Men man kan også elske et lag for dets innsats, glød og vilje – slik Wimbledon ble elsket i årene før norske Drillo overtok som trener.

Det handler om å tørre. Om å prøve. Om å vite at man gjorde alt man kunne. Om å gå ned med flagget til topps.

Jeg minner om ordtaket: Mange menn sprang på vidda for å fange den ville hesten. Ikke alle som sprang der, fanget ham. Men at den som fanget ham sprang, det er sikkert.

Klare for VM. En annen god bieffekt av at fotballandslaget har parkert seg selv, er at det kan blir mer oppmerskomhet rundt andre norske idrettsutøvere som fortjener det. Ni norske friidrettsutøvere er for eksempel allerede kvalifisert for VM i august.

I tillegg til disse ni, er det teoretisk mulig at drøyt 100 andre kan kvalifisere seg, for å bruke fotballandslagets retorikk.

Gå til innlegget

Hvor høyt?

Publisert nesten 11 år siden

Gjettekonkurranser kan være morsomme, selv om de sjelden fører til noen verdidebatt...

Dagens nøtt er: Hvor høyt er det perfekte spydkast?

Andreas Thorkildsen svarer i papirutgaven av Vårt Land i morgen. Til opplysning har han slengt spydet 91,59 meter avgårde, og verdensrekorden er på 98,48 meter.

Men hvor HØYT over bakken skal spydet gå?

Gå til innlegget

Alt med måte – med måte

Publisert nesten 11 år siden

Måtehold blir av mange sett på som noe kjedelig og grått. Hva da med livsstilen «ekstremt måtehold»?

Amerikaneren Benjamin Franklin betegnet seg selv som «ekstremt moderat», en humoristisk egenerklæring fra en person som ledet en revolusjon. Franklins merkelapp minner meg litt om en kompis av meg, som – helt uten ironi – stadig vekk betegner seg selv som «verdens mest ydmyke mann». Å skulle rangere sin egen ydmykhet på en skala fra en til ti gir unektelig et problem for alle med selvinnsikt.

Nettopp selvinnsikt er en dyd filosofen Henrik Syse holder fram i sin nye bok: «Måtehold i grådighetens tid». Ettersom boken er utgitt midt under finanskrisen, er det vanskelig å vri seg vekk fra Syses diagnose. Men er måtehold den rette medisinen?

Syse tar til orde for «ekstremt måtehold», i den forstand at måtehold bør være en del av karakteren. Han mener selvbeherskelse gir et rikere liv, enten det er makt, penger, sex, alkohol eller mat vi snakker om. Aviser og ukeblader er ukentlig fulle av råd om sex og samliv. Men jeg kan ikke huske å ha lest noe om hvor «gøy det er med et moderat sexliv», slik Syse skriver om.

I dialogen Gorgias beskriver Platon den evige higen etter nytelse som «å bære vann i et kar med hull i». Dette er tanker som på ingen måte preger vårt eget overflodssamfunn, men så er det kanskje så som så med nytelsen vår også?

Den første sjokoladebiten har en tendens til å smake bedre enn nummer to, tre og ti. Hva skyldes dette? Bitene er jo helt like. Atferdsforskning viser at den negative ettersmaken etter en nytelse er veldig liten i starten, men den blir større og større etter hvert som nytelsen varer – for til slutt å overgå selve nytelsen.

Og omvendt: Gjør man noe som er ubehagelig, som å ta et isbad, vil man oppnå større og større nytelse etterpå jo oftere man stuper ut i det kalde vannet. Erik Dammann la disse tankene til grunn da han vendte hjem fra Samoa og stiftet folkebevegelsen Framtiden i våre hender: «Størrelsen på en nytelse er omvendt proporsjonal med tettheten. Et liv i konstant nytelse, er ingen nytelse. Det er et liv på det jevne».

Da jeg ble bedt av min sjef om å skrive en kommentar om Syses bok, lurte jeg på hvorfor han valgte å spørre meg. Jeg er ikke akkurat av dem som planlegger en dag med måtehold når jeg står opp om morgenen. Tvert imot har min erfaring vært at kontraster gir liv til hverandre, og at jeg lever sterkere når jeg av og til er ute på grøftekantene enn jeg er når jeg følger den aristoteliske gylne middelveien.

Spørsmålet er om et gjennomført måteholdent liv vil styrke prosjektet med å få maksimal selvinnsikt, slik Henrik Syse anbefaler. Enten man er fristet av en sjokolade, en sexy dame eller en innskytelse om å fike til en parkeringsvakt, så er det oppdragelsen og dannelsen vi kan stole på, mener filosofen. I en presset situasjon der det ikke er tid til å tenke, er det karakteren den kommer an på. Derfor gjelder det å internalisere måteholdet i karakteren.

Jeg er på ingen måte uenig med Syse i viktigheten av selvinnsikt og selvbeherskelse. Men jeg tror det er vanskelig å vite hvor grensen går uten at man aldri har vært ved en grense – ja, kanskje til og med over den. For å ta et eksempel fra et felt i livet som de gamle greske filosofer ofte tok utgangspunkt i: Alle som skal løpe et langt løp blir fortalt at de må åpne moderat for å unngå en ubehagelig og smertefull sprekk. Men det er ingen tvil om at mange – ikke alle – må oppleve sprekken selv, før de får den selvinnsikten som gjør at de neste gang treffer med tempoet og får en god opplevelse av løpet. Iallfall etterpå.

Gå til innlegget

Døm ikke...

Publisert nesten 11 år siden

Dessverre. Ingen bidro mer til å avgjøre semifinalen mellom Chelsea og Barcelona enn den éne norske aktøren: dommer Tom Henning Øvrebø.

Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt, heter det i Skriften. Dét er et motto som ikke tas veldig høytidelig verken av fotballdommere eller av oss som skriver i avisene. Tom Henning Øvrebø vil nok bli dømt nord og ned både i engelske og norske aviser i dag, og det spørs vel om ikke den godeste Øvrebø etter dette er ferdig som toppdommer.

Øvrebø ble testet gang på gang av Chelseas notoriske filmstjerne, Didier Drogba. Hver gang valgte Øvrebø å la være å blåse. Det kunne forsvares, i og med at han heller ikke blåste da Lionel Messi ble lagt ned på motsatt side.

Vanskeligere var det å forstå at Øvrebø og hans linjemenn lot Barcelonas spillere stoppe ballen med hånda to ganger i eget straffefelt. Den siste episoden skjedde på overtid, og Stamford Bridge var i kok etter at Barcelona hadde utlignet i det 93. minutt – på spanjolenes eneste skudd på mål i løpet av kampen.

DRØMMEFINALE. For nøytrale tilskuere – som holder med de lagene som spiller den mest attraktive fotballen – er imidlertid en finale mellom Manchester United og Barcelona en drømmefinale. Oppgjøret i Roma 27. mai blir et oppgjør mellom den pasningsorienterte spanske spillestilen, og den høyintensive og bruddorienterte britiske.

Du må imidlertid være uberørt av finanskrisen dersom du skal ha råd til å skaffe deg billett. Kun 400 billetter var tilgjengelige på ebay i går, og prisen startet på 10.000 kroner.

BRUTAL KONTRAST. Norges Fotballforbund hadde, uforståelig nok, satt opp en Tippeliga-runde samtidig med semifinalen i Mesterligaen. Fordi det er jobben min, svitsjet jeg litt mellom TV2 og Viasat 4. Kontrasten mellom det jeg så av laget som leder Tippeligaen – og de beste lagene i Europa – var påfallende: Tempoet på Ullevaal (Lyn-Rosenborg) var lavt, presisjonen like lav og basisferdighetene hos spillerne viste med all tydelighet hvorfor spillereksporten fra norsk fotball de siste sesongene stort sett er kommet i retur – til en lavere pris.

Å ITJ DØM NÅN. Før jeg avslutter, tar jeg med fortsettelsen av sitatet fra Skriften – for øvrig det bærende element også i Johan Falkbergets «Den fjerde nattevakt»:

«Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt... For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere» (Lukas 6, 37-38).

Noe å tenke på, for alle oss som lever i en tid hvor «sterke meninger» betraktes som en beundringsverdig prestasjon.

Gå til innlegget

Svineuflaks

Publisert nesten 11 år siden

Ikke mange går til sengs med en redsel for å våkne opp med vanlig influensa i morgen. Ikke mange er redde for at vi ikke skal våkne opp, heller. Og andelen som frykter å våkne opp på feil sted, er nok blitt lavere siden Ole Hallesbys dager.

Men én ting er temmelig sannsynlig: Vi våkner opp til overskrifter som er ment å gjøre oss redde for morgendagen: Når kommer svinepesten hit? Bør vi holde oss innendørs – ja, helst under dyna? Mange ulykker kan som kjent unngås ved så enkle forholdsregler som ikke å stå opp.

Årlig dør mellom 1.000 og 1.300 mennesker under vinterinfluensaen i Norge. Dette er et høyt tall, det er tre ganger flere enn antall ofre i trafikken. Men det er sjelden avisene skriver om den vanlige norske influensaen.

Nå skriver vi mediefolk derimot daglig om skrekken for at svineinfluensaen fra Mexico kan bli en pandemi som fører til massedød blant mennesker over hele verden. Foreløpig er det offisielle tallet på dødsofre i Mexico 20 mennesker. Av landets 108 millioner innbyggere har 1.324 personer vært innlagt på sykehus med influensalignende symptomer og 929 er utskrevet etter å ha fått behandling.

Det er med andre ord omtrent ti ganger så mange nordmenn som dør av vanlig influensa årlig, som det hittil er mennesker som er døde av svineviruset i Mexico. Når dimensjonene i mediene likevel får det til å virke som om tallene er omvendt, skyldes dette først og fremst at vanlig influensa er – ja: vanlig. Mens svineinfluensa er like nytt som fugleinfluensa og sars var for noen år siden.

Noen vil også si at at dimensjonene på overskriftene skyldes pandemiens potensial. Helsedirektør Bjørn Guldvog sier at skrekkscenariet er at 13.000 nordmenn kan miste livet av svineinfluensa. Dette er et høyt tall. Spanskesyken tok om lag 15.000 liv i Norge for 90 år siden, og dette er en pandemi vi fortsatt husker i kategorien katastrofer på nivået bak svartedauden.

Helsedirektørens tall er skremmende. Men tallene forteller ingen ting om sannsynligheten for at hans verste-fall-scenario slår til. Og derfor er det vanskelig å vite hvor rasjonelt det er å være redd for denne faren.

Riktignok er det slik at enkelte farer er så fryktelige at hvis de først inntreffer, så kan det være rasjonelt å være mentalt forberedt på dem uansett sannsynlighet for at så skjer. Atomkrig er en slik trussel. Om terrorister skaffer seg tilgang til atomvåpen, kan sivilisasjonen i store befolkningssentre utslettes – og sivilisasjonen i verden for øvrig vil sitte som gisler.

Jeg har likevel inntrykk av at de færreste av oss tenker på dette når vi legger oss om kvelden. Ikke mange redaktører pønsker på overskrifter om denne trusselen når de går på jobb heller.

Fra Mexico by rapporteres det nå at folk går med munnbind. Katolske kirker avlyser sine gudstjenester. Fotballklubber spiller for tomme tribuner. Folk som hoster, skal ha blitt kastet av T-banen.

Den mellomamerikanske versjonen av mesterligafinalen i fotball – mellom Cancun og Cruz Asul – er utsatt. Det amerikanske ungdomsmesterskapet er avlyst. Og idretten aksepterer det. I motsetning til hva som skjedde da det australske laget i tennis ville trekke seg fra Davis Cup-kampene i India sist uke. De fryktet for sin sikkerhet i et land herjet av kapringer og terror.

Det internasjonale tennisforbundet ga seieren til India og truer nå Australia med utestengelse. Frykten for terror er uakseptabel, mens frykten for pandemi blir forstått.

Men de som tar størst risiko av alle idrettsutøvere denne uken, er kanskje o-løpere som fryktløst trenger inn i skoger der det myldrer milliarder av blodtørstige flått. Løperne trenger ikke engang uflaks for å bli bitt. Det er helt vanlig. Og farlig.

Men de løper likevel. De er mentalt innstilt på å leve mens de lever.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
21 dager siden / 2129 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
18 dager siden / 1774 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
7 måneder siden / 1768 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1270 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
11 dager siden / 1102 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 1034 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 989 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
15 dager siden / 907 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere