Lars Gilberg

Alder: 55
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

En tro som koster

Publisert 6 dager siden - 229 visninger

Tar du Nike-logoen vekk fra denne ikoniske plakaten, ville den kunne hengt på hvilket som helst bedehus.

Det koster å tro på noe.
Det er budskapet til sportsutstyrsgiganten Nike når de nå har kjørt i gang sin jubileumskampanje.
Som frontfigur har de valgt fotballspilleren Colin Kaepernick, som ble kjent da han valgte å knele da nasjonalsangen ble spilt før kamp. Dette gjorde han i protest mot politidrap på mørkhudede amerikanere.
Å synge nasjonalsangen – stående og med hånda på hjertet – før idrettsarrangementer er ingen liten greie i USA. Det er et obligatorisk og høytidelig ritual på linje med trosbekjennelsen i kirka.
Den profesjonelle ligaen NHL reagerte knallhardt med å utestenge Kaepernick fra yrket hans. President Donald Trump på sin side sendte ut en tirade av Twittermeldinger for å gjøre sportsikonet til et hatobjekt.

 

Hates og hylles. Believe in something, even if it means sacrificing everything. Tro på noe, selv om det betyr at du må ofre alt.
Dette er slagordet Nike har trykket over ansiktet til Kaepernick. Effekten har ikke uteblitt. Trumptilhengere brenner Nike-sko i en rekke amerikanske byer og oppfordrer til å boikotte merket. Samtidig har salget av Nike-effekter tatt av blant de målgruppene som teller når det kommer til omsetning: De unge, de svarte, de aktive.
Nike hates og hylles for sitt valg av frontfigur og har oppnådd akkurat det de ville: De er på alles lepper. De får kred. Det gir identitet å gå med merket.
Ingen snakker om de mørke sidene i Nikes egen historie. Nike har 75.000 ansatte på 300 fabrikker i nesten 40 land, og det mangler ikke på historier der Nike på grovt vis har brutt arbeidernes rettigheter. I mange tilfeller handler det om barnearbeid.

 

Å ofre alt. Mens kirka i Norge i forrige uke ble kritisert av et reklamebyrå for at de ikke tror på det de selv forkynner, har Nike med sin siste kampanje klart å nå fram med et budskap om at den som tror på noe, må være villig til å ofre alt.
Dette appellerer uten tvil til unge mennesker, det viser salget. Ironien er at det som koster noen hundrelapper for de unge, samtidig blir til milliarder for Nike.
Utstyrsgiganten er nå verdsatt til 452 milliarder kroner. Grunnleggeren Phil Knigth har lagt seg opp en formue på 176 milliarder på sin globale merkevare.
Når Nike den siste uka har fått mye honnør for at de støtter en aktivist, skal man samtidig huske at selskapet gjør dette fordi det er kommersielt smart å gjøre det.
Likevel er det et statement når verdens desidert største sportsmerke går ut og velger hatobjektet til den amerikanske presidenten som sitt ansikt utad.

 

Just burn it. De fleste som leser denne artikkelen har nok et par Nike-sko eller en T-skjorte av samme merke hjemme.
Likevel har jeg ennå ikke hørt om noen i Norge som har gått ut i hagen og laget bål av disse produktene.
På samme måte som brenning av flagg, kors og bøker – så er brenningen av Nike-produkter blitt et hett innslag på nyhetene overalt hvor det forekommer.
Emneknaggene #BoycottNike og #JustBurnIt tok raskt av på Twitter, og president Trump var ikke sein med å bidra.
Samtidig ble det nytt liv i debatten om de rike, hvite klubbeiernes utestengelse av en svart spiller som bare har gjort en stille protest mot politidrap av mørkhudede amerikanere.
Kaepernick har videreført arven etter Martin Luther King. Han kjemper for et samfunn der alle har like rettigheter. Og for denne saken var han villig til å miste jobben sin.

 

Lite ærerik. Nike har en lite ærerik fortid som sponsor for Lance Armstrong, Marion Jones og Justin Gatlin, tre av sportshistoriens største skurker. Nike har også sponset russisk friidrett, som på nasjonsnivå har drevet med systematisk bedrag.
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at også jeg i min aktive karriere som maratonløper ble sponset av Nike, og med tanke på resultatene mine vil kanskje enkelte mene at også det var et lite ærerikt kapittel for Nike.
Men jeg likte Nikes verdenskjente motto «Just do it!». Det fikk meg til å stå opp kl 06 om morgenen for å trene før jobben. Og mens jeg gjorde det, kjente jeg på den ibsenske erkjennelsen om at viljen er en verdensmakt.
Kanskje kan Nikes nye slogan over ansiktet til Colin Kaepernick inspirere andre til å stå opp for det de mener, selv om det noen ganger koster mye å gjøre det. Og selv om Nike tjener på det.

 

Lærdom. Nikes nye kampanje viser at det å stå for noe – om enn aldri så kynisk og kalkulert – skaper blest og erstatter likegyldighet med engasjement. Her kan kanskje mer idealistiske aktører ha noe å lære.

Gå til innlegget

Familie som forbauser

Publisert rundt 1 måned siden - 1183 visninger

Vi er alle like uvanlige som familien Ingebrigtsen, det er bare det at de fleste av oss ikke bestemmer oss for å teste ut hva vi kan oppnå hvis vi ofrer alt

Det skal ikke være mulig, det familien Ingebrigtsen gjør. Kanskje viser det at arv også handler om å ta ansvar.

Én ting er å sprenge rammen for hva som er vanlig. Noe helt annet er å sprenge rammen for hva som regnes som mulig.
Familien fra Sandnes startet med det første – og har endt opp med det siste.
Og det innenfor et univers som er så målbart og gjennomtestet som det går an. Vi snakker den mest utbredte og minst flaksbetonte av alle idretter: Hvem løper fortest?

 

Enten-eller. Når en 17-åring tar to gullmedaljer, når broren hans blir nummer to og når alle tre brødrene er blitt europamestere på den mest prestisjetunge løpsøvelsen – da er det ikke rart at sjubarnsfamilien Ingebrigtsen er blitt samtaleemne rundt de fleste lunsjbord i Norge.
Og mer skal det bli når sesong to av Team Ingebrigtsen starter opp igjen på NRK om to uker. Første runde av denne serien ga et meget interessant innblikk i hvordan pappa Gjert Ingebrigtsen ledet sine disipler mot verdenstoppen. Det var ikke akkurat i pakt med verken janteloven, norske barneidrettsbestemmelser eller sosialdemokratiske «alle-skal-med»-regler.
«Enten er du med, eller så er du ikke med», var familiefarens strenge beskjed da sønnens sydentur kolliderte med en dags margin med en lenge planlagt oppstart for treningsopplegget.

 

Umulige odds. Verken Gjert Ingebrigtsen eller kona Tone har drevet idrett på høyt nivå. Ingen av dem har trenerutdannelse. De er så selvlærte som det er mulig å være.
At de skulle få et barn med de fysiske forutsetningene som var nødvendig for å bli best i Norge, ga en odds på desimaler av en promille. At far i tillegg skulle finne koden som trener for å forløse et eventuelt slikt genmateriale, desimerte oddsen med like mye.
Hva skal man da si om familien har fått fram tre utøvere som ikke bare er best i Norge, men som setter hele idrettsverdenen på hodet?
Mye kan sies, men ingen kan ihvertfall beskylde Gjerts disipler for å grave ned sitt pund, slik Jesus advarer mot i en av sine lignelser.

 

Fordommer. Jeg har hørt flere si at siden disse sønnene åpenbart må ha trukket vinnerloddene i et genetisk lotteri, så er det lite å lære for oss andre.
Da ser de bort fra det meste som ny forskning om epigenetikk har tilført av lærdom de siste årene. Dette handler om hvordan genene våre billedlig talt kan slås på gjennom riktig påvirkning – både den vi blir påført og den vi velger selv.
Og ved å aktivere genene våre, vil vi ikke bare forandre våre egne liv, men også våre barn vil arve de egenskapene vi erverver oss, enten det er traumer eller mestringsopplevelser.
Ser vi på de tre milliarder bokstavene som utgjør oppskriften i menneskets DNA, så er likheten fra individ til individ på over 99 prosent, påpeker David Epstein i boka Idrettsgenet.
Forskjellene er likevel store nok til at de har trukket et tog av fordommer etter seg. En av dem er at fysisk overlegenhet på en eller annen måte skulle være et symptom på intellektuell underlegenhet. Denne teorien utviklet seg påfallende nok først da afrikanere begynte å slå europeere i en rekke idretter i første halvdel av forrige århundre. 

 

Begjær. Den gamle debatten om arv eller miljø – født sånn eller blitt sånn – er på mange måter parkert av forskningen på epigener de siste årene. Denne forskningen viser at det foreldre opplever av formativ art i løpet av livet blir overført i genene til både barn og barnebarn.
Kanskje er det ingen tilfeldighet at vinterstjerner som Bjørgen, Northug og Johaug kommer fra gårder på bygda, der foreldre og besteforeldre har lært seg å like det fysiske slitet som var nødvendig for å overleve.
Oppdrett av trekkhunder viser at avl med tanke på gener for arbeidsmoral er fullt mulig. Enkelte individer har mer medfødt begjær etter å dra sleden enn andre.
David Epstein fastslår i boka Idrettsgenet at arvematerialet for motivasjon er noe vi kan stimulere og aktivere hvis vi velger det.

 

Oss vanlige. Det er grunn til å tro at konkurranseånden i heimen til familien Ingebrigtsen har trigget motivasjonen og oppofrelsen som skal til for å få utløp for det fysiske potensialet som både lå der – og som ble utviklet underveis.
For oss vanlige som ikke løper fortest i verden, er det lett å bruke genene våre som forklaring på hvorfor vi parkerer oss selv på tilskuerplass. Men vi er alle like uvanlige som familien Ingebrigtsen, det er bare det at de fleste av oss ikke bestemmer oss for å teste ut hva vi kan oppnå hvis vi ofrer alt.

Gå til innlegget

Den Gud gir et embete

Publisert rundt 2 måneder siden - 5267 visninger

Det hersker liten tvil om at Donald Trump er verdens mektigste mann. Godt da at han også er verdens mest ydmyke.

I et ordspråk fra 1700-tallet heter det at «den Gud gir et embete, gir han også forstand». Sitatet blir ofte tillagt Theophilius Wilhelm Rabener, en tysk forfatter kjent for sin satiriske penn.
Dessverre er det ingen ironi involvert når dagens amerikanske president med stor patos sier: «Ingen er mer ydmyke enn meg, ingen!».
Mer eklaktant kan man vel ikke vise verden at man ikke aner hva ydmykhet er.

 

Løs kanon. Trumps verbale runder i forrige uke med Putin, May, Merkel, Stoltenberg og Brennan forsterket inntrykket av at den amerikanske president er en fullstendig løs kanon på dekk.
De fleste rundt ham gjør det enhver ville gjort. De holder hodet lavt og søker dekning.
I boka «Fire and fury» forteller den prisbelønte journalisten Michael Wolff hvordan Donald Trump opererer fra dag til dag. Wolff ble invitert på innsiden av presidents stab, noe Trump neppe var glad for da det som best beskrives som et karakterdrap mellom to permer kom ut:
«Å si at Donald Trump ikke vet noen ting – noen ting som helst – om det grunnleggende intellektuelle fundamentet som jobben hans krever, det er en komisk underdrivelse», skriver Wolff.
Selv er forfatteren blitt kritisert for å drive med overdrivelser, hvilket kan bety at han gjenkjenner en underdrivelse når han ser den.

 

Selvsikker. Den amerikanske presidenten – mannen som i større grad enn alle andre mennesker på jorda holder vår alles skjebne i sin hånd – bør helst være stødig på hånda. Og stødighet krever en viss trygghet og selvsikkerhet. Men kanskje ikke så mye som dette (alle sitatene er fra Donald Trump):
«Ingen elsker Bibelen mer enn jeg gjør».
«Ingen respekterer kvinner mer enn meg».
«Ingen er sterkere enn meg».
«Ingen i verden kan mer om atomvåpen enn meg».
«Ingen har bedre leketøy enn meg».

 

Lunefull. Forfatteren Wolff lar folkene i staben til Trump beskrive ham som skjødesløs, lunefull, dum, udisiplinert, bøllete, konstant forurettet og ravende gal. Han leser ikke, gjør narr av eksperter, avbryter alle forsøk på analyser og later til å tro at løsningen på alt er å ta snarveier.
I mer enn en generasjon ble Donald Trump betraktet som en hoffnarr av det amerikanske establishment. Vantro bevitner de nå en president som med hvileløs kjepphøyhet spotter sine allierte, demonterer demokratiske institusjoner og fyrer opp under splittelser i sitt eget land.

 

Magiske krefter. Så hvordan kan det ha seg at en person som så mange beskriver som totalt uegnet får fortsette å skjemme ut både seg selv og landet sitt – samt ødelegge det som møysommelig er bygget opp over generasjoner? Han ble valgt, det er så. Men kanskje er bildet av Trump feil? Kanskje fungerer han bedre enn det mainstream media vil gå med på?
Michael Wolff skriver at selv om de fleste sentrale medarbeidere åpenlyst rister på hodet av presidentens mentale tilstand, så er det likevel noe der som de ikke tør sette seg opp mot:
«Siden suksessen hans ikke kunne forklares, måtte han ha nærmest magiske krefter. Ufattelige talenter. Instinktene hans. Hans evne til å selge. Eller energien hans».

 

Fornyelse. Diskusjonen går allerede om Donald Trump faktisk kan sikre seg en presidentperiode til, selv om han vil være 74 før neste valg.
Helt siden han entret den politiske scenen har Trump snublet fra den ene skandalen til den andre. Sexslibrighetene, Russland-leflingen, uviljen mot å ta avstand fra Ku Klux Klan, den panegyriske omtalen av en rekke diktatorer, listen er lang.
Tradisjonelle politikere vet at slike forhold ikke forsvinner, mediene biter seg fast og vil gradvis tvinge deg fra skanse til skanse. Men det ser ikke ut til å skje i Trumps tilfelle.
Forklaringen er at ingen får tid til å dvele særlig lenge ved Trumps forrige tabbe, før hovedpersonen med sine rabiate Twitter-meldinger tvinger oppmerksomheten over på en ny.
Kanskje er dette Trumps viktigste bidrag til fornyelse av presidentembetet: At nye episoder av farsen i Det hvite hus konstant overtar og overskygger forrige episode – og at Trump har en fabelaktig evne til å få alt til å handle om seg selv.
Noe også denne kommentaren er et eksempel på.

Gå til innlegget

Men jeg har jo ingen klær

Publisert 2 måneder siden - 1258 visninger

Det går med 7000 liter vann til å produsere ett par jeans. Sånn sett burde vi alle kjøpe shorts. Men ikke så mange som meg.

To snakkiser i sommer:
Bør menn gå i shorts på jobben? Når kan vi vanne plena?
De to spørsmålene ser umiddelbart ikke ut som om de henger sammen, selv om begge dreier seg om hvor varmt det er.
Men jo: Nye klær stjeler vann. Og gamle klær ødelegger vann.

 

Inne i skapet. Vet du hvor mange klesplagg du har? Ta deg gjerne tid til å tippe før du leser videre. Svaret kommer lenger ned.
Selv har jeg ikke regnet ut om jeg ligger over eller under snittet. Men da jeg kom hjem med fire nye shortser fra en utenlandstur tidligere i sommer, tok jeg meg bryet med å telle opp hvor mange shortser som var i skapet fra før.
Svaret var 48. Jeg kan altså gå med forskjellig shorts hver uke gjennom hele året. Og likevel kjøpte jeg altså flere.
Det ville neppe du ha gjort, eller ville du det? Prøv å ta en opptelling i skapet. I følge Forbruksforskningsinstituttet har hver nordmann 359 plagg inne i skapet.

 

Fem øre. Her er noen flere forstyrrende fakta om klærne våre, innhentet av Framtiden i våre hender:
• En T-skjorte som koster deg 150 kroner, gir 60 kroner til butikken, 38 kroner til eieren av merket, 30 kroner i avgifter til staten, 11 kroner til fabrikken, 48 øre til tekstilarbeideren og 5 øre til bomullsplukkeren! Resten går med frakt og andre kostnader.
• Et stort flertall av de 60 millioner menneskene som jobber i klesindustrien er uten kontrakt. Antallet er firedoblet siden år 2000.
• En femtedel av vannforurensingen i verden kommer fra farging av klær. Det brukes 8000 syntetiske kjemikalier i verdens tekstilproduksjon.
• Hver nordmann kaster årlig 23 kilo tekstiler.
• Og når jeg vasker fleecejakka mi, skylles en kvart million mikrofibre med plast ut i avløpet, som ender i havet.

 

Den følelsen. Nå som jeg har stått fram som en shortshandler av verste sort, skal det sies at de fire shortsene er de eneste klærne jeg har kjøpt i år.
Innerst inne er jeg jo overbevist om at det er sånn som den kinesiske vismannen Lao Tse fastslo for 2500 år siden:
Den som vet han han har nok, er rik.
Om vi alle tok dette inn over oss, ville det ført til et konkursras i klesindustrien. For dynamoen i forbrukskarusellen er nettopp den følelsen som ikke forsvinner samme hvor mye vi kjøper:
Følelsen av å mangle noe.

 

Mangelvare. Ved å kjøpe stadig nye varer, blir følelsen av tilfredshet en stadig sterkere mangelvare.
Mekanismen er blitt beskrevet som Diderot-effekten. Asle Finnseth forteller i boka «Men gleden er et annet sted» om den franske filosofen fra det 18. århundret som hadde fått en flott slåbrok i gave. Denis Diderot ble først veldig glad for gaven, men innså deretter at plagget var for fint, det stakk seg ut fra den øvrige garderoben hans. Og siden det var en gave, kunne han ikke bare legge den bort. Dermed måtte han oppgradere resten av garderoben sin også. Og når det var gjort, innså han at møblene ikke sto i stil...
Diderot-effekten er opplagt en driver når nordmenn pusser opp for 86 milliarder kroner årlig. Og når fem prosent av oss har kjøpt oss plastisk kirurgi.

 

Ting stjeler tid. Å prøve å kjøpe seg tilfredshet på denne måten blir som å drikke sjøvann for å slukke tørsten.
Likevel kjøper vi. Og for hver ting vi kjøper må vi jobbe mer for å skaffe penger.
I neste omgang blir vi slitne av å skaffe oss midler til å skaffe oss ting vi ikke trenger.
Samtidig som vi selger tiden vår, er det mange som ikke tenker over tiden kanskje er den mangelvaren som vi egentlig savner.

 

Genial idé. Hvis alle som klager over at de har dårlig tid, hadde sluttet å veksle inn tiden sin i ting, ville forbrukersamfunnet kollapset på kort tid.
Men industrien har sine knep. Ett av dem har du nok lagt merke til: Speilene på prøverommene i klesbutikker er ofte laget sånn at du ser slankere ut. Derfor får du lyst på klærne du prøver. Du bare må ha den følelsen som du har når du ser deg selv slik.
En genial idé neste gang du er i en slik situasjon er å la klærne ligge, men kjøpe speilet.
Tar du med deg speilet hjem, har du ikke bare spart pengene til å kjøpe nye plagg. Du har også fornyet hele den garderoben du har hjemme. Den følelsen du fikk i butikken, kan du nå få med alle de gamle klærne dine.
Følelsen av å ha det du trenger.

Gå til innlegget

I grottens grep

Publisert 2 måneder siden - 346 visninger

Tolv gutter i en grotte kjemper for livet og hele verden følger med. Dramaet er så eksistensielt at vi blir mer enn tilskuere.

De siste to dagene har redningsmannskaper klart å hente ut mange av guttene som har vært fanget fire kilometer unna dagslys i tre lange uker.
Hver dag i denne perioden har vi fulgt de thailandske tenåringenes skjebne fra nyhetssending til nyhetssending.
I samme periode kantret en turistbåt i thailandske Phuket og 18 personer er fortsatt savnet. Et tog sporet av i Tyrkia i helgen og 24 mennesker mistet livet. Om lag ti tusen barn har dødd av sult hver eneste dag i sommer.
Men alt dette kommer i skyggen av kampen mot tiden nede i grotten. Vil alle guttene bli reddet? Eller løper tiden ut?
Jeg tror dette dramaet fengsler oss, fordi det på mange måter angår alle som puster og er redde for mørket.

 

Det verste. Jeg har selv vandret i thailandske grotter og tenkt på hva som kan skje. Jeg har venner som har gått seg bort og ikke funnet veien ut. De måtte overnatte inne i mørket.
Det var en lang natt for dem. Men den var lang også for oss som ventet.
På den bakgrunn kan jeg bare ane litt om hvordan de må ha hatt det, foreldrene til guttene som har sittet i mørket mens vannet gradvis stiger.
At 90 dykkere og tusenvis av frivillige gjør alt de kan – at buddhistmunker over hele landet mediterer og at resten av verden håper og ber – gjør det kanskje lettere å holde fast i håpet.
Men frykten for det verste er ikke til å unngå.

 

Kan skje. Sånn sett tror jeg mange identifiserer seg med de som venter, både under og over bakken.
For vi kommer ikke forbi at dette er en menneskelig grunnbetingelse: At lyset kan bli slått av når som helst.
De forholder seg nok til det på en litt mer bevisst måte, de av oss som bruker ferien til å gå på bre enn de som kjører bil til Legoland. Men risikoen for ulykker er ikke mye mindre i trafikken enn på breen.
Vi som bor i Oslo kan kanskje ikke helt forstå hvordan folk kan legge seg til å sove på Stranda og i Geiranger, der en vanvittig flodbølge er ventet når fjellmassene en gang raser ut i fjorden.
Men 31. august kommer filmen som forteller folk i hovedstaden at vi ikke skal føle oss trygge her heller. «Skjelvet» handler om at grunnen vi bor på blir røsket vekk under oss. Det er fiksjon, ja vel, men fenomenet som beskrives er noe som kan skje.
Og det meste som kan skje, vil skje. Før eller senere.

 

Beredskap. Lunefullheten ved det å eksistere kan gi alle en gjennomskjærende følelse av skrekk. Vi kan prøve å fortrenge betingelsene våre, men i dypet ligger dødsangsten som en rotfestet del av oss selv. Ikke bare det: Den hjelper oss til å overleve.
Mitt arbeid med seriene Da livet snudde og Eksistens her i avisen de siste 20 årene har lært meg følgende:
Den eksistensielle beredskapen er veldig ulik fra person til person. Noen tenker mye på hva som kan skje, men det er ikke sikkert at disse dermed er bedre rustet til å håndtere det uventede enn de som bare lar humla suse.
Selv vokste jeg opp med en verdensanskuelse der barna ble fortalt at om de våknet og var alene i huset en morgen, så var det ikke umulig at Jesus var kommet igjen og hadde tatt foreldre og søsken med seg i løpet av natten.
Jeg tror ikke de voksne prøvde å skremme. Jeg tror at de var hellig overbeviste om at det fantes en avgrunn der foran et sted som de prøvde å advare mot. Faktisk ganske så likt med måten Ole Hallesby gjorde i den berømte prekenen som fratok noen hundre tusen nordmenn nattesøvnen.

 

Livsmot. Selv mennesker som både legger seg og står opp med heldekkende trossystemer som hevder å ha svar på alt, blir en dag innhentet av følgende naturlov: De skal dø.
Tror man på et liv etter døden, har man kanskje en eksistensiell beredskap som andre ikke har. Man tror da at en usynlig hånd vil strekke seg fram og slå på lyset igjen, etter at det er blitt slått av.
Men ettersom man uansett må innom mørket først – samt at vi snakker om tro, og ikke viten – så forestiller jeg meg at mange vil kjenne på dødsangsten likevel.
Da er vi ved punktet som gammel mann understreket for meg tidligere i sommer:
Livsmot er ikke fravær av dødsangst.

Livsmot er det vi fyller dagene våre med mens vi har dødsangst.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 4 timer siden / 144 visninger
3 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 4 timer siden / 183 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 4 timer siden / 501 visninger
0 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 498 visninger
0 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 13 timer siden / 527 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 13 timer siden / 125 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 17 timer siden / 228 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Nådens evangelium
4 minutter siden / 144 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Opprop til dugnad
6 minutter siden / 2106 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
10 minutter siden / 144 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
41 minutter siden / 144 visninger
Audun Aase kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 1 time siden / 200 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vis kirkelig solidaritet!
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Helge Erik Solberg kommenterte på
Skinne klart
rundt 4 timer siden / 527 visninger
Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 10 timer siden / 2106 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 11 timer siden / 125 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 12 timer siden / 2106 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 300 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 300 visninger
Les flere