Lars Gilberg

Hvis man ser på seg selv som Guds gave til sine omgivelser, er det en fare for at omgivelsene får lide for det.

Forestill deg at dette skjedde på din arbeidsplass: Din mannlige sjef i 50-årene henvender seg til ung kvinne under en fellesmiddag og ber henne, mens alle hører på, utføre oralsex på ham.

Flere av dem som hører på – også fra konkurrerende firmaer i samme bransje – tar kontakt med sjefen og ber ham innstendig om å beklage.

Først da gjør han det. Men han sier at det var humoristisk ment.

Det som skiller det som skjedde i Norges Skøyteforbund fra det som skjer på mange andre arbeidsplasser, er at det skjedde i det offentlige rom. Derfor kan ikke landslagstrener Peter Mueller løpe fra det han har sagt. Ofte blir det ord mot ord i slike situasjoner, og det kan være vanskelig å bli trodd for dem som blir trakassert.

Peter Mueller fikk mandag sparken. Det var på tide. Amerikaneren har på kort tid klart å splitte den lille norske skøytefamilien. Han har kalt en kvinnelig utøver for «feit», og en annen «en skam for skøytesporten». Hans har gjennom flere år diskriminert de løperne som har vært kritiske til hans posisjon som enehersker og guru. Det er ingen overdrivelse å si at Muellers ego er så lubbent at det blir plass for veldig få andre rundt ham.

I biografien «På tynn is» forteller Peter Mueller at han så på trenerjobben i Norge som et kall fra Gud. Det forteller mye om selvbildet til en amerikaner som ellers ikke framstår som veldig religiøs. Vokabularet hans er mest preget av trashtalk av typen man finner blant anonyme nettskribenter – og disse har da også stort sett tatt Mueller i forsvar.

Jenta som sa fra sextrakasseringen blir nå av den anonyme mobben stemplet som sutrete, pinglete og uten evne til å takle tøffe tilbakemeldinger. Norges Skøyteforbunds kvinnelige president får merkelappen rødstrømpe, mer opptatt av å være politisk korrekt enn av å få gull i OL.

Sånn kan man snu saken på hodet. Offeret blir gjort til overgriper og overgriperen til offer. I den danske filmen «Festen» så vi hvor lett en overgriper og hans unnskyldere klarer å stemple den som sier fra som hysterisk, oppmerksomhetskåt og ute etter å ødelegge stemningen.

En undersøkelse gjort ved Norges idrettshøgskole viser at 51 prosent av alle kvinnelige eliteutøvere i alderen 15 til 39 år i Norge rapporterer at de har vært utsatt for seksuell trakassering.

Tallet er skremmende. Mindre enn halvparten av kvinnene i idretten unngår altså å bli trakassert.

Men før vi fastslår at idretten er versting på dette området, er det kanskje verdt å nevne at det tilsvarende tallet for norske kvinner i samme alder som IKKE deltok i idrett, var 59 prosent.

6 av 10 norske kvinner opplever altså at de blir sextrakassert. Det skjer i kristne miljø, i politikken, på universitetene, overalt.

«Hvis de hadde tort å be om hjelp tidligere, ville mange vonde år vært spart», sier forsker Jorunn Sundgot Borgen.

Sagt med andre ord: Maren Haugli var tøff som valgte å si fra.

Håvard Bøkko beklager seg nå over at han mister Peter Mueller som trener. Bøkko er den eneste medaljekandidaten i norsk skøytesport – fire år etter at Mueller lovte å «tapetsere pallen» under OL i Torino. Resultatene både i Torino og etterpå forteller imidlertid at Mueller faller gjennom også vurdert etter sportslige kriterier.

Bøkko må være voksen nok til å bryte med Mueller, slik Vebjørn Rodal måtte bryte med sin trener på Oppdal, da det ble kjent at treneren hadde utsatt flere kvinnelige friidrettsjenter for seksuelle tilnærmelser.

Slik oppførsel lar seg ikke forsvare med at det er humoristisk ment. Når en mannlig leder bruker vulgærhumor overfor kvinner, er det ikke for å få dem til å le, men for å få dem til å føle seg forlegne.

Den som burde følt seg mest forlegen nå, er Peter Mueller. At han ikke gjør det, forteller i grunnen det meste.

For første gang i historien ble cupfinalen avgjort i straffekonkurranse. Etter 2 timer og 45 minutter var vinneren klar. Aalesund ble norgesmestre for første gang.

Bare fem minutter ut i andre omgang fikk Aalesunds Fredrik Carlsen sitt andre gule kort og ble utvist. 10 mot 11 mann altså, og de 11 var i tillegg både forhåndsfavoritter og ledet allerede 1-0.

Men fotball er ikke matematikk. Fire minutter etter utvisningen var hyperraske Glenn Roberts frampå og utlignet for Aalesund. 

Først da Aalesund ble redusert til ti mann, klarte de oransje å kjempe storebror Molde ut av stilen. AAFK spilte med en mann mindre i hele 70 minutter, men likevel var det Aalesund som orket mest i ekstraomgangene.

Fyrtårnet Tor Hogne Aarøy stanget inn Aalesunds andre mål, mens begge Moldes mål ble laget av Mame Biram Diouf, etter innlegg fra Makhtar Thioune. Begge målene førte Molde opp i ledelsen.

Senegalskap. Og begge ganger forberedte jeg meg på å skrive om senegalskap på Ullevaal. For i nesten to timer så det unektelig ut som den største forskjellen på fotballen i Molde og Aalesund var fra Senegal.

Det er ikke bare scoringene som gjør at senegaleserne har gjort Molde til et lag med apell også for folk som ikke snakker i-språket. Spillerne fra Senegal har også endret tonen i laget, godt hjulpet av trener Kjell Jonevret. Molde var for få år siden Norges mest stygtspillende lag, preget av kjeftbruk, sutring og uglade ansikter.

Ikke slik i år. Tvert i mot: Molde spiller gladfotball – og profilene hos de blåhvite framstår som bevisste og takknemlige for den privilegerte posisjon de har.

Da Mame Biram Diouf scorets Moldes andre mål fem minutter ut i andre ekstraomgang omgang, var det lett å se hvorfor han allerede har fått kontrakt med Manchester United. Diouf – med over 90 minutters løping i beina og en våt gressmatte som satsplanke – spratt minst en meter til værs for å møte ballen på Thiounes corner.

Ikke rart at klubbeier Kjell Inge Røkke slo til med noe som lignet på senegalesisk sexy subar gledesdans på VIP-tribunen.

15 års forvandling. For 15 år siden vant Moldes kaptein Daniel Berg Hestad sitt første cupgull med Molde. På samme tid var spilte Aalesund i 2. divisjon, i serie med Florø, Volda og Melhus. De oransje trakk bare 500 tilskuere på kampene, og selv om utgiftene var små, var klubben nær konkurs.

Forvandlingen er enorm. Aafk er i år den eneste klubben som selger ut alle billettene til hjemmekampene hver eneste helg. Klubben har gjort noe så sjeldsynt som å gå med overskudd de fleste av årene i Tippeligaen. I år lå det an til å bli et lite underskudd, men det var før cupfinalen.

Triumfen i går var en fjær i hatten for klubbens daglige leder gjennom 15 år, Henrik Hoff – den lengstsittende direktør i norsk toppfotball. Hoff ansatte før årets sesong Kjetil Rekdal som trener, mannen har vunnet cupen som spiller med Molde og som trener med Vålerenga. Rekdal viste igjen hvilken vinnervilje han har. Tar jeg ikke mye feil, lurer Rekdal selv fælt på hvorfor han ikke ble nevnt i diskusjonen om ny landslagstrener verken i Norge eller Sverige.

Tilsynelatende har Fotballforbundet valgt det trygge når de lar Egil Drillo Olsen fortsette i to år, for så å bli avløst av Ståle Solbakken i fire år etter det.

Men selv om personene som skal lede landslaget står for trygghet, kan tidsperspektivet skjule mange snubletråder.

I en bransje hvor kontrakter brytes etter to eller tre dårlige kamper i strekk, er det prisverdig av NFF å tenke langsiktig. Kontinuitet er som kjent en av kvalitetene som går igjen hos lag som har gjort det bra over tid – som Rosenborg og Manchester United.

Samtidig er det ingen grunn til å være naiv når det gjelder stemningsskiftene som fotballen er kjent for. Nevnte Rosenborg kan fortelle en del om det de siste årene. RBK merker også at en kontrakt ikke nødvendigvis er en kontrakt, hvis treneren plutselig påberoper seg at han mangler motivasjon.

NFF har nå kontraktfestet hvem som skal være sjef for «våre beste menn» i seks år framover. Dette er lang tid. Mulige konflikter er ikke vanskelige å få øye på:

• Hva gjør NFF hvis Drillo får supersuksess i neste EM og det blir et folkekrav at han  fortsetter?

• Hva gjør NFF om Drillo må trekke seg om et halvår, enten på grunn av resultatene eller på grunn av helsen?

• Hva gjør Ståle Solbakken dersom resultatene går ham i mot og han får sparken i Köbenhavn mens det ennå er et ett år igjen til han begynner i NFF?

• Vil Ståle Solbakken fortsatt være attraktiv som landslagstrener selv om han i mellomtiden gjør det svakt og får sparken?

• Hva skjer hvis Nils Johan Semb trekker seg og NFF ansetter en ny toppfotballsjef, som ønsker å prege landslaget med en annen spillestil enn Drillo- og Solbakken-skolen?

Det meste av dette har sikkert Semb og NFF tenkt gjennom. Hypotetiske problemer skal man dessuten ikke ta på forskudd. Men det er sjelden feil å ha en plan B.

Dette selv om plan A er så bra at den får applaus fra alle kanter.

Å holde seg informert, er noe de fleste streber etter. Men hvor mye informasjon tåler det menneskelige immunforsvar?

For hvert år som går, omgir vi oss med mer og mer unødvendig informasjon. Og vi strever stadig hardere med å kvitte oss med denne informasjonen. For hvis den hoper seg opp, lammes vi. Vi kortslutter, omtrent som en datamaskin der harddisken er brukt opp. Derfor må vi kaste. Vi må velge bort, si nei, sortere vekk, filtrere. Vi må, fordi mye av informasjonen vi bombarderes med, ikke er noe vi har valgt. Den treffer oss uansett.

Samvittighet. Jeg kjenner flere eldre mennesker som resignert sier at de tror de må si opp abonnementet på Vårt Land. Ja, på Aftenposten også. Hvorfor det, spør jeg da. Jo, fordi avisene er blitt for tykke. Det er for mye lesestoff der. De klarer ikke å lese alt innen en ny avis dumper inn. Og så får de dårlig samvittighet, fordi de har betalt for noe som de ikke nyttiggjør seg fullt ut. Så det ville hjulpet da, spør jeg, om avisene var tynnere? Du ville likevel betalt samme pris? Ja, absolutt, får jeg til svar.

Overlesset. Informasjon regnes av de fleste som et plussord. De best informerte har tradisjonelt hatt makten. Men i det moderne samfunnets informasjonsflom er det kanskje de som er best på å kaste informasjon som klarer seg best? Makt har den som sender ut mer informasjon enn hun tar inn, lærte jeg under journalistutdanningen for snart 30 år siden. Det var før mobiltelefonen, internett og twitter. Den menneskelig bevissthet kan oppfatte 40 bit per sekund. En TV-kanal sender om lag fire millioner bit per sekund. Altså 1000 ganger mer enn det vi oppfatter med bevisstheten. Riktignok oppfatter underbevisstheten – kroppens eget bredbånd – mye mer enn den «analoge» bevisstheten. Men likevel blir vi fort rammet av det som kalles «information overload».

Edderkopp på nett. Den berømte biologen Jakob Johann von Uexküll sammenlignet en gang mennesket med en edderkopp. Edderkoppen ser dårlig, hører dårlig og har en luktesans som ikke er mye å skryte av. Dens begrensede sanseapparat ville avskåret den fra verden omkring om det ikke var for at den hadde nettet sitt. Edderkoppen er følsom og kan ved den minste bevegelse i nettet vite nøyaktig hvor langt unna bevegelsen skjer og hvor stort objektet som beveger seg er. Det er derfor edderkoppen ikke rører seg om jeg røsker i nettet for å lure den fram. Dens følsomhet er større enn min, slik at den vet at jeg er for stor og tung. Et edderkoppnett er sjelden mer enn en meter i diameter. Du ser dem når du går i skogen i motlys, de er finmaskede, sinnrike, regelmessige og likevel uregelmessige. Den danske forfatteren Peter Høeg spinner videre på Uexkülls sammenligning og spør om ikke edderkoppen på mange måter er klokere enn mennesket. For edderkoppen spinner aldri nettet sitt større enn at den kan tolke og forholde seg til den informasjonen den får inn. Dens nett er tilpasset dens evne til å motta.

Aldri à jour. Vi mennesker prøver nå å forholde oss til informasjonen i et verdensvidt nett. Det er ikke merkelig at mange blir slitne og utbrente av den krevende oppgaven. Noen velger følgelig å melde seg helt ut og heller forholde seg til informasjon omtrent slik man forholder seg til virus. Middelveien handler om å sortere og være selektiv. Men også det koster krefter. Både fordi man kan gå glipp av viktige ting, og fordi mange har en slags pliktfølelse som sier at tilgjengelig informasjon skal man sette seg inn i. Selv tok jeg en først-som-sist-beslutning den gangen jeg begynte å jobbe som journalist. Jeg sa til meg selv: «Jeg kommer aldri à jour, og derfor aksepterer jeg det».

Det er lett å spå hva fotballdebatten i Norge vil handle om denne høsten: Det vil bli for eller mot Drillo som fortsatt landslagssjef. Men det er ikke der skoen trykker i norsk fotball.

Vi kan bytte ut landslagstreneren – slik vi allerede har gjort i år – og vi kan bytte ut alle spillerne på landslaget, men Norges problem består:

Vi spiller fotball uten å være venn med ballen!

Akterutseilt. Vi har sett det i landskampene mot Finland, Skottland, Island og Makedonia – nasjoner med realtivt like forutsetninger som det vi har:

Norske spillere er akterutseilt på basisferdigheter. Vi sliter med å dempe ballen. Med å slå enkle pasninger. Med å finte vekk en motstander eller to.

Dette er fotballens ABC, like elementært ute på gresset som å lære å lese i skolen. Spillere som ikke har lært seg å bli venn med ballen i ung alder, vil aldri bli trygge med ball som voksne.

Derfor mangler Norge playmakere slik Finland har i Litmanen og Island har i Gudjohnson. Spillere som kan holde på ballen, dirke opp låsen i motstanderens forsvar og ha ro nok til å slippe fra seg ballen slik en kelner serverer middag.

Premiere lek. Det vil hjelpe på basisferdighetene i norsk fotball at det er blitt stadig vanligere å spille på kunstgress. Dette underlaget fremmer presist pasningsspill «på fot» i stedet for «i rom», som det heter på fotballspråket. Kunstgress fremmer også spill langs bakken, framfor i lufta.

Men det må mer til: Den viktigste oppgaven i norsk fotball er å få trenerne for de yngste spillerne til å premiere lek med ball, framfor stram organisering og gjennombruddshissig pumping. Bare på den måten kan vi om 10-15 år få et fotballandslag som slipper å høre i hver eneste landskamp at motstanderne er mer ballsikre enn oss.

To verdensrekorder i Bejing i fjor. To verdensrekorder i Berlin i år. Skal vi tørre å beundre farten til Usain Bolt, uten å frykte å sitte med lang nese senere?

Hvis noe er for godt til å være sant, er det ofte fordi det er usant. Men ikke alltid.

Jeg har ikke svaret på om Bolts ferske rekorder (9.58 og 19.19) er satt med rene midler.

Inntil det motsatte eventuelt skulle bli bevist, er Bolt selvfølgelig å regne som ren.

Men mange idrettselskere sitter nok med samme følelse som den Bill Dwyre beskriver i Los Angeles Times:

«Jeg håper Bolt er ren. Jeg håper bare, jeg tror ikke».

Her er seks grunner til å TRO på Bolt:

1. Han slo gjennom internasjonalt som 15 åring, så det er ingen tvil om at han er et eksepsjonelt talent.

2. Han blir testet omtrent like ofte som Ole Einar Bjørndalen, Petter Northug, Thor Hushovd og Andreas Thorkildsen.

3. Han leker og har det moro på banen, og har langt fra den skyldbetyngede og gledesløse masken som vi har sett hos mange dopere.

4. Jamaica og sprint er som Norge og langrenn. Navn som Don Quarrie, Merlene Ottey og Asafa Powell forteller om en sterk tradisjon.

5. Ingen av konkurrentene har fått seg til å så tvil om Bolts prestasjoner, til tross for at de blir fullstendig utklasset.

6. Bolt er 196 centimeter høy, og har en steglengde på to og en halv meter når han strekker ut. Ingen andre sprintere er i nærheten, de mangler nesten 30 centimeter for hvert steg.

Og her er seks grunner til å TVILE:

1. Bolt har smadret en 100 metersrekord der tre av fem rekordsettere før ham er tatt for doping.

2. Det finnes per i dag ingen dopingtester som kan avsløre bruk av veksthormoner, som gir stor effekt i sprint.

3. Den dømte dopingprodusenten Victor Conte (leverandør for Kelli White, Marion Jones, Tim Montgomery), uttalte etter OL i fjor, at han mistenker Bolt for doping.

4. Fem jamaikanske sprintere ble i sommer tatt for doping, og de trener i samme miljø som Bolt.

5. Det finnes ikke noe uavhengig antidopingbyrå i Karibia. Det jamaikanske friidrettsforbundet har nå benådet de fem som ble tatt. Begrunnelse: «formelle feil».

6. Jamaica har totaldominert sprintdistansene både for kvinner og menn de siste to sesongene – og fullstendig parkert konkurrentene fra USA, som har 100 ganger så mange innbyggere å rekruttere fra.

Jeg er mektig imponert over Trond Nymark. Han er en tøff type som endelig fikk lønn for alt sitt strev da han tok sølvmedaljen på 50 kilometer kappgang i Berlin fredag.

Alle som har lest mine artikler om idrett de siste 25 årene vet at jeg ikke har mye til overs for øvelsen kappgang. Det skal jeg komme tilbake til.

Men selv om jeg og mange andre synes kappgang er en latterlig disiplin, går det an å la seg imponere av dem som likevel tar den seriøst. Som råskinnet Trond Nymark.

I går gikk han fem mil i en fart som tilsvarer 45 minutter på mila. Om noen ikke lar seg imponere av dette, kan de jo gå ut å prøve å løpe i den farten. Sannsynligvis blir det for tøft. Du kan i så fall prøve å løpe en kilometer på 4.30 (altså 2,5 runder på en friidrettsbane).

Selv hadde jeg fornøyelsen av å trene sammen med Nymark på tredemølle på Toppidrettssenteret 90-tallet. Han gikk i nesten samme fart som jeg løp – og jeg var på den tiden representasjonsløper for Norge på maraton. Forskjellen var at Nymark holdt på dobbelt så lenge før han syntes at han hadde trent nok.

Smugløping. Jeg har derfor stor respekt for holdningene til Nymark og de andre som driver med kappgang. Men jeg klarer ikke å ta den øvelsen de driver med helt på alvor. Regelverket er dessverre råttent.

På tv kan vi se at alle kappgjengerne løper. Eller smugløper. De har ikke markkontakt – dvs ett bein i bakken til enhvert tid – slik reglene sier. Men dommerne ser ikke på tv, i så fall ville alle blitt disket. Dommerne bruker det blotte øye, og derfor blir utdelingen av røde kort langt mer vilkårlig enn det noen fotballspillere noengang har opplevd i en fotballkamp.

Humbugen blir tydelig når kappgjengerne slippes til som sidekommentatorer på tv. «Jeg liker ikke at tv sender bildene i slow-motion, for da ser vi mer enn dommerne», sier Kjersti Tysse Plätzer, en sympatisk idrettskvinne jeg har all respekt for. Men tenk om en fotballspiller hadde sagt det samme.

«Han bør kanskje ikke gamble på å gå i front, det er bedre å ligge midt i klyngen. Da er han ikke like eksponert for dommerne», informerer Tysse Plätzer. Hun vet, som vi vet, at man er nødt til å jukse litt for å vinne i kappgang. Men bare litt, ikke for mye.

Skjønn. Kjersti Tysse Plätzer ble selv disket av dommerne i Berlin. Hun innrømmet etterpå at hun gamblet med teknikken for å kjempe om gullet. Hennes ektemann Stefan Plätzer uttalte deretter til media at han syntes dommerne burde latt være å diske kona, ettersom dette var hennes siste mesterskap.

Det er lett å le av denne kommentaren til ektemannen. På annen side er det en form for logikk i hans tankegang: Når man først lar utøvernes skjebne bli overlatt til dommernes skjønn, så kunne de vel brukt dette skjønnet til å benåde en dame som har vært en glimrende frontfigur for en idrett som tiden for lengst har løpt fra?

Mosjon. Å gå er en glimrende fysisk mosjonsaktivitet. Men å konkurrere i å gå fortest, er som å konkurrere i å hviske høyest.

Det var ingen jubel på Olympiastadion i Berlin da Caster Semenya vant 800 meter i VM. Ingen av konkurrentene gratulerte henne. Og kommentatorene på tv satt mest og kremtet.

NRKs Steinar Hoen var tidligere i uka på lufta med kommentarer om at han ikke likte det han så, og at han syntes hun så mannlig ut.

Dette skal ha fått Det internasjonale friidrettsforbundet til å sette igang med kjønnstester av den sørafrikanske 18-åringen. Opplysningene om dette kom samme dag som hun skulle løpe finale – noe hun gjorde ved å knuse konkurrentene med 20 meter.

Krenkende. Noen aviser skriver at Semenya skal ha blitt født tvekjønnet, andre at hun har skiftet kjønn. På basis av alle disse ryktene, er det ikke vanskelig å forstå at Semenya ikke møtte til intervjuer etter 800 meteren.

Dette hindret ikke mediene i å fortsette sine spekulasjoner. Pikante teorier blir lansert på en måte som må føles temmelig krenkende for 18-åringen som står midt i rampelyset – og som er sendt til VM av det sørafrikanske friidrettsbundet.

Muskelbunter. At journalistene snur seg halvt vekk når kvinnenes vinner på 800 meter skal kåres, er imidlertid ikke noe nytt. Slik har det vært helt siden muskuløse Jarmila Kratochvilova vant det første VM-gullet på distansen i 1983, der hun også satte en verdensrekord som fortsatt gjelder. I mellomtiden har muskelbunter som Maria Mutola og Pamela Chelimo holdt denne tradisjonen vedlike på 800 meter.

Estetisk bryter det med hva man er vant til at kraftige kropper vinner på mellomdistanse. Når det samme skjer i sprint – eller i kastøvelser – er det ingen som reagerer.

Overtramp. Den velbygde norske skiløperen Marit Bjørgen har vært utsatt for tilsvarende estetisk hets når hun har skiftet fra svett til tørt tøy i målområdet og vist fram biceps og vaskebrett. Beskyldninger om doping har vært framsatt i finske medier.

Bjørgen kan underskrive på at slike beskyldninger er sårende nok. Hadde noen tillatt seg å stille spørsmål ved om hun var kvinne, vil jeg anta anta at en samlet norsk presse hadde regnet det som et etisk overtramp av dimensjoner.

Men Semenya er ikke norsk.

Universet har sorte hull der himmellegemer forsvinner. I Sargassohavet er båter blitt sporløst sugd ned i dypet. På friidrettsbanen blir jentene som vinner 800 meter på mystisk vis borte året etterpå.

I 2007 dukket Janeth Jepkosgei opp og vant i suveren stil. Hun ledet alltid fra start til mål, vant gjerne med mange meter og ble kalt Eldoret-ekspressen. Alle eksperter trodde at hun ville regjere distansen i mange år.

Men nei. I 2008 var Jepkosgei bare en av mange løpere i klyngen. Hun ble som regel fraløpt med 3-4 sekunder av det nye stjerneskuddet, Pamela Jelimo. Den 19 år gamle nykommeren dominerte totalt, og flyttet Jepkosgeis kenyanske rekord fra 1.56.04 til 1.55.76. Ekspertene mente at tenåringen Jelimo ville dominere i mange år, samt være kvinnen som kunne ta den 26 år gamle verdensrekorden til Jarmila Kratochvilova (1.53.28) satt i friidrettens første VM i 1983.

Men hvordan er det gått med Jelimo denne sesongen? Hun ble slått med seks sekunder i sin første konkurranse i år. Ekspertene ante uråd, men regnet med at hun ville komme i form til VM. Det gjorde hun ikke. Jelimo klarte ikke engang å komme til semifinalene i Berlin. Ganske uforståelig med tanke på hvor uslåelig hun var ett år tidligere. 19-åringer skal normalt ikke være over toppen.

I årets VM har den bare 18 år gamle Castor Semenya dukket opp. Den sørafrikanske jenta, som det ifølge flere aviser nå er blitt gjennomført kjønnstester på, havnet i søkelyset allerede i forsøksheatet, der hun sparket borti den gamle mester Janeth Kipgosgei. Kipgosgei stupte og Semenaya måtte stoppe opp. Hun kom likevel tilbake og vant heatet.

Kipkosgei ble utslått, men dommerne ga henne friplass i semifinalen. Der var hun ikke blant de tre beste som gikk automatisk videre, men lyktes med å komme til finalen på tid. I finalen løp Kipkosgei inn til en flott sølvmedalje på en sterk tid.

Men: Hun ble fullstendig parkert av Semenya. 18-åringen vant med megamargin på tiden 1.55.46.

Semenya gikk ikke gjennom mikssonen slik at hun kunne bli intervjuet etter gullet. Det kan man forstå. Hva skal en 18-åring svare på verdenspressens spørsmål om hennes kjønnsidentitet?

Hva som blir utfallet av IAAFs kjønnstest av den nye vinneren, gjenstår å se. Kanskje forsvinner hun ut av resultatlistene fortere enn det Pamela Jelimo gjorde etter OL ifjor. I så fall rykker Kipkosgei opp som gullvinner i Berlin.

Dermed kan i det minste en av de unge kometene på 800 meter vise seg å vare mer enn en sesong. Mer sannsynlig er det nok at Semenya får beholdet gullet; ellers må IAAF være forberedt på en kinkig offentlig spissrotgang om et meget ømtålig tema.

Men neste år dukker det kanskje opp en ny tenåring som parkerer Semenya igjen?

Så er en ny idrettsjente stemplet som maskulin i en tv-sending. Hvorfor er det ingen tv-kommentatorer som peker ut de femi gutta?

«Jeg synes dette her virker veldig, veldig mannlig», uttalte NRKs ekspertkommentator Steinar Hoen da den 18 år gamle sørafrikanske jenta Caster Semenya knuste all motstand i semifinalen på 800 meter i VM i Berlin.

Hoen bemerket også til sin kommentatorkollega Lars Lystad:

«Jeg liker ikke dette her, Lars».

Reaksjonene i Semenayas hjemland har vært sterke. Leonard Chuene, president i Sør-Afrikas friidrettsforbund, sier til VG:

- Det er uanstendig og umenneskelig av Hoen å si dette. Det er en idiotisk kommentar. Castor Semenaya kunne ikke bestemme hvilke foreldre hun skulle ha. Hoens kommentar er typisk europeisk.

Jeg skjønner den sørafrikanske reaksjonen veldig godt, og det er bra at det sies kraftig fra. Også på kanalen Eurosport sitter det denne uken to menn og kommenterer kvinnenes utseende på en tildels temmelig flau måte.

Dette føyer seg inn i den tvilsomme tradisjonen etter NRKs tenniskommentator Finn Søhols platte kjønnshentydninger for en mannsalder siden.

Det er ikke lett å kommentere idrett på direkten. Det er fort gjort å komme med en sleiv. Men i stedet for å beklage at han tenkte høyt på tv, gikk Steinar Hoen tirsdag ut i VG og forsvarte kommentarene sine: 

«Jeg sa bare sa det alle så». Videre: «Hvis en kvinne er pen, så sier jeg at hun er pen».

Javel. Så vet vi altså hvilke jenter Hoen liker og ikke liker. Men er det det man skal bruke sin posisjon til å fortelle folket når man kommenterer idrett på statskanalen?

Kunne han ikke brukt sin kompetanse – hvis han har det – til å gi oss teknisk og taktisk merinformasjon i forhold til det bildene viser?

Fokus på utseende er til en viss grad uungåelig i en idrett der utøverne er temmelig avkledte. Men det er bemerkelsesverdig at kvinnenes kropper i langt større grad blir kommentert enn mennenes. Det henger kanskje sammen med at det er mannlige øyne som ser, også fra denne kommentatorplass.

Steinar Hoen har hittil ikke fortalt tv-seerne at han har oppdaget «umandige menn» på VM-stadion i Berlin. Er det fordi slike ikke finnes i friidretten? Fordi han ikke legger merke til dem? Eller fordi det ikke er viktig eller relevant? 

Det kan også tenkes at Hoen mener slike kommentarer ville vært sårende for dem det eventuelt gjelder. Hvis jeg har forstått det riktig, så har selv den homofile makeup-artisten Jan Thomas et intenst ønske om å bli oppfattet som mandig.

Jan Thomas har forøvrig gjort det til en sport å kommentere kvinners utseende og påkledning på temmelig nådeløst vis. Stakkars dem som ikke faller i denne dommerens smak.

Sånn sett har Hoen og Jan Thomas noe felles. Mannsjåvinisme er kanskje mandig. Men det er ikke pent. Og for ofrene kan det gi stygge sår.

Mye kan sies om verdens raskeste menneske: Usain Bolt. Søndag smadret han all konkurranse og verdensrekorden under VM i Berlin.

Det normale på 100 meter er at gullet går til den som får kastet brystkassa noen centimetere konkurrentene. Ikke så med Bolt. Han var mange steg foran konkurrentene.

Bolt flyttet verdensrekorden ned til 9.58 og distanserte nærmeste konkurrent med 13 hundredeler. Prestasjonen var lysende, men i stedet for å spørre om hvordan Bolt opplevde løpet, spurte alle intervjuerne om hvor fort jamaikaneren trodde at han kunne løpe.

Som om han ikke nettopp hadde svart på det. Med beina.

Høy og mørk. Usain Bolt er ikke bare den raskeste sprinteren i verden. Han er også den høyeste (196 cm). Det gjør at han tar færre steg enn de andre underveis. Mens Bolt gjør unna 100 meteren på 41 steg, bruker konkurrentene mellom 44 og 46 steg.

«Det er nok en fordel å være høy», konstaterte NRKs kommentator Lars Lystad etter finalen. 

Lystad kunne gått ett steg videre og fastslått at det er en fordel å være høy og mørk!

Alle sprinterne i søndagens VM-finale var nemlig fargede, slik vi er blitt vant til i hvert mesterskap.

Mye har skjedd i friidretten siden fargede Jessie Owens i 1936 sjokkerte Adolf Hitler og hans hoff av tilbedere med tro på den ariske rasens overlegenhet. Owens vant fire gull på samme bane som Bolt nå har startet gulljakten på.

Om Bolt ikke skader seg, kan neppe noen hindre ham i å ta gullet også på 200 meter og den korte stafetten. Jamaika dominerer nå sprintdistansene totalt – slik de også gjorde under OL i fjor.

Mørke skygger. Det kaster likevel mørke skygger over den jamaikanske suksessen at fem friidrettsutøvere fra den karibiske øya ble tatt for doping i sommer.

Når man sitter i tv-stolen og er i tvil om man skal tørre å juble – fordi det man ser er litt for usannsynlig – er det nettopp slike opplysninger man ikke trenger.

Eller kanskje er det motsatt? Kanskje trenger vi påminnelser om aldri å legge skepsisen på hylla?

Annen planet? Jeg var til stede i Seoul i 1988 da Ben Johnson knuste verdensrekorden og tok OL-gull. Jeg skrev begeistret hjem.

Natten etterpå ble jeg vekket av en telefon der jeg fikk høre at Johnson var tatt i doping.

Rekorden Johnson satte ved hjelp av juks var på 9,79 – altså over to tiendeler svakere enn tiden til Usain Bolt i 2009.

Om man ikke tror på at Bolt er «fra en annen planet» – slik journalistene skriver – så er det ikke sannsynlig at denne mannen kan latterliggjøre Ben Johnsons dopingrekord uten å være dopet selv.

Men at det er usannsynlig, betyr ikke det samme som at det er umulig.

Hvordan skal friidretten komme seg ut av skyggen som kastes av umenneskelige rekorder satt av dopede utøvere?

Steinar Hoen, i dobbeltrollen som sjef for Bislett Games og NRK-ekspert i Berlin-VM, forsøker å løse problemet i en stort oppslått artikkel i Dagbladet.

Dessverre ender det med tre riv for den tidligere europamesteren i høyde.

Riv nummer 1: «Jeg håper vi kan slette jukserekordene», sier Hoen. Deretter begir han seg inn i en vurdering av hver enkelt verdensrekord. Han stempler noen av dem som utopiske og basert på juks. Andre setter han sitt godkjenningsstempel på. Dette selv om de er satt i samme epoke som de mistenkelige rekordene til Flo-Jo, Koch, Kratochvilova og Junxia.

Om Stefka Kostadinovas 2.09 i høyde fra 1987 sier Hoen følgende: «Sterk og gammel rekord, men jeg tror hun var ren. Hun hoppet på et høyt nivå hele karrieren. Høyde er en for kompleks øvelse til å tjene stort på doping».

Her legger jeg merke til det modiserende ordet «stort». Jeg legger også merke til at Hoen ikke vil si noe stygt om en utøver som konkurrerte i høyde i samme periode som han selv. Han risikerer i så fall å karakterisere seg selv, ettersom hans egen mesterskapsrekord i EM sto i hele 12 år.

Riv nummer 2: Hoen tror at en nulling av rekordene vil skape ny interesse for friidretten. Hans forgjenger som sjef for Bislett Games, Svein Arne Hansen (nå president i Friidrettsforbundet), kom med samme forslag for ti år siden. «Slett alle verdensrekordene ved årtusenskiftet», foreslo Hansen.

I en kommentar i Vårt Land (tittel: «Hansens havari») stilte jeg følgende spørsmål den gang: Hva gjør du om ti år, Svein Arne Hansen? Skal du nulle ut rekordene igjen?

Svaret får vi altså nå. Og svaret er ja. Hansens etterfølger vil at de eldste rekordene skal slettes.

Jeg sier det rett ut: Forslaget er håpløst. Det minner om å devaluere en valuta for å føle at man har bedre råd. Eller om å pisse i buksa for å holde varmen.

Vil Hoen nulle ut også nasjonale rekorder? Vil han erklære at personlige rekorder ikke er gyldige? Må jeg gå inn i mine egne sirlige annaler og stryke min egen maratonrekord på 2.24 satt i VM-løypa i Berlin i 1990? Vil Hoen ta fram viskelæret og retusjere vekk sin egen rekord på 2.36 i høyde? 

«Dagens utøvere er renere. Det er bare de dumme som doper seg nå», sier Hoen til Dagbladet.

Jeg legger merket til ordet «renere». Det er ikke det samme som ren.

Riv nummer 3: Hoen kaster også fram andre forslag for å skape interesse for friidretten: Han vil forandre vekten på kastredskapene. Han vil justere høyden på hekk og hinder. Han vil endre på antall forsøk i hopp.

Hvorfor alt dette? Jo, som Hoen sier det selv: «Det kan kanskje brukes for å innføre nye rekorder».

Det er der hunden ligger begravet, sett med Hoens øyne. Og med Svein Arne Hansens. De tror at fokus på rekorder skaper oppmerksomhet rundt friidretten. Derfor annonserer de en rekke verdensrekordforsøk på Bislett – noe som ender med at publikum stort sett blir skuffet.

For rekordjaget rir friidretten som en mare. I motsetning til i fotball og i tennis, hvor man gjør det bra, dersom man slår sin motstander, blir friidrettsutøverne hele tiden målt mot en eller annen rekord. Stevnearrangørene hyrer sågar inn harer som skal dra i verdensrekordtempo – som for å demonstrere hvor umenneskelig dette er.

Alt dette i stedet for å bygge opp stevnene som dueller – slik vi tidligere har sett mellom Coe og Ovett, Waitz og Kristiansen, Rodal og Kipketer. I slike dueller hander det om å bruke alle taktiske midler for å vinne, og tiden spiller ingen rolle.

Slike oppgjør gjør friidretten spennende, spesielt dersom TV-kommentatorene har evnen til å gjøre mer enn å fortelle hvor langt bak ett eller annet skjema utøverne passerer. Kunnskapsrike kommentatorer kan i stedet spekulere i hvilke taktiske overlegninger den enkelte utøver gjør underveis. Slik kommentatorene i Tour de France er veldig dyktige til. Og slik gode kommentatorer drar oss med på innsiden av hodet til Federer og Nadal i tennis.

PS: Jeg er enig med Steinar Hoen i at en rekke av verdensrekordene i friidrett stinker. Men neppe mer enn de suverene verdensrekordene til Usain Bolt på 100 og 200 meter. Disse hyller Hoen. Fordi de er nye.

Fotball er et merkelig spill. På sju og en halv time hadde det norske landslaget bare klart å score to ganger i VM-kvalifiseringen. Helt til det plutselig løsnet mot Skottland, der det til slutt sto 4-0.

At gjerrighet skal være et skotsk særtrekk, er kanskje en oppfatning som bør revideres. For skottene var rause mot Norge. Først ved å henge så mye i trøya til John Carew at dommeren tidlig i kampen tok opp det røde kortet. Senere ved å spille det motsatte av kompakt og kontant i forsvar.

Ekshibisjonist. John Arne Riise fikk god skotsk hjelp da han laget det første målet. Riise traff en forsvarer med frisparket sitt, slik at ballen endret retning og gikk i mål. Riise var like adrenalinpumpet etter scoringen som det Morten Gamst Pedersen var etter sin scoring mot Finland tidligere i år. Mens Gamst gjorde obskøne gester mot publikum – som hadde pepet mot ham – brukte Riise anledningen til å vise at han hadde noe uoppgjort med den skrivende norske pressen.

Kanskje ikke så rart, etter at Riise, hans familie og hans økonomi har vært tabloidføljetong denne uka. Men Riise får muligens som han ber om, for han er en person som aggressivt søker oppmerksomhet, slik Kjetil Rekdal påpekte på TV2 etter kampen.

Bend it. Morten Gamst Pedersen feiret denne gang på normal måte da han laget mål nummer to. Den gode debutanten Eirik Huseklepp puttet på Norges tredje – etter at John Carew hadde sendt ballen i begge stolpene først.

Det siste målet ble vakkert laget at Morten Gamst Pedersen på frispark. Gamst curlet ballen over muren på ekte bend-it-like-Beckham-vis. En perle – og et eksempel på at det ikke er umulig å inneha ekstreme tekniske ferdigheter selv om man vokser opp i Norge, sågar i den nordligste delen.

Stolthet. Mange vil mene at landskampen mot Skottland var omtrent like betydningsløs som en privatlandskamp, ettersom det skal ekstremt mye matematisk godvilje til for at Norge kommer seg til VM neste år. Men det er forskjell på å være på sotteseng og å være død – og prestasjonen mot Skottland gjør i det minste at håpet er til stede for dem som ønsker å håpe.

Samtidig ble kampen en gedigen opptur for Norges Fotballforbund, som har hatt mye motvind det siste året. Det har vært intern krangel blant lederne, fiasko i VM-kvaliken, sparking av landslagstreneren, opprør blant fotballjentene og finanskrise da gigantplanene for EM i Norge skulle lanseres.

