Kjell Ingolf Ropstad

Alder: 34
  RSS

Om Kjell Ingolf

Stortingsrepresentant for Aust-Agder KrF. Fra Evje og Hornnes.

Følgere

Forsterk kampen for trosfrihet

Publisert over 4 år siden

Det er på høy tid å stå samlet i kampen for alle menneskers rett til å tenke som de vil, tro eller ikke tro.

Av: storitngsrepresentantene Marit Nybakk, Ap, Sylvi Graham, H, Harald T. Nesvik, Frp, Kjell Ingolf Ropstad, KrF, Trygve Slagsvold Vedum, Sp, Abid Q. Raja, V, Bård Vegard Solhjell, SV, Rasmus Hansson, MdG


En egen gruppe på Stortinget som skal arbeide for større religionsfrihet globalt, ble opprettet 27. mai. Vi skal se på hvordan Norge kan bidra. Representanter fra samtlige partier stod bak.
Religions- og livssynsfrihet har fått stadig dårligere kår. Ikke bare manglende ytringsfrihet, men især manglende religionsfrihet er grunnen til forfølgelse og drap verden over.

Her er noen eksempler: ISILs (IS) herjinger mot religiøse minoriteter i Irak og Syria, Boko Harams angrep mot annerledes troende i Nigeria, framvoksende hindunasjonalisme som ikke ønsker plass for religiøse minoriteter i India, økende vold mot muslimer i Myanmar, de over 300 trosfrihetsfangene i Iran og behandlingen av Bahai'er, trossamfunn som opplever trakassering av sentralasiatiske myndigheter, de mange, uskyldige blasfemiofre i Pakistan.
Dette er overgrep hvor religion spiller en avgjørende rolle. Også i vår verdensdel er det utfordringer. Det er på høy tid å stå samlet i kampen for alle menneskers rett til å tenke som de vil, tro eller ikke tro og leve ut sitt livssyn åpent, fredelig og uten frykt – og leve slik deres samvittighet styrer dem til.
 
Menneskerett. Religion og livssyn gjennomsyrer og påvirker milliarder menneskers identitet og livskvalitet. Ifølge det anerkjente PEW Research Center anser 84 prosent av verdens befolkning at de har en religiøs tilknytning av et eller annet slag.

Religions- og livssynsfrihet er like viktig for dem som ikke har noen tro, ettersom den også beskytter retten til å fornekte all religion og gi uttrykk for et ikke-religiøst livssyn.
Retten til religions- og livssynsfrihet, også kalt trosfrihet, er beskrevet i artikkel 18 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter samt i flere andre internasjonale avtaler. Kort oppsummert gir trosfrihet alle rett til å:

• bekjenne seg til en religion eller tro etter eget valg
• skifte tro
• gi uttrykk for sin tro, enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat

Der religions- og livssynsfrihet begrenses, begrenses også menneskelig liv og utvikling. Respekten for trosfrihet er en lakmustest for den generelle respekten for menneskerettigheter. Brudd på trosfrihet er tett knyttet til svakt demokrati og begrensninger av andre menneskerettigheter, som ytringsfrihet, forsamlings- og organisasjonsfrihet, retten til liv, retten til rettssikkerhet og minoriteters rettigheter.

Forskning viser en sammenheng mellom mangel på trosfrihet og lavere sosioøkonomisk utvikling. Urettmessige begrensninger på trosfrihet kveler viktige deler av sivilsamfunnet gjennom å hindre trossamfunn fra å spille en positiv rolle i sitt lokalsamfunn.
Land med store begrensninger opplever også mer ustabilitet og vold. Ofte rammes de allerede sårbare gruppene hardest av trosfrihetsbegrensninger: kvinner, flyktninger og minoriteter.
 
Globalt problem. Trosfrihetens kår forverres. 43 prosent av verdens land har høye eller meget høye begrensninger. 77 prosent av verdens befolkning, dvs. 5,6 milliarder, lever i land med store restriksjoner på trosfrihet, viser tall la PEW  lagt frem i 2015, basert på data fra 2013.

Begrensningene kan ligge i lovverk – som forbud mot å konvertere i Sudan; vanskeligheter med å få byggetillatelse for andre gudshus enn moskeer i Egypt; den strenge sensuren av religiøs litteratur i Turkmenistan; forskjellsbehandlingen av religiøse minoriteter i Vietnam; arbeidsleirene i Nord-Korea for de som tror på noe annet enn den statlige Juche-ideologien.
Ikke-statlige aktører som individer, voldelige ekstremister, nasjonalister og andre grupper kan diskriminere, true og angripe annerledes troende. Da kan det ta form av hatefulle handlinger mot dem som velger å forlate en religion; trakassering av de som ikke følger majoritetens normer; mobbeangrep etter blasfemianklager; religiøst motivert terror.

Tallene fra PEW indikerer en generell forverring av trosfrihetssituasjonen. Bak alle tall finnes enkeltmennesker som må leve med sterk diskriminering og reell fare for vold bare eller delvis på grunn av sin tro eller sitt livssyn.

Barn har mistet foreldre i bestialske angrep. Foreldre bekymrer seg for barns fremtid og sikkerhet. På grunn av urettmessige fengselsstraffer får ektefeller ikke se sin familie på mange år. Menn og kvinner lever med frykt hver dag.
 
Norsk innsats. Stortingsmeldingen om menneskerettigheter, som ble behandlet i vår, løfter opp tre satsingsområder: individets frihet og medbestemmelse, rettsstat og rettssikkerhet, samt likeverd og like muligheter.

Det var også viktig at trosfrihet ble løftet frem. Blant annet er dette nevnt i sammenheng med arbeidet for større ytringsfrihet og rom for religionskritikk, noe terroren i Paris og København med all grusomhet viser viktigheten av.

Men det gjenstår mye arbeid for å konkretisere hva man skal gjøre og hvordan. For å sikre at ordene blir til konkret handling, har vi i Stortinget en viktig jobb foran oss.
Delvis manglende innsikt i betydningen av religion i vesten hindrer mange ganger konstruktivt arbeid for trosfrihet. I et sekularisert samfunn er det lett å overse betydningen av trosfrihet og heller ikke helt forstå hva det favner.

VI håper at vi fra Stortinget kan bidra til bredere forståelse hos politikere og makthavere globalt om hva religions- og livssynsfrihet virkelig innebærer. Slik kan trosfrihet bli inkludert i alt fra FN-resolusjoner, diplomatiske samtaler, humanitært arbeid og fredsprosesser.
Det bør være like naturlig å stå opp for de som diskrimineres og forfølges på grunn av sin tro eller sitt livssyn, som det er å protestere mot forskjellsbehandling på grunn av rase, kjønn eller seksuell legning på hjemme- og bortebane.

Refleks. Norge har tidligere tatt en lederrolle internasjonalt for likestilling og ytringsfrihet og mot inhumane våpen. Norge må nå også ta kampen for økt religions- og livssynsfrihet verden over, gjerne i en ledende rolle.

Vi ser frem til at arbeid for religions- og livssynsfrihet blir en del av den globale, utenrikspolitiske ryggmargsrefleksen. Norge må igjen vise vei.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. juni 2015

Gå til innlegget

Omkamp om tiggerforbud

Publisert over 4 år siden

Når vi nå har fått ny kunnskap forventer jeg at regjeringen opphever muligheten for å innføre lokale tiggerforbud.

Fafo har kommet med en grundig rapport hvor det kommer frem at det ikke er en klar sammenheng mellom tigging og organisert kriminalitet. Både regjeringspartiene og Senterpartiet har argumentert med at dette er begrunnelsen for å innføre tiggerforbud. Når vi nå har fått kunnskap om at dette ikke er tilfelle, forventer jeg at regjeringen opphever muligheten for å innføre lokale tiggerforbud.
 
Fafo har dybdeintervjuet 1269 fattige fra Romania som oppholder seg i Oslo, Stockholm og København. De fant blant annet at det ikke foreligger tegn på at tigging er organisert av bakmenn, eller at det er sterk kobling mellom kriminalitet og tigging. I tillegg fant de at årsaken til tigging er reell fattigdom og håp om å få penger til livets opphold for seg og sin familie.

Dette viser tydelig det KrF har sagt hele tiden; fattigdom kan ikke forbys. Dette er våre medmennesker som lever i fattigdom og som trenger mat og husly til seg og sin familie. Et forbud vil ikke løse deres utfordringer, men løses gjennom andre tiltak. KrF er opptatt av å sikre dem sosiale tiltak her i Norge, men også ikke minst i deres hjemland gjennom EØS-midlene.
 
1 av 3 tilreisende fattige fra Romania blir utsatt for trakassering. Det er helt uholdbart at romfolket blir utsatt for hets og sjikanering her i Norge. Vi må også huske på at dette er en gruppe som er stigmatisert i sitt hjemland. Rapporten gir derfor en viktig påminner om at vi må gjøre det vi kan for å bekjempe slike holdninger.

Gå til innlegget

Vårt Land og abortreisen

Publisert over 5 år siden

«Tidens ånd» og det «politisk mulige» må ikke diktere rammene for denne debatten og en kristen-etisk tenkning om saken.

Vårt Lands samfunnsredaktør Berit Aalborg hadde 5. april en kommentarartikkel om den nye abortdebatten. Artikkelen hadde et godt poeng om å se mer på hva som kan få ned aborttallene. Men den var samtidig så preget av «tidens ånd» at det gikk ut over både lovfakta, begrepsbruk og etisk perspektiv.
 
Begrepet «selvbestemt abort» er ideologisk. Det bygger opp under forståelsen av at fosteret bare er en «celleklump» eller bare en del av kvinnens kropp. Fosteret er ikke lenger part i saken. Om det skal aborteres bort, er jo «selvbestemt». Men så enkelt er det ikke. Vitenskapen vet bedre. Og norsk lovgivning vet bedre. Dette beskriver også professor i barnemedisin ved Universitetet i Oslo, Ola Didrik Saugstad på en god måte i Vårt Land den 7. april.
 
I Norge har vi «lov om svangerskapsavbrudd», det heter ikke lov om «selvbestemt abort». Loven regulerer kort sagt adgangen til å få utført lovlig abort slik:
a)      Før utgangen av uke 12 i svangerskapet har svangre kvinner rett til å få utført svangerskapsavbrudd dersom de ber om det.
b)      For å få utført lovlig abort etter 12 uke av svangerskapet, må kvinnen søke om dette og en nemnd avgjør om kriteriene er oppfylt.
c)      Abort innvilges ikke fra fosteret er 21 uker og 6 dager gammelt og fram til fødselen.
 
Norges lovgivning er altså ikke uten nemndbehandling. Abort er til og med forbudt i andre halvdel av svangerskapet. Hvorfor? Fordi også lovgiver ser at det her ikke bare er tale om kvinnens kropp, men et ufødt menneskebarn.
 
Dagens lovgivning gir et gradvis økende samfunnsvern, eller rettsvern, rundt fosterets liv fra trettende uke av svangerskapet. Ideologisk ble det i sin tid forsvart med at fosterets menneskeverd øker gradvis fram mot fødselen. Den argumentasjonen kan ikke det kristne menneskesynet være enig i. Vitenskapen ser heller intet prinsipielt skille i fosterets utvikling 12 uker inn i svangerskapet. Eller ved 18 uker, som er grensen i svensk lovgivning. På det punktet mangler tilhengerne av fri abort i første del av svangerskapet et logisk svar.
 
Det blir av disse grunner både lettvint og misvisende når VL-redaktøren framstiller det som om norsk lov sier at kvinnen har «det siste ordet» og at «verken nemndsystemet eller legen fremstår som gode alternativer». Norsk abortlovgivning har nemndbehandling etter 12. uke.
 
Tre spørsmål melder seg ut fra resonnementet i VL-kommentaren 5. april:
1.      Mener Vårt Land at en bør fjerne kravet til nemndbehandling ved svangerskapsavbrudd etter 12 uke?
2.      Eller er løsningen 18 ukers grense slik som i Sverige, der abortfrekvensen er mye høyere enn i Norge?
3.      Hvis en ønsker lavere aborttall, hvorfor ikke se til Finland og Island?
 
Finland og Island har lavere aborttall enn andre nordiske land. Er det fordi disse to land ikke har såkalt «selvbestemt abort» i første del av svangerskapet, slik at både kvinner og menn tar større ansvar blant annet for prevensjon? De fleste abortsøknader innvilges også der, men påvirker loven synet på hva som er etisk uproblematisk og virker derfor abortforebyggende? Eller er forklaringen andre kulturelle forskjeller eller bedre abortforebyggende tiltak i disse landene?
 
Abortdebatten er vanskelig på mange plan. Teknologien endrer både prevensjonsmuligheter, abortmetoder, hvilke sykdommer som kan helbredes og tidspunkt for når barn kan overleve tidlig fødsel. Men teknologi erstatter ikke etikk. Sakens kjerne er synet på fosteret og vurderingen av hvilke hensyn som gjør abortinngrep etisk legitimt.
 
Myndighetene har lovgivningsansvaret, herunder spørsmålet om rettsvernet skal fjernes og beslutningsretten privatiseres i første del av svangerskapet? Men politikerne må også ta ansvar for hvor mye de faktisk vil gjøre via andre tiltak for å få ned antall abortinngrep. Derfor har jeg nå i tredje periode på rad vært med på å fremme et eget representantforslag med flere viktige tiltak som vil redusere antallet aborter. Blir saken redusert til å gjelde bare «kvinnens kropp», gjør ikke politikerne mye.
 
«Tidens ånd» og det «politisk mulige» må ikke diktere rammene for denne debatten og en kristen-etisk tenkning om saken. Det finnes ingen perfekt løsning i abortpolitikken, men opplysende debatt er viktig. For jeg tror i likhet med professor Saugstad at endringer i loven vil måtte presse seg frem. Riktignok ikke med det første, men derfor er det også viktig at ikke kirken, KrF eller Vårt Land bøyer av for dagens strømninger.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.4.2014

Gå til innlegget

Misforstått frihet å oppheve sexkjøpsloven

Publisert nesten 6 år siden

Å tillate kjøp av sex handler ikke om frihet eller et samfunn bygd på liberale verdier. Det vil ene og alene være et stort tilbakeskritt i kampen mot det moderne slaveriet.

Ifølge den internasjonale antislaveriorganisasjonen Free the Slaves lever et sted mellom 21 og 30 millioner mennesker i slaveri i verden i dag. Det er flere enn alle dem som ble ofre for den 350 år lange slavehandelen. Menneskehandel er vår tids slaveri. Det er utnytting av barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester som prostitusjon og tigging ved bruk av vold og trusler. 

Fri fra nød. Det er her sexkjøpsloven sex kommer inn. Nadheim som er Kirkens Bymisjons utadrettede arbeid mot prostituerte, skriver i sin årsrapport for 2012 at de var i kontakt med 909 prostituerte. 834 hadde utenlandsk bakgrunn. Det viser at prostitusjon ikke handler om studenten som frivillig selger sex for å finansiere garderoben sin - og kundene hennes må få frihet til å gjøre som de vil. Dette handler om mennesker i nød som kommer til Norge med håp om en bedre tilværelse - og som kjemper for å bli fri fra den grusomme tilværelsen de lever i.

Når flere nå tar til orde for å fjerne sexkjøpsloven fordi den gjør det vanskelig for de prostituerte, så er det en kortslutning. En Norad-rapport viser at svensk kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester har ført til betydelig nedgang i ofre for menneskehandel fra Øst-Europa. Det er heller ikke dokumentert at loven har ført til at de prostituerte blir utsatt for mer vold.

Sosiale tiltak. Da KrF arbeidet frem sexkjøpsloven, var vi tydelige på at den ikke kunne stå alene. Den måtte suppleres med gode sosiale tiltak for å hjelpe mennesker ut av prostitusjon. Dessverre fulgte ikke den rødgrønne regjeringen dette godt nok opp og gav heller ikke politiet nok ressurser. Politiet i Trondheim tar for eksempel flere sexkunder enn politiet i Oslo, Stavanger og Bergen til sammen.

Loven er også viktig fordi den er normgivende og sier at det er feil å kjøpe sex. At menneskesynet vårt betyr at kroppen ikke er en salgsvare. Prostitusjonsmarkedet vil forsvinne dersom det ikke er sexkunder. Loven er viktig for å endre holdninger og redusere og helst fjerne etterspørselen.

Mafia. Samtidig vet vi at det er internasjonal mafiavirksomhet som tjener enorme summer på prostitusjon. Beløper som er på høyde med våpen- og narkotikasalget. Som politiet jeg møtte på en studietur i Sverige sa: «Enkelte kunder er så dumme at de gir 500 kroner ekstra fordi de synes synd på jenta. Men da er det en hallik hjemme i Romania som gnir seg i hendene fordi han får kjøre en enda finere bil.»

I stedet for å fjerne sexkjøpsloven må vi arbeide internasjonalt for strengere lovgivning og større innsats mot menneskehandel. Det er vår tids slaveri.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. JANUAR 2014

Gå til innlegget

Overvåkning – debatten som må komme

Publisert over 6 år siden

Det undrer meg at regjeringen allerede har sagt at de er fornøyde med de svarene USA har gitt oss om overvåkingsprogrammet.

Edward Snowdens uttalelser har satt prinsipielle personvernsspørsmål på dagsorden i flere land. Men i Norge er det nesten helt stille.

Jeg skal ikke ta stilling til hvorvidt Snowden er en forbryter eller forræder overfor landet sitt, jeg er mer opptatt av debatt om selve saken. For Snowden har denne sommeren sørget for overskrifter i medier over hele verden. Den tidligere datateknikeren for de amerikanske sikkerhetsmyndighetene (NSA), har blant annet via den britiske avisen The Guardian offentliggjort hemmelige opplysninger om hvordan amerikansk etterretning overvåker stort sett alle kommunikasjonsplattformer vanlige mennesker bruker hver dag.

Protest – og stillhet. Mens man i tyske storbyer som Berlin, Frankfurt og Hannover har opplevd tusenvis av mennesker i alle aldersgrupper som har gått ut i gatene i protest mot overvåkingen, har nordmenn stort sett forholdt seg i ro. Også på den politiske fronten har det vært usedvanlig stille i Norge, mens overvåkningsavsløringene har blitt en av de aller viktigste temaene i den pågående tyske valgkampen.

Kanskje skyldes stillheten at slike personvernsaker innebærer vanskelige avveininger. Svært viktige hensyn blir stilt opp mot hverandre. Det handler på den ene siden om personvern og hensynet til den personlige integritet. På den andre siden står hensynet til samfunnets svært viktige interesse i at kriminalitet blir oppklart, nye lovbrudd forebygget og at terror blir forhindret.

Hva med Iran? Kanskje er nordmenn flest komfortable meden mulighet for å bli overvåket, hvis man tror det tjener ens egne trygghetsinteresser. Et interessant spørsmål er imidlertid om vi ville vært like rolige dersom avsløringene gjaldt stater som Russland, Kina eller Iran, fremfor våre «venner» USA?

Det heter at den som ikke lærer av historien er dømt til å gjenta den. Verre er det for dem som lærer av historien, men er dømt til å se på mens andre gjentar den. Det er det tyskerne har forstått. Historien har tross alt ikke vært på deres side med to totalitære overvåkingsstater i nyere historie  både naziregimet og det østtyske kommunistiske diktaturet.

Visst trenger vi beskyttelse og virkemidler i kampen mot terrorisme. Vi må avveie hvor store begrensninger personvernet skal få legge på samfunnets viktige interesse i at terror blir forhindret.

Trusler. Edward Snowden sa i det første intervjuet med The Guardian: En dag kommer det en ny regjering, som ser nye trusler. De kommer til å be om mer makt for å møte truslene. Og de kommer til å bruke alle midler de har tilgjengelig for å få det til.

Å ha all informasjon om hva alle mennesker gjør lagret, innebærer en fare for misbruk  både nå og for framtiden. Det er en fare vi må ta på alvor. Vi må likevel ikke miste av syne at det også er i enkeltmenneskets interesse at det slipper å utsettes for terror, eller kriminalitet, for den saks skyld. Til hvilken pris, er og blir imidlertid et vanskelig spørsmål.

Større tyngde. Mye av den samme debatten hadde vi i forkant av Stortingets behandling av Datalagringsdirektivet. I den konkrete saken måtte vi som var i mot innføringen av direktivet, se at stortingsflertallet ønsket det annerledes.

Debatten om personvern og overvåking må nå igjen på den politiske dagsorden –  med større tyngde enn noen gangfør. Stortinget må involveres mer enn vi blir gjort i dag, for det undrer meg at regjeringen allerede har sagt at de er fornøyde med de svarene USA har gitt oss. Kun med bred og åpen debatt sikrer vi at viktige samfunnshensyn blir ivaretatt både for den enkelte og for rikets sikkerhet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 07.08.2013

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere