Lars Gilberg

Alder: 55
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Mens vi nyter maten

Publisert rundt 1 måned siden - 453 visninger

Visse ting er så grunnleggende at vi nesten ikke tenker over dem. Som dette: Har vi ikke mat, har vi ingen ting.

Han fikk nok ikke akkurat det han forventet, toastmasteren som under et julebord nylig plutselig innannonserte at jeg skulle holde takk-for-maten-talen, uten å ha avtalt med meg på forhånd.

Når man får to sekunder på seg til å forberede hva man skal si, ligger det i kortene at man starter med det første og beste man kommer på.

Med magen full av deilig pinnekjøtt og med ettersmak av viner fra Brunello i ganen, reiste jeg meg, banket på glasset og sa:

«Godtfolk. Det siste jeg gjorde før jeg dro på denne festen var å rydde litt hjemme. Der fant jeg boka Fange i natt og tåke skrevet av Norges tidligere statsminister Trygve Bratteli. Jeg tusket den til meg på et byttemarked i Thailand for mange år siden. Nå satte jeg med ned for å bla i den igjen. Jeg så på hva jeg hadde streket under.

Som dere sikkert vet, handler det om Brattelis tre år i tyske konsentrasjonsleire, der halvparten av hans norske medfanger døde. Det er mye i denne boka jeg har lyst til å fortelle om. Men én ting slo meg. Dagbøkene fra Sachsenhausen, Natzweiler, Dachau, Ottobrünn, Dautmergen, Vaihingen og Neuengamme handler til tider nesten bare om én ting. Kan dere gjette hva det er?

Jo, det handler om mat. Dag og natt i flere år tenker Bratteli ustoppelig på mat. Han tenker på det, fordi han ikke har det. Fangene må spise unevnelige ting. Sulten spiser dem opp.

Og hva drikke angår, skriver Bratteli:

«Det fantes ikke vann. Det hendte, hvis en fikk tak i en liten skål med vann, at en først pusset tennene i det, og deretter prøvde å vaske seg og drakk det gjerne til slutt»


Et lite vindu. Med noen få og kanskje ikke så velvalgte ord prøvde jeg å avrunde talen min med å minne om hvor fantastisk heldige vi er som kan spise og drikke oss mette. Dette vet vi jo. Men vet vi det?

Intellektuelt er vi nok klar over hvor forsvinnende lite det er, det historiske og geografiske vinduet som gjør det mulig for oss å oppleve dette.

I mesteparten av menneskets historie har sulten vært våre forfedres følgesvenn.

Og i store deler av verden også i dag er det mange som bekymrer seg for om de har noe å spise i morgen.

Vi som er så heldige å ikke ha disse bekymringene, vi står kanskje i fare for å ta maten for gitt. De fleste nordmenn har sluttet å takke for maten, slik besteforeldene våre gjorde da de ba bordbønn. Og det man ikke takker for, det har som kjent en tendens til å forsvinne ut av bevisstheten.


Samvittighet. Jeg er på ingen måte ute etter å gi noen dårlig samvittighet for å nyte god mat.

Tvert i mot: Vi bør heller ha dårlig samvittighet dersom vi ikke nyter den gode maten.

I denne nytelsen ligger det å ta seg tid til å smake, kjenne etter og fordøye. Det handler om å spise seg mett uten å bli overmett. Måltidet kan trygt avsluttes i full forvissning om at vi har mat også neste gang vi blir sultne.

Sagt med andre ord: Å nyte maten vil si at vi er oss bevisste hvor usannsynlig heldige vi er, vi som både er mette, har mat i kjøleskapet, i butikken – og penger til å kjøpe det vi vil.


Vrengebilde. Det hører med i dette bildet at vi kjøper mer enn vi trenger. Hver dag kastes det over tusen tonn mat i Norge. Hver nordmann hiver drøyt 40 kilo fullt spiselig mat i søpla hvert år.

Samtidig anslår forskerne at om lag en halv million nordmenn har spiseforstyrrelser. Ytterpunktene heter anoreksi og bulimi – spisevegring og overspising. Fellestrekket for begge lidelser er at de som har dem, sliter med dager og netter som ligner på Trygve Brattelis: De tenker nesten bare på mat.

Mat er blitt en besettelse som fyller alle porer i bevisstheten. Kaloritabeller, dietter og tvangsmessige selvrepresalier fyller sinnet slik at alt annet fortrenges.

Kanskje er dette velstandssamfunnets vrengebilde av hva det vil si å være bevisste om hva maten betyr for oss.


Pils med mening. Da jeg nevnte for min kollega Erling Rimehaug at jeg hadde tenkt å skrive en kommentar om Trygve Bratteli og mat, fortalte han at han av og til pleide å ta en prat med Bratteli i kantina på Stortinget på 70-tallet. Hver gang det skjedde, tok Bratteli seg en pils.

Før krigen hadde han vært avholdsmann, forklarte den tidligere statsministeren. Men i konsentrasjonsleirene hadde han lovt seg selv at dersom han overlevde, skulle ha ta seg en pils hver eneste dag.

For Bratteli var pilsen en påminnelse om hva det vil si å ikke ha mat og drikke. Forhåpentlig slipper du og jeg å oppleve det på kroppen slik han gjorde. Men det minste vi kan gjøre er å nyte.

Og takke.

Gå til innlegget

Ordene jeg savner

Publisert rundt 2 måneder siden - 1946 visninger

Her er et tips til den politikeren i Norge som har lyst til å skille seg ut og bli hørt.

Jeg har et savn. Og når jeg forteller folk i min omgangskrets om dette savnet, har jeg ennå til gode å treffe noen som ikke nikker og sier at jo, dette er noe de savner også.

Vi har nettopp hatt en splittende retningskamp i Stortingets tredje minste parti, og vi har budsjettforhandlinger som holdt på å strande på to flasker vin.

Samtidig ser vi tilløp til debatter om vesentlige spørsmål som abort, beredskap, klima og absorpsjonsevnen til den norske kulturen.

Mye viktig blir sagt i disse debattene. Men veldig ofte framstår de som skyttergravskriger. Frontene blir ikke flyttet en millimeter.


Befriende. Det jeg savner å høre i disse debattene er setninger av denne typen:

«Der har du mange gode argumenter».

«Det var et godt poeng som jeg lover å tenke over».

«Jeg er enig i mye av det du sier, men jeg lander likevel på en litt annen konklusjon».

Hvor befriende ville det ikke vært hvis en politiker hadde ordlagt seg på denne måten? Hvor mange flere ville ikke vært villig til å lytte – ja, lytte – til vedkommendes argumenter etterpå?


Kjærestekrangel. Når politiske debatter høres ut som kjærestekrangler – og de fleste av oss har vel en gang i blant opplevd å bli tatt som gisler for slike – så får man mest lyst til bare å skru av. Det er for ubehagelig, ubehjelpelig og anklagende. Som utenforstående ser man at ting tolkes i verste mening.

Samtidig, sånn at ingen skal misforstå: Jeg vet at det er politikernes jobb å argumentere til de blir røde i ansiktet eller blå i sin sjel. Jeg vet at de får lønn for å forsvare sitt partiprogram og angripe andres. Jeg forstår at dialog ikke er partipolitikkens dansegulv.

Likevel er jeg sikker på at hun som våger å tilkjennegi at motdebattanten sier noe tankevekkende, hun vil utløse anerkjennelse blant de som hører på. Hun vil bli oppfattet som raus og trygg blant sine velgere – også de som ennå ikke har stemt på henne.


Ta rotta på. Kanskje er dette for mye forlangt i en verden der Donald Trump klarte kunststykket å bli valgt til president i verdens mektigste land. Eiendomsmogulen og realitystjernens ferd mot Det hvite hus var ikke akkurat brolagt med bekreftende nikk til motdebattanter.

Tvert i mot: Trump prøvde så godt han kunne å ta rotta på motstanderne ved å angripe deres utseende eller personlighet framfor å imøtegå argumentene deres. Så i hans tilfelle ville det faktisk vært befriende om han faktisk hadde nøyd seg med å argumentere.

Men også når man snakker om Trump – noe som i 2018 gjøres oftere enn å snakke om været – så er det befriende å høre folk som sier at mannen har et poeng eller to, før de går over til å fortelle hvorfor han etter deres syn fører verden i helt feil retning.


Tre ord. Jeg tok akkurat en nærmere kikk på den siste setningen i forrige avsnitt. Og jeg føyde til de tre ordene «etter deres syn».

Tilføyelsen handler ikke om hvorvidt jeg står for dette synet. Det handler om at de som digger Trump ikke skal falle av og slutte å lese denne artikkelen.

I min siviltjeneste på Norges Idrettshøyskole var jeg så heldig å få lunsje både titt og ofte med filosofiprofessor Arne Næss. For yngre lesere: Næss var den som la grunnlaget for examen philosophicum i Norge gjennom sine retningslinjer for elementær logikk og saklighet i debatter.

Mange samtaleemner kom opp i disse lunsjene, og Næss var ikke den som nektet seg friske uttalelser. Men – han hadde en vane. Etter enhver meningsytring hadde han som ideal å føye til de tre ordene:

«For meg – nu».


Virker blind. Jeg vet at denne artikkelen kan leses som politikerkritikk. Derfor er det viktig for meg å si at vi journalister har minst like mye å lære. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har skrudd av et Skavlan-intervju fordi journalisten så tydelig ignorerer det som blir sagt. Der jeg forventer et «jasså, hva mener du med det?» hender det altfor ofte at intervjueren virker blind for de dørene intervjuobjektet har åpnet – og i stedet kun er opptatt av å følge opp sin egen agenda.

Jeg vet at dette irriterer mange flere enn meg. Og jeg tror mekanismen er den samme som i politikerdebatter:

Lytter vi for å for å lære, eller lytter vi for å finne en åpning til å komme med vårt eget?

Gå til innlegget

Den store glemselen

Publisert 3 måneder siden - 685 visninger

Helsepolitikken i Norge lider av demens. Politikerne har langt på vei glemt hva som faktisk virker best mot de fleste sykdommer.

Aldri har det norske samfunnet brukt mer penger på sykehus, medisiner og avansert teknologisk utstyr. Samtidig lider stadig flere nordmenn av livsstilssykdommer. Årsaken er ingen hemmelighet: Vi beveger oss for lite.

Den 7. desember i fjor gjorde Stortinget et historisk vedtak: Alle barn i norsk grunnskole har nå krav på minst en time med fysisk aktivitet hver dag.

Spørsmålet er: Hvorfor vedtas ikke noe lignende for eldre på sykehjem?


Brannfakkel. Hvis fysisk aktivitet var en pille, ville alle tatt den, fastslår Ole Petter Hjelle i den nye boka Sterk hjerne med aktiv kropp. Hjelle er hjerneforsker og fastlege. Han undrer seg over at han selv gikk gjennom legestudiet uten å lære at det å bruke kroppen daglig faktisk er den beste medisin.

I sin brannfakkel av en bok byr han på forskning som viser at bevegelse ikke bare bedrer den fysiske formen. Det gjør også hjernen sterkere. Kjemiske signaler utløses og nye nerveforbindelser utvikles, slik at man lærer raskere, husker bedre, blir mindre stresset og er mindre utsatt for depresjon og demens.

Mye av dette er ny kunnskap. Så sent som for 30 år siden trodde verdens hjerneforskere at nerveceller ikke kunne nydannes. I dag vet vi at fysisk aktivitet på effektivt vis utvikler hjernen og skaper endringer i sinnet. 


Neglisjeres. Demens er den sykdommen i verden som brer seg raskest. Nærmere 100.000 nordmenn er rammet. Gradvis mister de hukommelsen og identiteten sin.

Da Helsedirektoratet i 2007 ga ut rapporten «Glemsk, men ikke glemt», en forskningsbasert gjennomgang av demensomsorgen i Norge, var fysisk aktivitet fullstendig utelatt som behandlingsalternativ.

Det er nesten ikke til å tro at en så enkel og effektiv metode så til de grader neglisjeres, fastslår forfatteren Hjelle. I møte med pasienter har han veldig god erfaring med at fysisk aktivitet reverserer utviklingen av sykdommen – og det helt uten de bivirkningene som medikamenter gir.


Motvilje. Hjelle kaller fysisk aktivitet for «den glemte behandlingen» i norsk helsevesen. 

Evolusjonen har ikke utrustet oss til å sitte i nitti prosent av den våkne tiden vi har. Miljøet rundt oss har forandret seg, men genene våre er stort sett de samme. 

Dette vet vi selvfølgelig når vi tenker etter. Politikerne våre vet det også. Men likevel synes det å være en motvilje mot å gjøre dette helsespørsmålet til et politisk prosjekt. 

Til syvende og sist er det selvsagt et individuelt ansvar å ta vare på egen helse. Men barn kan ikke bestemme selv hvor mye de får lov til å bevege seg når de er på skolen. Og eldre mennesker på sykehjem trenger ofte hjelp til å komme i gang. Tilrettelegging av denne typen handler om politisk vilje til å ta konsekvensene av den kunnskapen vi har om hva som gir god helse.


Fellesnevner. Få sykdommer er mer fryktet enn demens. Å miste seg selv mens man ennå er her er noe som rammer en prosent av den norske befolkningen ved 65 års alder, økende til femti prosent for de som er over 90.

Mange tror at utviklingen av demens utelukkende handler om uflaks i det genetiske lotteriet. Det er ikke riktig. Av de seks viktigste påvirkbare  risikofaktorene for demens finner vi røyking, diabetes, høyt blodtrykk, overvekt, depresjon og lavt utdanningsnivå.

Hva er fellesnevneren for nesten alle disse risikofaktorene? Jo, det er fysisk inaktivitet.

Hjerneforsker Hjelle fastslår at selv om arv helt klart er viktig for utviklingen av demens, så er livsstilsvalgene vi tar like viktige.


Godt nytt. En av fem norske kvinner og en av ti norske menn vil i løpet av livet få en depresjon de trenger behandling for. Dette er en av de viktigste grunnene til sykefravær og uførhet i Norge. Få sykdommer skaper så mye lidelse for den enkelte og tapper samfunnet for like store ressurser.

På 80-tallet kom de såkalte lykkepillene på markedet. Medikamenter mot depresjon har siden blitt en storindustri. Bivirkningene ved de fleste midlene er betydelige.

Den «pillen» som heter fysisk aktivitet har ikke disse bivirkningene. Og den virker faktisk vel så bra. Dette viser Hjelle både ved å dra fram forskning på området og ved å fortelle forbløffende historier fra egen praksis.

Dette er godt nytt for alle som ser at helsevesenet slik det er i Norge i dag ikke kan takle bølgen av livsstilssykdommer som vi hittil bare har sett begynnelsen på.

Gå til innlegget

En tro som koster

Publisert 4 måneder siden - 258 visninger

Tar du Nike-logoen vekk fra denne ikoniske plakaten, ville den kunne hengt på hvilket som helst bedehus.

Det koster å tro på noe.
Det er budskapet til sportsutstyrsgiganten Nike når de nå har kjørt i gang sin jubileumskampanje.
Som frontfigur har de valgt fotballspilleren Colin Kaepernick, som ble kjent da han valgte å knele da nasjonalsangen ble spilt før kamp. Dette gjorde han i protest mot politidrap på mørkhudede amerikanere.
Å synge nasjonalsangen – stående og med hånda på hjertet – før idrettsarrangementer er ingen liten greie i USA. Det er et obligatorisk og høytidelig ritual på linje med trosbekjennelsen i kirka.
Den profesjonelle ligaen NHL reagerte knallhardt med å utestenge Kaepernick fra yrket hans. President Donald Trump på sin side sendte ut en tirade av Twittermeldinger for å gjøre sportsikonet til et hatobjekt.

 

Hates og hylles. Believe in something, even if it means sacrificing everything. Tro på noe, selv om det betyr at du må ofre alt.
Dette er slagordet Nike har trykket over ansiktet til Kaepernick. Effekten har ikke uteblitt. Trumptilhengere brenner Nike-sko i en rekke amerikanske byer og oppfordrer til å boikotte merket. Samtidig har salget av Nike-effekter tatt av blant de målgruppene som teller når det kommer til omsetning: De unge, de svarte, de aktive.
Nike hates og hylles for sitt valg av frontfigur og har oppnådd akkurat det de ville: De er på alles lepper. De får kred. Det gir identitet å gå med merket.
Ingen snakker om de mørke sidene i Nikes egen historie. Nike har 75.000 ansatte på 300 fabrikker i nesten 40 land, og det mangler ikke på historier der Nike på grovt vis har brutt arbeidernes rettigheter. I mange tilfeller handler det om barnearbeid.

 

Å ofre alt. Mens kirka i Norge i forrige uke ble kritisert av et reklamebyrå for at de ikke tror på det de selv forkynner, har Nike med sin siste kampanje klart å nå fram med et budskap om at den som tror på noe, må være villig til å ofre alt.
Dette appellerer uten tvil til unge mennesker, det viser salget. Ironien er at det som koster noen hundrelapper for de unge, samtidig blir til milliarder for Nike.
Utstyrsgiganten er nå verdsatt til 452 milliarder kroner. Grunnleggeren Phil Knigth har lagt seg opp en formue på 176 milliarder på sin globale merkevare.
Når Nike den siste uka har fått mye honnør for at de støtter en aktivist, skal man samtidig huske at selskapet gjør dette fordi det er kommersielt smart å gjøre det.
Likevel er det et statement når verdens desidert største sportsmerke går ut og velger hatobjektet til den amerikanske presidenten som sitt ansikt utad.

 

Just burn it. De fleste som leser denne artikkelen har nok et par Nike-sko eller en T-skjorte av samme merke hjemme.
Likevel har jeg ennå ikke hørt om noen i Norge som har gått ut i hagen og laget bål av disse produktene.
På samme måte som brenning av flagg, kors og bøker – så er brenningen av Nike-produkter blitt et hett innslag på nyhetene overalt hvor det forekommer.
Emneknaggene #BoycottNike og #JustBurnIt tok raskt av på Twitter, og president Trump var ikke sein med å bidra.
Samtidig ble det nytt liv i debatten om de rike, hvite klubbeiernes utestengelse av en svart spiller som bare har gjort en stille protest mot politidrap av mørkhudede amerikanere.
Kaepernick har videreført arven etter Martin Luther King. Han kjemper for et samfunn der alle har like rettigheter. Og for denne saken var han villig til å miste jobben sin.

 

Lite ærerik. Nike har en lite ærerik fortid som sponsor for Lance Armstrong, Marion Jones og Justin Gatlin, tre av sportshistoriens største skurker. Nike har også sponset russisk friidrett, som på nasjonsnivå har drevet med systematisk bedrag.
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at også jeg i min aktive karriere som maratonløper ble sponset av Nike, og med tanke på resultatene mine vil kanskje enkelte mene at også det var et lite ærerikt kapittel for Nike.
Men jeg likte Nikes verdenskjente motto «Just do it!». Det fikk meg til å stå opp kl 06 om morgenen for å trene før jobben. Og mens jeg gjorde det, kjente jeg på den ibsenske erkjennelsen om at viljen er en verdensmakt.
Kanskje kan Nikes nye slogan over ansiktet til Colin Kaepernick inspirere andre til å stå opp for det de mener, selv om det noen ganger koster mye å gjøre det. Og selv om Nike tjener på det.

 

Lærdom. Nikes nye kampanje viser at det å stå for noe – om enn aldri så kynisk og kalkulert – skaper blest og erstatter likegyldighet med engasjement. Her kan kanskje mer idealistiske aktører ha noe å lære.

Gå til innlegget

Familie som forbauser

Publisert 5 måneder siden - 1429 visninger

Vi er alle like uvanlige som familien Ingebrigtsen, det er bare det at de fleste av oss ikke bestemmer oss for å teste ut hva vi kan oppnå hvis vi ofrer alt

Det skal ikke være mulig, det familien Ingebrigtsen gjør. Kanskje viser det at arv også handler om å ta ansvar.

Én ting er å sprenge rammen for hva som er vanlig. Noe helt annet er å sprenge rammen for hva som regnes som mulig.
Familien fra Sandnes startet med det første – og har endt opp med det siste.
Og det innenfor et univers som er så målbart og gjennomtestet som det går an. Vi snakker den mest utbredte og minst flaksbetonte av alle idretter: Hvem løper fortest?

 

Enten-eller. Når en 17-åring tar to gullmedaljer, når broren hans blir nummer to og når alle tre brødrene er blitt europamestere på den mest prestisjetunge løpsøvelsen – da er det ikke rart at sjubarnsfamilien Ingebrigtsen er blitt samtaleemne rundt de fleste lunsjbord i Norge.
Og mer skal det bli når sesong to av Team Ingebrigtsen starter opp igjen på NRK om to uker. Første runde av denne serien ga et meget interessant innblikk i hvordan pappa Gjert Ingebrigtsen ledet sine disipler mot verdenstoppen. Det var ikke akkurat i pakt med verken janteloven, norske barneidrettsbestemmelser eller sosialdemokratiske «alle-skal-med»-regler.
«Enten er du med, eller så er du ikke med», var familiefarens strenge beskjed da sønnens sydentur kolliderte med en dags margin med en lenge planlagt oppstart for treningsopplegget.

 

Umulige odds. Verken Gjert Ingebrigtsen eller kona Tone har drevet idrett på høyt nivå. Ingen av dem har trenerutdannelse. De er så selvlærte som det er mulig å være.
At de skulle få et barn med de fysiske forutsetningene som var nødvendig for å bli best i Norge, ga en odds på desimaler av en promille. At far i tillegg skulle finne koden som trener for å forløse et eventuelt slikt genmateriale, desimerte oddsen med like mye.
Hva skal man da si om familien har fått fram tre utøvere som ikke bare er best i Norge, men som setter hele idrettsverdenen på hodet?
Mye kan sies, men ingen kan ihvertfall beskylde Gjerts disipler for å grave ned sitt pund, slik Jesus advarer mot i en av sine lignelser.

 

Fordommer. Jeg har hørt flere si at siden disse sønnene åpenbart må ha trukket vinnerloddene i et genetisk lotteri, så er det lite å lære for oss andre.
Da ser de bort fra det meste som ny forskning om epigenetikk har tilført av lærdom de siste årene. Dette handler om hvordan genene våre billedlig talt kan slås på gjennom riktig påvirkning – både den vi blir påført og den vi velger selv.
Og ved å aktivere genene våre, vil vi ikke bare forandre våre egne liv, men også våre barn vil arve de egenskapene vi erverver oss, enten det er traumer eller mestringsopplevelser.
Ser vi på de tre milliarder bokstavene som utgjør oppskriften i menneskets DNA, så er likheten fra individ til individ på over 99 prosent, påpeker David Epstein i boka Idrettsgenet.
Forskjellene er likevel store nok til at de har trukket et tog av fordommer etter seg. En av dem er at fysisk overlegenhet på en eller annen måte skulle være et symptom på intellektuell underlegenhet. Denne teorien utviklet seg påfallende nok først da afrikanere begynte å slå europeere i en rekke idretter i første halvdel av forrige århundre. 

 

Begjær. Den gamle debatten om arv eller miljø – født sånn eller blitt sånn – er på mange måter parkert av forskningen på epigener de siste årene. Denne forskningen viser at det foreldre opplever av formativ art i løpet av livet blir overført i genene til både barn og barnebarn.
Kanskje er det ingen tilfeldighet at vinterstjerner som Bjørgen, Northug og Johaug kommer fra gårder på bygda, der foreldre og besteforeldre har lært seg å like det fysiske slitet som var nødvendig for å overleve.
Oppdrett av trekkhunder viser at avl med tanke på gener for arbeidsmoral er fullt mulig. Enkelte individer har mer medfødt begjær etter å dra sleden enn andre.
David Epstein fastslår i boka Idrettsgenet at arvematerialet for motivasjon er noe vi kan stimulere og aktivere hvis vi velger det.

 

Oss vanlige. Det er grunn til å tro at konkurranseånden i heimen til familien Ingebrigtsen har trigget motivasjonen og oppofrelsen som skal til for å få utløp for det fysiske potensialet som både lå der – og som ble utviklet underveis.
For oss vanlige som ikke løper fortest i verden, er det lett å bruke genene våre som forklaring på hvorfor vi parkerer oss selv på tilskuerplass. Men vi er alle like uvanlige som familien Ingebrigtsen, det er bare det at de fleste av oss ikke bestemmer oss for å teste ut hva vi kan oppnå hvis vi ofrer alt.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 81304 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44424 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35414 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28723 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
10 måneder siden / 22815 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22443 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21281 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20344 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19391 visninger

Lesetips

Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 6 timer siden / 60 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 6 timer siden / 59 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 6 timer siden / 31 visninger
Hvorfor får ikke norske kvinner flere barn?
av
Svein Rognaldsen
rundt 13 timer siden / 111 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
1 dag siden / 75 visninger
Mangelfull kritikk
av
Per Eriksen
1 dag siden / 144 visninger
Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
1 dag siden / 351 visninger
Kan døden gjøres enkel?
av
Jan Willy Løken
1 dag siden / 262 visninger
Sanksjonene dreper
av
Even Sandvik Underlid
1 dag siden / 83 visninger
Åpent brev til Frp
av
Marit Arnstad
1 dag siden / 213 visninger
Les flere

Siste innlegg

De godes problem
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 time siden / 290 visninger
The best a man can get
av
Une Bratberg
rundt 5 timer siden / 54 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 6 timer siden / 60 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 6 timer siden / 59 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 6 timer siden / 31 visninger
Slå ring om både mor og barn!
av
Ragnar Andersen
rundt 6 timer siden / 47 visninger
Sjuk islamsk og vestleg kultur
av
Per Steinar Runde
rundt 9 timer siden / 259 visninger
Factum est – i Krf sin politiske verden
av
Øystein Blymke
rundt 13 timer siden / 75 visninger
Les flere