Derfor var det godt for NFF at Ullevaal stadion var utsolgt mot Skottland. De 25.000 som var der fikk endelig oppleve det som var mottoet da Åge Hareide startet på det som skulle være fornyelsen av Driilo-stilen:

Å skape stolte øyeblikk.

Bare synd at dette er oppsummeringen av den pågående VM-kvaliseringen: Det har vært ett stolt øyeblikk.

Og det ble skapt etter Drillos gjenkomst.

Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord. Ettersom denne artikkelen er på mindre enn tusen ord, er det vel fare for at det lille bildet av meg vil overskygge det jeg skal forsøke å si.

Til å være journalist er jeg ikke veldig ivrig når det gjelder å ta bilder. Og min iver er omvendt proporsjonal med hvor enkel prosessen er blitt. 
For 25 år siden kunne jeg stå en halv natt i mørkerommet for å se hva papiret ville fortelle etter at jeg hadde dyppet det i fremkallervæske og fix. Men nå som bildene kan lastes fra kamera til skjerm mens jeg pusser tennene, innser jeg at det har gått en hel sommer uten at jeg har tatt et eneste bilde.

På vei til jobb denne uken hørte jeg på radio at det er vanlig at dagens 25-åringer har opp mot 50.000 egenknipsede bilder på sine datamaskiner. Derimot er det høyst uvanlig at noen under 25 år har et eneste fotoalbum i huset.

Eldre mennesker har gjerne bilder hengende på veggene i entreen eller kjellerstua. Det kan være brudebilder, bilder av barnebarn eller av forfedre. Slikt finner man knapt om man besøker noen under 40. Iallfall ikke om de bor i byen og er opptatt av å følge trenden når det gjelder interiør og møblering. Derimot er det stor sannsynlighet for at de legger ut bilder av seg selv og sine aktiviteter på Facebook. Eller de deler dem med hverandre på andre nettsteder. Dette gir selvfølgelig et mye større publikum enn å ha bildene hengende på veggen hjemme. Dermed får man vel også mer respons. Og det er kanskje noe av poenget.

Påfallende mange stopper scrollingen av skjermbilder når de kommer til et bilde av seg selv. Å se seg selv gjennom et kamera gir en mulighet til å se seg selv med andres blikk. Mye tyder på at mange mennesker er avhengige av det. Å se seg selv utenfra kan gi et nødvendig sosialt korrektiv. Men jeg tror det er slitsomt å ha dette som sitt dominerende perspektiv.

Forestill deg at du kommer til et selskap og åpner døra til et rom hvor de andre allerede sitter og venter på deg. Hva ser du? Ser du først og fremst deg selv med de andres vurderende blikk? Eller ser du 100 prosent oppmerksomt på de andre med ditt eget nysgjerrige blikk? Jeg har en mistanke om at mange glemmer å se utover. Av samme grunn glemmer man navnet til den man hilste på sekundet etter at man sa sitt eget.

Sist helg tok jeg den spektakulære Flåmsbanen. Det må ha vært bortimot hundre japanere på toget. Hver gang vi kom ut av en av de 20 tunnelene, stormet alle til vinduene – vekselvis på høyre og venstre side – mens de utstøtte begeistrede hyl. Så godt som alle hadde kameraer mellom seg og de mektige fossene.

Når disse turistene kommer hjem, kan de utvilsomt vise sine venner hva de har sett. Men hva har de egentlig sett? Jeg er ikke sikker. Men jeg vet at jeg kan se det i blikket til enkelte mennesker. At de er til stede. At de tar inn. At de gjemmer øyeblikk og minner.

Bilder og ord kan både øke og redusere en opplevelse. Det er ikke gitt at en reportasje i avisen fra det stevnet eller den fotballkampen du var på gjør din egen opplevelse sterkere etterpå. Og det er veldig sannsynlig at journalisten på stevnet eller kampen ikke levde seg inn i stemningen like godt som deg.

Når jeg besøker gamle mennesker hender det de tar fram fotoalbum og viser bilder fra før i tiden. Det peker gjerne og sier «se her, her var vi lykkelige; dette var den beste tiden». Det er fint å høre. Men jeg undrer meg på om de sa de samme ordene til seg selv og hverandre da de var i situasjonen der bildet ble tatt. I så fall hadde de kanskje vært så oppslukt at de glemte å ta fram kamera.

Jeg går ut fra at selv barn som vokser opp i byen fortsatt lærer at det å rope ulv, ikke er noe man gjør for moro skyld.

Roper du «hjelp!» uten at du trenger det, er det ingen som hjelper deg neste gang – når du kanskje virkelig trenger det. Dette lærte jeg da jeg var liten.

Derfor er det i utgangspunktet alarmerende å se fotballklubben Lyns røde helsides annonser i Aftenposten den siste uken – der den tre bokstaver lange tittelen «ULV!» sannsynligvis får flere enn meg til å sperre opp øynene.

Her er det altså en fotballklubb, som sliter så mye med økonomien at de har sluttet å betale penger til sine kreditorer, som likevel bruker godt over 100.000 kroner på å kjøpe annonseplass i avisen. På den ene siden er det fiffig gjort, det får meg til å stoppe. Men på den andre siden røper det muligens hvorfor utgiftene har løpt løpsk for dressguttene på Ullevaal?

Direktørbonus. Før jeg begynner å lese Lyns inntrengende rop om hjelp, vet jeg følgende om den som roper:

• Lyn gikk med 66 millioner kroner i underskudd i fjor, og 6 millioner i minus året før.

• Ettergivende kreditorer og rause långivere sørget i fjor høst for at Lyn fikk stablet opp et budsjett som med nød og neppe ble godkjent av Fotballforbundets lisensnemd.

• Lyn ga sin milliongasjerte direktør Erik Langerud, en kvart million kroner i bonus i 2007, men avviste direktørens anmodning om bonus også i fjor.

• Lyn innførte for et par uker siden full betalingsstans. Klubben har ikke lenger likviditet til å betale regningene sine.

• Lyn ligger sist i årets Tippeliga, med kun en seier på 14 kamper.

Billig knep. Og her er noe av det Lyn nå roper til hovedstadens befolkning under tittelen «ULV!»:

1. Hvis Lyn rykker ned, da er ikke Lyn lenger.

Jeg får lyst til å spørre: Hvorfor ikke? Det rykker da ned flere klubber fra Tippeligaen hvert eneste år, og hittil har ingen av dem opphørt å eksistere av den grunn. Tvert i mot: Mange av dem kommer styrket tilbake etter et opphold i divisjonen under, der de jo hører hjemme om de ikke vinner fotballkamper. Ingebrigt Sten Jensen har flere ganger sagt at det var en lykke at Stabæk rykket ned (selv om han så det som en katastrofe da det skjedde), slik at klubben fant tilbake til sine opprinnelige verdier.

2. Selvfølgelig vil breddeidretten i Lyn fortsette, men når de unges forbilder på A-laget forsvinner, vil kanskje noe av motivasjonen deres bli borte. Og hva er alternativene til idretten?

Med respekt å melde: Hvem faller for denne retorikken? Å skyve bredde- og barneidretten foran seg når man skal ha penger til et lag der spillerne i snitt tjener en million kroner i året, er et velbrukt og billig knep. Hvis det skulle være slik at noen av de unge drømmer om i spille for Lyn i framtiden, tar det neppe vekk motivasjonen å erstatte Lyn i drømmene med Frigg, Vålerenga eller Manchester United.

3. Tro oss. Vi har lært av historien. Vi vet vi har ropt «ulv» før, men en gang blir den siste.

Jeg må smile: En gang blir utvilsomt den siste, men hvorfor skal vi tro at det er denne gangen? De samme bønnene ble sendt ut i november i fjor, da klubben manglet et tosifret antall millioner og Fotballforbundet truet med å flytte Lyn ned to divisjoner.

Lønnskutt. Fotballøkonomien i Norge er råtten. Lyn er langtfra den eneste klubben som sliter. Samlet underskudd i de to øverste divisjonene i fjor var på 311 millioner kroner. Flere klubber bruker mer penger bare på lønninger enn hva de har i inntekter.

Stabæk fikk i helgen på plass en avtale der alle spillere og støtteapparat gikk med på ni prosent kutt i lønnen. Leder Lars Bohinen har i tillegg sagt opp seg selv – for å spare klubben for sin direktørlønn.

Man trenger ikke være kreditor for å mene at dette er et tiltak som, sammenlignet med det å rope ulv, framstår som lynende intelligent.

Den gode nyheten er: Norske fotballfans kan dra til VM i Sør-Afrika neste år for å heie på rødt, hvitt og blått. Flagget er riktignok hollandsk, men det gjør supporterfesten større.

Jeg har vært med på mange nok mesterskap til å vite to ting: A) Den norske fotballen er aldri blitt elsket av noen som ikke har norsk pass. B) Selv de som snakker totensk og går med vikinghjelm, kjenner på en indre kamp mellom nasjonalisten og fotballelskeren i seg selv – og det er ikke uten en god porsjon ambivalens at man håper at Norge skal forsvare seg til avansement.

Nederland overspilte Norge (2-0) i Rotterdam, som ventet. Drillo uttalte riktignok at han var overrasket over Nederlands nivå. Vel, de oransje hadde vunnet alle kampene i gruppen vår, mens Norge hadde null seire før kampen.

Vi så hvorfor på den regntunge og vanskelige matta: Nederland spilte hurtig, teknisk og underholdende fotball. De behersket både tålmodig powerplay, raske kontringer og giftig bakromsspill. Dette er fotball som vil bli elsket i Sør-Afrika neste sommer, slik den hollanske fotballen blir i hvert eneste mesterskap.

Mulig å elske. Landslagssjef Egil Drillo Olsen nekter fortsatt å innse at Norge er ute av VM-kampen: «Det er ikke over. Vi skal prøve å ta ni poeng på de tre siste kampene», uttalte Drillo til TV3.

Ingen kan klandre Drillo for å prøve. Snarere tvert i mot. Spesielt etter den tamme og målløse kampen mot Makedonia var det mange som satt med følelsen av at Drillos egentlig ikke prøvde. Jeg mener: Her hadde vi en kamp Norge MÅTTE vinne, noe både trener og spillere understreket på forhånd. Men så det slik ut underveis? Spillet var tafatt, viljen til å ta risiko var liten og John Carew jaget i ensomhet på topp.

Det er mulig å elske et fotballag for mer enn for resultatene. Man kan elske det for ferdighetene og for dets evne til å underholde og glitre. Men man kan også elske et lag for dets innsats, glød og vilje – slik Wimbledon ble elsket i årene før norske Drillo overtok som trener.

Det handler om å tørre. Om å prøve. Om å vite at man gjorde alt man kunne. Om å gå ned med flagget til topps.

Jeg minner om ordtaket: Mange menn sprang på vidda for å fange den ville hesten. Ikke alle som sprang der, fanget ham. Men at den som fanget ham sprang, det er sikkert.

Klare for VM. En annen god bieffekt av at fotballandslaget har parkert seg selv, er at det kan blir mer oppmerskomhet rundt andre norske idrettsutøvere som fortjener det. Ni norske friidrettsutøvere er for eksempel allerede kvalifisert for VM i august.

I tillegg til disse ni, er det teoretisk mulig at drøyt 100 andre kan kvalifisere seg, for å bruke fotballandslagets retorikk.

Gjettekonkurranser kan være morsomme, selv om de sjelden fører til noen verdidebatt...

Dagens nøtt er: Hvor høyt er det perfekte spydkast?

Andreas Thorkildsen svarer i papirutgaven av Vårt Land i morgen. Til opplysning har han slengt spydet 91,59 meter avgårde, og verdensrekorden er på 98,48 meter.

Men hvor HØYT over bakken skal spydet gå?

Måtehold blir av mange sett på som noe kjedelig og grått. Hva da med livsstilen «ekstremt måtehold»?

Amerikaneren Benjamin Franklin betegnet seg selv som «ekstremt moderat», en humoristisk egenerklæring fra en person som ledet en revolusjon. Franklins merkelapp minner meg litt om en kompis av meg, som – helt uten ironi – stadig vekk betegner seg selv som «verdens mest ydmyke mann». Å skulle rangere sin egen ydmykhet på en skala fra en til ti gir unektelig et problem for alle med selvinnsikt.

Nettopp selvinnsikt er en dyd filosofen Henrik Syse holder fram i sin nye bok: «Måtehold i grådighetens tid». Ettersom boken er utgitt midt under finanskrisen, er det vanskelig å vri seg vekk fra Syses diagnose. Men er måtehold den rette medisinen?

Syse tar til orde for «ekstremt måtehold», i den forstand at måtehold bør være en del av karakteren. Han mener selvbeherskelse gir et rikere liv, enten det er makt, penger, sex, alkohol eller mat vi snakker om. Aviser og ukeblader er ukentlig fulle av råd om sex og samliv. Men jeg kan ikke huske å ha lest noe om hvor «gøy det er med et moderat sexliv», slik Syse skriver om.

I dialogen Gorgias beskriver Platon den evige higen etter nytelse som «å bære vann i et kar med hull i». Dette er tanker som på ingen måte preger vårt eget overflodssamfunn, men så er det kanskje så som så med nytelsen vår også?

Den første sjokoladebiten har en tendens til å smake bedre enn nummer to, tre og ti. Hva skyldes dette? Bitene er jo helt like. Atferdsforskning viser at den negative ettersmaken etter en nytelse er veldig liten i starten, men den blir større og større etter hvert som nytelsen varer – for til slutt å overgå selve nytelsen.

Og omvendt: Gjør man noe som er ubehagelig, som å ta et isbad, vil man oppnå større og større nytelse etterpå jo oftere man stuper ut i det kalde vannet. Erik Dammann la disse tankene til grunn da han vendte hjem fra Samoa og stiftet folkebevegelsen Framtiden i våre hender: «Størrelsen på en nytelse er omvendt proporsjonal med tettheten. Et liv i konstant nytelse, er ingen nytelse. Det er et liv på det jevne».

Da jeg ble bedt av min sjef om å skrive en kommentar om Syses bok, lurte jeg på hvorfor han valgte å spørre meg. Jeg er ikke akkurat av dem som planlegger en dag med måtehold når jeg står opp om morgenen. Tvert imot har min erfaring vært at kontraster gir liv til hverandre, og at jeg lever sterkere når jeg av og til er ute på grøftekantene enn jeg er når jeg følger den aristoteliske gylne middelveien.

Spørsmålet er om et gjennomført måteholdent liv vil styrke prosjektet med å få maksimal selvinnsikt, slik Henrik Syse anbefaler. Enten man er fristet av en sjokolade, en sexy dame eller en innskytelse om å fike til en parkeringsvakt, så er det oppdragelsen og dannelsen vi kan stole på, mener filosofen. I en presset situasjon der det ikke er tid til å tenke, er det karakteren den kommer an på. Derfor gjelder det å internalisere måteholdet i karakteren.

Jeg er på ingen måte uenig med Syse i viktigheten av selvinnsikt og selvbeherskelse. Men jeg tror det er vanskelig å vite hvor grensen går uten at man aldri har vært ved en grense – ja, kanskje til og med over den. For å ta et eksempel fra et felt i livet som de gamle greske filosofer ofte tok utgangspunkt i: Alle som skal løpe et langt løp blir fortalt at de må åpne moderat for å unngå en ubehagelig og smertefull sprekk. Men det er ingen tvil om at mange – ikke alle – må oppleve sprekken selv, før de får den selvinnsikten som gjør at de neste gang treffer med tempoet og får en god opplevelse av løpet. Iallfall etterpå.

Dessverre. Ingen bidro mer til å avgjøre semifinalen mellom Chelsea og Barcelona enn den éne norske aktøren: dommer Tom Henning Øvrebø.

Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt, heter det i Skriften. Dét er et motto som ikke tas veldig høytidelig verken av fotballdommere eller av oss som skriver i avisene. Tom Henning Øvrebø vil nok bli dømt nord og ned både i engelske og norske aviser i dag, og det spørs vel om ikke den godeste Øvrebø etter dette er ferdig som toppdommer.

Øvrebø ble testet gang på gang av Chelseas notoriske filmstjerne, Didier Drogba. Hver gang valgte Øvrebø å la være å blåse. Det kunne forsvares, i og med at han heller ikke blåste da Lionel Messi ble lagt ned på motsatt side.

Vanskeligere var det å forstå at Øvrebø og hans linjemenn lot Barcelonas spillere stoppe ballen med hånda to ganger i eget straffefelt. Den siste episoden skjedde på overtid, og Stamford Bridge var i kok etter at Barcelona hadde utlignet i det 93. minutt – på spanjolenes eneste skudd på mål i løpet av kampen.

DRØMMEFINALE. For nøytrale tilskuere – som holder med de lagene som spiller den mest attraktive fotballen – er imidlertid en finale mellom Manchester United og Barcelona en drømmefinale. Oppgjøret i Roma 27. mai blir et oppgjør mellom den pasningsorienterte spanske spillestilen, og den høyintensive og bruddorienterte britiske.

Du må imidlertid være uberørt av finanskrisen dersom du skal ha råd til å skaffe deg billett. Kun 400 billetter var tilgjengelige på ebay i går, og prisen startet på 10.000 kroner.

BRUTAL KONTRAST. Norges Fotballforbund hadde, uforståelig nok, satt opp en Tippeliga-runde samtidig med semifinalen i Mesterligaen. Fordi det er jobben min, svitsjet jeg litt mellom TV2 og Viasat 4. Kontrasten mellom det jeg så av laget som leder Tippeligaen – og de beste lagene i Europa – var påfallende: Tempoet på Ullevaal (Lyn-Rosenborg) var lavt, presisjonen like lav og basisferdighetene hos spillerne viste med all tydelighet hvorfor spillereksporten fra norsk fotball de siste sesongene stort sett er kommet i retur – til en lavere pris.

Å ITJ DØM NÅN. Før jeg avslutter, tar jeg med fortsettelsen av sitatet fra Skriften – for øvrig det bærende element også i Johan Falkbergets «Den fjerde nattevakt»:

«Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt... For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere» (Lukas 6, 37-38).

Noe å tenke på, for alle oss som lever i en tid hvor «sterke meninger» betraktes som en beundringsverdig prestasjon.

Ikke mange går til sengs med en redsel for å våkne opp med vanlig influensa i morgen. Ikke mange er redde for at vi ikke skal våkne opp, heller. Og andelen som frykter å våkne opp på feil sted, er nok blitt lavere siden Ole Hallesbys dager.

Men én ting er temmelig sannsynlig: Vi våkner opp til overskrifter som er ment å gjøre oss redde for morgendagen: Når kommer svinepesten hit? Bør vi holde oss innendørs – ja, helst under dyna? Mange ulykker kan som kjent unngås ved så enkle forholdsregler som ikke å stå opp.

Årlig dør mellom 1.000 og 1.300 mennesker under vinterinfluensaen i Norge. Dette er et høyt tall, det er tre ganger flere enn antall ofre i trafikken. Men det er sjelden avisene skriver om den vanlige norske influensaen.

Nå skriver vi mediefolk derimot daglig om skrekken for at svineinfluensaen fra Mexico kan bli en pandemi som fører til massedød blant mennesker over hele verden. Foreløpig er det offisielle tallet på dødsofre i Mexico 20 mennesker. Av landets 108 millioner innbyggere har 1.324 personer vært innlagt på sykehus med influensalignende symptomer og 929 er utskrevet etter å ha fått behandling.

Det er med andre ord omtrent ti ganger så mange nordmenn som dør av vanlig influensa årlig, som det hittil er mennesker som er døde av svineviruset i Mexico. Når dimensjonene i mediene likevel får det til å virke som om tallene er omvendt, skyldes dette først og fremst at vanlig influensa er – ja: vanlig. Mens svineinfluensa er like nytt som fugleinfluensa og sars var for noen år siden.

Noen vil også si at at dimensjonene på overskriftene skyldes pandemiens potensial. Helsedirektør Bjørn Guldvog sier at skrekkscenariet er at 13.000 nordmenn kan miste livet av svineinfluensa. Dette er et høyt tall. Spanskesyken tok om lag 15.000 liv i Norge for 90 år siden, og dette er en pandemi vi fortsatt husker i kategorien katastrofer på nivået bak svartedauden.

Helsedirektørens tall er skremmende. Men tallene forteller ingen ting om sannsynligheten for at hans verste-fall-scenario slår til. Og derfor er det vanskelig å vite hvor rasjonelt det er å være redd for denne faren.

Riktignok er det slik at enkelte farer er så fryktelige at hvis de først inntreffer, så kan det være rasjonelt å være mentalt forberedt på dem uansett sannsynlighet for at så skjer. Atomkrig er en slik trussel. Om terrorister skaffer seg tilgang til atomvåpen, kan sivilisasjonen i store befolkningssentre utslettes – og sivilisasjonen i verden for øvrig vil sitte som gisler.

Jeg har likevel inntrykk av at de færreste av oss tenker på dette når vi legger oss om kvelden. Ikke mange redaktører pønsker på overskrifter om denne trusselen når de går på jobb heller.

Fra Mexico by rapporteres det nå at folk går med munnbind. Katolske kirker avlyser sine gudstjenester. Fotballklubber spiller for tomme tribuner. Folk som hoster, skal ha blitt kastet av T-banen.

Den mellomamerikanske versjonen av mesterligafinalen i fotball – mellom Cancun og Cruz Asul – er utsatt. Det amerikanske ungdomsmesterskapet er avlyst. Og idretten aksepterer det. I motsetning til hva som skjedde da det australske laget i tennis ville trekke seg fra Davis Cup-kampene i India sist uke. De fryktet for sin sikkerhet i et land herjet av kapringer og terror.

Det internasjonale tennisforbundet ga seieren til India og truer nå Australia med utestengelse. Frykten for terror er uakseptabel, mens frykten for pandemi blir forstått.

Men de som tar størst risiko av alle idrettsutøvere denne uken, er kanskje o-løpere som fryktløst trenger inn i skoger der det myldrer milliarder av blodtørstige flått. Løperne trenger ikke engang uflaks for å bli bitt. Det er helt vanlig. Og farlig.

Men de løper likevel. De er mentalt innstilt på å leve mens de lever.

15. april var en merkedag for engelsk fotball. Og den ble markert med verdighet:

• I Liverpool var et fullsatt Anfield i andektig stemning da salmen «Abide with me» ble sunget til minne om de 96 supporterne som omkom i trengselen på Hillsborough stadion for nøyaktig 20 år siden. I denne konteksten var det en bagatell at byens fotballag ble utslått av Mesterligaen kvelden før.

• Tre engelske klubber tok seg videre til semifinalene i årets Mesterliga: Chelsea, Arsenal og Manchester United. Bare Barcelona er igjen av Europas øvrige klubber i kampen om det gjeveste troféet i klubbfotballen i vår verdensdel.

De engelske klubbenes dominans er ekstra bemerkelsesverdig når man tenker på at alle engelske lag var utestengt fra europeisk fotball i fem år på 80-tallet. Tragedien på Hillsborough utspilte seg i denne boikottperioden. Få forestilte seg vel da at England igjen skulle regjere fotballen, slik de har gjort de siste årene. I fjor var finalen i Mesterligaen en helengelsk affære mellom Chelsea og Manchester United. Også da var tre av de fire lagene i semifinalen engelske.

Comebacket kan i stor grad forklares med at alt fra rubler og baht til islandske kroner er pumpet inn i engelske klubber de siste ti årene. Suksessen er basert på økonomisk doping, og det er ikke mange engelskmenn igjen verken på banen eller på trenerbenkene.

Før man kritiserer denne utviklingen altfor høylytt, bør man kanskje ha i mente at norske klubber opererer på omtrent samme måte, selv om ressursene er noe mindre. Og hva hadde vel blitt igjen av den norske gullfangsten i vinteridrettene om ikke våre utøvere hadde hatt mer penger i ryggen enn alle sine konkurrenter?