Kjell Ingolf Ropstad

Alder: 33
  RSS

Om Kjell Ingolf

Stortingsrepresentant for Aust-Agder KrF. Fra Evje og Hornnes.

Følgere

Styrket kamp for voldsutsatte barn

Publisert rundt 2 år siden - 272 visninger

I dag er det høring i justiskomiteen om opptrappingsplanen mot vold og overgrep. Det blir et ekstremt viktig dokument for å styrke rettssikkerheten.

Overgrepsavsløringene «Dark room» har vist at mange barn lever i grusomme livssituasjoner. KrF har kjempet for disse i statsbudsjettet for 2017 og har fått gjennomslag over 500 mill. kroner til forebygging, etterforsking og oppfølging av barn som er utsatt for vold og overgrep. 

 

De siste årene har jeg lest mange grusomme historier om barn som er utsatt for vold, overgrep og drap. Alt fra spedbarn til tenåringer. Historier jeg ikke trodde var mulige. Hjemmet – stedet som skal være det tryggeste på jord – er i stedet livsfarlig. I hvert klasserom sitter det i gjennomsnitt 1-2 barn som er utsatt for alvorlig vold eller overgrep. Disse barnas eneste håp er at noen av oss rundt dem ser hva som skjer. 

 

Et første skritt
Derfor var det helt avgjørende for KrF å få til et løft for disse barna da vi skulle forhandle om statsbudsjettet for 2017. Regjeringen hadde foreslått 176 millioner kroner til ulike tiltak for å bekjempe vold mot barn. Nå har vi sikret tiltak for over 500 millioner kroner! Dette er likevel bare et første skritt. For nå behandler Stortinget en egen opptrappingsplan mot vold og overgrep, og da kjemper KrF for at vi skal få forpliktende satsninger på forebygging, bedre avdekking og etterforskning, samt bedre oppfølging av barna som er utsatt for vold og overgrep. 

Nyere omfangsstudier viser at vold rammer en stor del av befolkningen. Seks prosent har blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra foreldrene sine. Alvorlig fysisk vold innebærer at de enten er blitt banket opp, sparket, slått med knyttneve, eller fysisk angrepet på andre måter.Blant unge som deltok i UNGVold undersøkelsen i 2015 svarer 21 prosent at de har opplevd fysisk vold fra en forelder i løpet av oppveksten. 23 prosent hadde opplevd minst én form for seksuell krenkelse. Dette gjaldt spesielt jenter. Omfangsundersøkelsen utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i 2014 viser at i underkant av 10 prosent kvinner og 1 prosent menn rapporterer å ha opplevd voldtekt.

 

Koster samfunnet enormt
Bak tallene er det enkeltpersoner og skjebner. Barn og voksne blir utsatt for store belastninger og noen blir skadet for livet. Samtidig klarer heldigvis også mange seg godt, om enn med et mye mer krevende utgangspunkt. Det er blitt anslått at vold i nære relasjoner koster det norske samfunnet mellom 4,5 og 6 mrd. kroner årlig (2010-kroner). Jeg tror de reelle kostnadene er enda høyere.

”Trygg oppvekst” har vært et slagord KrF har brukt lenge. Slagordet har blitt viktigere og viktigere for meg – og fått en mer alvorlig betydning. Selvsagt er stabile og gode familier fortsatt det sentrale for å sikre en trygg oppvekst, men konsekvensene av det motsatte er blitt så mye mer tydelig for meg. Derfor var styrkingen i budsjettet så viktig, og derfor blir arbeidet med opptrappingsplanen denne vinteren en av mine viktigste kamper så langt!

Gå til innlegget

Å bløffe eller hjelpe?

Publisert over 2 år siden - 1363 visninger

Frps Jørund Rytman har i fredagens Vårt Land behov for å fortelle hvor lite bistand hjelper mot flyktningkrisen. Dette henger dårlig sammen med retorikken til andre Frp-ere om å hjelpe folk «der de er».

Verden står overfor flere enorme ­humanitære kriser enn på lenge. Krig, konflikt og naturkatastrofer har drevet millioner på flukt. På verdensbasis snakkes det om i alt 60 millioner mennesker. Langsiktig bistand til disse landene virker. KrF kjemper for en helhetlig utviklingspolitikk som bidrar til å skape vekst og som å bruker bistandspengene der de har størst betydning for å få samfunn og mennesker på fote, sørge for skolegang, helsehjelp, mat og vann. Det er med å løfte menneskers levestandard og skape de nødvendige arbeidsplassene for langsiktig utvikling. KrF kjemper denne kampen med hensyn til nestekjærlighet og fordi alle mennesker har samme menneskeverd, ikke fordi det medfører færre flyktninger. Men det er et faktum at det også vil forebygger konflikter og hindre at millioner må legge på flukt.

Skifte. Mange av flyktningene, blant annet fra konfliktområdene i Syria og Irak, har tidligere forflyttet seg til nærområdene. De siste årene­ har det skjedd et markant skifte. 
Nå får også vi i Europa merke mer til den tragiske flyktningstrømmen. I det tørkerammede Sahel i sørkanten av Sahara, eller i det jordskjelvrammede Nepal og mange andre fattige land, er det også millioner av kriserammede mennesker som trenger hjelp.

Det mangler ikke på presserende oppgaver i utviklingspolitikken. Sterkt nødvendige prosjekter som trenger mer penger. Mange av FNs appeller om bistand til konflikt- og kriserammede områder er dessverre sterkt underfinansierte. Økonomiske problemer i en del industriland setter bistandsbudsjettene under press. Økt flyktningtilstrømning til europeiske land har bidratt til å beslaglegge penger som skulle gått til overføringer til ­utviklingsland.

Derfor blir det absurd at Rytman peker på at vi får så mange flyktninger til tross for bistanden Norge yter. Norge alene redder ikke verden, men vi skal ta vår del. Dette handler om viljen til å hjelpe.

Effektiv bistand. I KrFs program ­poengteres det at KrF vil ha en mest ­mulig effektiv bistand og evaluere bistand for hvert enkelt prosjekt. Det er tøv og lettvint Frp-retorikk å hevde at KrF ikke er opptatt av virkningen av bistand.

Statsbudsjettet for 2016 ble en kamp om bistandsbudsjettet. Regjeringen valgte å kutte rekordmye i bistand for å dekke utgifter til mottak og opphold for de som søker asyl. KrF måtte bruke budsjettforhandlingene til gjenoppretting – og ikke minst å sikre bistand gjennom frivillige organisasjoner som regjeringen hadde kuttet med to tredeler. Nettopp fordi vi er opptatt av kvalitet og innretning på bistanden.

For KrF kommer det til syvende og sist an på viktigheten av å hjelpe mennesker «der de er», dette som Frp nå har blitt så opptatt av. Det gjenstår å se hva det vil si i praksis.

Gå til innlegget

Forsterk kampen for trosfrihet

Publisert over 3 år siden - 908 visninger

Det er på høy tid å stå samlet i kampen for alle menneskers rett til å tenke som de vil, tro eller ikke tro.

Av: storitngsrepresentantene Marit Nybakk, Ap, Sylvi Graham, H, Harald T. Nesvik, Frp, Kjell Ingolf Ropstad, KrF, Trygve Slagsvold Vedum, Sp, Abid Q. Raja, V, Bård Vegard Solhjell, SV, Rasmus Hansson, MdG


En egen gruppe på Stortinget som skal arbeide for større religionsfrihet globalt, ble opprettet 27. mai. Vi skal se på hvordan Norge kan bidra. Representanter fra samtlige partier stod bak.
Religions- og livssynsfrihet har fått stadig dårligere kår. Ikke bare manglende ytringsfrihet, men især manglende religionsfrihet er grunnen til forfølgelse og drap verden over.

Her er noen eksempler: ISILs (IS) herjinger mot religiøse minoriteter i Irak og Syria, Boko Harams angrep mot annerledes troende i Nigeria, framvoksende hindunasjonalisme som ikke ønsker plass for religiøse minoriteter i India, økende vold mot muslimer i Myanmar, de over 300 trosfrihetsfangene i Iran og behandlingen av Bahai'er, trossamfunn som opplever trakassering av sentralasiatiske myndigheter, de mange, uskyldige blasfemiofre i Pakistan.
Dette er overgrep hvor religion spiller en avgjørende rolle. Også i vår verdensdel er det utfordringer. Det er på høy tid å stå samlet i kampen for alle menneskers rett til å tenke som de vil, tro eller ikke tro og leve ut sitt livssyn åpent, fredelig og uten frykt – og leve slik deres samvittighet styrer dem til.
 
Menneskerett. Religion og livssyn gjennomsyrer og påvirker milliarder menneskers identitet og livskvalitet. Ifølge det anerkjente PEW Research Center anser 84 prosent av verdens befolkning at de har en religiøs tilknytning av et eller annet slag.

Religions- og livssynsfrihet er like viktig for dem som ikke har noen tro, ettersom den også beskytter retten til å fornekte all religion og gi uttrykk for et ikke-religiøst livssyn.
Retten til religions- og livssynsfrihet, også kalt trosfrihet, er beskrevet i artikkel 18 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter samt i flere andre internasjonale avtaler. Kort oppsummert gir trosfrihet alle rett til å:

• bekjenne seg til en religion eller tro etter eget valg
• skifte tro
• gi uttrykk for sin tro, enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat

Der religions- og livssynsfrihet begrenses, begrenses også menneskelig liv og utvikling. Respekten for trosfrihet er en lakmustest for den generelle respekten for menneskerettigheter. Brudd på trosfrihet er tett knyttet til svakt demokrati og begrensninger av andre menneskerettigheter, som ytringsfrihet, forsamlings- og organisasjonsfrihet, retten til liv, retten til rettssikkerhet og minoriteters rettigheter.

Forskning viser en sammenheng mellom mangel på trosfrihet og lavere sosioøkonomisk utvikling. Urettmessige begrensninger på trosfrihet kveler viktige deler av sivilsamfunnet gjennom å hindre trossamfunn fra å spille en positiv rolle i sitt lokalsamfunn.
Land med store begrensninger opplever også mer ustabilitet og vold. Ofte rammes de allerede sårbare gruppene hardest av trosfrihetsbegrensninger: kvinner, flyktninger og minoriteter.
 
Globalt problem. Trosfrihetens kår forverres. 43 prosent av verdens land har høye eller meget høye begrensninger. 77 prosent av verdens befolkning, dvs. 5,6 milliarder, lever i land med store restriksjoner på trosfrihet, viser tall la PEW  lagt frem i 2015, basert på data fra 2013.

Begrensningene kan ligge i lovverk – som forbud mot å konvertere i Sudan; vanskeligheter med å få byggetillatelse for andre gudshus enn moskeer i Egypt; den strenge sensuren av religiøs litteratur i Turkmenistan; forskjellsbehandlingen av religiøse minoriteter i Vietnam; arbeidsleirene i Nord-Korea for de som tror på noe annet enn den statlige Juche-ideologien.
Ikke-statlige aktører som individer, voldelige ekstremister, nasjonalister og andre grupper kan diskriminere, true og angripe annerledes troende. Da kan det ta form av hatefulle handlinger mot dem som velger å forlate en religion; trakassering av de som ikke følger majoritetens normer; mobbeangrep etter blasfemianklager; religiøst motivert terror.

Tallene fra PEW indikerer en generell forverring av trosfrihetssituasjonen. Bak alle tall finnes enkeltmennesker som må leve med sterk diskriminering og reell fare for vold bare eller delvis på grunn av sin tro eller sitt livssyn.

Barn har mistet foreldre i bestialske angrep. Foreldre bekymrer seg for barns fremtid og sikkerhet. På grunn av urettmessige fengselsstraffer får ektefeller ikke se sin familie på mange år. Menn og kvinner lever med frykt hver dag.
 
Norsk innsats. Stortingsmeldingen om menneskerettigheter, som ble behandlet i vår, løfter opp tre satsingsområder: individets frihet og medbestemmelse, rettsstat og rettssikkerhet, samt likeverd og like muligheter.

Det var også viktig at trosfrihet ble løftet frem. Blant annet er dette nevnt i sammenheng med arbeidet for større ytringsfrihet og rom for religionskritikk, noe terroren i Paris og København med all grusomhet viser viktigheten av.

Men det gjenstår mye arbeid for å konkretisere hva man skal gjøre og hvordan. For å sikre at ordene blir til konkret handling, har vi i Stortinget en viktig jobb foran oss.
Delvis manglende innsikt i betydningen av religion i vesten hindrer mange ganger konstruktivt arbeid for trosfrihet. I et sekularisert samfunn er det lett å overse betydningen av trosfrihet og heller ikke helt forstå hva det favner.

VI håper at vi fra Stortinget kan bidra til bredere forståelse hos politikere og makthavere globalt om hva religions- og livssynsfrihet virkelig innebærer. Slik kan trosfrihet bli inkludert i alt fra FN-resolusjoner, diplomatiske samtaler, humanitært arbeid og fredsprosesser.
Det bør være like naturlig å stå opp for de som diskrimineres og forfølges på grunn av sin tro eller sitt livssyn, som det er å protestere mot forskjellsbehandling på grunn av rase, kjønn eller seksuell legning på hjemme- og bortebane.

Refleks. Norge har tidligere tatt en lederrolle internasjonalt for likestilling og ytringsfrihet og mot inhumane våpen. Norge må nå også ta kampen for økt religions- og livssynsfrihet verden over, gjerne i en ledende rolle.

Vi ser frem til at arbeid for religions- og livssynsfrihet blir en del av den globale, utenrikspolitiske ryggmargsrefleksen. Norge må igjen vise vei.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. juni 2015

Gå til innlegget

Omkamp om tiggerforbud

Publisert over 3 år siden - 1386 visninger

Når vi nå har fått ny kunnskap forventer jeg at regjeringen opphever muligheten for å innføre lokale tiggerforbud.

Fafo har kommet med en grundig rapport hvor det kommer frem at det ikke er en klar sammenheng mellom tigging og organisert kriminalitet. Både regjeringspartiene og Senterpartiet har argumentert med at dette er begrunnelsen for å innføre tiggerforbud. Når vi nå har fått kunnskap om at dette ikke er tilfelle, forventer jeg at regjeringen opphever muligheten for å innføre lokale tiggerforbud.
 
Fafo har dybdeintervjuet 1269 fattige fra Romania som oppholder seg i Oslo, Stockholm og København. De fant blant annet at det ikke foreligger tegn på at tigging er organisert av bakmenn, eller at det er sterk kobling mellom kriminalitet og tigging. I tillegg fant de at årsaken til tigging er reell fattigdom og håp om å få penger til livets opphold for seg og sin familie.

Dette viser tydelig det KrF har sagt hele tiden; fattigdom kan ikke forbys. Dette er våre medmennesker som lever i fattigdom og som trenger mat og husly til seg og sin familie. Et forbud vil ikke løse deres utfordringer, men løses gjennom andre tiltak. KrF er opptatt av å sikre dem sosiale tiltak her i Norge, men også ikke minst i deres hjemland gjennom EØS-midlene.
 
1 av 3 tilreisende fattige fra Romania blir utsatt for trakassering. Det er helt uholdbart at romfolket blir utsatt for hets og sjikanering her i Norge. Vi må også huske på at dette er en gruppe som er stigmatisert i sitt hjemland. Rapporten gir derfor en viktig påminner om at vi må gjøre det vi kan for å bekjempe slike holdninger.

Gå til innlegget

Vårt Land og abortreisen

Publisert over 4 år siden - 582 visninger

«Tidens ånd» og det «politisk mulige» må ikke diktere rammene for denne debatten og en kristen-etisk tenkning om saken.

Vårt Lands samfunnsredaktør Berit Aalborg hadde 5. april en kommentarartikkel om den nye abortdebatten. Artikkelen hadde et godt poeng om å se mer på hva som kan få ned aborttallene. Men den var samtidig så preget av «tidens ånd» at det gikk ut over både lovfakta, begrepsbruk og etisk perspektiv.
 
Begrepet «selvbestemt abort» er ideologisk. Det bygger opp under forståelsen av at fosteret bare er en «celleklump» eller bare en del av kvinnens kropp. Fosteret er ikke lenger part i saken. Om det skal aborteres bort, er jo «selvbestemt». Men så enkelt er det ikke. Vitenskapen vet bedre. Og norsk lovgivning vet bedre. Dette beskriver også professor i barnemedisin ved Universitetet i Oslo, Ola Didrik Saugstad på en god måte i Vårt Land den 7. april.
 
I Norge har vi «lov om svangerskapsavbrudd», det heter ikke lov om «selvbestemt abort». Loven regulerer kort sagt adgangen til å få utført lovlig abort slik:
a)      Før utgangen av uke 12 i svangerskapet har svangre kvinner rett til å få utført svangerskapsavbrudd dersom de ber om det.
b)      For å få utført lovlig abort etter 12 uke av svangerskapet, må kvinnen søke om dette og en nemnd avgjør om kriteriene er oppfylt.
c)      Abort innvilges ikke fra fosteret er 21 uker og 6 dager gammelt og fram til fødselen.
 
Norges lovgivning er altså ikke uten nemndbehandling. Abort er til og med forbudt i andre halvdel av svangerskapet. Hvorfor? Fordi også lovgiver ser at det her ikke bare er tale om kvinnens kropp, men et ufødt menneskebarn.
 
Dagens lovgivning gir et gradvis økende samfunnsvern, eller rettsvern, rundt fosterets liv fra trettende uke av svangerskapet. Ideologisk ble det i sin tid forsvart med at fosterets menneskeverd øker gradvis fram mot fødselen. Den argumentasjonen kan ikke det kristne menneskesynet være enig i. Vitenskapen ser heller intet prinsipielt skille i fosterets utvikling 12 uker inn i svangerskapet. Eller ved 18 uker, som er grensen i svensk lovgivning. På det punktet mangler tilhengerne av fri abort i første del av svangerskapet et logisk svar.
 
Det blir av disse grunner både lettvint og misvisende når VL-redaktøren framstiller det som om norsk lov sier at kvinnen har «det siste ordet» og at «verken nemndsystemet eller legen fremstår som gode alternativer». Norsk abortlovgivning har nemndbehandling etter 12. uke.
 
Tre spørsmål melder seg ut fra resonnementet i VL-kommentaren 5. april:
1.      Mener Vårt Land at en bør fjerne kravet til nemndbehandling ved svangerskapsavbrudd etter 12 uke?
2.      Eller er løsningen 18 ukers grense slik som i Sverige, der abortfrekvensen er mye høyere enn i Norge?
3.      Hvis en ønsker lavere aborttall, hvorfor ikke se til Finland og Island?
 
Finland og Island har lavere aborttall enn andre nordiske land. Er det fordi disse to land ikke har såkalt «selvbestemt abort» i første del av svangerskapet, slik at både kvinner og menn tar større ansvar blant annet for prevensjon? De fleste abortsøknader innvilges også der, men påvirker loven synet på hva som er etisk uproblematisk og virker derfor abortforebyggende? Eller er forklaringen andre kulturelle forskjeller eller bedre abortforebyggende tiltak i disse landene?
 
Abortdebatten er vanskelig på mange plan. Teknologien endrer både prevensjonsmuligheter, abortmetoder, hvilke sykdommer som kan helbredes og tidspunkt for når barn kan overleve tidlig fødsel. Men teknologi erstatter ikke etikk. Sakens kjerne er synet på fosteret og vurderingen av hvilke hensyn som gjør abortinngrep etisk legitimt.
 
Myndighetene har lovgivningsansvaret, herunder spørsmålet om rettsvernet skal fjernes og beslutningsretten privatiseres i første del av svangerskapet? Men politikerne må også ta ansvar for hvor mye de faktisk vil gjøre via andre tiltak for å få ned antall abortinngrep. Derfor har jeg nå i tredje periode på rad vært med på å fremme et eget representantforslag med flere viktige tiltak som vil redusere antallet aborter. Blir saken redusert til å gjelde bare «kvinnens kropp», gjør ikke politikerne mye.
 
«Tidens ånd» og det «politisk mulige» må ikke diktere rammene for denne debatten og en kristen-etisk tenkning om saken. Det finnes ingen perfekt løsning i abortpolitikken, men opplysende debatt er viktig. For jeg tror i likhet med professor Saugstad at endringer i loven vil måtte presse seg frem. Riktignok ikke med det første, men derfor er det også viktig at ikke kirken, KrF eller Vårt Land bøyer av for dagens strømninger.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.4.2014

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77407 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43450 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34841 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27801 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22442 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22149 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20053 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19055 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 161 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 359 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 136 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 123 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 178 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
3 dager siden / 232 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
4 dager siden / 273 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
4 dager siden / 161 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
4 dager siden / 113 visninger
Les flere

Siste innlegg

Les flere