Kathrine Tallaksen Skjerdal

Alder: 42
  RSS

Om Kathrine Tallaksen

Sokneprest i Høvåg. Gift med Terje, fire barn.

Følgere

I det personlige innlegget «Gidder du å stemme ved kirkevalget?» (Fevennen 15.7.19 og Verdidebatt 16.7.19) argumenterer Odd-Inge Rønning Uleberg mot «en statisk robot-tro på tusenvis av år gamle bibelvers».

Han mener at «livet selv er over boken». «Ny viten og ny kunnskap må føre til nye erkjennelser», skriver han.

Ja, vi skal være utrolig forsiktige med å dosere lettvinte svar på andres utfordringer. Ja, nåde, kjærlighet og ydmykhet skal være grunnverdier i kirka. Men jeg mener Uleberg er for optimistisk på vegne av den menneskelige vurderingsevnen, og for pessimistisk på vegne av HELE Bibelens relevans for vår tid.

Et raskt blikk på historien og samtiden viser oss med brutal tydelighet at den menneskelige vurderingsevnen er feilbarlig. Hvis vi bygger ned Bibelens autoritet og bygger opp vår egen autoritet, er jeg redd for at det ikke bare er de gode sidene i oss som får større rom, men også de dårlige sidene i oss. Hver generasjon kristne må gjøre et solid arbeid for å få Bibelens verden og sin egen livsverden til å møtes. Men om grunnholdningen er at Bibelen alltid har vikeplikt, risikerer man å ende opp et sted ganske langt fra det Mesteren lærte oss.

Min oppfordring til alle er: Les Bibelen! Og like mye: Søk kunnskap OM Bibelen! Ikke slå deg til ro med enkle slagord. Gå inn i materialet med nysgjerrighet, uten fordommer. Ikke bare søk bekreftelse på det du allerede mener, men ha et åpent sinn mot Gud og de gamles visdom! (Les mer på snakkomtro.no)

Bibelen er klokere enn sitt rykte. De som vil finne ting å reagere på i Bibelen, trenger riktignok ikke å lete lenge. Men det gjelder å søke dypere inn. Da vil man se at Bibelen er rik på erfaringsbredde og rasjonalitet. Gang på gang har jeg selv opplevd at tekster jeg har kjempet med, er tekster som har åpnet nye vinduer for meg.

Ulebergs innlegg inneholder meninger om mange temaer.  Plassen tillater bare at jeg kommenterer noen av dem, og det ganske kort:

«Slaveriet er greit for Bibelens skribenter,» skriver han for eksempel. Tja og nei! En av de viktigste grunnfortellingene i Bibelen er at Gud befridde sitt folk fra slaveriet i Egypt, og Paulus inkluderer dem som driver med menneskehandel, i en av sine oppramsinger av syndere. Men følgende tankegang gjennomsyrer Det nye testamentet: Veien til seier over det onde går ikke gjennom konfrontasjon og opprør, men gjennom kjærlighet og lidelse. Forbildet er selvsagt Jesus selv.

Denne strategien virket. Mens Spartacus` slaveopprør på 70-tallet f.Kr. endte i nederlag og blodbad, førte de første kristnes radikale godhet og tålsomhet og forkynnelse av en Gud som ikke gjør forskjell på folk, til store endringer i hele samfunnsstrukturen. Slaveriet ble gradvis avskaffet der kristentroen kom, også i Norge. I vår tid brukes Bibelen fortsatt som verktøy i kampen mot slaveri (Les mer på blant annet globaluke.no)

Så var det skapelsen. Hvis jeg forstår Uleberg rett, mener han at det er «ny kunnskap» som gjør at kristne tror at jorda ikke ble skapt på seks dager. Men dette er en eldgammel innsikt: Skapelsesberetningene i Bibelen er ikke vitenskapelige artikler. De er fenomenologiske tekster. Ingenting tyder på at forfatterne selv mente at skapelsen bokstavelig talt skjedde på seks dager. Ikke redaktørene av 1 Mosebok heller, siden de inkluderte to ulike skapelsesberetninger side om side. Budskapet er høyere og dypere: Det er GUD som har skapt himmel og jord. HAN og ingen andre er universets Herre. (Les gjerne mer i John C. Lennox: «Sju dager som deler verden») Hvordan hadde vi forvaltet naturen om vi tok inn over oss at vi bare har den til låns?

"Bibelen er ganske klar på at skilsmisse er mot Gud og at gjengifte er synd. Men vi har endret syn (…)." Nei og ja. Det gamle testamentet og jødedommen på Jesu tid tillot skilsmisse, vel og merke for mannen, og gjengifte. Hva mente Jesus? Kanskje sukket han sorgfullt da han konstaterte at Moses hadde tillatt skilsmisse «fordi dere har så harde hjerter». Men det var jo ikke slik det skulle være. Skilsmisse og gjengifte av annen grunn enn utroskap, er ekteskapsbrudd, var Jesu svar. Disiplene reagerte på at han var så absolutt. Vi er ikke første generasjon som synes dette er vanskelig. Det ligger i sakens natur at det er krevende å manøvrere i rommet mellom Guds vakre skapervilje og de harde hjerters realitet. Som prest kan jeg velge å ikke vie fraskilte. Det vil oppleves vondt, ja, opprørende, for noen. Jeg kan også velge å vie fraskilte. Da tar jeg, på kirkas vegne, stilling til at det nye parforholdet er noe vakkert og godt. Hva om noen fortsatt sørger over familielivet de har mistet, og prestens glede gir dem vond klump i magen? I en sang står det om «dem som høster smerte av våre ja og nei.» Altså: Både et «konservativt nei» og et «liberalt ja» kan volde mennesker smerte. «Livet» er like komplisert som «Boken»!


(Innlegget stod på trykk i Fevennen 30.7.19. Jeg har lagt til henvisning til Verdidebatt i ingressen, og tatt bort to ord i brødteksten.)

KATHRINE TALLAKSEN SKJERDAL,

Sokneprest i Høvåg og prestekandidat til Agder og Telemark bispedømmeråd  

Gå til innlegget

"Vi skal ikke glemme at den vordende mor også i mange tilfelle er en "svak part" og at hun har det ytterste krav på forståelse og støtte." Slik skrev Bispemøtet i 1971.

Fredag 15. februar uttalte Den norske kirkes biskoper seg om abort og abortdebatt. De skrev blant annet følgende:

"Vi erkjenner at kirken i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i, og har heller ikke klart å gi troverdig uttrykk for forståelse for kvinners erfaring og de utfordringer kvinner har opplevd."

Jeg er for ung til å ha opplevd abortdebatten på 70-tallet, men tenkte umiddelbart at dette var en ensidig negativ fremstilling av kirkas syn den gangen. Nå har jeg fått tak i Bispemøtets uttalelse fra 1971. Den inneholder mye omsorg for abortsøkende kvinner, og legger mye ansvar på samfunnet. Jeg tenkte at flere kunne ha interesse av å høre hva de skrev. Her kommer derfor noen utvalgte sitater:

"Noen grunn til å tro at abortsøkende kvinner i dag er mindre drevet av stress og fortvilelse enn for en menneskealder siden, er der imidlertid ikke. For den som står i denne konfliktsituasjon, er den psykologiske belastning utvilsomt like reell som tidligere. Dette er en situasjon som heller ikke motstanderne av en liberalisert abortlovgivning kan tillate seg å overse."

 "Vi maner derfor alle som fra kirkens side kommer i kontakt med mennesker i en slik situasjon, og alle som fra kristent hold vil delta i debatt om dette problemkompleks, til å vise den innlevelsesevne og forståelse som skal til for å komme på talefot med dem vi henvender oss til."

"Det må for øvrig, allerede på sosialpsykologisk grunnlag, stilles et markert spørsmålstegn ved slagordet "fri abort". Med det press en gravid kvinne i mange tilfelle vil være utsatt for fra barnefar, foreldre, nære venner m.v., vil i svært mange tilfelle forestillingen om en "fri" avgjørelse fra hennes egen side være illusorisk. Og jo mer den generelt aksepterende holdning overfor abort brer seg i samfunnet, jo mer vil en gravid kvinne i en gitt situasjon være prisgitt presset."

"Det må videre pekes på at kravet om "rett" til abort er utslag av et meget betenkelig etisk prinsipp: den sterkeres rett over den svake, i dette tilfelle over det fullkomment vergeløse foster. I velferdsstaten for øvrig prøver vi å lage ordninger som verner den svake mot den sterke. Det mest forsvarsløse i verden er fosteret i mors liv dersom det får foreldrene mot seg. – Vi skal ikke glemme at den vordende mor også i mange tilfelle er en "svak part" og at hun har det ytterste krav på forståelse og støtte. Men hennes rettsstilling blir ikke sterkere ved at hun i en følelsesmessig labil situasjon utleveres til det nevnte press fra sine umiddelbare omgivelser. "

"I den utstrekning ønskemål om abort er motivert av håpløse sosiale forhold, må det være samfunnets plikt så raskt og effektivt som mulig å sette inn de nødvendige hjelpetiltak. I den utstrekning ugifte kvinner har vanskelig for å gjennomføre sitt svangerskap p.g.a. omgivelsenes holdning, må det være en klar kristenplikt – for familie, venner og naboer især – å bidra til å motvirke presset og gi vedkommende fellesskap og menneskelig støtte.

I vårt folk som helhet trengs det i dag en fornyelse av mentalitet og holdning når det gjelder denne sak: en klarere forståelse av livets ukrenkelighet, en mer omsorgsfull holdning overfor medmennesker som i fortvilelse måtte ha grepet feil. Ingen var strengere og ingen mildere enn ham vi kaller herre og mester."

Den som måtte ha interesse av å lese helt uttalelsen, kan ta kontakt med meg! Jeg har også Bispemøtets uttalelse fra 1975, "Den nye abortlov – et ord til rådgivere og helsepersonell." Hyrdebrevet fra 1978 har det foreløpig ikke lykkes meg å få tak i.

Gå til innlegget

Ja til livet, biskoper?

Publisert nesten 2 år siden

Den norske kirkes biskoper har uttalt seg om abort. Vi hadde trengt et ganske annerledes budskap.

1. Utgangspunktet for uttalelsen er et ønske om å medvirke til en god dialog om abort. Det er et sympatisk og betimelig ønske. Men biskopene går langt i å støtte retten til abort: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.» Biskopene tar også tydelig avstand fra motstanderne av selvbestemt abort i Norge på 1970-tallet og internasjonalt i vår tid. Først i sjette avsnitt finner vi setningen «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern,» og sett i lys av ovennevnte ja til legal adgang til abort, er det uklart hva dette konkret innebærer. Er det dette som er min kirkes abortpolitikk? Når ble dette vedtatt?

2. Da jeg var ungdom og ung student, forstod jeg ikke helt hvorfor noen var så voldsomt opptatt av abort. Jeg var pragmatisk, tenkte som så at abort alltid vil skje, og at kampen mot selvbestemt abort var en tapt sak. Men noe har skjedd med meg siden den gangen. Jo mer jeg har tatt inn over meg hvilket mirakel et lite foster er, jo mer har jeg blitt fylt med gru over alle dem som ikke får leve. HVERT MENNESKE HAR IBOENDE OG UKRENKELIG MENNESKEVERD FRA UNNFANGELSE TIL NATURLIG DØD. Hvem skal si dette med store bokstaver, om ikke kirka? Jeg tror til og med at dette budskapet er mulig å kommunisere med klokskap og kjærlighet.

3. Uttalelsen begynner på 70-tallet. Det stemmer nok at noen av abortmotstanderne den gangen brukte kritikkverdige virkemidler, og ikke alltid hadde nok forståelse for kvinners vanskelige situasjon, men er ikke dette veldig lenge siden? De siste månedenes abortdebatt har også vært preget av sterke ord og virkemidler, men denne gangen fra aborttilhengere som absolutt ikke er interessert i dialog. Hvorfor nevner ikke biskopene dette?

4. Uttalelsen tegner generelt et mørkt bilde av kirka i fortid. «Tvert imot har kirken som institusjon gjennom historien vist manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter.» Dette er en altfor ensidig fremstilling av kirkehistorien. Hva med Olav den helliges lovgivning som forbød tvangsekteskap, klostrene som ga kvinner utdannelse og mulighet til å bruke sine talenter, Hans Nielsen Hauges likestilte bevegelse med mannlige og kvinnelige predikanter på lik linje, Gustava Kiellands revolusjonerende misjonskvinnebevegelse, og misjonærers utrettelige arbeid for å gi jenter og kvinner selvtillit og innflytelse og adgang til helsetjenester og utdanning? I mange kristne organisasjoner fikk kvinnene stemmerett flere år før 1913. Jeg har levd hele mitt liv i kirka, og aldri følt et snev av undertrykkelse. Jeg mener det er uheldig at biskopene bidrar til å bekrefte et bilde av kirka som en kvinnefiendtlig institusjon som først nå, etter alle andre, begynner å snakke om kvinners rettigheter. Isteden kunne de ha sagt at det fra Mesteren tid har vært en del av selve kirkas DNA at alle mennesker, kvinner og menn, små og store, slaver og frie, utlendinger og landsmenn, syke og friske, har samme verdi. Ja, det har ofte skjedd at representanter for kirka har glemt dette, men gang på gang har det stått frem mennesker som i ord og handling har hjulpet kirka til å finne seg selv igjen.

5. Er ja til abort det mest kvinnevennlige standpunktet? Tja. Når hun står der, 20-åringen, og kjæresten ikke vil ta ansvar for det barnet de har laget sammen: «Du kan jo bare ta abort,» hvem er det da abortloven gir makt til? Når 16-åringen er i tvil om hun vil ligge med den pågående eldre gutten og han med myk stemme avviser at en eventuell graviditet er et problem – hvem er det da abortloven gir makt til? På julebord og jobbturer har abortloven gitt potensielt utro ektemenn og samboere én grunn mindre til å velge å være trofast mot den de har. Hvis en travel fulltidsarbeidende flerbarnsmor blir uplanlagt gravid, hvilken løsning ønsker hun seg aller mest – at det kunne ordne seg med jobben og økonomien så hun kan få barnet, eller abort? Og når det gjelder de kvinnene som utvikler angst og depresjon etter abort og kanskje plages i flere år (Kilde: Menneskeverd.no): Kan det hende at noen av dem opplever at samfunnets velmente støtte til deres valg var en bjørnetjeneste? Sett fra et kvinneperspektiv er spørsmålet om abort langt mer komplisert enn hva den radikale kvinnebevegelsen vil ha det til.

6. «Hate synden, elske synderen.» Når kirka virker på sitt beste, er det dette den praktiserer: En radikal og hjertelig kjærlighet til alle mennesker, uavhengig av hva de mener eller gjør, kombinert med en profetisk påpekning av de destruktive krefter som truer med å ødelegge for Guds gode skapervilje. Kirka trenger ikke skamme seg over verken den loven eller det evangeliet den er satt til å forvalte, men om dens tydelighet i krevende etiske spørsmål skal oppleves som livsbejaende god veiledning, og ikke som ovenfra og nedad fordømmelse, kreves at kirka i alle ledd er en bevegelse av nestekjærlighet og omsorg.

Gå til innlegget

Vie homofile i kirka?

Publisert over 4 år siden

«Hva ville Jesus gjort?» Det er det store spørsmålet.

Jeg er et barn av min tid. Ord som «homofil», «lesbisk» og «LHBT» har et ansikt. Det handler om flotte ungdommer fra bygda mi. Gamle studiekamerater. Mye fine folk som jeg oppriktig setter pris på og ønsker alt vel.

 

Likevel sier jeg nei til å vie samkjønnede par. Her kommer en begrunnelse – for den som vil lese med et åpent sinn.

 

På MF hadde vi Bjørn Helge Sandvei i gresk. En utrolig fin lærer! Vennlig og velforberedt, med overheaden full av hjemmelagde grammatikkplansjer og et hjerte som banket for at vi studentene skulle lykkes. Sandvei er homofil. Med utgangspunkt i sine solide kunnskaper om antikken og bibeltekstene og i sine personlige erfaringer har han i en årrekke engasjert seg i spørsmålet om homofilt samliv. Alle burde lese hans artikkel Homofilt samliv i historisk, bibelsk og aktuelt kirkelig perspektiv (fra 2014, tilgjengelig på tilhelhet.no). Her møter vi grundig og saklig argumentasjon – samtidig som det dirrer mellom linjene, for det er sitt eget liv han snakker om. Sandvei har valgt å leve enslig. Han er trygg og ærlig. Han er blant dem jeg støtter meg til når jeg holder fast ved det som alle verdens kirker har lært gjennom nesten 2000 år. Han skriver blant annet: «Personlig opplever jeg det som krenkende at mitt menneskeverd blir forbundet på en slik av-grensende måte til spørsmålet om seksualitetens ytringsformer. Meldingen som kommuniseres er nemlig denne: Et liv uten utfoldelse av seksualiteten gjennom et seksuelt samliv er et mindreverdig liv. Menneskeverdet er imidlertid ikke forankret i seksualiteten, men i at jeg er skapt i Guds bilde.»

 

«Hva ville Jesus gjort?» Hvis man vil være sann kirke, er dette hovedspørsmålet. For kirka er ingen menneskelig oppfinnelse. Den er grunnlagt av Jesus Kristus, Guds sønn. Det er han som har gitt kirka dens mandat: Å forkynne evangeliet om korset og den åpne graven. Å gjøre alle folkeslag til disipler. Å døpe og feire nattverd. Å elske med en kjærlighet som ligner hans. Et raskt sveip gjennom kirkehistorien gir meg følgende konklusjon: Det har gått litt opp og ned. I perioder har kjærligheten til penger, makt og nytelse vært sterkere enn kjærligheten til Gud og de fattige. Men så skjer det alltid, fantastisk nok, at noen igjen vender blikket mot Jesus og spør: Hvem er ham – egentlig? Hva sa han – egentlig? Så har de funnet en mann som ikke er så lett å sette på formel. En som ikke alltid stryker dem med hårene og bekrefter deres egne tanker. En som drar dem ut av komfortsonen og ber dem legge av sitt sitt eget. Og de har elsket ham, for bak de radikale kravene har de erfart en kjærlighet som går utenpå det meste annet. En lengsel har blitt født i dem etter å leve for ham og ligne på ham.

 

Svensken Magnus Malm, en av vår tids mest skattede åndelige veiledere, har sagt: «Jesus kan overfor visse mennesker sette ekstremt høye terskler, samtidig som han for andre setter forbausende lave tersker. Slik er evangeliet. Den som tror at Jesus representerer en slags allmenn kravløshet, at han aksepterte alle og ikke avviste noen, har ikke lest Det nye testamente.»Over alt hvor Jesus kom, flommet Guds nåde og kjærlighet inn i menneskers liv som en mektig forandringens elv. Han tordnet mot selvrettferdighet og tunge menneskebud. Men noen liberaler var han ikke. Hanbekreftet Guds lov, ja, innskjerpet den. Han forkynte tilgivelse, ikke tillatelse. Følgende fortelling er illustrerende: Fariseerne og de skriftlærde gjorde seg klare til å steine en kvinne som hadde brutt ekteskapet. De hadde Moseloven på sin side. Hva mente Jesus de skulle gjøre? Jesus sa:«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»  Da slapp de steinene og gikk bort. Jesus sa til kvinnen: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh 8,2-11).

 

Forøvrig er det et paradoks at ekteskap og kjernefamilie nærmest er blitt enerådende som livsideal i protestantisk kristendom, for Mesteren selv var jo ingen «family guy» - han var singel og barnløs, og mer opptatt av at vi skulle samle skatter i himmelen enn at vi skulle bygge rede her på jord.

 

«Størst av alt er kjærligheten,» sier mange. Jeg er selvsagt helt enig. Utsagnet er et nesten-sitat fra Paulus (1 Kor 13,13). Men sitatet handler ikke om eros; erotisk kjærlighet og parforhold. Det er derimot snakk om agape; uselvisk Mor Teresa-aktig kjærlighet som gir alt uten å vente noe tilbake. Og én slik fin setning nuller ikke ut alt det andre Paulus og Jesus sa om samlivsetikk.

 

Så hva ville Jesus gjort? Jeg tror han ville gitt oss alle, skeive og streite, en unik følelse av å være sett, forstått og elsket. Latt oss kjenne at ordene hans, også de krevende, springer ut av guddommelig kjærlighet. Og pekt på korset, hvor han sonet våre synder: Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, legedom og evig liv hos Gud. Det er det som heter nåde. Gud vet vi trenger den, alle sammen.

(Innlegget ble publisert i Fædrelandsvennen 26.4.16)

Gå til innlegget

Liten og snerten eller stor og tung?

Publisert nesten 5 år siden

Advarsel! Dette innlegget inneholder deprimerende historier om dyre og dårlige fusjoner. Ivrige tilhengere av storstilt kommunesammenslåing kan komme til å miste litt troen på hele greia.

En overbevisning sitter så dypt hos enkelte at den verken lar seg anfekte av argumenter eller alternative fortellinger. Det er denne: «Bare det blir stort nok, blir det bra!»

Retorikken er kraftfull, med «robuste enheter» og «robuste fagmiljøer» som kjerneuttrykk. Men fusjoner skaper ikke alltid paradisiske tilstander. Noen ganger uteblir gevinstene, andre ganger koster det mer enn det smaker.

En av yndlingsfortellingene mine er denne: På 80-tallet fantes det en rekke små banker i Indre Sogn. «Gammeldags og lite robust», mente mange. Flere fusjoner fulgte. To banker stod imot – de ville fortsette alene: Aurland sparebank og Luster sparebank. Banksjefen i Aurland var min manns bestefar. Folk himlet litt med øynene over en sånn bakstreversk type. Men han fikk rett: Aurland sparebank og Luster sparebank lever i beste velgående. Fusjonsbankene har det gått mindre godt med. Kanskje identitet og tilhørighet spilte en rolle, både hos kunder og ansatte?

Litt nærmere vår tid har vi hatt noen gigantfusjoner i helsesektoren. I 2007 ble Helse Sør og Helse Øst slått sammen til Helse Sør-Øst. I 2015 kom en grundig evalueringsrapport fra SINTEF. Den konkluderer med «Ingen endring i omfanget av og kvaliteten på pasientbehandling sammenlignet med før sammenslåingen, eller sammenlignet med de andre helseregionene.» «Også i andre land er pasientbehandlingen upåvirket av store, sentralt styrte omstillingsprosesser, sier SINTEFs prosjektleder Tarald Rohde og Hans Torvatn, som er blant forskerne.» (Aftenposten 8.6.15) Én svær administrativ enhet klarte ikke å levere bedre tjenester enn to mindre.

Men riktig ille ble det først da Oslo-sykehusene Aker, Ullevål og Rikshospitalet-Radiumhospitalet i 2009 ble slått sammen til Oslo universitetssykehus (OUS). Dårlig organisering med mye unødvendig dobbeltarbeid, inkompatible IT-systemer og stadig leting etter journaler, frustrerte ansatte og dårlig arbeidsmiljø, flere «alvorlige hendelser», sterk økning i pengebruk, økning i antall årsverk innen administrasjon og nedgang i ressurser til vedlikehold og renhold – dette er noen stikkord hentet fra medienes omtale av saken. (Blant annet Klassekampen 17. september 2012). Riksrevisjonen leverte ramsalt kritikk i sin rapport. Legeforeningen krevde ekstern granskning. Hvor ble det av alle stordriftsfordelene, innsparingene og lettelsene for pasientene?

I 2007 gjennomførte danskene en omfattende kommunereform. 271 kommuner ble til 98, fylkene ble erstattet av fem regioner, og kommunene fikk tilført nye arbeidsoppgaver. Ble det rasjonalisert drift og bedre tjenester til innbyggerne?

Deloittes rapport fra 2010 gir oss noen tydelige tall: Som følge av reformen økte kommunenes utgifter til administrasjon med 920 millioner kroner. Det ble 1650 flere kommunebyråkrater. Det ble færre lærere og færre sykepleiere. (Klassekampen 22.10.10).

Hvordan ble reformen oppfattet av danske kommunepolitikere? Ifølge en stor undersøkelse gjennomført av avisen Berlingske Tidende, mente 60 prosent av dem som svarte «at sammenslåingen av kommuner har innskrenket lokaldemokratiet.»

70 prosent mente «at arbeidspresset og arbeidsbetingelsene for en kommunepolitiker skremmer mulige kandidater vekk.» (abcnyheter.no 3. desember 2013). Ifølge en undersøkelse foretatt av danske Gallup er dansker flest temmelig lunkne til reformen. Ekstra bekymringsfullt er det at funsjonshemmede og deres pårørende er spesielt ­negative til endringene (nettavisen kurreren.no 10. mai 2013).

Den ­nylig emeriterte professor i statsvitenskap Lawrence Rose (Universitetet i Oslo) har forsket på kommunestørrelse både i Danmark, Norge, Nederland og Sveits. «Vi mener å kunne vise at lokaldemokratiet minker i takt med at kommunene blir større,» sier han. Og med «lokaldemokrati» mener han blant annet valgdeltakelse, politisk interesse og politisk kunnskap. (Nationen.no 24. august 2013)

Puh. Det er ikke uten grunn at ordet «sammenslåing» skaper dårlige assosiasjoner hos mange. Er dette virkelig Den Store Løsningen for fremtidens utfordringer i Kommune-Norge?

Jeg tror det er best for effektiviteten og demokratiet at oppgaver løses på lavest mulig nivå. Det kalles gjerne subsidiaritetsprinsippet.

Tanken er at lave instanser i utgangspunktet «eier» beslutningsmyndighet, men avgir myndighet oppover i systemet etter behov. Hvis det for eksempel er gode grunner til at flere kommuner samarbeider om barnevern, renovasjon eller transport, så gjør de jo det. Man trenger ikke lage en storkommune av den grunn og inkludere alle sektorer i samarbeidet.

Jeg tror også at de mest vellykkede og bærekraftige endringsprosessene er de som vokser frem nedenfra, organisk, over tid. De er ikke resultat av store fusjoner presset frem av ambisiøse politikere eller styrer. Det er klart vi trenger utvikling! Vi trenger ny teknologi og nye arbeidsplasser. Vi må gjøre ting smartere og grønnere. Men det er ingen naturlov at større enheter alltid er mer fremtidsrettet enn små. Det er uklokt og dypt urettferdig overfor alle kommunesammenslåingsskeptikere å avskrive dem som sidrumpa nostalgikere som vil beholde status quo fordi de er redde for forandring.

Flere under­søkelser de siste årene, utført av Sentio og Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT), viser ­tydelig at innbyggerne i små kommuner er mest fornøyd med tjenestetilbudet og andre forhold. Ja, en del av dette kan forklares med at små kommuner har mer penger til rådighet pr innbygger. Kvalitet koster, uansett kommunestruktur.

Men når kommunen er ­liten, blir man heller ikke så lett fremmedgjort i forhold til den. ­Følelsen av at «Kommunen, det er 
vi!» utløser samfunnsengasjement og vilje til å være med å dra lasset. Det trenger fremtidens Norge!

Først publisert i Vårt Land 18.01.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere