Lars Gilberg

Alder: 54
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Løven i jungelen

Publisert 28 dager siden - 782 visninger

Krig eller ikke krig mot «Rocket Man» i Nord-Korea? Mannen som holder ­fingeren på atomknappen har sin egen måte å tenke på.

Mye er sagt og skrevet om hvordan Donald Trump tar beslutninger. Jeg har nå gått til selve grunnteksten: Hans 13 år gamle bok, utgitt på norsk av Hegnar Media: Slik blir man rik.

Mens Trump denne uken taler i FN og samtidig sender uklare signaler om klima, immigranter og bruk av våpen som «sprer ild og vrede verden aldri har sett før», skal jeg bruke anledningen til å se litt nærmere på den amerikanske presidentens rasjonalitet.

I kapittelet «Noen ganger må man bære nag» lister Trump opp personer som har sviktet ham, og som det derfor er viktig for ham å straffe og håne.

«Jeg har sagt det mange ganger at hvis noen lurer deg, så ta igjen. Jeg tråkket en gang ut i det ved å gjenta dette budet for en forsamling på 2.000 mennesker, deriblant 20 prester. Jeg fikk litt pes for den.

‘Min sønn, jeg trodde du var et mye bedre menneske’, sa en av dem til meg.

Jeg svarte: ‘Fader, jeg har stor respekt for deg. Du ender opp i himmelen. Det gjør sannsynligvis ikke jeg. Men for å være ærlig, så må jeg leve etter mine prinsipper så lenge vi er på jorden’.

Og prinsippene, forklarer Trump, er disse:

«Hvis noen gjør vondt mot deg, gå etter dem så hardt og ondskapsfullt som du bare kan. Som det står i Bibelen: «et øye for et øye». Vær paranoid. Jeg vet at ­dette ikke setter noen av oss i et godt lys, men la oss være realistiske. Det er fullt mulig at til og med bestekameraten din er ute etter å ta din kone eller pengene dine. Som jeg sier i hver episode av «The Apprentice»: Det er en jungel der ute. Vi er verre enn løver, de gjør det i hvert fall for maten. Vi gjør det fordi det er selve jakten som gir oss glede».

Tegneseriefigur

På innsiden av omslaget til Slik blir man rik står det at Donald J. Trump er selve definisjonen på den amerikanske suksesshistorien, der han stadig setter nye standarder for fullkommenhet».

Ordvalget minner meg om fraser man hører om religiøse ­guruer som L. Ron Hubbard eller menn med lengre skjegg, for ikke å snakke om de lovprisningene man finner av den kjære lederen i Nord-Korea.

Trump har tilsynelatende et selvbilde som matcher det meste av hva vi har sett av persondyrkelse i historien. At noen mener han framstår som en tegneserie­figur, preller bare av:

«Jeg har sett oppslag hvor jeg er blitt omtalt som en tegneserieutgave av storbyens eiendomsmogul, med den nydelige kjæresten, et privatfly, private golfbaner og en penthouseleilighet med marmorgulv og baderomseffekter i gull. Men min tegneserie er ekte. Jeg skaper min egen tegneserie, og jeg elsker å leve i den. Skal du tenke stort, tenk stort. Skal du leve, lev romslig», oppfordrer Trump.

Noe å tenke på for alle som ­lever under trange kår.

For nonner

Donald J. Trump kan kritiseres for mye, men ikke for å sette sitt lys under en skjeppe, slik det advares mot hos evangelisten Matteus i Bibelen. Ordet er igjen Trumps eget:

«Enkelte skriver at jeg er en skrytepave, men de fatter ikke poenget. Jeg tror på det jeg sier, og jeg leverer varene. Vier du livet ditt til et skaperverk, har tro på det du gjør og det du presterer er fremragende, så må du for pokker fortelle folk om det. Beskjedenhet er for nonner og terapeuter».

Få ting er viktigere for Donald Trump enn å være en vinner. I det minste framstå som en. Og skal han klare det, er han avhengig av at mange andre fyller rollene som tapere. I boken sin forteller han om en venn som var en ­bemerkelsesverdig ulykkesfugl. ­Etter et av hans mange uhell var han innlagt på ­sykehus lenge. Da han skulle kjøres hjem, ble han fraktet i ­ambulanse. På veien ble ambulansen innblandet i en spektakulær kollisjon. Trumps venn måtte kjøres tilbake til sykehuset i en annen ambulanse.

Dette skaper følgende refleksjon hos Trump:

«Hva kan jeg si? Han var kanskje bare en utrolig uheldig fyr. ­Eller kanskje han er en taper. Jeg vet at det kan høres rått ut, men la oss være ærlige: Enkelte 
­mennesker er tapere. Høyden ­tapere opererer i er så lav at de burde gå rundt i dykkerdrakter. På høydekartet befinner de seg under havnivå».

Pistol

Om noen ligger våken om natten og tenker på at klimaendringer eller atomvåpen kan sende de fleste av oss under havnivå, kan det være greit å vite hvordan Trump tenker når han selv blir truet.

Når noen holder en pistol mot han, blir han ikke skremt. Hvorfor?

Han ser på seg selv som ­avtrekkeren.

Gå til innlegget

Politisk pakkeproblem

Publisert rundt 2 måneder siden - 389 visninger

Så står jeg der da, i det lille avlukket, og skal forhåndsstemme. Jeg lytter til den indre stemmen. Den sier ja og nei. Til alle.

Jeg blir stående og lure på hvorfor kombinasjonen av meninger er pakket slik de er i de ulike partiprogrammene.

Selv liker jeg multikultur, men likevel er jeg kritisk til at Norge importerer ideologi med klare fascistiske trekk.
Jeg er grunnleggende liberal, men jeg liker ikke frislipp av snø- og vannskutere i naturen.
Jeg er for mer bruk av sykkel, men kjenner motvilje mot å gi fra meg frihetsfølelsen det gir å kunne bruke bil.
Jeg er skeptisk til all sentraliseringen i samfunnet, men jeg skjønner ikke hvorfor en stemme i den retningen skal bli en stemme for et Norge uten ulv.
Jeg er enig i at arbeid for alle er bra, men mener løsningen er å dele på arbeidet slik at alle jobber mindre.
Jeg syns vår nåværende statsminister har utviklet seg til å bli en trygg landsmoder, men jeg er flau over hvor underdanig hun har opptrådt i forhold til kommunistene i Kina.

 

Demokrati. Jeg står der og kjenner på demokratiets kjerne: Når alle skal bli hørt, kan ingen bli hørt fullt ut.
Selv om vi har et mylder av partier i Norge – bare prøv å se det med amerikanske briller – så opplever vi likevel at partiene er for store og mangfoldige til at vi kan være enige med dem i alt. Til og med et parti som KrF, som kjemper mot sperregrensen, slites av fløyer som vil i helt ulike retninger.
Velger man å stemme på de største partiene, Arbeiderpartiet eller Høyre, må man likevel finne seg i ett ufravikelig faktum etter valget:
Ingen av dem kan danne regjering og starte arbeidet med å gjennomføre sitt program uten å samarbeide med andre.
Med andre ord: Uansett hvem man stemmer på, så vil det bli en stemme til en konstellasjon der man sannsynligvis er skeptisk til en eller flere parter.

 

Paraply. Jeg innrømmer å ha vært en lite trofast velger. Av alle de partiene jeg har valgt å stemme på, er nok stemmen min i Stortingsvalget i 2001 den mest odde. Da stemte jeg på komikerduoen Atle Antonsens og Johan Goldens Det politiske parti.
Dette partiets viktigste standpunkt var at de ikke sto for noe selv. Partiet skulle til enhver tid mene det samme som folket. De målbar en type direkte demokrati hvor medlemmene gjennom voteringer på nett skulle avgjøre hva partiets representanter skulle stemme i enhver sak. Eksempelvis: Hvis det viste seg at 75 prosent av medlemmene var mot EU og 25 prosent var for, så ville partiet med en tenkt stortingsgruppe på fire representanter la tre stemme mot og en stemme for.
Jeg antar at dette partiet er gått i glemmeboken for de fleste. Men noen husker kanskje logoen deres. Det var en paraply. Symbolet på at de dekket hele det politiske landskapet.
Inkludert meg fikk Det politiske parti 19.457 stemmer. Det utgjorde 0,8 prosent av stemmene på landsbasis. Man kan dermed si at den norske befolkningen vendte tommelen ned for ideen om direkte demokrati. De fleste skjønte vel at en stemme i den retningen ville være såkalt bortkastet. Om man da ikke skulle skrive en kommentar om det 16 år senere.

 

Diktatur. En fyr jeg kjenner har som prinsipp at han alltid prøver å stemme på et parti som ikke havner i posisjon. Hans begrunnelse: Da kan han ikke holdes medansvarlig for utviklingen i samfunnet de neste fire årene.
Ja, hva gjør man vel ikke for å beholde retten til å klage?
78 prosent av alle nordmenn deltok i forrige Stortingsvalg. Jeg antar at så godt som alle gjorde det fordi de ønsket å være med på å bestemme retningen videre for landet de bor i.
Det ligger i kortene når så mange skal bestemme at ingen vil bli helt fornøyd. Dette skiller demokratiet fra diktaturet. I sistnevnte styreform vil man i det minste finne en person som er fornøyd med de fleste beslutningene.

 

Hårreisende. Da jeg sto der i avlukket og følte meg sjakk matt over å måtte velge hva jeg støttet og svelge kameler i en og samme operasjon, så var det moro å leke med følgende tanke: Tenk om jeg kunne valgt tre saker fra hvert partiprogram og satt dem sammen til et parti helt etter mitt eget hjerte?
Det hadde nok blitt et originalt og lite parti. Mange andre velgere ville nok betraktet det som inkonsekvent i sin måte å sette sammen synspunkter på. Noen ville nok tenkt at dette partiet skulle de gjerne støttet, om det bare ikke var for ett eller to helt hårreisende standpunkter.

Gå til innlegget

Å leve ved en vulkan

Publisert 3 måneder siden - 645 visninger

Ingen vinner kampen mot kreft. I beste fall kan man få en våpenhvile. Men dypest sett er krigsmetaforene ubrukelige.

I disse tider hvor president Donald Trump daglig blamerer seg selv på Twitter, er det kanskje på sin plass å vie litt oppmerksomhet til Twitter-meldingen som forgjengeren Barack Obama sendte for to uker siden:
«John McCain is an American hero & one of the bravest fighters I've ever known. Cancer doesnt know what it's up against. Give it hell, John».
Obamas melding er blitt en snakkis. Vi skjønner hva han prøver å si. Mange av oss ordlegger oss omtrent på samme måte. Og alle håper det går slik Obama tror.
Likevel blir det feil. Det blir feil for de fleste som har eller har hatt kreft.
Dermed blir det feil for utrolig mange. For fire av ti nordmenn kommer til å få kreft i løpet av livet, ifølge Folkehelseinstituttet.

Tapere. Hvorfor det er misvisende å snakke om kreft som en krig som kan vinnes, skal jeg komme tilbake til. Det handler om mer enn at retorikken framstiller de som dør som tapere.
Men først: Bare dager etter at han ble diagnostisert med kreft, reiste den 81 år gamle senatoren John McCain over 300 mil til Washington, der hans stemme ble avgjørende i president Trumps kamp for å ta opp igjen debatten om å bygge ned helseforsikringen Obamacare.
Men bare noen dager senere snudde McCain og stemte mot et konkret forslag fra Trump og sitt eget parti. Han ville ikke være med på å frata 30 millioner amerikanere helseforsikringen som ble innført av hans egen rival, Barack Obama, under presidentvalget i 2008.
Når Obama skriver at McCain er en sann helt, har han de fleste amerikanere med seg. Kanskje unntatt dagens president, som under valgkampen uttalte at McCain ikke er noen helt, for helter blir ikke tatt til fange.
McCain var pilot i et bombefly da han ble skutt ned under Vietnamkrigen. Han brakk begge beina og ble torturert i fangenskap. Etter seks år som krigsfange i Nord-Vietnam ble han tilbudt amnesti. McCain avslo å bli satt fri dersom medfangene hans ikke ble løslatt samtidig.
Etter dette, ble torturen enda mer intens. Så ja, John McCain vet et og annet om det å kjempe.
Men kreft er ingen krig. Det finnes ingen ytre fiende. Det er ens egen kropp som gjør opprør.

Besvergelse. Kanskje er ikke språk så viktig, tenker du. Vi forstår jo de velmente intensjonene når noen prøver å si noe støttende.
Men språk er viktig. For en som går på cellegift, strålebehandling eller venter på operasjon, er det nærliggende å oppfatte andres besvergelser om at krigen skal vinnes mer som et forsøk på å overbevise seg selv - enn et forsøk på å ta inn over seg den fysiske og følelsesmessige virkeligheten som den kreftrammede befinner seg i.
Og når vi snakker om språk: I boka «Faen ta skjebnen» beskriver John Green sitt arbeid med kreftsyk ungdom. Hans budskap er at et kort liv kan være et godt liv. Det er ikke slik at du har vunnet her i livet, selv om du blir 90 år, påpeker han.

Tre ord. I møte med døden, står vi alle på like fot, heter det. Men er det riktig? Har den godt bemidlede senatoren John McCain og de hjemløse han representerer den samme tilgangen på behandling når de får kreft?
Svaret gir seg selv. Og forskningen viser at både forekomst av kreft og dødelighet av sykdommen avhenger av hvor man befinner seg på den sosiale rangstigen. Jo høyere utdanning og lønn folk har, jo mindre er sjansen for at de får kreft. Samtidig har de bedre odds dersom de først har fått sykdommen.
Likevel er det slik at kreft rammer i alle samfunnslag. Politikere, popstjerner, milliardærer, biskoper og olympiske mestere blir rammet. Når førti prosent av oss skal få høre de tre skremmende ordene, så er det all grunn til å tenke gjennom hvordan vi egentlig snakker om kreft.

Vänta inte. Journalisten Marthe Reienes var ung, full av drømmer og planla å få barn da legen hennes for fire år siden sa at hun hadde kreft. Reienes har nå skrevet sin historie i boken «Å endres gjennom smerte»:
«Jeg lever tett på en vulkan som jeg frykter kan få utbrudd når som helst», skriver hun.
Det slår meg at metaforen om vulkanen er helt annerledes enn metaforene om krig.
For kreft er naturkrefter. Det er brutalt, men det er ikke ondskap. Og et nylig utbrudd gir ingen garanti for at det ikke kommer flere.
Likevel må vi leve som best vi kan. Den dagen det smeller i supervulkanen Yellowstone i USA - og vi snakker når, ikke hvis – så er det antakelig ute med alle mennesker på jorda.
For Marthe Reienes ble det en aha-opplevelse da hun – skallet og midt i en cellegiftkur – hørte toastmasteren synge i hennes fars 60-årslag:
«Venta inte med att sjunga tills du blir gammal, för i så fall så kan det hända sig att du dörr förränn du sjungit en enda sång».

Gå til innlegget

Frykten for å feile

Publisert 3 måneder siden - 384 visninger

Det er lett å tro at de som lykkes er de lykkeligste. Faktum er at mange betaler en høy pris.

Å skrive i avisen har visse likehetstrekk med å stå på scenen. Det er temmelig synlig det man gjør. Også feilene.
Jeg har selv gjort rikelig av dem. Det kan være flaut. Blant tusenvis av lesere er det som regel noen som godter seg.
Men det verste er kanskje ikke feilene i seg selv. For feil er uunngåelig i en kreativ prosess.
Det verste er om angsten for å feile gjør at jeg begynner å kvie meg for å skrive. At jeg ligger om natten og gruer meg.

Livet går under. Heldigvis har jeg sjelden vært der. Men jeg forstår hvordan de har det, de som lever livet sitt på en scene. Slik for eksempel våre fotballspillere gjør. Man trenger ikke være 18 år og erklært vidunderbarn, som Martin Ødegaard, for å kjenne presset.
VG meldte i forrige uke at 43 prosent av 119 norske toppspillere har slitt med angst og depresjoner. Dette er nesten halvparten av dem som er i aksjon hver helg, og som får terningkast fra journalistene på sine prestasjoner i avisene dagen etter.
«Som ung tenker man gjerne at presterer jeg ikke her nå, så går livet under», sier Vålerenga-spiller Magnus Lekven til VG.

Dyp, kald sjø. Fotballspillere har en posisjon mange unge drømmer om. De får oppmerksomhet, de får dyrke talentet sitt og de har (får?) godt betalt. De er legemliggjøringen av drømmen fra populære programmer som Idol, X-faktor, The Voice og Norske Talenter.
Kanskje har ingen skildret det å være ung og leve med prestasjonspress bedre enn Erik Fosnes Hansen. I boka «Salme ved reisens slutt» skriver han om den unge fiolinisten Leo Lewenhaupt. Hans status som vidunderbarn gjør at han etter hvert opplever det som umulig å leve opp til bildet som publikum har av ham:
«Flere timer før konsertene kunne de gripe fatt i ham og slynge ham ut i nattsort redsel. I garderoben, før konserten, tenkte han på alle menneskene som har forsamlet seg ute i konsertsalen: De er kommet for å høre på ham. Han kan fornemme, med et synsk blikk, at de er der, at de hoster, blar i programheftene. Og hver gang tanken streifer dette, begynner han å skjelve. Han skal spille for dem. De kommer til å lytte. Enhver feil han måtte gjøre, den minste skjelving, vil de få med seg. (…) Stykkene blir som lumske feller, det hele blir en spurt fra isflak til isflak på en dyp, kald sjø».

Den lille stemmen. Den svenske skiløperen Anna Dyvik er ikke ukjent med den følelsen. Hun ble i vinter verdensmester for skiløpere under 23 år. På bloggen sin og i et intervju med Expressen forteller hun nå om hva det har kostet:
«Jeg har krasjlandet. Det har vært verst om nettene. Det er som at jeg idet jeg sovner får masse mareritt, og da kommer panikken. Jeg er veldig klar over min egen angst, og min manglende evne til å takle denne typen stress».
Dyvik er tøff som forteller om dette. Hennes offentlige utlevering er en påminnelse til alle som tror at livet som stjerne er lett og bekymringsløst. Man blir sjelden best i verden i noe som helst, uten å stille enorme krav til seg selv. Å leve opp til disse, er tøft nok. Så kommer følelsen av de andres blikk i tillegg.

Et varsko. En rekke norske fotballspillere har fortalt om hvordan dette føles. Claus Lundekvam grep til kokain og alkohol for å klare presset. Stig Inge Bjørnebye lå i fosterstilling i senga og gruet seg til å dra på Liverpool-kamp. Flere kjente spillere og trenere har tatt sitt eget liv.
Gapet mellom den ytre og den indre virkeligheten ble antakelig for stort. Når nettene kom og den lille stemmen ikke kunne overdøves av publikums heiarop, var det liten hjelp i å ha et kjent navn. Snarere tvert i mot.
Når VGs tall viser at mer enn fire av ti fotballspillere sliter med angst eller depresjoner, så er det et varsko til alle oss som heier på det eksepsjonelle og omtaler unge mennesker som stjerner.

Skummel reise. Jeg glemmer ikke det jeg kom i skade for å lese i en oppslått treningsdagbok som lå på bordet på et hotellrom jeg delte med en olympisk deltaker i friidrett:
«Det gikk tungt på trening i dag. Følte meg verdiløs».
Dette var skrevet av en ung mann som var blant de 20 beste til å løpe i hele verden.
De to setningene avslørte en trist tilstand. Selvbildet hans handlet om hva han gjorde, ikke om hvem han var. Dermed svingte selvfølelsen i takt med prestasjonene.
Det er en skummel berg-og-dalbane-reise.

Gå til innlegget

Mens myggen summer

Publisert 3 måneder siden - 489 visninger

Når sommerhyggen er perfekt, kan en eneste mygg være nok til å ødelegge idyllen.

• Zika-utbrudd i Thailand.
• Nedgang i smittsomme sykdommer i Norge.
Dette er to – temmelig forskjellige – nyheter fra inneværende uke. En uke hvor de fleste av oss nyter sommeren og prøver å ignorere forstyrrende elementer som mygg, knott og flått.
De færreste følger like nøye med på nyhetene om sommeren. Likevel blir vi hver dag utsatt for en strøm av påminnelser om hva vi kan bekymre oss for og hva vi kan være takknemlig for.
Smittsomme sykdommer kan fort havne i begge kategorier.

 

Ta testen! Før du leser videre i denne artikkelen, vil jeg gjerne at du gjør en liten øvelse. Den tar ett minutt, og det har du sannsynligvis tid til i sommervarmen. Gjør den gjerne sammen med noen.
Oppgaven er denne: Se deg rundt der du er og legg merke til alt som er rødt.
Så lukker du øynene og prøver ramse opp alle de røde tingene du så.
Ferdig?
Da kan du lese videre.
Nå skal du – fortsatt med øynene lukket! – prøve å fortelle hvilke blå ting som finnes rundt deg.
Vanskelig? Ja.
Og grunnen er enkel: Vi ser det vi leter etter. Og vi overser utrolig mye på veien.

 

Veksle inn. Vårt Land har i mai og juni brukt fredagene til å skrive om de eksistensielle temaene lykke og lidelse. Ingen går gjennom livet uten å oppleve begge deler. Og selv om de to tilstandene høres ut som motsetninger, ser det ut som om de er nært beslektet på den måten at det i stor grad handler om hvordan vi forholder oss til det vi blir utsatt for.
Alle blir vi utsatt for urettferdighet. Men klarer vi å se at den uretten vi opplever er liten sammenlignet med hva andre må leve med?
Kronisk syke Bodil Nesvåg fortalte hvor befriende det var da hun rett og slett aksepterte at verden ikke er rettferdig. Det skjedde da hun begynte å veksle inn sine forventinger i en valuta som ga mye mer igjen: Takknemlighet.


Redaktør. Ved å lete etter ting å være takknemlig for, finner man mye som man ellers overser eller tar for gitt. Og ved å fylle opp bevisstheten med det man setter pris på, blir det lite plass igjen til det man har å klage på. Det er som i oppgaven ovenfor: Blåtonene er der, men det var ikke de du lette etter.
På samme måten som summingen av en enkelt mygg kan holde deg våken en hel natt, så kan vakker musikk eller lyden fra en foss overdøve myggen og gjøre at du sovner så lett som ingen ting. Det betyr ikke at myggen ikke er der, men når du ikke hører den, så bryr du deg ikke om den.
På den måten er vi alle vår egen redaktør. Fra strømmen av inntrykk som møter oss, velger vi selv hva vi vil legge vekt på og hva vi vil ignorere.

 

Banker på døren. De som soler seg i Brasil eller Thailand kan ikke vite sikkert om myggen de hører er bærer av det dødelige zika-viruset. På samme måten kan enhver idyll ødelegges når som helst av hva som helst. Slik er det faktisk å leve.
Selv har jeg vært nødt til å løpe fra tsunamien i Thailand. Den kom som lyn fra klar himmel, hvis man kan bruke en slik metafor om noe som skjer i havet. Jeg hadde ikke hørt om fenomenet tsunami før det skjedde, men det var ingen garanti mot å bli rammet.
Slik er det med mange av de lidelsene vi blir rammet av i livet. En dag banker de på døren, stille og rolig eller hardt og brutalt. Dagen før var de helt ukjente for oss.

 

Veien til lykke. Det enorme forskningsmaterialet som er samlet i World Database of Happiness viser at vår opplevelse av tilfredshet i stor grad er en trenbar ting. Det handler om hva vi velger å se, hvilken innstilling vi har og hvor mye vi øver på å være takknemlige.
Det siste er den desidert mest effektive veien til et lykkelig liv.
Underveis på denne veien vil de fleste oppleve at medfølelsen med andre blir sterkere. Og hjelpsomheten. Oddny Furunes Gumaer, oppvokst på samme øy som meg, fortalte om dette i en tale hun holdt for avgangselevene på Levanger videregående skole i år:
«Jeg beklager å måtte si dette, men det virker som om lykken kommer når man hjelper andre», påpekte hun.

 

Hva vi ser. Livet til Oddny forandret seg da hun dro til Myanmar og besøkte en flyktningleir i 1995. Hun startet hjelpeorganisasjonen Partners, og siden har hun brukt livet sitt til å drive nødhjelp i Myanmar, Irak, Libanon, Bangladesh, Malaysia og Thailand.
«Folk i dag er veldig opptatt av å være vellykkede og perfekte. Jeg oppfordrer til å leve for noe utenfor seg selv», sa Oddny Furunes Gumaer i talen sin.
Hva dette noe er, er opp til oss selv å få øye på. Vi ser det vi leter etter.

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
4 dager siden / 2042 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
26 dager siden / 499 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 806 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3606 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1949 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
10 minutter siden / 1139 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
17 minutter siden / 1139 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
17 minutter siden / 1330 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Islamliknende atferd
25 minutter siden / 1330 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
30 minutter siden / 205 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Adam og Eva eller common descent.
41 minutter siden / 883 visninger
Ronny Johansen kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 1 time siden / 8684 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 1 time siden / 1078 visninger
Alf Gjøsund kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8684 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Jeg kunne vært mirakelpredikant
rundt 2 timer siden / 984 visninger
Torstein Veierland kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8684 visninger
Les flere