Lars Gilberg

Det jeg skal skrive her, har ingen ting å gjøre med at jeg er begynt å komme opp i åra og at bursdagen i disse dager er en påminnelse om det. INGEN TING, hører dere? Hehe.

Neida. Alt handler ikke om meg. Og derfor skal denne refleksjonen forsøksvis handle om alder uten å handle om min alder.

Derimot skal det handle om Egil Drillo Olsen og Nils Arne Eggen. Drillo er 68, mens Eggen er 69.

Dette er to menn i sin beste alder, skal vi tro på resultatene – og det skal vi jo; det forteller alle fotballommentatorerer oss. «Tabellen lyver aldri», sier de, og godt er det, i en tid hvor mange lyver på alderen og om verre ting.

Drillo og Eggen har mye felles. De er mirakelmenn i fotball. Drillo skapte det norske landslagsunderet og tok Norge helt til andreplass i verden, Eggen skapte europeisk klubbrekord med antall seriegull på rad med Rosenborg.

Det gikk dårligere med begge lag da de dro. Men nå er de eldre herrer hentet inn igjen. Begge ville ha et lengre engasjement, men det fikk de ikke. De måtte nøye seg med korte vikariater. Jeg må si at det føles helt feil at de snart må bort.

For Eggen har løftet RBK tilbake Europaligaen, skapt entusiasme og offensivitet på Lerkendal. Og der Drillos forgjenger avsluttet med 12 kamper i strekk uten seier, der har 14 kamper under Drillo gitt ni seire, to uavgjorte og tre tap. Nå tror norske fotballspillere igjen at de kan slå hvem som helst, inkludert tidligere verdensmestre fra Frankrike - noe som skjedde i går.

Hvordan kan Norges Fotballforbund la Drillo gå? Og hvordan kan RBK la Eggen forsvinne? Handler dette om mistillit til duoens høye alder? Jeg har en mistanke om det. Eggen kan være en krevende sjef i lengden, men det er også bakgrunnen for at han får resultater. Både Eggen og Drillo er langt bedre trenere nå enn de var for tretti år siden – dengang de hadde omtrent like lite erfaring som det den påtroppende landslagsjefen Ståle Solbakken har.

Påtroppende RBK-sjef Jan Jönsson er både sympatisk og flink, men det må være rart for folk på Lerkendal at mannen som har skapt RBK – og som gjenskaper det nå – må forsvinne for en mann som sliter med å holde Stabæk unna nedrykk.

Blir det et folkekrav at Eggen og Drillo må få fortsette, så spørs det kanskje om lederne på Lerkendal og Ullevaal Stadion må ta en telefon til Jens Stoltenberg for å høre hvordan de kan snu uten å tape ansikt. Så kan statsministeren til gjengjeld få bruke to 70-åringer i verdensklasse som argument for å heve pensjonsalderen...

Friidretten er brutal. Det krever godt selvbilde å opptre på en arena der man blir målt med objektive mål.

En fotballspiller kan skylde på dommeren når kampen vipper feil vei.

En syklist trenger litt flaks for å komme med i riktig brudd.

En langrennsløper kan ha dårlige ski, og han blir aldri sammenlignet med verdensrekorden.

Men om du stiller til start i friidrett, har du ingen steder å gjemme deg. Du blir målt med sekunder og hundredeler, metre og centimetre. Du blir sammenlignet med egne perser og verdensrekorder. Du er aldri bedre enn din siste opptreden.

Det er som å gå opp på en offentlig badevekt. Tallene er vanskelige å bortforklare.

Folk som ser på langrenn bryr seg lite om at Petter Northug har klart dårligere oksygenopptak enn Bjørn Dæhlie – og at Mosvikas store sønn løper mila et par minutter saktere enn det Oddvar Brå gjorde for 30 år siden.

For folk som ser på sykling er det uviktig at de beste rytterne bruker opp mot ti prosent mer tid opp de bratteste bakkene i Tour de France nå enn det de beste gjorde for ti år siden.

Og folk som ser på fotball tenker neppe over at Per Ciljan Skjelbred løper flere kilometer kortere i løpet av en landskamp enn det Øyvind Leonhardsen gjorde for 15 år siden.

Men ser du på friidrett, blir du stadig minnet om hva verdensrekordnivået er.

På grunn av friidrettens ekstreme målbarhet er det mange som kvier seg for å stille i konkurranse. Jeg hadde klubbkamerater som nesten alltid fant en fluktvei – skader eller sykdom – som gjorde at de ikke kunne stille. De foretrakk å opprettholde et selvbilde om at de kunne løpe på et visst nivå, framfor å risikere å måtte justere selvbildet etterpå.

En gang jeg var på treningsleir bodde jeg på rom med en norsk olympisk deltaker i løping. Tilfeldighetene gjorde at han lot treningsdagboken sin ligge åpen på sengen slik at jeg nesten ikke kunne unngå å lese hva han hadde skrevet. Det gjorde inntrykk.

Mannen, som var best i Norge på sin distanse, skrev:

«Vant løpet greit, men var langt bak persen. Følte meg verdiløs etterpå».

Det var et trist innblikk i en vinners verden. Det er nådeløse betingelser å leve under dersom selvfølelsen skal svinge i takt med prestasjonene på en standarisert bane. Stoppeklokke og centimetermål er skumle innretninger dersom man lar dem få lov til å bestemme hva man er verdt som menneske.

Samtidig gir idretten gode muligheter til å lære å takle tap. Det er en ferdighet alle får bruk for i livet.

I et EM er det kun en vinner‚ og opptil 50 utøvere som ikke vinner‚  i hver øvelse. Disse 50 er likevel de beste i sine hjemland. De er vinnere – hvis de velger å føle seg som det.

Valget høres opplagt ut. Men det er ganske krevende.

God kondisjon gir ikke automatisk god selvfølelse. Men begge deler er veldig trenbart.

Heldigvis finnes det mindre brutale arenaer å trene på enn på enn en EM-arena i friidrett.

Hva skal man med familie, når man har venner? Familien din arver du, mens vennene velger du selv. Derfor er det kanskje ikke så rart at vennene overtar familiens rolle, slik Vårt Land fortalte om i går.

Sosiologiprofessor Rebecca G. Adams hevder at vennskap har større innvirkning på vår psykologiske velvære enn familien. Og psykologiforsker Pål Johan Karlsen sier konseptet familie har endret innhold, ettersom det ikke lenger er en selvfølge at man vokser opp hos sine biologiske foreldre. I en tid med splittede familieforhold, blir vennene selve familien.

Dette høres kanskje ut som nye tanker tilpasset en tid hvor det ikke er uvanlig å ha flere hundre venner på Facebook. Ja, en Vårt Land-spaltist skrev nylig at han hadde over 3000 venner. Men fenomenet er neppe nytt. I novellen «Møte» fra 1966 beskriver Kjell Askildsen en sønn som drar på besøk til sin far. Og som vanlig når Askildsen skriver, er det noe som dirrer.

På vei til huset spør sønnen seg om han er på vei «hjem». Det føles ikke helt sånn. Han husker ordene «Gud er kjærlighet» som hang over sengen hans. Men han husker også alle avstraffelsene. Dialogen med faren går ikke bra, og sønnen føler at faren nok en gang prøver å gi ham skyldfølelse. Sønnen sier:

«Hvis du bare hadde vært et medmenneske og ikke min far, da ville jeg ikke ha oppsøkt deg. Men betyr ikke det at det bare er konvensjonen som binder oss sammen? Vi er far og sønn, altså har vi værsågod å vise hverandre hengivenhet, gjør vi ikke det, får vi skyldfølelse. Men hvorfor? Er det noen rimelig grunn til å tro at en hengivenhet er biologisk betinget?»

Askildsens spørsmål var langt mer tabu å stille for 50 år siden enn de er nå. Dengang var norske familiebånd mer like de vi ser hos førstegenerasjons innvandrere i dag. Det betød at den eldre generasjon kunne regne med at den yngre tok vare på dem når de ble gamle.

Da jeg selv for en tid tilbake ble utsatt for en alvorlig ulykke, slik at jeg i en lang periode ikke klarte meg selv, stilte mine venner og familie opp på suverent vis. De som forsto meg best i den vanskelige tiden, var venner. Men de som satt mest trofast ved sengen, var familie.

Jeg tror vi er heldige – hvis vi har begge deler.

Og spesielt heldige er vi, hvis familien lever opp til definisjonen: Familie er der hvor du blir sett og forstått.

Hvis man torturerer tall lenge nok, kan man få dem til å tilstå hva som helst. Statistikken i denne bloggen viser at utviklingen i idrettens mest målbare gren ikke nødvendigvis går videre.

Friidrettsfolket har det på samme måte som skøytefolket: De liker tall og statistikk. Og mens rundetidene på skøyter stadig går nedover, takket være klappskøyter, bedre is og drakter, så har utviklingen i en rekke friidrettsøvelser stagnert og gått tilbake. Dette til tross for at banedekkene stadig blir bedre; piggskoene også.

Jeg skal her ta for meg utviklingen på mellomdistansene – for en generasjon siden betraktet som friidrettens blue ribbon, de mest prestisjetunge øvelsene. Jeg møtte Sebastian Coe under Bislett Games tidligere i sommer, og briten kunne nok en gang konstatere at hans stevnerekord fra 1979 ikke ble slått.

«Det er ikke populært å slite lenger. Nå er det fart og sprint som er pop. Derfor har dagens utøvere for lite utholdenhet. Og de er for tunge», forklarte Coe, da jeg spurte ham om hvorfor nivået har stått stille i 30 år.

Ser vi på nivået i Norge, blir bildet minst like dystert:

• Grete Waitz' norgesrekord på 1500 meter er satt i 1978.

• Lars Martin Kaupangs norgesrekord på samme distanse er fra 1976.

• Randi Langøygjelten Bjørns norgesrekord på 800 meter er fra 1981.

• Vebjørn Rodals norgesrekord på 800 meter er fra 1996, og han er fortsatt verdens tiende raskeste på distansen.

Rodal er nå ekspertkommentator for NRK under EM i Barcelona. Ettersom bare europeere får være med, kan Rodal kommentere felt med hvite løpere fra vår verdensdel. Slik er det knapt i VM, OL og Diamond League. Så kan man jo lure på om det er genene eller vår manglende hunger i treningen som forklarer at vi er blitt hengende etter.

På den norske 1500 meter statistikken ser vi at Arne Hammarsland så tidlig som i 1958 – altså for mer enn 50 år siden! – løp under 3.40. Dette er en tid INGEN norske utøvere har klart å slå i år. Heller ikke EM-deltakeren Henrik Ingebrigtsen.

Vi ser også at Bård Kvalheim – sønnen til mer kjente Knut Kvalheim – løp 1500 meter på 3.40.12 for fire år siden. Det er tre sekunder saktere enn pappa gjorde nøyaktig 30 år tidligere. Og ikke nok med det: Forrige generasjon Kvalheim hadde ni løp under 3.40 – og da har jeg bare regnet med tidene til pappa Knut. Onkel Arne Kvalheim løp også tre ganger under 3.40 – og han gjorde det for 42 år siden!

Best i Norge på 1500 m gjennom tidene:

1. Grete Waitz (1978) 4.00.55

2. Ingvill Måkestad (2010) 4.04.22

3. Trine Pilskog (2004) 4.05.75

4. Ingrid Kristiansen (1986) 4.05.97

5. Anne J. Rakstad (1986) 4.06.72

6. Ragnhild Kvarberg (2006) 4.07.14

7. Kristine E. Engeset (2007) 4.09.40

8. Wenche Sørum (1972) 4.09.70

9. Hilde Stavik (1992) 4.10.51

10. Kristin Roset (2002) 4.10.56

Best i Norge på 1500 m for menn:

1. Lars Martin Kaupang (1976) 3.37.4

2. Vebjørn Rodal (1997) 3.37.57

3. Knut Kvalheim (1976) 3.38.1

4. Arne Kvalheim (1968) 3.38.5

5. Espen Borge (1987) 3.38.74

6. Lars Ove Strømø (1985) 3.38.76

7. Per E. Kristoffersen (1982) 3.38.80

8. Marius Bakken (2005) 3.38.84

9. Ove Talsnes (1988) 3.39.25

10. Ingar Engelund (1978) 3.39.4

1. Wilson Kipketer, Danmark (1997) 1.41.11

2. David Rudisha, Kenya (2010) 1.41.51

3. Sebastian Coe, Storbrit. (1981) 1.41.73

4. Joaquim Cruz, Brasil (1984) 1.41.77

5. Abubakar Kaki, Sudan (2010) 1.42.23

6. Sammy Koskei, Kenya (1984) 1.42.28

7. Wilfred Bungei, Kenya (2002) 1.42.34

8. Yuri Borzakovsky, Russland (2001) 1.42.47

9. André Bucher, Sveits (2001) 1.42.55

10. Vebjørn Rodal, Norge (1996) 1.42.58

••• Du kan lese et større intervju med Sebastian Coe om dette temaet i Vårt Land på papir i dag. Norges VM-deltaker på 1500 meter, Ingvill Måkestad Bovim, er også intervjuet om sine sjanser.

Jeg kommer til å huske dagens VM-finale mer som et nederlag for Nederland enn som en seier for Spania. Jeg skal forklare hvorfor.

Man skulle tro at menn som får spille på verdens største fotballscene – med over en milliard tilskuere – hadde to ønsker:

1. Å vinne.

2. Å spille flott fotball.

Spania ønsket begge disse tingene. Nederland så ut til å ønske bare det første. Laget har gjennom hele turneringen utmerket seg ved usympatisk skuespill for å lure dommeren til å straffe motstanderne. Verst av alle: Sutrekoppen Arjan Robben, som ellers er en utmerket fotballspiller.

Det var trist å se hvordan denne stolte fotballnasjonen – som tidligere har gledet verden med fair og teknisk fotball – også i selve finalen kynisk kjørte på med nederdrektige midler. Først var, ikke uventet, Van Bommel ute med en stempling midt på leggen. De Jong fulgte opp med et spark i brystkassa. Heldigvis ble ingen spanjoler så skadet at de måtte gå ut av kampen.

At Spania skulle score etter nesten to timers spill, var ikke overraskende. Spanjolene har malt i stykker motstanderne på lignende måte under hele VM. Alle de fire kampene etter gruppespillet endte 1-0 for Spania. Den spanske armadaen trengte bare å lage åtte mål for å vinne VM.

Nederland skal ha kredit for å ha scoret over dobbelt så mange mål i mesterskapet. Men landet topper også statistikken over stygt spill.

Den spanske målscoreren Andres Iniesta pådro seg for øvrig et gult kort for å ta av seg trøya da han feiret sin matchvinnerscoring – og under trøya hadde han en hyllest av sin døde venn.

Ikke alle gule kort skyldes handlinger som setter sporten i vanry, for å si det forsiktig.

For øvrig noteres

.... at New Zealand var eneste lag i årets VM som ikke tapte.

.... at  frykten for terroraksjoner og kriminalitet under VM nok var noe overdrevet. Derimot ble Vårt Lands kvartal i Oslo sentrum sperret av på grunn av en mulig bombe før helgen.

.... at mine kolleger i pressen nok en gang unnlot å bruke muligheten til å sette søkelys på Fifas forretningsmetoder, men noe annet er kanskje ikke å vente når journalister som vil akkreditere seg må skrive under på at de «ikke vil skade anseelsen til Fifas VM i fotball».

Skal man dra på fisketur eller besøke Israel? Blondiner må muligens bort fra synsfeltet? Slike spørsmål kan være avgjørende for om man vinner fotball-VM. Iallfall ifølge dem som allerede har gjort det.

Bladet FourFourTwo har snakket med en rekke tidligere verdensmestre i fotball for å finne ut hva som er hemmeligheten til å vinne det gjeve troféet, som Spania og Nederland kjemper om søndag. Her er noen smakebiter:

Besøk Israel: Argentina dro til Israels hellige stedet før VM i 1986, og dette slo så bra ut at de gjentok det både fire år og åtte år senere. – Det var en ekstremt følelsesmessig opplevese før en så viktig turnering, og det hjalp oss å gjenfinne kontakten med oss selv, forteller Jorge Burruchaga. Det gikk bra med Argentina i 86 og 90, men i 94 ble de utslått i gruppespillet. Siden har de ikke vært i Israel.

Dra på fisketur: Mario Kempes, Argentinas storscorer fra 1978, forteller: – Jeg liker ikke å fiske, men da reservekeeper Baley spurte om jeg ville bli med, sa jeg «hvorfor ikke?» Noen ganger er presset for stort, man må slappe av. Trener Menotti ga oss klarsignal og vi dro midt på natten. Det var iskaldt. Men vi returnerte ved morgengry med fire fisker og ga dem til kokken. Resten av gutta så oss spise egenfisket mat til lunsj, og de var skikkelig misunnelige.

Slapp av: Klaus Augenthaler mener tyskernes tilbakelente holdning (ja, du leste riktig) var nøkkelen til VM-triumfen i 1990: – Vi oppførte oss som et publag som spilte vennskapskamp. Trener Beckenbauer fortalte oss før finalen at siden vi var kommet så langt, så spilte det ingen rolle om vi tapte nå. 

Fjern fristelser: Svenske blondiner kan komme i veien for suksess, mener Paolo Amaral, som spilte for Brasil i VM i Sverige i 1958: – Da vi kom til hotellet i Sverige, var det to vakre kvinner i resepsjonen. Våre ledere spurte hotellet om de kunne få disse kvinnene til å slutte å betjene oss.

Vær sultne: Argentinas trener i 1978, Cesar Menotti, mener at en fæl reise hvor hans spillere fikk femten timer uten mat ga en ekstremt god uttelling: – Vi har aldri spilt bedre, våre spillere løp og løp. Det framsto ekstremt sultne på suksess og alle kunne merke det.

Ha et lubbent ego: Det skader ikke å tro at man er noe utenom det vanlige, dersom man skal utføre noe utenom det vanlige. Alcides Ghigga, Uruguays matchvinner i finalen mot  Brasil i 1950, forteller: – Bare tre mennesker har, med kun en eneste bevegelse, skapt fullstendig stillhet på Maracana stadion: Frank Sinatra, Pave Johannes Paul II og meg.

Da vet vi hvilke lag som er i finalen i årets fotball-VM. Vi vet også hvem mesterskapets store vinner er. Det er Fifa.

Fifa ligner på gjøken: Legger egg i andres reir og lar småfuglene gjøre jobben med ruging og mating slik at gjøkungen blir stor og fet.

Fifa håver inn 6,5 milliarder kroner på årets VM, et mesterskap som påfører arrangørlandet et tosifret antall milliarder i minus. Da FIFA «ga» VM til Sør-Afrika, sørget den pengestinne organisasjonen i Sveits for å få skattefritak i arrangørlandet. Akkurat slik de har fått det i Brasil i 2014.

----

Her er en kommentar jeg skrev om Fifa i papirutgaven av Vårt Land tidligere under VM:

Verdensmestre i

å berike seg selv

Allerede før VM i fotball startet, var det lett å peke ut hvem som ville stå igjen som vinner. For det blir samme vinner som i forrige VM og VM før det: Fifa.

Fifa er forkortelsen for Det internasjonale fotballforbundet. De styrer fotballen slik IOK styrer de olympiske idrettene. Fifa sitter på rettighetene. Hvert fjerde år selges disse i en auksjon som skal få de som byr høyest til å føle seg som vinnere, selv om de iallfall i økonomisk forstand sitter igjen som tapere.

Slik Sør-Afrika nå gjør.

Riktignok har landet fått på plass mye fin infrastruktur, som veier, jernbaner og flyplasser. Og riktignok kan VM ha hatt en nasjonsbyggende effekt, slik OL på Lillehammer muligens hadde for Norge.

Men utgiftene har vært enorme – drøyt 60 milliarder kroner, ifølge professor Scarlett Cornelissen ved Stellenbosch University. De som skal betale for dette er sørafrikanske skattebetalere i mange år framover.

De betaler for at arenaen Soccer City ble bygget for å romme 95.000 mennesker, selv om det bare er to kamper i året at oppgjørene til hjemmelaget Kaizer Chiefs trekker mer enn 15.000 på kampene sine i Johannesburg.

Eller hva med milliardutbyggingen av banen i Nelspruit, der to barneskoler ble fjernet med bulldozere for å gi plass til en arena som er så stor at deler av den, ifølge New York Times, skal rives igjen nå etter VM? Alt dette for å arrangere fire VM-kamper i den lille byen.

Enorm fortjeneste. Fifa fyller sin egen kasse til randen under VM i fotball. Den Sveits-baserte organisasjonen vil ifølge Financial Times sitte igjen med 6,5 milliarder kroner i ren profitt når VM er over.

Brukte jeg ordet profitt? Unnskyld, Fifa. For det heter ikke profitt i denne organisasjonens termer. Fifa foretrekker å kalle det en «reserve for å kunne håndtere eventuelle finansielle problemer».

For Fifa ønsker ikke fokus på sin egen økonomi. Man trives best med å framstå som en idealistisk organisasjon som i sin generøsitet ga VM til Sør-Afrika.

Mange i vertsnasjonen følte nok også at det var dette som skjedde i 2004. Her er hva president Thabo Mbeki sa i talen til Fifa i Lausanne før det hele ble avgjort:

«Dette er en afrikansk reise av håp, til et sted hvor det ikke er kriger, flyktninger, tyranner, rasemotsetninger, religiøse motsetninger og sult, et sted hvor vi blir kvitt byrden av århundrer med fornektelse av vår menneskelige verdighet. Ingen ting kan i større grad inspirere det afrikanske folk til å gjennomføre et løft, enn å få fotball-VM».

Folket er lurt. Joda, det høres så absolutt ut som om Sør-Afrika ba Fifa om en tjeneste – og fikk den. Men ser man på hvilken vei pengene går, er det ingen tvil om hvem som tjener hvem. De fleste ser det bare ikke.

«Fifa sitter med bukten og begge endene. De opererer på et vis som gjør at mafiaen burde være misunnelige. Fifa har langt på vei styrt Sør-Afrika det siste året. De har diktert det aller meste», sa professor Scarlett Cornelissen da Vårt Land møtte henne på et seminar ved Bloemfontein University i mai.

Hun mener det sørafrikanske folk er lurt. Utgiftene til stadionbygging ble ti ganger(!) høyere enn hva myndighetene først budsjetterte. Riktignok er det mange sørafrikanere – både politiske ledere og entreprenører i næringslivet – som har skodd seg på VM. Men det er de som er rike fra før.

«Korrupsjonen florerer. Fifa har sterke multitnasjonale selskaper, tv-stasjoner og media med seg. De få journalistene som har avslørt hvordan Fifa opererer, som britiske Andrew Jennings (skrev boka «Rått spill – Fifas hemmelige verden»), er blitt svartelistet av Fifa og får ikke akkreditering til kamper eller pressekonferanser», påpeker professor Cornelissen.

Vinnergaranti. Hun mener Fifa er langt mer korrumpert enn Den internasjonale olympiske komité, og det forteller ganske mye. Jennings avslørte korrupsjonen, bestikkelsene og det manglende demokratiet i IOK på 90-tallet, og da boblen sprakk før OL i Salt Lake City måtte «Ringenes herrer» gjøre noen grep som førte til litt mer transparens og litt mer demokrati i organisasjonen. Men bare litt. 

IOK auksjonerer fortsatt bort OL til byer og nasjoner som de har latt seg oppvarte av i årevis – akkurat slik Fifa gjør med fotball-VM.

Opplegget er helt genialt, sett med IOKs og Fifas øyne. De spiller et spill hvor de er garantert å vinne.

Mens vi venter på dagens brosteins(mare)ritt i Tour de France, er reaksjonene fortsatt sterke etter gårsdagens etappe der noen ryttere i feltet avlyste konkurransen. Thor Hushovd ble nektet å spurte, og var ikke blid etterpå. Men, som han sa: Han hadde ikke noe valg, hvis han ville unngå å få mektige uvenner i feltet.

Mads Kaggestad, tidligere proffsyklist og sønn av TV2s eminente ekspertkommentator Johan Kaggestad, sier i dag til fadens tv-kanal:

«Dette kan minne om mafiatilstander, og det er fælt å si det, men det er det det er også. Veldig mye av det som skjer i feltet er avtalt spill, men man må ha et trenet øye for å se det. Det er en klikk av ryttere som bestemmer. De vil bare beskytte sine egne interesser».

Sier altså en som kjenner proffsyklingen fra innsiden. En grei kunnskap å ha i bakhodet når vi følger spillet i det trillende teateret Frankrike Rundt.

------

Følgende kommentar skrev jeg i Vårt Land på papir under Touren i 2007, og den er beklageligvis ikke blitt mindre aktuell i mellomtiden:

Bragder og bedrag

Kanskje har feltet i Tour de France aldri vært så rent som i år. Nettopp derfor gir det ekstra stor effekt å dope seg.

KOMMENTAR

Lars Gilberg

lag@vl.no

De fleste store fortellinger har det til felles at de handler om helter og skurker. Tour de France skiller seg ikke ut - annet en ved at at rittets helter også er de største skurkene.

Igjen er det de beste rytterne i rittet som blir tatt for doping. Hvorfor? Ganske enkelt fordi det er de som doper seg som blir best.

Nå som de fleste i rittet er rene, kan du ikke bare bli best – men overlegent best om du skruppeløst doper deg.

Onsdag var den danske sammenlagtlederen Michael Rasmussen tvunget til å holde pressekonferanse for å forklare hvorfor han tre ganger i oppkjøringen til årets Tour hadde gjemt seg for dopingpolitiet.

Samtidig med at Rasmussen stotret og stammet – og gråt en skvett – kom meldingen om at Alexandre Vinokurov var tatt for bloddoping.

«Vino tatt for doping», meldte nettavisene – og jeg kunne ikke annet enn tenke på det gamle ortaket «in vino veritas». Direkte oversatt betyr det «i vinen er sannhet», men meningsinnholdet er at vinen pleier å løsne på tungebåndet til den som drikker.

I dagens idrett ligger sannheten i blodet. Det er der vi får svaret på om det vi ser på tv er bragder eller bedrag.

Om noen synes at det er ille at sammenlagtlederen i årets Tour høster pipekonserter, samtidig som mannen med de to mest overlegne etappeseirene er tatt, så stopper det likevel ikke der.

Den tyske avisen Süddeutsche Zeitung skriver at navnet til mannen som er nummer to i sammmendraget, Alberto Contador, finnes på listene til den spanske dopinglegen Eufemiano Fuentes.

Det var klientene til denne mannen, Jan Ullrich, Ivan Basso, Francesco Mancebo, Oscar Sevilla, Jorg Jaksche og Joseba Beloki, som ble nektet start i fjorårets Tour. Kort sagt: Alle favorittene. I vakumet som oppsto kom Floyd Landis med en fantometappe og vant Touren. Før det ble avslørt at han hadde brukt testosteron den dagen han fløy opp fjellene.

Det er blitt slik at det er umulig å vinne i sykling, uten å bli mistekt for juks. Anklagene hagler, og den sammenheng er det interessant å tenke på at ideen til hele Tour de France ble unnfanget under Dreyfus-saken i Frankrike på slutten av 18-tallet.

Emile Zola skrev i 1898 det åpnne brevet J'accuse (Jeg anklager) til den franske presidenten for å protestere mot behandlingen av jøden Alfred Dreyfus. Han ble feilaktig dømt for spionasje, men ble benådet. Men først i 1995 erkjente det franske forsvaret hans uskyld.

Comte Dion eide Frankrikes største sykkelfabrikk for 110 år siden, og han støttet arrestasjonen av Dreufus. Redaktøren av bladet Vélo, Pierre Giffard, tok til motmæle. Dermed sluttet Dion å annonsere i Vélo, som hadde et opplag på 80 000. Velo måtte finnne seg andre inntektskilder, og Giffard fikk den vanvittige ideen om et sykkelritt rundt hele landet. I 1903 ble ideen realisert.

Det tok neppe lang tid før de første rytterne begynte å jukse. Men doping som begrep kom ikke på medienes dagsorden før den danske sykkelrytteren Knut Jenssen døde under lagtemporittet i OL i Roma i 1960 på grunn av amfetaminbruk.

Seks år senere nektet Jaques Anquetil – femdobbelt vinner av Tour de France – å avlegge dopingprøve. Året etter, i 1967, falt briten Tom Simpson død om på vei opp Mont Ventoux i Tour de France. Amfetamin ble funnet i lommene på sykkeltrøya hans.

Og siden har det bare fortsatt. Derfor har syklister betydelig høyere dødsrate enn befolkningsgjennomsnittet. Over 20 unge profesjonelle syklister døde plutselig og altfor tidlig i tidsrommet 1985-95 (Meutgens 2007).

Det får være et tankekors at de fleste profflagene har hatt leger som har assistert rytterne med å dope seg. Derfor har hele lag, som Festina og Liberty Seguros (Vinokurovs lag i fjor) blitt utestengt fra Touren.

Mange kommentatorer har ment at Landis og Vinokurovs bedrag er utslag av enkeltpersoners dårlige moral. Altså en svikt på individnivå. Dette er en naiv holdning som overser at at dopingen i sykling er en systemfeil på linje med dopingprogrammene som er avslørt i det tidligere DDR.

Den franske sportsavisen L'Equipe hadde i 1998 overskriften «L'Omerta» over hele førstesiden under Festina-skandalen. Tittelen henspilte på den scicilianske mafiaens taushetskode: Ingen så, ingen hørte og ingen snakket om det alle involverte visste foregikk.

Vel, noen få – som Jorg Jaksche (og i 2010: Floyd Landis) – har valgt å snakke om hvordan bedraget foregår. De blir frosset ut av de som bestemmer i feltet. Mens de som ble dopingtatt og nektet å snakke, som Ivan Basso og Alexandre Vinokurov, er tilbake i feltet som sjefer igjen.

18. mars skrev jeg et innlegg om hvordan veisaltingen ødelegger den hvite vinteren. Men det er ikke bare vinteren som blir ødelagt. Aftenposten kan i dag fortelle at naturen er ødelagt også på sommerstid:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3718832.ece

Og i stedet for å slutte å salte, vil Veivesenet se etter mer hardføre treslag.

Eller som landskapsarkitekt Kristin Berg sier til Aftenposten: – Spørsmålet er om vi i det hele tatt skal ha trær langs motorveien.

Det er forsåvidt et godt spørsmål. Og jeg kan tenke meg et oppfølgeligsspørsmål: – Trenger vi trær i det hele tatt?

«They took all the trees, they put'em in a tree museum. They charged the people a dollar and a half just to see them», sang Joni Mitchell i låta Big Yellow Taxi.

Hun føyde til:

«You never know what you got, till it's gone».

Jeg føyer til:

Enkelte vet det ikke da heller.

--------

Her er innlegget fra i mars:

At verden ikke er rettferdig, er afrikanere flest godt vant med. Men at Ghana som siste afrikanske land skulle ryke ut av VM på den måten de gjorde, det gjorde flere enn stjernespissen Asamoah Gyan utrøstelig.

Gyan gråt og gråt etter kampen, og jeg var ikke uberørt selv der jeg satt i sofaen. Ghana skulle vunnet kampen da kvartfinalen hadde vart i nøyaktig to timer og det var bare sekunder igjen. Da reddet Uruguays Suarez ballen på streken ved å bruke hånden. I stedet for mål, fikk Ghana straffespark. Og dette sparket satte den 25 år gamle Gyan – ghanesisk helt hittil i VM – i tverrliggeren.

Suarez jublet vilt, og hvem sa at det ikke lønner seg å jukse i fotball? Kanskje vil karmaen til Suarez og Uruguay bli like dårlig som den ble for Thierry Henry og Frankrike etter at de sistnevnte jukset seg til VM.

Dermed endte Ghanas kamp med straffespark-konkurranse, og der hjalp det lite at en nullstilt Gyan scoret iskaldt. For to av hans lagkamerater skjøt straffer som var så svake at det faktisk ble umulig å mistenke dem for å ha gjort avtale med kampfiksere. For tar du imot penger for å bomme på straffe, så skyter du hardt og over; det er det minst mistenkelige.

Med Ghana utslått, er alle løver, tigre, bøfler og elefanter – som er kjælenavnene på de afrikanske landslagene – ute av VM. Hvor lenge Afrika må vente på en verdensmester, er umulig å si. Men 17 afrikanske land feirer i år femtiårsjubileum som uavhengige stater, og 50 år er ikke mye når man starter med store handicap sammenlignet med konkurrentene.

Ghana ble uavhengige i 1957 og ble republikk i 1960. En semifinale i VM – noe som ville vært ny afrikansk rekord – ville vært en fantastisk måte å feire de 50 årene på.

Det manglet så lite.

Og Ghana var bedre enn Uruguay.

Derfor gråt Gyan. Og mange med ham.

USA imponerte de fleste i årets fotball-VM. Begeistringen, lagmoralen og ferdighetene fikk til og med en skeptiker som Dag Solstad til å gi seg over. Nå spør den dyktige bloggeren, Andreas Sellias, om USA er på vei til stormaktsstatus også i fotball? I så fall må vi nok om noe år belage oss på å snakke om VM i soccer. Eventuelt VM i sokker – om det skal fornorskes.

Selliaas, som jobber som spesialrådgiver i Norges Idrettsforbund, viser til at USA også kan utfordre det urettferdige i dagens FIFA-reglement. Her må 309 millioner amerikanere fra 50 forskjellige stater kjempe om 22 plasser i en VM-tropp.

Dette mens ministater som Slovenia, Norge, Lichtenstein, Danmark og Uruguay får kjempe om en plass hver, til tross for at ingen av oss har mer en seks millioner innbyggere – og samlet har vi færre enn Texas.

Enda verre, sett med amerikanske øyne, er det at FIFA tillater britene å stille i kvalifiseringen med England, Irland, Skottland, Nord-Irland og Wales. De fire siste er ikke engang FN-medlemmer, noe heller ikke Færøyene er.

Sett fra USAs side burde EU selvfølgelig stilt med kun ett lag i VM. Når de ikke gjør det, må det være fristende for amerikanerne å presse på for å få med like mange amerikanske lag som det er stater i Europa.

Også for kineserne er nåløyet trangt når en drøy milliard mennesker kjemper om elleve plasser på det grønne gresset. Men regimet i Beijing må nok røyke mer enn sokkene sine hvis de skal finne på å la tibetanere og uigurer profilere seg i et VM med egne flagg og nasjonalsanger...

Mange vil nok mene at det var en dommerkandale at Englands nydelige mål mot Tyskland ikke ble godkjent. Og en skandale var det. Først og fremst av FIFA, som ikke vil bruke tilgjengelig teknologi til å skape rettferdighet.

Når ballen treffer tverrliggeren og slår ned i gresset 30 centimeter innenfor streken, er det bittert for britene å ikke få godkjent målet. Men det er mer: Det er helt unødvendig.

Fjerdedommeren, som har tv-monitorer foran seg på sidelinjen, kunne grepet inn. Men vedkommende var tydeligvis ikke motivert for det.

Derfor er det på tide at videodømming blir innført – og jeg skal nå sitere mye fra en artikkel jeg skrev for ti år siden. Det er nesten ufattelig at ingen ting har skjedd i mellomtiden.

Med dagens teknologi er det ingen ting i veien for at dommerne kan se det samme som tv-seerne før de dømmer. Men FIFA velger å blåse i at det i nesten hver eneste kamp blir gjort unødvendige feil.

Dommernes viktigste innvending mot videodømming har hittil vært: Det vil stykke opp spillet. Flyten i kampen vil bli borte. 

Men dette trenger ikke å skje. Her er mitt forslag til løsning: 

Hver trener får to opsjoner i hver kamp til å be om videokonsultasjon. Treneren viser et blått flagg til linjemannen - som ved neste stopp i spillet vil kalle dommeren ut til benken slik at han kan se en situasjon i sakte bevegelser på en tv-monitor. Etterpå bestemmer dommeren om han skal opprettholde eller omgjøre sin opprinnelige avgjørelse.

Mange var skeptiske da et lignende system ble innført i tennis, men nå har både spillere og publikum lært seg å sette pris på at Hawk Eye fjerner de veste dommertabbene.

Hadde dette systemet vært fulgt i åttendedelsfinalen mellom England og Tyskland, ville Fabio Capello garantert benyttet sin en av sine opsjoner etter Frank Lampards langskudd. Tv-bildene viste at dette var et soleklart mål. Det ville også dommeren sett dersom han hadde fått like god hjelp som oss i tv-stolen.

Følgelig ville det blitt en helt annen kamp. Kanskje med et helt annet utfall. 

Hva forteller dette? Det forteller at fotballkamper altfor ofte blir avgjort av mannen i sort. Av de 23 personene på banen, er dommeren som regel den som har desidert størst innflytelse på sluttresultatet. 

Utilstrekkeligheten ved dagens dommersystem er blitt grundig stilt til skue ved de to siste VM-sluttspillene. En feilaktig idømt offside. En soleklar straffe som blir oversett. Et frispark fra 16 meter fordi en spiller filmet. Et rødt kort for noe som så stygt ut, men som var et hendig uhell. Vi kjenner melodien, og det er en ulykksalig melodi for fotballen. 

Når illusjonen om rettferdighet forsvinner fra spillet, forsvinner også mye av engasjementet. Det er tull når FIFA-president Sepp Blatter påstår det motsatte. 

Videodømming kan selvfølgelig ikke gjennomføres på alle nivåer i fotballen. Det er absurd å overvåke guttekamper eller 5. divisjonsoppgjør på denne måten. 

Mitt forslag er at videodømming innføres i alle internasjonale oppgjør, samt i den nasjonale eliteserien. Dette er kamper hvor det likevel er tv-kameraer til stede. 

Fortsatt vil vi oppleve tvilstilfeller der kameraene ikke gjør oss særlig klokere. Da kan dommeren, etter å ha studert opptaket på trenerens oppfordring, konkludere med at avgjørelsen opprettholdes. 

Det viktige er å få omgort de beslutningene som hele tv-publikummet ser er feil. Det vil fjerne inntrykket av at fotballen er en farse der tilfeldighetene – og kanskje bestikkelsene – rår. 

Videodømming har sine ulemper. Det vil fjerne noe av det umiddelbare ved fotballen. Men denne umiddelbarheten er forlengst fjernet av tv-kanalene, som fortløpende legger ut situasjoner i reprise - gjerne fra fem forskjellige vinkler. Mange av oss savner dette krydderet når vi ser kamper på stadion. 

Dersom trenerne får to muligheter til «time out» hver, vil kampene bli tilført et taktisk element som tilskuerne vil engasjere seg i. Var det riktig av treneren å bruke opp ett av blåflaggene allerede etter fem minutter - en situasjon som ikke ga noe mer enn gult kort til mostanderne? 

PS: England ville neppe vunnet mot Tyskland i Bloemfontein selv om de hadde fått utligningsmålet godkjent. England blottet seg tidlig – og tyskerne vet å straffe blotting.

Men også for tyskerne ville seieren over erkefienden smakt bedre om den ikke hadde inneholdt gavepakker fra dommeren og FIFA. 

Så er gruppespillet ferdig i VM, og trenden hittil er tydelig: Amerika regjerer fotballen.

• Alle de fem landene fra Sør-Amerika er videre, og fire av dem vant gruppene sine! Det siste, Chile, fikk like mange poeng som gruppevinner Spania.

• Fra Mellom- og Nord-Amerika er Mexico og USA videre. Bare Honduras røk ut. USA vant sin gruppe foran England, og tvang med det engelskmennene til å møte Tyskland i åttendedelsfinalen søndag.

At USA gjør det bra i fotball, gleder ihvertfall FIFA og deres markedsavdeling. Det vi kaller fotball, kaller amerikanerne soccer. Og det de de kaller fotball, kaller vi amerikansk fotball.

Men nå er yankiene altså fullt på høyde i vår måte å spille fotball på. Frankrike og Italia – finalistene fra forrige VM – er utslått, mens Tyskland og England har hanglet seg videre.

Afrika fikk dessverre bare ett land – Ghana – videre til cupspillet. Da VM endelig kom til deres eget kontinent, var det trist å se hvordan de afrikanske landene hadde marginene mot seg på banen. De var fullt på høyde med de europeiske lagene spillemessig, men manglet noe i forhold til de søramerikanske når det gjaldt evne til å angripe med trøkk.

Når det gjaldt løpskraft og kollektiv innsats, har kanskje Sør-Korea og Japan imponert mest. De to landene som var vertskap for VM for åtte år siden, har vist en fotball med mye kampånd og smittende innsats i dette VM. Mot Danmark løp hver japaner to kilometer lenger enn hver danske i gjennomsnitt i løpet av kampen. Ikke rart det var japanerne som vant.

For selv om mange ler av Drillos innførsel av begrepet «best uten ball», så er det ikke til å komme bort fra at 98 prosent av all løping i løpet av en fotballkamp skjer uten kontakt med ballen. Det er kvaliteten på disse løpene som gjør at ballkontakten blir optimal når den først inntreffer.

Man kan komme langt på fotballbanen med hard jobbing. Men det hjelper å ha en Messi på laget i tillegg. Akkurat nå gir det lave odds at Argentina eller et annet søramerikansk land vinner VM-trofeet.

Hvem tror du hever pokalen til slutt? Og hvorfor?

Fotball, fotball, fotball. Verden dreier seg rundt den lille lærkula. Her er 11 grunner til at fotballen er blitt så populær.

Mange gleder seg og mange ergrer over at fotballen dominerer de fleste av samfunnets fellesarenaer.

De andre idrettene er selvsagt misunnelige. Og med god grunn. De har noe som fotballen ikke har - og som sjelden blir eksponert.

Men det finnes gode grunner for hvorfor fotballen er blitt nummer en. Her skal jeg trekke fram elleve av dem:

1. BARE EN BALL: Fotball kan spilles overalt. Alt man trenger for å spille, er en ball. Spillet kan foregå på gata, i hagen, på jordet eller innendørs. Brasilianerne spiller barbeint, på stranda. Hadde fotball vært mer utstyrskrevende, ville det blitt færre spillere. Nesten ti prosent av den norske befolkning er aktive spillere.

2. FOR ALLE KROPPER: Mens en diskoskaster må være stor og en skihopper lett, trenger ikke en fotballspiller ha en bestemt kroppsform. Husk at dvergen Mini Jakobsen og kjempen Jostein Flo spilte på samme landslag - altså på høyeste internasjonale nivå. Dette gjør fotballen demokratisk og skaper bredde.

3. LITE DOPING: Ettersom alle kroppstyper kan hevde seg i fotball, har det mindre for seg å dope seg her enn i mange andre idretter. Derfor har det vært få dopingsaker, med noen unntak for EPO - som bedrer løpskapasiteten. At fotball er en relativt ren idrett, gjør det lettere å involvere seg - både som sponsorer og supportere.

4. LITE TRENING: Fotball er sammensatt. Det er bra å være hurtig, smidig, sterk, spenstig, utholdende og teknisk. Noen av disse fysiske egenskapene går til en viss grad på bekostning av hverandre, som rask-utholdende og sterk-teknisk. Dette gjør at man ikke blir god fotballspiller bare av å pøse på med mengdetrening, slik man kan bli i svømming eller triatlon.

5. FÅ MÅL: Ja, du leser riktig. En av hemmelighetene til fotballens suksess er at det scores få mål. Dette skaper uforutsigbarhet. I basketball, der det gjerne scores et par hundre mål i en kamp, er det sjelden at det beste laget ikke vinner. Fotballen derimot, favoriserer «underdogs». Dette er et sjarmerende trekk ved spillet.

6. DEN MENNESKELIGE FAKTOR: Fotball blir aldri bare vitenskap, uansett hva Drillo sier. Dommerne er av kjøtt og blod, de skal ta avgjørelser i et tiendedels sekund - og de gjør feil. Dette kan skape irritasjon - men også engasjement. Ofte vil man sitte igjen med en følelse av at resultatet var urettferdig. Slik ligner fotballen på livet ellers.

7. FRELSE: Det moderne mennesket har fjernet seg mye fra ritene som skapte rammer rundt livene til våre forfedre. Religionen har i dag en perifer rolle i hverdagen til flertallet i den vestlige verden. Mange finner sitt substitutt i fotballen, som tilbyr tilhørighet og ritualer, samt ukentlig nærkontakt med følelsen av frelse eller fortapelse.

8. PATRIOTISME: Det skaper temperatur rundt en idrett når den utøves slik at kulturforskjellene kommer til syne. Brasiliansk samba, afrikansk akrobatikk, tysk organisering, italiensk taktikkeri, fransk laissez-faire, koreansk arbeidsmoral og norsk vitenskap - dette er noen av sjablongene som gjør det lett for publikum å finne sitt lag.

9. MAGI: Fotball er et vakkert spill. Ikke hele tiden, naturligvis. Faktisk ikke så veldig ofte. Egentlig bare unntaksvis. Når pasningskombinasjonene sitter, når veggspillene lykkes. Når noen brassesparker ballen i mål i en bevegelse like fullkommen som et skihopp fra mellomkrigstiden. Et øyeblikks magi, som vi husker til vi dør.

10. LAGSPILLET: Du kan plukke elleve verdensstjerner, men det betyr ikke at du klarer å skape et godt lag av dem. Fotball er en kollektiv øvelse. Samhandling, kaller Rosenborg-trener Nils Arne Eggen det. Det handler om å få ut det beste i hverandre, utnytte hverandres komplementære ferdigheter, som det så fint heter både på fotballforbundets D-kurs og på ekteskapskurset til Kirkens familierådgivning.

11. EKSPERTEN i DEG: Fotball er et tilsynelatende enkelt spill. Enkelt nok til at de fleste enkle sjeler - sportsjournalister inkludert - føler at de kan uttale seg om saken. Det er ikke bare eksstatsminister Bondevik og hjemvendte proffer med talevansker som nyter å være ekspertkommentatorer. Det gjør vi alle. Bare lytt til deg selv foran TV-en i kveld.

(Dette er en litt bearbeidet versjon av en artikkel som sto på trykk i Vårt Land 19.06.04)

PS: Jeg regner med at andre kan komme opp med andre grunner for hvorfor fotball er et genialt spill. Og kanskje kan noen komme med 11 grunner til at fotball slett ikke er genialt?

Etter en drøy uke med mange kjedelige kamper fra fotball-VM, smalt det ordentlig da danskene tente på sitt fyrverkeri. Innsatsen og risikoviljen i kampen mot Kamerun var herlig å se.

Den var også etterlengtet. Og dét skriver jeg ikke fordi jeg holder med Danmark. Faktisk synes jeg det er trist hvis alle de afrikanske lagene ryker ut i gruppespillet. Og Kamerun bidro så absolutt til underholdningen mot Danmark.

Likevel: VM hittil har vært bemerkelsesverdig tamt. For meg har det vært et mysterium hvorfor så mange nasjoner har framstått så tafatte og impotente – ja, nærmest interesseløse – i dette VM. Tradisjonsrike fotballand som Frankrike og England har opptrådt ute på banen som om ingenting sto på spill.

Jeg vet ikke om dette har mentale eller fysiske årsaker. Det kan være begge deler. Men for deres supportere spiller dette liten rolle. For de franske supporterne framstår innsatsen som direkte skammelig.

Supporterne forstår at noen lag må tape dersom andre skal vinne. De forstår også at det er mulig å mislykkes selv om man gir alt. Det de ikke forstår, er hvordan det er mulig å representere landet sitt i et verdensmesterskap – uten å gi alt.

Sagt på en anne måte: Manglende evner kan tilgis. Men ikke manglende vilje.

Derfor kan danskene komme hjem med løftet hode uansett hva som skjer i den siste kampen mot Japan. Skulle de tape den – etter å ha vist samme glød som mot Kamerun – vil deres landsmenn huske dem som et lag preget av vilje, spirit og sjel.

De fikk det til å smelle i VM.

Så er også Frankrike i praksis utslått av årets fotball-VM. Mesterne fra 1998 og finalist fra 2006 spilte gammeldags, tafatt og fantasiløs fotball – og ble til tider rundspilt av Mexico.

Resultatet føyde seg inn i et mønster som har avtegnet seg gjennom den første uka av VM: De søramerikanske lagene imponerer, med Brasil, Argentina, Uruguay, Chile og Mexico i spissen.

De fleste gamle europeiske kolonimaktene sliter. Spania, Italia, Portugal og England har fått en trå start på mesterskapet. Tyskland er eneste land fra Europa som virkelig har imponert, men også Nederland startet brukbart.

Tung bør. Frankrike kom til årets VM med en haug kjente fotballnavn, men med en tung bør på ryggen. Det har ikke vært noen hemmelighet at det har vært indre uro i troppen og at trener Domenech ikke har hatt sterk autoritet i gruppen. Vi så hvor dårlig det sto til da Frankrike tapte for Kina i oppkjøringskampen på øya Reunion før VM.

I tillegg kommer at store deler av fotballverden – med irene i spissen – har hatt et inderlig ønske om at Frankrike skulle slås ut av VM. Hvorfor? Ganske enkelt fordi franske Thierry Henry jukset ved å bruke hånden da Frankrike slo ut Irland i playoff før VM.

Skyldbetynget? Henry ville blitt en folkehelt og et eksempel i franske og irske barneskoler i en generasjon framover dersom han hadde gått til dommeren og fortalt om handsen. Det gjorde han ikke.

I VM i Sør-Afrika fikk Henry knapt spille. Og det kunne nesten virke som om de øvrige franske spillere var moralsk skyldbetyngede over å være i VM. Jeg sier ikke at de var det, for det tviler jeg på. Men det kunne nesten se sånn ut, slik de hang med hodet, jogget halvhjertet rundt og sendte ballen på kryss og tvers av banen.

Farvel. Nå skal Laurent Blanc, kapteinen fra gullaget i 98, overta som landslagsjef. Jeg vil tro at 80 millioner franskmenn forventer at han sier farvel til gamle stjerner og en gammelmodig måte å spille fotball på. Uten innsats vinner man ikke fotballkamper på dette nivået, selv ikke med fransk finesse og hjelp fra dommeren.

Hvor langt kan man tøye en strikk før den ryker? Hvor mye luft kan man blåse inn i en boble før den sprekker? Ingen vet det, før det er for sent.

Men har man vært med på leken før, bør man kanskje ane uråd lenge før det sier stopp. Det blir litt som i denne gåten:

«Hvor langt kan man gå inn i en skog?».

«Halvveis»

«???».

«Etter det går man ut av skogen».

Gjeld. Økonominettstedet E24 har regnet ut at spillerne på verdens ti beste fotballandslag samlet er verdsatt til 28 milliarder kroner.

Dyrest er spillerne hos Spania, med en samlet prislapp på 5,1 milliarder kroner. Videre følger England (3,7 mrd) og Frankrike (2,9 mrd). Italia, Tyskland, Portugal og Nederland er også inne på topp-ti-listen.

Dette er altså de gjeldsherjede EU-landene, der statsgjelden truer med å knekke ryggen på landenes skattebetalere. Er det noen av borgerne som er godt vant med den slags damoklessverd hengende over hodet sitt, så er det fotballsupporterne. For det finnes knapt en storklubb i verken Spania, England, Frankrike eller Italia som ikke er nedsyltet i gjeld.

Årslønn? Disse vaklende fotballklubbene bruker i snitt om lag tre fjerdedeler av sine budsjetter på å betale lønn. Og lønnsnivået er blitt så høyt som det er blitt, fordi klubbene overbyr hverandre, i stedet for å samarbeide om et regelverk.

Det er slike mekanismer som gjør at den habile norske fotballspilleren Morten Gamst Pedersen via mediene lot arbeidsgiveren forstå at han hadde tilbud fra andre klubber før han til slutt fornyet sin kontrakt med den engelske midt-på-tabellen-klubben Blackburn. Den nye kontrakten gir Gamsten 550.000 kroner i lønn.

Det ville vært bra om dette var årslønn, men det er det ikke.

Det ville vært fantastisk om det var månedslønn, men det er det heller ikke.

Gamst Pedersen skal i fire år framover motta over en halv million kroner i uka for å spille fotball. Innen 2014 vil han altså ha mottatt 100 millioner kroner fra Blackburn.

Dopet økonomi. Jeg kritiserer på ingen måte Gamsten for å ta imot det han får. Men jeg rister oppgitt på hodet av alle dem som hevder at lønnsnivået i fotball bare reflekterer markedets interesse for dette spillet.

Vel, dersom markedet har rett med hensyn til prisingen av fotballspillere per 2010, så hadde markedet også rett i prisingen av IT-selskaper rett før boblen sprakk i 2001. Videre må man vel nesten mene at islandske banker virkelig hadde råd til å kjøpe opp norske og engelske finansinstitusjoner i stor skala for fem år siden – selv om de lånte alle pengene til oppkjøpene.

Det skal ikke mye klarsynthet til for å si det, men det blir likevel sjelden påpekt:

Økonomien innen verdensfotballen anno 2010 er langt mer dopet enn noen idrettsutøvere i verden noengang har vært.

Grønnere gress. Samlet har klubbene i Brasil og England en gjeld på 41 milliarder kroner, ifølge revisjonsberetninger fra de to ligaene.

Nå er det ikke klubber, men landslag, som deltar i VM. Sånn sett er VM en slags pustepause fra gjeldskrisen for fotballen. Derfor er det nok fortsatt mulig for mange å glemme alle truende skyer og nyte artisteriet på det grønne gresset.

Men det er liten grunn til å tro at gresset blir særlig grønnere for spillerne enn det er nå.

Saken er vel heller at det er kunstig grønt allerede.

Egil Drillo Olsen var nok en av dem som gledet seg over at Nord-Korea holdt så godt unna for Brasil i VM tirsdag. Og da tenker jeg ikke først og fremst på at Drillo er gammel marxist – i likhet med regimet i Pyongyang. Det er snarere likheten mellom    Drillos fotballprinsipper og nordkoreanernes måte å spille på som slår meg.

I møtet med verdens beste fotballnasjon valgte de helt umeritterte koreanerne våpen fra Drillos favorittskap:

De la seg lavt i banen og tettet alle rom. De løp enormt mye uten ball. De jobbet knallhardt kollektivt. Og de satte stor fart framover når de vant ballen. De kontret ikke bare med fart, men også med selvtillit og dødsforakt.

Den mest iøynefallende forskjellen mellom denne fotballen og den Drillos menn har spilt på sitt beste, er at teknikken til nordkoreanerne er langt bedre. Deres ballbehandling står ikke mye tilbake for Brasils. Og de er virket faktisk hakket kvikkere i beina enn gutta fra Copacabana.

Før dette blir en artikkel om den marxistiske fotballens fortreffelighet, må jeg raskt presisere at Nord-Korea og Sør–Korea spiller veldig lik fotball. Ja, også det japanske laget i VM passer bra til beskrivelsen ovenfor.

Det ble påpekt også under VM i Sør-Korea og Japan for åtte år siden: de asiatiske spillerne virker å ha et overtak på europeiske og sør-amerikanske spillere når det gjelder løpskapasitet.

Men – som Drillo ville sagt, og han er sågar en av fotballekspertene som verdsetter det å løpe uten ball – så er ikke VM i fotball et VM i løping.

Derfor tapte Nord-Korea for Brasil. For brassene har fortsatt en magi i sin ballbehandling og samhandling som det ikke er lett for andre å kopiere.

Drillo selv uttalte under VM i Frankrike i 1998 at Brasil ville vært et bedre lag med ham som trener.

Arrogansen var ikke lett å svelge for utenlandske journalister, som stort sett skrev sarkastisk om det de anså for å være en selvmotsigende ordkonstruksjon: Norsk fotball.

Men Drillos menn slo altså Brasil i Marseilles. Og Drillo hadde beseiret verdens topprankede nasjon på Ullevaal også.

Nå lurer jeg på: Hva kunne Nord-Korea oppnådd med Drillo som trener?

Det var en seier for hele det afrikanske kontinentet da Ghana søndag slo Serbia 1-0. Historiens første VM på afrikansk jord hadde nemlig begynt trått for de afrikanske nasjonene, som bare hadde tatt ett av ni mulige poeng på de tre første kampene.

Dette er fasiten så langt:

• Sør-Afrika - Mexico 1-1

• Nigeria - Argentina 0-1

• Algerie - Slovenia 0-1

• Ghana - Serbia 1-0

Verden har ventet i minst 20 år på det store afrikanske gjennombruddet. Mange trodde de så konturene av gjennombruddet da Kamerun spilte seg til kvartfinalen under VM i 1990. Men bortsett fra Senegals tangering av denne prestasjonen under VM i 2002, har Afrika vært påfallende svake.

Påfallende fordi alle som følger med innen idrett vet at afrikanerne har den beste fysikken. Vi ser det i friidretten, der alle prestasjoner måles med objektive mål: Øst-afrikanerne har verdens beste utholdenhet, og vestafrikanerne (eller etterkommerne etter slavene derfra) vinner alle sprintøvelsene.

Så hvorfor henger ikke Afrika helt med på fotballbanen? Er det fordi de er for dårlig organisert? Fordi økonomien gir dem et handikap i satsingen? Eller fordi de mentalt ikke tror helt på at de kan vinne – slik for eksemel tyskere og italienere gjør, selv om de blir rundspilt.

Man skal være forsiktig med å dyrke nasjonale og kontinentale stereotypier, som den velkjente om at Tyskland spiller maskinmessig, at Italia spiller kynisk, at Brasil spiller lekent og at de afrikanske landene spiller uten kollektiv forståelse. Slike karikaturer er i beste fall delvis riktige, men sannsynligvis tilslører de mer enn de forklarer.

Her nærmer vi oss problemstillingene som Harald Eia tok opp i TV-programmet «Hjernevask». Er det genene eller miljøet som avgjør hvilke spillere og hvilke nasjoner som vinner fotballkamper?

Svaret er selvsagt: Begge deler.

Afrika har nå 450 profesjonelle fotballspillere i Europa, og disse spiller i de beste klubbene på vårt kontinent. De kjenner alle sider ved spillet, og det er ingen grunn til å tro at de faller gjennom på det taktiske eller på innsatsviljen.

Det hemmer imidlertid de afrikanske landslagene at de ikke får trent sammen så mye som europeiske nasjoner. Med de beste spillerne bundet opp i europeiske ligaer og med dårlig økonomi til å hente dem hjem, er det ikke lett for landslagssjefene å spille sammen et lag.

Dette gjelder nok tildels også for landslagsjefen i Brasil, men der er kvaliteten på den hjemlige ligaen så høy at gapet mellom utenlandsproffene og de andre er mindre.

Til slutt bør det vel nevnes at verken Nord-Amerika, Asia eller Oseania har klart å framskaffe noen VM-finalist i fotball.

Og før vi gjør samtalen om Afrikas manglende evner altfor lang, kan det være greit å minne oss selv om at Norge ikke engang kvalifiserte oss til å delta i VM. 

De siste gangene vi var med, var det til gjengjeld samtaletema i internasjonale medier hvorfor norske spillere mangler teknikk...

For å få Sør-Afrikas spillere til å opptre som et lag i VM, har vertsnasjonens trener Carlos Parreira spilt sangen «We Are The World» i garderoben. Og han har poengtert at produsentene Quincy Jones klarte å få stjerneartister som Michael Jackson, Tina Turner, Bruce Springsteen og Elton John til å opptre som et lag.

Det kan se ut som om Perreira har lyktes med sin pedagogikk. Sør-Afrika spilte 1-1 mot Mexico i dagens åpningskamp foran et entustiastisk hjemmepublikum på 90.000 mennesker på stadion – og minst det hundredobbelte foran tv-skjermene. Med litt hell kunne Sør-Afrika vunnet. Men det var viktig for entusiasmen i landet at det ikke ble tap.

For forventningene har vært store. Sannsynligvis for store. «Vi trenger et Invictus-øyeblikk» for å gå videre fra gruppespillet, sier trener Parreira, og sikter til rugbylaget som ga den unge nasjonen og Nelson Mandela gull på hjemmebane i 1995.

«Vårt problem er at spillerne er individualister. Alle ønsker å skinne, de ønsker å bli sett av nasjonen og av mulige arbeidsgivere. De har mye talent og de er stolte, men det er en utfordring å få dem til å jobbe som et lag», sier brasilianeren.

Som altså spiller We Are The World for å få det til. Og som forteller spillerne at Quincy Jones hadde hengt opp en tavle på døra til studio, der det sto: «Leave your ego outside». (Legg igjen egoet utenfor).

Parreira har også tatt med seg laget og sett filmen Invictus. Og han har forklart dem at han ikke venter at de skal kopiere rugbylaget og vinne VM. Mens rugbylaget var ranket åtte i verden før VM for 15 år siden, er fotballaget til Sør-Afrika ranket 84. Oddsene er definitivt i mot dem.

«Det viktigste jeg har å si til spillerne mine er dette: Nyt øyeblikkene. Nyt VM», sier Parreira.

Han virker som en leder som har evnen til å gjøre enkle symbolske grep med potensiale til å forandre holdninger og tenkemåter.

Sør-Afrika er godt i gang. Mot Mexico spilte de også for den 91 år gamle landsfaderen Nelson Mandela, som uteble fra kampen i sorg over at oldebarnet Zenani Mandela (13) ble drept av en fyllekjører dagen før.

Kanskje kan fotball-VM i 2010 bli en story som kommer på film om 15 år, slik rugby-VM er blitt i ettertid? Det er muligens ikke så viktig. Det viktige er i hvilken grad VM kan brukes til å bygge broer og skape enhet i et samfunn der kløftene er store.

Og da er det definitivt en god begynnelse å synge «Vi er verden».

Hvor fort tar kjedsomheten kvelertak på en gjennomsnittsnordmann i 2010? På mindre enn to timer, kan det se ut som. Det må være ny norsk rekord.

For på Bislett Games i kveld forlot store deler av publikum tribunene før de siste løpsøvelsene var startet. De gikk hjem, til  tross for at de hadde betalt for hele stevnet, til tross for at prestasjonene var i verdensklasse, til tross for at løping er blitt mosjonsmote igjen og til tross for at sola varmet.

Mens folk strømmet ut av portene, slo det meg at dette skjer på en arena der nordmenn for en og to generasjoner siden sto hardnakket i kuldegrader i to døgn hver gang det var mesterskap på skøyter. De sto seg gjennom buljongpar etter buljongpar på 5000 meter, hvert av dem brukte dobbelt så lang tid som gårsdagens løpere på drømmemila. Som altså en stor del av tilskuerne var for rastløse til å sitte i sola og vente på.

Jeg fikk uvilkårlig et flashback til en opplevelse jeg hadde i Sør-Afrika nylig. På safari havnet jeg i en jeep med jenter i 20-årene. At de hylte og skrek som om de hadde sett Beckham eller Timberlake hver gang de så et dyr, det får så være, selv om dyrene ble skremt. Verre var det at jentene etter mindre enn to timer, begynte å stønne oppgitt når det var «feil» dyr som dukket opp.

«Oh no, it's just a zebra! We have seen them before», klaget en av dem fra baksetet.

En annen istemte:

«The hippo is the only thing that counts now».

Hippoen var nok ikke på Bislett heller. Usain Bolt deltok ikke, og da var det nok en del som slet med å la seg begeistre av Asafa Powells 9,72 på 100 meter. Løpet var fantastisk (det raskeste noe menneske har løpt i verden i år) – og det føyde seg som sådan inn i en rekke fenomenale prestasjoner under stevnet. Som Ezinne Okparaebos norgesrekord på 100 meter, som Andreas Thorkildsen seier i spyd, som Ingvild Måkestads nesten-rekord på 800 meter (hun ble knuffet vekk fra den i siste sving). Og da har jeg ikke nevnt nesten noen av alle de internasjonale stjernenes resultater.

For jeg må passe meg, antar jeg, så jeg ikke skriver for langt.

Flere har kanskje falt av allerede.

De kan i så fall forsvare valget med at artikkelen ikke holdt bra nok kvalitet.

Akkurat dét er det vanskelig å si på et stevne der stoppeklokka som objektivt mål forteller noe annet.

Så er den kanskje ikke sann, påstanden om kvalitet aldri går av moten?

Når kjedsomheten regjerer, kan det se ut som om også kvaliteten må abdisere.

Hvor mange sebraer skal vi egentlig orke å se på en safari?

Når jeg skriver at Floyd Landis er sykkelsportens Judas, så er det ikke først og fremst fordi han nå tyster på Lance Armstrong og flere gamle lagkamerater. Det er primært fordi Landis etter å ha nektet for doping i fire lange år, nå endelig innrømmer at han har løyet hele tiden.

Judas var det råtne eplet blant Jesu disipler. Han lot seg bruke til å arrestere sin mester. Han er også kjent fordi han fornektet sitt kjennskap til Jesus, ikke én, men tre ganger.

Floyd Landis stikker seg mindre ut blant sine kamerater enn det Judas gjorde. Sykkelsporten er nemlig full av råtne epler.

Da Landis "vant" Tour de France i 2006 – men ble tatt for bruk av testosteron – hadde allerede flere av lagkameratene og støttepersonellet i US Postal og Phonak innrømmet doping. De hadde også fortalt at Lance Armstrong var en del av det systematiske jukset.

Selvfølgelig støttet Armstrong Landis da sistnevnte nektet for å ha dopet seg. Landis gikk både til rettsak mot dopingkontrollørene og forsøkte å hacke seg inn i datasystemet til laboratoriet. Men nå orker han ikke å nekte lenger.

Vet bedre. Følgelig har ikke Landis all verdens troverdighet når han nå prøver å dra med seg sykkelsportens største navn i fallet. Det kunne vært til å overse, om ikke Landis var den siste i en lang rekke kilder som sier det samme. Avisen L'Equipe har omtalt positive dopingprøver avlagt av Lance Armstrong, prøver som er blitt holdt unna offentligheten av Det internasjonale sykkelforbundet. Armstrong donerte i samme periode store pengesummer til UCI , noe som er omtalt i boken "From Lance to Landis: Inside the American Doping Controversy".

Mens tidligere dopingdømte syklister denne uka har dominert i Giro d'Italia, sier den norske sykkelkommentatoren Dag Otto Lauritsen som vanlig at han ikke tror at Lance Armstrong har dopet seg. Lauritsen vet bedre. Man vinner ikke sju strake seire i det tøffeste rittet i verdens mest dopingbefengte idrett – mot rivialer som alle jukset – ved å påføre seg selv handicap av moralske hensyn.

Ekstremt naiv. Armstrong brukte steroider, veksthormoner og bloddoping, forteller Landis. Det foregikk med velsigelsen til Johan Brunyeel, sportsdirektør i US Postal. Nordmannen Steffen Kjærgaard syklet for dette laget samtidig med Landis og Armstrong. Kjærgaard sier dette etter at Landis nå har lagt kortene på bordet:

«Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i beskyldningene. Jeg har ikke sett noenting. Nei, da har jeg i det minste vært ekstremt naiv», sier Kjærgaard til Dagbladet.

Fornektelsen er av den klassiske sorten. Og kanskje er det også noe beundringsverdig ved det å ikke bryte en pakt man har hatt med sine brødre i krigen.

Men likevel, Steffen Kjærgaard: Hvor naive tror du vi andre er?

Det viktigste er å delta, heter det i det olympiske charter. Men når OL-pampen Juan Antonio Samaranch nå er død, er det kanskje grunn til å si: Det viktigste er hva du deltar i.

Få personer var mer opptatt av sitt ettermæle enn Juan Antonio Samaranch. Med penger fra Lillehammer, Seoul og Barcelona brukte den gamle Franco-fascisten andre halvdel av sitt liv til en ekstrem oppussing som han selv håpet skulle ende med Nobels Fredspris.

Slik gikk det ikke. Samaranch døde denne uken. Ekspresidenten i Den internasjonale olympiske komité (IOK) blir i Aftenposten i dag skrytt opp i skyene av Gerhard Heiberg, Arne Myhrvold og Petter Rønningen, tre menn som selv har gjort karriere i den olympiske bevegelsen. 

Heiberg har rett i at Samaranch må få mye av æren for at IOK ble en pengemaskin – dersom dette var en ønsket utvikling. At IOK brukte sitt varemerke – de fem ringene – til å håve inn milliarder fra konserner som Coca Cola, MacDonalds og Adidas, er greit nok for meg. Men måten de melket regjeringer og skattebetalere på – i søkerbyer som ble spilt ut mot hverandre – er for meg et eksempel på at pyramidespill og mafiametoder er noe selv finansministre kan bli lurt av.

Juan Antonio Samaranch startet sin karriere som minister for general Franco i Spania. Som ungfascist var han med på å slå ned et folkeopprør i hjembyen Barcelona. Da det tidlig på 70-tallet ble klart at Franco-regimet gikk mot slutten, klarte Samaranch å bygge seg en karriere i IOK, der han satt som president fra 1980 til 2001. I denne voksne perioden ledet han IOK på diktatorisk vis, og utpekte kongelige, militære og politiske medlemmer etter eget forgodtbefinnende. «Den olympiske familie» og «den olympiske enhet» var hans retoriske grep for å skape konsensus hver gang det ble murret mot lederstilen.

IOK har hovedkvarter i Sveits, og Samaranch klarte å få vertsnasjonen til å gi IOK juridisk immunitet – noe som bidro sterkt til hemmelighold i en organisasjon preget av bestikkelser, korrupsjon og hestehandel.

Likevel drømte Samaranch om å få fredsprisen. Midt under OL på Lillehammer dro han til et krigsherjet Sarajevo og erklærte «olympisk våpenhvile». Nå hviler Samaranch selv. Kanskje til og med i fred, hvis han hadde fred med seg selv da han døde.

Brun snø er like delikat som brune tenner. Vintersmilet blir borte når man vasser i salt.

Å ha til salt i grøten, er et uttrykk som stammer fra den tiden hvor det slett ikke var noen selvfølge at nordmenn hadde råd til å ha salt på bordet. Nå har vi tydeligvis råd til å strø salt i alle de sår vi på forhånd har laget ferdig i det norske landskapet.

Vinteren er på hell, men fortsatt sender Statens Vegvesen ut sine lastebiler for å tømme salt på veiene. Gater, fortau og stier i parken farges brune. Det er et sørgelig syn.

Den brunsvarte massen kleber seg til skoene og blir med inn i butikker, kontorer og leiligheter. Den fester seg til bildekk og reduserer gripeevnen med en tredjedel. Den siger ned i grunnvannet og forgifter naturen.

Det er ikke lett å forstå hvordan myndighetenes veisalting får fortsette. Det burde kreves sterke grunner for å rettferdiggjøre en slik forsøpling. Men Vegvesenets argumenter er vage. 

I 30 år har saltingen av veiene i Norge pågått. Omfanget har økt dramatisk de siste årene. Som en følge av dette er konsentrasjonen av salt, kobber, nikkel og miljøgiften PAH sterkt forhøyet i en rekke sjøer langs veiene.

Drept av salt. Den gamle skihopperen Bjørn Wirkola er blitt en av frontfigurene i kampen mot saltingen. Wirkola sier til NRK at «veisalting er livsfarlig». Sønnen hans døde i en bilulykke i 1994, og Wirkola er helt klar på at «årsaken var ene og alene veisaltet». I et intervju med bladet Våre veger i februar i år fastslår Wirkola at «Veisalt drepte min sønn».

På ulykkesstedet var det kommet nysnø, men Vegvesenet hadde ikke tatt seg bryet med å brøyte. I stedet hadde de «peiset på med salt», som Wirkola sier. I stedet for realt snøføre, ble det bare sørpe på veien.

Statens Vegvesen innrømmer i en kommentar til Wirkola-saken at brøyting er mer effektivt enn salting. Men det er dyrere. 

Sju av ti sier nei. I artikkelen «Det som var ei vakker vinterverd» tar redaktøren i Bladet Kondis, min bror Runar Gilberg, et oppgjør med saltingen av veiene. Kondis er et organ som taler joggernes, syklistenes og skiløpernes sak, og mange (for eksempel bladet Motors abonnenter) vil kanskje lese det som et partsinnlegg.

Min overbevisning er likevel at det som er bra for fotgjengere, det er bra for alle. Også jeg som kjører bil, trenger å gå. 

Dessuten ser jeg som bileier at saltet gir rustskader. Ja, selv asfalten og broene som Vegvesenet skal vedlikeholde, blir mye raskere nedslitt på grunn av saltet. Forurensningen blir forsterket av at saltet løser opp bindemiddelet i veidekket. Mengden svevestøv stiger og virvler inn i lungene til både astmatikere og de som ennå ikke er blitt det.

Meningsmålinger viser at sju av ti norske bilister faktisk er imot salting av veiene. To er nøytrale, og bare en er for saltingen.

Det er ikke bare i Oslo eller på Østlandet at det saltes. Uvesenet foregår i de fleste deler av landet. Som i Hallingdalen, der grunnvannet er i ferd med å bli ødelagt av veisaltingen. Drikkevannet har klorverdier som ligger godt over grensa for det tilrådelige. Saltvannet siger inn i tjernene, ødelegger sirkulasjonen og fører til oksygenmangel.

I Stange i Hedmark har trær som står opptil 100 meter fra veien fått rotskader som skyldes saltingen. Veisaltet er den forurensningskilden som gir norsk vegetasjon mest akutte skader, påpeker førsteamanuensis Per Anker Pedersen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås.

20 tonn gift. I Norge blir det pøst ut 150-200.000 tonn med veisalt årlig. Saltet blir tilsatt det giftige antiklumpemiddelet ferrocyanid, og til sammen havner 15-20 tonn av dette ut i naturen årlig.

For hver kvadratmeter som blir saltet, blir det i løpet av vinteren brukt 1-2 kilo salt. Går du langs en ti meter bred vei, har det altså blitt tømt ut 10-20 kilo salt – og et par gram jerncyanid – for hvert steg du går.

Bladet KONDIS undrer seg over følgende: Vanligvis blir kriminelle personer straffet, for eksempel for å kaste søppel på gata. Men de som tømmer salt på snøen, får ingen straff. Tvert imot blir de lønnet av myndighetene.

Hvor lenge skal vi godta dette? 

Serieåpningen ble en nyoppføring av stykket «Forskjellen på lagene som tok gull og sølv i fjor».

Molde tok ledelsen, men Rosenborg kom tilbake og vant. Sett det før?

Statistikken fra 2009 viser at dersom alle kamper hadde vart i 75 minutter, så ville Molde faktisk vunnet serien med 9 poeng!

Men ettersom alle kamper varer minst 90 minutter, ble det altså Rosenborg som vant – hele 13 poeng foran Molde.

Trønderne var med andre ord suverent bedre enn Molde i kampenes sluttfase. Det var stayeregenskapene som skaffet Rosenborg seriegullet i fjor.

Og det var stayeregenskapene som ga tre trønderske poeng i snøføyka på Aker stadion i Molde søndag.

Å vende 1-0 til 1-2 handler om attityd, som trener Erik Hamrén så hyppig snakker om. Det handler om holdning, om moral, om utholdenhet og om selvtillit. Og i enkeltkamper: Om flaks. 

Men flaks forklarerer ikke statistikken.

Ellers kan man saktens lure på hvorfor TV2, som satser innpå en milliard kroner på sitt fotballprodukt, lot lagene spille med en gul fotball på hvit snø. Det ble omtrent som å se ishockey med gul puck. Fantes det ingen røde baller i Molde, til tross for at metereologene i flere dager hadde spådd snø?