Knut Sand Bakken

Alder: 0
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

Bli listekandidat til nytt menighetsråd

Publisert 8 måneder siden

Dere som leser dette vet at det er valg til menighetsråd og bispedømmeråd i september. Valget kommer helt i skyggen av kommune- og fylkestingsvalget. For de aller fleste valgbare kirkemedlemmer er ikke opptatt av kirkens styre. Valget er for mange nærmest en ikke-sak.


Kirkemøteter nettopp avsluttet. De aller fleste medlemmer vet ikke en gang at det har vært. Det må gjentas til stadighet så vi ikke glemmer det. Kirken på lokalplan er langt viktigere enn kirken sentralt. Men den lokale menighet er også ofte fjern fra vår hverdag. Den er for de mest aktive, kirkens "a-medlemmer".   De nære ting som utbygging av barnehager, barn og unges oppvekstvilkår og en trygg alderdom regnes ikke som menighetsarbeid. Derfor er det ikke spennende nok å sitte menighetsrådet. Det må tenkes nytt og utradisjonelt om rådenes arbeid, og soknepresten må akseptere at det er medlemmer som har et annet teologisk grunnsyn enn henne. Det må være naturlig at lokalmenighetene engasjerer seg i lokalt.  Menighetsrådene må stå fritt i sitt arbeid. Og de bør ha ulik profil. For det er viktig å lytte til medlemmene lokalt. Alle menigheter behøver ikke å gjøre alt på samme måte. Men de må ha  tapt sitt hjerte til evangeliet. Har de det, vil menighetslivet være preget av mangfold og engasjere ikke bare enkelte medlemmer, men nesten  hele lokalmiljøet. 

Tiden er overmoden for en kirke med nærhet til grasrota og det som rører seg i befolkningen. Det er mange som ikke er særlig aktive i kirken,som ønsker å fornye kirken. Det har de anledning til ved dette valget. Og kanskje burde du som regner deg som et  "b-medlem" si ja til å stille som listekandidat til menighetsrådet? For mange steder sliter de med å få fylt listen. Noen kunne kanskje tenke seg det, men føler seg ikke fromme nok. Men stiller du, kan være med å bestemme hva slags kirke du ønsker, en menighet for de spesielt interesserte eller en som er åpen for alle og er opptatt av å tenke nytt!

Gå til innlegget

Forkynnelse- synd og dom

Publisert 9 måneder siden

Kan vi forkynne slik vi gjorde for 20-30 år siden. Tidene forandrer seg, men det gjør ikke alltid forkynnelsen. Er der fordi vi ikke våger?

De ter mange «stammespråk» i samfunnet. Politikerne har sitt, Rema-ansatte  sitt. Og vi som er vokst opp lekmannsforkynnelse er fortrolig med «kanaans språk.» 


Når en predikant utelater begrep som synd, frelse, dom og fortapelse i forkynnelsen, behøver det ikke bety at det bibelske stoffet er utvannet. Det er utfordrende å fjerne seg fra «kanaans språk» og finne et språk som er mer tilpasset mennesker som lever i dag. Barn har ikke kristendomsundervisning som vi gamle hadde. Og forkynnelsen med de sentrale kristne begrep virker fjern og uaktuell for storedeler av befolkningen.  Og Guds klare ord er langt fra klart!


Jeg leser mine prekener fra 1970-tallet. Prekene bærer preg av at tilhørerne visste hva det dreidde seg om. Kanskje hadde de mistetbarnetroen, men de hadde kunnskap om den kristne tro. Men tidene har forandret seg.Spørsmålet er om jeg som predikant har fått det med meg? Kan jeg f.eks holde en preken idag som jeg holdt for 40 år siden?  Noen vilsi det er mulig. Jeg er usikker. Vi eldre har mye å lære av de unge som kommer ut fra teologiske lærestedet. 

Jeg hørte for en tid tilbake en andakt som var helt fri fra kjente kristne begrep og dogmer. Mange vil sikkert si at andakten ikke var «kristen og oppbyggelig nok.» Når ikke  ord som synd, dom, omvendelse og frelse forekommer må vel noe være galt? Om ikke alle begrepene blir nevnt, bør i hvertfall synd og frelse stå sentralt? Men det er etter mitt syn fullt mulig uten at ordene blir nevnt direkte? Det tror jeg dagens predikanter trenger å lære! Men det er ingen lett oppgave å komme bak de gamle ordene og finne nye som de fleste forstår. 


Mange av oss våger ikke å preke på en ny og utradisjonell måte selv omde fleste tilhørerne ikke har den samme bibelske kunnskapen som for 20-30 år siden. Kanskje skulle vi forsøke?

Gå til innlegget

Tron-mer enn er privatsak!

Publisert 10 måneder siden

Med individualismen har stadig mer blitt enprivatsak, også vår tro. Den har ingen andre noe med.



Hvorfor gå i kirke eller til gudstjeneste når jegkan sitte hjemme og dyrke min private tro? Denne tendensen medprivatreligion faller inn i dagens tenkning og individualisme hvortrenden er at vi skal klare oss selv. «Jeg skal ikke prekes til. Jegkan tenke selv,» sa en yngre mann. Mange tenker som han. Ogbesøkstallet i kirker og bedehus fra Nordkapp til Lindesnes har iflere år vist en negativ trend!  

Jeg opplever tidens individualisme som envillfarelse. Fellesskapet har stor betydning. Og kirkens fellesskap.Det er problematisk at man på forhånd avskriver de muligheter somgjemmer seg i kirkens fellesskap som bygger på flere hundre årstradisjoner. I kirken lever et historisk gods og alle de bilder somer overlevert oss fra tidligere generasjoner. Den som våger seg ikirken har mulighet for å komme ut av den individualistisketenkingen. 

Men hvorfor skal vi klumpe oss sammen med dem somtenker akkurat som oss? Svaret er enkelt. Det er da mer fruktbart åvære i et fellesskap med mangfold? Det er nettopp dette fellesskapetsom bør prege en norsk folkekirkemenighet, noe som dessverre ikkealltid er tilfelle. Derfor holder mange med borte!

Det er ønskelig at de lokale menighetene praktisererdet folkekirkelige i folkekirken. Det betyr å være kirke forfolkets skyld, på folks premisser og med det folkelige behov somdrivkraft. Kirken skal være der for folks skyld. Tenk påbegravelsene. De blir holdt for folks skyld, på folks premisser ogmed det folkelige behov som drivkraft. Og alle slags mennesker kommeri begravelser i folkekirken!

Nå vet jeg utmerket godt at mange «personligekristne»  vil hevde at folkekirken ikke er en ordentlig kirke. Mendet må da være fullt mulig å leve med uenighet i et kirkesamfunnsom Den norske kirke? Mange medlemmer leser de hellige skrifter somannen oppbyggelig litteratur og mener Kristus og kjærligheten er detsentrale i det bibelske budskapet. Men like fullt lar det seg ikkeskjule at uenigheten i sak og ulikt bibelsyn kan gå svært dypt hosoppriktige kristne. 

I dagens debatt om kirkens identitet kan det værerelevant å stille spørsmål om i hvor stor grad den kristne tro måbygge på et bestemt bibelsyn? Det vil dessverre alltid være noensom ikke makter å leve med spenninger og uenighet og ikke er i standtil å respektere sine medkristne med et annet bibelsyn. 

Mange er pga de ulike bibelsynene bekymret forsamholdet i folkekirken og et levende fellesskap. Det splitter merenn en bispeutnevnelse! For det vil alltid være enkelte som ikkemakter å leve med spenninger og uenighet og ikke er i stand til årespektere sine medkristne. Når flere truer med å stå utenforfellesskapet i Den norske kirke, er det selvsagt beklagelig. Mengjennom hele kirkens historie har det vært splittelser. Det kanselvsagt også skje i Den norske kirke !

Mitt håp er at det fortsatt skal finnes fellesskaphvor troen kan leves ut, hvor vi kan ha en samtale om tro og hvordanden kan tolkes i dag i vår hverdag, et fellesskap der vi søkeretter mening, trøst og håp, både i medvind og motvind. Men skal vifå slike fellesskap i folkekirken, må flere innse at troen ikke eren privatsak!

Gå til innlegget

Til lykke med fødselen

Publisert 11 måneder siden

Mange russere ønsker hverandre god jul med hilsenen «Til lykke med fødselen».

Når vi i forbindelse medhøytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.  

I vårt flerkulturelle Norge må vi la jul være jul og feire den slik vi selv ønsker. For det er  ikke mulig å gi noe godt svar på hva som er den riktige måten å feire jul på.  

Åpner opp

Men selv om desember er full av motsetninger, åpner advent og julehøytiden opp. For desember rører ved noe av det dypeste i oss og lar oss på mange måter la jul være jul. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året liggergjemt bak låste dører. 

Det er viktig å gi plass til alt desember rommer, glede og forventning, jubel og glede, men også anger og sorg.  For vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Men de gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet vi må leve med, også i årets siste måned! 

Utfordring

Jeg møter stadig mennesker som opplever at folkekirken er fjern. Den angår ikke deres liv.  Over 500 000  går i kirken i julaften. Det må være en stor utfordring for prestene å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor.  De må snakke et språk folk forstår. Det gjør de ikke alltid, heller ikke i jula.

Predikantene bør legge legge mindre vekt på læren. De må åpne mer opp for undring og tilbedelse, ja de må  gi oss lov til å være desemberreligiøse! 

 Og fordi Gud ble menneske og kommer til oss som et hjelpeløst barn, kan vi midt i vår verdslighet si som russerne «Tillykke med fødselen!» 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
16 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere