Knut Sand Bakken

Alder: 0
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

En ikke-sak

Publisert nesten 8 år siden

Kirken må ikke bli en ikke-sak. Den fremtidige kirkestruktur bør engasjere langt flere enn politikere og kirkens indre kjerne

Etter grunnlovsendringen på forsommeren løses kirkens bånd gradvis fra staten. Det er langsiktiktige mål for Den norske kirke (dnk) er å bli en fri folkekirke. Prosessen bør gå over flere generasjoner. Og i denne prosessen er det viktig at dnk er en sak som angår flest mulig. Alle medlemmer, også de passive må sikres sine rettigheter. Rettigheter har blitt en vanlig måte å sikre kvaliteten på offentlige tjenester, som feks pasientrettighetsloven. Staten har hittil gjennom kirkeordningen bidratt til at de kirkelige tjenester er allemannseie. Slik e r det ikke sikkert det vil bli i fremtiden.

Et reelt demokrati som er målet for dnk, forutsetter en kultur av debatt og meningsdsdannelse som ikke kommer av seg selv. Kirkens fremtid må bli en sak. For det kan ta tid for den enkelte medlem og gjøre seg opp en mening om trossamfunnet dnk og dens virksomhet. Og det bør gå flere tiår før en ny kirkeordning er på plass og ersattet den gamle. Det skulle være unødvendig å nevne det- en fremtidig folkekirke må ikke bli en kirke for de spesielt interesserte. Derfor er det viktig at ikke bare politikere og aktive kirkemedlememr er opptatt av kirkens fremtid! For det er ikke sikkert den blir allemannseie slik vi opplevde etter 22. juli. For ikke alle i «kirken selv» er like opptatt å bevare den åpenhet og mangfold som finnes i kirken idag!

Gå til innlegget

Det stod på trykk i Vårt Land

Publisert nesten 8 år siden

Det som står i en avis som bør være sant. Derfor bør journalister bli flinkere til å sjekke sine kilder selv om det bare er minutter til avisen skal i trykken

En eldre journalist fortalte en gang at han som unge hadde vært en pågående journalist. Han var ikke alltid like flink til å sjekke kildene. Dette forandret seg med årene. Det han skrev skulle være sant. Som pensjonist traff han en mann han ikke kjente. Men denne kjente igjen journalisten og kunne fortelle at det 40 år tidligere hadde stått noe om ham i lokalavisen som ikke stemte. Det hadde såret den unge. Og han glemte det aldri selv om lokalavisen noen dager etter nyheten kom med et dementi.

Når en ansatt får et nyhets-tips, bør kilden sjekkes grundig. Og andre kilder bør også trekkes inn.

Så langt det er mulig, skal det som står i Vårt Land  være sant! Den unge journalisten den gang sjekket ikke sine kilder godt nok. Det gjør ikke alltid Vårt Lands journalister heller. Og det finnes fortsatt mennesker, særlig eldre, som tror at alt som står på trykk i Vårt Land er sant!

Gå til innlegget

Markedstilpasset kirke?

Publisert nesten 8 år siden

Har Den norske kirke blitt for markedstipasset? Er den redd for å gi noe kunden ikke vil ha? Det er ubehagelig å stille slike spørsmål i en folkekirke som skal ha plass til alle!

Kundegaranti er noe næringslivet operer med. Vi skal vite at vi har fått den varen vi har bestilt. Også i kirken opplever vi av og til at ”kunden” mener de har krav på garanti. Julaften skal være slik den alltid har vært. Pressen kan berette om fulle kirker julaften, selv om det blir færre hvert år. For det er fremdeles naturlig for nordmenn å gå i kirken julaften. 1.juledag som er den store høytidsdagen, er blitt ”dagen derpå.” Stadig flere opplever kirken som en bedrift som har noe å selge. Derfor er det viktig å markedsføre seg som en ”serviceminded” bedrift som strekker seg langt for å tilfredsstille brukerne, eller skal vi kalle dem kunder? Når julaften er over, er mange trette av julekonserter og gudstjenester. Det aksepterer på mange måter kirken. Langt på vei aksepterer den storsamfunnets juleshow. Julenatt og høytidsgudstjenesten 1. dag blir for de spesielt interesserte.

Likevel er den religiøse tilhørighet og aktivitet mer «seiglivet» enn statistikken over antall kirkebesøkende viser. For kirken er noe langt mer enn halvtomme kirker søndag formiddag. Særlig er barne- og ungdomsarbeidet bra i mange menigheter. Og det er jo kirkens fremtid.

Religionen vil fortsatt blomstre i Norge, men det er en tro uten tilhørighet. Den er som mange andre livsområder blitt privatisert og leves ikke ut i et fellesskap. For våre forfedre var nettopp det å komme sammen viktig. Det er det ikke for oss.

Mange nordmenn tenker ikke så mye på tro og den rette lære til daglig, men ønsker å opprettholde sitt medlemskap i Den norske kirke. Når noen spør meg om hvorfor han ikke melder meg ut av Den norske kirke vet han ikke helt hva han skal svare.

På mange måter kan kirken sammenlignes med en brannstasjon. Vi vet at den er der. Og den rykker ut når det er nødvendig, som den gjorde 22.juli. Det gir oss en viss trygghet at den er der når vi skulle trenge den. Den tar min sorg, min religiøsitet og mine lengsler på alvor.

Norske borgere er på mange måter myndiggjorte menneske som ikke finner i hva som helst. Men de er tradisjonsbundet og vil også fremtiden trenge en forankring. All uroen i det offentlige rom gjør noe med oss. Vi blir usikre og søker etter et fast holdepunkt, en forankring. Kirken kan også i fremtiden være er fast holdepunkt!

Kirken må aldri glemme menneskene den er satt til å tjene. Den skal strekke seg langt, men det er visse grenser. Jeg har for eksempel en gang blitt spurt å foreta en vielse i et soverom. Så kunne brudeparet kaste seg i sengen etter å ha svart ja.

Selvsagt skal kirken være nær sine medlemmer og yte service! Jeg tror kirken har noe å lære av næringslivet, i hvert fall den del som fremdeles er serviceinnstilt og setter brukeren i sentrum. Men helt markedstilpasset kan kirken aldri bli. Da opphører den å være kirke! Men kanskje skulle også kirken utarbeide en type serviceerklæring med kundegaranti, selv om vi sikkert bør kalle det noe annet. For den norske borger er kvalitetsbevisst og vet hva han vil ha.

Gå til innlegget

Så hvil deg borger

Publisert nesten 8 år siden

Mange av oss e rslitne. Vi har tatt jul på fforskudd, også i år. Det er derfor godt å slappe av når juleklokkene har ringt julen inn. Så hvol deg borger, men er det fortjent?

Når vi i forbindelse med høytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.

Det finnes ikke noe nytt under solen,” fastslo Forkynneren for 2300 år siden. Historien gjentar seg. Det opplever vi nå i desember. Det er mange som har problemer med å finne den religiøse siden i en travel desembermåned. En del hopper nok av forbrukerkarusellen da desember må være noe mer, men det er mange som aldri vil ha anledning til å stige på den og betrakter forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest fra sidelinjen. Handelstanden er litt skuffet over vår julehandel. Vi har blitt litt mer forsiktig! Ut i fra et folkehelseperspektiv er det sunt å redusere forbruket noe! .

Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på julen. Det er derfor viktig ikke gi noen fasitsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. For da blir vi fort moraliserende. Han som ble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk de utstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha mennesker trøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er det vi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamle problemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjent landskap med et åpent sinn.

Mange av oss setter det religiøse rom på gløtt nå i desember og minnes barndommens jul, tradisjonene og alle forventningene. Desember gir oss lov til å være religiøse. Og det er tillatt å snakke om Gud. Ikke den fjerne og strenge, men den nære og kjærlige, Han som kom til oss som et hjelpeløst barn. Han som ble født i en stall og vil dele våre kår.Vi kunne sunget "Ære være Gud i det laveste." For det er i det svake og hjelpeløse, hos mennesker som sliter at Gud kommer.

Det er noe eget med barnet. Når vi har et nyfødt barn i våre armer, skjer det noe med oss. Det er som om isen smelter og vi får kontakt med noe av det dypeste i oss selv. Det er noe av det samme som skjer med mange av oss når vi synger barndommens julesanger og hører juleevangeliet slik Lukas forteller det.

Troen er som mange andre livsområder blitt privatisert! Stadig flere mennesker klarer seg tilsynelatende bra uten kirken, også i desember. Derfor trenger vi en kirke som ikke diskriminerer alle som tenker annerledes. «Et barn er født i Betlehem.» Men det fødes barn i mange hjem.” Likevel er det noe spesielt med barnet fra Betlehem. Russere ønsker hverandre god jul med hilsenen ”Til lykke med fødselen.” Dette er en hilsen som går rett inn i julens budskap der barnet er i sentrum.

Gå til innlegget

Christ-mas med øl og dram

Publisert nesten 8 år siden

Når klokkene ringer julen inn, er vi mette og trette. Mange av oss har tatt julen på forskud og bruker den siste uken i desember til å hvile ut og samle krefter etter en slitsom advent

Du merker det overalt. Høytiden nærmer seg. Og handelstanden som er helt avhengig av desemberomsetningen er vel litt skuffet over julehandelen.  

Mange er nå på jakt etter julegaver til sine kjære som ikke ønsker seg noe for de har alt, men det er også alt de har. Nytt av året er invitasjon til eksklusiv førjulsshopping for de utvalgte.Og personlig kunderådgiver. Så fortvil ikke.. Det er en virkelig barmhjertighets tjeneste for stressede menn som er på jakt etter en passende gave! Så det er ingen grunn til å fortvile. Vi blir også i år oppfordret til å handle med stil hva nå det måtte bety?.

Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noen fasitsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord. Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fort moraliserende. Og dårlig samvittighet er noe vi nordmenn har nok av ellers i året. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er det dårlig samvittighet. Barnet står sentralt i julehøytiden. Han som ble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk de utstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha mennesker trøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er det vi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamle problemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjent landskap med et åpent sinn.

Det er for tiden mange aktører på det religiøse marked. Og folk tror i øst og vest. Skal Den norske kirke fortsatt være en åpen og lyttende folkekirke må den forsøke å bli mindre saksorientert. Hvor har det blitt av undringen og tilbedelsen ? En kirke som har svar på alt, også spørsmål som ikke folk er opptatt av og derfor lar være å stille, kan ikke vente å fange opp den åndelige og religiøse lengselen som i dag finnes i samfunnet og som kommer til synlig uttrykk i desember.

Troen er som mange andre livsområder blitt privatisert også i nord! Stadig flere mennesker klarer seg tilsynelatende bra uten kirken. Men vil kirken på sikt klare seg uten mennesker? Vi trenger en kirke som ikke diskriminerer, men inkluderer alle søkende. Nettopp derfor er det så viktig at kirken møter menneskers religiøse lengsel med åpenhet nå i desember og ikke fordømmer alle dem som deltar i forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest. Vi må ha en grunn til å gå i kirken. Både konserter og gudstjenester julaften fyller kirkene til trengsel! Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor.

Skarpskodde teologer og forkynnere skal ikke få ta undringen og dragningen mot det mystiske fra oss. I det norske folk har det i de seneste år foregått en vending mot filosofiske spørsmål, følelser, verdier, mot det mystiske, mot det religiøse. Dette kommer tydelig til uttrykk nå i førjulsfestene.

En beretning fra Det nye testamente, en fantasiskapende legende er fortellingen om de hellige tre konger. Den har noe mystisk og hemmelighetsfullt over seg og appellerer til vår åndelige lengsel. Historien er nærmest blitt barnelærdom i Norge og har blitt fortalt og gjenfortalt. I denne prosessen har den blitt oppdatert og fått nye farger. Middelalderversjonen møter vi hos Grundtvig når vi synger ”Av Saba kom de konger tre…” Det er ikke dekning for dette i beretningen hos Matteus. I teksten står det heller ikke om hvor de kom fra, heller ikke at de var konger. Men Grundtvig har ikke diktet dette selv. Han har nok hentet dette stoffet fra den gamle kirkelige fortellertradisjon som har et eventyrpreg over seg. Smeltet sammen med juleevangeliet hos Lukas har fortellingen blitt en sentral del av julebudskapet for mange nordmenn. Barnet og stjernen har de felles. Stjernen ledet dem til barnet. I en tid med stor interesse for stjernetyding og horoskoper har dette blitt en sentral del av det religiøse marked. For nyreligiøsiteten har blitt god forretning. Det arrangeres alternative messer og nye butikker som selger alt fra urter til bøker om østens mystikk åpnes.

Skal folkekirken gjøre døren høy og porten vid, bør den ta Ola Nordmanns religiøse desembersøken på alvor. Den har mye å lære av folkereligiøsiteten som spiller på et stort register av tanker og følelser. Vi ikke bærer med oss gull, røkelse og myrra som de tre kongene fra Østerland, men i likhet med dem er vi sannhetssøkende og bærer med oss en lengsel. Vi er på leting og søker også på det religiøse marked etter en dypere innsikt. Advent og julehøytiden åpner opp.

Den norske kirke har til en viss grad evnen til å tilpasse seg tiden vi lever i selv om konkurransen på den religiøse areana er stor. Nesten 1,5 millioner nordmenn vil etter all sannsynlighet gå i kirken i desember, men det blir færre for hvert år selv om nedgangen ikke er så stor. Men konsertene med lokale korps og kor er stadig like populære. Hvis adventskonsertene hadde blitt droppet, hadde vi protestert! Og julaften har mange kirker flere gudstjenester! Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor og vise at julebudskapet gir oss tilbake troen på livet.

Vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. De gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet! Kirken har aldri helt klart å kristne midtvintersblotet, sier enkelte og viser til hvor mye vi bruker mye på mat og drikke. Eller for å si det med Rudolf Nilsen:

«Og ribbe og surkål og øl og dram
man åt og drakk for å ære ham
som fødtes i armod og døde i skam.»

Når klokkene ringer julen inn i bygd og by, er vi trette og mette. Hvis vi har krefter igjen etter hektiske desmberdager, kan vi som russerne ønske hverandre god jul med hilsenen ”Til lykke med fødselen.” For dette er en hilsen som går rett inn i julens budskap!.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere