Hver dag når alt er normalt, da har vi grunn til å feire.

Det kjennes unormalt hver gang et ungt menneske dør. Når en topptrent ung mann dør av det som ser ut som hjertesvikt, framstår det som uforståelig.

Derfor gjør bortgangen til den 26 år gamle svømmeren Alexander Dale Oen sterkt inntrykk på alle. Som hekkeløperen Christina Vukicevic skrev på Twitter:

«Idretten betyr ingen ting nå. Alt er så uviktig. Vi har mistet Alexander. Du dro så altfor tidlig».

Sju minutter. Ja, Dale Oen dro for tidlig. Og han dro uten å si fra først. Slik unge mennesker ofte gjør. Det vet de mange etterlatte over hele Norge etter massakren på Utøya i fjor.

Oen og Utøya ble knyttet sammen ved at svømmeren gråt for ofrene da han mottok gullmedaljen i VM tre dager etter terroraksjonen i Norge. Det er et vondt sammenfall i at Oen faller død om midt under rettsaken etter terroren.

Døden spør ikke om det passer. Og den skåner ikke dem som er unge og fulle av drømmer. Før påske ble en venn av meg feid i døden av en stor steinblokk under klatring på Kjærag. I fjor vår mistet jeg min nærmeste i et snøskred.  Midtsommers i fjor falt en venn av meg død om på målstreken i et orienteringsløp like ved der jeg bor.

I forrige uke falt en venninne 14 meter rett i bakken under klatring i Tyrkia. Mirakuløst nok overlevde hun. 

Marginene er så små, så små. Det vet Ståle Solbakken og Carl-Erik Torp, to fotballspillere som ble vekket opp igjen etter at hjertene deres stanset. Solbakken var død i sju lange minutter.

Omvendt lotto. Det er bortenfor trist når livet slokner i unge mennesker. Det er ekstra trøstesløst når det ikke finnes noen forklaring på hvorfor det skjer. Det gjør at det virker totalt vilkårlig og urettferdig. Og det skremmer oss som er igjen.

Man kan si mye om svømming, men ingen regner det som en risikosport. Med velvilje kan man kalle det en ekstremsport, da med tanke på de abnorme treningsmengdene. Svømmingens velsignelse for en mosjonist – at du aldri blir skadet i vann – kan for topputøveren være en forbannelse. Ettersom man kan holde på i åtte timer om dagen uten å bli skadet, MÅ man holde på så lenge for å bli best.

Men ingen har advart om at det er farlig å svømme hele dagen. Oens dødsfall bekrefter at verden er et besynderlig sted. Gåtene er mange, og den mest grunnleggende er at vi er her i dag.

Mennesket har lett for å forveksle synsfeltets yttergrenser med verdens yttergrenser, påpekte den tyske filosofen Schopenhauer for snart 200 år siden. 

Siden hans tid har vi skaffet oss mer kunnskap og utvidet vår horisont, men det er fortsatt mye som ligger bortenfor vår fatteevne. Når barn får kreft – eller når barn fødes i et område i verden der de er dømt til å sulte – framstår det som en lottotrekning med sadisistisk fortegn.

Uflaks. Psykologen og Nobelprisvinneren Daniel Kahneman forteller i boken «Thinking fast and slow» om sine oppdagelser omkring menneskets bevisste og ubevisste valg. Når ting går bra – for eksempel etter en lang biltur uten krasj eller en sommer uten kreftdiagnose – har vi ifølge Kahneman en tendens til å tro at utfallet skyldtes vår dyktighet eller vår livsstil. Samtidig som vi overvurderer vårt eget bidrag til at det gikk bra, undervurderer vi flaksens betydning, mener Nobelprisvinneren.

Det at jeg i dag kan sitte her og skrive, skyldes at jeg mange ganger har hatt utrolig flaks. Jeg lever på nåde, og jeg forsøker å ta det inn over meg så godt jeg kan. Hvis det skal ha en flik av mening at jeg fortsatt er her – mens mange av dem som fortjener livet mer enn meg, er blitt revet bort – så må jeg i det minste sette pris på hvor heldig jeg er. Hver dag.

Den svenske artisten Laleh framførte sangen «Some die young» da hun var på besøk i Oslo i forrige måned. Hennes stemme har vært mitt lydspor denne våren:

«Jeg vil fortelle din historie hvis du dør, jeg vil fortelle den og holde på kjærligheten så godt jeg kan».

Det er kanskje det eneste vi kan gjøre – etterpå.

Men før – når alt virker normalt – er det mye vi kan si og sanse.

(Denne artikkelen sto på trykk i Vårt Land 4. mai 2012)

En enkelt person kan ødelegge mye. Det vet vi nå. Kanskje det er tid for å løfte fram enkeltpersoner som skaper og som redder liv?

De fleste kjenner historien om Herostratos. Han var en ung greker som levde for snart 2400 år siden. Hans største ønske var å bli berømt. For å oppnå dette, tente han på tempelet i Efesos, som den gang var regnet som ett av verdens sju underverk.Herostratos ble dømt til døden for sin ugjerning. Ikke bare det: Byen vedtok at han for ettertiden ikke skulle nevnes ved navn. Dette for å unngå lignende tilfeller.Herostrates ble henrettet. Men den dag i dag bruker vi fortsatt uttrykket «herostratisk berømt». Sånn sett kan man si at han oppnådde det han ville.

Somebody. Mange mennesker gjør nesten hva som helst for å bli sett. Det ser vi av den enorme pågangen etter å bli med i diverse realityprogrammer på tv. Det virker som det er av underordnet betydning om man blir helt eller antihelt – bare man blir kjent.Terroristen i Oslo Tingrett har vist sin generasjon hvor raskt man kan gå fra å være «nobody» til å bli «somebody». Ja, akkurat nå overskygger han «everybody». Det er ikke bare trist. Det kan også være farlig. Smitteeffekten skal ikke undervurderes, det har vi lært av å lese dagbøkene til noen av dem som har stått bak skolemassakrer.

Demonstrasjon. Da jeg skulle sette meg ned og skrive denne kommentaren, var jeg fristet til å gjøre det som en svensk avis gjorde under et VM på ski på 90-tallet. I stedet for å skrive side opp og side ned om den svenske fiaskoen, trykket avisen flere blanke sider der de skrev med liten skrift øverst:Her skulle vi fortalt om de svenske framgangene i skisporet.Dersom plassen for denne kommentaren i dag hadde vært helt blank, ville det vært en demonstrasjon både mot mannen som har kapret offentligheten og mot oss i mediene som har en viss styring med hvor effektiv denne kapringen skal være.Jeg er selv en av dem som til en viss grad kan påvirke oppmerksomheten til flere enn meg selv. Og den artikkelen jeg nå er i gang med, kan fort ende opp som enda et eksempel på at man oppnår det motsatte av det som var hensikten.Derfor bryter jeg tvert. I dag vil jeg heller skrive om enkeltpersoner som står opp og bidrar til et bedre samfunn for andre. Noen kaller dem helter, andre kaller dem idealister. Selv føler de seg som helt vanlige mennesker. Men de har tatt et valg om å bruke sine ressurser til å skape forandring. Og de viser at det går an.Mange andre enkeltpersoner kunne vært trukket fram. Men mitt ærend i dag er symbolsk: Jeg vil gi litt motoppmerksomhet i et enveiskjørt medielandskap.

Kadra Yusuf viser vei. Modig tok den norsk-somaliske kvinnen med seg skjult kamera og mikrofon i sitt møte med imamer i Norge. Deretter kunne hun i en dokumentar på TV2 avsløre hvordan de religiøse lederne presser kvinner til å la seg omskjære. Kadra lever nå i skjul, etter at hun i 2007 ble banket opp på gaten av fem personer.

Johann Olav Koss viser vei. Han tok tre gull under OL på Lillehammer. På pressekonferansen etterpå annonserte han at gullbonusen gikk til gatebarn i den tredje verden. Dette ble startskuddet for Right to Play, en organisasjon Koss har bygd opp fra grunnen. Målet er å gi barn i alle deler av verden muligheten til å leke og drive sport, kort sagt: Til å være barn.

Torill Hansen viser vei. Hun risikerte sitt eget liv da hun dro ut fra Utvika Camping for å redde ungdom som desperat svømte for å komme unna massemorderen på Utøya. Med sin fritidsbåt plukket Torill opp om lag 40 flyktninger, mange av dem hardt skadet. Av magasinet Tara ble hun kåret til årets modigste kvinne i Norge i fjor.

Tor Åge Martinsen viser vei. Han har viet livet sitt til å hjelpe ungdommer i Østfold vekk fra en kriminell løpebane. Martinsen brukte sine egne dyrekjøpte erfaringer som narkoman og fengselsfugl da han startet hjelpeorganisasjonen Alfa og Omega i Sarpsborg. Et rekke ungdommer er kommet på rett kjøl takket være Martinsens innsats.

Kronprinsesse Mette Marit viser vei. Som askepott i eventyret kom hun mot alle odds og vant prinsen og halve kongeriket. Mette Marit tok et oppgjør med deler av sin fortid og ba om å få begynne på nytt. Siden har hun gjennom Oslo Bymisjon og sitt eget fond vist et ekte engasjement for å hjelpe mennesker som ikke har vært like heldige som henne.

Kraft. «Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen» står det på minnesteinen ved Utvika Camping. Det er en påminnelse om at vi alle – hver enkelt person – har kraft til å endre livet for andre.

(Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Land 20.04.12)

Hvilken samfunnsmessig betydning har det at flest mulig nordmenn sitter i sofaen og ser sport på TV?

Det ble presentert som en gladnyhet fra kulturminister Anniken Huitfeldt mandag:

«Viktig idrett gratis på TV».

Pressemeldingen fra regjeringen fastslo videre at idrett av «vesentlig samfunnsmessig betydning» skal gå på kanaler som når hele befolkningen.

Huitfeldt har til og med bestemt hvilke idrettsarrangementer som skal «listeføres». Det handler stort sett om fotball for menn, ski på gamlemåten og håndball for kvinner.

Velmenende. Det er sjelden noe kompliment å bli karakterisert som velmenende. Men dette er det ordet som ligger fremst på tungen når jeg skal beskrive Huitfeldt nye grep. Regjeringen regner åpenbart dette som en vinnersak. Jeg mener, hvem ønsker vel ikke å få ting gratis?

Problemet er bare at ingen ting er gratis. Heller ikke sport på TV. Og det blir ikke gratis selv om regjeringen vedtar at du og jeg ikke skal betale Canal+ for å se Petter Northug gå VM. Det betyr bare at staten tar regningen, og sender den tilbake til oss i en litt mer tilslørt form.

Begge deler. Jeg er selv en av dem som ser mye sport på TV. Jeg koser meg med det, ja – jeg vil si det så sterkt som at det er et bidrag til min livskvalitet.

Selvfølgelig er det flott for meg personlig å få tilgang til de store idrettsarrangementene uten å måtte bruke tid på å sette meg inn i hvilke nye kanalpakker jeg trenger.

Likevel synes jeg det er underlig at regjeringen ser det som sin oppgave å overstyre markedskreftene akkurat på dette området. Er det noen aktører som ikke trenger ytterligere sponsing fra fellesskapet, så der det FIFA, IOK og de store fotballklubbene.

Hvis disse ønsker å innkassere milliarder ved å selge til høystbydende, bør de få lov til det. 

Hvis de ønsker seg mest mulig eksponering på brede kanaler, kan de eventuelt slå litt av på prisen.

Men de bør ikke få lov til å gjøre begge deler.

Det er det kulturministeren nå gir dem grønt lys til. Først en budrunde hos de kåteste betal-TV-aktørene. Deretter skal NRK eller TV 2 kunne gå inn og overta budet ved hjelp av forkjøpsrett – omtrent slik et Obos-medlem kan gjøre når en Obos-bolig er til salgs.

Diskriminering. Spørsmålene er mange: Hvis NRK mente at prisen ble for høy, hvem skal så dekke mellomlegget mellom NRKs bud og det budet som NRK etterpå kan gå inn og matche for å overta? Er det kulturdepartementet ved skattebetalerne som skal blåse enda mer luft inn i rettighetsboblen til de rikeste aktørene i verdens største underholdningsindustri?

Hvorfor er EM og VM i fotball for menn listeført, men ikke for kvinner? Samme kvinnediskriminering finner vi hva cupfinalene angår. Dette er populistisk og lite prinsipiell politikk fra Huitfeldt, som kanskje tror at hun dekker seg inn ved å listeføre EM og VM i håndball for kvinner, mens mesterskapene for menn er utelatt.

Kulturministerens liste bidrar til å forsterke skjevhetene mellom de store og de små innen idretten. Kjønnsforskjeller sementeres, og gamle idretter som skihopping – som utøves av mindre enn 250 nordmenn – blir favorisert på bekostning av en bredde- og ungdomsidrett som snowboard.

Formynderstat. Det er noe sidrumpa, gammelmodig og formynderaktig over regjeringens nye regulering. Jeg forstår kulturministerens ønske om å sponse begivenheter som er viktige for den norske identiteten, opplevelser som gir en fellesskapsfølelse – fordi «alle» følger med på dem.

Likevel er jeg redd at reguleringen vil få utilsiktede virkninger. Det er naivt å tro at dette vil virke prisdempende i et marked som er gått helt av skaftet. For når Fotballforbundet i framtiden kan kjøre budrunder for sine landskamper overfor de mest betalingsvillige kanalene, og samtidig love sine sponsorer at de vil få eksponering på en bred kanal, så sitter selgeren med bukta og begge endene.

Huitfeldts mottrekk er at Medietilsynet skal inn og bestemme markedspris. Det er mye som kunne vært sagt om akkurat det, men jeg tror jeg nøyer meg med to ord: Lykke til!

Hvis yrket ditt er å stake fra konkurrenter på ski, blir du sannsynligvis sterk i armene.

Bildet er fra idrettsgallaen på Hamar i januar. Her blir Marit Bjørgen kåret til årets kvinnelige sportsutøver og årets forbilde i Norge.Etterpå handlet overskriftene mest om kjolevalg og muskler. Mange av dem som liker at Bjørgen vinner skirenn, vil helst ikke at hun skal løfte pokalene slik at vi ser hvilke muskler som ligger bak triumfene.«Bjørgen fikk kjeft for å vise muskler i finkjole», var introen da idrettens kroppskultur ble debattert på Litteraturhuset sist uke.Samtidig ble kontrasten dratt fram: Sandvolleyballspillere som mot sin vilje blir tvunget til å opptre i bikini.
Funksjonell. At det blir mye fokus på kropp når man driver med idrett, er like selvfølgelig som Karstens Isachsens berømte værtegn: «Når skaren bærer i juni, blir det sein vår».Kroppen er idrettsutøverens instrument. Den blir trent opp slik at den skal være mest mulig funksjonell for den øvelsen man satser på. Vektløftere og sprintere som ikke er muskuløse, er sjanseløse i kampen om gull. Maratonløpere og skihoppere som ikke er tynne, må gjerne drive mosjonsidrett, men lenger enn det kommer de ikke.Johan Remen Evensen kunngjorde nylig at han legger opp som skihopper. Verdensrekordholderen i skiflyging klarer ikke å pine seg ned i vekt lenger. Og det må man, skal man bli best i verden til å trosse tyngdekraften.Skiflygernes dilemma er på mange måter motstykket til Marit Bjørgens. Den kroppen som er funksjonell for å vinne i den idretten de har valgt, er en kropp som bryter med idealet mange har om hva som er maskulint.En tynn mannskropp er for mange et estetisk normbrudd på linje med en muskuløs kvinnekropp.Normene blir dyttet på oss av reklame og underholdningsindustri, men de ligger også dypt i kulturen. Og kultur kan forandres.
Provosert. Selv vokste jeg opp i et bondesamfunn, og jeg husker at de gamle der vurderte kvinner ut fra hvor sterke de var til å jobbe. Marit Bjørgens fysikk ville helt klart blitt regnet som attraktiv. Men så er også Marit vokst opp med å jobbe på gård.Hun er ikke like vant til å sprade rundt i høyhælte sko. Slik hun måtte under premieutdelingen etter en av gullmedaljene under VM i Holmenkollen i fjor. Etterpå fikk hun kritikk fra motepolitiet fordi hun gikk i svarte sko til en kjole i gullfarge. Samtidig var det ingen som kritiserte det avslappa antrekket til Petter Northug.Denne forskjellen i romslighet provoserte kulturminister Anniken Huitfeldt i en slik grad at hun valgte å demonstrere. Og det gjorde hun ved å møte opp på Norges Banks mottakelse nylig i kjole og skisko. Hun lot seg villig fotografere i det uvante antrekket, og hun brukte muligheten til å si at dette var noe hun gjorde for å vise solidaritet med skijentene.
Absurd. Kulturministerens stunt var etter min mening en treffende politisk kommentar. Med glimt i øyet synliggjorde hun hva kvinner i mange samfunnsroller sliter med: De bedømmes på innpakning, mer enn på innhold, sammenlignet med menn.«Når en partileder jobber døgnet rundt med en politisk tale, så er det absurd å se i avisen etterpå at det er kjolen som får oppmerksomhet og terningkast», sier Julie Brodtkorb, som i mange år var stabssjef for Høyreleder Erna Solberg.Brodtkorb og Huitfeldt vil gjerne ha debatt om et tema som Marit Bjørgen høyst ufrivillig har blitt et symbol på.Å bli vurdert med andres blikk for det man gjør, er noe de fleste aksepterer. Og bli konstant overvåket og bedømt for hvordan man er skapt, er i beste fall slitsomt. I verste fall er det ødeleggende.Fotballspilleren Lise Klaveness formulerte det sånn i debatten på Litteraturhuset:«Vi går på Sats og trener styrke for å bli bedre fotballspillere. Etterpå prøver vi å kle oss og sminke oss sånn at musklene ikke skal vises. Det gir en schizofren følelse».

Når man skriver om sykling, må man operere med anførselstegn rundt ordene som beskriver sportens kjerne.

Tillitssvikten blir ikke mindre etter dommen mot Alberto Contador. Contador «vant» Tour de France for to år siden, men ble tatt for doping. Han fortsatte å sykle, noe hans spanske forbund tillot. Dermed «vant» han Giro d'Italia i mai i fjor. Vårt Land skrev underveis i rittet at det var stor spenning knyttet til hvem som skulle bli nummer to, ettersom dette senere kunne vise seg å bli vinneren.

Det har nå skjedd. Contator ble denne uken fratatt seieren i Giroen. Og han ble «utestengt» fra sykkelsporten i «to år».

Også her må anførselstegn brukes. For i dommen fra CAS regnes «utestengelsen» fra august 2010 – selv om Contador har konkurrert som vanlig helt fram til nå. Dette betyr at Contador kan konkurrere igjen i Spania Rundt på ettersommeren. Sykkelekspert Johan Kaggestad spår at han vil hylles landet rundt.

Absurd og pinlig. Contadors to års utestengelse koker altså ned til seks måneder. Det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte. Dommen er – som den dopingutestengte konkurrenten Michael Rasmussen sier – absurd og pinlig. 

Contador skulle selvfølgelig vært utestengt fra alle ritt allerede for halvannet år siden. Ifølge reglene er det likegyldig hvordan man har fått i seg et ulovlig stoff. Contadors henvisning til forurenset biffkjøtt skulle altså ikke fått trenert saken.

I Spania viser en avstemming i avisen Marca at 84 prosent mener at Contador er dømt for hardt. Også hans danske arbeidsgiver, Bjarne Riis, mener det. Riis er selv vinner av Tour de France, og han har innrømmet at han dopet seg.

Holdningen til doping er nok noe mer liberal på kontinentet enn i Norge. Men før vi erklærer oss selv som klassens flinkeste, må vi huske på at mange nordmenn nekter å tro at Eirik Tysse har dopet seg. Vi reagerte også på samme måte da Trine Hattestad ble tatt.

Det positive ved dommen mot Contador er opplysningen om at Det internasjonale sykkelforbundet vil saksøke ham for 20 millioner kroner. Vi snakker her om en slags inndragning av urettmessig ervervede inntekter, blant annet på rene konkurrenters bekostning. Hvis UCI får gjennomslag for dette, vil det muligens få preventiv effekt.

Hva er sannhet? Arne Næss brukte sitt filosofiske stifinnertalent på dette spørsmålet. Biograf Truls Gjefsen prøver nå å gå opp sporene etter Næss. Tidvis er det et villniss.

Det er ingen enkel oppgave å gi et sant bilde av en person som er død. Intet bilde forteller hele sannheten.

I den uautoriserte biografien «Arne Næss – et liv» tar Truls Gjefsen for seg filosofen, klatreren, forføreren og ablegøyemakeren – som på slutten av sitt liv ble hele Norges kloke bestefar.

Jeg er ingen nøytral og blank leser av Gjefsens veibeskrivelse. Til det har jeg hatt for mange samtaler med Næss da han levde, og lest for mange av hans egne bøker.

Jeg er fullt klar over at Næss – i likhet med de fleste av oss – likte det best når han i fred fikk skape legenden om seg selv. Det var han drivende god til.

Gjefsen lar seg ikke avskrekke, og gjør et heltemodig forsøk på å dekonstruere mytene om Næss. Han skriver ledig og informativt, men befinner seg stort sett på utsiden. For meg framstår derfor boken som biografisk fasadeklatring, egnet til å få et overblikk, men hele tiden med distanse.

Trivialist. I glansdagene klatret professor Næss gjerne på utsiden av Universitetet i Oslo opp til sitt kontor i 9. etasje, slik at han ved sin entré gjennom vinduet kunne overraske dem som ventet der. Lekenheten og de bisarre påfunnene til Næss gjorde at mange elsket ham, mens andre hadde problemer med å ta ham på alvor.

En av Vårt Lands grunnleggere, Ronald Fangen, var i mot å gi professoratet i filosofi ved Universitetet i Oslo til Arne Næss, ettersom hans skeptisisme ble regnet som en trussel mot den idealisme og de faste verdier Norge trengte.

I en holmgang med Egil A. Wyller i Studentersamfunnet i 1947, med temaet «Noe vi kan tro på og leve for», gikk Næss et steg videre og erklærte seg som en svoren tilhenger av «trivialismen»:

«Det finnes en tredje vei mellom absolutt tro på absolutte verdier og en uinnskrenket verdipessisme (...) Heldigvis synes ikke vennlighet og kjærlighet å bero på tro som vi kommer til ved innviklet resonnement», hevdet Næss.

Bomturer. Gjefsen skriver poengtert om Arne Næss' utforsking av verden, både den store og den lille. Biografens språk er godt, og det er en fryd å møte uttrykk som «privatpraktiserende åndshøvding».

Likevel mener jeg at midtpartiet av boken med fordel kunne vært kvistet. Her krongler vi oss fram gjennom drøyt hundre sider der Næss tar den ene filosofiske avstikkeren etter den andre, og de aller fleste av dem framstår i ettertid som bomturer. I denne perioden er det knapt noen lange linjer å spore i Næss veivalg, ikke annet enn at også dét kan regnes som en lang linje. 

Etter å ha brukt flere år på possiblismen, innrømmer Næss til slutt at den ikke er brukelig til noe. Men, som han sier: «Den var en meget viktig blindvei».

Anekdotene. Alle menneskers liv er slik innrettet at vi ikke vet i presens hva som vil bli starten på en lang historie og hva som bare vil huskes som en episode. Det geniale i dette, er at den som vil ha lange historier, må tørre å være med på den første setningen.

Næss har vært med på mange. Biograf Gjefsens oppgave er å sette bitene sammen til en fortelling. I ettertid er det alltid lettere å se hvilke opplevelser som kun fikk episodisk karakter. Disse er ikke nødvendigvis noe mindre verdt av den grunn.

Faktisk kunne jeg tenke meg en egen bok som bare tar for seg episodene, anektodene og legendene om Arne Næss. Hører dere, forlag? For denne mannens fabelaktige liv og væremåte har kanskje gjort vel så stort inntrykk på hans landsmenn som hans tankebygninger.

Mislyktes. Gjefsen antyder at Næss led under «de tusen talenters forbannelse». Hans evner som matematiker, klaverspiller, fysiker, klatrer, psykoanalytiker, fredsmegler og forfatter gjorde at han hele tiden ble dratt i ulike retninger, slik at mye av det han startet ikke nådde sitt potensial. Mange ble skuffet underveis, men Næss reddet seg som regel i land ved sin sjarm og sitt dannede vesen (når det trengtes).

Næss lyktes slett ikke på alle områder. Han kom til kort i rollen som ektemann og far. Han feilbedømte både Mao og Moon-sekten. Hans økosofi fikk gradvis mindre gjennomslag i tiårene etter at han formulerte den. Den filosofiske retningen han dyrket og brukte sine beste år på, kom helt i skyggen av det han formidlet på sine eldre dager da han ble hele folkets filosof med boken «Livsfilosofi».

I siste halvdel av livet ble Næss en bedre formidler av Baruch Spinozas 1600-tallsfilosofi enn av sine egne tankebygninger. Ingen kunne som Næss snakke om Spinozas Hilaritas-begrep (den dypeste glede) og om hvorfor lykke = GLØD for det vi driver med. Dette aspektet synes jeg er viet liten plass i Truls Gjefsens biografi.

For det er her jeg tror Næss har inspirert flest mennesker. Jeg er selv en av dem.

Jeg har lært mye av Arne Næss. Som at jeg alltid skal føye til disse tre ordene, etter at jeg har sagt hva jeg mener eller synes:

«For meg. Nå».

Sannheten kan være en annen.

For deg. Og for meg – i morgen.

Norge kommer ikke til EM i fotball i Polen og Ukraina neste sommer. Ingen unntatt oss selv kommer til å savne oss.

Etter at Drillo og Semb tok oss til to VM og ett EM for over ti år siden, har Norge nå mislyktes med å ta seg til sluttspill hele seks ganger på rad.

Drillos lag er på mange måter fotballens svar på Carl I. Hagen, mannen som savnet seg selv så mye i politikken at han gjorde comeback som ordførerkandidat i Oslo i høst.

Hagen har i en mannsalder vært kjent for sin gjennombruddshissige og direkte stil, og mange forventet at han skulle utføre mirakler for Fremskrittspartiet igjen.

Men etter et stygt selvmål i åpningsminuttene av valgkampen, ble det tydelig at Hagen ikke var i form. Han ble en belastning for laget sitt – og mange i Fremskrittspartiet var nok glade for at Hagen ikke overtok ordførerkjedet fra Fabian Stang.

Drillo har utrettet mye bra med Norge i sitt comeback som landslagsjef. Men det hersker ingen tvil om at både Danmark og Portugal var bedre enn oss i kvalifiseringsgruppa. Ergo er vi ikke gode nok for sluttspill.

En gjennomgang gjort av Aftenpostens dyktige kommentator Ola Bernhus, viser at Drillo faktisk fikk en poengmessig uttelling langt i overkant av hva vi presterte spillemessig i denne EM-kvaliken. Etter seieren over Kypros i kveld, endte vi på 16 poeng. Ut fra spill og sjanser i kvalikkampene, skulle vi normalt hatt ni poeng, mener Bernhus.

Ellers var det en hyggelig overraskelse i kveldens Kypros-kamp at John Carew – som i høst har gjort seg mest bemerket med de feminine håndveskene sine – framsto som en kriger igjen.

Han har vel savnet seg selv, han også, kanskje.

I et parforhold må man ta den rollen som er ledig. Det samme må man visst på fotballbanen. For når Morten Olsens menn valgte «Drillo»-stilen, begynte Egil Olsens menn å spille typisk dansk.

(Danmark-Norge 2-0)

Før den viktige kampen i Köbenhavn var det ventet at Danmark ville trille ball, spille omstendelig og forsøke å imponere sitt publikum med mange elegante trekk. Det var ihvertfall dét Aalesund-trener Kjetil Rekdal spådde på forhånd.

Rekdal mente dette ville passe Norge godt, ettersom vi kunne forsvare oss kompakt og slå tilbake på kontringer i typisk Drillo-stil.

Men – det motsatte skjedde. Danskene spilte raskt og direkte i lengderetningen, mens Drillos menn manøvrerte omstendelig og på tvers de gangene vi hadde ballen.

Ja, jeg tror selv professoren som oppfant begrepet, må innrømme det: Danskene spilte mer gjennombruddshissig enn Norge.

NRK-ekspert Karl Petter Løken spekulerte i at dette skyldtes tunge norske bein etter kampen mot Island sist fredag. Det var forstemmende å høre. Hvis ikke tre hviledager er nok for menn som har dette som jobb, så er det noe feil med det fysiske grunnlaget.

Det spørs snarere om ikke Morten Olsen lyktes bedre med strategien enn sin norske kollega. Danskene låste av kampen, slik at det norske laget framsto som veldig motløse etterhvert.

Drillo skal ha ros for at han forsøkte sin plan B – byttene med Braaten og Carew – mens det ennå var god tid igjen. Men det hjalp lite på den manglende rytmen og stinget i det norske spillet.

Danskene var bedre, rett og slett.

Det har vært en bra uke for rødt, hvitt og blått på idrettsbanen. John Carew, Mohammed Abdellaoue, Alexander Tettey, Daniel Braaten, Jaysuma Saidy Ndure, Urige Buta og Ezinne Okparaebo har sørget for det.

Carew og Moa skaffet oss målet mot Island, mens Tettey ble kåret til banens beste spiller – og Braaten satte fart i angrepet da han kom inn.

Ndure ble verdens fjerde raskeste mann på 200 meter under VM i Korea, Buta hang med teten på maraton veldig lenge og Okparaebo satte norsk rekord og ble nummer fire i semifinalen.

For at ingen skal ta meg på det, presiserer jeg at helgens kanskje største norske prestasjon ble levert av Andreas Thorkildsen, som var skuffet over "bare" sølv i spyd.

Fargeblind. Skrur vi tiden en generasjon tilbake, var de norske landslagene både i fotball og friidrett temmelig melkehvite. Det har forandret seg. For i idrett slipper man til de som er best.

Sånn sett er idretten mer fargeblind enn enkelte andre deler av kulturen og samfunnet for øvrig. Det er ikke til å komme forbi at mennesker med innvandrerbakgrunn har hatt vanskelig for å få andre roller enn de eksotiske på film og teater i Norge. Navn som de jeg nevnte i innledningen har fortsatt en tendens til å stoppe i filteret hos de som blar gjennom CV'er i norsk næringsliv.

Symbol. Norske idrettsforskere (Olstad 87, Goksøyr 95) og idehistorikere (Berg Eriksen/Hompland 03) fastslår at idrett har vært sentralt for konstruksjonen av norsk identitet. I bind 5 av Norsk Idéhistorie hevdes det at toppidrett i dag er det viktigste symbolet på nasjonal identitet i Norge.

Tradisjonelt er det vinteridrettene som har vært sterkest koblet til vår identitet. Men sosiologen Mette Andersen ved Universitetet i Bergen påpeker at fotballen er i ferd med å få en lignende posisjon. 

Dissonans. Dét skulle tilsi at Moa, Carew, Ezinne og Jays er i ferd med å forandre vår nasjonale identitet. Intet mindre.

Det er ingen hemmelighet at ikke alle liker det. Men veldig mange av dem som ikke liker det, liker norske mål og medaljer. Dermed havner de i en kognitiv dissonans. Det blir vanskelig å juble for målet til Moa og samtidig rakke ned på muslimer. 

Norske verdier. Alle de utøverne jeg nevnte i starten er for øvrig like norske som meg. Tettey har sågar holdt på sin trønderske dialekt langt bedre enn jeg har.

Carews gave på 200.000 kroner for å holde Oslo Domkirke åpen på forsommeren viser at fotballspilleren neppe er den som truer tradisjonelle norske verdier. Okparaebo på sin side er medlem i Kristen Idrettskontakt.

Gullalderen. Det er lov til å mene at alt var bedre før. Men det mente vel skeptikerne før også?

Jeg anbefaler Woody Allens siste film, «Midnight in Paris»: En forfatter fra vårt tid går gjennom et magisk tidsvindu og får oppleve gullalderen da Hemingway og Fitzgerald boltret seg i verdensbyen, bare for å oppleve at disse igjen drømmer seg tilbake til en storhetstid som hadde vært ytterligere 50 år tidligere.

Tilsvarende kan vi alltids drømme oss tilbake til bronselaget som slo ut Tyskland med Hitler og Goebbels som tilskuere i 1936. Dette var i en tid hvor de norske gutta het Johansen, Eriksen, Holmsen, Hansen, Monsen, Frantzen, Martinsen og Isaksen – for bare å nevne sen-navnene.

Hadde lagets trener, Asbjørn Halvorsen, hatt tilgang på spillere som Carew og Moa, er jeg sikker på at han hadde valgt dem.

Og irritert Hitler enda mer.