Kjell Ingolf Ropstad

Alder: 34
  RSS

Om Kjell Ingolf

Stortingsrepresentant for Aust-Agder KrF. Fra Evje og Hornnes.

Følgere

Dødshjelp er feil svar på et viktig spørsmål.

I stedet for å diskutere om leger skal hjelpe folk til å ta sitt eget liv, må vi snakke mer om en verdig alderdom og hvordan vi kan slå ring om menneskeverdet også når livet er på sitt vanskeligste.

Tom Hedalen i Human Etisk forbund (HEF) ønsker å utrede dødshjelp og mener det er uakseptabelt å ikke diskutere på et verdig og faktabasert nivå (VL 18.09). Han mener en utredning er nødvendig for å få et faktabasert ordskifte. Jeg er svært kritisk til å iverksette en offentlig utredning, fordi jeg ser på dette som første steg i retning av legalisering av dødshjelp. HEF skyver behovet for kunnskap foran seg, hvem vil vel være mot kunnskap? Jeg mener dette sporet er å tåkelegge debatten, for dette handler om hvilket samfunn vi vil ha.

Dersom det er kunnskap HEF søker, kan de se til Sverige. Der tar det svenske Biorådets rapport på 213 sider fra 2017 opp mye av det som HEF etterlyser. Sverige 
likner tross alt ganske mye på Norge.

Lukker øynene

Nylig frikjente en nederlandsk domstol en lege for å ha presset en dement kvinne til å gjennomføre planen om å dø da hun som dement ombestemte seg. Den eldre kvinnen ba da hun ble diagnostisert med Alzheimers om å få dødshjelp i stedet for å bli lagt inn på sykehjem for demente. Når tiden var kommet ble kvinnen gitt beroligende i en kopp kaffe. Da legen skulle injisere det dødelige middelet protesterte kvinnen og reiste seg opp for deretter å bli holdt nede av sin familie. Denne historien vekker avsky, men legen fikk medhold fordi han hadde rett til å gi dødshjelp ifølge Nederlandsk lov.

Dødshjelptilhengere argumenterer med at episoden aldri skulle funnet sted, men hendelsen illustrerer nettopp kjernen i hvorfor KrF ikke vil åpne for dødshjelp. Til grunn for kjennelsen ligger at kvinnen ba om dødshjelpen mens hun ennå var beslutningskompetent; et autonomt valg. Vi dyrker altså det selvstendige valget samtidig som vi lukker øynene for at en rekke personer må være involvert for at dødshjelpen skal gjennomføres. Som en lege som må gjennomføre på tross av protester fra kvinnen.

Å miste kontrollen 

Hedland skriver at «det handler om hva vi ønsker å styre selv i våre liv, alle vi som en gang blir både eldre og syke, og det handler om retten til en verdig død». Jeg er helt enig i at vi må gjøre mer for å sikre en verdig død. I dag har vi mange metoder som kan bidra til en god og verdig slutt på livet, som for eksempel smertestillende og lindrende behandling.

Det å ønske å ha kontroll er naturlig, og i møte med sykdom og død mister vi ofte kontrollen vi så gjerne skulle ha. Aktiv dødshjelp er likevel ikke svaret. Når døden nærmer seg, må vi heller få hjelp til å forsone oss med det som skjer gjennom pleie, lindrende medisin og omsorg fra mennesker som har tid til å vente sammen med oss på at døden kommer. Vi trenger ikke en forventing fra samfunnet om at det å velge døden er til det beste for alle.

Feil retning 

Hva vi politikere legitimerer gjennom lov, former holdninger og det former samfunnet vårt. Å åpne for aktiv dødshjelp vil ta samfunnet vårt i feil retning. Dersom aktiv dødshjelp skal være et tilbud fra helsevesenet innebærer det at helsepersonell skal vurdere når et liv ikke lenger er verdt å leve, og dødshjelp dermed kan innvilges. Spørsmålet for den enkelte blir fort: når er mitt liv ikke lenger verdifullt? KrF ønsker ikke et samfunn som skiller mellom verdifulle liv og andre liv. Samfunnet trenger rom til alle livets faser.

Gå til innlegget

Uaktuelt med dødshjelp­utredning

Publisert 9 dager siden

Hvis det er én politisk sak KrF aldri kommer til å gå inn for «for å tjene på det», så er det legalisering av aktiv dødshjelp.

Ateist og filosof Ole Martin Moen spår at innen et tiårsperspektiv har det kanskje blitt legalisert. Aktiv dødshjelp. Han tror det vil komme et ras av ­partier som vil stille seg positive, og ­mener at de partiene som tar de første skrittene kommer til å ­tjene på det. Hvis det er én politisk sak KrF aldri kommer til å gå inn for «for å tjene på det», så er det legalisering av aktiv dødshjelp.

 

Første skritt

Under lands­møtet tidligere i sommer vedtok også Human-Etisk Forbund (HEF) å ta politisk initiativ til en offentlig utredning om ­aktiv dødshjelp. En slik utredning vil være det første skritt mot ­legalisering. Erfaringen fra land som har legalisert, er dessuten at ­legalisering fører til en normalisering av synet på dødshjelp blant innbyggerne. KrF ønsker derfor ingen offentlig utredning av saken. Det betyr ikke at vi ikke ønsker å debattere temaet. Det er et viktig og interessant tema som fortjener gode offentlige ­diskurser. Men jeg er overbevist om at de negative argumenter for å åpne for dødshjelp overveier de gode.

I land hvor eutanasi og lege­assistert selvmord har blitt innført, har utgangspunktet vært at det kun skulle gjelde for noen ­ytterst få. Men erfaringen fra ­disse landene viser at å lage et lovverk som bare skal gjelde for ytterst få personer, er ­vanskelig, om ikke umulig. I Nederland ­vokser tallet for hvert år, og i 2017 var det 6.556 personer som mottok dødshjelp. 4,5 prosent av innbyggerne dør med medisinsk hjelp. Det er et høyt tall, og man kan spørre seg om ­retten til å dø har blitt en plikt til å dø. Lovverket i Nederland er ­bygget på at aktiv dødshjelp skal gis til den som lider uutholdelig. Men smerte og lidelse er en individuell erfaring, og derfor har tolkningen av loven blitt utvidet til å gjelde stadig flere grupper: Psykisk syke, yngre mennesker og mennesker som ber om dødshjelp hvis de i fremtiden mister beslutningskompetansen.

 

Kun en fjerdedel

En kjent ­undersøkelse fra Oregon i USA viser at blant de som ba om dødshjelp, var det kun en fjerde­del som hadde smerter eller var redd for fremtidige smerter. I livets siste fase kan man også lindre de aller fleste smerter. Vi vet at menneskers frykt for å være en byrde for samfunnet og en ­belastning for sine nærmeste er en av hovedgrunnene til at ­mennesker vil ha dødshjelp. 40 prosent oppga dette som en viktig årsak i Oregon. Målet må være at ingen mennesker ønsker å dø fordi de føler de er en byrde for familien sin, vi skal ha velferdsordninger, helsehjelp, omsorg og pleie som sikrer mennesker et verdig liv. Over fire femdeler i undersøkelsen oppga nettopp at de var bekymret for tap av ­verdighet, livskvalitet og selvstendighet. Dette er grunnleggende behov som vi skal ta på største alvor, men et sivilisert samfunn må ha bedre svar på disse behovene enn dødshjelp.

Debatten om aktiv dødshjelp stiller vårt samfunn overfor helt nye og krevende problemstillinger: Hvilke tilstander skal kvalifisere for dødshjelp? Hvem skal avgjøre hvorvidt noen kvalifiserer for dødshjelp? Hvem skal ­utføre dødshjelpen? Skal det bli en del av legenes stillingsbeskrivelse – de som egentlig er utdannet for å redde liv? Er det i det hele tatt mulig å se for seg en velfungerende lov? Hvis man stiller de spørsmålene til de 70 prosent i befolkningen som i undersøkelser har stilt seg positive til aktiv dødshjelp, ville man neppe få et så tydelig svar som undersøkelsen gir inntrykk av.

Sterk motstand

Vi kommer heller ikke utenom at legalisering av aktiv dødshjelp tvinger frem en plikt hos et annet menneske til å ta liv. Hos ansatte i ­helse- og omsorgstjenestene, som er de med størst kunnskap og kjennskap til pasientene, ­møter ­legalisering av dødshjelp sterk motstand. Døden er ikke et valg staten bør legge på ­skuldrene til en lege, til en pasient eller til en pårørende. Vi mennesker trenger lindring når vi lider, og vi ­trenger fellesskap i møte med døden. Som Astrid Rønsen i Hospiceforum sier: «Døden er først og fremst sosial». Og døden krever tid og helhetlig omsorg.

Derfor vil KrF styrke helse­vesenets mulighet til å gi ­omsorg og støtte for pasienter og ­pårørende i livets siste fase. Vi vil gjøre det enklere for ­familier å være nær og ta seg av sine kjære som trenger det. Og vi vil jobbe videre med å utvikle god politikk for livshjelp. ­Dette vil vi ­gjøre sammen med alle ­engasjerte samfunnsborgere og frivillige organisasjoner som vil kjempe for det ukrenkelige menneskeverdet i alle livets faser.

Kjell Ingolf Ropstad

Partileder KrF

Gå til innlegget

Krafttak for sårbare barn

Publisert rundt 1 måned siden

Klarer vi å redusere antallet samlivsbrudd, vil det over tid også kunne ha en positiv effekt på antallet barn i lavinntektsfamilier.

Denne uken kom hverdagen for de fleste familier tilbake. Det er skolestart og gjensynsglede med venner etter en lang sommer. Det er også tid for oppstart av høstens fritidsaktiviteter. Denne tiden er en ekstra påminnelse på hvordan vi kan inkludere og hjelpe de sårbare barna.

Når familiens økonomi gjør at noen barn blir stående igjen mens de andre drar på fritidsaktiviteter, er det verken barnas eller familiens problem alene. Det er vårt felles problem. Å ikke få delta gjør vondt, du blir stående utenfor fellesskap der andre mestrer og får venner.

Alle barn skal ha en trygg og god oppvekst – uavhengig av om foreldrene har dårlig råd eller om barna av andre grunner er særlig utsatt. Ansvaret for dette hviler på oss som samfunn og oss som medmennesker.


Lav inntekt

Vi har nylig fått oppdaterte tall om antallet barn i Norge som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt. Det er en tydelig påminnelse: kampen mot årsakene til barnefattigdom må fortsette med full kraft. Ingenting er viktigere for meg enn å sikre alle barn i Norge gode og trygge oppvekstsvilkår.

For å hjelpe de utsatte barna er vi avhengige av kunnskap. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har utviklet nettstedet barnefattigdom.no. Her kan kommuner og organisasjoner finne tall og fakta for egen kommune. Det er et nyttig verktøy som giret bedre grunnlag for å sette i gang målrettete tiltak for de barnefamiliene som sliter mest.

For å bekjempe fattigdom må vi ta tak i roten til at mange barn og familier har lav inntekt, nemlig at foreldrene ikke er i jobb. Vi er i gang med en inkluderingsdugnad for å få flere i jobb. Regjeringen mener at arbeidslivet også skal ha plass til dem med ekstra utfordringer på grunn av nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en.


Antallet samlivsbrudd

Blant barn i lavinntektsgruppen som ikke har innvandrerbakgrunn, bor nesten halvparten sammen med en enslig mor eller far. Klarer vi å redusere antallet samlivsbrudd, vil det over tid også kunne ha en positiv effekt på antallet barn i lavinntektsfamilier. Derfor satser regjeringen på foreldrestøtte og familievern, og styrker tilbudet til par og familier som sliter. Ved å styrke foreldrene styrker vi barna.

Å delta på fritidsaktiviteter er viktig for at barn opplever mestring, får venner og blir inkludert i samfunnet. Vi skal innføre et fritidskort som vil bidra til å gi alle barn og unge fra 6–18 år mulighet til å delta på en fritidsaktivitet. Fritidskortet er ikke regjeringens eneste svar – det kommer sammen med flere andre tiltak som gjøres for inkludering av barn i lavinntektsfamilier.

Vi vil bekjempe både årsakene til barnefattigdom og de negative konsekvensene for barna. Derfor skal vi nå utforme en samarbeidsstrategi som skal fremme deltakelse og styrke mulighetene for barn i lavinntektsfamilier. Frivillige organisasjoner, næringslivet og andre med gode initiativ inviteres med i arbeidet.


Til riktig tid

De utsatte barna er helt avhengig av at vi har et hjelpeapparat som kan trå til hvis familien sliter. De trenger et barnevern med god akuttberedskap, bemanning og kompetanse – med de verktøyene som trengs for å hjelpe barn og familier i en vanskelig situasjon. Barnevernet skal hjelpe barn og foreldre i hele landet på en god måte, uavhengig av familiens bakgrunn og hvilke utfordringer familiene og barna strever med. Barnevernet skal jobbe for barnas beste.

Vi vet at mange ansatte i barnevernet opplever at kapasiteten er presset og at tiden ikke alltid strekker til for å gi så god hjelp som de ønsker. Engasjerte ansatte i barnevernet står hver dag i krevende situasjoner, og vi politikere, både lokalt og nasjonalt, må gjøre det vi kan for å støtte dem.

I disse dager går vi gjennom høringsuttalelsene til den nye barnevernsloven. Med loven vil vi sikre sårbare barn og familier bedre, øke kvaliteten i barnevernstjenesten, og styrke rettighetene til de barna som trenger det aller mest.

For å ha et godt barnevern i hele landet må kommunene ta større ansvar for barnevernstjenesten. Et av forslagene våre er at kommunestyrene jevnlig skal vurdere om kvaliteten og bemanningen i barnevernet er god nok. Med loven pålegger vi også kommunene å koordinere det forebyggende arbeidet bedre. De må se tilbudet til barn og unge i sammenheng, og kommunestyret skal selv vedta en plan for hvordan tjenestene skal samarbeide.


Frigjøre tid

Vi har også satt i gang en historisk satsing på kompetanse i barnevernet. Kommunene får tilskudd til å frigjøre tid til kompetanseheving og utviklingsarbeid. De kommunene som har høy risiko for svikt i barnevernet blir prioritert, for eksempel gjennom tilbud om veiledning og tjenestestøtte. Dessuten vurderer vi tydeligere krav til kompetanse i barnevernet. Et sårt tiltrengt digitalt løft for det kommunale barnevernet skal gi ansatte mer tid til å følge opp det enkelte barn og familie.

Når vi nå går inn i valgkamp i alle landets kommuner og fylker, vil jeg oppfordre til å rette oppmerksomheten særlig mot de sårbare barna. Hva gjøres i din kommune for å sikre inkludering av barn fra familier med dårlig råd? Hvordan vil partiene følge opp barnevernet fra kommunestyret? Hvordan vil dine lokalpolitikere legge til rette for samarbeid mellom kommunen og frivilligheten for å sikre at alle barn har tilgang til fritidsaktiviteter? Som politikere må vi alle sammen være klare for å bli målt og vurdert etter hva vi skal gjøre for de som trenger det aller mest: de sårbare barna.

Gå til innlegget

Å delta på fritidsaktiviteter er en god investering, uavhengig av foreldrenes økonomi. Derfor må vi også gjøre det mulige å delta, uavhengig av foreldrenes økonomi.

Når familiens økonomi gjør at noen barn blir stående igjen mens de andre drar på fritidsaktiviteter er det verken barnas eller familiens problem alene. Det er vårt felles problem. Å ikke få delta gjør vondt, det er ekskluderende og det fører til utenforskap.

Å delta på en fast aktivitet gir mulighet til å utvikle seg sammen med andre barn og unge, få venner og oppleve mestring. For mange barn gir det et sted å høre til.

Det er derfor regjeringen vil gi alle barn tilgang til organiserte fritidsaktiviteter, og innfører et fritidskort som familiene kan betale deltakeravgiften med.

Rina Mariann Hansen (Ap) fra byrådet i Oslo sier til Vårt Land 5. august at hun er usikker på om regjeringens fritidskort vil løse problemene med utenforskap blant barn i lavinntektsfamilier. Selv er jeg helt sikker. Jeg er helt sikker på at fritidskortet ikke vil løse alt. Jeg er også helt sikker på at vi ikke skal la være å gjøre det som virker fordi det ikke løser alt. Fritidskortet er heller ikke regjeringens eneste svar – det kommer sammen med flere andre tiltak som gjøres for inkludering av barn i lavinntektsfamilier.

Kortet vil være for alle barn fra 6 til 18 år og skal gå til å dekke utgifter til organiserte fritidsaktiviteter. Fritidskortet skal være ubyråkratisk, og det skal være mulig for kommuner, frivillige organisasjoner og næringslivet å plusse på noen ekstra kroner i en lokal andel.

For å lykkes med å gi et godt tilbud til barn og unge over hele landet er vi helt avhengige av et godt samarbeid med frivilligheten. Vi jobber med å utvikle et system som kan nå flest mulig familier. Arendal kommune og Vadsø kommune er først ute med pilotprosjekter. Mange kommuner jobber bra for å tilby barn og unge fritidsaktiviteter, for eksempel sørge for at det er mulig å komme seg til og fra trening.

Fritidsaktiviteter er en viktig del av barn og unges sosiale liv. Deltakelse er avgjørende for den enkeltes utviklingsmuligheter. På fritiden danner barn og ungdom egne sosiale nettverk, lærer og finner tilhørighet. Å delta på fritidsaktiviteter er en god investering, uavhengig av foreldrenes økonomi. Derfor må vi også gjøre det mulige å delta, uavhengig av foreldrenes økonomi.

Kjell Ingolf Ropstad, barne- og familieminister

Gå til innlegget

En av landets største grunneiere. Milliardverdier. En 200-årig historie. Opplysningsvesenets fond spiller en langt viktigere rolle i samfunnet enn det litt kryptiske navnet skulle tyde på. Nå skal eierskapet til fondet avgjøres.

Opplysningsvesenets fond ble opprettet i 1821, men fondets historie går faktisk helt tilbake til middelalderen og det såkalte prestebordsgodset, som skulle være en inntektskilde for prestene. Fondet var i sin tid den største formuen som staten hadde hånd om, et datidens oljefond. Slik er det ikke lenger, men fondet er god for mange milliarder.

Mellom 10 og 12 milliarder 

Fondet forvalter verdier som historisk har vært knyttet til Den norske kirke. Dersom fondets formue kunne blitt realisert i morgen, tilsier beregningene at fondet kan være verdt mellom 10 og 12 milliarder kroner. Fondets formål er slått fast i selve Grunnloven: inntektene skal «bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme». Hvem som egentlig eier fondet har vært uavklart.

Vi legger nå frem en stortingsmelding hvor vi foreslår: 

  • å dele fondet mellom kirken og staten.
  • at hele verdien av fondet skal komme Den norske kirke til gode.
  • at like store verdier som overføres til staten skal brukes på å sette i stand og sikre de kulturhistorisk viktige kirkebyggene. 

Brannen i Notre-Dame var en rystende påminnelse om hvor utsatte våre gamle kirker er for brann. Over hele landet er det kirker med stor kulturhistorisk verdi, med et betydelig behov for vedlikehold og sikring mot brann. Nærmere tusen kirker er fredet eller utpekt av Riksantikvaren som særskilt verneverdige. Vi vil sikre disse kirkene for fremtiden.

Staten forplikter seg

Når vi nå legger frem en stortingsmelding om eierskapet til Opplysningsvesenets fond, har det vært viktig å finne en løsning som sikrer den kulturarven som kirkebyggene representerer. Staten forplikter seg nå til å sette av flere milliarder kroner til å sette i stand og sikre våre kirkebygg. Den økte innsatsen vil måtte gå over mange år. De mest verdifulle kirkebyggene med det mest presserende behovet for vedlikehold og sikring vil bli prioritert først. 

Samtidig som staten skal bruke store summer på å sette i stand kirkebygg, vil kommunenes lovgitte ansvar for kirkebyggene ligge fast. Jeg ser frem til god dialog med kommunene om hvordan vi i samarbeid kan sikre kulturarv over hele landet for fremtidige generasjoner.

Får kirkelige eiendommer 

Fondets verdier kommer fra kirken og bør komme kirken til gode. Med delingen av fondet vil kirken få eiendomsrett til eiendommer med en særlig viktig kirkelig betydning, samtidig som vi sikrer en storstilt satsing på bevaring av våre kirkebygg. Jeg mener dette er den beste ordningen for både Den norske kirke og det norske samfunnet. 

Ved at hele verdien av fondet skal komme Den norske kirke til gode skal vi sikre de enorme kulturhistoriske verdiene som kirkene våre representerer, og trygge folkekirken for fremtiden. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere