Kjersti Aspheim

Alder: 50
  RSS

Om Kjersti

Grønn filosof, aktivist og økofeminist ;)

Følgere

Er vi på vei inn i en kollektiv spiseforstyrrelse? spør ernæringseksperter. Lavkarbo for en befolkning er nemlig økologisk galt og direkte uanstendig i en verden med over en milliard underernærte mennesker.

Kan noe som er horibelt galt for verden, være riktig for enkeltmennesket?

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Lavkarbo-er-uanstendig-6753310.html

Er diagnoser forbeholdt enkeltmennesker, eller kan man diagnosere grupper?

I dagens ego-kultur kan det være lett å glemme at vi deler en verden, men ting henger sammen. Alle handlinger får en konsekvens, men det er ikke alltid enselv som må leve med konsekvensene.

Gå til innlegget

I flere andre tråder har jeg fått beskjed om at om jeg ikke tror på en hevngjerrig, mannlig gud er jeg ikke kristen. Nja - tar ikke det så tungt. Poenget: Mener du at man ta Bibelens beskrivelse av Gud seriøst for å kalle seg kristen?

Hva mener kristenfolket, holder det å tro på Gud?

Gå til innlegget

Guds døde ord - det katastrofale med Bibelen

Publisert nesten 9 år siden

Bibelen er på mange måter en fantastisk bok. Den forteller oss mye om fortiden, om Gud, om Jesus, om kjærlighet. Likevel. Bibelen er døde ord, de sitter fast i patriarkatet og i våre dager er Bibelen blitt krisnes akilleshel...

Det er ikke få ganger jeg blir slått i hode med patriarkatets kvinnesyn slik det er beskrevet i Bibelen, jeg burde tilpasse meg, endre meg for å leve etter idealer for 2000 år siden.

Er Gud uløselig knyttet til patriarkatet? Om man ene og alene leser i Bibelen og lytter til Bibeltro ja. Dermed  bør man uttrykke seg litt klarere.

GTG, en fryktelig hevngjærrig og humørsyk gammel patriark - jødenes gud dør med patriarkatet. Garantert.

Den Guden jeg tror på. En Gud uten kjønn, like meget kvinne som mann, siden det er kvinnen som føder er det på mange måter pussig å se på skaperen som mann. En levende Gud som er kjærlighet, skaperen. En vilje bak livet så og si.

Jorden er ikke flat med harpespillende engler i en himmel der måne og sol er på størrelse med en pannekake. Vi vet det nå.

Vi forstår mer, vi utvikler oss som art. Vi forstår at skapelsen fremdeles er i gang, jorden er fremdeles i endring. Vulkanutbrudd skaper fjell. Jorden lever, den er ikke ferdig skapt.

Har vi spist av kunskapens tre? Vanskelig å si, for vi vet fremdeles lite...

Guds levende ord virker blant oss om vi er villig til å lytte.

Gå til innlegget

Helvete finnes ikke annet enn i stakkars menneskers fantasi, skinnhelliges fantasi, og i ondskapsfulle menneskers manipulering. Hvorfor er en slik illusjon så farlig? Hvorfor ikke la folk ha sin tro i fred?

Det er mange grunner til at helvete er et viktig tema for kristne. Helvete er en illusjon som trenger lys og luft. I kjærlighetens lys og debattens frisk luft kan både spøkelser, busetroll og djevler bli adsillig mer håndterlig. Til å med helvetes flammer kan dø ut.

Helvete er en farlig illusjon fordi

1) Redselen for helvete kan få folk til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort. I en manipulativs leders hender er helvete det perfekte redskap.

2) Lidelsen helt vanlige folk kan sendes gjennom i redselen for helvetes straff for sine synder grenser til det utilgivelige. Angsten kan være ødeleggende. Jeg syns det er utrolig trist å vite at det finnes mennesker som tilbringer de siste årene av sitt liv til å tenke på alt det gale de har gjort som vil gjøre at de kommer til helvete. For det er jo ikke nok å tro, det er jo så mye annet man må klare også...

3) Helvetestroen skygger for budskapet om kjærlighet, hvem kan tro på at Gud er kjærlighet om Gud sender store deler av jordas befolkning til tortur og evig pine?

Gjør ikke Gud mindre ved å fremstille Gud som en hevngjerrig gammel mann som bare aksepterer total lydighet!

 Helvetestroende burde ikke få ha sin tro i fred fordi de blir lykkeligere mennesker som er i stand til å blomstre om de slipper å slepe på slik elendighet for seg og sine.

Gå til innlegget

Beskrev Kjetil Hope i en eller annen tråd. Kristendommen er i ett rom, men så går man videre... Han er ikke den eneste som har beskrevet livet slik. Jeg hadde en bok engang som stort sett handlet om en åndelig vask av huset, man startet i kjelleren..

og forhåpentligvis kunne man nyte utsikten fra takterassen om man klarte å rydde seg vei. Det var en fin bok, bare så synd jeg lånte den bort, men håper den kom tilnytte. (Hint, hint;) )

Det er godt mulig Kristendommen befinner seg i ett rom, ateisme i et annet, Islam i ett tredje... Det er enkelt å være livsynsjopper i våre dager. I vårt samfunn har vi muligheten til å tusle rundt, kikke, kose oss. Gulvet kan briste, vi kan falle i kjelleren, men etter litt vasking i krokene og etter å ha jaget gamle spøkelser enda litt lengre inn, finner vi alltids trappa opp å kan reparer litt på gulvet. de fleste av oss i hvertfall.

Men hvor er Gud i alt dette?

Noen vil si at man må finne tilbake til rommet der kristendommen holdt til, innse at man har gått for langt avgårde, å vende tilbake som den bortkomne sønnen til sin far( i GT). Noen vil si at man bør søke videre at Gud finnes i ett rom lengre frem. Der venter de gode argumentene som en hellig gral for dem som søker dypt og iherdig nok, som vil tro nok. Og kanskje venter det både hellige graler, skatter og eventyr på dem som går lengre og lengre inn i et hus som mer og mer ligner en labyrint.

Kanskje livet er en labyrint og det er ingen utgang å se. Samfunnet vårt kan helt klart virke slik noen ganger. Så hvordan finner vi ut av dette fantastiske huset, med alle dørene, trappene, alle disse uendelige valgene? Er du mulig å komme seg ut?

I det øyeblikket vi innser at veggene er illusjoner, er vi på rett sted. Det finnes ikke noe riktig rom, murveggene som stenger deg inne, som skiller og deler er illusjoner.

Da kjenner du pluttselig solen, har beina på jorda og vet hvor du hører til.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere