Kjell Ingolf Ropstad

Alder: 34
  RSS

Om Kjell Ingolf

Stortingsrepresentant for Aust-Agder KrF. Fra Evje og Hornnes.

Følgere

Nytt flertall trenger ideologisk grunnlag

Publisert nesten 7 år siden

«Me må få nye hender i departementsskuffene». Slik lød det praktiske og jordnære argumentet til daværende Venstre-leder Bent Røiseland, for hvorfor et regjeringssamarbeid var nødvendig i 1965.

(Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten 23.januar og er skrevet av Torbjørn Røe Isaksen (Høyre), Anders Anundsen (FrP), Rebekka Borsch (Venstre) og undertegnede.)

Bakgrunnen for utsagnet til Røiseland var at de fire borgerlige opposisjonspartiene vant stortingsvalget. Dermed innledet de en ny periode etter Arbeiderpartiets massive dominans i etterkrigstiden.
 
Det er fristende å gjenta Røiselands ord i dag. Etter snart åtte år med rødgrønn regjering, en periode som ikke har manglet eksempler på tette maktnettverk og maktarroganse, ser stadig flere behovet for fornyelse. Derfor blir spørsmålet ved høstens valg om vi skal ha fire nye år med de rødgrønne, eller om vi trenger en ny regjering med nye ideer. Alle de fire opposisjonspartiene har derfor gitt klar beskjed:
 
Vi ønsker, og Norge trenger, en ny regjering etter valget i 2013, med en klarere ideologisk forankring, en mer fremtidsrettet politikk og med borgeren som utgangspunkt.

Forskjellige historier
Det er fire partier med forskjellige historier. Ett parti ble dannet som en konservativ reaksjon på den fremvoksende radikale liberalismen, et annet har sitt opphav nettopp i denne liberalismen. Ett parti brøt ut av den liberale fold fordi den kristne kulturarven ikke ble godt nok ivaretatt, et annet ble grunnlagt i protest mot hele etablissementet, mot økende skatter og avgifter.

Partiene representerer også fire ideologiske tradisjoner. Frp bekjenner seg til en liberalistisk tradisjon hvor enkeltmenneskets frihet står sentralt, Venstre til en sosialliberal tradisjon med maktspredning som kjerne. KrF bygger på kristendommens menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvaret, mens Høyre sogner til en liberalkonservativ tradisjon som vil balansere hensynet til frihet med sosialt ansvar.
 
Et nytt flertall må finne sammen i så mange små og store politiske spørsmål som mulig, i alle de praktiske sakene som utgjør dag-til-dag-politikken. Men en politikk uten himmel blir lett retningsløs og så motløs, uten evne til å manøvrere stødig gjennom politikkens mange daglige krav.

Ideer som forener
Det finnes noen grunnleggende ideer som forener både liberale, konservative, liberalister og kristendemokrater. Disse ideene er grunnlaget for politikken til et ikke-sosialistisk flertall:

Styrk fellesskapene, ikke bare staten:
Det er bred enighet om de mange viktige oppgavene offentlig sektor har i Norge, som å sikre skolegang til alle, tilgang til et helsevesen av topp kvalitet uavhengig av folks inntekt, en verdig eldreomsorg, lov og orden etc. Allikevel er det en ulik ideologisk tilnærming mellom de rødgrønne og opposisjonen.

Statsminister Stoltenberg snakker ofte om fellesskapet, men bruker begrepet som et synonym for offentlig sektor. Da glemmer de rødgrønne de mange små og store fellesskapene som utgjør det store fellesskapet: familier, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner, religiøse samfunn og frie institusjoner. Å styrke fellesskapene innebærer ikke bare å sikre dem økonomisk handlingsrom, men også frihet og mulighet til å bidra, og en skepsis til at statlig detaljstyring er løsningen på alle problemer.

Spre makten, snu pyramidene:
«Makten må være delt for at mennesket skal være fritt». Professor Torkel H. Aschehoug oppsummerte kjernen i det liberale demokratiet; at også staten må akseptere begrensninger av egen makt. Å spre makten er å åpne for mer mangfold, økt lokal tilpasning og selvstyre. Det må samtidig bety at mindretallets rettigheter må styrkes, også på Stortinget. Det innebærer mer åpenhet og innsyn og færre prosesser bak lukkede dører.

Maktspredning betyr også at politikernes gode intensjoner ikke alltid kan legge føringer for hva frie institusjoner skal foreta seg. Både friskoler, universiteter og kulturinstitusjoners uavhengighet må vernes - nettopp fordi fristelsen til overdreven politisk styring kan bli stor.

Generasjonsregnskapet:
Vi har et ansvar for de som lever i dag og for kommende generasjoner, både økonomisk og økologisk. Økonomisk gode tider har gitt Norge et enestående politisk handlingsrom, men mulighetene er ikke blitt brukt godt nok av de rødgrønne.

En økende andel av våre ressurser går til løpende forbruk i dag. Samtidig forsømmes investeringene i det som gir velstand på sikt. Varig velferd forutsetter investeringer i utdanning, infrastruktur og forskning - og stadig fornyelse av offentlig sektor.

Større valgfrihet, mer mangfold:
Mennesker er ulike og tar ulike valg. Maktspredning gir i seg selv mer valgfrihet og mangfold fordi flere beslutninger desentraliseres. Noen beslutninger kan overlates til de folkevalgte i hver kommune, noen til familier og enkeltpersoner, andre til frivillige organisasjoner eller næringsliv. Enkeltmennesket må settes i sentrum. Selv om mye har skjedd på valgfrihetsfronten de siste tiårene, preges fortsatt de rødgrønne av en dyp skepsis til å la folk velge selv. Det er tydelig i familiepolitikken, i skolepolitikken og i velferdspolitikken. Økt valgfrihet innebærer ikke at det offentlige abdiserer, men at borgerne får større innflytelse over de tilbud som deres egne skattepenger finansierer. Systemet skal tjene borgerne, ikke omvendt.

En sterkere stat for dem som trenger det mest:
Det norske velferdssystemet er stort og omfattende, og et nytt flertall vil også ivareta den brede middelklassevelferden gjennom skattefinansierte velferdsordninger. Samtidig ser vi at mange av de som trenger det offentlige mest ikke får hjelpen de trenger. Antallet uføre øker, vi har lange køer i psykiatrien og helsevesenet, sysselsettingen blant funksjonshemmede faller og Regjeringen som skulle «avskaffe fattigdommen med et pennestrøk» har i stedet gitt flere barn som lever i fattigdom.

Velferdsstaten svikter sin mest grunnleggende oppgave, å gi hjelp til dem som trenger det mest.

Dagens sosialpolitikk bidrar til å forsterke forskjellene i Norge. Denne utviklingen må vi snu med hjelp av alle gode krefter. I et moderne velferdssamfunn er det samspillet mellom stat og kommuner, frivillige fellesskap og den enkeltes ansvar for sine nærmeste som løfter de svakeste og skaper trygghet og gode tjenestetilbud.

Gå til innlegget

Et livsviktig år

Publisert nesten 7 år siden

Det neste året vil uten tvil være preget av det viktige og avgjørende stortingsvalget vi står overfor. Men vel så viktig blir revideringen av bioteknologiloven som kommer denne våren.

Mange husker Dagfinn Høybråten som helseministeren som innførte røykeloven. Saken som vekket stort harme, men som også i løpet av kort tid har blitt hyllet som et av de beste politiske vedtak. Men under Høybråtens tid som helseminister fikk Norge en enda viktigere lov på plass, en bioteknologilov som satte menneskeverdet i sentrum. Det skulle ikke være lov til å forske på ufødt liv, og etikken ble satt foran teknikken.


Noe av det første de rødgrønne endret på da de kom i regjering var bioteknologiloven. De åpnet for forskning på befruktede egg og for såkalt preimplantasjonsdiagnostikk. Det vil si en test av fosteret før det settes inn i livmoren for å sikre de "rette" egenskapene. Gjennom endringen av ekteskapsloven gjorde de også et annet viktig grep, nemlig å fjerne prinsippet om at barn skal ha rett på en far og en mor. Når dette prinsippet først er fjernet står nye kamper for tur.

"12 måter å få barn på" var overskriften i Aftenposten i september. Dersom Ap får gjennom forslaget om eggdonasjon og donasjon av befruktede egg, kan ett barn lovlig bli til på hele 12 ulike måter. Debatten om kunstig befruktning for enslige og surrogati er også relevant, for prinsippielt har vi allerede beveget oss bort fra utgangspunktet, selve bærebjelken i samfunnet, om at barn har rett på en mor og en far.

Sorteringssamfunn
Den andre store delen av revideringen vil gå på tidlig ultralyd. Ap, SV og FrP har tatt til orde for en rutinemessig ultralydundersøkelse av alle gravide i uke 12. Dette til tross for at Kunnskapssenterets rapport fra 2012 sier det klart: “Vi fant vi ingen dokumentasjon for en helsemessig gevinst av et rutinemessig tilbud om tidlig ultralyd.” Det vil bare bli en screening etter fostre med Downs syndrom, og eneste "behandling" mot Downs syndrom er som kjent abort. Resultatet fra andre land er kjent, barn som antas å ha en kromosomavvik fjernes i stor skala.

En stor finsk undersøkelse fra 2011 viste også at tidlig ultralyd faktisk er lite egnet for å påvise fostre med kromosomavvik hos kvinner yngre enn 35 år – nettopp de man nå vil utvide tilbudet til. Hos disse kvinnene vil 97 prosent av alle funn være "falske positive" (si det er noe galt uten at det er det) og gi økt uro, samtidig som opptil en tredjedel av fostrene med Downs syndrom ikke vil oppdages. Ordningen vil altså være ressurskrevende, uten helsemessig gevinst, uroe mange som bærer på friske barn, og ikke minst føre til at mange flere barn med "feil egenskaper" sorteres ut.

Likevel er tidlig ultralyd blitt en viktig sak for mange å få innført i Norge. Konsekvensene av en innføring er umulig å avvise. At partier og personer som kjemper for solidaritet ikke tar dette innover seg, er skuffende og svært alvorlig. Historiens dom over de som forsøker å gradere menneskers verdi ut i fra hudfarge, rase, religion eller uønskede egenskaper er entydig og nådeløs. Og samtidig håper hver generasjon som har levd gjennom slike overgrep at menneskeheten endelig har lært. Alle mennesker er like mye verdt!

Min generasjons abortkamp
I 2013 vil disse livsviktige spørsmålene bli avgjort. Det bør være tema og kampsak nummer 1 for alle som er opptatt av spørsmål knyttet til menneskeverd. For det handler dypest sett om hvilket samfunn vi ønsker oss. Da bioteknologiloven ble revidert under Bondevik II-regjeringen var det KrF, Venstre, Høyre, Sp og SV som utgjorde flertallet. Nå har dessverre SV forlatt sin posisjon som støttespiller i slike saker. Det betyr at det må en massiv og bred innsats til for at det skal være sterkt nok press på regjeringen til at de ikke fremmer endringene slik de er antydet.

For denne kampen er den aller viktigste i 2013. Det er vår tids abortkamp. Vi kan stå opp for menneskets ukrenkelige verdi og slå fast at egenskaper ikke skal avgjøre om en blir født, eller vi kan oppleve nok et skritt inn i et samfunn der menneskeverdet graderes. Det er nå slaget står. 2013 blir et livsviktig år. 

Gå til innlegget

Det er positivt at utvalget argumenterer for «et livssynsåpent samfunn». Likevel bommer utvalget på hoppkanten.


Gårsdagens fremlegging av rapporten om det livssynsåpne samfunn får heldigvis mye oppmerksomhet. Det er viktig at vi nå har fått en utredning om tro og livssyn. Jeg opplever at religion blir mer og mer aktuelt i samfunnet, men at vi politisk har beveget oss bort fra disse viktige debattene. Derfor håper jeg at vi nå tør ta de krevende debattene om religionens plass i det offentlige rom.

Utvalget har mange ulike anbefalinger, og spennende utfordringer om hvordan vi bedre kan ivareta trosfriheten for alle mennesker i Norge. De har en viktig konklusjon i at religionen har en plass i det offentlige rom, og utfordrer politikerene til å legge bedre til rette for at man skal kunne uttrykke sin tro.

For det er positivt at utvalget argumenterer for «et livssynsåpent samfunn». Likevel bommer utvalget på hoppkanten. Trosfrihet betyr ikke sekularisme og nøytralitet. Uten tydelige fellesverdier, som for Norges del er basert på den kristne kulturarv, risikerer vi et verdivakuum med feilslått integrering og manglende forståelse for egen kultur og identitet.

Det er også underlig at utvalget foreslår å fjerne kirkens rolle ved nasjonale markeringer. I både store og små tragedier ser vi at kirken er et helt naturlig, og viktig, samlingspunkt i vårt samfunn. 22.juli ble det en spontan samling utenfor domkirken i Oslo. Det var en naturlig reaksjon som ikke bør fjernes.

Jeg forstår heller ikke at utvalget vil fjerne den kristne og humanistiske arven fra grunnloven og formålsparagrafen i skolen, rett etter at Stortinget i et bredt forlik nylig har vedtatt disse paragrafene. Her kommer også viktigheten av at jeg mener vi ikke skal være nøytrale, vi må bygge på noen verdier. Og her ønsker jeg naturlig nok at de kristne verdiene skal ligge til grunn, og være dette verdigrunnlaget. 

Utvalget foreslår også borgerlig vigsel. KrF støtter ikke dette forslaget om å frata kirken vigselsretten. Det er en fin tradisjon i Norge at folk kan gifte seg i kirken. Så lenge den ordningen fungerer godt og mange ønsker å benytte seg av den ser jeg ingen grunn til å endre på det. Samtidig mener jeg det er nødvendig å sikre kirken frihet i ansettelses- og lærespørsmål. Det har de fått i den nye statskirkeordningen. Likevel ser vi et politisk press om at kirken må vie etter den nye ekteskapsloven. Dersom dette får større gehør og gjennomslag mener jeg borgerlig vigsel må vurderes for å sikre trosfriheten. Men da må også kirken ønske det.

Det blir spennende å følge debattene og også nye forslag som vil komme. Jeg håper den kan prege oss fremover. Religion er viktig for mennesker. Det er avgjørende at politikken også ser at mennesker må få uttrykke sin tro, og at tro er en positiv faktor i menneskers liv. Så kan vi helt sikkert ha ulike svar på hvordan dette kan løses.

Gå til innlegget

Etter vår tidsregning

Publisert rundt 7 år siden

Om et år er det valg, og vi kan endre kursen som har vært de siste syv årene. Vi kan få en forandring, vi kan få noen som har større drømmer enn å få bort begrep som før og etter Kristus.

For et par år siden vant en ung muslim debattkonkurransen i Aftenposten ved å beskrive et samfunn med intolerant toleranse. Et samfunn som krever toleranse for det som er politisk korrekt, men som ikke tolererer de som har andre meninger. Det har blitt et mål om nøytralitet og en fremstilling av det som er korrekt, samtidig som andre meningsfeller stemples som intolerante. 
I helgen kom nyheten om at vi skal slutte å lære at tidsregningen vår er med utgangspunkt i Kristi fødsel. Store Norske leksikon har tatt bort «etter Kristus», og heller innført sin egen måte å angi tid på. De lanserer et nytt begrep, «etter vår tidsregning». Formålet er at vi skal være nøytrale. Noe lignende skjedde i 2008. Da erstattet Cappelen Damm «e.Kr.» med «evt.» i RLE-læreboken «Vi i verden». Regjeringens linje med å ta avstand fra kulturarven vår i for eksempel skolen, resulterer i noe som virker tåpelig, men som like fullt er helt reelt. 

Språkrådet sa også i en uttalelse at «Selv om denne benevnelsen [vår tidsregning] er noe i bruk, vil Språkrådet ikke anbefale den som erstatning for den tradisjonelle «før Kristus» (f.Kr.) og «etter Kristus» (e.Kr.). I allmennspråket fungerer tidsangivelsen «før og etter Kristus» som en teologisk nøytral tidfesting av et tidspunkt for 2008 år siden. Selv om vi har fått denne tidsregningen nettopp fordi vi i over tusen år har tilhørt den kristne kulturkretsen, tar vi i dagligtalen ikke et teologisk standpunkt ved å bruke denne tidsangivelsen.» Likevel fortsetter altså denne debatten.Men jeg vil påstå at de ikke oppnår et verdinøytralt samfunn. Resultatet er verdiforvirring. Det er ikke slik at samfunnet vårt er preget med verdier fra islam, hinduisme eller buddhisme. Nei, kristendommen har preget vår kultur gjennom tusen år, og kristne verdier er og har vært viktige bærebjelker i utviklingen av vårt land. I forsøket med å ta avstand fra at vår tidsregning regnes ut fra Jesu fødsel, fjerne K-en i religionsfaget i skolen, eller finne nye kreative måter å gjøre samfunnet nøytralt på, gjør en vårt samfunn mer historieløst. Dessuten oppnår de nå at vi da får en «vår tidsregning», og en «deres tidsregning»! Er ikke det mer ekskluderende? 

Nå er ikke tidsregningen den mest dramatiske konsekvensen av den politiske korrektheten som vi har opplevd nok av. Det er mer tullete! Verre er det når det i toleransens navn (særlig fra media) kommer angrep på de som står for standpunkter som ikke er godkjent av flertallet. Samtidig som det i toleransens navn er et forsvar for de som står for flertallets syn, og som rakker ned på mindretallet. De som setter toleranse så høyt, tolererer ikke at andre har et annet syn.Resultatet er et snevrere samfunn, der et mindretall gjør hevd på hva som er det rette å mene. Ønsker vi et samfunn der det i noen utvalgte adresser i Oslo bestemmes hva som er riktig og hva som er diskriminerende? Vil vi at vårt land, og våre bygder skal endre mening, bare fordi det passer i storbyen? 

Om et år er det valg, og vi kan endre kursen som har vært de siste syv årene. Vi kan få en forandring, vi kan få noen som har større drømmer enn å få bort begrep som før og etter Kristus.I 2013 e.Kr. ønsker vi å kjempe de fattiges sak. Vi vil bekjempe fattigdom og urettferdighet, og være den generasjonen som setter verdens fattigdom fra å være en realitet, til å være noe man leser om i historiebøkene. Det er en virkelig drøm om endring i lærebøker og leksikon, det.

Gå til innlegget

Lytt til OSSE om jødehat

Publisert rundt 7 år siden

Som OSSE konkluderer; "Utenriksministeren bør fremme en sivilisert diskusjon om Midtøsten-konflikten, og reagere overfor dem som i debatten demoniserer staten Israel".

Gårsdagens nyheter om rapporten fra OSSE om jødehat i Norge må følges opp. Som OSSE konkluderer; "Utenriksministeren bør fremme en sivilisert diskusjon om Midtøsten-konflikten, og reagere overfor dem som i debatten demoniserer staten Israel". 
Rapporten bygger nemlig på det vi allerede vet gjennom undersøkelser i Oslo-skolen og fra Holocaustsenteret. Derfor ligger det et representantforslag fra KrF til behandling i Stortinget med flere forslag til oppfølging:

• styrke undervisningen om Holocaust
• styrke lærerutdanningen om Holocaust
• markere den årlige Holocaust-dagen
• hatkriminalitet må registreres og slås sterkere ned på
• gi trygghet til de jødiske institusjonene i Norge.

KrF foreslo også å bevilge 10 mill til et slikt arbeid i revidert budsjett, men regjeringen sa nei. Forhåpentligvis er den sterke og alvorlige kritikken fra OSSE bety at regjeringen nå tenker annerledes.

Kritikken gikk særlig ut på: 
- OSSE mener norsk politi må øke innsatsen mot hatkriminalitet, både gjennom overvåking, rapportering av hendelser og opplæring. OSSE tilbyr Norge hjelp hvis politiet ikke får det.
- OSSE mener Regjeringen må fremme en diskusjon i Norge som bidrar til et mindre «skjevt bilde av Midtøsten-konflikten» og ikke «demoniserer staten Israel».
- Økt støtte til organisasjoner som Islamsk Råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, som er «viktige bidragsytere for å bekjempe diskriminering og fremme toleranse».
- «Regjeringen og Stortinget bør sikre at muslimske miljøer ikke møte noen hindringer for å skaffe halal kjøtt».
- Regjeringen bør vurdere å gi økt økonomisk støtte til sikkerhetstiltak rundt det jødiske miljøet, slik Sverige nylig har gjort.
-Samtidig tilbyr OSSE hjelp til både Holocaust-senteret og Kunnskapsdepartementet, for å gjøre dem flinkere til å bekjempe intoleranse.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5630 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3747 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1353 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1251 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1223 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1157 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1147 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
18 dager siden / 1131 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere