Kathrine Tallaksen Skjerdal

Alder:
  RSS

Om Kathrine Tallaksen

Sokneprest i Høvåg. Gift med Terje, fire barn. 38 år.

Følgere

Vie homofile i kirka?

Publisert 11 måneder siden - 2673 visninger

«Hva ville Jesus gjort?» Det er det store spørsmålet.

Jeg er et barn av min tid. Ord som «homofil», «lesbisk» og «LHBT» har et ansikt. Det handler om flotte ungdommer fra bygda mi. Gamle studiekamerater. Mye fine folk som jeg oppriktig setter pris på og ønsker alt vel.

 

Likevel sier jeg nei til å vie samkjønnede par. Her kommer en begrunnelse – for den som vil lese med et åpent sinn.

 

På MF hadde vi Bjørn Helge Sandvei i gresk. En utrolig fin lærer! Vennlig og velforberedt, med overheaden full av hjemmelagde grammatikkplansjer og et hjerte som banket for at vi studentene skulle lykkes. Sandvei er homofil. Med utgangspunkt i sine solide kunnskaper om antikken og bibeltekstene og i sine personlige erfaringer har han i en årrekke engasjert seg i spørsmålet om homofilt samliv. Alle burde lese hans artikkel Homofilt samliv i historisk, bibelsk og aktuelt kirkelig perspektiv (fra 2014, tilgjengelig på tilhelhet.no). Her møter vi grundig og saklig argumentasjon – samtidig som det dirrer mellom linjene, for det er sitt eget liv han snakker om. Sandvei har valgt å leve enslig. Han er trygg og ærlig. Han er blant dem jeg støtter meg til når jeg holder fast ved det som alle verdens kirker har lært gjennom nesten 2000 år. Han skriver blant annet: «Personlig opplever jeg det som krenkende at mitt menneskeverd blir forbundet på en slik av-grensende måte til spørsmålet om seksualitetens ytringsformer. Meldingen som kommuniseres er nemlig denne: Et liv uten utfoldelse av seksualiteten gjennom et seksuelt samliv er et mindreverdig liv. Menneskeverdet er imidlertid ikke forankret i seksualiteten, men i at jeg er skapt i Guds bilde.»

 

«Hva ville Jesus gjort?» Hvis man vil være sann kirke, er dette hovedspørsmålet. For kirka er ingen menneskelig oppfinnelse. Den er grunnlagt av Jesus Kristus, Guds sønn. Det er han som har gitt kirka dens mandat: Å forkynne evangeliet om korset og den åpne graven. Å gjøre alle folkeslag til disipler. Å døpe og feire nattverd. Å elske med en kjærlighet som ligner hans. Et raskt sveip gjennom kirkehistorien gir meg følgende konklusjon: Det har gått litt opp og ned. I perioder har kjærligheten til penger, makt og nytelse vært sterkere enn kjærligheten til Gud og de fattige. Men så skjer det alltid, fantastisk nok, at noen igjen vender blikket mot Jesus og spør: Hvem er ham – egentlig? Hva sa han – egentlig? Så har de funnet en mann som ikke er så lett å sette på formel. En som ikke alltid stryker dem med hårene og bekrefter deres egne tanker. En som drar dem ut av komfortsonen og ber dem legge av sitt sitt eget. Og de har elsket ham, for bak de radikale kravene har de erfart en kjærlighet som går utenpå det meste annet. En lengsel har blitt født i dem etter å leve for ham og ligne på ham.

 

Svensken Magnus Malm, en av vår tids mest skattede åndelige veiledere, har sagt: «Jesus kan overfor visse mennesker sette ekstremt høye terskler, samtidig som han for andre setter forbausende lave tersker. Slik er evangeliet. Den som tror at Jesus representerer en slags allmenn kravløshet, at han aksepterte alle og ikke avviste noen, har ikke lest Det nye testamente.»Over alt hvor Jesus kom, flommet Guds nåde og kjærlighet inn i menneskers liv som en mektig forandringens elv. Han tordnet mot selvrettferdighet og tunge menneskebud. Men noen liberaler var han ikke. Hanbekreftet Guds lov, ja, innskjerpet den. Han forkynte tilgivelse, ikke tillatelse. Følgende fortelling er illustrerende: Fariseerne og de skriftlærde gjorde seg klare til å steine en kvinne som hadde brutt ekteskapet. De hadde Moseloven på sin side. Hva mente Jesus de skulle gjøre? Jesus sa:«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»  Da slapp de steinene og gikk bort. Jesus sa til kvinnen: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh 8,2-11).

 

Forøvrig er det et paradoks at ekteskap og kjernefamilie nærmest er blitt enerådende som livsideal i protestantisk kristendom, for Mesteren selv var jo ingen «family guy» - han var singel og barnløs, og mer opptatt av at vi skulle samle skatter i himmelen enn at vi skulle bygge rede her på jord.

 

«Størst av alt er kjærligheten,» sier mange. Jeg er selvsagt helt enig. Utsagnet er et nesten-sitat fra Paulus (1 Kor 13,13). Men sitatet handler ikke om eros; erotisk kjærlighet og parforhold. Det er derimot snakk om agape; uselvisk Mor Teresa-aktig kjærlighet som gir alt uten å vente noe tilbake. Og én slik fin setning nuller ikke ut alt det andre Paulus og Jesus sa om samlivsetikk.

 

Så hva ville Jesus gjort? Jeg tror han ville gitt oss alle, skeive og streite, en unik følelse av å være sett, forstått og elsket. Latt oss kjenne at ordene hans, også de krevende, springer ut av guddommelig kjærlighet. Og pekt på korset, hvor han sonet våre synder: Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, legedom og evig liv hos Gud. Det er det som heter nåde. Gud vet vi trenger den, alle sammen.

(Innlegget ble publisert i Fædrelandsvennen 26.4.16)

Gå til innlegget

Liten og snerten eller stor og tung?

Publisert rundt 1 år siden - 274 visninger

Advarsel! Dette innlegget inneholder deprimerende historier om dyre og dårlige fusjoner. Ivrige tilhengere av storstilt kommunesammenslåing kan komme til å miste litt troen på hele greia.

En overbevisning sitter så dypt hos enkelte at den verken lar seg anfekte av argumenter eller alternative fortellinger. Det er denne: «Bare det blir stort nok, blir det bra!»

Retorikken er kraftfull, med «robuste enheter» og «robuste fagmiljøer» som kjerneuttrykk. Men fusjoner skaper ikke alltid paradisiske tilstander. Noen ganger uteblir gevinstene, andre ganger koster det mer enn det smaker.

En av yndlingsfortellingene mine er denne: På 80-tallet fantes det en rekke små banker i Indre Sogn. «Gammeldags og lite robust», mente mange. Flere fusjoner fulgte. To banker stod imot – de ville fortsette alene: Aurland sparebank og Luster sparebank. Banksjefen i Aurland var min manns bestefar. Folk himlet litt med øynene over en sånn bakstreversk type. Men han fikk rett: Aurland sparebank og Luster sparebank lever i beste velgående. Fusjonsbankene har det gått mindre godt med. Kanskje identitet og tilhørighet spilte en rolle, både hos kunder og ansatte?

Litt nærmere vår tid har vi hatt noen gigantfusjoner i helsesektoren. I 2007 ble Helse Sør og Helse Øst slått sammen til Helse Sør-Øst. I 2015 kom en grundig evalueringsrapport fra SINTEF. Den konkluderer med «Ingen endring i omfanget av og kvaliteten på pasientbehandling sammenlignet med før sammenslåingen, eller sammenlignet med de andre helseregionene.» «Også i andre land er pasientbehandlingen upåvirket av store, sentralt styrte omstillingsprosesser, sier SINTEFs prosjektleder Tarald Rohde og Hans Torvatn, som er blant forskerne.» (Aftenposten 8.6.15) Én svær administrativ enhet klarte ikke å levere bedre tjenester enn to mindre.

Men riktig ille ble det først da Oslo-sykehusene Aker, Ullevål og Rikshospitalet-Radiumhospitalet i 2009 ble slått sammen til Oslo universitetssykehus (OUS). Dårlig organisering med mye unødvendig dobbeltarbeid, inkompatible IT-systemer og stadig leting etter journaler, frustrerte ansatte og dårlig arbeidsmiljø, flere «alvorlige hendelser», sterk økning i pengebruk, økning i antall årsverk innen administrasjon og nedgang i ressurser til vedlikehold og renhold – dette er noen stikkord hentet fra medienes omtale av saken. (Blant annet Klassekampen 17. september 2012). Riksrevisjonen leverte ramsalt kritikk i sin rapport. Legeforeningen krevde ekstern granskning. Hvor ble det av alle stordriftsfordelene, innsparingene og lettelsene for pasientene?

I 2007 gjennomførte danskene en omfattende kommunereform. 271 kommuner ble til 98, fylkene ble erstattet av fem regioner, og kommunene fikk tilført nye arbeidsoppgaver. Ble det rasjonalisert drift og bedre tjenester til innbyggerne?

Deloittes rapport fra 2010 gir oss noen tydelige tall: Som følge av reformen økte kommunenes utgifter til administrasjon med 920 millioner kroner. Det ble 1650 flere kommunebyråkrater. Det ble færre lærere og færre sykepleiere. (Klassekampen 22.10.10).

Hvordan ble reformen oppfattet av danske kommunepolitikere? Ifølge en stor undersøkelse gjennomført av avisen Berlingske Tidende, mente 60 prosent av dem som svarte «at sammenslåingen av kommuner har innskrenket lokaldemokratiet.»

70 prosent mente «at arbeidspresset og arbeidsbetingelsene for en kommunepolitiker skremmer mulige kandidater vekk.» (abcnyheter.no 3. desember 2013). Ifølge en undersøkelse foretatt av danske Gallup er dansker flest temmelig lunkne til reformen. Ekstra bekymringsfullt er det at funsjonshemmede og deres pårørende er spesielt ­negative til endringene (nettavisen kurreren.no 10. mai 2013).

Den ­nylig emeriterte professor i statsvitenskap Lawrence Rose (Universitetet i Oslo) har forsket på kommunestørrelse både i Danmark, Norge, Nederland og Sveits. «Vi mener å kunne vise at lokaldemokratiet minker i takt med at kommunene blir større,» sier han. Og med «lokaldemokrati» mener han blant annet valgdeltakelse, politisk interesse og politisk kunnskap. (Nationen.no 24. august 2013)

Puh. Det er ikke uten grunn at ordet «sammenslåing» skaper dårlige assosiasjoner hos mange. Er dette virkelig Den Store Løsningen for fremtidens utfordringer i Kommune-Norge?

Jeg tror det er best for effektiviteten og demokratiet at oppgaver løses på lavest mulig nivå. Det kalles gjerne subsidiaritetsprinsippet.

Tanken er at lave instanser i utgangspunktet «eier» beslutningsmyndighet, men avgir myndighet oppover i systemet etter behov. Hvis det for eksempel er gode grunner til at flere kommuner samarbeider om barnevern, renovasjon eller transport, så gjør de jo det. Man trenger ikke lage en storkommune av den grunn og inkludere alle sektorer i samarbeidet.

Jeg tror også at de mest vellykkede og bærekraftige endringsprosessene er de som vokser frem nedenfra, organisk, over tid. De er ikke resultat av store fusjoner presset frem av ambisiøse politikere eller styrer. Det er klart vi trenger utvikling! Vi trenger ny teknologi og nye arbeidsplasser. Vi må gjøre ting smartere og grønnere. Men det er ingen naturlov at større enheter alltid er mer fremtidsrettet enn små. Det er uklokt og dypt urettferdig overfor alle kommunesammenslåingsskeptikere å avskrive dem som sidrumpa nostalgikere som vil beholde status quo fordi de er redde for forandring.

Flere under­søkelser de siste årene, utført av Sentio og Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT), viser ­tydelig at innbyggerne i små kommuner er mest fornøyd med tjenestetilbudet og andre forhold. Ja, en del av dette kan forklares med at små kommuner har mer penger til rådighet pr innbygger. Kvalitet koster, uansett kommunestruktur.

Men når kommunen er ­liten, blir man heller ikke så lett fremmedgjort i forhold til den. ­Følelsen av at «Kommunen, det er 
vi!» utløser samfunnsengasjement og vilje til å være med å dra lasset. Det trenger fremtidens Norge!

Først publisert i Vårt Land 18.01.2016

Gå til innlegget

Det aller beste samlivet

Publisert rundt 4 år siden - 3847 visninger

Vil du ha et lykkeligst mulig samliv? Vil du ha en lavest mulig risiko for samlivsbrudd? Da bør du velge ekteskapet, viser forskningen.

Av Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg, og Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen. Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft. Kronikken er hentet fra Fædrelandsvennens papirutgave 12. mars.

I skyggen av debatten omkring homofilt samliv har det skjedd en stille revolusjon av det heterofile «normal-samlivet»: 9 av 10 unge flytter sammen før de gifter seg, og over halvparten av dem som får sitt første barn, er samboere.

Ungdom og unge voksne som har vokst opp med at samboerskap er den vanligste måten å starte samlivskarrieren på, fortjener å høre noen alternative stemmer.

«Sliding instead of deciding»

Sommeren 2009 rapporterte VG at par som bor sammen før de gifter seg, får mindre lykkelige ekteskap og har større risiko for skilsmisse enn de som ikke bor sammen før bryllupet. Den norske samlivseksperten professor Frode Thuen kommenterte at den amerikanske forskningsrapporten var både interessant og viktig: «Oppfatningen har jo lenge vært at det er lurt å prøve ut samlivet før man forplikter seg. Disse studiene viser at det kanskje er tvert om.» Og videre, om samboerparene: «Disse parene opplever nok ofte at det ene tar det andre, og så er de plutselig gift og fanget i noe som de egentlig ikke trodde på.»

Samboernes krangling

En studie fra Hemil-senteret/Universitetet i Bergen (2012) som har fulgt 76 000 norske førstegangsfødende i to år, viser at samboerne kranglet oftere og på styggere måter enn gifte. De var også mindre tilfredse når de ble foreldre for første gang. Psykolog og stipendiat Øystein Mortensen presiserer at utdanningsnivå og inntekt ikke kan forklare forskjellene. Han peker i stedet på betydningen av forpliktelse og «den rituelle handlingen som en vielse er».

Anne Reneflot finner i sin doktoravhandling (Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo 2010) at samboere i gjennomsnitt oppgir lavere samlivskvalitet enn gifte. Kenneth Aarskaug Wiik og Turid Noack gjør samme funn (SSB 2011).

Alle skjønner at idrettsstjerner bare kan lykkes dersom de satser alt de er og har på å nå sine mål. Men på samlivsfronten er det blitt gjengs å satse på det som Trine Gjermundbo (tidligere leder ved Samlivssenteret ved Modum Bad) kaller GSG-metoden: Går det, Så Går det. Det går ofte ikke.

Umulig å teste ut

En utbredt oppfatning i dag er at man BØR bo sammen før man gifter seg, for å teste ut om man passer sammen. Problemet er bare at de fleste tingene som virkelig utfordrer et samliv, er umulige å teste ut på forhånd. Å bo sammen en stund som unge og nyforelskede gir et lite realistisk bilde av hvordan et livslangt samliv vil bli. Da er det lurere å gjøre et grundig forarbeid FØR man skaffer seg felles adresse, og deretter satse 100 prosent på hverandre.

En god, gammel suksessoppskrift på samliv er: Full hengivelse til hverandre. Eksklusiv seksuell forening. Sterkt vennskap. Tilgivelse. Forpliktende løfter om trofasthet, kjærlighet og respekt. Kort sagt: Ekteskapet. Når så de krevende småbarnsårene eller 40-årskrisa kommer, så blir ikke byggverket skylt bort. Det holder. 

Ett fett for barna?

Over til barna. Flere undersøkelser viser at foreldrenes valg av samlivsform ikke er likegyldig for barna, særlig fordi barn av samboere har over tre ganger så høy risiko for å oppleve at foreldrene går fra hverandre i forhold til barn av gifte foreldre. (Barne- og familiedepartementet 2005)

I 2006, etter å ha studert nesten alle landets tiendeklassinger, oppdaget en overrasket pedagogikkprofessor Jon Langlo ved Universitetet i Oslo at barn av ektepar gjør det bedre på skolen enn det barn av samboere gjør. Langlo uttalte: «Et giftermål synes å gi mer trygghet og stabilitet, og barn av gifte foreldre kan ha en sterkere forventning om at familien skal bestå enn hos samboerpar. Dette påvirker sosiale relasjoner, skoleprestasjoner og den generelle overgangen til voksen alder.»

Flere forskere har særlig vært opptatt av båndene mellom far og barn. Den før nevnte Anne Reneflot sier om sin doktoravhandling at: «Funnene antyder dessuten at samboerskap er en mindre egnet familieform enn ekteskapet når det kommer til fedres investeringer i sine barn.» Og i 2007 påviste to sosiologiprofessorer ved NTNU i Trondheim, An-Magritte Jensen og Kari Moxnes, at barn av samboende foreldre er mer utsatt for fattigdom og fravær av far enn barn av gifte foreldre. Dette utløses ved samlivsbrudd, særlig i familier med lav sosioøkonomisk status.

Både økonomisk og juridisk sett er ekteskap en suverent bedre ordning enn samboerskap.

Synd?

I dagens Norge er detmer krevende enn tidligere å henge alarmbjellen «synd» på samboerskap og sex før ekteskapet. Vi som skriver dette gjør det likevel. Ikke for å stemple noen, men for å vekke noen. Fordi: Dårlige samliv og hyppige brudd gjør noe med oss. Det skaper sorg, utrygghet og psykiske problemer for hundretusenvis av mennesker i landet vårt. Det er slik synd alltid har fungert: Den får gode ting til å gå i stykker, «i sund». (Jfr Folkehelseinstituttets Rapport 2012:2 Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge)

Vi kjenner selvsagt mange utmerkede mennesker med mye ulik samlivsmessig bagasje, men sjelden har vel den klassiske kristne samlivsetikken hatt større relevans enn nå. Ekteskapet er et evangelium for vår tid. Vår frimodige anbefaling er derfor denne: At de som er sikre på at de ønsker å leve sammen, bør gifte seg, og at de som ikke er sikre, ikke bør starte et samliv sammen. Rett og slett.

Fordi du fortjener det beste

Det samlivsetiske utvalget som 11. februar leverte sin rapport til Den norske kirkes biskoper, konkluderte ikke i spørsmålet om samboerskap. Det beklager vi. Folkekirken bør møte alle mennesker med godhet, innlevelse og nåde, og SAMTIDIG være tydelig, klok og innsiktsfull i sin veiledning omkring sex og samliv. For når det gjelder kjærligheten er det faktisk «vitenskapelig bevist», det som du allerede vet: At bare det beste er godt nok for deg. Elsker du noen? Da er ekteskapet akkurat det du trenger.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Stein Reinertsen bør bli biskop

Publisert over 4 år siden - 997 visninger

Kirken har i årevis kritisert skiftende regjeringer for manglende respekt for det kirkelige demokratiet ved bispeutnevnelser. Nå er vi mange som forventer at Kirkerådet gjør en bedre jobb. Stein Reinertsen bør selvsagt bli ny biskop i Agder og Telema

Gang på gang har skiftende regjeringer foretatt omstridte bispeutnevnelser. Kandidater med tydelig kirkelig votum har til manges forbauselse og fortvilelse blitt forbigått til fordel for mer liberale kandidater. Den norske kirke har blitt satt i den sørgelige situasjonen at våre øverste åndelige ledere har diskutabel kirkelig legitimitet.

Vi er mange som gleder oss over at den uutholdelige situasjonen med politiske bispeutnevnelser er forbi. Desto større blir paradokset når synspunktene til de nevnte politisk utnevnte biskopene av noen synes å tillegges større vekt enn synspunktene til alle de øvrige stemmeberettigede til sammen.

Mitt eget bispedømme, Agder og Telemark, skal altså få ny biskop. Etter den kirkelige avstemningen i bispedømmet seiler Stein Reinertsen opp som en klar favoritt. Men ettersom 8 av 12 biskoper foretrekker den mer liberale Anne-May Grasaas, er plutselig bispekampen «helt åpen» ifølge Fædrelandsvennen 22.11.

Åtte stemmer mot 47 lokale menighetsråd og 30 lokale prester. Eller for å sette det enda mer på spissen: Dersom tre biskoper hadde valgt annerledes, hadde det vært umulig for Kirkerådet å utnevne en annen enn Stein Reinertsen. Jeg har hørt om leders dobbeltstemme, men dette blir i en liga for seg.

Hamar-biskop Solveig Fiske (Vårt Land 24.11) og andre legger vekt på at biskopene tenker på helheten i kirken. Med all respekt: Jeg tror vi alle vil det beste for hele kirken. Problemet er jo at vi er uenige om hva som gagner kirken og i hvilken retning den bør gå, og jeg tror det sitter langt inne for både konservative og liberale å gi sin stemme til en kandidat på «den andre siden».

Agder og Telemark er et mangfoldig bispedømme. Her er stedvis stor bedehustetthet og lange misjonstradisjoner, men også områder hvor aktive kristne er en liten minoritet, eller hvor frikirkeligheten dominerer. Totalt 9 menighetsråd i dette store bispedømmet har altså satt Anne-May Grasaas på førsteplass. 85 menighetsråd foretrekker en av de to andre (og mer konservative) kandidatene, med Stein Reinertsen altså et hestehode foran Ludvig Bjerkreim. Blant de øvrige gruppene med stemmerett er det bare prostene som – med én stemmes overvekt – foretrekker Grasaas fremfor Reinertsen. Også de teologiske professorene og bispedømmerådet støtter Reinertsen. Jeg legger helt bevisst vekt på antall førsteplasseringer. Det var i avstemningen ikke anledning til å stemme på mindre enn tre kandidater, hvilket jeg mener er uheldig.

Jeg er overbevist om at Anne-May Grasaas har mange gode kvaliteter, og dersom Kirkerådet utnevner henne, skal vi ta vel imot henne. Men jeg vil nok ikke være den eneste som da vil sitte igjen med svekket tillit til kirkelige sentralmyndigheter og større bekymring for Den norske kirkes fremtid. Det er grunn til å anta at det først og fremst er hennes teologiske profil og standpunkter i samlivsetiske spørsmål som er årsaken til at hun ikke er bispedømmets foretrukne kandidat. Kirken har i årevis kritisert skiftende regjeringer for manglende respekt for det kirkelige demokratiet ved bispeutnevnelser. Nå er vi mange som forventer at Kirkerådet gjør en bedre jobb. Dette innlegget burde vært helt unødvendig å skrive. Stein Reinertsen bør selvsagt bli ny biskop i Agder og Telemark.

AVSTEMNINGSRESULTATER - FØRSTEPLASSERINGER:

Menighetsråd:

Stein Reinertsen: 47

Ludvig Bjerkreim: 38

Anne-May Grasaas: 9

 

Prester:

Reinertsen: 30

Bjerkreim: 24

Grasaas: 18

 

Diakoner, kantorer og kateketer:

Reinertsen: 12

Grasaas: 4

Bjerkreim: 3

 

Prostene:

Grasaas: 8

Reinertsen: 15

Bjerkreim: 8

 

Teologiske professorer:

Reinertsen: 8

Bjerkreim: 4

Grasaas: 2

 

Agder og Telemark bispedømmeråd:

Reinertsen: 7

Grasaas: 3

 

Biskopene:

Grasaas: 8

Reinertsen: 4

Gå til innlegget

Stod ikke Jesus opp fra de døde?

Publisert nesten 5 år siden - 16527 visninger

Under tempelhøyden i Jerusalem, i en krukke i et hulrom, finner noen arkeologer et bemerkelsesverdig skjelett: Kraniet har riper hele veien rundt. Gjennom begge anklene står en rusten nagle.

På venstre side er noen ribbein brukket. Er dette en sensasjon? Er dette Jesus, han som ble tornekronet, korsfestet og stukket i siden med spyd? Stod han ikke opp fra de døde? 

Arkeologene tilkaller en munk, fader Lambert, for å høre hans vurdering. Like etterpå blir han funnet hengt utenfor klostercellen sin. Var funnet en for stor påkjenning for hans tro? En annen munk, Andres, drar til Jerusalem for å finne ut av saken. Er funnet ekte? Og hvis det er ekte, hvilke konsekvenser har det?

Hvis noen vil vite hvordan historien går videre, kan de skaffe seg boka På den tredje dag (1991). Forfatteren, Piers Paul Read, er kristen (katolikk) og bruker romanformen til å illustrere hvor dramatisk det ville vært hvis noen kunne bevise at Jesus ikke hadde stått opp fra de døde.

«Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder,» skriver Paulus (1 Kor 15,17). Men så fortsetter han: «Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde» (v 20). Han hadde gode grunner for å være overbevist, og det har vi også.

Derfor vil jeg her rett og slett ta for meg fire av de vanligste innvendingene mot Jesu oppstandelse, og argumentere for at ingen av dem er særlig gode:

1. Det nye testamentet (NT) er en dårlig historisk kilde, er den første innvendingen. Tekstene er skrevet for å overbevise, ikke for å beskrive hva som egentlig hendte, blir det sagt. Vel, det er bred enighet blant forskerne om at både evangeliene og brevene er skrevet så tidlig at det fremdeles levde folk som hadde opplevd det som hadde skjedd. Det ville derfor raskt blitt avslørt hvis beretningene var propaganda.

Kan så skriftene være sensurert og omskrevet senere? Vel, for det første finnes det håndskrifter av nesten alle bøkene i NT fra før år 300, før det i det hele tatt fantes én kirkelig sentralmyndighet som kunne hatt mulighet til å gå inn og sensurere. For det andre inneholder påskefortellingen en del ufordelaktige ting som man ville tro hadde forsvunnet i en eventuell sensur: At det var kvinner som kom først til graven, for eksempel. Kvinner ble jo regnet som mye mer upålitelige vitner enn menn. Og at Peter fornektet og Tomas tvilte – ja, at de fleste trengte litt tid før de lot seg overbevise. Og hvis jeg skulle pyntet litt på evangeliene, hadde jeg nok lagt inn et par ekstra beviser for oppstandelsen. Det er ikke gjort. Det styrker NTs troverdighet.

2. Den andre innvendingen er at Jesus bare var skinndød. Men det er vanskelig å tro. De romerske soldatene hadde makabert god trening i korsfestelser. Ifølge Bibelens fortelling stakk de et spyd i siden hans for å kontrollere at han var død, og da hadde blodet skilt seg – et tegn på at livet var over. Hvis Jesus mot alle odds hadde overlevd den ekstreme behandlingen han hadde fått – hvordan skulle han da kunne komme seg ut av graven på egen hånd?

3. Den tredje innvendingen er at liket kan ha blitt stjålet. Men da må man jo spørre. Hvem hadde interesse av å stjele Jesu døde kropp? Disiplene? Matteus-evangeliet forteller jo faktisk om et slikt rykte (Matt 28,11-15). Men hvis dette var sant, hvis disiplene selv hadde regissert oppstandelsen, ville de da ha vist en slik utrolig stor glede? Ville de gått ut i alle verden og forkynt et budskap de visste ikke var sant? Og ville 10 av de 11 gjenværende disiplene og en rekke andre kristne gått i døden, latt seg korsfeste og halshugge og flå og bli kastet for løvene, for noe de visste var løgn? I tillegg er det vanskielig å forstå hvordan de skulle klare å liste seg forbi de romerske soldatene som holdt vakt og rulle bort steinen uten at soldatene merket det.

Kan så Jesu motstandere ha rullet bort steinen? I så fall ville det jo vært lett for dem å trylle frem igjen Jesu kropp som et ess fra ermet for å latterliggjøre Jesus-bevegelsen og hindre at den vokste videre. Det gjorde de ikke. Og en ting til: Hvem ville ha stjålet et lik uten likklærne? Rullet av meter på meter med lin og båret med seg en blodig kropp?

4. Disiplenes møter med den oppstandne Jesus var hallusinasjoner, tror enkelte. Men kollektive hallusinasjoner over en periode på 40 dager er vel en psykologisk umulighet. Dessuten: Man kan ikke omfavne en hallusinasjon eller stikke fingeren i sårmerkene. Og en hallusinasjon spiser og drikker ikke.

Ikke noe av det jeg har skrevet, beviser at den verdensvide kristne kirke har rett når den hver påske jubler over Jesu seier over døden. Fortsatt kreves det et element av tro her. Men argumentene sannsynliggjør at det kan ha skjedd. Oppstandelsen er ikke så lett å avskrive! Jesus kan faktisk godt ha stått opp fra de døde!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Maktfaktorer
av
Kjell G. Kristensen
rundt 7 timer siden / 43 visninger
0 kommentarer
Barnets beste
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Verden er urettferdig
av
Arne Berggren
rundt 17 timer siden / 491 visninger
5 kommentarer
Parkert ideal?
av
Sofie Braut
rundt 17 timer siden / 262 visninger
1 kommentarer
40 år med klokskap
av
Åshild Mathisen
rundt 17 timer siden / 484 visninger
2 kommentarer
”Tollere og fariseere” anno 2017
av
Bjørn Dahl
rundt 18 timer siden / 611 visninger
0 kommentarer
Vi har en elefant i kirken!
av
Alexis Lundh
rundt 19 timer siden / 190 visninger
1 kommentarer
Sps venstrenasjonalisme
av
Berit Aalborg
1 dag siden / 2540 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Øyvind Schønning kommenterte på
Allah Hater Polyteisme
rundt 5 timer siden / 251 visninger
Robin Tande kommenterte på
40 år med klokskap
rundt 6 timer siden / 484 visninger
Jon Prøis Rustand kommenterte på
Verden er urettferdig
rundt 7 timer siden / 491 visninger
Robin Tande kommenterte på
Forandrings skygge
rundt 7 timer siden / 2196 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
40 år med klokskap
rundt 7 timer siden / 484 visninger
Trond Oscar Losvik kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 7 timer siden / 630 visninger
Roald Øye kommenterte på
«The dawn of a new era»?
rundt 8 timer siden / 1441 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi har en elefant i kirken!
rundt 8 timer siden / 190 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Hva skjedde med den hvite by ved Mjøsa?
rundt 8 timer siden / 315 visninger
Tore Olsen kommenterte på
London og NRK Debatten
rundt 8 timer siden / 711 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Hva skjedde med den hvite by ved Mjøsa?
rundt 8 timer siden / 315 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Parkert ideal?
rundt 8 timer siden / 262 visninger
Les flere