Knut Sand Bakken

Alder: 0
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

Mer enn en politisk kirke!

Publisert nesten 2 år siden

Hvor mye skal kirken engasjere seg politisk? Dette er et spørsmål som stadig dukker opp.

En levende folkekirke må selvsagt kunne forarge. Hvis den ikke gjør det, må noe vare galt. Nå slår ikke alle innspill fra biskoper like godt an, men det er viktig at de er premissleverandører i samfunnsdebatten. I denne sammenheng kan vi huske på at tømmermannsønnen til stadighet provoserte eliten!

 

Kirkens kall vil alltid være er å forkynne Guds vilje. Hvis den av ulike grunner ikke gjør det, opphører den å være en sann kirke. De fleste klarer seg tilsynelatende bra uten folkekirken. Kirkelige byråkrater legger planer for fremtidens kirke. Den må møte folket der de er! Men kanskje glemmer de det viktigste? Kirken skal gjøre det den alltid har gjort, også i krisetider. Forkynne ordet og forvalte sakramentene (døpe og dele ut Jesu legeme og blod) Babysang, konserter, møter og eldretreff er viktig i en menighet. Men hvis det ikke er prester til å forkynne, døpe og dele ut nattverden blir kirken kun et treffsted, et aktivitetssenter med mangfold! For det er ordet og sakramentene som konstituerer kirken.

 


Vår kulturarv har mange røtter. I et samfunn hvor alt er blitt så komplisert og hvor vi lever i en virkeligheten som ikke kan deles i svart eller hvitt, tror vi ikke på de enkle løsninger selv om det er kirkens ledere som kommer med dem. Det er likevel viktig at de uttaler seg! Men må vi aldri glemme hva som er kirkens primære oppgave!

 

 

Gå til innlegget

Christ-mas, snart over

Publisert nesten 2 år siden

Når kirkeklokkene kimer julen inn søndag, er alt christ-mas over for denne gang! Mange er utslitte etter alt maset med x-antall julebord. Også i år har vi tatt julen på forskudd! Advent har på mange måter blitt selve julefeiringen. Og det har blitt mye mas og lite tid til å tenke på et barn som engang ble født i Betlehem.

Det er mange iår som ikke har klart ikke å følge med i alt desembermaset. Julemåneden er i sannhet ikke er noe for amatører. Mang engasjerer seg i «juleuvesenet.» For det er særlig i desember kontrastene blir synlige. Julemåneden ikke er noe for amatører. Og en del hopper av forbrukerkarusellen da desember må være noe mer. Men det er mange som aldri vil ha anledning til å stige på karusellen og betrakter det hele som tilskuere.

Det må gjentas til kjedsommeliget at kriste ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noen fasitsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord. Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fort moraliserende. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er det dårlig samvittighet eller?

De som har krefter igjen etter en anstrengende advent til gudstjeneste julaften vil få høre juleevangeliet slik vi finner det hos Lukas. Han som ble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk de utstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha mennesker trøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Dette er mer enn tomme ord. Om vi sliter eller lykkes, om vi gleder oss til julefeiringen eller ser frem til hverdagene på nyåret, så kommer julen med sitt budskap om forsoning og frigjøring.

La jul være jul! Vi legger forskjellig innhold i feiringen. Det er mange alternativer! I vårt flerkulturelle samfunn feires julen på ulike måter. Det finnes ikke noe fasitsvar når det blir stilt spørsmål om hvordan høytiden skal feires!

Likevel- desember rører ved noe av det dypeste i oss. Vi jakter på den rette julestemning og får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører hos oss. Og denne delen av livet er noe vi sjelden snakker med andre om, selv om det i de senere årene for enkelte kjendiser har blitt nærmest obligatorisk å fortelle om den religiøse dimensjon i livet i adventskonserter! Desember gir oss lov til å være religiøse. Nettopp derfor er det så viktig at kirken møter menneskers religiøse lengsel med åpenhet.

I Russland ønsker de hverandre god jul med hilsenen ” Til lykke med fødselen.” Dette er en hilsen som går rett inn i julens budskap hvor barnet er i sentrum. Når jeg møter det ubeskyttede, nyfødte barnet, er det noe som skjer med meg. Barnet smelter mitt harde, tilfrosne hjerte. Jeg åpner opp stengte rom i mitt hus og viser sider jeg ikke visste at jeg hadde. I den russiske hilsen vises det til et spesielt barn, barnet fra Betlehem. For russerne vil gjennom sin hilsen få frem at den som tror på dette barnet har en fremtid, hvordan enn livet vil bli. Så en riktig god jul og til lykke med fødselen!

 

Gå til innlegget

advent med dårlig samvittighet?

Publisert nesten 2 år siden

Det er særlig i desember kontrastene blir synlige. Det merker vi tydelig i adventstiden.

 

 

For mange strekker ikke pengene til i desember. Julemåneden ikke er noe for amatører.

 


Men desember er noe mer. Borgerne setter det religiøse rom på gløtt og minnes barndommens jul, minnene, tradisjonen og alle forventningene. Desember gir oss lov til å være religiøse. Og det er tillatt å snakke om Gud. Ikke den fjerne og strenge, men den nære og kjærlige, Han som kom til oss som et hjelpeløst barn. Han som ble født i en stall, vil dele våre kår. Gud viser sin solidaritet ved å bli menneske.

 


Det er noe eget med barnet. Når vi har et nyfødt barn i våre armer, skjer det noe med oss. Det er som om isen smelter og vi får kontakt med noe av det dypeste i oss selv. Det er noe av det samme som skjer med mange av oss når vi synger barndommens julesanger og hører juleevangeliet slik Lukas forteller det.

 


Jeg tror det er viktig å gi plass til både anger og sorg, jubel og glede nå i desember. Vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Det kan av og til virke truende. Men det er viktig at vi våger å leve livet i et bredt spekter i hele dets mangfold. De gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet!

 

Det skal i sannhet oppfinnsomhet til å finne en passende julegave for oss som har det aller meste. Derfor falt jeg for annonsen om at klokken med diamanter blir aldri feil. Vi blir oppfordret til å handle med stil.

 


For mange strekker ikke pengene til. De klarer ikke å følge med. Julemåneden er i sannhet ikke er noe for amatører. Flere organisasjoner og enkeltpersoner engasjerer seg i «juleuvesenet.» Det er særlig i desember kontrastene blir synlige. Det merker vi tydelig. For mange strekker ikke pengene til. Julemåneden ikke er noe for amatører. Og en del hopper nok av forbrukerkarusellen pga «juleuvesenet» da desember må være noe mer. Men det er mange som aldri vil ha anledning til å stige på karusellen og betrakter det hele som tilskuere. Ut i fra et folkehelseperspektiv vil det være sunt å redusere forbruket noe!

 


Desember er likevel noe mer enn dansen rundt gullkalven. Folk betaler gjerne et par hundre kroner for å gå på advents- og julekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre om Josef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og med de gamle, kjære julesangene. For desember gjør noe med oss. Vi minnes barndommens jul, tradisjonene og alle forventningene.

 


Og når vi i forbindelse med høytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen. Og den dårlig samvittighet mange opplever med fulle bæreposer på senteret, bør de får uten kirkens medvirkning. For det er ikke kirkens oppgave å gi folk dårlig samvittighet, heller ikke i desember!

Gå til innlegget

omvendt til verden

Publisert rundt 3 år siden

kanskje er tiden inne for en sterkere omvendelsesforkynnelse. Omvend deg til verden

Omvendelse er og skal stå sentralt i vår kirke. Og det handler i vår tradisjon ofte om å omvende seg fra verden, fra denne jammerdalen. Jeg tror det er viktig å omvende seg, ikke fra verden, men til verden. Og er vi omvendt til verden da er han midt i blant oss. Å være samlet i hans navn er å være opptatt av fellesskapet, våge å stille spørsmål, tenke høyt, ja risikere noe:

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.

Å gråte er å bli oppfattet som svak.

Å komme en annen i møte e rå risikere å bli involvert.

Å vise følelser er å risikere å vise sott egentlige jeg.

Å gi uttrykk for sine drømmer er å risikere å tape ansikt

Å vise omsorg er å risikere å ikke få noe igjen.

Å leve er å risikere å dø.

Å håper er å risikere fortvilelse.

 


Når du risikerer - utsetter du deg for farer

Men den største faren i livet er å ikke risikere.

Den som ikke risikerer å gjøre noen ting,

Har ingenting, er ingenting.

Du kan kanskje unngå lidelse og sorg-

Men du kan ikke forandre deg,

føle, vokse, elske-leve

den som ikke risikerer, er lenket til sine holdninger.

Den som ikke risikerer, har forspilt friheten

Og blir en slave.

 


Vi er fri - fri til å leve. Det kan nesten stå som en overskrift over alt Jesus sa og gjorde – det handler om å leve! Et godt liv . Han som er sann gud og sant menneske viser oss at det jordiske og det evige er én og samme sak! Det er det jordiske vi vet noe om. Det er dét livet Gud har kalt oss til å gjøre noe ut av. Og det er dét livet Jesus har satt oss fri til å leve! Et liv med spenninger.

For mange er det vanskelig å leve i fellesskapet.

Det har vært så trangt.

Mange har opplevd å møte harde hjerter i kirken.

 


Kanskje det aller hardeste er å møte kulden fra et kirkelig fellesskap som kun har plass for dem som får det til, de vellykkete.

Et fellesskap der det er de med alle papirer i orden som regjerer. Det er hardt for den som ikke fikk det til, å møte en vegg av vellykkethet.

 


Derfor trenger vi å komme ut av det som er så trangt.

Derfor trenger vi i kirken å si noe hva det kristne fellesskapet er.

Og hva fellesskapet ikke er.

 


Det heter menighet.
Ikke ENIGhet.
Eller MENINGhet.


Fellesskapet skapes ikke av enighet eller sterke felles meninger. Det skapes av Han som ikke overlater oss til oss selv! Vi har en som er med oss - og vi har -håper jeg- en kirke lokalt med et felleskap som tolerer mangfold og spenninger.

 

 

 

Gå til innlegget

Grådighet – en ny dyd?

Publisert rundt 4 år siden

Som den minste av de sju dødssynder, er den i dag nærmest blitt et livsideal.

Holdningen til grådighet har endret seg markant. Som den minste av de sju dødssynder er den i dag nærmest blitt et livsideal. Det som i middelalderen var en last, ja en dødssynd, har nå nærmest blitt en dyd. For grådighet og griskhet har liksom noe med moderne ideer og tenkemåte å gjøre. Det er et interessant eksperiment å forestille seg at en middel­alderlig munk steg opp av sin grav og ble konfrontert med det moderne menneske.

For mye er unektelig blitt forandret siden middelalderen. Munken ville sikkert bli overrasket over at det som for ham var en last for oss er en dyd. For det handler jo om viljestyrke, mot og kreativitet, evnen til å skape noe nytt og se resultater. Og resultater er som kjent det som kan måles i kroner.

Jeg tror vi gremmes fordi griskhet og grådighet er en hån mot de gamle idealer, en høyere verdighet om du vil. Når vi reagerer som vi gjør er det fordi de sju dødssynder på en eller annen måte er levende i oss. De representerer en dyp viten om menneskelivet, dets fristelser og konse­kvenser. Og selv om syndbegrepet er fremmed for den moderne nordmann, så ligger det fortsatt noe i vår bevissthet om dette.

For alt dreier seg om meg og mitt. Grådighet forekommer når vi behandler naturen som om den kun er til for å bli utnyttet av oss. Dette nyttesynspunktet er ikke bare korttenkt. Det er også hovmodig. Det er ikke vanskelig å se at den tid vi lever i er preget av grådighet og hovmod. Vi måler alt ut fra vår tid og er lite opptatt av neste generasjoner. Vi er griske og får aldri nok.

Overalt i dagens samfunn trer nyttesynspunktet frem, vel å merke ens egen nytte. Psykologien støpes om slik at mennesket betraktes som et vesen som bestandig søker å oppfylle sine egne behov. Griskhet – og grådighetsbegrepet utvides til å bli til lyst. Men strukturen er den samme, det er menneskets egne lyster, tilbøyeligheter eller behov som må bli oppfylt. Alt blir bestemt ut fra egne behov. For behov har erstattet følelser!

Og vi blir stadig mer likegyldige. Vi bryr oss ikke om andre. Hvorfor bry seg om dem? Det gjør jo fellesskapet! I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen seire. Men hvis de offentlige tjenester styrkes fordi vi ikke bryr oss og tar ansvar, er det fare på ferde for kongeriket.

Det er direkte forkastelig og vitner om dårlig moral at de offentlige tjenester vokser og vokser fordi vi som borgere bare krever mer uten selv å yte noe for fellesskapet. Det er derfor en evig utfordring å balansere mellom en sterk, offentlig sektor på den ene siden og individets frihet og selvrealisering på den andre siden. Vi må være ærlige nok og innrømme at balansen mellom det personlige ansvar og fellesskapet/ det offentlige ikke fungerer godt nok i det norske samfunn i dag.

Vi må ta oss sammen så vi ikke blir helt likegyldige. Og vi skal passe på at grådigheten, som er en meget energisk arbeidshest, ikke løper helt av med oss. Vi er ikke bare brukere, men også borgere. Det er kun brukere som har ansvar for helheten. Det er en vesentlig forskjell på Cubus, Rema og kommunen.

For i kommunen er vi felles om en rekke ting i et levende fellesskap. Og i dette fellesskapet må det være bruk for oss alle, også for oss som ikke ser på grådigheten som en dyd, men setter fellesskapet høyest! Det må være plass til alle. For fellesskapet trenger oss!

Først publisert i Vårt Land 6.10.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere