Kjell Ingolf Ropstad

Alder: 34
  RSS

Om Kjell Ingolf

Stortingsrepresentant for Aust-Agder KrF. Fra Evje og Hornnes.

Følgere

Å tillate kjøp av sex handler ikke om frihet eller et samfunn bygd på liberale verdier. Det vil ene og alene være et stort tilbakeskritt i kampen mot det moderne slaveriet.

Ifølge den internasjonale antislaveriorganisasjonen Free the Slaves lever mer enn 27 millioner mennesker i slaveri i verden i dag. Det er flere enn alle dem som ble ofre for den 350 år lange slavehandelen. Slaveri er forbudt i alle land i verden, men fortsatt holdes mennesker som sexslaver, tvangsarbeidere, prostituerte og husslaver.
Menneskehandel er vår tids slaveri. Det er utnytting av barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester som prostitusjon og tigging ved bruk av vold og trusler. I kampen mot internasjonal menneskehandel og prostitusjon er det nødvendig med nytenking og åpenhet.

Bondevik-regjeringen kom i 2003 med den første handlingsplanen mot menneskehandel. Tiltak ble satt inn for å bekjempe moderne slaveri. Men mer må gjøres. Menneskehandel må opp på dagsorden. Vi må gjøre det vi kan for å hjelpe kvinner og barn, og også menn som er utsatt for slaveri.

Norge har forpliktet seg til å hjelpe og yte bistand til ofre for menneskehandel. Vi må hjelp ofrene. KrF har derfor fremmet et forslag i Stortinget med 14 tiltak for å bekjempe slaveriet.

En Norad-rapport viser at svensk kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester har ført til betydelig nedgang i ofre for menneskehandel fra Øst-Europa. Da KrF arbeidet frem sexkjøpsloven, var intensjonen at den ikke kunne stå alene. Den måtte suppleres med gode sosiale tiltak for å få mennesker ut av prostitusjon. Fire år har gått, og regjeringen har langt fra gjort nok.

Nadheim er Kirkens Bymisjons utadrettede arbeid mot prostituerte. I 2012 var de i kontakt med 909 prostituerte. 834 hadde utenlandsk bakgrunn. Det viser at prostitusjon ikke handler om jusstudenten som frivillig selger sex for å finansiere garderoben sin. Dette handler om mennesker i nød som kommer til Norge med håp om en bedre tilværelse.

Holdningsendringer må til. Å kjøpe en kvinnekropp er ikke bare forkastelig, det er opprettholdelse av slaveri. Det må inn i skolepensum at slaveri er langt mer enn den historiske slavehandelen vi alle skjemmes over. Ungdom trenger etisk refleksjon rundt hvordan slaveriet utspiller seg i verden og Norge i dag.

Innsatsen for å hjelpe mennesker ut av prostitusjon må samtidig intensiveres. De frivillige organisasjonene som jobber på gata og bygger tillit hos de prostituerte er helt avgjørende og må styrkes. Mange prostituerte er sterkt traumatisert og trenger mye oppfølging. De må motta et helhetlig tilbud slik at de tør bryte ut av prostitusjonen.

Politiet gjør mange steder en prisverdig innsats, men det er store forskjeller mellom politidistriktene. Vi må lære av de som lykkes. Vi som samfunn kan ikke akseptere at det moderne slaveriet brer om seg.

Gå til innlegget

Reaksjonært familiesyn

Publisert over 6 år siden

Sosialistene vil at barn og foreldre skal tilbringe minst mulig tid sammen.

Det første den rødgrønne regjeringen gjorde da de kom til makta i 2005, var å fjerne familiedepartementet. Siden har angrepene mot familiene vært mange. Det toppet seg på kvinnedagen 8. mars da barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen presterte å si at «man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe, men det er det ikke».

Det er et stort paradoks at de sosialistiske partiene gjør det til en kampsak at barn og foreldre skal tilbringe minst mulig tid sammen. Dessuten er det ikke alt som teller som kan telles i kroner og øre. Jeg tror ingen pensjonister sitter og tenker at tiden brukt hjemme med barna ikke var verdifull. Ingen tenker nok heller at de har brukt for mye tid sammen med barna.

Valgfrihet er det viktige stikkordet i familiepolitikken. Familiene vet selv hva som er best for dem. Thorkildsens kamp mot frivillig deltid er også en kamp som fort vil tvinge flere helt ut av arbeidslivet. Mange ønsker nemlig å kombinere arbeid og det å være hjemme med barna. Uten deltid vil mange velge å gå helt ut av arbeid.

Familien er samfunnets grunncelle. Politikk som styrker familiene vil styrke hele samfunnet. Nå er familiepolitikken blitt en arena for å skaffe nok arbeidskraft og bidra til likestilling i stedet for å ha fokus på det som er best for barna. Thorkildsens uttalelser underbygger også dette.

Parallelt med denne politikken kommer også spørsmålene om hvordan våre ettåringer har det. TV 2s «Vårt lille land» refererte til forskning som pekte på utfordringer med for tidlig start i barnehagen. Stresshormonet hos ettåringene var høyt ved oppstart, men også høyt fem måneder etter barnehagestart.

Denne utfordringen hopper regjeringen bukk over. Og vil altså gjøre det enda vanskeligere å velge noe annet enn deres tydelige oppskrift; kom dere i jobb så raskt som mulig!

Barn er forskjellige. Familier er forskjellige. Derfor så er det også avgjørende at familiene kan bestemme omsorgsform selv.

FØRST PUBLIRT I VÅRT LANDS SPALTE KLARTEKST

Gå til innlegget

Matfat må vike for oljefat

Publisert over 6 år siden

Det er uansvarlig og kortsiktig av Ap når de går til krig mot fiskerne i våre mest sårbare og omstridte områder utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Når programkomiteen nå går inn for konsekvensutredning, bekrefter det mistanken om at regjeringen vil åpne Lofoten og Vesterålen for oljeboring i neste periode, og de starter sannsynligvis i Nordland VI allerede til høsten, slik olje- og energiministeren har flagget den siste tiden. Det er uanstendig av Ap å prioritere olje foran fisk, fossile foran fornybare ressurser. 

I dag finnes det over 6500 arbeidsplasser innenfor fiskeri og reiselivsnæringa i Lofoten, Vesterålen og Senja. Kunnskapsinnhentingen viser at petroleumsaktivitet kun vil føre med seg mellom 400 og 1100 nye arbeidsplasser. En slik gambling med evigvarende ressurser for kortsiktig økonomisk vinning er uansvarlig. 

Konsekvensutredningen som Ap ønsker seg er så godt som gjennomført i kunnskapsinnhentingen. Der gjenstår bare å samle det i en rapport. Statsministeren har sagt at det knapt går an å ha mer kunnskap uten å fatte en beslutning. Det er dermed bare bomull når de sier at de skal bestemme seg etter konsekvensutredningen. Dersom Ap vinner frem med sitt standpunkt betyr det i realiteten åpning i løpet av veldig kort tid. 

De totale ressursene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja anslås å være på størrelse med de laveste estimatene for utvinnbare oljeressurser i Johan Sverdrup-feltet, bare fordelt på flere små felt. Sverdrup har altså erstattet behovet for Lofoten siden sist vi diskuterte saken. Det gir enda bedre grunn til ikke å gamble med dette sårbare området. 


I 2013 skal olje- og gassnæringen investere for over 200 milliarder kroner på norsk sokkel. Det er allerede et enormt press i norsk økonomi. Vi har nylig funnet store petroleumsressurser i Nordsjøen og Barentshavet, og er i gang med åpning av nye områder i Barentshavet sør. Vi har råd til å vente med å åpne Lofoten og Vesterålen. Ressursene kan vise seg å være vel så mye verdt liggende under havbunnen som de er plassert i et usikkert aksjemarked verden rundt.

Gå til innlegget

Nytt flertall trenger ideologisk grunnlag

Publisert over 6 år siden

«Me må få nye hender i departementsskuffene». Slik lød det praktiske og jordnære argumentet til daværende Venstre-leder Bent Røiseland, for hvorfor et regjeringssamarbeid var nødvendig i 1965.

(Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten 23.januar og er skrevet av Torbjørn Røe Isaksen (Høyre), Anders Anundsen (FrP), Rebekka Borsch (Venstre) og undertegnede.)

Bakgrunnen for utsagnet til Røiseland var at de fire borgerlige opposisjonspartiene vant stortingsvalget. Dermed innledet de en ny periode etter Arbeiderpartiets massive dominans i etterkrigstiden.
 
Det er fristende å gjenta Røiselands ord i dag. Etter snart åtte år med rødgrønn regjering, en periode som ikke har manglet eksempler på tette maktnettverk og maktarroganse, ser stadig flere behovet for fornyelse. Derfor blir spørsmålet ved høstens valg om vi skal ha fire nye år med de rødgrønne, eller om vi trenger en ny regjering med nye ideer. Alle de fire opposisjonspartiene har derfor gitt klar beskjed:
 
Vi ønsker, og Norge trenger, en ny regjering etter valget i 2013, med en klarere ideologisk forankring, en mer fremtidsrettet politikk og med borgeren som utgangspunkt.

Forskjellige historier
Det er fire partier med forskjellige historier. Ett parti ble dannet som en konservativ reaksjon på den fremvoksende radikale liberalismen, et annet har sitt opphav nettopp i denne liberalismen. Ett parti brøt ut av den liberale fold fordi den kristne kulturarven ikke ble godt nok ivaretatt, et annet ble grunnlagt i protest mot hele etablissementet, mot økende skatter og avgifter.

Partiene representerer også fire ideologiske tradisjoner. Frp bekjenner seg til en liberalistisk tradisjon hvor enkeltmenneskets frihet står sentralt, Venstre til en sosialliberal tradisjon med maktspredning som kjerne. KrF bygger på kristendommens menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvaret, mens Høyre sogner til en liberalkonservativ tradisjon som vil balansere hensynet til frihet med sosialt ansvar.
 
Et nytt flertall må finne sammen i så mange små og store politiske spørsmål som mulig, i alle de praktiske sakene som utgjør dag-til-dag-politikken. Men en politikk uten himmel blir lett retningsløs og så motløs, uten evne til å manøvrere stødig gjennom politikkens mange daglige krav.

Ideer som forener
Det finnes noen grunnleggende ideer som forener både liberale, konservative, liberalister og kristendemokrater. Disse ideene er grunnlaget for politikken til et ikke-sosialistisk flertall:

Styrk fellesskapene, ikke bare staten:
Det er bred enighet om de mange viktige oppgavene offentlig sektor har i Norge, som å sikre skolegang til alle, tilgang til et helsevesen av topp kvalitet uavhengig av folks inntekt, en verdig eldreomsorg, lov og orden etc. Allikevel er det en ulik ideologisk tilnærming mellom de rødgrønne og opposisjonen.

Statsminister Stoltenberg snakker ofte om fellesskapet, men bruker begrepet som et synonym for offentlig sektor. Da glemmer de rødgrønne de mange små og store fellesskapene som utgjør det store fellesskapet: familier, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner, religiøse samfunn og frie institusjoner. Å styrke fellesskapene innebærer ikke bare å sikre dem økonomisk handlingsrom, men også frihet og mulighet til å bidra, og en skepsis til at statlig detaljstyring er løsningen på alle problemer.

Spre makten, snu pyramidene:
«Makten må være delt for at mennesket skal være fritt». Professor Torkel H. Aschehoug oppsummerte kjernen i det liberale demokratiet; at også staten må akseptere begrensninger av egen makt. Å spre makten er å åpne for mer mangfold, økt lokal tilpasning og selvstyre. Det må samtidig bety at mindretallets rettigheter må styrkes, også på Stortinget. Det innebærer mer åpenhet og innsyn og færre prosesser bak lukkede dører.

Maktspredning betyr også at politikernes gode intensjoner ikke alltid kan legge føringer for hva frie institusjoner skal foreta seg. Både friskoler, universiteter og kulturinstitusjoners uavhengighet må vernes - nettopp fordi fristelsen til overdreven politisk styring kan bli stor.

Generasjonsregnskapet:
Vi har et ansvar for de som lever i dag og for kommende generasjoner, både økonomisk og økologisk. Økonomisk gode tider har gitt Norge et enestående politisk handlingsrom, men mulighetene er ikke blitt brukt godt nok av de rødgrønne.

En økende andel av våre ressurser går til løpende forbruk i dag. Samtidig forsømmes investeringene i det som gir velstand på sikt. Varig velferd forutsetter investeringer i utdanning, infrastruktur og forskning - og stadig fornyelse av offentlig sektor.

Større valgfrihet, mer mangfold:
Mennesker er ulike og tar ulike valg. Maktspredning gir i seg selv mer valgfrihet og mangfold fordi flere beslutninger desentraliseres. Noen beslutninger kan overlates til de folkevalgte i hver kommune, noen til familier og enkeltpersoner, andre til frivillige organisasjoner eller næringsliv. Enkeltmennesket må settes i sentrum. Selv om mye har skjedd på valgfrihetsfronten de siste tiårene, preges fortsatt de rødgrønne av en dyp skepsis til å la folk velge selv. Det er tydelig i familiepolitikken, i skolepolitikken og i velferdspolitikken. Økt valgfrihet innebærer ikke at det offentlige abdiserer, men at borgerne får større innflytelse over de tilbud som deres egne skattepenger finansierer. Systemet skal tjene borgerne, ikke omvendt.

En sterkere stat for dem som trenger det mest:
Det norske velferdssystemet er stort og omfattende, og et nytt flertall vil også ivareta den brede middelklassevelferden gjennom skattefinansierte velferdsordninger. Samtidig ser vi at mange av de som trenger det offentlige mest ikke får hjelpen de trenger. Antallet uføre øker, vi har lange køer i psykiatrien og helsevesenet, sysselsettingen blant funksjonshemmede faller og Regjeringen som skulle «avskaffe fattigdommen med et pennestrøk» har i stedet gitt flere barn som lever i fattigdom.

Velferdsstaten svikter sin mest grunnleggende oppgave, å gi hjelp til dem som trenger det mest.

Dagens sosialpolitikk bidrar til å forsterke forskjellene i Norge. Denne utviklingen må vi snu med hjelp av alle gode krefter. I et moderne velferdssamfunn er det samspillet mellom stat og kommuner, frivillige fellesskap og den enkeltes ansvar for sine nærmeste som løfter de svakeste og skaper trygghet og gode tjenestetilbud.

Gå til innlegget

Et livsviktig år

Publisert over 6 år siden

Det neste året vil uten tvil være preget av det viktige og avgjørende stortingsvalget vi står overfor. Men vel så viktig blir revideringen av bioteknologiloven som kommer denne våren.

Mange husker Dagfinn Høybråten som helseministeren som innførte røykeloven. Saken som vekket stort harme, men som også i løpet av kort tid har blitt hyllet som et av de beste politiske vedtak. Men under Høybråtens tid som helseminister fikk Norge en enda viktigere lov på plass, en bioteknologilov som satte menneskeverdet i sentrum. Det skulle ikke være lov til å forske på ufødt liv, og etikken ble satt foran teknikken.


Noe av det første de rødgrønne endret på da de kom i regjering var bioteknologiloven. De åpnet for forskning på befruktede egg og for såkalt preimplantasjonsdiagnostikk. Det vil si en test av fosteret før det settes inn i livmoren for å sikre de "rette" egenskapene. Gjennom endringen av ekteskapsloven gjorde de også et annet viktig grep, nemlig å fjerne prinsippet om at barn skal ha rett på en far og en mor. Når dette prinsippet først er fjernet står nye kamper for tur.

"12 måter å få barn på" var overskriften i Aftenposten i september. Dersom Ap får gjennom forslaget om eggdonasjon og donasjon av befruktede egg, kan ett barn lovlig bli til på hele 12 ulike måter. Debatten om kunstig befruktning for enslige og surrogati er også relevant, for prinsippielt har vi allerede beveget oss bort fra utgangspunktet, selve bærebjelken i samfunnet, om at barn har rett på en mor og en far.

Sorteringssamfunn
Den andre store delen av revideringen vil gå på tidlig ultralyd. Ap, SV og FrP har tatt til orde for en rutinemessig ultralydundersøkelse av alle gravide i uke 12. Dette til tross for at Kunnskapssenterets rapport fra 2012 sier det klart: “Vi fant vi ingen dokumentasjon for en helsemessig gevinst av et rutinemessig tilbud om tidlig ultralyd.” Det vil bare bli en screening etter fostre med Downs syndrom, og eneste "behandling" mot Downs syndrom er som kjent abort. Resultatet fra andre land er kjent, barn som antas å ha en kromosomavvik fjernes i stor skala.

En stor finsk undersøkelse fra 2011 viste også at tidlig ultralyd faktisk er lite egnet for å påvise fostre med kromosomavvik hos kvinner yngre enn 35 år – nettopp de man nå vil utvide tilbudet til. Hos disse kvinnene vil 97 prosent av alle funn være "falske positive" (si det er noe galt uten at det er det) og gi økt uro, samtidig som opptil en tredjedel av fostrene med Downs syndrom ikke vil oppdages. Ordningen vil altså være ressurskrevende, uten helsemessig gevinst, uroe mange som bærer på friske barn, og ikke minst føre til at mange flere barn med "feil egenskaper" sorteres ut.

Likevel er tidlig ultralyd blitt en viktig sak for mange å få innført i Norge. Konsekvensene av en innføring er umulig å avvise. At partier og personer som kjemper for solidaritet ikke tar dette innover seg, er skuffende og svært alvorlig. Historiens dom over de som forsøker å gradere menneskers verdi ut i fra hudfarge, rase, religion eller uønskede egenskaper er entydig og nådeløs. Og samtidig håper hver generasjon som har levd gjennom slike overgrep at menneskeheten endelig har lært. Alle mennesker er like mye verdt!

Min generasjons abortkamp
I 2013 vil disse livsviktige spørsmålene bli avgjort. Det bør være tema og kampsak nummer 1 for alle som er opptatt av spørsmål knyttet til menneskeverd. For det handler dypest sett om hvilket samfunn vi ønsker oss. Da bioteknologiloven ble revidert under Bondevik II-regjeringen var det KrF, Venstre, Høyre, Sp og SV som utgjorde flertallet. Nå har dessverre SV forlatt sin posisjon som støttespiller i slike saker. Det betyr at det må en massiv og bred innsats til for at det skal være sterkt nok press på regjeringen til at de ikke fremmer endringene slik de er antydet.

For denne kampen er den aller viktigste i 2013. Det er vår tids abortkamp. Vi kan stå opp for menneskets ukrenkelige verdi og slå fast at egenskaper ikke skal avgjøre om en blir født, eller vi kan oppleve nok et skritt inn i et samfunn der menneskeverdet graderes. Det er nå slaget står. 2013 blir et livsviktig år. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere