I årets mange 17.maitog var det helt sikkert noen barn som hadde kledd på småsøsken, gitt dem mat og vært engstelig for foreldrene.

17. mai med alle de barnlige og familiære gleder som følger med den er nok et år historie. Det norske flagg har igjen vaiet i vinden i det frie Norge, for det frie individ. Vi feirer landet og oss selv og hverandre. Med barna i sentrum. Her er plass til alle. Og det er flott og godt. 

I Norge er vi gode til å gå i tog når vi vil formidle felles holdninger og verdier. Frihet, rettferdighet og demokrati. Nestekjærlighet, varme, omsorg og medmenneskelighet, 

Og vi er gode på å stå sammen i de store krisene. Den kollektive samvittigheten, støtten og solidariteten fungerer godt i det norske samfunnet.

Kriser. Så blir jeg igjen minnet på at ikke alt er såre vel. Vi må ikke glemme alle dem som har sine kriser alene, i hjemmet, bak husets lukkede dører. Hva med alle de barn og unge som daglig lever i en dysfunksjonell familie som ikke klarer å dekke barnets grunnleggende behov på en god måte?

For de trenger seg nemlig på igjen – fortellinger om barn som vokser opp i familier som ikke klarer å ivareta dem.

Når mor eller far er fysisk eller psykisk syk eller misbruker rusmidler. Eller når vold og trusler gjennomsyrer familien. Barna må ta ansvar for egen mor eller far – de blir pårørende.

«Hvis klær kunne fortelle» er en vandreutstilling som besøkte Fredrikstad denne uken.  Det er klærne som forteller historiene. Bukser og trøyer fra barn som har vært utsatt for vold og overgrep. Gripende historier om barn som ikke har kunnet verge eller beskytte seg. Det smerter å høre og lese.

Barn er fantastisk fleksible. De kan tilpasse seg de fleste vilkår og livssituasjoner. Faktisk ganske langt ned i alder kan barn bli «overlevere.»  Menneskebarnet har behov for mye støtte i det første leveåret, men deretter viser det seg at barn klarer det utroligste. 

Lærer raskt. Barn lærer seg raskt hvor maten i huset finnes og hvor de finner drikke for å bli utørste. De skjønner raskt at de må ha på klær og lærer seg selv å ta på seg dem. 

Barn er også veldig smarte og forstår når mor eller far, eller søsken trenger hjelp. Hun på tre-fire år kan hjelpe toåringen med mange ting. Femåringen kan passe på at mamma ikke har fyr på sigaretten når hun legger seg på sofaen eller i senga. Syvåringen kan rydde opp flaskene, støvsuge og kaste søppel. Åtteåringen kan passe på lillebror eller lillesøster, sørge for at de blir fulgt til skolen og får med seg matpakke.  Niåringen kan «lukte» langt nede i gata hvordan stemningen i hjemmet er: Er pappa sint? Er mamma sliten og lei seg? Må jeg trøste henne i dag? Kanskje må hun hente bror på SFO og passe på og si til de voksne der at mamma blir forsinket på jobb, så derfor skal hun hente lillebror i dag. Barn blir veldig flinke til å fortelle historier med pynt i begge kanter for å beskytte foreldrene. 

Barn på ti, elleve og tolv år tilpasser seg å leve i et minefelt hjemme; det er utrygt hvordan stemningen er. Kanskje krangler mamma og pappa voldsomt, kanskje truer eller slår mamma og pappa hverandre, kanskje passer et av barna på å ta kjeften for å beskytte søsken…

Det finnes dessverre utallige historier i dag, i 2012, om barn som tilpasser seg den hverdagen de tilbys, en hverdag som ikke er bra for dem fordi deres nærmeste omsorgspersoner ikke mestrer å gi sine barn god nok omsorg. 

Barn først. Jeg krever ikke super omsorg, men jeg krever at barn i Norge i dag skal ha «god nok» omsorg fra foreldre eller foresatte som mestrer å sette barna først og prioritere deres behov framfor sine egne. Ikke som selvutslettende og grenseløse servicevoksne, men som ansvarlige, modne, sunne voksne som kjenner både sine barns og egne behov og klarer å regulere disse godt mot hverandre.

Den 15. mai var det FN's internasjonale familiedag. Den dagen understreker hvor viktig familien er som ramme og basis for barns oppvekst og levekår. Sosialt, økonomisk, kulturelt og psykologisk. Så når det svikter på hjemmebane er det svært alvorlig for barn – uansett hvor de bor i verden.

I vår moderne, nettbaserte verden får vi anledning til å få små glimt inn i noen barns erfaringer. Historiene disse barna og ungdommene forteller og spørsmålene de stiller for å få hjelp, er hjerteskjærende.  Det skal ikke være slik. 

Og dessverre er det ofte slik at voksne rundt vet eller har mistanke til hvordan barna har det og hvordan det er fatt med de voksne, men ingen tør å ta ansvar for å hjelpe barna. Det er inngripen i privatlivets fred, noe som vi fortsatt ikke helt vil være med på.

Handling. Det er mange livssituasjoner hvor vår solidaritet, vårt mot og vår nestekjærlighet utfordres – tåler vi det som ikke rammer oss selv for godt? Eller reagerer vi som ansvarlige voksne og strekker hånden ut til barn som ikke har gode nok oppvekstforhold? 

I barnetoget i går gikk det også i år barn som hadde tatt større ansvar enn rimelig er på deres alder. Som hadde kledd på søsken, sørget for å få dem dit de skulle, som trøstet en mor eller far. Som ryddet opp etter festen i går kveld, som passet på de voksne – men ikke selv ble passet på og gitt trygghet og omsorg fra sine nærmeste.

Jeg håper at vi alle kan bli flinkere til å se og høre disse barn og unge – de trenger også våre resolutte handlinger og kollektive omsorg og solidaritet. 

Som tenåringsforelder er du den største idioten i hele verden. Hvordan takler du det?

– Har du gjort leksene dine? spør mor. 

– Mm..., svarer det mumlende bak en altfor stor hettegenser, bøyd konsentrert over dataspillet.

– Hvordan var det på skolen i dag? spør far i huset. 

– Som vanlig, svarer hun mens musikken dundrer og øreproppene nesten hopper ut av ørene, og hun låser seg inne på badet med Mac-en og sminkesakene. 

Det er så vidt han klarer å løsrive seg til middag. Hun forsvinner ut etter et par munnfuller mat. Skal treffe jentene, har det travelt, skal planlegge, skal bare...

Tenåringen. Flott, hengslete, vakker, kvisete, usikker, selvsikker, engasjert og totalt uinteressert.

Alt veksler så fort. Mamma var best – nå er mamma bare teit. Pappa var sterkest – nå vil hun helst at han skal være usynlig. Skolen var gøy – nå er den bare pes, teite lærere, feil fag.

Du syns kanskje at du hadde begynt å få dreisen på å være forelder når førstemann var ferdig med barneskolen. Dette går bra! Flink og kjekk og arbeidsom. Selvstendig og kreativ. Sosial og aktiv. Du var egentlig riktig fornøyd med resultatet. Ikke det at det bare har vært en dans på roser å være mor og far, men du syns liksom at barnet var i ferd med å bli et flott lite menneske.

Og så blir alt snudd på hodet over natta.

Livet er nå. Det er et slit å få han opp om morgenen, han virker som han er i sin egen boble hvor det ikke er plass til noe eller noen andre. Hun protesterer på alt, høylydt eller stille saboterende. Skolen og skolearbeidet er plutselig totalt uinteressant. Karakterene synker, du tror ikke lenger at han har gjort leksene selv om han sier «mmm...» og du har tolket det som et ja.

Lukker du opp munnen, beskylder de deg for å ikke stole på dem, at det er lærerne som har skylda, at prøven ikke var varslet. Eller de er så forelsket at det bare ikke er mulig å oppnå kontakt med dem om slike vanlige, hverdagslige ting. Framtiden er langt der framme. Livet er her og nå, og det er fantastisk, supert eller kjedelig og håpløst. Berg-og-dalbane i følelser og tanker. Og det er ikke spesielt stor plass til mamma eller pappa i dette tenåringslivet. 

Råd. Så hva skal stakkars foreldre gjøre?

· Pust dypt – tenårene går over - for de fleste uten at store katastrofer inntreffer!

· Ro ned egne følelser – kjefting hjelper ikke.

· Tenk klokt – du vet at angrep er et kjent forsvar som sjelden er hjelpsomt. Stillingskrig bringer ingen videre. 

· Lytt godt – du har fått to ører og en munn!

· Se og bekreft barnet ditt – de har blitt store utenpå, men er fortsatt ganske små inni og trenger som alle andre positiv anerkjennelse, ros og støtte.

· Vær tilgjengelig – når du minst aner det kan poden ønske seg en fortrolig prat på sengekanten eller ved kjøkkenbordet en sen nattetime.

· Henvend deg til den fornuftige siden hos den unge fra din omsorgsfulle foreldreside.

· Når du blir motløs - hent støtte der du finner det. Andre tenåringsforeldre kjenner seg igjen og kan gi hverandre hjelp og trøst og gode råd.

· Finn nøytrale allianseparter – hvor tenåringen selv kan finne fram til den kloke måten å ta grep om eget liv. 

· Søk hjelp i tide – hvis du tenker at tenåringen ikke selv klarer å hente seg inn på rett spor.

Løsrivelse. Mange foreldre lurer på hva de skal gjøre for å få ungdommen til å ta inn over seg hvor viktig det er å jobbe med skolearbeidet.  

Den unge er i ferd med å løsrive seg fra sine foreldre og ta mer ansvar for seg selv, det er en naturlig utvikling. Men mange unge tar ikke særlig kloke valg i denne perioden. Å bli selvstendig innebærer både å kunne velge det gode og det dårlige. Som foreldre er kunsten å støtte barnets selvstendiggjøring og løsrivelse samtidig med at de fortsatt skal bestemme over og råde barnet i mye. 

Mange protesterer, aktivt og høylydt eller passivt aggressivt, hvis de blir presset hardt på noe. Noen gjør lekser og skolearbeid fordi det har blitt krevd av dem, men uten egen motivasjon til læring og forståelse. Det går da ofte raskt i glemmeboka igjen, men kan selvfølgelig gi grunnlag for karakterer og gjennomføring av skolen.

Noen foreldre lokker til innsats ved å betale for gode karakterer. Det tror jeg ikke er noen god løsning. Belønningen ligger i resultatet og ikke i arbeidet og innsatsen. Da motiveres de ikke til å ta ansvar for egen læring. Alle kan heller ikke få toppkarakterer, men alle kan lære seg å arbeide strukturert og samvittighetsfullt og gjøre sitt beste. Det er innsatsen som bør applauderes. 

 Følg opp. Fortsett å være interessert, delta i utviklingssamtaler på skolen. Følg tett opp og vær interessert i innholdet i hva ungdommen lærer på skolen. Hør etter om tenåringen selv har den minste bekymring for om dette går bra – det er i tilfelle et gyllent øyeblikk hvor dere kan snakke om hva som må til, hva som hjelper, osv. 

Drøft med ungdommen på hvilken måte han eller hun selv mener at hun lærer best. Hva mener han selv må til for at han skal gjennomføre skolearbeidet daglig. Still krav om at skolen har høy prioritet, men la gjerne ungdommen selv komme med konkrete innspill på hvordan han eller hun tenker å gjennomføre det på en god måte. Det er en måte å utvikle selvstendighet med ansvar.

Mer hjelp. På forskjellige hjemmesider på nettet som er særlig rettet mot ungdom kan dere finne masse relevant stoff.  Ung.no er en slik kvalitetssikret side hvor både foreldre og ungdom kan finne tips og ideer, kommentarer og informasjon om viktige temaer i ungdoms liv.  Kanskje kan ungdommen finne hjelp til selv å legge en strategi.

Lykke til med tenåringsforeldrearbeidet!

Hva synes leserne? Hvordan få tenåringen opptatt av skolearbeid? Er belønning i form av penger en god idé?

Vi er et folk som arbeider hardt for å forlenge livet. Men det skal ikke gå utover den omsorg og behandling som trengs når livet engang må få sin ende.

Vi blir født alene og dør alene. Livet igjennom er det mange situasjoner og opplevelser vi har alene. Noen ganger er det trist å være alene, andre ganger er det helt fint.

Vi har nylig hørt om gamle og syke som dør alene på sykehus uten noen ved siden av seg.  Sykepleiere og annet fagpersonell opplever at økonomien er så stram at antall ansatte ikke dekker behovet ved slik omsorg i terminalfasen. Faglig sett vil de gjerne være tilgjengelige og tilstede. Dette rammer selvfølgelig sterkest de som ikke har pårørende som er hos dem. 

Både fagfolk, politikere og folk flest kan kjenne at det ikke er bra nok, og ikke vårt velferdssamfunn verdig. Det at vi ikke bruker våre ressurser slik at alle har noen sammen med seg når de skal dø, er til syvende og sist et verdivalg både på samfunns- og individnivå.  Vi har midlene og mulighetene, men vi velger det ikke. Politisk er dette selvfølgelig knyttet til kjernespørsmålet: «Hvordan vi bruker fellesskapets midler?» Når vi flere steder ikke lenger har som fast praksis at det skal være en person tilstede når noen ligger for døden, er det et uttrykk for hva vi synes er viktig for mennesket i vår tid. Det berører og synliggjør at vårt syn på mennesket innebærer et svært individualisert ansvar: Du har ansvar for deg selv til siste åndedrag. 

Forlate verden. Det er selvfølgelig ikke noe feil med å ha og ta ansvar for seg selv til vi dør, tvert imot er det viktig å respektere individets rett til å bestemme over seg selv i viktige personlige spørsmål. Men noen ganger i livet er det særlig viktig at individets rett til å bestemme også kan utløse midlene slik at ønskene kan oppfylles. 

Vi er et folk med sterkt søkelys på å prioritere det behandlende og livsforlengende arbeid i helse- og sosialvesenet. Det er selvfølgelig bra, men det kan ikke gå utover den omsorg og behandling som trengs når livet, slik vi vet det må, får sin ende.

Mange steder er det svært gode avdelinger hvor mennesker som er dødssyke får god behandling og omsorg når livet ebber ut. Hvor alle som arbeider der erkjenner og er respektfulle med tanke på hva nettopp dette mennesket trenger i sine siste dager. Ansatte, pårørende og pasienter samarbeider godt. Det blir litt lettere å forlate verden og sine kjære, og de etterlatte opplever en verdig avslutning på sin kjæres liv.

Vi må alle gå inn i døden alene. Uansett om vi har pårørende eller profesjonelt personale til stede hos oss. Men vi bør slippe å være isolerte og ensomme.

Digitale medier. Når vi hører om hendelser som med denne kvinnen, kan vi lett tenke at det er mange som har det slik som henne. Og at ensomhet er i ferd med å bli et stort problem i vår del av verden.  Det finnes flere studier knyttet til folks opplevelse av sosial isolasjon og ensomhet. I Levekårsundersøkelsen, sist gjennomført i 2008, er rundt 6500 mennesker intervjuet om sine levekår, også om sosial isolasjon og ensomhet. Antallet som er sosialt isolerte har siden 1980 vært synkende og har siden 2002 holdt seg relativt konstant i befolkningen. Et mål som brukes for å få fram slik informasjon, er om personen har nære venner eller familie som vil stille opp for dem når det gjelder. Rundt 16 prosent sier at de har kontakt med familie siste måned, mens rundt 6 prosent ikke har hatt kontakt med venner siste måned. Venner ser ut til å være stadig viktigere i menneskers sosiale liv, den utvidede familie i mindre grad. Vi lever også våre sosiale liv annerledes enn for noen år siden; tidligere kom familie og venner ofte hjem på besøk – i 2012 er det mer vanlig at familie og venner møtes utenfor hjemmet eller på digitale medier. 

Kontakt. Spørsmål som gir informasjon om grad av ensomhet er om personen har kjent seg ensom i løpet av de siste 14 dagene. Vel en fjerdedel av befolkningen over 16 år har følt seg ensom de siste 14 dagene, og det kan være uavhengig av om de har hatt mye sosial kontakt med andre eller ikke, men for eldre kan det være en sammenheng mellom mindre sosial kontakt og større opplevelse av ensomhet. 

Den samme undersøkelsen, beskrevet av Tor Morten Neumann i SSB i 2010, peker på at det er mange variabler som virker inn på disse tingene, og høy alder, dårlig økonomi, lav utdanning og dårlig helse er faktorer som øker graden av opplevd sosial isolasjon og ensomhet. 

Med andre ord – de som trenger det mest har minst sosial kontakt og størst opplevelse av ensomhet. 

Kanskje det er derfor historiene treffer oss hardt når vi hører om enkeltmenneskene; de som ikke har noen nære og fortrolige, de som er ensomme og utrygge på om noen vil hjelpe dem når det virkelig trengs. For langt de fleste av oss har aktive liv sammen med venner og familie, og kjenner oss trygge på at vi er omsluttet av deres omtanke og omsorg. 

Det er derfor vi blir glade når Frelsesarmeen, frivillighetsentraler, menigheter og andre stiller opp og gjør en god og solid innsats for å motvirke at folk er isolerte og ensomme. Alternativ julefeiring, besøkstjenester, eldretreff, - vi kan nevne mange gode tiltak.

Nyttårsforsett. Og likevel - vi kjenner kanskje noen som er ensomme midt i flokken, noen som er utenfor på grunn av sin situasjon, sin personlighet, sin helse eller sin kunnskapsmangel. Hvordan vi klarer å inkludere hverandre i hverandres fellesskap på tvers av de vanlige skillelinjene vi usynlig trekker opp sier mye om våre verdier?

Når venner skilles – klarer vi å holde kontakt med begge? Når noen blir kronisk eller langvarig syke, mister jobben eller opplever andre ting som stiller dem utenfor «det gode selskap» – har vi da fokus på å inkludere alle på en slik måte at de kjenner seg «innenfor»? Å bli arbeidsledig kan lett gi følelsen av å være utenfor og annerledes, ikke strekke til lenger og miste daglig kontakt med kollegaer, som kanskje også er venner.

Slik jeg ser det, er det mitt og ditt ansvar – i minst like stor grad som politikernes, samfunnet og den enkelte som risikerer isolasjon og ensomhet. Vi må våge å være sammen på måter som skaper et nærere forhold til hverandre, tørre å spørre hverandre om hvordan vi har det og fortelle hvordan det står til. Bry oss om hverandre på en slik måte at så få som mulig får dårlig livskvalitet av å kjenne seg utenfor. 

Hvis barnet ditt blir skilt, hold på tradisjonene med barnebarna.

Når et par går fra hverandre, blir alle i familien stilt overfor nye situasjoner i hverdag og fest. Den skal takles på en så god måte som mulig for alle involverte. Det gjelder selvsagt også julen. Spesielt for barna kan den første julen være svært vanskelig. Kanskje bruddet mellom foreldrene er ferskt, med fortsatt åpne sår, sorg, savn og mulige konflikter. Da kan besteforeldre være gode å ha. Det blir en ny måte å feire på  for både barn og voksne. Mange velger å markere to dager: Lillejulaften feires som julaften med julemat og pakker hos den ene og på selve julaften er det feiring hos den andre. Besteforeldrene blir også invitert til denne «før julaften».

Kontakt. Å være besteforeldre til barn som opplever at foreldrene er skilt er i seg selv utfordrende. Det skjer ofte noe med kontakten. De kan bli enda viktigere for barna som støttepersoner, men de kan også få redusert kontakt, for eksempel på grunn av flytting.

– Besteforeldre kan ha en svært viktig funksjon for både barn og foreldre også i julen. Som regel vil de kunne ha en litt mer nøytral rolle i forhold til barn og deres foreldre. Det er selvfølgelig ikke lett hvis man som foreldre til voksne barn opplever at skilsmissen på en eller annen måte har vært og er urettferdig for den ene part, at man tar stilling for sitt eget barn og ser med kritiske øyne på tidligere svigersønn eller -datter. Allikevel bør besteforeldre kunne anstrenge seg for å være oppmerksomme på barna og deres behov i en slik høytid.

Flere sett. Per eller unge Kari har det kanskje ganske trist, savner den ene forelderen eller vil egentlig ikke akseptere foreldrenes brudd. Barnas følelser og reaksjoner i hverdagen ellers vil selvfølgelig virke inn på hvordan de vil forholde seg til julen også.

Barn kan plutselig ha flere sett besteforeldre: mammas foreldre og pappas foreldre pluss foreldrene til stefar og stemor. Besteforeldre kan jo selv også være skilt, så her det være rikelig å ta av! Det kan være både flott og utfordrende for alle parter.

Familier lever svært forskjellig. I noen familier er man mye sammen på tvers av generasjonene. Det er kanskje faste søndagsmiddager hos besteforeldre hele året igjennom, og både barn og barnebarn er mye sammen med den eldre generasjon også i hverdagene. Mange besteforeldre henter og bringer barnebarn i barnehage og på skole og bidrar med leksehjelp og middagsmat, eller de er sammen med barnebarna i helger og annen fritid. I andre familier ser man hverandre av forskjellige grunner langt sjeldnere og har ikke den nære og involverte kontakten med hverandre.

I julen har de fleste allikevel en tradisjon på at man er sammen. Uansett hva som har vært det vanlige i en familie, vil det vanlige ikke være på samme måte lenger etter et samlivsbrudd.

Gjør som før. Tradisjon og gjentakelse er viktig for barn. Hvis alt annet er forandret, oppretthold det som dere alltid har gjort. Har mormor alltid hatt juleverksted eller bakedag med barnebarna, så fortsett med det hvis det lar seg gjøre. Hvis ikke - finn en ny vri som kan ta vare på noe av det dere har gjort sammen. Hvis barnebarna har pleid å være med farfar i skogen og hentet tre, eller hengt opp julenek - ja, så gjør det igjen og igjen. Og har dere lest for og pratet mye med barnebarna - så fortsett med det også.

Besteforeldres følelser. Som foreldre vil vi alltid være opptatt av og bekymre oss for våre barn - uansett alder. Julen blir ikke den samme igjen når et av barna skilles. Mange kan nok kjenne på vanskelige følelser både i forhold til egne barns valg og hva barnebarna påføres av problemer og utfordringer. Alt fra lettelse over at et vanskelig samliv er slutt, bekymring for praktiske og økonomiske forhold, til tristhet og sorg over at familien splittes, og at barnebarna må tilpasse seg sine foreldres valg og deres eventuelle nye partnere. Mange ganger er det vanskelig å forstå og akseptere egne barns valg: «Kunne de ikke prøvd å holde sammen? Hvorfor klarte ikke datteren min å la være å bli forelsket i en annen og bryte opp -familien? »

Nyfamilien. vår kultur representerer julen en svært sterktradisjon hvor nettopp den nære familien samles. Hvem blir den nære familien etter et samlivsbrudd? For mange blir den større. De skilte foreldre finner seg ofte nye partnere med egne barn. Brått blir besteforeldre «-bonusbesteforeldre» til flere. På julaften blir dette synlig gjennom gavene; alle skal få! Familieselskapet blir utvidet til også å inkludere barna til den nye partneren. Mange besteforeldre tar imot nye «barnebarn» med åpne armer og inkluderer dem raskt og naturlig i familiens liv, andre syns det er vanskelig. Mange barnebarn sliter en stund med å finne ut av denne nye og utvidete familien, og da blir det ofte litt mer krevende for alle enn hvis barna raskt leker sammen og har det trivelig.

Ansvar. Uavhengig av hva barnas foreldre gjør ut av julen som skilte, hviler det et ansvar på besteforeldre til å bistå og støtte barnebarna som best de kan. Det kan i mange situasjoner bli en balansekunst mellom egne følelser og tanker, barn og eks-svigerbarns ønsker og barnebarnas behov. Det nye familielivet må skapes med kjærlighet og visdom - og det er først og fremst alle de voksnes ansvar å gjøre det på slike måter at barnebarna kan se fram til julen med glede og forventing - uansett hvordan og med hvem den feires.

God nyfamiliejul!

Hvorfor kan vi ikke klart og entydig være enige om at det å beskjeftige seg med voldelige dataspill er å fylle seg med dritt? spør en leser.

Vi har fått et brev fra en leser som reagerer på svaret jeg gav i Du&Jeg 4. november, knyttet til voldelige dataspill blant barn og unge:

Jeg leser det du skriver om voldelige dataspill, og blir opprørt. Uansett om voldelige dataspill kan føre til voldelige handlinger eller ikke: hvorfor kan vi ikke klart og entydig være enige om at det å beskjeftige seg med voldelige dataspill er å fylle seg med dritt og mental forurensing? Hvorfor kan ikke rådgivere som deg si dette tindrende klart?Jeg blir så inderlig leiav alle politisk korrekte «vi må sammen med barna finne ut hva som er fornuftig»- holdninger. Som voksne har vi faktisk mer livskompetanse enn våre 14-åringer, og det må vi la barna dra nytte av. Vi må fortelle dem, selvsagt uten å slå dem i hodet med våre argumenter, at det helt entydig er usunt og galt å bruke tid på voldelige dataspill. Hvorfor er det noen som helst tvil om dette?

Du høster det du sår. har lært at det som sås også høstes, enten i direkte handlinger, eller i holdninger på en eller annen måte. Det vi gir oppmerksomhet, gir vi kraft. Man trenger ikke bruke tidpå å lese undersøkelser sammen med våre barn - de kan sikkert finne frem til andre forskningsresultater som har andre konklusjoner enn dem vi ønsker å formidle til dem. Vi må rett og slett bruke vår sunne fornuft: det er usunt å bruke tid på å leke med vold, særlig i så livaktige former som foregår i dataverdenen. Klart vi skal lytte til ungdommen og snakke sammen i åpenhet, men det må gå an for oss voksne å peke på noen absolutter. Det burde du som rådgiver være mye tydeligere på.

Å velge det gode. Vi som tror på Gud og hans ord, som inkluderer bøttevis med fornuft, veiledninger og gode råd, bør i langt større grad være frimodige til å løfte hans råd frem i lyset. Hvorfor er det totalt politisk ukorrekt å våge å irettesette og formane i 2011? Jeg trenger (og det gjør vi alle, tror jeg) noen som kan hjelpe meg til å velge det gode og velge bort det onde, å velge det som bringer meg nærmere Gud og velge bort det som vil dra meg bort fra Gud.

Hilsen opprørt leser

Kjære deg. Jeg kan godt forstå dine reaksjoner. Personlig har jeg sterke meninger om hva jeg syns er klokt eller dumt. Mine barn og de som kjenner meg har aldri hørt meg si annet enn at jeg ikke kan forstå hvorfor vi skal spille spill som handler om å drepe eller skade andre. Jeg skjønner ikke poenget med slike spill, og jeg synes at det forsøpler både tanker, ord og handlinger. Personlig mener jeg også at ishockey er voldsomt utagerende, og at publikum på fotballbaner har en tendens til å forlate menneskelig verdighet i sine utbrudd med skrik, skrål og bannskap. Det er mye jeg ikke liker og som jeg tror er mer ødeleggende og forsøplende enn sunt og utviklende. Disse verdiene og holdningene har jeg forsøkt å formidle videre til mine barn. Men jeg vet også at mange er uenig med meg om mye av dette, og at det har godt bra med dem alle: De er sunne og gode samfunnsborgere.

Egne standpunkt. Mine personlige meninger er ikke så interessante. Mitt poeng med å vise fram at forskningen spriker er ikke for å unngå å ta stilling, men nettopp for å vise fram at det i denne saken er viktig at den enkelte selv tar stilling med utgangspunkt i egne reflekterte verdier og holdninger.

Svært mange barn og unge spiller denne typen spill. Det er satt en aldersgrense på spillene, og det er det selvfølgelig en grunn til. Vi vet at mange mindre barn allikevel spiller dem, ofte uten foreldres viten, men også med deres samtykke. De kommersielle kreftene er svært sterke, og markedet stort. Dette er i vesentlig grad lek skapt og utviklet av gutter - som er blitt menn - for gutter.

Mye spill og like snill. Det er ingen klar sammenheng mellom hvorvidt barn og unge som spiller slike spill blir mer voldelige i sine handlinger som følge av det. Det er også tilhengernes argumenter; de har spilt i mange år og er snille som lam.

Men for andre tar det overhånd. Noen blir avhengige av å spille, de bruker all tid og fjerner seg fra dagligliv med skole, venner og familie. Noen blir også mer aggressive, eller får utløp for sin aggressivitet. Hva som påvirker menneskelig handling, er svært komplekst og sammensatt.

En av kommentarene på verdidebatt.no viser til en hjemmeside som heter ungdomsarbeid.no, en nettside for ungdomsledere i kristne sammenhenger. Her har Christen Christensen skrevet en opplysende artikkel om emnet. Han trekker fram en rapport fra Norsk institutt for forskning om velferd, oppvekst og aldring (NOVA), en oppsummering jeg syns er god og som peker på både utfordringene, dilemmaene og verdivalgene hver enkelt står overfor og må svare for i holdning og handling:

«Et spørsmål som allikevel dukker opp er tanken om å være føre var. Trenger vi egentlig å vite om eksponering for medievold er skadelig for barn og unge for å begrunne tiltak for å begrense eksponeringen? Samtidig kan man spørre om det i det hele tatt er mulig å iverksette tiltak som skal redusere eksponeringen for medievold dersom denne anses som tilstrekkelig skadelig. Dette forutsetter en så sterk kontroll både med innholdet i medier, produksjon av filmer og dataspill, kringkasting, og barns tilgang til ulike medier, at det på mange måter ville være i strid med idealer om et fritt samfunn. Man må spørre om det i det hele tatt er mulig å skjerme barn og unge fra voldelige inntrykk, eller om man bare må stole på at foreldre, lærere, sosialarbeidere og andre ansvarspersoner kan veilede og bistå barn og unge i møte med disse inntrykkene slik at barnas velferd og utvikling ikke kommer til skade. Vårt forhold til medievold kan ut fra dette ikke styres først og fremst av at det er mulig å slå fast at slik vold er skadelig. Det må derimot styres av hvilke verdier vi ønsker å fremme i dette samfunnet. Slike verdier kan til syvende og sist ikke gis en empirisk begrunnelse.» (NOVA, Rapport 8/2011)

Voldelige dataspill – hvor farlig er det? En bekymret far spør om råd.

Hei Kristin

Det er mye i mediene om voldelige dataspill for tiden. Veldig mye. Sist uke var jeg på foreldremøte i klassen til sønnen min – han er 14 år. Der var det en far som fortalte til de andre foreldrene at sønnen spilte Call of Duty – alle ungdommene kaller det COD. Det er et krigsspill med blod, våpen og heftig skyting av folk. Han hadde blitt så sjokkert at han rett og slett ødela spillet. Han tok CD'en ut og knakk den i to, og nektet sønnen å spille slike spill. Dette fortalte faren stolt foran de andre foreldrene. Jeg synes det var ille. Jeg liker ikke spillet, men det hørtes ut som om han hadde krenket sønnen sin. Han spurte ikke sønnen: Hvorfor spiller du dette her, hva liker du med det? Hvordan bør jeg snakke med tenåringssønnen min om dataspill og spilling generelt? Det går ikke bare på voldelige spill, men at de bruker så mye tid på det. Har du noen råd?

Hilsen bekymret far

Hei bekymret far.

Du reiser et viktig tema som foreldre – og alle andre som har ansvar for barn og unge – stadig kjenner seg usikre på hvordan de skal forholde seg til.  

Media har, som du selv sier, ofte artikler om unge og dataspill hvor det spekuleres i om og på hvilken måte de påvirkes til å bli mer voldelige fordi de spiller voldelige dataspill.  

Forskningen rundt disse spørsmålene gir svært forskjellige og usikre svar på hvordan ting henger sammen, og den trekker forskjellige og til dels motstridende konklusjoner. Vi kan likevel få innspill på noen forhold som det er klokt å tenke over. Jeg vil derfor trekke fram noen sammenhenger som forskerne er opptatt av og bruker en artikkel av psykolog Thomas Wold som grunnlag for mye av det jeg vil si. 

Vold avler vold? Er det slik at barn som spiller voldelige dataspill blir mer aggressive i sin atferd? Noen mener at det er en sammenheng, andre mener at det ikke er det. Noen hevder at barn som ellers er godt utrustet, har gode sosiokulturelle forhold og lever i en stabil omsorgssituasjon, ikke vil bli mer voldelige selv om de spiller slike spill. Andre igjen sier at voldelig mediepåvirkning kan virke forskjellig både på holdninger og atferd hos ulike mennesker. 

En virkning kan være at unge, gjennom spillene, kan få utløp for sin aggresjon, og slik få luftet seg og få ut følelsene sine uten å omsette sinnet i voldelige handlinger. En annen kan være at unge med sterk aggresjon – gjennom å se på voldsfilmer eller spille voldsspill – kan trigge aggresjonen slik at den omsettes i voldelige handlinger. 

Blir påvirket. I 2010 kom en stor studie som viste at voldelige dataspill påvirker barn i alle aldersgrupper, av begge kjønn, og i både østlige og vestlige kulturer. Studien konkluderer blant annet med at det også er en risikofaktor for fremtidig aggresjon og negativt adferdsmønster, men som det er enklere for foreldre å ta tak i enn for eksempel genetikk og fattigdom.

Psykolog Thomas Wold oppsummerer på følgende måte: «Vi kan se et statistisk sammenfall mellom eksponering for voldelige uttrykk og aggresjon. Det er likevel ikke nok til å påvise et årsaksforhold mellom de to variablene, eller å fastslå hvilken variabel det er som påvirker den andre.»

Birgit Herzberg Kaares rapport «Ungdom som lever med PC», er etter min oppfatning en interessant innføring i hvordan ungdom selv tenker om seg selv og sin databruk. Forfatteren innhentet informasjon fra ungdom på The Gathering, det årlige datapartyet som samler flere tusen ungdommer med sine PC'er i Vikingskiphallen på Hamar.  

Cowboy og indianer. Ungdommene sier selv at de i liten grad blir påvirket av volden, de påpeker at de er klar over at det er forskjell på lek og virkelighet. De sier at dataspillene er deres tids «cowboy og indianer» – og at de ikke går og skyter noen i virkeligheten selv om de sender store hærer i døden i sine spill. Flere er likevel opptatt av at foreldre bør passe på at små barn ikke spiller spill over fastsatt aldersgrense, og at de små kanskje ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet. Forfatteren er opptatt av at samfunnet også må se og anerkjenne den enorme kompetansen innen datateknologi som mange unge besitter og som de kan bruke konstruktivt som samfunnsborgere.

Les og forstå! Mot dette lille bakteppet tenker jeg at mine råd til foreldre må være at de setter seg inn i hva spillene faktisk er, leser litt av forskningen, og deretter fokuserer på å forstå sitt eget barn og hva spillingen representerer for barnet, både personlig og sosialt. Det er ikke sikkert at ditt barn tar skade eller blir voldelig, men det kan være grunn til å vurdere både type spill og mengde sett opp mot ditt barns personlighet og temperament.

Dette er selvfølgelig også et spørsmål om hva foreldre ønsker å la sine barn delta i av forskjellige aktiviteter. 

Viktig – men vanskelig. Det å få til en god dialog med sine barn om hva de driver med, hvordan de tenker og hvorfor du som forelder eventuelt ikke vil tillate barnet å fortsette med spillingen, er både viktig og krevende. Jeg forstår din reaksjon på denne faren sin måte å forby spillet ved fysisk å ødelegge det. Vi vet ikke hvordan sønnen reagerte, men mange tenåringer ville nok blitt sinte og likevel lurt seg til å spille videre i smug eller hos kamerater. I vår kultur er det i større og større grad forventet at vi som foreldre lytter, forklarer og gjerne også forhandler med barna om hvilke grenser som skal gjelde – og hvorfor. Det å bidra konstruktivt til å skape mening og sammenheng for barna slik at de gradvis med alderen blir stadig bedre rustet til selv å foreta gode valg, er en sentral foreldreoppgave. Ungdom på 14 år kan jo selv også lese undersøkelser om temaet, dere kan eventuelt gjøre det sammen. Så kan dere diskutere det og på den måten involvere, lytte til og ta på alvor ungdommens egne tanker og meninger. Deretter kan dere som foreldre, helst i samarbeid med barna, ta stilling til hvordan dere vil ha det i deres familie og for deres barn.

(Kilder: Wold, Thomas: «Men jeg har da aldri drept noen», Psykologisk Tidsskrift, 2, 2011, 

Birgit Herzberg Kaare : NOVA –rapport 2/04 – Ungdom som lever med PC)

Ikke vær venn, vær kollega. Kristin Breda gir råd til skilte par.

Mange separeres og skilles også i kristne kretser. Når et par opplever at den ene eller begge ønsker separasjon, kan det være utallige årsaker til dette. Hva tenker, føler, sier og gjør vi i familien, vennekretsen og menigheten, når bruddet er et faktum? Hvordan behandler vi hverandre egentlig når livet ikke blir slik vi planla, ønsket og lovet hverandre og andre?

Årsakene til et brudd – ja selv det faktum at det blir et brudd – vil skape mange forskjellige følelser hos dem som er berørt: Bitterhet, sinne, sorg, frustrasjon. Men også lettelse over at noe dårlig er over og håp og forventning til framtiden. Og dette kan være blandet sammen med skam og skyld over å ikke ha mestret eget ekteskap. Mange får nye bekymringer, alt fra praktiske ting som økonomi og hvor de skal bo, til frykt for ensomhet og tap. 

Alle berøres. Når et par skal skilles vil det berøre dem selv, barna deres, deres foreldre, søsken og familier – alle som hører naturlig med i familien og slekten. Besteforeldre kan bekymre seg for barna og barnebarna, og kontakt som før var tett og jevnlig kan bli redusert.  

Den ene ektefellen er kanskje svært sint og bitter, og orker ikke verken å se eller prate med den andre. Dette kan være vanskelig å håndtere for andre medlemmer i familien også. En tidligere svigerinne eller svigerdatter som man så ukentlig, blir plutselig helt borte fra hverdagen og de viktige hendelsene i livet. Det kan gi savn og frustrasjon hvis det er ens egen sønn som har ønsket bruddet på den måten, eller også bitterhet og sorg hvis svigersønnen har forlatt familien sin. Ofte er foreldre og voksne søsken bevisste på at de ikke vil legge sten til byrden, de har respekt for at de ikke vet hva som ligger bak beslutningene, men de går nok allikevel med mange ubesvarte spørsmål om hvorfor dette måtte skje. 

Det er krevende å leve sammen eller ved siden av hverandre når vi har blitt skuffet og såret, og er sinte. 

Det er imidlertid en svært viktig øvelse i livet å klare nettopp det. 

Foreldre – vær rolige. Foreldre som skilles må stimuleres til å samarbeide på en rolig og nøktern måte til beste for barna. Det betyr at de må møtes, snakke sammen, være på samme fotballtribune når poden spiller kamp, stille på foreldremøter sammen, og så videre. De bør ikke være bestevenner – men må oppfordres til å samarbeide saklig og rolig, som kollegaer eller samarbeidspartnere i yrkeslivet. Legg vekt på å regulere følelser og tanker slik at de kan være høflig samarbeidende. 

Familie– vær tilgjengelige. For den nærmeste familie og slekt, men også venner er det viktig å være tilgjengelig for både de som separeres og barna. Snakk med dem direkte om det som skjer, spør hvordan det går med dem og om dere kan gjøre noe for dem. For barn er det ofte veldig godt og viktig å kunne snakke med besteforeldre i en slik periode. Besteforeldre kan, hvis de klarer å snakke åpent med barna uten å anklage noen av foreldrene, men lytte til hva barna selv tenker på om bruddet, og gi tillatelse til alle følelser som barna har, alt fra sinne, frykt, tristhet og sorg, til glede og tilsynelatende likegyldighet.  De fleste barn vil forsøke å beskytte og ta vare på den ene eller begge foreldrene i en slik situasjon og vil ikke alltid kunne snakke åpent med foreldrene når bruddet kommer eller i tiden like etterpå. 

Og husk at små gryter også har ører! Når tanter og onkler snakker bekymret om hva som har skjedd eller kommer til å skje, hører både fettere og kusiner det som sies.  Det er sårende og uforståelig for barn å få vite fra andre at foreldre skal skilles.

Menighet – snakk med og ikke om. Familier som tilhører et menighetsfellesskap, har store deler av sin sosiale omgangskrets og religiøse tilhørighet til menneskene der.  

Mange i menigheten vil kjenne begge ektefeller og oppleve det vanskelig hvordan de skal håndtere bruddet. Skal de ta parti for noen? Skal de snakke med begge, spørre hvordan de har det? Noen kan reagere på hva den ene eller andre har gjort. Historiene får lett vinger; men snakk heller med de det gjelder enn om.

Det er naturlig og riktig at man i en menighet er engasjert i hverandres ve og vel, og en skilsmisse setter i gang mange tanker og reaksjoner. Det er desto mer viktig at det håndteres med klokskap. 

Dessverre finnes altfor mange eksempler på at mennesker opplever seg utstøtt fra den menigheten eller forsamlingen de har vært svært aktive i. 

I de mindre menighetene er ofte slektskap og vennskap, ledelse og drift vevd tett sammen ved at de samme menneskene er sentrale i mange funksjoner og roller. Det stiller ekstra store krav til alle. Det er lett å bli fordømmende hvis man kjenner den ene part best, eller har sterke familiære eller følelsesmessige bånd til den ene eller begge. Det kan kanskje være lett å blande sammen egen skuffelse, fortvilelse og sinne med «rettferdig harme» og «klar og tydelig tale» fra menigheten. 

Når man er nærsynt ser man ikke godt verken på avstand eller i perspektiv. 

Åpne sår. Mange kan kjenne seg rammet og oppleve at de selv blir satt i dårlig lys ved at noen i menigheten har gjort noe «utilgivelig» som for eksempel å være utro eller ta ut separasjon. Men hvem har rett til å gjøre seg til dommer over om samlivsbrudd er verre enn å kjøpe tjenester svart, å lyve eller å kjøre over fartsgrensa? 

Etter min mening er det viktig å gjøre det mulig for alle, uansett holdning eller handling, å høre med i nattverdfellesskapet dersom de ønsker det. Dette er det et lederansvar i menigheten å håndtere.  Menigheten bør legge til rette for at begge to skal kunne delta aktivt i menigheten også etter et samlivsbrudd. 

Det er ikke lett, akkurat som det heller ikke er lett for de to som står midt i bruddet å samarbeide godt, særlig når det hele er ferskt og med åpne sår. 

Det er imidlertid utrolig viktig for menneskets helse og velvære at det ikke mister sin tilknytning til sine sosiale og religiøse arenaer når hun eller han står midt i sitt livs vanskeligste krise. Det er nettopp da at det er viktig at andre kan hjelpe til å balansere og bistå og ved det vise at de respekterer og inkluderer begge i fellesskapet hvis de selv ønsker det. 

Yngstesøsteren i familien søker råd. Kan voksne søsken gå i familieterapi?

«Jeg har et litt uvanlig spørsmål, kanskje: Kan søsken gå i familieterapi? Det er noe jeg har tenkt på lenge. Vi er tre søsken, alle er voksne med egne familier. Problemet mitt er at jeg føler at rollene våre i dag, er de samme som vi hadde da vi var barn. Maktbalansen, hvem som bestemmer, hvem som «vinner» diskusjoner, hvem som avgjør saker som gjelder storfamilien, er liksom likt som det var for 10-15 år siden, da vi var tenåringer. Det plager meg stadig mer, særlig fordi det er jeg som kommer til kort. 

Verbalt overkjørt. Spesielt gjelder dette storebroren min: han er eldst og jeg er yngst. Jeg føler meg underlegen, og at han alltid er den mest velformulerte når vi diskuterer. Jeg ender ofte med å bli sinna, og da blir man gjerne irrasjonell. Jeg merker det selv, og det irriterer meg! Jeg kjenner at det er usagte ting fra tidligere som jeg gjerne vil ta opp, men får det liksom ikke til. Som nevnt, ender det oftest til at jeg blir lei meg og dermed ganske usaklig. Jeg har lyst å ta opp dette og snakke ut med søsknene mine, og særlig storebror, men får det ikke til. Derfor har jeg tenkt at familieterapi kunne vært en mulighet. Å ha en nøytral tredjeperson tilstede, hadde gjort det enklere for meg å fortelle og forklare hva jeg tenker, uten å føle at jeg «taper», eller blir verbalt overkjørt. 

Glade i hverandre. Jeg må tilføye at vi er en helt normal familie, i den grad noen er normale! Det er ingen store katastrofer eller fæle ting som har skjedd. Vi er glade i hverandre, men bare ulike, rett og slett. Men jeg ønsker likevel å ha et godt forhold til søsknene - og fortsatt ha mye kontakt. Men kanskje er det sånn at man må innse at man er for forskjellige, selv om man er familie, og rett og slett ikke ha så mye med hverandre å gjøre, selv om man ikke er uvenner. Hva tenker du? Har du hørt om voksne søsken i familieterapi før?

Hilsen Rådløs»

Kjære Rådløs

Du er ikke alene om disse betraktningene! Det er mange som har lignende tanker og spørsmål som deg, og på familievernkontorene er dette en kjent tematikk som mennesker ønsker å få hjelp med. Jeg har flere ganger som terapeut vært sammen med voksne foreldre og søsken og fulgt dem gjennom samtaler som har hjulpet dem til å få et bedre forhold til hverandre som voksne i familien. 

Erfaringsarena. Familien er vår første og viktigste utviklings- og erfaringsarena for å samarbeide og leve sammen med mennesker, og lære oss å tåle og respektere hverandres egenskaper og personligheter. Vi lærer å bli kjent med våre egne styrker og begrensninger, våre egne følelser og reaksjoner og å håndtere dem på en adekvat måte. Vi lærer oss å ta plass i fellesskapet, fordele og delta i nødvendige oppgaver, å dele på og ta i mot oppmerksomhet. Vi lærer om konkurranse, og å forhandle om å oppnå ting vi ønsker eller unngå ting vi ikke liker. Vi lærer å vise omsorg, å være uenige, å diskutere og å bli enige. Vi lærer å leke og å løse problemer. Alt dette og mye mer er en del av erfaringene våre i familien. 

Hvem vi selv er og blir i denne prosessen varierer fra menneske til menneske og familie til familie. Noen har et temperament som gjør at de er rolige, avventende og tilbaketrukket, andre har et som gjør at de hiver seg frampå, tar initiativ, krever oppmerksomhet og resultater. At vi alle er forskjellige typer mennesker er flott og verdifullt. Det krever allikevel forskjellige ting av både foreldre og søsken. Og noen «matcher» hverandre lettere enn andre, også i en familie. 

Roller i familien. Det er gjort mye forskning på søsken; hvem du er i søskenrekkefølgen og hvordan det påvirker hvem du blir. Vi tror ofte at vi har vokst opp i den samme familien, og det har vi jo, men samtidig har familien forandret seg underveis for alle sammen. Når de to kjærestene får sitt første barn sammen, blir de foreldre, noe som gir dem helt andre roller i tillegg til å være kjærester. Det er første gang de er foreldre, og barnet som kommer får foreldrenes hele og fulle oppmerksomhet, glede og kjærlighet. Men også deres bekymring, usikkerhet og «prøve- og feile»- situasjon i en helt ny oppgave i livet. Når barn nummer to og tre kommer er foreldrene både mer erfarne, men også mer opptatte med de andre barna i familien. Deling av oppmerksomhet blir noe nytt for førstemann, men vanlig fra første øyeblikk for barn nummer to og tre. Å være stor og flink og fornuftig blir ofte rollen som tildeles eldstemann. Å være liten, ikke klare, forstå og vite alt og å være en som trenger å bli passet på av både foreldre og eldre søsken er en av rollene til yngstemann. Søsken som er i midten, kan ofte kjenne seg litt «i klemma», de er verken store og fornuftige eller små og uskyldige. Det fins mange strategier for å bli sett av foreldre og søsken; noen gjør det ved å bli veldig krevende, andre ved å tilpasse seg de voksnes ønsker. 

Likeverdig. Det er ikke uvanlig at minstemann kan kjenne irritasjon over at de eldre søsken har «makta», og at de kan bestemme over dem gjennom alt fra handling til diskusjoner. De eldste vet best! Slike erfaringer kan følge oss gjennom hele livet, selv om aldersforskjellen ikke betyr noe når søsken blir voksne. Når de følelsene vi kjente som små kommer tilbake når vi er sammen med voksne søsken, er det ikke saken som gjør oss sinte, frustrerte og lei oss. Det er følelsene knyttet til ikke å bli behandlet som likeverdig og selvstendig som blir dominerende. Det var sikkert fint for en storebror å kunne bestemme over en lillesøster som åpenbart forsto mindre og som det var legitimt å motsi. Når dere diskuterer i voksen alder kan det hende at dere begge havner i følelsene fra den gang, men det kan også være at det primært er den ene av dere som trigges av dette. 

Være seg selv. Å få være seg selv sammen med familie – den man er nå – og ikke den man var da man var liten, er et helt rimelig ønske. Det er ikke lett å endre synet på hverandre og måten vi forholder oss til hverandre. Lillesøster er fortsatt lillesøster og voksne barn er «barnet mitt» for en mor og far selv om barnet er blitt 60 år! 

Du kan trygt foreslå for søsknene dine et besøk på et familievernkontor hvis de også tenker at dere kunne ha nytte av litt hjelp utenfra. Lykke til!

Her gjengir vi et brev fra en leser som skriver ærlig og reflektert om eget ekteskap og skilsmisse. Hennes brev er verdt å lese.

I spalten vår skriver vi ofte om ekteskap og skilsmisse. Dette berører folk sterkt  – og kan være vanskelig å snakke om. I dag gjengir vi brevet fra en leser som skriver ærlig og reflektert om eget ekteskap og skilsmisse. Også om tanker hun har gjort seg om hvordan hun opplever skilsmissen omtales i kristne sammenhenger. Hennes brev er verdt å lese. Og vi tar gjerne imot kommentarer fra dere til Du & Jeg om det hun berører. 

Brevet: Kjære Du & Jeg. (i mitt tilfelle bare Jeg) Takk for at dere tok inn brevet fra kvinnen som spurte om hvorfor noe som var ment å være så godt, oppleves så vondt. Hun opplevde at ektefellene bare gjorde hverandre verre, og dere hadde et gjennomtenkt svar uten de vanlige standard kristne flosklene. 

Jeg er opptatt av at vi også i kristne sammenhenger, eller spesielt der, skal snakke sant om livet slik det er, ikke slik det burde være. Selv er jeg skilt etter 15 års «kristent» ekteskap. Det har vært vondt, men det opplevdes som helt nødvendig å gå fra eksmannen min, og jeg opplevde også klarsignal fra Gud på at nok var nok. Det var en del problemer i ekteskapet, noe klarte vi å finne ut av, andre ting innstilte jeg meg på å leve med etter beste evne, grunnet ekteskapsløftet, barna, min kristne tro og også min egen innstilling til at jeg ikke gir opp så lett. Til slutt opplevde jeg et stort svik som absolutt ikke var «verd å vente på», og når eksmannen verken evnet eller ville se hvor mye han skadet meg eller barna, men gjentok sviket i stadig verre varianter, var det ingen vei utenom. 

Stol-lek. Hva var det som gikk galt? Jeg er oppvokst i en lett konservativ, kristen sammenheng der seksuell avholdenhet før ekteskapet var en selvfølge. Det ble forventet at alle giftet seg, men det var få naturlige sjekkesteder. Dessuten var det oftest betydelig flere jenter enn gutter. Man ble advart mot å «trekke i ulikt spann sammen med en vantro», derfor ble det en slags stol-lek for å kapre seg en kristen gutt, og taperen var den som endte opp som enslig. I en slik sammenheng var det lite rom for å prøve seg fram, så om man ikke passet helt sammen, gjorde man det beste ut av det. Dessuten var det viktig å gifte seg raskt, slik at en ikke levde i synd. Slik er det fort gjort å ende opp i et ekteskap der man etterpå finner ut at man er mye mer forskjellige enn det som godt er. Om man så bestemmer seg for å skille lag, er man stemplet for livet som «skilt», og kommende yrkesvalg innen kirken og kristne organisasjoner blir med ett mye mer komplisert. Noen vil ikke ansette skilte personer, og spesielt ikke hvis de er gift på nytt. Om jeg hadde blitt samboer, ville jeg kanskje ha oppdaget hvordan han var å leve med og ha forlatt ham før vi fikk barn sammen? Det ville da ikke kommet på rullebladet, og om det gjorde, så ville det være en ungdomssynd jeg kunne bekjenne. Dette er et problem jeg tror kirken må ta på alvor i sin forkynnelse om ekteskap kontra samboerskap, der det ikke finnes noe enkelt svar.

Ekteskapstro. Jeg tror jeg hadde giftet meg uansett. Jeg var optimist, forelsket og trodde på ekteskapet og Guds løfter. Jeg hadde lenge bedt til Gud om å finne en kristen mann, og synes jeg opplevde svar. Etter skilsmissen hørte jeg en forkynner som sa: «Be til Gud om å finne en bra mann, da går alt bra, det gjorde det for meg». Vel, det gjorde ikke det for meg. Jeg opplevde en gud som gav steiner for brød og ormer for fisk (eller hva det nå var..). Hadde jeg gjort noe galt? Var dette en straff eller en lærepenge? Hva var meningen? Hadde jeg misforstått Gud? Hadde jeg ikke prøvd nok? Hvor lenge skulle jeg vente på «det som var verdt å vente på» (for å sitere en kjent ekteskapskampanje)? 

Prøvde. Jeg har etter hvert kommet til at ondskapen finnes midt i blant oss. Som kristne er vi faktisk ikke garantert et lettere liv enn andre. Heller ikke i ekteskapet. Både min eksmann og jeg mente våre løfter ved alteret, og prøvde så godt vi kunne. Jeg tror også Gud trodde på oss, men han kan ikke fjernstyre våre senere valg. Min eksmann fikk mange sjanser, men klarte ikke bruke dem til det gode, men gjorde i stedet det som var vondt mot meg, kanskje grunnet skader i personligheten fra før vi møttes? Noen ganger mister vi noen kjære i sykdom og død. Noen ganger utvikler vi selv eller våre nærmeste kroniske psykiske eller fysiske sykdommer som vi må kjempe med resten av livet. Noen ganger må folk skilles. Hva er forskjellen? Den enkelte blir heldigvis ikke lenger lastet for sykdom og død. Men skilsmisse er fremdeles ens egen feil. Det er fint med ekteskapskurs, familievernarbeid, osv, som drives innen kirken. Det er i god kristen tradisjon å helbrede syke både gjennom bønn og arbeid. Men på sykehuset kommer det situasjoner der en likevel ikke klarer å helbrede eller redde liv. På samme måte går noen ekteskap i stykker selv om parterapi og familiearbeid kan redde mange. 

Sannhet. Jesus snakker sant om livet. Når han innskjerper kravene til ekteskapet, blir disiplene forskrekket og lurer på hvem som da kan tørre å gifte seg. Jesus svarer at noen faktisk er uskikket til å leve i ekteskap, enten fordi de er født sånn eller har blitt sånn. En bærer med seg en personlighet formet av gener og oppvekst, som kan gjøre det vanskelig å leve sammen. Det er skrevet en del om maktmennesket i menigheten. Men slike maktmennesker kan også komme tilsyne innenfor et ekteskap som utad ser fint ut. Tidligere måtte man bare «tie og lide», men dette kan være farlig både for ens egen og barns psykiske og fysiske helse, slik jeg opplevde. Da er det bedre å være ærlig mot seg selv og livets ondskap, og ta et brudd. Selv har jeg ikke gått ut til så mange i mine omgivelser med den direkte årsak til min skilsmisse, men presenterer mer perifere og forventede forklaringer på hva som gikk galt. Dette både av hensyn til barna, meg selv, men også min eksmann. Det er ingen som har krav på å vite intime detaljer fra mitt havarerte ekteskap, like lite som jeg har rett til å vite om deres parproblemer som fortsatt gifte. Det er kanskje lett å dømme ut i fra en slik mer overfladisk kjennskap til hva som gikk galt – og om det skal være noe mening med min skilsmisse, må det være at jeg har blitt mindre fordømmende. Heldigvis har mange som kjenner meg sagt at «når hun går, må det virkelig ha vært en god grunn til det», og det oppleves godt.

Plass til alle? Jeg leste i vårens nummer av bladet STREK om at hovedgruppen av dem som forlater kirken stille og usynlig, er skilte menn i 40 årene. Det er dårlig nytt for meg, men også for kirken som helhet. Kan det være at kirken med sitt familiearbeid bare har plass til de som får det til, som kan vise fram ektefelle og barn? Hva med oss som er ufrivillig barnløse annenhver helg? Er det helhjertet rom og forståelse også for oss som ikke har vært like heldige i stolleken?

Hilsen skilt kvinne