Kjersti Toppe

Alder: 0
  RSS

Om Kjersti

Følgere

Uærlig sykehusdebatt

Publisert rundt 4 år siden

Norsk sykehuspolitikk trenger nå ærlighet. Politiske partier må slutte med omtrentlig-heter. Folkevalgte må ikke få skjule seg bak helsebyråkrater i foretaksstyrene.

Stortinget skal behandle nasjonal­ helse- og sykehusplan i dag. Helt siden helse- og omsorgsminister Bent Høie sin sykehustale i 2015, har norske sykehus og lokalsamfunn­ vært i beredskap.

I talen foreslo statsråden en befolkningsgrense­ på 60-80.000 for å ha akuttkirurgi. Når helse- og syke-
husplanen ble fremmet, var disse befolkningsgrensene­ tonet ned. Men til gjengjeld var fem sykehus satt på liste­ i et scenario. Det gjaldt sykehusene­ på Stord, Gravdal, Narvik, Volda og Flekkefjord­. Disse skulle kunne miste sitt akuttkirurgiske tilbud.

Omtrentlig. Nå skal scenarioene ikke gjelde likevel. Ifølge avtalen mellom Venstre og regjeringspartiene skal akuttkirurgi opprettholdes dersom det er nødvendig ut fra pasientenes behov­, og der hensynet til kvalitet- og pasient-
sikkerhet blir i varetatt. En mer omtrentlig­ formulering skal en leite lenger etter. Å sette krav til kvalitet og pasientsikkerhet må jo gjelde alle sykehus, ikke bare de minste. Og hvor i landet har pasienter ikke behov for akuttkirurgisk beredskap?

Flertallet på Stortinget vil innføre­ helt nye definisjoner på sykehus. Lokalsykehus­ skal ikke finnes mer. Sykehus skal være enten regionsykehus, store akuttsykehus, akuttsykehus eller sykehus uten akuttfunksjoner. Forskjellen mellom store akuttsykehus og akuttsykehus er at sistnevnte ikke trenger å ha akuttkirurgisk beredskap.

Grensen for dette går nettopp ved en befolkningsgrense på 60-80.000 innbyggere. Slik blir lokalsykehusene i Flekkefjord, Gravdal, Stord, Narvik og Volda nå akuttsykehus, ikke lokal-
sykehus. Men, de skal ikke nødvendigvis ha akuttjenester i kirurgi. Det skal helseforetakene bestemme!

Bare tull. Venstre mener nemlig at foretaksmodellen gjør det umulig for Stortinget å vedta at det skal være akutt kirurgi på hvert sykehus som har akuttfunksjoner. Det er bare tull. Helt siden innføringen av foretaks-
modellen i 2002 har det vært lovbestemt (paragraf 30 i helseforetaks-
loven) at de regionale­ helseforetakene ikke har vedtakskompetanse i vesentlige saker med samfunnsmessig betydning.

Å fjerne akuttkirurgi er absolutt­ en vesentlig endring, med samfunnsmessige konsekvenser. Foretaks-
modellen legger altså opp til det motsatte av det Venstre hevder, nemlig at foretaksstyrene ikke skal gjøre beslutninger av en slik karakter.


Det er derfor helt nødvendig at Stortinget tar beslutninger om vesentlige endringer i sykehussektoren. At Stortinget skulle ta politisk styring over sykehussektoren var også hele poenget med å fremme en nasjonal helse- og sykehusplan. Som Bent Høie sa det høsten 2013 (BT 02.09.13): «Det vil alltid gå et fakkeltog, men nå vil fakkel-
togene vite hvor de skal gå (…). De kan henvende seg til sine egne politikere på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene. Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.»

Makt. Stortinget er tilbake til start. Den store vinneren i nasjonal helse­- og sykehusplan er direktørene i de fire regionale helseforetakene. Aldri før har de fått bekreftet sin makt-
posisjon som på denne måten. Aldri før har ansvaret­ blitt mer kanalisert til styrene. Det på tross av politiske valgløfter om både å fjerne dem og å svekke dem. Nasjonal helse- og sykehusplan har ikke gitt mer demokratisk styring, men mindre. Høyres mål om sentralisering og privatisering­ av sykehustjenester, har slik fått rev i seilene, med Venstres­ hjelp.

Norsk sykehuspolitikk trenger nå ærlighet. Politiske partier må slutte­ med omtrentligheter og tolkbare formuleringer­. Folkevalgte må ikke få skjule seg bak helsebyråkrater i foretaksstyrene. Det er Stortinget om skal bestemme over vesentlige endringer­ av sykehustilbudet vårt. Det handler om selve grunnmuren i vårt solidariske­ helsevesen, nemlig retten til likeverdige­ helse- og sykehustilbud i hele landet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.3.2016

Gå til innlegget

Vi må si nei til tvillingabort

Publisert over 4 år siden

Helse- og omsorgsministeren er på kollisjonskurs med sentrale fagmiljø. Det er ikkje påvist nokon medisinsk gevinst av å redusere tvillingsvangerskap til singelsvangerskap.

Regjeringa meiner det er innanfor abortlova at kvinner fritt skal kunne ta bort eit av fleire fostre i svangerskapet før veke tolv. I dag er dette teknisk mulig ved såkalla fosterreduksjon.

Dette var ikkje mulig den gongen då abortlova vart innført. Abortlova seier heller ingen ting om dette. Helse- og omsorgs-
departementet har tidlegare konkludert med at abortlova berre opnar for fosterreduksjon dersom det er stor fare for alvorleg sjukdom hos fosteret, jamfør rundskriv I-42/2001.

Men i ei ny lovfortolking slår justisdepartementet fast at dette også gjeld friske fostre. Helse- og omsorgsminister Bent Høie tar dette til etterretning. Dei regionale helse-
føretaka får no beskjed om å informere­ både abortnemnder og helseføretaka om denne nye tolkinga av abortlova. Det blir gjort utan at saka har vore til politisk­ behandling.

Helse- og omsorgsministeren er på kollisjonskurs med sentrale­ fagmiljø. Det er ikkje påvist­ nokon­ medisinsk gevinst av å redusere tvillingsvangerskap til singelsvangerskap. Risikoen­ for at foster som er igjen spontan-
aborterast på grunn av inngrepet­, er på cirka 15 prosent. Inngrepet er komplisert.

Overlege Birgitte Heiberg Kahrs ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs hospital­ meiner at foster-
reduksjon berre bør utførast om det eine fosteret viser utviklingsavvik. (NRK 18. februar).

Viseadministrerande direktør ved Oslo universitetssykehus, Terje Rootwelt, uttalte i den same artikkelen at heller ikkje dei har noko ønske om at abort av friskt tvillingfoster skal bli vanleg rutine­ i Norge. Han viser­ og til at abortrisikoen for det andre­ barnet aukar.

Mange meiner kanskje, som Arbeiderpartiet, at når ein har lovfesta kvinners rett til sjølvbestemt abort i Norge, er det ikkje noko skilje på dette og ein singelabort. Kvinners rett må vege tyngst.

Men er dette saka? Tvilling-
abort av friskt foster har ikkje vore ein etablert praksis til no i Norge. Retten til å velje vekk eit friskt tvillingsfoster er ikkje omtala i abortlova.

Korleis kan ein då argumentere med at dette er å innskrenke kvinners rettar? Rettar ein aldri har hatt?

Det er forskjell på å ta vanlig abort og ein fosterreduksjon. At ein påfører det andre fosteret ein ikkje ubetydeleg helserisiko, gjer at dette ikkje kan samanliknast med ein singelabort.

Til forskjell frå singelabort, meiner kvinner som ynskjer tvillingabort­ at dei vil klare å bære fram og fostre eit barn. At ein vel ut eitt foster som skal leve vidare, utfordrar prinsippet om at abort skal ikkje gjerast ut frå eigenskapar ved fosteret.

Her er det eigenskapen tvilling som er grunnen. Og korleis velje? Er det rett å velje? Korleis lever ein med det vidare? Det er og ein reell sjanse for at ein slik ny praksis i Norge vil skape større­ press på tvilling- og trilling-
foreldre, når dei og alle veit at 
ein kan «sleppe» å bere fram alle.

Staten­ må ikkje legge opp til ein ny praksis der vi tillèt selektiv tvillingabort av friske fostre. Om juristane­ meiner fosterreduksjon av friske fostre er i tråd med abortlova, sjølv om lova faktisk ikkje omtalar dette, må lova endrast­.

Saka om tvillingabort som del av retten til fri abort, bør ikkje avgjerast av juristar i departementet.

Vi må og vurdere dei medisinsk-etiske sidene og løfte saka til den lovgivande forsamling i Stortinget. Slik kan vi og få til ein reell høyringsprosess, der dei medisinske fagmiljøa vert involvert.

Først publisert i Vårt Land 23.2.2016

Gå til innlegget

Alkoholens pris

Publisert nesten 5 år siden

Konsekvensene av å innsette en Høyre/FrP regjering , er mer alkohol til folk flest. I alle fall når den har Venstre med på laget.

Alkohol er i dag én av de tre viktigste risikofaktorene for dårlig helse og tidlig død i Europa. Den blåblå regjeringen har i Folkehelsemeldingen fremmet forslag om en reduksjon i skadelig bruk av alkohol med 10 prosent innen år 2025.  Det er en nødvendig og djerv målsetting. Men den vil ikke nås uten nye alkoholpolitiske tiltak som bidrar til å redusere alkoholbruken i samfunnet. Når regjeringen på felt etter felt på gjør det motsatte, fremstår Folkehelsemeldingen uten troverdighet.

 I følge samarbeidsavtalen mellom regjeringen, KrF og Venstre, skal hovedlinjene i alkoholpolitikken ligge fast. Det gjør de ikke. Taxfreekvotene for vin ble plutselig og uten forvarsel økt i fjor sommer i revidert nasjonalbudsjett. I 2012 utgjorde salg fra taxfree 7,6 prosent av vinsalget. Men etter kvoteøkningen i 2014, tilsvarte vinsalget gjennom taxfree på norske flyplasser raskt hele 12,3 prosent (i følge tall fra Actis). Dette var det statsminister Erna Solberg i stortingets spørretime onsdag 20. mai omtalte som en liten endring. Hadde hun bare hatt rett.

For når vi lar en så stor andel av alkoholomsetningen skje utenom vinmonopolordningen, blir vinmonopolet – selve hovedlinjen i alkoholpolitikken - svekket. Erna Solberg blånekter likevel for at hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk er endret. Men spørsmålet er hvor mange alkoholiserte saker regjeringen kan fremme, før KrF har fått nok?  Hvor mange alkoholiserte saker fra regjeringen har Venstre tenkt å vippe, før de blir stilt til veggs? De politiske skillelinjene i norsk alkoholpolitikk går i dag strake veien midt gjennom sentrum, der Venstre er en alkoholgarantist for de blåblå. Forskjellen mellom FrP og Venstre i alkoholpolitikken er utvisket. Begge ivrer for mer rusbehandling, men mindre rusforebygging.

Siste sak ut er innføring av et nasjonalt system(prikkbelastningssystem) for skjenkekontroll. Regjeringen og Venstre vil gjøre det vanskeligere(!) for de næringsdrivende å miste skjenkebevilling, selv ved alvorlige brudd på alkoholloven. Å skjenke alkohol til overstadig berusede eller å skjenke til mindreårige, skal nå straffes mindre hardt enn praksisen er i dag. Venstre var også partiet som var på vippen i saken om å la Vinmonopolet overta taxfreesalget, og det var partiet som skapte flertall mot å innføre innholds- merking på alkoholflaskene.

Flere alkoholsaker kommer. Blant annet har Regjeringen sendt på høring en sak om å liberalisere reklameforbudet mot alkohol. Det er vel det siste vi trenger. I dag har vi massiv «produktinformasjon», eller skjult reklame, for alkohol i norske medier. Da er det en innstramming vi trenger- ikke en liberalisering.

KrF har nå fremmet eget forslag om en solidarisk alkoholpolitikk, med flere konkrete tiltak. Det er et godt og nødvendig forslag, som Senterpartiet støtter opp om. Men spørsmålet er om ikke forslaget kommer for seint. Som andre innstramningsforslag vil forslaget gjerne bli stemt ned i Stortinget av KrFs egne samarbeidspartier ; Venstre, FrP og Høyre, som dessverre har flertall. Konsekvensene av å innsette en Høyre/FrP regjering , er mer alkohol til folk flest. I alle fall når den har Venstre med på laget.

EIN KORTARE VERSJON PUBLISERT I VÅRT LAND 3. JUNI 2015

Gå til innlegget

Kaldt gufs fra Høyre

Publisert rundt 5 år siden

Vi mener at samhandlingsreformen er til for pasientene. Så kan Høyre og Trøen forsvare systemet.

Høyres helsepolitiske talsperson på Stortinget, Tone W. Trøen,­ forsvarer systemet og ikke pasientene i sitt innlegg (Vårt Land 26. mars) om Samhandlingsreformen. Høyres talsperson i helsepolitikk ser bakover i tid, er opptatt av å plassere skyld og tar ikke ­ansvar.

Les mitt første innlegg: Slutt med svingdørsomsorgen

Samhandlingsreformen var og er en viktig helsereform. Mye har gått i rett retning siden 2012. Den medisinskfaglige kompetansen i kommunene er styrket, og flere er mottakere av korttidsplasser og hjemmebaserte tjenester. Det har vært et løft i utbygging av frisklivssentraler og døgntilbud for øyeblikkelig hjelp er etablert i mange kommuner.­
Men andre sider gir grunn til bekymring. Det gjelder tilbudet til utskrivningsklare pasienter og samhandlingen mellom kommune og sykehus.

Kaldt forsvar. Trøens innlegg er et kaldt forsvar av sykehusenes harde utskrivingspraksis, og en bagatellisering av den påviste dårlige samhandlingen mellom sykehus og kommuner som går ut over eldre pasienter spesielt. Pasient- og brukerombudene har ropt varsku om dette.
Helsedirektør Bjørn Guldvog er også bekymret. 1 av 4 sykepleiere i kommunene mener at samarbeidet med sykehusene er blitt vanskeligere. Norsk eldreomsorg er til og med beskyldt for å bryte menneskerettigheter.

Men hva reagerer Høyres helse­politiske talsperson på? Jo, på at Senterpartiet tar dette opp. Selvsagt gjør vi det. Som folkevalgt politiker burde Trøen være ærlig nok til ta opp ­saken, men opptrer i stedet som blind forsvarer av regjeringens skrive­bordspolitikk.

Da Samhandlingsreformen ble innført, ble det også innført nye økonomiske ordninger. Kommunal medfinansiering av sykehusopphold og betalingsplikt for utskrivningsklare ­pasienter ble etablert for å se om dette kunne understøtte bedre pasientflyt og økt samhandling.
Justere feil. Hele tiden lå det til grunn at reformen måtte evalueres underveis, nettopp for å justere feil og mangler. Nå har vi fått svaret. Samhandlings­statistikken viser at liggetiden er kraftig redusert, antall utskrivningsklare pasienter er blitt firedoblet, antall reinnleggelser er økt med 7.000 per år og eldre, syke mennesker blir dessverre transportert mellom institusjoner i en kamp om hvem som skal betale døgnprisen.

Da vil Senterpartiet endre kurs. Vi vil pålegge sykehusene å endre sin nye, harde utskrivningspraksis. Vi vil fjerne betalingsplikten. Vi mener at samhandlingsreformen er til for pasientene. Så kan Høyre og Trøen forsvare systemet.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 30.3.2015

Gå til innlegget

Slutt med svingdørsomsorga

Publisert rundt 5 år siden

Skal vi få samhandlingsreforma til å fungere, må vi slutte å forsvare systemet.


Formålet med samhandlingsreforma var å sikre god flyt i behandlinga av pasientane, på tvers av finansiering og ansvarsnivå. Folk skulle få eit godt og forsvarlig helsetilbod der dei bur.
Mykje har gått som planlagt. Den medisinsk-faglege kompetansen er blitt styrka i kommunane. Det er bygd fleire frisklivs-sentralar og døgntilbod for akutthjelp. Men på andre område er det stor grunn til uro. Det gjeld i første rekke samhandlinga mellom spesialisthelsetenesta og kommunane , og situasjonen for pasientar som blir skriven ut frå sjukehus.

Frå 2012 har kommunane måtte betale sjukehusa 4.255 kroner for kvart liggedøgn, dersom kommunen ikkje tok i mot utskrivingsklare pasientar. Kvart år sidan 2012 har talet på utskrivingsklare pasientar på sjukehus auka kraftig.

Inn på nytt. Det var mellom tre og fire gonger så mange utskrivingsklare pasientar på sjukehusa i 2014, enn i 2011. I same tidsrom har det vore ein tydeleg nedgang i liggedøgn på sjukehus. Talet på pasientar som blir lagde inn på nytt etter utskriving, har og auka. Kommunane rapporterer at dei utskrivingsklare pasientane er sjukare enn før.

Vi ser ein tydeleg vekst i korttidsplassar og heimesjukepleie i kommunane. Det alvorlege er at denne veksten langt i frå held tritt med den auken vi ser av utskrivingsklare pasientar frå sjukehusa.

Ifølgje rapporten «Samhandlingsstatistikk 2013-2014» meiner ein fjerdedel av sjukepleiarane i kommunane at samarbeidet med helseføretaka har blitt vanskelegare etter innføring av samhandlingsreforma i 2012.

Ikkje varsla. I Trondheim har kontrollkommisjonen nyleg avdekka at alvorleg sjuke og pleietrengande pasientar blir sende heim frå sjukehus utan å varsle kommunen. I Bergens Tidende 8. februar 2015 kunne vi lese om ei kvinne i slutten av 90-åra som døyr i ambulansen på veg mot sjukeheim, etter det tredje sjukehusopphaldet på få månader. Pasient- og brukaromboda har i årsmeldinga for 2014 uttrykt stor uro for tilbodet til desse sårbare, eldre pasientane. Situasjonen er alvorleg.

At skrøpelege eldre blir flytta fram og tilbake mellom helseinstitusjonar og til slutt døyr under transport eller like etter transport til sjukeheim, er uverdig. Det er innlysande at denne delen av samhandlingsreforma ikkje har vore vellukka.

Betalingsplikta har ført til at sjukehusa har endra utskrivingspraksis, berre for å tene pengar. Det er eldre, svake pasientar som betaler prisen. Dette er ein svært uheldig, uønskt og paradoksal effekt av samhandlingsreforma.

Eldre, sjuke pasientar blir transporterte mellom sjukehus og sjukeheim, ikkje på grunn av medisinsk faglege argument eller av omsyn til den beste pleie, men på grunn av økonomi. For å unngå uverdig transport av sjuke menneske og hindre ei slik utvikling med økonomisk initiert utskriving frå sjukehus, trengs nye grep.

Pålegg. For det første må regjeringa pålegge sjukehusa å endre den nye og harde utskrivingspraksisen som er blitt etablert etter 2012.

For det andre må betalingsplikta fjernast. Økonomiske insentiv har den fordel at dei verkar, men ulempa er at vi ikkje alltid veit korleis. Betalingsplikt for utskrivingsklare pasientar verkar slik situasjon er, mot sin hensikt. For det tredje må kapasitet, kvalitet og kompetanse i eldreomsorga styrkast.

Gløym privatisering og valfridom, styrk det offentlege tilbodet! Grunnbemanninga må opp. Fleire legar må arbeide på sjukeheim. Sjukepleiarkompetansen må aukast. Ei viktig årsak til at sjuke eldre blir unødig innlagt på sjukehus, er at kompetansen eller bemanninga ikkje finst på plassen.

Eller, rettare sagt den finst, men det er ikkje nok av den. I mange situasjonar er det einaste alternativet å legge inn pasienten; den skrøpelege eldre, som hadde hatt det best med behandling der ein bur.

Menneskerettar. I Norsk senter for menneskerettigheter si årbok frå 2013 kjem det fram at det er store menneskerettslege utfordringar på norske sjukeheimar. I årboka står det mellom anna:

«Både forsking og tilsynsrapportar frå 2013, samt stadige tilbakevendende og graverende saker i media, indikerer at beboere på sykehjem opplever manglende omsorg og mangel på nødvendig helsehjelp.»

Dårleg tid og underbemanning er faktoren som skårar høgast når ein spør dei tilsette sjølv kva årsaka til forsømmingar og overgrep kan vere.

Skal vi få samhandlingsreforma til å fungere, må vi slutte å forsvare systemet. Vi må bry oss om dei sjuke, skrøpelege eldre som i dag får eit uverdig tilbod. Vi må endre systemet og forsvare pasienten. Vi må innrømme den reelle situasjonen i kommunane og starte satsinga der behovet er størst.

Vi skal sjølvsagt få fram det gode arbeidet som skjer i Helse-Norge og i eldreomsorga. Men det er og nødvendig å sette søkelyset på det som ikkje fungerer. No trengst ein grundig debatt og nye tiltak for gi verdigheit i tilbodet til våre mest sårbare eldre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23. MARS 2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
7 dager siden / 2919 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
30 dager siden / 1897 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
4 dager siden / 1521 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
10 dager siden / 1051 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
5 dager siden / 920 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
15 dager siden / 624 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere