Kjersti Toppe

Alder:
  RSS

Om Kjersti

Følgere

Tilslørende om tvillingabort

Publisert rundt 2 måneder siden - 989 visninger

Helseminister Bent Høie sitt innlegg i Vårt land onsdag 24. oktober kan ikke stå uimotsagt.

Selv om det nærmer seg KrFs landsmøte og Høyre velger å ta aktiv del i den prosessen, finnes det en grense for hvordan man framstiller saker. Både helseminister Høie og statsminister Erna Solberg fremholder at de nå er mot tvillingabort. Det er gledelig om de har ombestemt seg. Fosterreduksjon av friskt foster før 12. uke, er Norge alene om. Fagmiljøet er hoderystende. Det utsetter det gjenværende foster for stor helserisiko. Og det er etisk sett et enormt krevende.

Faktisk usant. 

Sp og KrF fremmet høsten 2016 sammen et forslag om ikke å tillate en praksis med fosterreduksjon. Nå hevder Høie at han og Høyre aldri har tatt stilling i saken. Det er faktisk usant. For regjeringspartiene stemte aktivt ned Sp og KrF sitt forslag i Stortinget, som kunne stoppet denne praksisen. Forslaget som ble fremmet, hadde som overskrift: «Representantforslag om å ikke tillate en praksis med fosterreduksjon». Klarere kan det vel ikke sies. Selve vedtaket som Høyre stemte imot, lød: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av lov om svangerskapsavbrudd der det presiseres att fosterreduksjon ikke er tillatt».

Helseminister Høie mener at det å stemme ned forslaget, ikke var å ta stilling i saken. Ærlig talt. Om man stemmer mot å be regjeringen fremme forslag om lovendring slik at tvillingabort ikke blir tillatt, har man faktisk tatt stilling i saken. Her prøver Høie rett og slett å vri seg unna.

Høie skriver videre at når juristene vurderte at fosterreduksjon var innenfor dagens abortlov, kunne han ikke overprøve det. Vel, Høie kunne som landets helseminister når som helst selv fremmet forslag til Stortinget for å få støtte til nødvendig lovendring. Hvis han og regjeringen ville. Det skjedde aldri. Det var jo nettopp derfor Sp og KrF fremmet representantforslag i Stortinget for å tvinge gjennom en annen praksis.

Positivt med avklaring. 

Og dersom noen lurer på hva Høyre faktisk mente i saken, kan man lese innstillingen i saken. Der skriver Høyres representanter at de mente de var positivt at det nå var kommet en avklaring. Ikke en eneste setning om at dette var en avklaring de faktisk var imot. I saken skrev Høie rett ut at han ikke aktet å fremme forslag om å endre abortloven.

Mange mener i disse dager mye om verdier i norsk politikk. Det skal ikke jeg gjøre. Jeg skal bare presisere at bioteknologiområdet er et område der de politiske skillelinjene har gått tvers gjennom flere regjeringskonstellasjoner. Jeg er stolt over hva Senterpartiet klarte få gjennom i de åtte årene vi satt og styrte.

Det er et faktum at nå har vi fått en regjering der det ene regjeringspartiet vil tillate altruistisk surrogati. Det er også et faktum at det er med Høie som helseminister og Erna Solberg som statsminister at tvillingabort ble godkjent praksis i norsk helsetjeneste og det ble lagt et løp for en historisk liberalisering av bioteknologifeltet. Begge deler er like beklagelig.


Gå til innlegget

Teknikk framfor etikk

Publisert 7 måneder siden - 249 visninger

Om ingen av foreldra har biologisk tilknyting til barnet. Kva er eigentleg den store skilnaden då mot surrogati?

I dag skal Stortinget vedta Bioteknologimeldinga. Det er snart eitt år sidan regjeringa fremma denne meldinga. Regjeringa la fram ei melding der ein på fleire viktige punkt ikkje tok stilling. Dei hadde inga meining. Statsråd Bent Høie lot ansvaret gå frå seg.

Sjeldan kost. 

Han har sidan latt regjeringspartnar Frp og Venstre skape fleirtal på kryss og tvers i Stortinget. Ofte imot det Høgre sjølv står for. Det er sjeldan kost, og uvanleg. Dette fører no til ei sterk liberalisering av bioteknologifeltet. Feltet blir meir individretta. Det handlar om dei vaksne sin rett til å få barn, og mindre om til barns rett til foreldre. 

At eit fleirtal på Stortinget vil opne for eggdonasjon, har vore kjent. I alle fall etter Høgre sitt landsmøte. Senterpartiet meiner dette er uheldig. Det bryt eit viktig prinsipp om at den som fø- der barnet, er barnets biologiske mor. Det kan ikkje samanliknast med sæddonasjon. 

Dette handlar ikkje om likestilling, som mange vil bagatellisere det til. Men det som er enno meir oppsiktsvekkjande, er at fleirtalet på Stortinget også vil tillate dobbeltdonasjon. Altså å donere både egg og sæd samstundes. Donasjon av ferdig befrukta egg. Foreldra vil ikkje ha nokon biologisk tilknyting til barnet. Kva er eigentleg den store skilnaden då mot surrogati?

Frå tre foreldre. 

Likeeins er det oppsiktsvekkjande at eit fleirtal vil opne for mitokondriedonasjon. Det betyr at barnet vil få genetisk arvemateriale frå tre foreldre. Det er diskusjon om metoden er medisinsk trygg. Ein lagar genetiske forandringar i kjønnsceller enten før eller like etter befruktninga. Eg hadde aldri trudd at Norge ville tillate dette. Men nei då. Med Ap, Frp og Venstre i førarsetet, ber dei regjeringa sjå til Storbritannia for å lære meir og innføre dette i Norge – når det er trygt. Men kor er prinsippa vorte av? Fins inga grenser lenger for rammer rundt det å skape det friske foster? 

Så til forslaget om la friske kvinner skal få rett til å lagre eggceller, heilt uavhengig om det er nokon medisinsk grunn for det. Friske kvinner skal få tilbod frå staten om å fryse ned egg, sånn i tilfelle. Slik kan ein kan ha «unge og friske» egg i reserve. Kjekt å ha når ein seinare i livet vurderer å få barn. For det fyrste er dette i høgste grad ein drivar for å gjere barn til ei bestillingsvare. For det andre er det mykje andre ting velferdsstaten bør bruke sine ressursar på, enn å gi friske kvinner tilbod om dette. Å snakke om ein stor eigenandel, som Arbeiderpartiet gjer, hjelper ikkje. Er det så viktig for Ap, Frp og Venstre gjere dette til eit offentleg tilbod, er det eit paradoks at det berre skal gjelde dei som har råd til det.

Vil utfordre prioriteringane. 

Det same har Høgre sagt om assistert befruktning til einslege. Det skal komme ein «betydeleg» eigenandel. Det verkar som at Høgre prøvar det dei kan for å kamuflere det faktum at tilbodet sjølvsagt vil utfordre prioriteringane i helsevesenet vårt. Alt kan ikkje løysast ved høge eigenandelar. Er det fyrst blitt eit offentleg tilbod for einslege kvinner å få barn, utan at dei har ein partner og utan at dei slit med infertilitet (barnløyse), kvifor gjere det til eit tilbod for dei med ressursar? 

Det viktige her er at ein bryt prinsippet om at assistert befruktning skal vere eit tilbod – innanfor visse rammer – for dei som slit med å få barn. Altså at det er ein medisinsk problemstilling. Å vere einsleg er ingen sjukdom. Barn har rett til to foreldre. Staten bør ikkje legge til rette for noko anna.

Trykket i Vårt land 15. mai 2018

Gå til innlegget

Bakterier til besvær

Publisert over 2 år siden - 1022 visninger

Det trengs en helt annen politisk innsats i Norge for å forebygge spredning av ­antibiotikaresistente bakterier.

Antibiotikaresistente­ bakterier er et globalt folkehelseproblem. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør rundt 25.000 mennesker i ­Europa hvert år som følge av antibiotikaresistente infeksjoner. ­Resistensproblematikken har vært relativ liten her i landet, men er nå økende også i Norge. Det bør bekymre oss. For hver dag gjennomføres det mange livsviktige inngrep hos pasienter i norske sykehus der man er avhengig av effektiv antibiotika.

Kampen mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier er en folkehelsesatsing som vi er nødt til å lykkes med. Det er våre barn og barnebarn som vil kunne oppleve at det ikke lenger finnes virksomme antibiotika for vanlige infeksjoner og nødvendige behandlinger. Når en uskyldig sårinfeksjon kan bli dødelig, når det ikke lenger er trygt å operere inn hofteproteser eller når kreftbehandlinger må stoppes på grunn av resistente infeksjoner, da vil moderne medisin brutalt endres.

Problemet med antibiotika­resistens må løses internasjonalt, men vi må også gjøre jobben ­nasjonalt. Forbruket av penicillin er doblet i Norge fra midten av 1970-tallet til 2012. De aller fleste antibiotika-reseptene blir i dag forskrevet på fastlegekontorene.

Men også i norske sykehus er bruken av såkalte bredspektrede­, «sterkere» typer antibiotika, mangedoblet. Vi vet at utvikling av resistente bakterier har klar sammenheng med total antibiotikabruk. På sykehus er høy bruk av bredspektrede antibiotika, drivere for resistensutvikling.

Kutte ned. Det aller viktigste vi må gjøre nå, er å kutte ned på bruken av antibiotika. Det kan alle bidra til. Mange øvre luftveisinfeksjoner, trenger ikke antibiotikabehandling, de går likevel over av seg selv. Norske sykehus må bruke mindre av de bredspektrede midlene. Det kan gjøres, uten at pasientene blir sykere. Vi må også forebygge­ infeksjonssykdommer bedre. Vi må unngå overfylte sykehus­avdelinger og korridorpasienter, vi må sikre gode hygienetiltak og bevisst bruk av vaksiner. Slik kan behovet for å bruke antibiotika bli mindre. Antibiotika bør spares til situasjoner der det har betydning for liv og helse.

Senterpartiet fikk i 2015 gjennom­slag i Stortinget for å pålegge regjeringen å utarbeide­ en egen handlingsplan mot ­utbredelse av antibiotikaresistente bakterier, med mål om å redusere bruken av antibiotika i Norge med 30 prosent innen 2020. Regjeringen har nå fremmet en slik handlingsplan. Men Senterpartiet er bekymret for at denne ikke er tydelig nok, og at tiltakene ikke er finansiert.

For svakt. En tverrsektoriell­ ekspertgruppe konkluderte­ i 2014 at helt nødvendige­, konkrete­ tiltak for å få ned ­resistensproblematikken i Norge­ ville kreve om lag 200 millioner over en treårsperiode å gjennomføre. Men i revidert nasjonalbudsjett i år prioriterte ­regjeringen kun fem millioner til en nasjonal holdningskampanje. Senterpartiet mener dette er for svakt. Vi foreslo derfor 25 millioner ekstra midler til arbeidet mot antibiotikaresistens i 2016, uten at dette fikk flertall.

Det trengs en helt annen ­politisk innsats i Norge for å forebygge spredning av antibiotikaresistente bakterier. Arbeidet må skje i flere sektorer, ikke bare i helsevesenet. Men det er i helsevesenet resultatet synes. I helsevesenet, både i kommuner og på sykehus, må arbeidet bli ledelses-forankret på en helt annen måte enn i dag.

Vi må få bedre systemer som kartlegger og følger opp uforsvarlig antibiotikapraksis i helsevesenet. Kunnskap om riktig antibiotikabruk og faren ved resistensutvikling, bør norske småbarnsforeldre få kjennskap til på helsestasjon og barn og unge få lære om i skolen. Norge kan bidra til å bekjempe antibiotikaresistens.

Forutsetningen er at dette ­arbeidet settes øverst på den helsepolitiske agendaen i årene fremover.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.7.2016

Gå til innlegget

Uærlig sykehusdebatt

Publisert over 2 år siden - 2538 visninger

Norsk sykehuspolitikk trenger nå ærlighet. Politiske partier må slutte med omtrentlig-heter. Folkevalgte må ikke få skjule seg bak helsebyråkrater i foretaksstyrene.

Stortinget skal behandle nasjonal­ helse- og sykehusplan i dag. Helt siden helse- og omsorgsminister Bent Høie sin sykehustale i 2015, har norske sykehus og lokalsamfunn­ vært i beredskap.

I talen foreslo statsråden en befolkningsgrense­ på 60-80.000 for å ha akuttkirurgi. Når helse- og syke-
husplanen ble fremmet, var disse befolkningsgrensene­ tonet ned. Men til gjengjeld var fem sykehus satt på liste­ i et scenario. Det gjaldt sykehusene­ på Stord, Gravdal, Narvik, Volda og Flekkefjord­. Disse skulle kunne miste sitt akuttkirurgiske tilbud.

Omtrentlig. Nå skal scenarioene ikke gjelde likevel. Ifølge avtalen mellom Venstre og regjeringspartiene skal akuttkirurgi opprettholdes dersom det er nødvendig ut fra pasientenes behov­, og der hensynet til kvalitet- og pasient-
sikkerhet blir i varetatt. En mer omtrentlig­ formulering skal en leite lenger etter. Å sette krav til kvalitet og pasientsikkerhet må jo gjelde alle sykehus, ikke bare de minste. Og hvor i landet har pasienter ikke behov for akuttkirurgisk beredskap?

Flertallet på Stortinget vil innføre­ helt nye definisjoner på sykehus. Lokalsykehus­ skal ikke finnes mer. Sykehus skal være enten regionsykehus, store akuttsykehus, akuttsykehus eller sykehus uten akuttfunksjoner. Forskjellen mellom store akuttsykehus og akuttsykehus er at sistnevnte ikke trenger å ha akuttkirurgisk beredskap.

Grensen for dette går nettopp ved en befolkningsgrense på 60-80.000 innbyggere. Slik blir lokalsykehusene i Flekkefjord, Gravdal, Stord, Narvik og Volda nå akuttsykehus, ikke lokal-
sykehus. Men, de skal ikke nødvendigvis ha akuttjenester i kirurgi. Det skal helseforetakene bestemme!

Bare tull. Venstre mener nemlig at foretaksmodellen gjør det umulig for Stortinget å vedta at det skal være akutt kirurgi på hvert sykehus som har akuttfunksjoner. Det er bare tull. Helt siden innføringen av foretaks-
modellen i 2002 har det vært lovbestemt (paragraf 30 i helseforetaks-
loven) at de regionale­ helseforetakene ikke har vedtakskompetanse i vesentlige saker med samfunnsmessig betydning.

Å fjerne akuttkirurgi er absolutt­ en vesentlig endring, med samfunnsmessige konsekvenser. Foretaks-
modellen legger altså opp til det motsatte av det Venstre hevder, nemlig at foretaksstyrene ikke skal gjøre beslutninger av en slik karakter.


Det er derfor helt nødvendig at Stortinget tar beslutninger om vesentlige endringer i sykehussektoren. At Stortinget skulle ta politisk styring over sykehussektoren var også hele poenget med å fremme en nasjonal helse- og sykehusplan. Som Bent Høie sa det høsten 2013 (BT 02.09.13): «Det vil alltid gå et fakkeltog, men nå vil fakkel-
togene vite hvor de skal gå (…). De kan henvende seg til sine egne politikere på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene. Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.»

Makt. Stortinget er tilbake til start. Den store vinneren i nasjonal helse­- og sykehusplan er direktørene i de fire regionale helseforetakene. Aldri før har de fått bekreftet sin makt-
posisjon som på denne måten. Aldri før har ansvaret­ blitt mer kanalisert til styrene. Det på tross av politiske valgløfter om både å fjerne dem og å svekke dem. Nasjonal helse- og sykehusplan har ikke gitt mer demokratisk styring, men mindre. Høyres mål om sentralisering og privatisering­ av sykehustjenester, har slik fått rev i seilene, med Venstres­ hjelp.

Norsk sykehuspolitikk trenger nå ærlighet. Politiske partier må slutte­ med omtrentligheter og tolkbare formuleringer­. Folkevalgte må ikke få skjule seg bak helsebyråkrater i foretaksstyrene. Det er Stortinget om skal bestemme over vesentlige endringer­ av sykehustilbudet vårt. Det handler om selve grunnmuren i vårt solidariske­ helsevesen, nemlig retten til likeverdige­ helse- og sykehustilbud i hele landet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.3.2016

Gå til innlegget

Vi må si nei til tvillingabort

Publisert nesten 3 år siden - 999 visninger

Helse- og omsorgsministeren er på kollisjonskurs med sentrale fagmiljø. Det er ikkje påvist nokon medisinsk gevinst av å redusere tvillingsvangerskap til singelsvangerskap.

Regjeringa meiner det er innanfor abortlova at kvinner fritt skal kunne ta bort eit av fleire fostre i svangerskapet før veke tolv. I dag er dette teknisk mulig ved såkalla fosterreduksjon.

Dette var ikkje mulig den gongen då abortlova vart innført. Abortlova seier heller ingen ting om dette. Helse- og omsorgs-
departementet har tidlegare konkludert med at abortlova berre opnar for fosterreduksjon dersom det er stor fare for alvorleg sjukdom hos fosteret, jamfør rundskriv I-42/2001.

Men i ei ny lovfortolking slår justisdepartementet fast at dette også gjeld friske fostre. Helse- og omsorgsminister Bent Høie tar dette til etterretning. Dei regionale helse-
føretaka får no beskjed om å informere­ både abortnemnder og helseføretaka om denne nye tolkinga av abortlova. Det blir gjort utan at saka har vore til politisk­ behandling.

Helse- og omsorgsministeren er på kollisjonskurs med sentrale­ fagmiljø. Det er ikkje påvist­ nokon­ medisinsk gevinst av å redusere tvillingsvangerskap til singelsvangerskap. Risikoen­ for at foster som er igjen spontan-
aborterast på grunn av inngrepet­, er på cirka 15 prosent. Inngrepet er komplisert.

Overlege Birgitte Heiberg Kahrs ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs hospital­ meiner at foster-
reduksjon berre bør utførast om det eine fosteret viser utviklingsavvik. (NRK 18. februar).

Viseadministrerande direktør ved Oslo universitetssykehus, Terje Rootwelt, uttalte i den same artikkelen at heller ikkje dei har noko ønske om at abort av friskt tvillingfoster skal bli vanleg rutine­ i Norge. Han viser­ og til at abortrisikoen for det andre­ barnet aukar.

Mange meiner kanskje, som Arbeiderpartiet, at når ein har lovfesta kvinners rett til sjølvbestemt abort i Norge, er det ikkje noko skilje på dette og ein singelabort. Kvinners rett må vege tyngst.

Men er dette saka? Tvilling-
abort av friskt foster har ikkje vore ein etablert praksis til no i Norge. Retten til å velje vekk eit friskt tvillingsfoster er ikkje omtala i abortlova.

Korleis kan ein då argumentere med at dette er å innskrenke kvinners rettar? Rettar ein aldri har hatt?

Det er forskjell på å ta vanlig abort og ein fosterreduksjon. At ein påfører det andre fosteret ein ikkje ubetydeleg helserisiko, gjer at dette ikkje kan samanliknast med ein singelabort.

Til forskjell frå singelabort, meiner kvinner som ynskjer tvillingabort­ at dei vil klare å bære fram og fostre eit barn. At ein vel ut eitt foster som skal leve vidare, utfordrar prinsippet om at abort skal ikkje gjerast ut frå eigenskapar ved fosteret.

Her er det eigenskapen tvilling som er grunnen. Og korleis velje? Er det rett å velje? Korleis lever ein med det vidare? Det er og ein reell sjanse for at ein slik ny praksis i Norge vil skape større­ press på tvilling- og trilling-
foreldre, når dei og alle veit at 
ein kan «sleppe» å bere fram alle.

Staten­ må ikkje legge opp til ein ny praksis der vi tillèt selektiv tvillingabort av friske fostre. Om juristane­ meiner fosterreduksjon av friske fostre er i tråd med abortlova, sjølv om lova faktisk ikkje omtalar dette, må lova endrast­.

Saka om tvillingabort som del av retten til fri abort, bør ikkje avgjerast av juristar i departementet.

Vi må og vurdere dei medisinsk-etiske sidene og løfte saka til den lovgivande forsamling i Stortinget. Slik kan vi og få til ein reell høyringsprosess, der dei medisinske fagmiljøa vert involvert.

Først publisert i Vårt Land 23.2.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 15 timer siden / 457 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 15 timer siden / 294 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 15 timer siden / 459 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 285 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 16 timer siden / 121 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 1 time siden / 561 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 2 timer siden / 483 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 2 timer siden / 7442 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 547 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1191 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1191 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 547 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1191 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 547 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 547 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 4 timer siden / 561 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 547 visninger
Les flere