Kyrre Kolvik

Alder: 63
  RSS

Om Kyrre

Sokneprest i Bodø domkirke. Kandidat til ledervervet i Presteforeningen 2015-18.

Følgere

Og slik forsvinner prestetjenesten

Publisert over 2 år siden

Ingen har regnet på hvor mye verdifull arbeidstid som går med til regnskapsføring av prestetjenesten. Er det verdt det?

Overlegeforeningen advarer mot New Public Management (NPM) i helsevesenet. Innflytelsen fra NPM gjør at man måler det som kan måles, men ikke nødvendigvis det som bør måles. Resultatet blir at effektivitet, produksjon og inntjening blir viktigere enn kvalitet, medmenneskelighet og livsmestring.

Skal tro om ikke den samme tenkningen er på tur inn i kirken – og med det er i ferd med å ta klamme grep om prestetjenesten? I godt og vel et år nå har prestene ført regnskap over sine arbeidstimer, og hver måned blir det nå levert oversikt over tidsbruken. Det regnes i «bunden tid» og «ubunden tid», i «plusstimer» og «minustimer» og mye mer. Det er ikke nytt å forholde seg til arbeidstid, men før 2016 holdt det med å føre regnskap over rettmessige ferie- og fridager, og ellers sørge for at jobben ble samvittighetsfullt gjort, i dialog med prost og medarbeidere. Ville du jobbe lange dager, fikk du lov til det, men du måtte gjerne være nøktern i forhold til normal arbeidstid. Det du ikke måtte, var å sette deg inn i nye dataprogrammer for å få levert din månedlige selvangivelse til prost og bispedømmeråd.

I mer enn et år har nå samtlige prester måtte føre dette regnskapet, og samtlige proster har måttet lære seg systemet for å anvende det fornuftig. Ingen har regnet på hvor mye verdifull arbeidstid som har gått med til innføring og utførelse av denne regnskapsføringen. Verdien av den tidsbruken skulle vært interessant å kjenne. Men antakelig mest nedslående. Heller ikke fins det tall på all den frustrasjon som systemet genererer hos alle dem som ikke syns det er enkelt, og slett ikke motiverende for prestetjenesten, å lære seg dette. Og som denne måneden igjen må lese melding fra prostesekretæren om at fristen er oversteget og de har sviktet i sine plikter.

Arbeidstakerorganisasjonene mente at nøyaktig regnskap over arbeidstida vår var nødvendig for å øke lønna før stat og kirke skilte lag i år. Mulig det. Men økt lønn gir kortvarig begeistring og ingen varig motivasjon. Noen sammenligner det med lufta: Du må puste for å leve, men du lever ikke for å puste. Og har du tilstrekkelig av den, er det greit nok.

To ting skjedde ved innføringen av arbeidstidsregnskapet for prestene. Ordningen med beredskapstelefon ble lagt inn i timeregnskapet og godtgjørelsen ble omfordelt: Mindre for vanlige uker og mer for røddagene. Men den største endringen kom med avtalen om at hver 7.time beredskap skulle avspaseres. Det medførte at et halvt årsverk forsvant i avspasering i hvert beredskapsdistrikt. Gang det med over hundre distrikter i landet, så blir det mange årsverk. Har vi noen gang før mistet så mye prestetjeneste i et administrativt vedtak – og uten at vi fikk være med på å drøfte, enn si forberede, det?

Det andre som skjedde var at det nå er målbart hva prestetjeneste på en skjærtorsdag, eller en nyttårsdag, eller hvilken som helst annen dag, koster. Har vi egentlig råd til å ha gudstjeneste i så mange kirker på en påskedag? Hvor stor post skal Jesu oppstandelse få i årets bispedømmerådsbudsjett? Her kan blårussen reise spørsmål om kostnadseffektivitet ut fra sitt NPM-credo.

Men det strenge regimet rundt arbeidstid skulle jo hjelpe dem som jobber for mye til å klare å begrense seg, og på den måten få hjelp til beskyttelse, ble det sagt. Vel, de samme kommer nå med sine regnskaper og viser til mange plusstimer som bør avspaseres gjennom sommer og høst. Får vi det til, tro? Eller blir det bare enda et nytt frustrasjonspunkt for prest og prost?

Den daglige motivasjon til å gjøre god prestetjeneste ligger helt andre steder enn i dataprogrammer, skjemaføring og regnskaper. Den ligger ikke lønnsøkningene heller. Motivasjonsfaktorene egner seg ikke for revisorenes målemetoder. For de ligger i møtene med mennesker, i opplevelsen av kvalitet og mening i samtalene, i følelsen av å nå inn til hjertet hos den som sørger og i å få dele gleden med den som har noe å feire. Motivert kjenner vi oss når vi har lykkes i å tolke evangeliet inn i vår tid og vår menighet. Gjerne sliten, men det var verdt det.

La oss få tilbake litt mer frihet under ansvar. NPM passer ikke på prestetjenesten. Å være prest er et spesielt yrke, annerledes enn det meste. Det må det fortsette å få være.

 

Gå til innlegget

Om kjønn, likeverd og lederverv

Publisert over 4 år siden

I fremtidens kirke bør jevn fordeling mellom kvinner og menn i presteyrket være målet

For ikke lenge siden arrangerte Presteforeningen (PF) i samarbeid med Norsk kvinnelig teologforening nettverksamling for kvinnelige tillitsvalgte i kirken. Det er en god agenda akkurat nå. Det trengs at kvinner er villige til å ta ansvar innenfor de ulike lederoppgaver kirken har, og det trengs at de gode lederemner blir sett.

Statistikken forteller oss at menn tradisjonelt har vært mer frampå, mer villige, og gjerne mer tiltrukket av lederutfordringer enn det kvinner har vært. Kanskje har også menn vært mer opptatt av å heie hverandre fram enn det kvinner har vært. Derfor er menn overrepresentert i mange sammenhenger i kirken.

Det er et forhold mange er opptatt av idag, og som jeg mener PF skal bidra til å endre. I dag er mange forhold satt i spill i kirken. Vi vet ikke helt hvordan kirken skal se ut i fremtiden. Men vi må i dag, som generasjonene før oss i sin tid, tenke klokt om kirken og arbeide for å gjøre den best mulig i forhold til vår tid. Den skal tjene Gud og mennesker, evangeliet og livet på best mulige måte.

Da må kirken på alle nivåer representere bredde, høyde og mangfold. Og da er kjønnsbalanse en grunnfaktor. I fremtidens kirke bør jevn fordeling mellom kvinner og menn i presteyrket være målet. Jeg tror alle arbeidsplasser og kollegafellesskap, også alle kirkelige, tjener på en bred sammensetning og en kjønnsmessig utjamning.

Kreative miljøer kjennetegnes av mangfold og bredde. Vi skal ikke være lik hverandre, tvertimot vinner vi på å være forskjellige. Dette har vært utfordrende for kirkelige arbeidsplasser, der "riktig" oppfatning om etikk og moral og mye annet har vært så sterkt vektlagt. Jeg ønsker meg en åpen kirke, som ikke er redd for meningsbrytning, men som ser verdien i at vi er skapt forskjellig, med hensyn til kjønn, til seksuell legning, til personlighetstyper og til tenkning.

Mangfoldet må også være representert i lederskapet i kirken, på alle nivåer. Enhver trenger forbilder man kan identifisere seg med og la seg inspirere av, da er forskjellighet en kvalitet. Vi beveger oss nå sakte fremover mot en tallmessig utjamning av kvinner og menn i presteyrket. Det er en god utvikling.

I PF har vi regler om minst 40% av begge kjønn i foreningens ledelse. Det sikrer oss brukbar kjønnsbalanse og er tjenelig for å verne om bredde og mangfold. Kjønnsmessig utjamning mellom kvinner og menn på ledernivå i alle deler av kirken er også rett vei mot jevn rekruttering av unge mennesker av begge kjønn inn i teologi og prestetjeneste, slik kirken er avhengig av. PF skal være en organisasjon som jobber for å "styrke og videreutvikle prestetjenesten" (fra PFs verdidokument).

Det betyr blant annet at vi skal ha et våkent blikk på lederansettelser, rope opp når vi ser tegn på diskriminering og heie fram mangfoldet. Bare slik kan vi i vår generasjon bidra til at kirken får den bredden og kreativiteten vi ønsker den skal ha.

Gå til innlegget

Relevant faglighet og faglig relevans

Publisert over 4 år siden

Det er ikke bare enkelt å leve, men prestene skal bidra til at vi kan klare det. Da må prester ha gode rammer for faglig påfyll, så vi ikke mister vår relevans i møte med folk.

Prestene er kirkens nøkkelpersonell. Presten er kirkens representant og viktigste symbolbærer i menigheten. Nå bæres og næres ikke menigheten av presten alene, heldigvis, og det kan vel stadig være et under at troen gror og kirken består. Men presten er ofte den mest sentrale person i det kirkelige arbeidet på stedet.

Kirken har et stort ansvar for å videreføre det kirkehistorien har lært oss om hvor viktig det er å ha et velfungerende presteskap. Hvordan skal presten beholde sin relevans i samfunnet og fortsatt være bærer av viktige funksjoner for sine medmennesker? Vi ønsker ikke marginaliserte prester, som bare betyr noe for den innerste krets av trofaste troende. Vi ønsker prester som gjennom kjennskap, kunnskap og klokskap er i berøring og interaksjon med folks dagligliv. Det er ikke enkelt å leve, men presten skal bidra til at vi kan klare det.

Vi har tung tradisjon for å gi presten et langt akademisk studium med i bagasjen. Studiet skal gi utdannelse og dannelse. Det skal dyktiggjøre presten i å tilegne seg nedarvet kunnskap og gi evne til selvstendig refleksjon rundt religiøse, historiske og mellommenneskelige spørsmål. Dannelsen som følger utdannelsen skal gjøre oss i stand til å omsette fagligheten på gode måter i levende liv, så den blir opplevd som relevant for menneskene vi omgås.

De siste årene har vi hatt stor satsing på trosopplæring i kirken. Det har sine grunner i omleggingen fra religionsopplæring i skolen til trosopplæring i kirken. Dette har å gjøre med grunnlaget for å være et kristent folk. Trosopplæring er relevant stoff for den oppvoksende slekt. Om nye generasjoner skal ha eierforhold til kristen tro og kristne tradisjoner, så må tro og kristen livstolkning læres tidlig i livet. Derfor må trosopplæring fortsatt være satsingsområde i kirken. Men vi skal også vite at det er en formidabel oppgave. Om menighetene skulle fått kompensert for alle årsverk som skolen har disponert til religionsundervisning, så skulle vi hatt et korps av troslærere og kateketer som ligger himmelhøyt over det antallet kirken er blitt tilført gjennom reformen. Sånn er det, og det er ikke realistisk å vente seg noen større økning her.

Hva så med menighetens nøkkelpersoner, prestene? Vi har fått mer å gjøre og større forventinger på våre skuldre, med mange nye tiltak for å formidle tro til barn og unge. Vi gleder oss over nye yrkesgrupper i kirken og må ikke redusere fokuset på disse, men presten, den gamle tradisjonsbærer, skal heller ikke glemmes. Hun eller han er menighetens symbolbærer i møte med gleder og sorger i folks liv på stedet. Presten formidler tro i glede og sorg. Den fagligheten presten bærer med seg, skal gjøre oss i stand til å gå inn i alle farger livet byr på med trygghet og troverdighet, så troen blir formidlet på relevant vis.

Derfor skal vi ikke slakke på kravene til presten. Det må kirkeledelsen og studiestedene fortsatt sikre. Fra Presteforeningens side må vi holde oppe motivasjonen for faglig oppdatering gjennom etter- og videreutdanning for prestene, og bidra til at det legges godt til rette for det. Sånt koster penger, men kirken gjør vel i å anvende dem. Den kompetansen man tilegner seg skal styrke evnen til å omsette fagligheten i levende liv og er verdt både studiepermisjoner og lønnsøkninger.

Gå til innlegget

Kortreiste prester

Publisert rundt 5 år siden

Kirkens viktigste kapital i dag er at den har prester som kjenner folks liv, fordi man selv er en del av det, og der de som bor på stedet har et forhold til kirken gjennom en prest de kjenner. Vi må ikke miste nærheten mellom prest og menighet.

Det er ikke mange yrkesgrupper igjen i samfunnet som har tjenesteboliger med boplikt, der man har plikt til å bo hvis man er ansatt i stillingen. Fylkesmennene var de siste som gikk ut av en slik ordning for noen år siden. Nå er det bare kongen igjen – og prestene. Regjeringen har signalisert at ordningen skal avvikles for prestene i inneværende periode, og erstattes med en friere boligordning.

I alle år har prestene diskutert sorger og gleder forbundet med boplikten. Som oftest har vi landet på at kirken trenger den i konkurransen om å få prest til menigheten. Boplikten har gjort det mulig for prestene å være sikret ny bolig om man flyttet på seg, og den har spart menighetene for usikkerhet, bry og utgifter med å finne bolig ved presteskifte. Mange ganger har presteboligen med tradisjonene rundt den vært tjenlig som base for prestens arbeid i menigheten. Den har ikke minst sikret nærhet mellom prest og menighet.

Så hvem vinner, og hvem taper, når ordningen nå oppheves?

Flere yrkesgrupper har tilbud om bolig gjennom sin arbeidsgiver. Dette sees gjerne på som et ønskelig, og noen ganger nødvendig, tiltak for å rekruttere til en stilling. Mange mindre steder er avhengig av yrkesutøvere som ikke så gjerne etablerer seg med egen bolig på stedet der de skal arbeide. Det kan gjelde leger, lærere, andre kommunalt ansatte, eller innen privat næringsliv. Da må arbeidsgiver stille bolig til disposisjon på vilkår som er akseptable, og som gjør det mulig å få ansatt den man ønsker. Dette koster alltid penger for arbeidsgiver.

Prestene har i hele kirkens tusenårige historie i Norge hatt boliger som hørte til stillingen. Dette har særlig de siste tiårene med romsligere økonomi og stigende konjunkturer, vært kilde til diskusjoner blant prestene. I dag har vi omtrent tusen tjenesteboliger, halvparten er eid av kommunene, resten av Opplysningsvesenets Fond. Vi har prestegårder som er fredete kulturskatter, ærverdige, historiske og attraktive. Og vi har middelmådige kommunale hus, dårlig vedlikeholdt og ikke spennende å måtte bo i. Spekteret er stort. Så er det ikke rart at mange prester gjennom årene har ønsket fritak fra boplikten for å kunne investere i eget hus. Før eller siden måtte de fleste uansett skaffe seg noe selv. Vi har likevel vært lojale mot boplikten, dels fordi husleien ble holdt lav og dels fordi den har så mange fordeler for menighetene.

Hvilke konsekvenser vil det få når ordningen nå om kort tid oppheves?

En sannsynlig konsekvens når det ikke lenger er boplikt i menighetens prestebolig, er at flere prester ønsker å bo i de større sentra, færre i de små bygdene. Det kan ha sammenheng med jobbmuligheter for ektefellen, fritidstilbud for familien, eller det kan avhenge av hvor det er aktuelt å kjøpe seg bolig. Resultatet blir at presten ikke lenger bor i menigheten der hun eller han jobber. For man kan ikke lenger pålegges å bo der, om det ikke er en bolig i menigheten med boplikt i. Særlig vil det være bygdene rundt større sentra som står utsatt til i dette. Presten vil gjøre som flere andre som jobber i kommunen, man pendler til og fra for å komme på jobb.

Da får vi en uønsket konsekvens av å oppheve boplikten: Presten blir en tjenesteyter den tida jobben gjøres, men blir i mindre grad en del av livet og limet i bygda, en som hører til der og er Presten, uavhengig av klokke og arbeidsoppgaver. Vi risikerer at kontakten mellom prest og menighet svekkes. Det er kirkens kanskje aller viktigste kapital i dag, at den har prester som kjenner folks liv fordi man selv er en del av det, og der de som bor på stedet har et forhold til kirken gjennom en prest de kjenner.

Det er ikke urimelig at prestene får samme muligheter som andre til å bo i sjøleid bolig, men vi må vite at vi samtidig står i fare for å endre samspillet mellom prest og menighet. I tillegg vil dette koste penger. Prestene må få kompensert for bortfallet av lave bokostnader som en del av ansettelsesvilkårene, og menighetene vil få store utgifter med å holde attraktive boliger, som kan være rekrutterende når prestejobben skal fylles. Å finne ut av tap og gevinst i dette regnestykket blir en viktig diskusjon framover.

Kort sagt: Kirken trenger kortreiste prester.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
12 dager siden / 1324 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1279 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1161 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 814 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere