Lars Gilberg

Alder: 55
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Turismens paradoks

Publisert 4 dager siden

Etter oljen skal vi visstnok leve av turismen. Vi skal vise fram de perlene som fort blir ødelagt av turister.

Jeg er turist selv. Dette sagt så ingen tror at jeg peker ut syndebukker uten å være et får i flokken.

Jeg skriver om alle oss som i vår lengsel etter urørt natur bidrar til at den urørte naturen forsvinner.

Vi som i vår fascinasjon over autentiske bydeler sørger for at det autentiske ved dem forsvinner.


Smakløst. Langs hele kysten av Norge er det nå en kamp mot vindmøller. Et kronargument mot dem er at vi ikke må rasere den naturen vi skal vise fram den dagen vi skal leve av turisme.

De som hevder dette, beskriver turismen som en fornybar næring; den er i vekst – og den vil neppe gå av moten før det å være på Instagram er blitt like smakløst som det å røyke i et barneselskap.

Og ja, turister er en fornybar ressurs i den forstand at antallet mennesker med penger til å reise øker omvendt proporsjonalt med antallet steder i verden som ikke er nedslitt av de samme turistene.


Kloakk i havet. Flytrafikken er forlengst blitt et virus i verdens blodomløp. Men cruisetrafikken har hittil sneket seg litt under radaren for de fleste. Hver eneste dag slipper et cruiseskip ut like mye forurensning som en million biler, rapporterer nettsiden greenworldwarriers.com

Kan dette tallet virkelig stemme? Ja, sier Transportøkonomisk institutt. Forklaringen er at bilindustrien ved hjelp av partikkelfiltre har tatt store steg for å eliminere utslippene, mens cruisetrafikkens utslipp av svovel, nitrogen og kloakk i liten grad har vært underlagt miljøkrav.

Et gjennomsnitts cruiseskip produserer 780.000 liter med kloakk per uke. Ifølge greenworldwarriers.com dumpet verdens cruiseskip i 2014 mer enn 3,7 milliarder liter ubehandlet kloakk rett i havet.


Helsefarlig. I fjor var det 2.200 anløp av cruiseskip i de 45 norske havnene som er dimensjonert for disse kolossene. På de siste 25 årene er antallet cruiseturister i Norge økt fra 100.000 til 800.000 tusen.

Alarmen er for lengst gått i Geiranger, bygda som i 2005 havnet på Unescos verdensarvliste. Siden den gang har antallet cruiseturister som setter sine bein på kaia blitt tredoblet. Samtidig er luftforurensningen blitt så høy at Folkehelseinstituttet betegnet den som helsefarlig i en rapport i fjor. Ja, luften kan i verste fall være dødelig, kom det fram.

Transportøkonomisk institutt anslår i sin framtidsskisse at cruisetrafikken i Norge bare vil øke, noe politikerne bør møte med krav om nullutslipp – selv om det kan begrense veksten.

De som frykter for turistinntektene, bør lese siste setning en gang til: TØI advarer ikke om mindre besøk. Det de sier er at det kan bli begrenset vekst i trafikken.


Lar møkka ligge. At de som lever av turismen også får merke bivirkningene, er ikke noe spesifikt nytt for norske fjorder.

I Barcelona diskuterer myndighetene hvordan turismen skal begrenses, etter at 30 millioner mennesker besøkte byen i fjor.

I Peru har regjeringen innført kvoter på Inka-stien opp til Machu Picchu, den glemte fjellbyen som alle plutselig ville se og tråkke på.

I Cinque Terra i Italia er vandreveien mellom de Unesco-listede kystbyene ofte stengt, da slitasjen gjør at det må drives kontinuerlig vedlikehold.

I Lofoten er mange grunneiere og fastboende grundig leie av turister som camper overalt og som lar møkka ligge igjen når de drar.


Må koste. Selv har jeg vært både i Barcelona, Machu Picchu, Cinque Terra og Lofoten. Jeg er en del av problemet. Og jeg har et forslag til hva som kan funke for å begrense slitasjen jeg og andre turister påfører natur og kultur:

Forurensning må prises. Faktisk tror jeg dette er det eneste som vil monne på sikt. Forurensning må koste så mye at vi velger å la være. 

Så kan man spørre – slik bompengemotstanderne gjør: Vil ikke slike avgifter skape klasseskiller? Hvem har råd til å kjøre bil, ta fly og reise på cruise hvis det skal svi økonomisk å gjøre det? De rikeste vil vel drite i avgiftene og fortsette som før? 


Turisttrusselen. Spørsmålene over beskriver faktisk i stor grad verden slik den er i dag. Det globale klasseskillet er der allerede. Vi i Norge er de rikeste av de rike som reiser på kryss og tvers uten å bekymre oss over om vi har råd. 

Samtidig har fire av fem mennesker i verden aldri sittet i et fly. Enda færre har vært på cruise.

Sett med reiselivsbransjens øyne er de 5,5 milliarder potensielle turister.

Gå til innlegget

Når identiteten er i spill

Publisert 18 dager siden

Det sies på seminarer at bedrifter som ikke forandrer seg, de dør.Etter kaffepausen sies det gjerne at bedrifter som mister sin identitet, de dør de også.

Det finnes drøyt 580.000 norske bedrifter. Av disse har 6.000 over ti ansatte. En av dem er Rosenborg Ballklubb. En bedrift med ekstremt høy medieprofil. Derfor er det blitt en snakkis langt utenfor fotballfamilien når klubben som har vunnet sju av de åtte siste titlene i Norge nå plutselig er et bånnlag.

Mange har sterke meninger om hva ledelsen i RBK har foretatt seg for å skusle bort den soleklare ledelsen de hadde i sin bransje. En som prøvde seg på høyttenking i sosiale medier sa det slik:

«Tenk deg en sushi-restaurant som ble kåret til Norges beste tre år på rad, men som likevel ikke var fornøyd, fordi de vil hevde seg i Europa. Hva gjør de? De ansetter en kokk som er middels god til å lage biff for å prøve å nå det målet».


Stygg sak. Fotballen er i likhet med andre bransjer stadig i fornyelse. Men få andre markeder er like målbare. Selv om man trekker fra litt for flaks og uflaks, er det bred enighet om at tabellen til slutt ikke lyver.

For 20 måneder siden slo Rosenborg ut Ajax i play-off til Europa League. Nå er Ajax ett av Europas fire beste lag, mens RBK ligger nest sist i ligaen som er ranket som nummer 29 i Europa.

Hva har skjedd? Rosenborgs ledelse mente i fjor sommer at klubben ikke levde opp til egne ambisjoner, selv om man lå an til å vinne både serie og cup, slik man pleide. Derfor sparket man suksesstrener Kåre Ingebrigtsen – og pådro seg en stygg rettssak, stygge tall i regnskapet og et stygt omdømmetap.


Umulig oppgave. Men da hadde man vel til gjengjeld en kanin man kunne trekke opp av hatten? Nei, man hadde ikke det. Man gikk på leting etter kaniner, men endte opp med ekorn. Sarpsborgs trener Geir Bakke takket endog nei til å trene Norges beste lag.

Han begrunnet det diplomatisk med at han hadde store nok oppgaver med å videreføre suksessen han hadde bygget opp i Sarpsborg. Men jeg mistenker at Bakke i tilegg så det umulige ved oppgaven han ble tilbudt.

Når man sparker en vinner, er det ingen hemmelighet hva som forventes av etterfølgeren. Det er opplagt på resultatnivå, og dersom man ikke er overbevist om hvordan dette skal oppnås på metodenivå, er det en klok handling å ikke la seg friste ut i ledelse.


Kundekontrakt. Fotballuniverset er nådeløst og fansen er raske til å bruke metaforer som snart er gått ut på dato i kirkene. 

Drømmen om en frelser kan på noen få kamper snu til fortvilelse over at man er på vei mot fortapelse.

Så fort kan det gå å skusle bort den kapitalen som er bygget opp gjennom flere tiår. Kontrakten mellom klubbledelse og tilskuere handler om tillit – et ord som staves likt begge veier og som sådan illustrerer et fenomen basert på gjensidighet.

Plattformen RBK-styret og deres nye trener Eirik Horneland står på i Trondheim, er i stor grad bygget opp av Nils Arne Eggen. Han var mannen som ledet Rosenborg da de slo Milan, Dortmund og Real Madrid.

«Det ska dæm ha, Real, dæm prøvd», uttalte Eggen storsinnet etterpå.


Filosofi. For 20 år siden satte Nils Arne Eggen seg ned sammen med Arne Dokken for å utarbeide det som skulle være Rosenborgs klubbfilosofi.

De definerte RBK som en klubb i underholdningsbransjen. De skulle spille offensiv og attraktiv fotball, være mer opptatt av å score enn å holde nullen. De skulle være folkelige og vektlegge kontinuitet. 

Da Eggen presenterte tankene for hele folket gjennom boka Godfoten i 2000, tydet salget på at dette var tanker som mange langt utenfor fotballfamilien tok til seg.

Eggen var en særdeles populær foredragsholder på seminarer i en rekke bedrifter. Han snakket om suksesskoden til RBK. Den het samhandling. Man utnyttet hverandres spisskompetanse og spilte hverandre gode.


Trygghet. Og da Eggen skulle forklare Ingar Skrede, forfatteren av boka Rosenborg - Svart på hvitt, om hvordan han tenkte som leder, begynte Eggen like godt med spørsmålet: «Har du hørt om Maslow»?

Joda, Skrede kjente til mannen bak den berømte behovspyramiden, teorien om at våre basisbehov må tilfredsstilles før man kan stille andre krav.

– Nest etter mat og drikke, trenger vi trygghet. Det er det viktigste for mennesket om vi skal skape noe, fastslo Eggen.

Her var han nok ved kjernen av det som plager bedriften Rosenborg i vår. Trygghet tar tid å bygge opp, mens utryggheten sprer seg fort.

Gå til innlegget

Dråpene i havet

Publisert rundt 2 måneder siden

Det største problemet med å slutte med oljen er at vi da må slutte med mye av det som oljen finansierer.

Debatten går nå i flere av våre politiske partier: Skal vi droppe å lete etter mer olje utenfor kysten vår? Skal vi rett og slett sette en sluttdato for eventyret?

Spørsmålene stilles i et klima av bekymring for at fossil energi gir kloden vår feber. Mange er urolige for at vi er på et punkt hvor det snart ikke er mulig å friskmelde moder jord igjen.

73 prosent av alle nordmenn mener likevel at det ikke hjelper klimaet å la oljen ligge, ifølge en fersk meningsmåling fra Kantar TNS.


Hver sjette krone. Det er nå 50 år siden Norge fant det første store feltet med det som er blitt betegnet som nasjonens sorte gull.

Samtidig er det gått 30 år siden politikerne våre var fremsynte nok til å opprette Oljefondet, som nå utgjør verdens største finansformue på 8.800 milliarder kroner.

Gjennom den såkalte handlingsregelen kunne finansministeren i fjor få statsbudsjettet til å gå opp ved å hente hver sjette krone fra penger vi har spart opp gjennom oljen.

Uten oljeutvinningen hadde det blitt dramatiske kutt i overføringene til bistand, barnehager, pensjon, pressestøtte, forsvar, forskning, kirker, miljøvern og en rekke andre gode formål.


Uten forsvar og sykehus. I perioden 2001-16 har staten brukt 1414 milliarder fra oljefondet. Gode formål som bistand og miljøvern har spist opp 47 prosent av de anvendte oljeinntektene i denne perioden.

I statsbudsjettet for i år sluser regjeringen Solberg 231 milliarder kroner fra oljefondet og inn i driften av Norge. Sjefredaktør i Avisenes nyhetsbyrå, Kjell Werner, skrev nylig en artikkel der han spurte hvor mye 231 milliarder egentlig er? Han svarte selv:

Uten disse pengene måtte vi stengt alle sykehusene og lagt ned Forsvaret.

I boka Oljeboblen skriver professor ved Handelshøyskolen Øystein Noreng om hvordan en styrt avvikling av oljevirksomheten i Norge nødvendigvis også vil være en styrt avvikling av velferdsstaten.

Om lag 170.000 nordmenn er i dag sysselsatt i oljenæringen, og disse vil selvsagt merke det først hvis arbeidsplassene blir borte. Men i neste omgang vil vi alle merke det på kroppen.


Skjemmende inngrep. Store omstillinger er alltid smertefulle. Men hvis de er nødvendige, så kan smerten bli enda større ved å ikke gjøre noe.

Spørsmålet er om vi er villige til å redusere forbruket vårt og klare oss uten goder vi er blitt så vant til at mange av oss tar dem for gitt?

En tredje vei er å erstatte oljen med andre energikilder, men alternativene er ikke gode. 

86 prosent av energien i verden kommer per i dag fra fossile energikilder. Denne andelen har vært uforandret i 30 år.

Norge skaffet seg lenge før det en fornybar energiressurs gjennom utbygging av vannkraft. De færreste land har de samme mulighetene.

Sol- og vindkraft dekker i dag to prosent av verdens energibehov. Vindkraften er utskjelt ettersom den både er dyr og fører til veldig skjemmende inngrep i naturen. 


Mer og mer kull. Norge står i dag for to prosent av verdens oljeproduksjon. Andelen er liten, men oljemarkedet er en finstemt mekanisme der små hendelser kan få store utslag. Akkurat nå er produksjonen i verden større enn etterspørselen, noe som gjør at prisene er lavere enn for ti år siden.

Etterspørselen henger blant annet sammen med at store nasjoner som Kina, India, Brasil, Japan og Sør-Afrika faktisk driver storstilt utbygging av kullkraftverk.

Ifølge Øystein Noreng planlegger Japan 45 nye kullkraftverk som erstatning for kjernekraftverk. Kina senker takten i nybyggingen, men kullforbruket øker både der og i verden som helhet.


Forsakelser. Målt mot kull er oljen det minste ondet. Det er alle enige om.

Men det ondes problem er i bunn og grunn et spørsmål om tilbøyelighetene vi alle bærer i oss. Presten Sunniva Gylver er inne på dette i en kronikk publisert i Forfatternes klimaaksjon:

«Som en statsstøttet folkekirke, fullstendig avhengig av en oljebasert statlig økonomi, står Den norske kirke midt i dette med begge beina. Med vår avhengighet av oljen, kan man få abstinenser bare ved tanken. Et Norge uten oljeutvinning er rett og slett vanskelig å se for seg», erkjenner hun.

Likevel er hun klar på at det er i den retningen vi må gå. Det vil bli en ferd der hvert individs forsakelser må bli store, men der summen av mange dråper til slutt blir et hav.

Spørsmålet er: Hvor mange er motiverte for det offeret som et oljekutt vil innebære?

Gå til innlegget

Gladnytt om sult og nød

Publisert 3 måneder siden

Hvis man vil se det store bildet, er mediene ofte til liten hjelp. Her er et forsøk på å fortelle noen gode nyheter om tragedier.

Som fadder i Redd Barna får jeg jevnlig organisasjonens blad tilsendt. I vinter kom et temanummer om sult. Her framgår det at 50 millioner barn i verden sulter og at 8000 barn dør hver dag fordi de har for lite mat.

Tallene og tragediene er vonde å ta inn over seg – ikke minst fordi vi vet at det er nok mat i verden, om den blir fordelt på skikkelig vis.

Både Redd Barna og aviser som Vårt Land gjør rett å skrive om katastrofene, krigene, tørken og klimaendringene. Og vi burde skrevet mer.

Likevel er det noe som blir borte i nyhetsstrømmen, og det er det store bildet. Dette blir gjerne uttrykt slik når man skal forklare hvordan journalistikk fungerer:

Når 100 fly lander uten problemer, er det ikke en nyhet. Når ett fly ikke gjør det, er det en nyhet.

Denne mekanismen gjør at de fleste av oss ikke får med oss det positive som skjer i verden. Vi lever i den tro at det uvanlige er det vanlige.


Test deg selv! Som en motvekt anbefaler jeg alle å lese boka «Factfulness» av Hans Rosling. Den populære svenske professoren la alt annet til side for å fullføre dette viktige verket det siste året han levde med sin kreftdiagnose.

Før jeg går videre tar jeg med et par av testspørsmålene til Rosling:

• Tror du verdens fattigdom de siste 20 årene er nesten fordoblet eller nesten halvert?

• Er den forventede levealderen i verden i dag 50 eller 70 år?

• Har antall mennesker som årlig dør av naturkatastrofer i verden fordoblet seg de siste 100 årene eller blitt redusert til under halvparten?

Rosling stiller lignende spørsmål om utdannelse, vaksiner, sult og likestilling. Gjennomgående tror de som svarer at det verste alternativet er det riktige. Og det er konsekvent feil.

Alle grupper Rosling har testet tror at verden er mer skremmende, voldelig og håpløs enn den er. Vårt syn på verden er så forvrengt at det er verre enn å ikke ha noen kunnskap i det hele tatt, fastslår professoren og WHO-rådgiveren.


Frykt og fordommer. Hans hovedforklaring på misforholdet er at vårt verdensbilde skriver seg fra den tiden da våre lærere gikk på skolen. Bildet er utdatert.

Dessuten domineres mediene av såkalte negative nyheter. Unntakene er mer spektakulære enn regelen. Frykt får oss til å klikke. Og når frykten overtar hjernen, blir den resistent mot fakta.

Bare 16 prosent av oss nordmenn klarte å svare riktig på Roslings spørsmål om hvordan antall dødsfall som følge av naturkatastrofer i verden har endret seg de siste 100 årene,

Det er langt under hva man ville oppnådd dersom man kastet terning over svaralternativene.

Og Rosling var snill i spørsmålsstillingen da han foreslo «under halvparten». For faren for å dø av naturkatastrofer har faktisk sunket til seks prosent av hva det var i 1920.


Gode nyheter. Her er noen flere bidrag til det store bildet mange av oss ikke ser:

Fram til 1966 levde over halvparten av menneskene i verden i ekstrem fattigdom. For bare 20 år siden var dette tallet redusert til tre av ti. Nå er det nede på under en av ti.

I 1930 var 0,2 prosent av verdens landoverflate vernet. 90 år senere er hele 15 prosent omgjort til naturreservater.

Fram til 1980 fikk hver kvinne i Iran i gjennomsnitt sju barn. I dag føder hver kvinne i Iran 1,6 barn. Det er lavere enn fødselstallene både i USA og Sverige.

På effektivt vis forklarer Rosling hvordan fødselsraten går ned når inntekten øker og barnedødeligheten forsvinner. Dette gjør at verdens folketall vil stabilisere seg rundt 11 milliarder. Det er uvitenskapelig å frykte en ny dobling, fastslår Rosling.


Barna i Afrika. De fleste av oss har lært at barna i Afrika lider. Og mange afrikanske barn gjør det. Men de er unntakene.

Rosling fastslår at de 50 landene i Afrika sør for Sahara faktisk har redusert barnedødeligheten raskere enn Sverige noensinne klarte.

Fem store afrikanske land – Tunisia, Algerie, Marokko, Libya og Egypt, har en forventet levealder på 72 år, høyere enn levealderen i Sverige i 1970.

Samtidig: Det aner meg at noen likevel vil tenke at tittelen på denne artikkelen er ufølsom eller støtende. Jeg kan forstå det. Hvert eneste menneske som lider av sult og nød er selvfølgelig ett for mye.

Tittelen ble likevel valgt bevisst for å få deg til å lese noe viktig. Det er en god nyhet når en tragedie minsker dramatisk i omfang, selv om det fortsatt er en tragedie.

Gå til innlegget

Spar oss for slitne og snørrete Johaug!

Publisert 3 måneder siden

Hadde Therese Johaug levd på sin bestemors tid, ville hun ikke fått konkurrere på ski. Menn mente da at jenter i skisporet var et svett, snørrete, uskjønt og usømmelig syn.

Min første jobb som utsendt journalist for Vårt Land var til VM i Seefeld i 1985. Anette Bøe vant to gull for Norge og de norske jentene vant firedobbelt på den lengste distansen. 

34 år etterpå forventer de fleste at en ny norsk VM-dronning skal kåres på samme sted. De ti neste dagene får vi se om Therese Johaug klarer å ta opp arven etter Marit Bjørgen, tidenes mestvinnende vinterolympier. VG spådde tirsdag at Johaug tar fire gull i Seefeld.

Hittil har Johaug vunnet 11 av 11 renn hun har stilt opp i etter at hun kom «tebakersatt», som hun selv kaller comebacket etter dopingdommen. Hennes samlede seiersmargin er på over seks minutter, mer enn et halvminutt per mil.


Nedslått og kvalm. Med en slik superkvinne i norske farger er det lett å glemme at for våre bestemødre ble langrenn regnet som usømmelig.

Dagbladets daværende sportsredaktør, Leif Isdahl, skrev følgende kommentar etter kvinnenes 10 km under VM i Lahti i 1958:

«Gårsdagens kvinnelangren er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne måtte føle seg fornedret på sitt kjønns vegne, så uskjønt var dette innslaget i årets verdensmesterskap at man gikk nedslått og kvalm hjem fra skistadion».

Isdahl var ikke ferdig:

«Det var rent vondt å se hvordan jentene kom inn gjennomsvette og segneferdige, bustete på håret og grimete i ansiktet. Bare et par hederlige unntak fantes, blant dem Norges Ingrid Wigernæs, som til og med holdt make-up'en i orden».


Svette og snørrete. Ingrid Wigernæs (91) ga i et intervju med Vårt Land for noen år siden et godt innblikk i hvordan det var å være kvinnelig skipioner på 60-tallet:

«Jeg husker at damer i skreddersydde drakter snudde seg vekk i avsky og holdt seg for nesen når jeg gikk forbi dem».

https://www.vl.no/helg/kvinner-skulle-ikke-svette-og-slite-1.300881

Wigernæs hadde gått over i trenerrollen da trioen Inger Aufles, Babben Enger og Berit Mørdre tok OL-gull i stafett for 51 år siden. Men selv om «jentutn» til Wigernæs ble mektig populære i Norge, var ikke slaget i sporet vunnet. Så sent som på 80-tallet raste det en debatt i Adresseavisens spalter der flere skribenter mente at det var ille nok at kvinner fikk konkurrere; TV-seerne burde i det minste bli spart for å få nærbilder av svette og snørrete kvinner rett inn i stua.

Vi kan le av dette i dag. Men så sent som mandag denne uka meldte tyske aviser at overføringen av helgens kamp mellom Augsburg og Bayern München ble stoppet på den iranske TV-kanalen IRIB. Årsak: Kampen ble dømt av en kvinne. Og Bibiana Steinhaus gikk i kortbukser.


Vågal distanse. Skijentene var slett ikke de enste som fikk merke fordommene. Friidretten var om mulig enda mer konservativ. Da løperdronningen Grete Waitz var 18 år – i 1971 – fikk ikke kvinner lov å løpe lenger enn 800 meter i mesterskap. Og da man tre år senere var så vågale å innføre 3000 meter, avfødte dette følgende kommentar i Norges Friidrettsforbunds eget blad:

«Selv om enkelte kan gjennomføre 3000 meter, vil de fleste se forferdelige ut mot slutten».

Estetiske fordommer – som ingen mannlig utøver noen gang var blitt rammet av – kunne i verste fall ødelagt karrieren til Norges mest populære idrettskvinne noensinne. Heldigvis lot ikke Grete Waitz seg stoppe. Hun dro til New York, byen der det var lov for jenter å løpe maraton. Hun vant løpet hele ni ganger og inspirerte en hel generasjon norske kvinner til å komme seg ut døra og kjenne sin egen puls.


Maskuline muskler. Først i 1976 – året etter FNs kvinneår – fikk kvinner adgang til å være med i Birkebeinerrennet på ski fra Rena til Lillehammer. Slike funfacts er det mange av i Hanna Nordbergs nye bok «Skijentene. Best i verden». Den er en deskriptiv beskrivelse av utviklingen. Men normene jentene har kjempet mot blir i liten grad drøftet.

Det ville for eksempel vært interessant å spore hvor de kommer fra, fordommene mot musklene til Marit Bjørgen. En rekke ganger ble Bjørgen utsatt for hets fordi hun var for kraftig bygd. Marit selv fortalte til Dagbladet at hun prøvde å skjule musklene sine hver gang det skulle tas bilder.

At muskler per definisjon er noe maskulint er nok i ferd med å endre seg i det norske samfunnet. Riktignok blir det færre jenter som vokser opp på gård – slik Bjørgen og Johaug har gjort – og på den måten utvikler kroppen gjennom fysisk arbeid. Men stadig flere bruker mye tid å trene seg sterke på fritiden. Og de som gjør det, gjemmer sjelden bort resultatet når de presenterer seg selv på sosiale medier.


Estetikk. Det jeg selv husker best fra VM i Seefeld for 34 år siden er at dette var mesterskapet hvor skøyting plutselig slo gjennom som teknikk. Resultatene viste at de norske jentene taklet den kaotiske omstillingen bedre enn gutta.

Kanskje var det noen som var litt for opphengt i det estetiske?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
7 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
25 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere