Knut T. Reinås

Alder: 72
  RSS

Om Knut T.

Sosiolog og leder i Forbundet Mot Rusgift

Følgere

Foreldreoppropet - fornuft i praksis

Publisert rundt 2 måneder siden

Under overskriften «Foreldreoppropet: Panikk i praksis» kommenterer Roar Mikalsen mitt innlegg i Verdidebatt fredag den 15. mai. I dette innlegget refererte jeg til Foreldreoppropet mot narkotika, som bl.a. har som utgangangspunkt: «Ikke driv sjansespill med ungdommen vår!» og med et hovedkrav: «Styrk dagens forebyggende lovverk mot narkotika. Vi vil ha en annen rusreform!» At dette oppropet har fått stor oppslutning og viser at folk flest har en langt mer skeptisk holdning til Rusreformutvalgets innstilling enn legaliseringsbevegelsen skulle ha ønsket, har falt Mikalsen tungt for brystet.

Mange av de tunge faginstansene på helseområdet har også har uttrykt skepsis til mye av Rusreformutvalgets arbeid, som Folkehelseinstituttet, Senter for rus- og avhengighetsforskning, Legeforeningen og Barneombudet. Det gjør sikkert ikke saken bedre for Mikalsen. For å gi motvekt til kritikken, viser han til menneskerettighetene. Rusreformutvalget har også vært opptatt av disse. Det har også FMR.

I henhold til sitt mandat skulle rusreformutvalgets arbeid:

  • * inkludere "utredning av de foreslåtte endringenes forhold til Norges folkerettslige forpliktelser, blant annet FNs narkotikakonvensjoner og menneskerettighetene."
  • * og under utvalgets oppdrag heter det: «Utvalget må videre sikre at hensynet til barn som pårørende ivaretas, at barnets omsorgssituasjon vurderes og at barnets beste legges til grunn».

Disse kravene til Rusreformutvalgets arbeid er relevante. Det første viser til plikten til å respektere forpliktelsene som følger av traktater og andre kilder til folkeretten, noe som er et grunnleggende prinsipp for rettsstaten. Koblingene mellom narkotikakontroll og barns rettigheter er åpenbare da artikkel 33 i FNs barnekonvensjon, CRC er den eneste menneskerettighetsbestemmelse fra FN som refererer til narkotika, og barnets beste er ett av de fire overordnede CRC-prinsippene. Barnets beste er en grunnleggende faktor som må tas i betraktning når lovgivning vedtas. FNs komite for barnets rettigheter understreker at artikkel 3 som omhandler «barnets beste» er overordnet, og at den kan påberopes for en domstol, og at "Barns rett til å få hans eller hennes beste interesser vurdert og tatt som et primært hensyn bør være eksplisitt inkludert i all relevant lovgivning, ikke bare i lover som spesifikt angår barn." Jeg kan ikke se at Rusreformutvalget er opptatt av dette, og Mikalsen er overhodet ikke inne på noen saklig diskusjon om dette..

Jeg vil henlede oppmerksomheten på FNs Konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988 , inkludert plikten i artikkel 3:2 til å kriminalisere besittelse av ulovlige stoffer til personlig bruk. Ved å signalisere og gjøre det motsatte av det som er ratifisert, vil Norge bryte en juridisk bindende internasjonal forpliktelse.

Jeg vil tilsvarende legge vekt på artikkel 33 i FNs barnekonvensjon (The Convention on the Rights of the Child -CRC), som forplikter alle stater til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk og involvering i produksjon og handel med illegale rusmidler. Denne uttrykkelige minimumsstandarden for beskyttelse av barn er svært lemfeldig behandlet av Rusreformutvalget, som har anstrengt seg for å finne sitater fra FNs barnerettskomite som kan se ut til å se mer avslappet på kravet om at bruk og innehav av narkotika til egen bruk skal anses som en kriminell handling. Dette er spesielt merkelig siden Norge ikke bare har ratifisert CRC, men senere også vedtatt den som norsk lov. CRC Artikkel 33 refererer til FNs narkotikakonvensjoner for videre tiltak - det vil si ikke-aksepterbarhet av ikke-medisinsk (rekreasjons-) bruk av narkotika. Konvensjonene krever at innehav til personlig bruk kriminaliseres. Rusreformutvalgets utredning går i motsatt retning.

Mikalsen foreslår at det skal opprettes en «Sannhets- og forsoningskommisjon» uten at det er lett å begripe hva en slik kommisjon egentlig skulle utrette. Skulle det komme istedenfor Rusreformutvalgets arbeid eller skulle den ha som funksjon å «forsone» legaliseringstilhengerne med motstanderne av Rusreformutvalgets forslag?

Det er vanskelig å forstå hva Mikalsen egentlig vil med sitt innlegg, bortsett fra å få sagt fra at han er uenig. Det samsvarer godt med hans egen overskrift: «Panikk i praksis».

Gå til innlegget

Vi vil ha en annen rusreform

Publisert rundt 2 måneder siden

Under overskriften «Bred støtte for rusreform» legger representanter for noen organisasjoner fram sin støtte til Rusreformutvalgets forslag om avkriminalisering av bruk og innehav av narkotika til eget bruk. «Bred støtte» kan kanskje diskuteres, i og med at et flertall i befolkningen ikke ønsker en avkriminalisering. Nylig ble et foreldreopprop lansert med overskriften «Ikke driv sjansespill med ungdommen vår!» og med et hovedkrav: «Styrk dagens forebyggende lovverk mot narkotika. Vi vil ha en annen rusreform!» Dette oppropet fikk over 5000 underskrifter bare de to første dagene.

Stortinget har slått fast at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt. Det er reaksjonsformene som diskuteres. Både Rusreformutvalget og legaliseringsorganisasjonene omtaler straff i generelle vendinger, en ordbruk som først og fremst gir assosiasjoner til fengsel og kanskje det som verre er. Men straff kan være svært variert, fra bøter, bortvisning, ruskontrakter og samfunnsstraff, til livsvarig fengsel og forvaring. Noen straffereaksjoner for de groveste narkotikalovbruddene er forankret i Straffeloven, men de fleste reaksjonene for bruk og innehav av narkotika til egen bruk som vi snakker om i dagens situasjon er forankret i Legemiddelloven, en sivilrettslig lov. På samme måte er andre straffereaksjoner forankret i andre sivilrettslige lover, som f.eks. trafikklovgivningen, lov om pliktmessig avhold for enkelte yrkesgrupper, Helsepersonelloven osv.  I de fleste tilfeller er det snakk om å motvirke lovbrudd, men ikke nødvendigvis å fordømme. Alle kan gjøre feil, og det handler like mye om å gjøre opp for seg og endre atferd.

Undersøkelser om selvrapportert kriminalitet viser at en svært stor andel av befolkningen en eller annen gang har begått straffverdige handlinger. Men i narkotikasaker som ved andre lovbrudd har straffetrusselen som hensikt å forebygge en videre utvikling av de ulovlige handlingene, narkotikabruken: å avholde ungdom fra å begynne med narkotika, å få dem som har begynt å eksperimentere med det til å slutte, og å få dem som har utviklet et alvorlig avhengighetsforhold til å motta behandling og hjelp, for på den måten å kunne unnslippe narkotikaavhengigheten og få sjansen til å leve et narkotikafritt liv. Det er det egentlige formålet med det vi kaller en straffereaksjon, men som vanligvis er en hjemmel til å gripe inn i den enkeltes liv med hjelp og tidlig intervensjon.

Politiets rolle

De nevnte organisasjonene hevder at «En nylig publisert tvillingstudie finner at ungdom som blir utsatt for kontakt med politi og rettsvesen har større risiko for senere kriminell atferd enn ungdom som ikke blir utsatt for dette». De glemmer at dette gjelder alle typer lovbrudd, ikke bare narkotika. De glemmer også at til og med Rusreformutvalget mener at politiet skal ha en avdekkende rolle i narkotikasaker. Om det å møte politi og rettsvesen fremmer eller forebygger kriminell atferd hos ungdommer avhenger av hvordan vi møter dem. Dette er også artikkelforfatteren av studien klar på. Han skriver i konklusjonen at funnene i studien ikke støtter at man skal gjennomføre færre (eller flere) «juvenile arrests». Men at vi må ta hensyn til de negative konsekvensene som møtet med rettsvesenet kan gi. Det siste er vi enige i. Derfor er vi blant annet for å styrke ordningen med ruskontrakter med politiet og påtaleunnlatelse på vilkår. Så skal alle, uansett hva de har gjort, selvsagt bli møtt med respekt både fra politiet og rettsvesenet sin side. Det mener vi også blir vektlagt i dag.

De tyngste brukerne og loven

Rusreformen var en reform som i utgangspunktet og fra Regjeringens side skulle forbedre situasjonen for de tyngste brukerne. Det er vanskelig å se at deres tilværelse skulle bli vesentlig forandret som en følge av Rusreformutvalgets forslag. Først og fremst fordi politiet allerede i dag unngår å forfølge tungt rusavhengige kun for sine brukerdoser. Det er en utvikling vi ønsker velkommen, og som ikke krever noen lovendring. Men mange tunge brukere er også selgere av narkotika. Og de begår også en rekke andre lovbrudd, som de også straffes for. Til tross for at innehav og bruk av narkotika i dag ikke straffes med fengsel, vet vi at ca. 70 prosent av innsatte i norske fengsler har et rusproblem. Disse blir ikke straffet for innehav og bruk av narkotika, men for andre lovbrudd som er begått, og som samfunnet ikke kan tolerere, som vold, overgrep, innbrudd i leiligheter og biler, ran, tyveri, kjøring i påvirket tilstand, narkotikasalg etc. Vi går ut fra at kriminalomsorgen og rettsvesenet som en del av justissektoren fortsatt skal ha hovedansvaret for disse. Men Forbundet Mot Rusgift mener at det må etableres smidigere ordninger for tilgang til avhengighetsbehandling for innsatte og personer med rusproblemer som befinner seg i kriminalomsorgen. Bruk av narkotika er en medvirkende årsak til mye annen kriminalitet. I gjengkriminaliteten blant ungdom vet vi at narkotika er helt sentralt. Og hvis narkotikabruken øker vil også ungdomskriminaliteten og den alminnelige kriminaliteten øke.

Ungdom og avkriminalisering

Vi er spesielt opptatt av at avkriminalisering vil ha en negativ effekt blant våre ungdommer. Ved en Sentio-undersøkelse blant ungdom i fjor høst svarte 40 prosent at avkriminalisering betydde at bruk av narkotika ville bli lov, mens 10 prosent ikke visste. Både internasjonale impulser og debatten her hjemme kan ha ført til denne oppfatningen, stikk i strid med Stortingets enighet om at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt. Legaliseringsorganisasjonenes høylytte rop om «regulering» av narkotika, som er deres terminologi for legalisering, har påvirket holdningsklimaet i mange ungdomsmiljøer. Pr. i dag har vi den laveste bruken av narkotika blant ungdom i Europa. Da må vi ikke gjøre noe dumt, som kan forkludre denne situasjonen. En avkriminalisering av narkotika vil være nettopp det – dumt.

Gå til innlegget

Er bruk av narkotika en menneskerett?

Publisert 8 måneder siden

Roar Mikalsen har i et nytt innlegg i Verdidebatt gått til angrep på undertegnede og Forbundet Mot Rusgifts holdning til forbudet mor bruk av narkotika. Spørsmålet er om forbudet kan forankres i menneskerettighetslovgivningen.

Er heroin årsaken til heroinavhengighet?

Han skal ha ros for at han henviser til flere gode artikler fra min side opp gjennom de siste to tiårene, men artikler som han dessverre misforstår. I enartikkel fra 2002 går jeg inn for å gi folk med rusproblemer mulighet til behandling istedenfor fengsel. I en artikkel fra 2008, den gang bare 20 prosent av alle opiatavhengige var inne i LAR, gikk jeg inn for å prioritere utbygging av LAR framfor forsøk med heroinutdeling. Men Mikalsen har rett i at jeg den gang, som nå, mente at heroin er årsaken til heroinavhengighet. Det er vel kanskje bare Mikalsen som er uenig med meg i det?

Stoffavhengiges ansvar

Mikalsen trekker fram at en av våre medarbeidere i en opphetet Facebook-debatt sammenlignet styrken i stoffavhengigheten med styrken i pedofiles seksuelle drift. Denne sammenligningen ble straks beklaget, noe Mikalsen unnlater å nevne. Men kjernen i den diskusjonen var: Skal stoffavhengige stå ansvarlige for sine handlinger? Hvis de kjører i narkotikapåvirket tilstand. Hvis de stjeler i butikker. Hvis de utøver vold. Hvis de selger narkotika til andre. Skal de da ikke betraktes som like ansvarlige som alle andre som begår de samme lovbruddene? Noe annet ville etter vårt syn innebære en dehumanisering og stakkarsliggjøring av stoffavhengige. Dette er en etisk dimensjon som vi føler ikke er tillagt sterk vekt i den aktuelle narkotikadebatten så langt. Narkotikaavhengig er ikke hevet over samfunnets lovet bare fordi de er stoffavhengige.

Menneskerettigheter

Det er riktig at jeg ikke forstår så mye av Mikalsens analyser av menneskerettighetslovgivningen. Men i hele denne lovgivningen er narkotika ikke nevnt med et ord, bortsett fra i FNs barnekonvensjon, som feirer 30-årsjubileum i dag, hvor det eksplisitt står at barn trenger beskyttelse mot narkotika. Det er jo ikke så merkelig, da barns hjerner og konstitusjon i enda høyere grad enn hos voksne er sårbare mot narkotikaens virkninger. Dette gjelder så vel cannabis, som sentralstimulantia og opioider. Dette behovet for beskyttelse burde være klart for alle. Og ordlyden i Barnekonvensjonens artikkel 33 om slik beskyttelse er så klar at til og med Mikalsen burde kunne forstå den. Stortinget har da også slått fast at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt. Det er reaksjonsformene som diskuteres.

Rett til samfunnsbeskyttelse

Et samfunn har rett til å beskytte seg selv og sine innbyggere mot farer som truer, og av den grunn blir det vedtatt lover, f.eks. mot promillekjøring. Dette er ikke «befolkningsforfølgelse», som Mikalsen kaller det, men en fornuftig grensesetting, som hindrer den enkeltes handlinger i å gå ut over andre. Slike lover har vi mange av. Individet har rett til å vurdere selv, men innenfor de grensene som samfunnet setter. Individene er ikke upåvirket av disse lovene. Norge har f.eks. lav forekomst av alkoholpåvirket kjøring i trafikken. Blant de unge har Norge også en av Europas laveste forekomster av narkotikabruk. Med tanke på de unges høye sårbarhet kan dette sees som en positiv virkning av den narkotikapolitikk vi har ført så langt, og hvor det forbudet som fortsatt skal bestå i Norge, har hatt en bidragende effekt.

Gå til innlegget

Er bruk av narkotika en menneskerett?

Publisert 8 måneder siden

Roar Mikalsen har i et nytt innlegg i Verdidebatt gått til angrep på undertegnede og Forbundet Mot Rusgifts holdning til forbudet mot bruk av narkotika. Spørsmålet er om forbudet kan forankres i menneskerettighetslovgivningen.

Er heroin årsaken til heroinavhengighet?

Han skal ha ros for at han henviser til flere gode artikler fra min side opp gjennom de siste to tiårene, men artikler som han dessverre misforstår. I en artikkel fra 2002 går jeg inn for å gi folk med rusproblemer mulighet til behandling istedenfor fengsel. I en artikkel fra 2008, den gang bare 20 prosent av alle opiatavhengige var inne i LAR, gikk jeg inn for å prioritere utbygging av LAR framfor forsøk med heroinutdeling. Men Mikalsen har rett i at jeg den gang, som nå, mente at heroin er årsaken til heroinavhengighet. Det er vel kanskje bare Mikalsen som er uenig med meg i det?

Stoffavhengiges ansvar

Mikalsen trekker fram at en av våre medarbeidere i en opphetet Facebook-debatt sammenlignet styrken i stoffavhengigheten med styrken i pedofiles seksuelle drift. Denne sammenligningen ble straks beklaget, noe Mikalsen unnlater å nevne. Men kjernen i den diskusjonen var: Skal stoffavhengige stå ansvarlige for sine handlinger? Hvis de kjører i narkotikapåvirket tilstand. Hvis de stjeler i butikker. Hvis de utøver vold. Hvis de selger narkotika til andre. Skal de da ikke betraktes som like ansvarlige som alle andre som begår de samme lovbruddene? Noe annet ville etter vårt syn innebære en dehumanisering og stakkarsliggjøring av stoffavhengige. Dette er en etisk dimensjon som vi føler ikke er tillagt sterk vekt i den aktuelle narkotikadebatten så langt. Narkotikaavhengig er ikke hevet over samfunnets lover bare fordi de er stoffavhengige.

Menneskerettigheter

Det er riktig at jeg ikke forstår så mye av Mikalsens analyser av menneskerettighetslovgivningen. Men i hele denne lovgivningen er narkotika ikke nevnt med et ord, bortsett fra i FNs barnekonvensjon, som feiret 30-årsjubileum i går, hvor det eksplisitt står at barn trenger beskyttelse mot narkotika. Det er jo ikke så merkelig, da barns hjerner og konstitusjon i enda høyere grad enn hos voksne er sårbare mot narkotikaens virkninger. Dette gjelder så vel cannabis, som sentralstimulantia og opioider. Dette behovet for beskyttelse burde være klart for alle. Og ordlyden i Barnekonvensjonens artikkel 33 om slik beskyttelse er så klar at til og med Mikalsen burde kunne forstå den. Stortinget har da også slått fast at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt. Det er reaksjonsformene som diskuteres.

Rett til samfunnsbeskyttelse

Et samfunn har rett til å beskytte seg selv og sine innbyggere mot farer som truer, og av den grunn blir det vedtatt lover, f.eks. mot promillekjøring. Dette er ikke «befolkningsforfølgelse», som Mikalsen kaller det, men en fornuftig grensesetting, som hindrer den enkeltes handlinger i å gå ut over andre. Slike lover har vi mange av. Individet har rett til å vurdere selv, men innenfor de grensene som samfunnet setter. Individene er ikke upåvirket av disse lovene. Norge har f.eks. lav forekomst av alkoholpåvirket kjøring i trafikken. Blant de unge har Norge også en av Europas laveste forekomster av narkotikabruk. Med tanke på de unges høye sårbarhet kan dette sees som en positiv virkning av den narkotikapolitikk vi har ført så langt, og hvor det forbudet som fortsatt skal bestå i Norge, har hatt en bidragende effekt.

Gå til innlegget

Roar Mikalsen og hans «AROD – Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk» har i dag strødd et innlegg i Vårt Land ut over sosiale medier, hvor han hevder at tilhengerne av en restriktiv narkotikapolitikk driver «befolkningsforfølgelse» fordi vi er for et fortsatt forbud mot narkotika. Da er det vel befolkningsforfølgelse at vi har forbud mot å kjøre med promille også da? Han henviser til menneskerettighetene, men vet kanskje ikke at det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er nevnt, er i FNs barnekonvensjon artikkel 33, og der står det at barn skal beskyttes mot ulovlig bruk, salg og produksjon av narkotika. Det henvises i Barnekonvensjonen også til FNs narkotikakonvensjoner som slår fast at bruk og innehav av narkotika til eget bruk skal klassifiserers som en kriminell handling. Barnekonvensjonen er også tatt inn i den norske menneskerettsloven av 1999.
I Norge har narkotika vært forbudt siden 1928. Forbudet er der fordi de narkotiske stoffene er skadelige. Men det finnes ingen «narkotikalov» i Norge, slik Mikalsen hevder. Mindre narkotikalovbrudd blir behandlet etter Legemiddelloven, som også omhandler alle andre medikamenter og dopingmidler. Bare grove narkotikalovbrudd blir behandlet etter Straffeloven. 
Norge er blant de landene i Europa som har lavest forbruk av narkotika blant ungdom, mye lavere enn i USA, som tydeligvis er Mikalsens ideal. Mike Adams, skribent for High Times og Cannabis Now, har en interessant sak på forbes.com nå der han sier rett ut at "marijuana legalization seems to be failing". De viktigste "fails" er at det svarte markedet fortsatt blomstrer, at skatteinntektene uteblir, og at arrestasjoner for cannabisforbrytelser har økt.
Bruk av narkotika skal fortsatt være forbudt i Norge, ifølge den nye rusreformen. Det har helseminister Bent Høie og flertallet på Stortinget slått fast. Vi har hatt suksess med forbudet så langt. La oss fortsette med det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1448 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1284 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
29 dager siden / 1278 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
1 dag siden / 762 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
5 dager siden / 739 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
24 dager siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere