Lars Gilberg

Alder: 54
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Men jeg har jo ingen klær

Publisert 1 dag siden - 953 visninger

Det går med 7000 liter vann til å produsere ett par jeans. Sånn sett burde vi alle kjøpe shorts. Men ikke så mange som meg.

To snakkiser i sommer:
Bør menn gå i shorts på jobben? Når kan vi vanne plena?
De to spørsmålene ser umiddelbart ikke ut som om de henger sammen, selv om begge dreier seg om hvor varmt det er.
Men jo: Nye klær stjeler vann. Og gamle klær ødelegger vann.

 

Inne i skapet. Vet du hvor mange klesplagg du har? Ta deg gjerne tid til å tippe før du leser videre. Svaret kommer lenger ned.
Selv har jeg ikke regnet ut om jeg ligger over eller under snittet. Men da jeg kom hjem med fire nye shortser fra en utenlandstur tidligere i sommer, tok jeg meg bryet med å telle opp hvor mange shortser som var i skapet fra før.
Svaret var 48. Jeg kan altså gå med forskjellig shorts hver uke gjennom hele året. Og likevel kjøpte jeg altså flere.
Det ville neppe du ha gjort, eller ville du det? Prøv å ta en opptelling i skapet. I følge Forbruksforskningsinstituttet har hver nordmann 359 plagg inne i skapet.

 

Fem øre. Her er noen flere forstyrrende fakta om klærne våre, innhentet av Framtiden i våre hender:
• En T-skjorte som koster deg 150 kroner, gir 60 kroner til butikken, 38 kroner til eieren av merket, 30 kroner i avgifter til staten, 11 kroner til fabrikken, 48 øre til tekstilarbeideren og 5 øre til bomullsplukkeren! Resten går med frakt og andre kostnader.
• Et stort flertall av de 60 millioner menneskene som jobber i klesindustrien er uten kontrakt. Antallet er firedoblet siden år 2000.
• En femtedel av vannforurensingen i verden kommer fra farging av klær. Det brukes 8000 syntetiske kjemikalier i verdens tekstilproduksjon.
• Hver nordmann kaster årlig 23 kilo tekstiler.
• Og når jeg vasker fleecejakka mi, skylles en kvart million mikrofibre med plast ut i avløpet, som ender i havet.

 

Den følelsen. Nå som jeg har stått fram som en shortshandler av verste sort, skal det sies at de fire shortsene er de eneste klærne jeg har kjøpt i år.
Innerst inne er jeg jo overbevist om at det er sånn som den kinesiske vismannen Lao Tse fastslo for 2500 år siden:
Den som vet han han har nok, er rik.
Om vi alle tok dette inn over oss, ville det ført til et konkursras i klesindustrien. For dynamoen i forbrukskarusellen er nettopp den følelsen som ikke forsvinner samme hvor mye vi kjøper:
Følelsen av å mangle noe.

 

Mangelvare. Ved å kjøpe stadig nye varer, blir følelsen av tilfredshet en stadig sterkere mangelvare.
Mekanismen er blitt beskrevet som Diderot-effekten. Asle Finnseth forteller i boka «Men gleden er et annet sted» om den franske filosofen fra det 18. århundret som hadde fått en flott slåbrok i gave. Denis Diderot ble først veldig glad for gaven, men innså deretter at plagget var for fint, det stakk seg ut fra den øvrige garderoben hans. Og siden det var en gave, kunne han ikke bare legge den bort. Dermed måtte han oppgradere resten av garderoben sin også. Og når det var gjort, innså han at møblene ikke sto i stil...
Diderot-effekten er opplagt en driver når nordmenn pusser opp for 86 milliarder kroner årlig. Og når fem prosent av oss har kjøpt oss plastisk kirurgi.

 

Ting stjeler tid. Å prøve å kjøpe seg tilfredshet på denne måten blir som å drikke sjøvann for å slukke tørsten.
Likevel kjøper vi. Og for hver ting vi kjøper må vi jobbe mer for å skaffe penger.
I neste omgang blir vi slitne av å skaffe oss midler til å skaffe oss ting vi ikke trenger.
Samtidig som vi selger tiden vår, er det mange som ikke tenker over tiden kanskje er den mangelvaren som vi egentlig savner.

 

Genial idé. Hvis alle som klager over at de har dårlig tid, hadde sluttet å veksle inn tiden sin i ting, ville forbrukersamfunnet kollapset på kort tid.
Men industrien har sine knep. Ett av dem har du nok lagt merke til: Speilene på prøverommene i klesbutikker er ofte laget sånn at du ser slankere ut. Derfor får du lyst på klærne du prøver. Du bare må ha den følelsen som du har når du ser deg selv slik.
En genial idé neste gang du er i en slik situasjon er å la klærne ligge, men kjøpe speilet.
Tar du med deg speilet hjem, har du ikke bare spart pengene til å kjøpe nye plagg. Du har også fornyet hele den garderoben du har hjemme. Den følelsen du fikk i butikken, kan du nå få med alle de gamle klærne dine.
Følelsen av å ha det du trenger.

Gå til innlegget

I grottens grep

Publisert 10 dager siden - 320 visninger

Tolv gutter i en grotte kjemper for livet og hele verden følger med. Dramaet er så eksistensielt at vi blir mer enn tilskuere.

De siste to dagene har redningsmannskaper klart å hente ut mange av guttene som har vært fanget fire kilometer unna dagslys i tre lange uker.
Hver dag i denne perioden har vi fulgt de thailandske tenåringenes skjebne fra nyhetssending til nyhetssending.
I samme periode kantret en turistbåt i thailandske Phuket og 18 personer er fortsatt savnet. Et tog sporet av i Tyrkia i helgen og 24 mennesker mistet livet. Om lag ti tusen barn har dødd av sult hver eneste dag i sommer.
Men alt dette kommer i skyggen av kampen mot tiden nede i grotten. Vil alle guttene bli reddet? Eller løper tiden ut?
Jeg tror dette dramaet fengsler oss, fordi det på mange måter angår alle som puster og er redde for mørket.

 

Det verste. Jeg har selv vandret i thailandske grotter og tenkt på hva som kan skje. Jeg har venner som har gått seg bort og ikke funnet veien ut. De måtte overnatte inne i mørket.
Det var en lang natt for dem. Men den var lang også for oss som ventet.
På den bakgrunn kan jeg bare ane litt om hvordan de må ha hatt det, foreldrene til guttene som har sittet i mørket mens vannet gradvis stiger.
At 90 dykkere og tusenvis av frivillige gjør alt de kan – at buddhistmunker over hele landet mediterer og at resten av verden håper og ber – gjør det kanskje lettere å holde fast i håpet.
Men frykten for det verste er ikke til å unngå.

 

Kan skje. Sånn sett tror jeg mange identifiserer seg med de som venter, både under og over bakken.
For vi kommer ikke forbi at dette er en menneskelig grunnbetingelse: At lyset kan bli slått av når som helst.
De forholder seg nok til det på en litt mer bevisst måte, de av oss som bruker ferien til å gå på bre enn de som kjører bil til Legoland. Men risikoen for ulykker er ikke mye mindre i trafikken enn på breen.
Vi som bor i Oslo kan kanskje ikke helt forstå hvordan folk kan legge seg til å sove på Stranda og i Geiranger, der en vanvittig flodbølge er ventet når fjellmassene en gang raser ut i fjorden.
Men 31. august kommer filmen som forteller folk i hovedstaden at vi ikke skal føle oss trygge her heller. «Skjelvet» handler om at grunnen vi bor på blir røsket vekk under oss. Det er fiksjon, ja vel, men fenomenet som beskrives er noe som kan skje.
Og det meste som kan skje, vil skje. Før eller senere.

 

Beredskap. Lunefullheten ved det å eksistere kan gi alle en gjennomskjærende følelse av skrekk. Vi kan prøve å fortrenge betingelsene våre, men i dypet ligger dødsangsten som en rotfestet del av oss selv. Ikke bare det: Den hjelper oss til å overleve.
Mitt arbeid med seriene Da livet snudde og Eksistens her i avisen de siste 20 årene har lært meg følgende:
Den eksistensielle beredskapen er veldig ulik fra person til person. Noen tenker mye på hva som kan skje, men det er ikke sikkert at disse dermed er bedre rustet til å håndtere det uventede enn de som bare lar humla suse.
Selv vokste jeg opp med en verdensanskuelse der barna ble fortalt at om de våknet og var alene i huset en morgen, så var det ikke umulig at Jesus var kommet igjen og hadde tatt foreldre og søsken med seg i løpet av natten.
Jeg tror ikke de voksne prøvde å skremme. Jeg tror at de var hellig overbeviste om at det fantes en avgrunn der foran et sted som de prøvde å advare mot. Faktisk ganske så likt med måten Ole Hallesby gjorde i den berømte prekenen som fratok noen hundre tusen nordmenn nattesøvnen.

 

Livsmot. Selv mennesker som både legger seg og står opp med heldekkende trossystemer som hevder å ha svar på alt, blir en dag innhentet av følgende naturlov: De skal dø.
Tror man på et liv etter døden, har man kanskje en eksistensiell beredskap som andre ikke har. Man tror da at en usynlig hånd vil strekke seg fram og slå på lyset igjen, etter at det er blitt slått av.
Men ettersom man uansett må innom mørket først – samt at vi snakker om tro, og ikke viten – så forestiller jeg meg at mange vil kjenne på dødsangsten likevel.
Da er vi ved punktet som gammel mann understreket for meg tidligere i sommer:
Livsmot er ikke fravær av dødsangst.

Livsmot er det vi fyller dagene våre med mens vi har dødsangst.

Gå til innlegget

Allmenningens tragedie

Publisert rundt 1 måned siden - 2670 visninger

For mange er det et mysterium at vi fortsetter å fly verden rundt når vi vet at vi bør endre vaner. Men mekanismen er velkjent.

Ni av ti nordmenn tror at klimaendringene er helt eller delvis menneskeskapte.

Samtidig viser ferske tall fra NHO at kun 17 prosent av oss er villige til å redusere antall flyreiser for å redde klimaet på jorden.

Gardermoen ble i fjor bygd ut til å håndtere 28 millioner passasjerer per år. Hver nordmann flyr like mye som ti gjennomsnittlige europeere. Selv er jeg en av verstingene.

Moralsk sprik

Jeg kunne utvidet temaet til å handle om hvorfor vi fyller havet med plast og hvorfor vi holder igang en kjøttproduksjon som angivelig skaper like mye klimagasser som alle biler og fly til sammen.

Men det trengs ikke. Det handler i bunn og grunn om det samme.

Sakens kjerne er det moralske spriket som Paulus beskrev allerede for to tusen år siden i sitt brev til innbyggerne i Roma:

«For jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg».

Tragedien

Så er spørsmålet: Hvorfor handler vi på tvers av den innsikten vi har? Paradokset er beskrevet i en spillteori 
som kalles «allmenningens lov». Dette er en illustrasjon på hvorfor det er vanskelig å få enkeltmennesker til å opptre til fellesskapets beste så lenge man ikke er sikker på at alle andre er med på det.

Forestill deg at alle bøndene i en landsby har en felles allmenning der kyrne beiter. Dette området er av begrenset størrelse, og det blir fort overbeitet om alle dyra er der hele tiden. Da blir gresset borte, og bøndene må slakte ned buskapen sin. Det er altså i fellesskapets interesse at alle bønder passer på å ikke ha for mange kyr.

For den enkelte bonde er det derimot en fordel å ha mange kyr. Og om en bonde tar seg til rette og lar sine kyr overbeite, går det likevel bra så lenge ikke de andre begynner å gjøre det samme. Men når de andre bøndene oppdager hva han gjør, og ser at han tjener på det, skal det mye til at mange av dem ikke følger etter, selv om de vet at det kan ødelegge alt – for alle.

Uten skam

Vi som bor i Norge er på mange måter den ene bonden. Vi tar oss til rette og vi har en livsstil folk i andre verdensdeler ikke kan kopiere uten at det går galt.

Det ser ikke ut som om vi skammer oss heller. Tvert i mot er sosiale medier fulle av selfies der vi iscenesettelser oss selv gjennom eksotiske steder vi besøker.

En venn av meg skrev denne uka følgende i en post på Facebook: «Noen ganger må jeg minne meg selv på alt jeg har gjort, de fine menneskene jeg har møtt og alle mulighetene jeg fikk. Jeg er evig takknemlig for at jeg investerte pengene mine i reiser og opplevelser. Når jeg lager en liste over de siste årene, ser jeg at jeg har brukt over en halv million på reiser».

Opplistingen over reisemål går over en halv side. Det inkluderer dykking i Indonesia, fotturer i Peru og seiling i Karibien.

Upopulær

Mens jeg sitter og skriver denne artikkelen på hjemmekontoret mitt, henger det flybilletter til Sveits, Hellas og Thailand på veggen bak macen.

Når en versting som meg skal skrive om et slikt tema, kan det fort bli hult og hyklersk. Jeg har ingen høy hest å moralisere fra. I stedet må jeg spørre meg selv og de jeg kjenner hva som skal til for at vi vil endre adferd på et område der det er altfor lett å bare fortsette som før.

Mye tyder på at vi trenger politikere som er tøffe nok til å lage reguleringer som de i første omgang antakelig blir upopulære av. Slik Dagfinn Høybråten ble det da han innførte røykeloven, en lov nesten alle nå regner som en velsignelse.

Det samme skjedde da forskerne på 70-tallet slo alarm om overfiske. Norske fiskere var i harnisk over forskningen og over politikere som vurderte å innføre kvoter. Men da silda og lodda ble borte, tvang kvotene seg fram.

Formynderi

Som et liberalt menneske har jeg en ambivalent holdning til formynderstaten. Jeg syns det er en god tanke at hvert individ i stor grad skal få bestemme hva som er til eget beste.

Men når vi beviselig ødelegger fellesskapets ressurser fordi det er komfortabelt på kort sikt, må vi klare å bli enige om reguleringer som holder denne delen av vår natur i sjakk.

Jeg vet ikke hva som må til av kollektive tiltak for at det skal monne. Men jeg tror at mange vil akseptere kvoter hvis de gjelder alle.

Gå til innlegget

He’s got the whole world

Publisert rundt 1 måned siden - 265 visninger

Med atomvåpen i sin hånd holder Kim Jong-un hele verden som gisler slik at han fortsatt kan la seg dyrke som en gud i Nord-Korea.

Mens spillet om neste ukes toppmøte i Singapore fortsatt pågår, overrasket Kim Jong-un i helgen med å sparke tre av sine øverste generaler. Kanskje var det for å vise seg overfor motparten Donald Trump, som etter et drøyt år som amerikansk president fortsatt er mest kjent for setningen «You are fired!».

I 65 år har Kim-dynastiet regjert Nord-Korea. Persondyrkelsen av far Kim Il-sung, sønn Kim Jong-il og sønnesønn Kim Jong-un er på et gudenivå som en amerikansk realitykjendis bare kan drømme om.

Hjernevask

Før Korea-halvøya ble delt i to langs den 38. breddegrad, fantes det over 3.000 kirker i den nordlige delen av landet. Hovedstaden Pyongyang ble av kristne omtalt som Østens Jerusalem.

Denne disposisjonen for 
religiøs tilbedelse kan delvis forklare hvorfor nordkoreanerne var mottakelige for den personkultusen som Kim Il-sung innførte. Dét antyder i det minste Sun Heidi Sæbø, forfatter av boka «Kim Jong-un – et skyggeportrett av en diktator».

Bestefaren til dagens diktator omtalte seg som «Den store sol» og «Asias ledende fyrtårn». Sønnesønnen med babyfjeset har forlengst krevd at de 25 millioner undersåttene skal bruke tiltalen «kjære leder».

Sun Heidi Sæbø beskriver hvordan propagandamaskinen i Pyeongyang har bygget opp den nye Kim til å bli den han er. Og selv om befolkningen er hjernevasket fra de begynner i barnehagen, tror hun mange av dem likevel på ett plan skjønner at mye av det de får servert er oppdiktet. Men, som hun skriver:

«Når det kommer til stykket er, det kanskje ikke så ulikt hvordan mange troende forholder seg til sin religion».

Et talende eksempel på dette er at det i Nord-Korea nå er år 107. Tidsregningen begynner nemlig i 1912, det året Kim Il-sung ble født.

Dynasti

Dette er noe av bakgrunnen når den pensjonerte sørkoreanske generalen I-B-Chun advarer USA og resten av verden mot å tro at den nye eieren av atomvåpen kan fjernes med militærmakt:

– Dette er ikke som å kvitte seg med Saddam Hussein. Det er mer som å prøve å kvitte seg med Allah, uttaler generalen til The Times.

En hær på 1,3 millioner nordkoreanere står klare til å forsvare sin leder. Militærtjenesten varer elleve år for menn og seks år for kvinner.

Kim-dynastiet opptrer i en kultur der konfutsiansime og patriarkalske tradisjoner står sterkt. Dette har gjort det mulig for én familie å definere all motstand mot den utvalgte som trusler mot fellesskapet. Såkalte uønskede elementer blir jevnlig sendt til «omskolering» eller forsvinner.

Feit familie

Det skal sies at verdenshistorien har et underskudd på myke og medgjørlige diktatorer. Kanskje på kompetente eneherskere også.

Sånn sett skiller ikke Nord-Korea seg ut. Vanstyret nådde sitt bunnpunkt på 90-tallet da anslagsvis to millioner nord-
koreanere døde av sult. Altså hver tiende innbygger.

På denne bakgrunn det temmelig morbid når avhoppere forteller at regimet har bedrevet nitidig spionasje på utenlandske diplomater og deres diett, dette for å forstå hvorfor Kim-ene lot til å være de eneste i Nord-Korea med anlegg for å bli feite.

Avhoppere forteller også om et politi som går fra hus til hus for å sjekke hva folk ser på tv. Straffeloven fra 2012 definerer utenlandske programmer som «upassende innhold» som kan straffes på linje med underslag, spionasje og forræderi, ettersom det fører til «nedbryting av det sosialistiske samfunnet».

Kims skrekk 

Sett gjennom Kim Jong-uns moteriktige briller, er han like avhengig av sterk kontroll på egen befolkning som han er av atomvåpen mot verden for øvrig. Bare på den måten kan han holde de indre og ytre truslene i sjakk.

Skrekken til Kim Jong-un er å ende opp som Muammar Gaddafi, den libyske diktatoren som frivillig oppga sitt atomvåpenprogram i et forsøk på å bli kvitt sitt politiske pariastempel. Det hele endte med at Gaddafi etter 34 år som diktator ble banket opp og skutt av opprørere, støttet av USA, Nato og Norge.

Derfor ser Kim Jong-un atomprogrammet som sin eneste garanti. Jevnlig minner han sine landsmenn om at over en million koreanere ble drept da USA tømte drøyt 30.000 tonn napalm over landet i de tre årene Korea-krigen raste.

Donald Trumps tweet om at Kim «vil bli møtt med ild og vrede slik verden aldri før har sett», tjener nok derfor mest til befeste det nordkoreanske selvbildet om at de er ofre for en ytre aggresjon.

Selv om det var den store sol, Kim den første, som startet 
Korea-krigen.

Gå til innlegget

Avhengig av avgrunnen

Publisert 2 måneder siden - 1144 visninger

På kanten av stupet er det lett å kjenne hvor dyrebart livet er. Men må vi dit for å kjenne at vi lever?

 

I boka Andre reiser forteller Finn Skårderud om mannen som vil slutte å røyke. Men han klarer det ikke. Gradvis går det opp for ham hva som er problemet. For når han skal slutte, blir den siste siggen ekstra god. Han nyter den som, ja, som om det var hans siste.

Og nettopp derfor får mannen en ny avhengighet: Han blir avhengig av å slutte å røyke. Uten å prøve å slutte – og si til seg selv at den siggen han røyker er den siste – oppnår han ikke den vanvittige nytelsen som han nå er blitt kjent med.

Mannen blir rett og slett rusa på å slutte å røyke. Han innser at han faktisk må slutte å slutte å røyke, hvis han skal klare å slutte å røyke.

 


Synlig død. Jeg har mange venner som driver med basehopp, frikjøring, klatring og diverse andre varianter av det som kalles ekstremsport. Mange tror at dette er folk som ikke har livet kjært. De forstår ikke at noen kan ta rennafart og løpe utfor et fjell.

Men for dem som elsker å gjøre det, handler det i stor grad om å kjenne på hvor verdifullt livet er. Mange klarer ikke å få den følelsen uten at jevnlig oppsøker sonen mellom liv og død.

Først når døden blir en synlig del av livet, klarer de å ta inn over seg hvor fantastisk livet egentlig er. Og denne intense følelsen ønsker de ikke å miste igjen. Da oppleves det som om de mister livet litt, mens de har det.

 


Oppdaget magien. To ganger har jeg intervjuet Karina Hollekim. Hun var en pioner blant verdens kvinnelige basehoppere. Så gikk det galt. Hun smalt i bakken uten at skjermen åpnet seg som den skulle.

«Jeg elsket å hoppe ut. Nøt å mestre frykten. På kanten av stupet ble alle hverdagsproblemer til bagateller. Det ga meg et lykkekick jeg ble helt avhengig av», forteller Hollekim.

Hun vet det nå, det som mange ennå har til gode å erfare selv:

At det finnes opplevelser som trenger inn i oss med så voldsom styrke at de for kortere eller lengre tid bryter ned alt det som tidligere gjaldt.

Nylig skrev jeg om en mann som gikk gjennom isen på en fredelig skitur. Liggende i isvannet trodde han at han skulle dø. Det ble et vendepunkt og gjorde sterke ting med livet hans etter at han ble reddet.

Videre utover våren kan Vårt Lands lesere glede seg til å lese om mannen som fikk hjerneslag, helt ut av det blå. Og om skikjøreren som ble tatt av snøskred og lå fanget i seks timer. Begge to forteller at møtene med døden har gjort livet rikere. At de har oppdaget magien i de små tingene som så lett kan avfeies som hverdagslige.

For: Når alt er normalt, da har vi grunn til å feire.

 


Uunngåelig. Hvorfor dukker tankene på døden opp så ofte? spør forfatteren Bernhard Ellefsen i den ferske boka I mot døden. For ham handler det ikke mest om frykten for en ulykke, eller dødelig sykdom. Snarere dreier det seg om en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss.

«At det som gjenstår krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og at det ikke er til å unngå», skriver Ellefsen. Og legger til:

«Jeg vet akkurat hva jeg er redd for. Jeg er redd for å miste den verden som er min». 

 


Brenner det? For de fleste ligger det et stort eksistensielt ubehag i å forholde seg til døden. Men kanskje er det likevel det som må til for å få fullt utbytte av den gaven vi har fått?

Vi vet lite om hvor langt eller kort livet blir, det eneste vi vet er at det kommer til å ta slutt. Da er det forståelig at enkelte aktivt forholder seg til denne slutten, like forståelig som at mange prøver å fortrenge det.

Forfatteren Göran Tunström forteller hvordan nettopp dette endret seg for ham da han fikk hjerteinfarkt. Hans verden ble rystet, og disse rystelsene kan vi lese om i den utsøkte skisseboken Ventetid. Her avfeier Tunström tesen til filosofen Epiktet, den om at «døden ikke angår oss – for når vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi».

Lite angår oss mer enn at vi skal dø, hvis jeg leser Tunström riktig. Forfatteren fikk også lungekreft og må opereres mens han skriver Ventetid. En bok der han igjen og igjen ender opp med å stille det retrospektive spørsmålet:

«Hvor brant mine bål? Hvem var de menneskene jeg lyktes i å berøre, og som berørte meg?»

Som leser blir jeg sittende og tenke at det viktigste kanskje ikke var hvor og hvem. Men at.

At bålene brant.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Ragnhild Kimo kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
16 minutter siden / 10854 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 10854 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 2 timer siden / 10854 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 2 timer siden / 10854 visninger
Frank Andresen kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 3 timer siden / 788 visninger
Frank Andresen kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 3 timer siden / 788 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 10854 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 377 visninger
Eirik Elin Stillingen kommenterte på
Pride og usømmelighet
rundt 4 timer siden / 197 visninger
Ronnie Johanson kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 4 timer siden / 1750 visninger
Roald Øye kommenterte på
Et jødisk hamskifte i USA.
rundt 4 timer siden / 517 visninger
Les flere