Lars Gilberg

Alder: 56
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Allmenningens tragedie

Publisert over 1 år siden

For mange er det et mysterium at vi fortsetter å fly verden rundt når vi vet at vi bør endre vaner. Men mekanismen er velkjent.

Ni av ti nordmenn tror at klimaendringene er helt eller delvis menneskeskapte.

Samtidig viser ferske tall fra NHO at kun 17 prosent av oss er villige til å redusere antall flyreiser for å redde klimaet på jorden.

Gardermoen ble i fjor bygd ut til å håndtere 28 millioner passasjerer per år. Hver nordmann flyr like mye som ti gjennomsnittlige europeere. Selv er jeg en av verstingene.

Moralsk sprik

Jeg kunne utvidet temaet til å handle om hvorfor vi fyller havet med plast og hvorfor vi holder igang en kjøttproduksjon som angivelig skaper like mye klimagasser som alle biler og fly til sammen.

Men det trengs ikke. Det handler i bunn og grunn om det samme.

Sakens kjerne er det moralske spriket som Paulus beskrev allerede for to tusen år siden i sitt brev til innbyggerne i Roma:

«For jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg».

Tragedien

Så er spørsmålet: Hvorfor handler vi på tvers av den innsikten vi har? Paradokset er beskrevet i en spillteori 
som kalles «allmenningens lov». Dette er en illustrasjon på hvorfor det er vanskelig å få enkeltmennesker til å opptre til fellesskapets beste så lenge man ikke er sikker på at alle andre er med på det.

Forestill deg at alle bøndene i en landsby har en felles allmenning der kyrne beiter. Dette området er av begrenset størrelse, og det blir fort overbeitet om alle dyra er der hele tiden. Da blir gresset borte, og bøndene må slakte ned buskapen sin. Det er altså i fellesskapets interesse at alle bønder passer på å ikke ha for mange kyr.

For den enkelte bonde er det derimot en fordel å ha mange kyr. Og om en bonde tar seg til rette og lar sine kyr overbeite, går det likevel bra så lenge ikke de andre begynner å gjøre det samme. Men når de andre bøndene oppdager hva han gjør, og ser at han tjener på det, skal det mye til at mange av dem ikke følger etter, selv om de vet at det kan ødelegge alt – for alle.

Uten skam

Vi som bor i Norge er på mange måter den ene bonden. Vi tar oss til rette og vi har en livsstil folk i andre verdensdeler ikke kan kopiere uten at det går galt.

Det ser ikke ut som om vi skammer oss heller. Tvert i mot er sosiale medier fulle av selfies der vi iscenesettelser oss selv gjennom eksotiske steder vi besøker.

En venn av meg skrev denne uka følgende i en post på Facebook: «Noen ganger må jeg minne meg selv på alt jeg har gjort, de fine menneskene jeg har møtt og alle mulighetene jeg fikk. Jeg er evig takknemlig for at jeg investerte pengene mine i reiser og opplevelser. Når jeg lager en liste over de siste årene, ser jeg at jeg har brukt over en halv million på reiser».

Opplistingen over reisemål går over en halv side. Det inkluderer dykking i Indonesia, fotturer i Peru og seiling i Karibien.

Upopulær

Mens jeg sitter og skriver denne artikkelen på hjemmekontoret mitt, henger det flybilletter til Sveits, Hellas og Thailand på veggen bak macen.

Når en versting som meg skal skrive om et slikt tema, kan det fort bli hult og hyklersk. Jeg har ingen høy hest å moralisere fra. I stedet må jeg spørre meg selv og de jeg kjenner hva som skal til for at vi vil endre adferd på et område der det er altfor lett å bare fortsette som før.

Mye tyder på at vi trenger politikere som er tøffe nok til å lage reguleringer som de i første omgang antakelig blir upopulære av. Slik Dagfinn Høybråten ble det da han innførte røykeloven, en lov nesten alle nå regner som en velsignelse.

Det samme skjedde da forskerne på 70-tallet slo alarm om overfiske. Norske fiskere var i harnisk over forskningen og over politikere som vurderte å innføre kvoter. Men da silda og lodda ble borte, tvang kvotene seg fram.

Formynderi

Som et liberalt menneske har jeg en ambivalent holdning til formynderstaten. Jeg syns det er en god tanke at hvert individ i stor grad skal få bestemme hva som er til eget beste.

Men når vi beviselig ødelegger fellesskapets ressurser fordi det er komfortabelt på kort sikt, må vi klare å bli enige om reguleringer som holder denne delen av vår natur i sjakk.

Jeg vet ikke hva som må til av kollektive tiltak for at det skal monne. Men jeg tror at mange vil akseptere kvoter hvis de gjelder alle.

Gå til innlegget

He’s got the whole world

Publisert over 1 år siden

Med atomvåpen i sin hånd holder Kim Jong-un hele verden som gisler slik at han fortsatt kan la seg dyrke som en gud i Nord-Korea.

Mens spillet om neste ukes toppmøte i Singapore fortsatt pågår, overrasket Kim Jong-un i helgen med å sparke tre av sine øverste generaler. Kanskje var det for å vise seg overfor motparten Donald Trump, som etter et drøyt år som amerikansk president fortsatt er mest kjent for setningen «You are fired!».

I 65 år har Kim-dynastiet regjert Nord-Korea. Persondyrkelsen av far Kim Il-sung, sønn Kim Jong-il og sønnesønn Kim Jong-un er på et gudenivå som en amerikansk realitykjendis bare kan drømme om.

Hjernevask

Før Korea-halvøya ble delt i to langs den 38. breddegrad, fantes det over 3.000 kirker i den nordlige delen av landet. Hovedstaden Pyongyang ble av kristne omtalt som Østens Jerusalem.

Denne disposisjonen for 
religiøs tilbedelse kan delvis forklare hvorfor nordkoreanerne var mottakelige for den personkultusen som Kim Il-sung innførte. Dét antyder i det minste Sun Heidi Sæbø, forfatter av boka «Kim Jong-un – et skyggeportrett av en diktator».

Bestefaren til dagens diktator omtalte seg som «Den store sol» og «Asias ledende fyrtårn». Sønnesønnen med babyfjeset har forlengst krevd at de 25 millioner undersåttene skal bruke tiltalen «kjære leder».

Sun Heidi Sæbø beskriver hvordan propagandamaskinen i Pyeongyang har bygget opp den nye Kim til å bli den han er. Og selv om befolkningen er hjernevasket fra de begynner i barnehagen, tror hun mange av dem likevel på ett plan skjønner at mye av det de får servert er oppdiktet. Men, som hun skriver:

«Når det kommer til stykket er, det kanskje ikke så ulikt hvordan mange troende forholder seg til sin religion».

Et talende eksempel på dette er at det i Nord-Korea nå er år 107. Tidsregningen begynner nemlig i 1912, det året Kim Il-sung ble født.

Dynasti

Dette er noe av bakgrunnen når den pensjonerte sørkoreanske generalen I-B-Chun advarer USA og resten av verden mot å tro at den nye eieren av atomvåpen kan fjernes med militærmakt:

– Dette er ikke som å kvitte seg med Saddam Hussein. Det er mer som å prøve å kvitte seg med Allah, uttaler generalen til The Times.

En hær på 1,3 millioner nordkoreanere står klare til å forsvare sin leder. Militærtjenesten varer elleve år for menn og seks år for kvinner.

Kim-dynastiet opptrer i en kultur der konfutsiansime og patriarkalske tradisjoner står sterkt. Dette har gjort det mulig for én familie å definere all motstand mot den utvalgte som trusler mot fellesskapet. Såkalte uønskede elementer blir jevnlig sendt til «omskolering» eller forsvinner.

Feit familie

Det skal sies at verdenshistorien har et underskudd på myke og medgjørlige diktatorer. Kanskje på kompetente eneherskere også.

Sånn sett skiller ikke Nord-Korea seg ut. Vanstyret nådde sitt bunnpunkt på 90-tallet da anslagsvis to millioner nord-
koreanere døde av sult. Altså hver tiende innbygger.

På denne bakgrunn det temmelig morbid når avhoppere forteller at regimet har bedrevet nitidig spionasje på utenlandske diplomater og deres diett, dette for å forstå hvorfor Kim-ene lot til å være de eneste i Nord-Korea med anlegg for å bli feite.

Avhoppere forteller også om et politi som går fra hus til hus for å sjekke hva folk ser på tv. Straffeloven fra 2012 definerer utenlandske programmer som «upassende innhold» som kan straffes på linje med underslag, spionasje og forræderi, ettersom det fører til «nedbryting av det sosialistiske samfunnet».

Kims skrekk 

Sett gjennom Kim Jong-uns moteriktige briller, er han like avhengig av sterk kontroll på egen befolkning som han er av atomvåpen mot verden for øvrig. Bare på den måten kan han holde de indre og ytre truslene i sjakk.

Skrekken til Kim Jong-un er å ende opp som Muammar Gaddafi, den libyske diktatoren som frivillig oppga sitt atomvåpenprogram i et forsøk på å bli kvitt sitt politiske pariastempel. Det hele endte med at Gaddafi etter 34 år som diktator ble banket opp og skutt av opprørere, støttet av USA, Nato og Norge.

Derfor ser Kim Jong-un atomprogrammet som sin eneste garanti. Jevnlig minner han sine landsmenn om at over en million koreanere ble drept da USA tømte drøyt 30.000 tonn napalm over landet i de tre årene Korea-krigen raste.

Donald Trumps tweet om at Kim «vil bli møtt med ild og vrede slik verden aldri før har sett», tjener nok derfor mest til befeste det nordkoreanske selvbildet om at de er ofre for en ytre aggresjon.

Selv om det var den store sol, Kim den første, som startet 
Korea-krigen.

Gå til innlegget

Avhengig av avgrunnen

Publisert nesten 2 år siden

På kanten av stupet er det lett å kjenne hvor dyrebart livet er. Men må vi dit for å kjenne at vi lever?

 

I boka Andre reiser forteller Finn Skårderud om mannen som vil slutte å røyke. Men han klarer det ikke. Gradvis går det opp for ham hva som er problemet. For når han skal slutte, blir den siste siggen ekstra god. Han nyter den som, ja, som om det var hans siste.

Og nettopp derfor får mannen en ny avhengighet: Han blir avhengig av å slutte å røyke. Uten å prøve å slutte – og si til seg selv at den siggen han røyker er den siste – oppnår han ikke den vanvittige nytelsen som han nå er blitt kjent med.

Mannen blir rett og slett rusa på å slutte å røyke. Han innser at han faktisk må slutte å slutte å røyke, hvis han skal klare å slutte å røyke.

 


Synlig død. Jeg har mange venner som driver med basehopp, frikjøring, klatring og diverse andre varianter av det som kalles ekstremsport. Mange tror at dette er folk som ikke har livet kjært. De forstår ikke at noen kan ta rennafart og løpe utfor et fjell.

Men for dem som elsker å gjøre det, handler det i stor grad om å kjenne på hvor verdifullt livet er. Mange klarer ikke å få den følelsen uten at jevnlig oppsøker sonen mellom liv og død.

Først når døden blir en synlig del av livet, klarer de å ta inn over seg hvor fantastisk livet egentlig er. Og denne intense følelsen ønsker de ikke å miste igjen. Da oppleves det som om de mister livet litt, mens de har det.

 


Oppdaget magien. To ganger har jeg intervjuet Karina Hollekim. Hun var en pioner blant verdens kvinnelige basehoppere. Så gikk det galt. Hun smalt i bakken uten at skjermen åpnet seg som den skulle.

«Jeg elsket å hoppe ut. Nøt å mestre frykten. På kanten av stupet ble alle hverdagsproblemer til bagateller. Det ga meg et lykkekick jeg ble helt avhengig av», forteller Hollekim.

Hun vet det nå, det som mange ennå har til gode å erfare selv:

At det finnes opplevelser som trenger inn i oss med så voldsom styrke at de for kortere eller lengre tid bryter ned alt det som tidligere gjaldt.

Nylig skrev jeg om en mann som gikk gjennom isen på en fredelig skitur. Liggende i isvannet trodde han at han skulle dø. Det ble et vendepunkt og gjorde sterke ting med livet hans etter at han ble reddet.

Videre utover våren kan Vårt Lands lesere glede seg til å lese om mannen som fikk hjerneslag, helt ut av det blå. Og om skikjøreren som ble tatt av snøskred og lå fanget i seks timer. Begge to forteller at møtene med døden har gjort livet rikere. At de har oppdaget magien i de små tingene som så lett kan avfeies som hverdagslige.

For: Når alt er normalt, da har vi grunn til å feire.

 


Uunngåelig. Hvorfor dukker tankene på døden opp så ofte? spør forfatteren Bernhard Ellefsen i den ferske boka I mot døden. For ham handler det ikke mest om frykten for en ulykke, eller dødelig sykdom. Snarere dreier det seg om en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss.

«At det som gjenstår krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og at det ikke er til å unngå», skriver Ellefsen. Og legger til:

«Jeg vet akkurat hva jeg er redd for. Jeg er redd for å miste den verden som er min». 

 


Brenner det? For de fleste ligger det et stort eksistensielt ubehag i å forholde seg til døden. Men kanskje er det likevel det som må til for å få fullt utbytte av den gaven vi har fått?

Vi vet lite om hvor langt eller kort livet blir, det eneste vi vet er at det kommer til å ta slutt. Da er det forståelig at enkelte aktivt forholder seg til denne slutten, like forståelig som at mange prøver å fortrenge det.

Forfatteren Göran Tunström forteller hvordan nettopp dette endret seg for ham da han fikk hjerteinfarkt. Hans verden ble rystet, og disse rystelsene kan vi lese om i den utsøkte skisseboken Ventetid. Her avfeier Tunström tesen til filosofen Epiktet, den om at «døden ikke angår oss – for når vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi».

Lite angår oss mer enn at vi skal dø, hvis jeg leser Tunström riktig. Forfatteren fikk også lungekreft og må opereres mens han skriver Ventetid. En bok der han igjen og igjen ender opp med å stille det retrospektive spørsmålet:

«Hvor brant mine bål? Hvem var de menneskene jeg lyktes i å berøre, og som berørte meg?»

Som leser blir jeg sittende og tenke at det viktigste kanskje ikke var hvor og hvem. Men at.

At bålene brant.

Gå til innlegget

Frihet til å tro og mene

Publisert nesten 2 år siden

Jeg sliter med å forstå hvorfor mange troende mennesker har allergi mot sekulære verdier. Trosfriheten er jo en sekulær verdi.

Få ting var mer utskjelt i frimenigheten der jeg vokste opp enn sekulariseringen.
Dette skjellsordet havnet gjerne først i en oppramsing av vederstyggeligheter som avkristning, verdsliggjøring, fritenking og postmodernitet.
Begrepet sekulært ble langt på vei brukt som et synonym for anti-religiøst. Ingen så ut til å tenke på at trosfriheten – i likhet med ytringsfriheten – i langt større grad er en sekulær enn en religiøs verdi.
For der hvor de store monoteistiske religionene får dominere, har det historisk sett ofte vært trangt for alle som tror annerledes.
Det har vært trangt for halvparten av dem som tror «riktig» også. Kvinner som har kjempet for likestilling vet at det ikke har vært mye ideologisk hjelp å få fra mennene som har hatt definisjonsmakten i kirker, moskeer og synagoger.

DIDRIK SØDERLIND: Religionsfriheten er truet

Pålagt tro. En viss ironi var det i at sekulariseringen ble den store stygge ulven i en frimenighet. For frimenighetene kan takke sekulære lovgivere for Dissenterloven som i 1845 opphevet forbudet mot å etablere andre kristne trossamfunn i Norge enn Statskirken.
Den ble for øvrig avviklet så sent som for et drøyt år siden. Fortsatt holder en femtedel av landene i verden seg med en statlig religion. 27 av dem sverger til islam, 12 til kristendom.
Totalt er det 80 land i verden som favoriserer innbyggere med en bestemt religion. I fire av disse landene er innbyggerne til og med pålagt å følge denne religionen. Det gjelder Saudi-Arabia, Mauretania, Maldivene og Komorene.
Tilsvarende er det ti land som enten forbyr religionsutøvelse eller legger hindringer i veien. Dette gjelder for eksempel Kina og Nord-Korea. Kommunisme har her tatt plassen som monoteistisk isme og blir dermed en trussel mot tros- og ytringsfrihet.

Klam hånd. «Sekularismens klamme hånd» var tittelen på et leserinnlegg av Kristine Kråvik her i avisen for en måned siden. Hun bekymret seg for et religionsnøytralt samfunn der all trosutøvelse blir skjøvet ut av det offentlige rommet.
Jeg har ventet for å se om noen skulle svare på innlegget. For eksempel ved å vise til at sekulære verdier gir dem frihet til å ytre seg og tro som de vil. Og at det er det motsatte av å leve under en klam hånd.
Kanskje ville denne motsetningen vært lettere å forstå om vi var vokst opp med sharia, der religionen tar monopol på lovgivningen og autoriserer i detalj hvordan borgernes privatliv skal være. Man kan si mye om et slikt samfunnssystem, men det er vanskelig å se at menneskerettigheter som tros- og ytringsfrihet har gode kår.

Livssynsfrihet. Ordet sekulær kommer fra latinske saeculum, som betyr sekel eller århundre. Vi bruker gjerne begrepet for å vise til en tidsepoke som kommer etter den sakrale eller hellige epoken.
Mange kristne mener at kristendommen la grunnlaget også for de sekulære verdiene. Det henvises da gjerne til Matteusevangeliet oppfordring om å «gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er». Her kan man spore ideen om å skille de to regimentene, slik Luther gjorde seg til talsmann for.
Samtidig er det vanskelig å bestride at kristne kirker sjelden frivillig har gitt fra seg sine privilegier og sin definisjonsmakt over sjelenes destinasjoner. Mange velger derfor å si at utviklingen av livssynsfrihet først skjøt fart for alvor da FN kom med sin menneskerettserklæring i 1948.

Misjon. Religioner har bidratt til å gi sårbare samfunnsstrukturer overmenneskelig legitimitet. Forfatteren bak bestselgeren Sapiens, Yuval Noah Harari, argumenterer for at religionene har vært en av driverne i menneskenes evne til å samarbeide med hverandre.
Men hvis en religion skal påberope seg en universell sannhet som gjelder alltid og overalt, så må den også insistere på å spre troen sin til de som tror annerledes. Den må altså være misjonerende.
Harari formulerer det slik: «Siden monoteister vanligvis har ment at de er i besittelse av hele budskapet til den eneste guden som finnes, har de vært nødt til å svekke tilliten til alle andre religioner. I løpet av de siste 2000 årene har dette gjentatte ganger skjedd ved å utslette all konkurranse med voldelige midler».

Garanti. Det hører med i bildet at også ekstrem sekularisme kan oppleves som et angrep på religion, tradisjon og kulturarv.
Moderate sekulære samfunn gir oss likevel den beste garantien for mangfold og personlig frihet.
En frihet vi kan bruke til å tro og ytre oss som vi vil. Selv når det underkjenner hva andre tror på.

Gå til innlegget

Fordi det ligger i blodet

Publisert nesten 2 år siden

Hver gang vi ser den burgunderrøde drakten som russerne må ha på under vinter-OL, blir vi minnet på at juks er en iboende del av menneskenaturen.

Han tyr til selveste arvesynden, Grigorij Rodtsjenkov, når han skal forklare hvorfor jukset kommer til å fortsette å skje rett foran øynene på oss når vi vil underholdes av konkurranseidrett:

«Det ligger i menneskets natur å jukse. Det har med våre synder å gjøre. Minst en av ti mennesker vil alltid ta snarveier», sier Rodtsjenkov til nyhetsbyrået AFP.

Han vet dessverre litt for godt hva han snakker om. Den russiske dopingvarsleren lever på hemmelig adresse og opptrådte i skuddsikker vest og forkledning da han nylig gjestet programmet «60 minutes». Der fortalte han at han står på likvideringslisten til Russlands hemmelige politi.

Forsmedelig

Få ting er mer forsmedelig for president Vladimir Putin enn at Russland som nasjon er utestengt fra lekene som nå pågår i Pyeongchang. Det statsstyrte dopingprogrammet og sabotasjen av kontrollene da russerne arrangerte lekene i Sotsji for fire år siden, ble for mye å svelge selv for gjennomkorrupte IOC.

I stedet ser vi en rekke unge utøvere som er invitert til OL på individuell basis, alle iført en burgunder drakt med bokstavene OAR, «Olymipic Athletes of Russia». Russerne står fortsatt helt uten gull i Pyeongchang, og er helt nede på 20. plass på en medalje­statistikk de vant for fire år siden.

Selv middels sportsinteresserte nordmenn lot seg nok likevel imponere av de pur unge russiske langrennsløperne som ga Norge kamp til døra på herrestafetten søndag. De har åpenbart trent knallhardt og har sannsynligvis like god personlig moral som utøvere med norsk pass.

Den blodfargede drakten de går i minner oss likevel om en statsstyrt kultur der alle midler har vært tillatt i jakten på fordeler.

Ulikhet

Likhetsnormen i konkurranseidretten oppsto paradoksalt nok fordi man ønsker å måle ulikhet. Den ulikheten man vil måle er prestasjonsevnen – som er summen av talent og trening. Alle reglene og reguleringene er laget for å skape mest mulig like forutsetninger, slik at vi kan se hvem som gjør det best innenfor disse forutsetningene.

Tilsvarende regler finnes også i næringslivet, der lover og reguleringer forsøker å legge til rette for rettferdig konkurranse. Dette forhindrer likevel ikke at korrupsjon stadig er et problem. Av samme grunner som de Rodtsjenkov viser til i starten på denne artikkelen.

For: Når det er nok å tjene på å være uærlig, finnes det alltid noen som vil være det. Sannsynligvis er det flere enn vi liker å tenke på. Kanskje har vi kjent på fristelsen til å snyte fellesskapet de fleste av oss. Utfyllingen av selvangivelsen er en årlig test på det.

Sensasjon

Tidligere ansatt i Antidoping Norge, Mads Drange, forteller i boken Medaljens pris at det allerede under OL i Oslo i 1952 angivelig var flere skøyteløpere som ble sendt til sykehus etter inntak av amfetamin. Dette var mesterskapet hvor «Hjallis» tok tre gull, i en tid vi liker å tenke tilbake på som en hvit og uskyldig – før pengene kom og korrumperte leken.

Forrige gang OL ble arrangert i Sør-Korea var jeg selv til stede som journalist. Jeg ble vekket midt på natten i 1988 av nyheten om at verdens raskeste mann, Ben Johnson, hadde testet positivt for doping. Det var en sensasjon. Mange mente at sporten aldri ville bli den samme igjen.

De tok feil. Selv om Johnsons spektakulære fall førte til at amerikaneren Carl Lewis tok steget opp på seierspallen og fikk gullet, skal vi huske på hva sjeflegen til Team USA uttalte til New York Times senere samme høst. Han anslo at halvparten av utøverne under OL i Seoul hadde brukt dopingmidler!

Det er nå gått 50 år siden IOC ble enige om å forby doping. Lekene i Pyeongchang er de 27. i rekken hvor det gjennomføres dopingkontroller. Disse er blitt gradvis raffinert, de har økt i antall og stadig større ressurser brukes på kontroll.

Dødsfall

Dette blir likevel bare småtteri mot de summene som brukes på å bedra konkurrentene. Grigorij Rodtsjenkov ledet antidoping-laboratoriet i Moskva i ti år. På oppdrag fra sportsministeren og i samarbeid med det hemmelige politiet brukte han posisjonen sin til å lage et sofistikert system for doping for russiske utøvere. Dette har han fortalt om i ettertid, og den uavhengige McLaren-rapporten bekrefter det han sier.

To av Rodtsjenkovs nærmeste medarbeidere døde helt uventet og på mistenkelig vis kort tid før han selv fortalte offentligheten hva som foregikk.

Så mye står det tydeligvis på spill når en stormakt fører krig på is og snø.

Det er helt vanvittig – og samtidig ikke mer vanvittig enn at mannen som nå drapstrues mener at vi alle kan kjenne på tilsvarende lyst til det onde i oss selv.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere