Karl Olav Sandnes

Alder:
  RSS

Om Karl Olav

Følgere

Oppstandelsens mysterium

Publisert 6 måneder siden - 547 visninger

Hvordan vi forstår himmelfarten lar seg ikke skille fra Jesu oppstandelse.

Vårt Land har initiert en debatt om hvordan Jesu himmelfart, med vekt på den romlige fortellingskategori «for opp» kan forstås. Debatten har vist at hvordan vi forstår himmelfarten ikke lar seg skille fra Jesu oppstandelse. Det er dette siste jeg vil knytte noen kommentarer til.

Uklarheten. Det er ikke helt liketil å fange oppstandelsen i klare dogmatiske formuleringer, til tross for at troen på Jesu oppstandelse er fundamentet for den kristne tro i det hele. Dette skyldes ikke nødvendigvis vrang vilje, liberal holdning eller lignende. Det nye testamente (NT) taler på så ulike måter om Jesu oppstandelseskropp, at vi må regne denne uklarheten som en del av selve påskebudskapet.

Siden Lukas er alene om å fortelle om himmelfarten, har hans skrifter stått i sentrum for debatten i Vårt Land nylig. La meg derfor gjøre samme begrensning. Knapt noen i NT skriver så fysisk om Jesus etter oppstandelsen som Lukas. Kapitelet om Emmausvandrerne (Lukas 24) er sentralt her. Jesus viser disiplene sine hender og føtter, så de ikke skal tro at han er et spøkelse. De tar på ham, og han spiser mens de ser på.

Her er det fysiske, kontinuiteten med Jesus før oppstandelsen, veldig tydelig. Samtidig kommer og går Jesus på en måte som ikke svarer til hvordan menneskekropper fungerer. Plutselig dukker han opp mens de vandrer på veien, og like plutselig blir han usynlig for deres øyne. Disiplene blir redde når han brått står blant dem igjen.

Et senere tillegg. En interessant tekst i denne sammenhengen er det som ofte kalles den lengre slutten på Markusevangeliet (Mark 16,9-20) som ikke finnes i de eldste håndskrifter. Derfor regner de fleste bibelfortolkere med at dette er et senere tillegg; ja, så allmenn er denne oppfatningen at mange bibeloversettelser, deriblant NO2011, gjør oppmerksom på dette i en note. Vers 12 i denne lengre versjonen er en kortfattet versjon av Luk 24: «Senere viste han seg i en annen skikkelse for to av dem mens de gikk på veien og skulle ut på landet.» Uttrykk «i en annen skikkelse» fanger opp dobbeltheten i Lukas 24 på en treffende måte. Her er kroppsligheten, men likevel annerledes og uventet.

Det er dessuten to andre viktige forhold som må nevnes i denne forbindelse. Det første er at Jesus viser seg aldri for andre enn «sine egne», slik blant annet Apgj 10:40-41 gjør det klart. Jesus lot seg se, ikke allment, men for sine vitner. Antikkens kristendomskritikere, så som Kelsos og Porfyrios, unngår ikke å påpeke dette. Hvorfor viste han seg ikke for Pilatus eller for det Høye Råd? I tidlig kristen apologetikk blir dette et vanskelig tema.

Den tredje dagen. Det andre er et fascinerende faktum som det er all grunn til å tenke over. Ingen tekst i NT gir inntrykk av at noen bevitnet selve oppstandelsen. Da kvinnene kom til graven, var Jesus allerede borte. Strengt tatt lar påskefortellingene i NT oss i tvil om når Jesus stod opp. Vi sier gjerne med kirkelig tradisjon «den tredje dagen», men det er altså ikke uten videre slik, i hvert fall ikke i påskefortellingene. Det nærmeste vi kommer på selve hendelsen i NT er Matteus sin versjon (kap. 28). Her er steinen fortsatt på plass når kvinnene ankommer. De ser at steinen rulles vekk av en engel, men Jesus har også her allerede forlatt scenen. Det er først når Jesus viser seg for dem etterpå at han blir synlig, men da er hans synlighet og kroppslighet nettopp så tvetydig som også Lukas, den forfatter i NT som går lengst i å fremstille Jesu oppstandelseskropp fysisk, formidler.

Karl Olav Sandnes

Professor, Det teologiske Menighetsfakultet

Gå til innlegget

Slik frøet bærer skissen til et tre

Publisert over 1 år siden - 1164 visninger

Til tross for det analogiløse er det en kontinuitet mellom før og etter oppstandelsen. Jesus blir gjenkjent; ikke umiddelbart, men dog.

I Vårt Land har det i påsketiden vært viktige og gode innlegg om hvordan Jesu oppstandelse er å forstå. Her har vi fått anledning til å lære mye. Mitt samlede inntrykk er likevel at det er behov for å si noe mer enn det som er kommet frem så langt.

Analogiløs? Flere understreker betydningen av at Jesu oppstandelse er uten analogier, ikke bare fordi han vender tilbake til livet fra døden, men også fordi han står opp til et liv som hører til i Guds nyskapte verden. Det er ved hjelp av analogier vi orienterer oss i virkeligheten. Derfor kan ikke oppstandelsen forstås som en historisk hendelse på linje med andre erfaringer i denne virkeligheten. Dette illustreres med henvisning til måleinstrumenter eller fotoapparatet. Tanken er at om noe slikt – helt hypotetisk ­– hadde vært plassert i graven, ville ingen oppstandelse vært registrert, fordi den ligger utenfor det som kan måles eller avbildes.

Ja, dimensjonene i Jesu oppstandelse ville ikke noe foto fanget inn. Men mener man virkelig at intet skjedde? Vekten som noen av innleggene legger på det analogiløse drar i retning av å fjerne Jesu oppstandelse både fra historien og fra det kroppslige. Dypest sett er oppstandelsen uforståelig og uforklarlig. Den gripes kun i troen, og selv der bare på et foreløpig vis.

Det nye testamente gir imidlertid noen antydninger som vi kan ta vare på når vi snakker om oppstandelsen. La meg bruke Johannesevangeliet som eksempel. Midt i en fortelling som illustrerer det analogiløse ved oppstandelsen, nemlig ved at Jesus kommer gjennom stengte dører, fortelles det at Tomas tar på naglemerkene og kjenner på arret i Jesu side (Joh 20,24-29). Denne fortellingen er antagelig formulert med sikte på å tilbakevise gjengse argumenter mot oppstandelsen den gang. Argumenter og motargumenter gir struktur til fortellingen, og viser at forfatteren legger vinn på at troen på oppstandelsen har et grunnlag:

Argument: Graven var ikke tom. Tilbakevisning: Peter og “den elskede disippel” så at den var tom. Argument: Liket var røvet (gravrøveri). Tilbakevisning: Linklærne og hodetørkle var rullet pent sammen hver for seg. Slik forlater ikke røvere et åsted. Argument: Oppstandelsen er et rykte. Tilbakevisning: Maria og disiplene sier «vi har sett Herren» og Tomas har rørt ved hans sår.

På lignende vis forteller Luk 24,36-43 om at Jesus viser seg for disiplene, og lar dem se på hans hender og føtter. Han spiste mens de så på. Det er åpenbart et poeng her å la disiplene observere at Jesus spiser. Det gjør ikke en ånd, en metafor eller en mening.

Jesu oppstandelse har med kropp å gjøre. Mer teologisk uttrykt er skapertroen en forutsetning for å forstå det Gud gjør ved å reise Jesus opp fra de døde. I Romerbrevet 8 gjør Paulus skapelsens sukk og lengsel (død, smerte, forgjengelighet) til en bakgrunn for å forstå hva oppstandelseslivet (herlighet) handler om.

Ifølge Romerbrevet 4 er oppstandelsen skapelsens klimaks. Abrahams tro på Gud som «byr at det som ikke er, skal bli til» (v.17), når sin fullendelse i Jesu oppstandelse: Slik Gud handlet i Abrahams og Saras kropper som var ute av stand til å avle barn, er også kristen tro på lignende vis rettet til Han som reiste Jesus opp fra de døde (vv.23-25).

Dette betyr at det, til tross for det analogiløse, er en kontinuitet mellom før og etter oppstandelsen. Jesus blir gjenkjent; ikke umiddelbart, men dog. Denne dobbeltheten uttrykker Paulus med bildet av frøet og planten i 1 Kor 15. Planten som vokser opp er noe annet enn frøet, men det er en sammenheng og en kontinuitet.

Mer enn livsmot. En avgjørende side ved oppstandelsestroen i Det nye testamente er at den gir nytt lys over tilværelsen. Oppstandelsen gir perspektivet til alt i livet. Dette kan imidlertid betones på en måte som i sin konsekvens betyr at oppstandelsestroen bare angår de som lever. Når 1 Pet 1,3 («Lovet være Gud som ved Jesu Kristi oppstandelse har gjenfødt oss til et levende håp») er en integrert del av gravferdsliturgien vår, betyr det at troen på oppstandelsen også angår de døde, de som ikke lenger har behov for nytt lys over tilværelsen. 

Siden Paulus ikke nevner den tomme grav, hevdes det gjerne at oppstandelsen for ham kun er «erfaring», og ikke en fortelling om en tom grav. Det er imidlertid fullt mulig, ja ganske sannsynlig, at utsagnet «han stod opp den tredje dagen etter skriftene» (1 Kor 15,4), er en allusjon til tradisjonen om den tomme graven.

Fremhevelsen av «den tredje dagen» er neppe basert på Det gamle testamente alene; tekster derfra som taler om en tredje dag er i beste fall marginale. Derfor er det mer sannsynlig at «tredje dagen» i 1 Kor 15 (skrevet midt på 50-tallet) viser til påskefortellinger i analogi med at Paulus i 1 Kor 11,23 skriver på en måte som viser at han kjenner til pasjonsfortellingene: «I den natt da han ble forrådt …».

At oppstandelsen skaper erfaringer som øker livsmotet, er utvilsomt riktig, men ikke en tilstrekkelig forståelse av det mysterium som Det nye testamente beskriver som Jesu oppstandelse.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Rettsvern for annerledesbarn
14 minutter siden / 87 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi må gjøre det som virker!
19 minutter siden / 993 visninger
Vidar Gander Skrindo kommenterte på
Alt det vi kan få til
38 minutter siden / 1252 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Rettsvern for annerledesbarn
rundt 1 time siden / 87 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 10 timer siden / 1218 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Kamp mot Oslo kommunes usosiale boligpolitikk
rundt 10 timer siden / 292 visninger
Erlend Sundar kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 11 timer siden / 547 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 11 timer siden / 547 visninger
Les flere