Lars Gilberg

Alder: 56
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Spar oss for slitne og snørrete Johaug!

Publisert rundt 1 år siden

Hadde Therese Johaug levd på sin bestemors tid, ville hun ikke fått konkurrere på ski. Menn mente da at jenter i skisporet var et svett, snørrete, uskjønt og usømmelig syn.

Min første jobb som utsendt journalist for Vårt Land var til VM i Seefeld i 1985. Anette Bøe vant to gull for Norge og de norske jentene vant firedobbelt på den lengste distansen. 

34 år etterpå forventer de fleste at en ny norsk VM-dronning skal kåres på samme sted. De ti neste dagene får vi se om Therese Johaug klarer å ta opp arven etter Marit Bjørgen, tidenes mestvinnende vinterolympier. VG spådde tirsdag at Johaug tar fire gull i Seefeld.

Hittil har Johaug vunnet 11 av 11 renn hun har stilt opp i etter at hun kom «tebakersatt», som hun selv kaller comebacket etter dopingdommen. Hennes samlede seiersmargin er på over seks minutter, mer enn et halvminutt per mil.


Nedslått og kvalm. Med en slik superkvinne i norske farger er det lett å glemme at for våre bestemødre ble langrenn regnet som usømmelig.

Dagbladets daværende sportsredaktør, Leif Isdahl, skrev følgende kommentar etter kvinnenes 10 km under VM i Lahti i 1958:

«Gårsdagens kvinnelangren er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne måtte føle seg fornedret på sitt kjønns vegne, så uskjønt var dette innslaget i årets verdensmesterskap at man gikk nedslått og kvalm hjem fra skistadion».

Isdahl var ikke ferdig:

«Det var rent vondt å se hvordan jentene kom inn gjennomsvette og segneferdige, bustete på håret og grimete i ansiktet. Bare et par hederlige unntak fantes, blant dem Norges Ingrid Wigernæs, som til og med holdt make-up'en i orden».


Svette og snørrete. Ingrid Wigernæs (91) ga i et intervju med Vårt Land for noen år siden et godt innblikk i hvordan det var å være kvinnelig skipioner på 60-tallet:

«Jeg husker at damer i skreddersydde drakter snudde seg vekk i avsky og holdt seg for nesen når jeg gikk forbi dem».

https://www.vl.no/helg/kvinner-skulle-ikke-svette-og-slite-1.300881

Wigernæs hadde gått over i trenerrollen da trioen Inger Aufles, Babben Enger og Berit Mørdre tok OL-gull i stafett for 51 år siden. Men selv om «jentutn» til Wigernæs ble mektig populære i Norge, var ikke slaget i sporet vunnet. Så sent som på 80-tallet raste det en debatt i Adresseavisens spalter der flere skribenter mente at det var ille nok at kvinner fikk konkurrere; TV-seerne burde i det minste bli spart for å få nærbilder av svette og snørrete kvinner rett inn i stua.

Vi kan le av dette i dag. Men så sent som mandag denne uka meldte tyske aviser at overføringen av helgens kamp mellom Augsburg og Bayern München ble stoppet på den iranske TV-kanalen IRIB. Årsak: Kampen ble dømt av en kvinne. Og Bibiana Steinhaus gikk i kortbukser.


Vågal distanse. Skijentene var slett ikke de enste som fikk merke fordommene. Friidretten var om mulig enda mer konservativ. Da løperdronningen Grete Waitz var 18 år – i 1971 – fikk ikke kvinner lov å løpe lenger enn 800 meter i mesterskap. Og da man tre år senere var så vågale å innføre 3000 meter, avfødte dette følgende kommentar i Norges Friidrettsforbunds eget blad:

«Selv om enkelte kan gjennomføre 3000 meter, vil de fleste se forferdelige ut mot slutten».

Estetiske fordommer – som ingen mannlig utøver noen gang var blitt rammet av – kunne i verste fall ødelagt karrieren til Norges mest populære idrettskvinne noensinne. Heldigvis lot ikke Grete Waitz seg stoppe. Hun dro til New York, byen der det var lov for jenter å løpe maraton. Hun vant løpet hele ni ganger og inspirerte en hel generasjon norske kvinner til å komme seg ut døra og kjenne sin egen puls.


Maskuline muskler. Først i 1976 – året etter FNs kvinneår – fikk kvinner adgang til å være med i Birkebeinerrennet på ski fra Rena til Lillehammer. Slike funfacts er det mange av i Hanna Nordbergs nye bok «Skijentene. Best i verden». Den er en deskriptiv beskrivelse av utviklingen. Men normene jentene har kjempet mot blir i liten grad drøftet.

Det ville for eksempel vært interessant å spore hvor de kommer fra, fordommene mot musklene til Marit Bjørgen. En rekke ganger ble Bjørgen utsatt for hets fordi hun var for kraftig bygd. Marit selv fortalte til Dagbladet at hun prøvde å skjule musklene sine hver gang det skulle tas bilder.

At muskler per definisjon er noe maskulint er nok i ferd med å endre seg i det norske samfunnet. Riktignok blir det færre jenter som vokser opp på gård – slik Bjørgen og Johaug har gjort – og på den måten utvikler kroppen gjennom fysisk arbeid. Men stadig flere bruker mye tid å trene seg sterke på fritiden. Og de som gjør det, gjemmer sjelden bort resultatet når de presenterer seg selv på sosiale medier.


Estetikk. Det jeg selv husker best fra VM i Seefeld for 34 år siden er at dette var mesterskapet hvor skøyting plutselig slo gjennom som teknikk. Resultatene viste at de norske jentene taklet den kaotiske omstillingen bedre enn gutta.

Kanskje var det noen som var litt for opphengt i det estetiske?

Gå til innlegget

Besatt av å bygge høyt

Publisert rundt 1 år siden

Donald Trump holder sine landsmenn som gisler for å få bygget en mur mot Mexico. Spillet er så høyt som det kan bli.

Mye kan sies om valgkampen Donald Trump førte for å bli president. Men det viktigste løftet han ga var helt i pakt med det han hadde drevet med hele livet: Bygge noe monumentalt og få andre til å betale for det. 

Nedstengingen av det amerikanske statsapparatet er nå midlertidig opphevet i tre uker. Tross en historisk lang shutdown har Trump hittil ikke lyktes med å tvinge demokratene til å bevilge penger til grensemur. Imens truer presidenten med å erklære nasjonal krise for å kunne skaffe seg tilgang til de milliardene han trenger.

Kongressen fastslo for øvrig i forrige uke at Trumps shutdown hadde kostet skattebetalerne 11 milliarder dollar – det dobbelte at det han ønsket å bruke på muren sin.


Ingen høyere. Hele sitt liv har Donald Trump vært besatt av å bygge monumenter, som alle bærer hans navn.

Trump vokste opp i New York i en tid hvor Empire State Building på Manhattan var verdens høyeste bygning. Da tvillingtårnene på World Trade Center reiste seg i 1973, overtok de høyderekorden. Dette gjorde inntrykk på den da 27 år gamle Donald, som var sønn av boligbyggeren Fred Trump, som igjen var sønn av den tyske innvandreren Friedrich Drumpf.

Mens Fred Trump bygget praktiske blokker i drabantbyene, satset sønnen på signalbygg i bykjernen. Ett av dem ser du på bildet over denne artikkelen. Trump World Tower ble oppført fra 1999 til 2001 – og åpnet et par måneder før tvillingtårnene på World Trade Center raste i bakken.

TWT reiser seg 262 meter over bakken og var ved åpningen Manhattans høyeste boligblokk. Viktigere for byggherren var at tårnet raget over nabobygget, selveste FN-bygningen.


Moralsk tyveri. Et fellestrekk ved byggmester Trumps prosjekter er at han konsekvent har presset fram offentlig støtte gjennom hestehandler med politikere han har støttet økonomisk.

Gjennom tre tiår har Trump tilegnet seg enorm erfaring i dette spillet. I boka «Sannheten om Trump» forteller forfatteren Michael D'Antoni hvordan Trumps taktikk er: Han går hardt ut med krav. Når de blir avvist, framstiller han seg som et offer. Han smører tjukt på. Eller som han selv velger å kalle det: Han kommer med «sannferdige overdrivelser».

D'Antonio beskriver byggherren Trump slik: «Han gjør ingen handel med mindre det er noe ekstra – et slags moralsk tyveri – involvert. Ellers er det ikke spennende».


Edruelig. For at ingen skal tro at D'Antonio er nok en forfatter som har kastet seg på bølgen og vil tjene penger på USAs fargerike president, nevner jeg at boka ble utgitt året før Trump ble valgt, og at forfatteren beskriver hovedpersonen slik:

«Jeg opplevde ham som snartenkt, morsom og sjarmerende».

«Han er en mann som passer perfekt for sin tid, alle sine eksesser til tross».

Og når eksesser er nevnt: Trump drikker ikke, røyker ikke og bruker ikke narkotika. Den eneste rusen han innrømmer å være avhengig av er berømmelse og kvinner.


Signatur. Muren mot Mexico var Donald Trumps fanesak under den valgkampen som tok hele verden på sengen for tre år siden.

«Build that wall, build that wall!» fikk han sine tilhengere til å rope, mens han tålmodig ventet for å stille dem spørsmålet: «And who's gonna pay for it?»

«Mexico!!» runget svaret.

Nå som Trump kjemper med alle midler for å realisere sitt signaturprosjekt – dog uten at Mexico betaler – er et av hans viktigste politiske argumenter at muren vil stanse flommen av narkotika inn i landet. Dette bestrides sterkt av politiet, som ikke tror muren vil ha noen dempende effekt.

Samtidig er det verdt å merke seg at Trump på 80-tallet var tilhenger av å legalisere bruk av narkotika i USA, på samme måte som han var tilhenger av fri abort og helsetjenester for alle.


Rettssak på rettssak. Prinsippløshet som ingen andre politikere ville overlevd ser imidlertid ikke ut til å bry Trumps tilhengerne. Det virker heller ikke å bekymre dem at presidenten nå er omfattet av 17 ulike etterforskninger. Eller at han før han ble president hadde vært involvert i 3500 søksmål og rettssaker, ifølge USA Today.

Store bygg reiser seg ikke av seg selv. Og da Trump World Tower ble åpnet skrev arkitekturkritikeren Ada Luise Huxtable megetsigende at «tårnet romantiserte makt» og var «en hyllest til kameraderi og kontantstrøm».

Trump fant imidlertid en setning i det hun hadde skrevet som han klipte ut, forstørret og hengte i resepsjonen, uten hennes tillatelse:

«Dramatisk vakker design».

Gå til innlegget

Mens vi nyter maten

Publisert rundt 1 år siden

Visse ting er så grunnleggende at vi nesten ikke tenker over dem. Som dette: Har vi ikke mat, har vi ingen ting.

Han fikk nok ikke akkurat det han forventet, toastmasteren som under et julebord nylig plutselig innannonserte at jeg skulle holde takk-for-maten-talen, uten å ha avtalt med meg på forhånd.

Når man får to sekunder på seg til å forberede hva man skal si, ligger det i kortene at man starter med det første og beste man kommer på.

Med magen full av deilig pinnekjøtt og med ettersmak av viner fra Brunello i ganen, reiste jeg meg, banket på glasset og sa:

«Godtfolk. Det siste jeg gjorde før jeg dro på denne festen var å rydde litt hjemme. Der fant jeg boka Fange i natt og tåke skrevet av Norges tidligere statsminister Trygve Bratteli. Jeg tusket den til meg på et byttemarked i Thailand for mange år siden. Nå satte jeg med ned for å bla i den igjen. Jeg så på hva jeg hadde streket under.

Som dere sikkert vet, handler det om Brattelis tre år i tyske konsentrasjonsleire, der halvparten av hans norske medfanger døde. Det er mye i denne boka jeg har lyst til å fortelle om. Men én ting slo meg. Dagbøkene fra Sachsenhausen, Natzweiler, Dachau, Ottobrünn, Dautmergen, Vaihingen og Neuengamme handler til tider nesten bare om én ting. Kan dere gjette hva det er?

Jo, det handler om mat. Dag og natt i flere år tenker Bratteli ustoppelig på mat. Han tenker på det, fordi han ikke har det. Fangene må spise unevnelige ting. Sulten spiser dem opp.

Og hva drikke angår, skriver Bratteli:

«Det fantes ikke vann. Det hendte, hvis en fikk tak i en liten skål med vann, at en først pusset tennene i det, og deretter prøvde å vaske seg og drakk det gjerne til slutt»


Et lite vindu. Med noen få og kanskje ikke så velvalgte ord prøvde jeg å avrunde talen min med å minne om hvor fantastisk heldige vi er som kan spise og drikke oss mette. Dette vet vi jo. Men vet vi det?

Intellektuelt er vi nok klar over hvor forsvinnende lite det er, det historiske og geografiske vinduet som gjør det mulig for oss å oppleve dette.

I mesteparten av menneskets historie har sulten vært våre forfedres følgesvenn.

Og i store deler av verden også i dag er det mange som bekymrer seg for om de har noe å spise i morgen.

Vi som er så heldige å ikke ha disse bekymringene, vi står kanskje i fare for å ta maten for gitt. De fleste nordmenn har sluttet å takke for maten, slik besteforeldene våre gjorde da de ba bordbønn. Og det man ikke takker for, det har som kjent en tendens til å forsvinne ut av bevisstheten.


Samvittighet. Jeg er på ingen måte ute etter å gi noen dårlig samvittighet for å nyte god mat.

Tvert i mot: Vi bør heller ha dårlig samvittighet dersom vi ikke nyter den gode maten.

I denne nytelsen ligger det å ta seg tid til å smake, kjenne etter og fordøye. Det handler om å spise seg mett uten å bli overmett. Måltidet kan trygt avsluttes i full forvissning om at vi har mat også neste gang vi blir sultne.

Sagt med andre ord: Å nyte maten vil si at vi er oss bevisste hvor usannsynlig heldige vi er, vi som både er mette, har mat i kjøleskapet, i butikken – og penger til å kjøpe det vi vil.


Vrengebilde. Det hører med i dette bildet at vi kjøper mer enn vi trenger. Hver dag kastes det over tusen tonn mat i Norge. Hver nordmann hiver drøyt 40 kilo fullt spiselig mat i søpla hvert år.

Samtidig anslår forskerne at om lag en halv million nordmenn har spiseforstyrrelser. Ytterpunktene heter anoreksi og bulimi – spisevegring og overspising. Fellestrekket for begge lidelser er at de som har dem, sliter med dager og netter som ligner på Trygve Brattelis: De tenker nesten bare på mat.

Mat er blitt en besettelse som fyller alle porer i bevisstheten. Kaloritabeller, dietter og tvangsmessige selvrepresalier fyller sinnet slik at alt annet fortrenges.

Kanskje er dette velstandssamfunnets vrengebilde av hva det vil si å være bevisste om hva maten betyr for oss.


Pils med mening. Da jeg nevnte for min kollega Erling Rimehaug at jeg hadde tenkt å skrive en kommentar om Trygve Bratteli og mat, fortalte han at han av og til pleide å ta en prat med Bratteli i kantina på Stortinget på 70-tallet. Hver gang det skjedde, tok Bratteli seg en pils.

Før krigen hadde han vært avholdsmann, forklarte den tidligere statsministeren. Men i konsentrasjonsleirene hadde han lovt seg selv at dersom han overlevde, skulle ha ta seg en pils hver eneste dag.

For Bratteli var pilsen en påminnelse om hva det vil si å ikke ha mat og drikke. Forhåpentlig slipper du og jeg å oppleve det på kroppen slik han gjorde. Men det minste vi kan gjøre er å nyte.

Og takke.

Gå til innlegget

Ordene jeg savner

Publisert rundt 1 år siden

Her er et tips til den politikeren i Norge som har lyst til å skille seg ut og bli hørt.

Jeg har et savn. Og når jeg forteller folk i min omgangskrets om dette savnet, har jeg ennå til gode å treffe noen som ikke nikker og sier at jo, dette er noe de savner også.

Vi har nettopp hatt en splittende retningskamp i Stortingets tredje minste parti, og vi har budsjettforhandlinger som holdt på å strande på to flasker vin.

Samtidig ser vi tilløp til debatter om vesentlige spørsmål som abort, beredskap, klima og absorpsjonsevnen til den norske kulturen.

Mye viktig blir sagt i disse debattene. Men veldig ofte framstår de som skyttergravskriger. Frontene blir ikke flyttet en millimeter.


Befriende. Det jeg savner å høre i disse debattene er setninger av denne typen:

«Der har du mange gode argumenter».

«Det var et godt poeng som jeg lover å tenke over».

«Jeg er enig i mye av det du sier, men jeg lander likevel på en litt annen konklusjon».

Hvor befriende ville det ikke vært hvis en politiker hadde ordlagt seg på denne måten? Hvor mange flere ville ikke vært villig til å lytte – ja, lytte – til vedkommendes argumenter etterpå?


Kjærestekrangel. Når politiske debatter høres ut som kjærestekrangler – og de fleste av oss har vel en gang i blant opplevd å bli tatt som gisler for slike – så får man mest lyst til bare å skru av. Det er for ubehagelig, ubehjelpelig og anklagende. Som utenforstående ser man at ting tolkes i verste mening.

Samtidig, sånn at ingen skal misforstå: Jeg vet at det er politikernes jobb å argumentere til de blir røde i ansiktet eller blå i sin sjel. Jeg vet at de får lønn for å forsvare sitt partiprogram og angripe andres. Jeg forstår at dialog ikke er partipolitikkens dansegulv.

Likevel er jeg sikker på at hun som våger å tilkjennegi at motdebattanten sier noe tankevekkende, hun vil utløse anerkjennelse blant de som hører på. Hun vil bli oppfattet som raus og trygg blant sine velgere – også de som ennå ikke har stemt på henne.


Ta rotta på. Kanskje er dette for mye forlangt i en verden der Donald Trump klarte kunststykket å bli valgt til president i verdens mektigste land. Eiendomsmogulen og realitystjernens ferd mot Det hvite hus var ikke akkurat brolagt med bekreftende nikk til motdebattanter.

Tvert i mot: Trump prøvde så godt han kunne å ta rotta på motstanderne ved å angripe deres utseende eller personlighet framfor å imøtegå argumentene deres. Så i hans tilfelle ville det faktisk vært befriende om han faktisk hadde nøyd seg med å argumentere.

Men også når man snakker om Trump – noe som i 2018 gjøres oftere enn å snakke om været – så er det befriende å høre folk som sier at mannen har et poeng eller to, før de går over til å fortelle hvorfor han etter deres syn fører verden i helt feil retning.


Tre ord. Jeg tok akkurat en nærmere kikk på den siste setningen i forrige avsnitt. Og jeg føyde til de tre ordene «etter deres syn».

Tilføyelsen handler ikke om hvorvidt jeg står for dette synet. Det handler om at de som digger Trump ikke skal falle av og slutte å lese denne artikkelen.

I min siviltjeneste på Norges Idrettshøyskole var jeg så heldig å få lunsje både titt og ofte med filosofiprofessor Arne Næss. For yngre lesere: Næss var den som la grunnlaget for examen philosophicum i Norge gjennom sine retningslinjer for elementær logikk og saklighet i debatter.

Mange samtaleemner kom opp i disse lunsjene, og Næss var ikke den som nektet seg friske uttalelser. Men – han hadde en vane. Etter enhver meningsytring hadde han som ideal å føye til de tre ordene:

«For meg – nu».


Virker blind. Jeg vet at denne artikkelen kan leses som politikerkritikk. Derfor er det viktig for meg å si at vi journalister har minst like mye å lære. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har skrudd av et Skavlan-intervju fordi journalisten så tydelig ignorerer det som blir sagt. Der jeg forventer et «jasså, hva mener du med det?» hender det altfor ofte at intervjueren virker blind for de dørene intervjuobjektet har åpnet – og i stedet kun er opptatt av å følge opp sin egen agenda.

Jeg vet at dette irriterer mange flere enn meg. Og jeg tror mekanismen er den samme som i politikerdebatter:

Lytter vi for å for å lære, eller lytter vi for å finne en åpning til å komme med vårt eget?

Gå til innlegget

Den store glemselen

Publisert over 1 år siden

Helsepolitikken i Norge lider av demens. Politikerne har langt på vei glemt hva som faktisk virker best mot de fleste sykdommer.

Aldri har det norske samfunnet brukt mer penger på sykehus, medisiner og avansert teknologisk utstyr. Samtidig lider stadig flere nordmenn av livsstilssykdommer. Årsaken er ingen hemmelighet: Vi beveger oss for lite.

Den 7. desember i fjor gjorde Stortinget et historisk vedtak: Alle barn i norsk grunnskole har nå krav på minst en time med fysisk aktivitet hver dag.

Spørsmålet er: Hvorfor vedtas ikke noe lignende for eldre på sykehjem?


Brannfakkel. Hvis fysisk aktivitet var en pille, ville alle tatt den, fastslår Ole Petter Hjelle i den nye boka Sterk hjerne med aktiv kropp. Hjelle er hjerneforsker og fastlege. Han undrer seg over at han selv gikk gjennom legestudiet uten å lære at det å bruke kroppen daglig faktisk er den beste medisin.

I sin brannfakkel av en bok byr han på forskning som viser at bevegelse ikke bare bedrer den fysiske formen. Det gjør også hjernen sterkere. Kjemiske signaler utløses og nye nerveforbindelser utvikles, slik at man lærer raskere, husker bedre, blir mindre stresset og er mindre utsatt for depresjon og demens.

Mye av dette er ny kunnskap. Så sent som for 30 år siden trodde verdens hjerneforskere at nerveceller ikke kunne nydannes. I dag vet vi at fysisk aktivitet på effektivt vis utvikler hjernen og skaper endringer i sinnet. 


Neglisjeres. Demens er den sykdommen i verden som brer seg raskest. Nærmere 100.000 nordmenn er rammet. Gradvis mister de hukommelsen og identiteten sin.

Da Helsedirektoratet i 2007 ga ut rapporten «Glemsk, men ikke glemt», en forskningsbasert gjennomgang av demensomsorgen i Norge, var fysisk aktivitet fullstendig utelatt som behandlingsalternativ.

Det er nesten ikke til å tro at en så enkel og effektiv metode så til de grader neglisjeres, fastslår forfatteren Hjelle. I møte med pasienter har han veldig god erfaring med at fysisk aktivitet reverserer utviklingen av sykdommen – og det helt uten de bivirkningene som medikamenter gir.


Motvilje. Hjelle kaller fysisk aktivitet for «den glemte behandlingen» i norsk helsevesen. 

Evolusjonen har ikke utrustet oss til å sitte i nitti prosent av den våkne tiden vi har. Miljøet rundt oss har forandret seg, men genene våre er stort sett de samme. 

Dette vet vi selvfølgelig når vi tenker etter. Politikerne våre vet det også. Men likevel synes det å være en motvilje mot å gjøre dette helsespørsmålet til et politisk prosjekt. 

Til syvende og sist er det selvsagt et individuelt ansvar å ta vare på egen helse. Men barn kan ikke bestemme selv hvor mye de får lov til å bevege seg når de er på skolen. Og eldre mennesker på sykehjem trenger ofte hjelp til å komme i gang. Tilrettelegging av denne typen handler om politisk vilje til å ta konsekvensene av den kunnskapen vi har om hva som gir god helse.


Fellesnevner. Få sykdommer er mer fryktet enn demens. Å miste seg selv mens man ennå er her er noe som rammer en prosent av den norske befolkningen ved 65 års alder, økende til femti prosent for de som er over 90.

Mange tror at utviklingen av demens utelukkende handler om uflaks i det genetiske lotteriet. Det er ikke riktig. Av de seks viktigste påvirkbare  risikofaktorene for demens finner vi røyking, diabetes, høyt blodtrykk, overvekt, depresjon og lavt utdanningsnivå.

Hva er fellesnevneren for nesten alle disse risikofaktorene? Jo, det er fysisk inaktivitet.

Hjerneforsker Hjelle fastslår at selv om arv helt klart er viktig for utviklingen av demens, så er livsstilsvalgene vi tar like viktige.


Godt nytt. En av fem norske kvinner og en av ti norske menn vil i løpet av livet få en depresjon de trenger behandling for. Dette er en av de viktigste grunnene til sykefravær og uførhet i Norge. Få sykdommer skaper så mye lidelse for den enkelte og tapper samfunnet for like store ressurser.

På 80-tallet kom de såkalte lykkepillene på markedet. Medikamenter mot depresjon har siden blitt en storindustri. Bivirkningene ved de fleste midlene er betydelige.

Den «pillen» som heter fysisk aktivitet har ikke disse bivirkningene. Og den virker faktisk vel så bra. Dette viser Hjelle både ved å dra fram forskning på området og ved å fortelle forbløffende historier fra egen praksis.

Dette er godt nytt for alle som ser at helsevesenet slik det er i Norge i dag ikke kan takle bølgen av livsstilssykdommer som vi hittil bare har sett begynnelsen på.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere