Lars Gilberg

Alder: 54
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Når korthuset kollapser

Publisert 29 dager siden - 833 visninger

Litt rart må det være for Kevin Spacey, mannen som spiller USAs president, at han mister jobben for å ha gjort det samme som USAs virkelige president.

Det har gått en måned siden skuespilleren Alyssa Milano skrev følgende på Twitter:

«Hvis alle kvinner som er blitt seksuelt trakassert eller overfalt skrev «me too» i en statusoppdatering, vil vi kunne gi folk en følelse av omfanget av dette problemet».

Milano utløste er ras av beretninger om overgrep og overtråkk. Kjente og mektige personer i USA, England, Sverige og Norge har allerede mistet jobbene sine som følge av at ofrene nå står fram med sine historier.

Det gjelder ikke bare kvinner. Flere menn har også fortalt om seksuell trakassering. Dette har nå slått tilbake på den homofile skuespilleren Kevin Spacey. Han har de siste årene vært den store stjernen i House of Cards, der han har spilt president Francis John Underwood.

Den jobben har den dobbelte Oscar-vinneren nå mistet. Sist uke ble det også kjent at den ferdiginnspilte filmen «Gore» med Spacey i hovedrollen legges død.

Garderobeprat

Mange jubler over at ofrene endelig blir hørt og at tidligere urørbare kjendiser nå blir revet ned av stjernehimmelen. De betegner «#metoo» som et mulig vannskille i vår sterkt seksualiserte kultur. For heretter vil vel alle som bruker makten sin til å tråkke over andres intimgrenser bli nødt til å tenke seg om to ganger?

Mon det? Det amerikanske folket valgte i fjor Donald Trump til sin president. Det gjorde de til tross for at de kunne høre lydopptak der Trump skrøt av hvordan han bruker sin kjendisstatus til å beføle kvinner uten å vente på deres samtykke.

«Når du er en stjerne, lar de deg gjøre det. Du kan gjøre hva som helst», sa Trump i 2005.

I presidentvalgkampen i fjor bagatelliserte han sine egne uttalelser ved å kalle det «garderobe- prat». Med andre ord: En type prat som ikke hører hjemme i det offentlige rom. Fordi praten beskriver handlinger som offisielt sett ikke har foregått.

Grenseløs

Mange kvinner har gjennom årene fortalt om overtramp fra Trump, ikke minst i den tiden han var missegeneral. Minst like mange er etter alt å dømme kjøpt til taushet med en god dose penger.

Fra Kevin Spaceys synspunkt må det være absurd å se at Trump nå i 12 dager har reist rundt i Asia som USAs president, samtidig som han selv har mistet all ære. Hvordan tillater den amerikanske opinionen en slik dobbel standard?

Én ting er at USAs nåværende president har sabotert sin egen moralske autoritet. Det bekymrer neppe ham selv, og kanskje ikke de som stemte på ham. Men hvorfor valgte folket å sette sitt OK-stempel på en oppførsel som gjør mennesker rundt presidenten til byttedyr?

Kan det være slik at tilstrekkelig mange faktisk ønsker å ha en fyr som ikke respekterer andres grenser – selv om hele valgkampen hans handlet om grensekontroll – som leder for nasjonen?

Rovdyr

Det er to grunner til at personer med makt og berømmelse overskrider andres grenser oftere enn det gjennomsnittspersonen gjør :

1. De får muligheten til det. Mange står i kø for å please dem på ulike måter til enhver tid.

2. De har skaffet seg den posisjonen de har ved å bruke andre som instrumenter for seg selv.

I sin bok Slik blir man rik forklarer Donald Trump hvorfor han ser på seg selv som et rovdyr. Med disse ordene oppfordrer han de håpefulle kandidatene i TV-showet The Apprentice til å bli mer kyniske:

«Det er en jungel der ute. Vi er verre enn løver – de gjør det i hvert fall for maten. Vi gjør det fordi det er selve jakten som gir oss glede».

Du skal ikke ha sett mange naturprogrammer på TV for å skjønne at alle rovdyr i naturen har en egen evne til å zoome seg inn på svake byttedyr.

Også i mennesket som art kan det se ut som denne driften ligger dypt forankret biologisk. For mange vil moral, kultur og sivilisasjon holdet dette instinktet i sjakk, men tydeligvis ikke for alle.

Korthus

Når mediene nå er fulle av historier om overgrep, kan det hende at mange av de som har vært jegere får smake litt på følelsen av hvordan det er å være bytte.

Her skal det sies at det kan være et stygt syn også når mediene jager i flokk. Samt at anklager ikke er det samme som bevis.

Likevel ligger det forhåpentlig en god allmennpreventiv effekt i det som nå skjer: Noen maktmennesker vil kanskje miste følelsen av at de kan gjøre som de vil – og slippe unna med det.

For når korthuset kunne rase sammen så plutselig for mannen som spilte amerikansk president, så kan vel ingen være trygge.

Nesten ingen.

Gå til innlegget

Smertefrie piskeslag

Publisert rundt 2 måneder siden - 820 visninger

Når den saudiarabiske ambassadøren forteller det norske folk om piskingens kvaliteter, stiller jeg meg tvilende til om han noen gang er blitt pisket selv.

‘La meg fortelle dere noe om pisking’, sa ambassadør Esam Abid Al Thagafi til Aftenposten i helgen:

«Piskeslagene er relativt
svake. De smerter ikke kroppen fysisk».

Der fikk de noe å tenke på, de trofaste demonstrantene fra
Amnesty som nå over 70 ganger – den første fredagen hver måned – har møtt opp uten for Al Thagafis ambassade i Frøyas gate i Oslo for å protestere mot avstraffelsen av den saudiarabiske bloggeren Raif Badawi.

Badawi ble i 2012 dømt til ti års fengsel og 1.000 piskeslag for å ha opprettet en nettside for sosial og liberal debatt. Eller som det het i dommen: For å ha fornærmet islam.

«Man har rett til å avstraffe en person som bryter sitt lands
eller religionens lover og regler», fastslår ambassadøren overfor Aftenposten.

Religiøst politi

Mens Al Thagafi er Saudi-Arabias mann i Norge, har Carl Schiøtz Wibye vært Norges ambassadør i Saudi-Arabia fra 2009 til 2014. Basert på sin erfaring med ørken­landet har han skrevet boken Terrorens rike.

Der forteller han om «Komiteen for fremme av sømmelighet og forebygging av lastefullhet», et religiøst politi bestående av 10.000 statslønnede menn som rapporterer og straffer brudd på de detaljerte levereglene som det forventes at saudiske borgere underkaster seg.

Reglene bygger på en wahhabistisk forståelse av islam, oppkalt etter grunnleggeren
Muhammad ibn Abdul Wahhab (1703-92). Han ville rense islam for alle tilpasninger som var gjort de siste tusen årene, slik at
dagens muslimer skal følge
samme leveregler som det profeten gjorde i den arabiske ørkenen på 600-tallet.

Det betyr at alle andre troende, enten de er kristne, jøder, buddhister, sjiaer eller moderate muslimer er å anse som vantro. Og de vantro har man en religiøs plikt til å bekjempe.

Denne versjonen av islam – og dens eneggede tvilling
salafismen – er ved hjelp av oljeformuen til Saudi-Arabia blitt spredt og forkynt i koranskoler og moskeer over hele kloden. I Norge har denne påvirkningen vært tydeligst hos Islam.net, en ungdomsorganisasjon med over 2000 medlemmer. Åsne Seierstad påviser i boken To søstre hvordan to vanlige jenter
fra Bærum ble radikalisert i
dette miljøet, slik at de dro til Syria for gifte seg med jihadister i IS.

Steining

Islam Nets leder
Fahad Qureshi ropte følgende fra talerstolen på en konferanse i Oslo i 2013:

«Hvor mange av dere er enige i at straffen som er beskrevet i Koranen og sunnah – hvorvidt det er død, hvorvidt det er steining for utroskap, uansett hva det er, så lenge det er fra Allah og hans profet – er den best mulige straffen for menneskeheten – og at den burde praktiseres i hele verden?»

Illevarslende mange av de 1500 ungdommene i salen rakte hånda i været. Jentene satt adskilt fra guttene, for i denne retningen av islam er det lite som minner om likestilling mellom kjønnene.

I det wahhabistiske idealsamfunnet i Saudi-Arabia blir kvinner behandlet som annenrangs borgere.

De må dekke seg til, ha mannlig verge og om de vil anmelde voldtekt, må de ha fire mannlige øyenvitner.

Naturlig nok blir få menn dømt for voldtekt. Den vanligste utgangen på slike saker er at kvinnen blir dømt til fengsel, siden hun har «innrømmet utroskap».

Arroganse

Hvorfor jeg nevner alt dette – nå som jeg kunne skrevet en gladsak om at saudiske kvinner endelig skal få lov til å kjøre bil?

Fordi ambassadøren uttaler seg så arrogant at han må være overbevist om at dette er noe vi nordmenn ikke reagerer mot med mindre vi blir utsatt for det selv.

Al Thagafi representerer en stat som ifølge den norske
ambassadøren med lang tjeneste­tid i Saudi-Arabia kun tillater
ekstremversjonen av en bestemt religion, og som samtidig finansierer misjon i andre land.
Misjonærene benytter seg av våre
sekulære verdier som ytrings­frihet, trosfrihet og toleranse – til å undergrave nettopp disse verdiene.

Schiøtz Wibye og Seierstads bøker er forstemmende fortellinger om hvilken tiltrekning wahhabismen har på dem som foretrekker ferdig innpakkede svar på alle spørsmål, uten rom for tanker eller tvil. Den altomfattende listen av forbud og påbud som utgis for å være veien til himmelen, byr også på et perfekt partnerskap for et en stat som ønsker å kontrollere sine
borgere.

Aftenposten skal ha takk for at de lot ambassadør Al Thagafi få så snille spørsmål at han falt for fristelsen til å promotere pisking.

Gå til innlegget

Løven i jungelen

Publisert 3 måneder siden - 810 visninger

Krig eller ikke krig mot «Rocket Man» i Nord-Korea? Mannen som holder ­fingeren på atomknappen har sin egen måte å tenke på.

Mye er sagt og skrevet om hvordan Donald Trump tar beslutninger. Jeg har nå gått til selve grunnteksten: Hans 13 år gamle bok, utgitt på norsk av Hegnar Media: Slik blir man rik.

Mens Trump denne uken taler i FN og samtidig sender uklare signaler om klima, immigranter og bruk av våpen som «sprer ild og vrede verden aldri har sett før», skal jeg bruke anledningen til å se litt nærmere på den amerikanske presidentens rasjonalitet.

I kapittelet «Noen ganger må man bære nag» lister Trump opp personer som har sviktet ham, og som det derfor er viktig for ham å straffe og håne.

«Jeg har sagt det mange ganger at hvis noen lurer deg, så ta igjen. Jeg tråkket en gang ut i det ved å gjenta dette budet for en forsamling på 2.000 mennesker, deriblant 20 prester. Jeg fikk litt pes for den.

‘Min sønn, jeg trodde du var et mye bedre menneske’, sa en av dem til meg.

Jeg svarte: ‘Fader, jeg har stor respekt for deg. Du ender opp i himmelen. Det gjør sannsynligvis ikke jeg. Men for å være ærlig, så må jeg leve etter mine prinsipper så lenge vi er på jorden’.

Og prinsippene, forklarer Trump, er disse:

«Hvis noen gjør vondt mot deg, gå etter dem så hardt og ondskapsfullt som du bare kan. Som det står i Bibelen: «et øye for et øye». Vær paranoid. Jeg vet at ­dette ikke setter noen av oss i et godt lys, men la oss være realistiske. Det er fullt mulig at til og med bestekameraten din er ute etter å ta din kone eller pengene dine. Som jeg sier i hver episode av «The Apprentice»: Det er en jungel der ute. Vi er verre enn løver, de gjør det i hvert fall for maten. Vi gjør det fordi det er selve jakten som gir oss glede».

Tegneseriefigur

På innsiden av omslaget til Slik blir man rik står det at Donald J. Trump er selve definisjonen på den amerikanske suksesshistorien, der han stadig setter nye standarder for fullkommenhet».

Ordvalget minner meg om fraser man hører om religiøse ­guruer som L. Ron Hubbard eller menn med lengre skjegg, for ikke å snakke om de lovprisningene man finner av den kjære lederen i Nord-Korea.

Trump har tilsynelatende et selvbilde som matcher det meste av hva vi har sett av persondyrkelse i historien. At noen mener han framstår som en tegneserie­figur, preller bare av:

«Jeg har sett oppslag hvor jeg er blitt omtalt som en tegneserieutgave av storbyens eiendomsmogul, med den nydelige kjæresten, et privatfly, private golfbaner og en penthouseleilighet med marmorgulv og baderomseffekter i gull. Men min tegneserie er ekte. Jeg skaper min egen tegneserie, og jeg elsker å leve i den. Skal du tenke stort, tenk stort. Skal du leve, lev romslig», oppfordrer Trump.

Noe å tenke på for alle som ­lever under trange kår.

For nonner

Donald J. Trump kan kritiseres for mye, men ikke for å sette sitt lys under en skjeppe, slik det advares mot hos evangelisten Matteus i Bibelen. Ordet er igjen Trumps eget:

«Enkelte skriver at jeg er en skrytepave, men de fatter ikke poenget. Jeg tror på det jeg sier, og jeg leverer varene. Vier du livet ditt til et skaperverk, har tro på det du gjør og det du presterer er fremragende, så må du for pokker fortelle folk om det. Beskjedenhet er for nonner og terapeuter».

Få ting er viktigere for Donald Trump enn å være en vinner. I det minste framstå som en. Og skal han klare det, er han avhengig av at mange andre fyller rollene som tapere. I boken sin forteller han om en venn som var en ­bemerkelsesverdig ulykkesfugl. ­Etter et av hans mange uhell var han innlagt på ­sykehus lenge. Da han skulle kjøres hjem, ble han fraktet i ­ambulanse. På veien ble ambulansen innblandet i en spektakulær kollisjon. Trumps venn måtte kjøres tilbake til sykehuset i en annen ambulanse.

Dette skaper følgende refleksjon hos Trump:

«Hva kan jeg si? Han var kanskje bare en utrolig uheldig fyr. ­Eller kanskje han er en taper. Jeg vet at det kan høres rått ut, men la oss være ærlige: Enkelte 
­mennesker er tapere. Høyden ­tapere opererer i er så lav at de burde gå rundt i dykkerdrakter. På høydekartet befinner de seg under havnivå».

Pistol

Om noen ligger våken om natten og tenker på at klimaendringer eller atomvåpen kan sende de fleste av oss under havnivå, kan det være greit å vite hvordan Trump tenker når han selv blir truet.

Når noen holder en pistol mot han, blir han ikke skremt. Hvorfor?

Han ser på seg selv som ­avtrekkeren.

Gå til innlegget

Politisk pakkeproblem

Publisert 4 måneder siden - 390 visninger

Så står jeg der da, i det lille avlukket, og skal forhåndsstemme. Jeg lytter til den indre stemmen. Den sier ja og nei. Til alle.

Jeg blir stående og lure på hvorfor kombinasjonen av meninger er pakket slik de er i de ulike partiprogrammene.

Selv liker jeg multikultur, men likevel er jeg kritisk til at Norge importerer ideologi med klare fascistiske trekk.
Jeg er grunnleggende liberal, men jeg liker ikke frislipp av snø- og vannskutere i naturen.
Jeg er for mer bruk av sykkel, men kjenner motvilje mot å gi fra meg frihetsfølelsen det gir å kunne bruke bil.
Jeg er skeptisk til all sentraliseringen i samfunnet, men jeg skjønner ikke hvorfor en stemme i den retningen skal bli en stemme for et Norge uten ulv.
Jeg er enig i at arbeid for alle er bra, men mener løsningen er å dele på arbeidet slik at alle jobber mindre.
Jeg syns vår nåværende statsminister har utviklet seg til å bli en trygg landsmoder, men jeg er flau over hvor underdanig hun har opptrådt i forhold til kommunistene i Kina.

 

Demokrati. Jeg står der og kjenner på demokratiets kjerne: Når alle skal bli hørt, kan ingen bli hørt fullt ut.
Selv om vi har et mylder av partier i Norge – bare prøv å se det med amerikanske briller – så opplever vi likevel at partiene er for store og mangfoldige til at vi kan være enige med dem i alt. Til og med et parti som KrF, som kjemper mot sperregrensen, slites av fløyer som vil i helt ulike retninger.
Velger man å stemme på de største partiene, Arbeiderpartiet eller Høyre, må man likevel finne seg i ett ufravikelig faktum etter valget:
Ingen av dem kan danne regjering og starte arbeidet med å gjennomføre sitt program uten å samarbeide med andre.
Med andre ord: Uansett hvem man stemmer på, så vil det bli en stemme til en konstellasjon der man sannsynligvis er skeptisk til en eller flere parter.

 

Paraply. Jeg innrømmer å ha vært en lite trofast velger. Av alle de partiene jeg har valgt å stemme på, er nok stemmen min i Stortingsvalget i 2001 den mest odde. Da stemte jeg på komikerduoen Atle Antonsens og Johan Goldens Det politiske parti.
Dette partiets viktigste standpunkt var at de ikke sto for noe selv. Partiet skulle til enhver tid mene det samme som folket. De målbar en type direkte demokrati hvor medlemmene gjennom voteringer på nett skulle avgjøre hva partiets representanter skulle stemme i enhver sak. Eksempelvis: Hvis det viste seg at 75 prosent av medlemmene var mot EU og 25 prosent var for, så ville partiet med en tenkt stortingsgruppe på fire representanter la tre stemme mot og en stemme for.
Jeg antar at dette partiet er gått i glemmeboken for de fleste. Men noen husker kanskje logoen deres. Det var en paraply. Symbolet på at de dekket hele det politiske landskapet.
Inkludert meg fikk Det politiske parti 19.457 stemmer. Det utgjorde 0,8 prosent av stemmene på landsbasis. Man kan dermed si at den norske befolkningen vendte tommelen ned for ideen om direkte demokrati. De fleste skjønte vel at en stemme i den retningen ville være såkalt bortkastet. Om man da ikke skulle skrive en kommentar om det 16 år senere.

 

Diktatur. En fyr jeg kjenner har som prinsipp at han alltid prøver å stemme på et parti som ikke havner i posisjon. Hans begrunnelse: Da kan han ikke holdes medansvarlig for utviklingen i samfunnet de neste fire årene.
Ja, hva gjør man vel ikke for å beholde retten til å klage?
78 prosent av alle nordmenn deltok i forrige Stortingsvalg. Jeg antar at så godt som alle gjorde det fordi de ønsket å være med på å bestemme retningen videre for landet de bor i.
Det ligger i kortene når så mange skal bestemme at ingen vil bli helt fornøyd. Dette skiller demokratiet fra diktaturet. I sistnevnte styreform vil man i det minste finne en person som er fornøyd med de fleste beslutningene.

 

Hårreisende. Da jeg sto der i avlukket og følte meg sjakk matt over å måtte velge hva jeg støttet og svelge kameler i en og samme operasjon, så var det moro å leke med følgende tanke: Tenk om jeg kunne valgt tre saker fra hvert partiprogram og satt dem sammen til et parti helt etter mitt eget hjerte?
Det hadde nok blitt et originalt og lite parti. Mange andre velgere ville nok betraktet det som inkonsekvent i sin måte å sette sammen synspunkter på. Noen ville nok tenkt at dette partiet skulle de gjerne støttet, om det bare ikke var for ett eller to helt hårreisende standpunkter.

Gå til innlegget

Å leve ved en vulkan

Publisert 4 måneder siden - 655 visninger

Ingen vinner kampen mot kreft. I beste fall kan man få en våpenhvile. Men dypest sett er krigsmetaforene ubrukelige.

I disse tider hvor president Donald Trump daglig blamerer seg selv på Twitter, er det kanskje på sin plass å vie litt oppmerksomhet til Twitter-meldingen som forgjengeren Barack Obama sendte for to uker siden:
«John McCain is an American hero & one of the bravest fighters I've ever known. Cancer doesnt know what it's up against. Give it hell, John».
Obamas melding er blitt en snakkis. Vi skjønner hva han prøver å si. Mange av oss ordlegger oss omtrent på samme måte. Og alle håper det går slik Obama tror.
Likevel blir det feil. Det blir feil for de fleste som har eller har hatt kreft.
Dermed blir det feil for utrolig mange. For fire av ti nordmenn kommer til å få kreft i løpet av livet, ifølge Folkehelseinstituttet.

Tapere. Hvorfor det er misvisende å snakke om kreft som en krig som kan vinnes, skal jeg komme tilbake til. Det handler om mer enn at retorikken framstiller de som dør som tapere.
Men først: Bare dager etter at han ble diagnostisert med kreft, reiste den 81 år gamle senatoren John McCain over 300 mil til Washington, der hans stemme ble avgjørende i president Trumps kamp for å ta opp igjen debatten om å bygge ned helseforsikringen Obamacare.
Men bare noen dager senere snudde McCain og stemte mot et konkret forslag fra Trump og sitt eget parti. Han ville ikke være med på å frata 30 millioner amerikanere helseforsikringen som ble innført av hans egen rival, Barack Obama, under presidentvalget i 2008.
Når Obama skriver at McCain er en sann helt, har han de fleste amerikanere med seg. Kanskje unntatt dagens president, som under valgkampen uttalte at McCain ikke er noen helt, for helter blir ikke tatt til fange.
McCain var pilot i et bombefly da han ble skutt ned under Vietnamkrigen. Han brakk begge beina og ble torturert i fangenskap. Etter seks år som krigsfange i Nord-Vietnam ble han tilbudt amnesti. McCain avslo å bli satt fri dersom medfangene hans ikke ble løslatt samtidig.
Etter dette, ble torturen enda mer intens. Så ja, John McCain vet et og annet om det å kjempe.
Men kreft er ingen krig. Det finnes ingen ytre fiende. Det er ens egen kropp som gjør opprør.

Besvergelse. Kanskje er ikke språk så viktig, tenker du. Vi forstår jo de velmente intensjonene når noen prøver å si noe støttende.
Men språk er viktig. For en som går på cellegift, strålebehandling eller venter på operasjon, er det nærliggende å oppfatte andres besvergelser om at krigen skal vinnes mer som et forsøk på å overbevise seg selv - enn et forsøk på å ta inn over seg den fysiske og følelsesmessige virkeligheten som den kreftrammede befinner seg i.
Og når vi snakker om språk: I boka «Faen ta skjebnen» beskriver John Green sitt arbeid med kreftsyk ungdom. Hans budskap er at et kort liv kan være et godt liv. Det er ikke slik at du har vunnet her i livet, selv om du blir 90 år, påpeker han.

Tre ord. I møte med døden, står vi alle på like fot, heter det. Men er det riktig? Har den godt bemidlede senatoren John McCain og de hjemløse han representerer den samme tilgangen på behandling når de får kreft?
Svaret gir seg selv. Og forskningen viser at både forekomst av kreft og dødelighet av sykdommen avhenger av hvor man befinner seg på den sosiale rangstigen. Jo høyere utdanning og lønn folk har, jo mindre er sjansen for at de får kreft. Samtidig har de bedre odds dersom de først har fått sykdommen.
Likevel er det slik at kreft rammer i alle samfunnslag. Politikere, popstjerner, milliardærer, biskoper og olympiske mestere blir rammet. Når førti prosent av oss skal få høre de tre skremmende ordene, så er det all grunn til å tenke gjennom hvordan vi egentlig snakker om kreft.

Vänta inte. Journalisten Marthe Reienes var ung, full av drømmer og planla å få barn da legen hennes for fire år siden sa at hun hadde kreft. Reienes har nå skrevet sin historie i boken «Å endres gjennom smerte»:
«Jeg lever tett på en vulkan som jeg frykter kan få utbrudd når som helst», skriver hun.
Det slår meg at metaforen om vulkanen er helt annerledes enn metaforene om krig.
For kreft er naturkrefter. Det er brutalt, men det er ikke ondskap. Og et nylig utbrudd gir ingen garanti for at det ikke kommer flere.
Likevel må vi leve som best vi kan. Den dagen det smeller i supervulkanen Yellowstone i USA - og vi snakker når, ikke hvis – så er det antakelig ute med alle mennesker på jorda.
For Marthe Reienes ble det en aha-opplevelse da hun – skallet og midt i en cellegiftkur – hørte toastmasteren synge i hennes fars 60-årslag:
«Venta inte med att sjunga tills du blir gammal, för i så fall så kan det hända sig att du dörr förränn du sjungit en enda sång».

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
rundt 9 timer siden / 299 visninger
0 kommentarer
av
Søren Ferling
rundt 18 timer siden / 33 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
6 dager siden / 7258 visninger
221 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
15 dager siden / 2577 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
23 dager siden / 3425 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7663 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8273 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2487 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Etterlysning.
av
Kjellrun Marie Sonefeldt
rundt 3 timer siden / 64 visninger
0 kommentarer
Ord og hellig skrift
av
Eyvind Skeie
rundt 3 timer siden / 57 visninger
0 kommentarer
En fødsel til anstøt
av
Hallvard Thomas Hole
rundt 5 timer siden / 64 visninger
0 kommentarer
Frihet eller enhet?
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 91 visninger
1 kommentarer
Hei igjen, Hitler!
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 6 timer siden / 187 visninger
1 kommentarer
En stille morgen
av
Hege Anita Aarvold Flottorp
rundt 7 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
Toxoplasmose effekten
av
Tove S. J Magnussen
rundt 7 timer siden / 98 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hei igjen, Hitler!
19 minutter siden / 187 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 1 time siden / 7258 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 1 time siden / 430 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 1 time siden / 430 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 4 timer siden / 430 visninger
Leif Op heim kommenterte på
Frihet eller enhet?
rundt 4 timer siden / 91 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 4 timer siden / 7258 visninger
Notto R. Thelle kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 4 timer siden / 1009 visninger
Les flere