Knut Sand Bakken

Alder: 0
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

Hele alfabetet

Publisert over 8 år siden

Vi må lære å lve med hele alfabetet. Alt for ofte stopper vi opp og mister derved viktige sider av livet

Hele alfabetet

v/Knut S. Bakken, seniorprest på Høvik

 

Påsken rommer alt av livets spenninger og mangfold. Det er en vesentlig forskjell på faste og påske, hverdag og fest.  Det er dager som er annerledes selv om vi i mindre grad merker det med åpne butikker, kino og restauranter skjærtorsdag og langfredag.  Hvis alle dagene blir like, har vi mistet noe vesentlig selv om vi ikke kaller oss kristne. For tradisjoner knyttet til faste og påske har sin betydning. Og livet blir fattigere hvis vi helt glemmer fastemotivene. For etter fasten kommer festen!

 

Å være menneske betyr å leve hele alfabetet. Mellom a og å, eller alfa og omega, den førte og den siste som vi leser om i Åpenbaringsboken, rommer alt av livets spenninger og mangfold. Bokstavene er noe mer enn ord. De er også følelser og drømmer. Og bønner og håp. 

 

Palmesøndag med Jesu inntog i Jerusalem, palmegrener og hyllingsrop.

Skjærtorsdag med innstiftelsen av nattverden, fellesskapsmåltidet og sviket.

Langfredag, en dyster dag med korsfestelse og død.

Påskemorgen med oppstandelse og liv

 

Å være menneske betyr å leve hele alfabetet. Mellom a og å, eller alfa og omega, den førte og den siste som vi leser om i Åpenbaringsboken, rommer alt av livets spenninger og mangfold. Bokstavene er noe mer enn ord. De er også følelser og drømmer. Og bønner og håp. 

 

Vi burde sette av tid til å reflektere over død og liv. Livet blir fattigere hvis vi ikke gir plass til både sorg og gleder, langfredager og påskemorgener. Derfor må vi bli flinkere til å leve ut livet fra a til å gi plass til både langfredager og påskemorgener. For motsetningene, spenningene, alle livets deler hører med hvis vi ønsker å gjøre livet innholdsrikt og meningsfylt.

 

 

Gå til innlegget

En usynlig kirke kirke med en kanal?

Publisert over 8 år siden

Folks tillit til kirken sentalt kunne ifølge en nylig undersøkelse vært bedre. Det er nylig avholdte kirkemøte som bl.a. har vedtatt en ny gudstjeneste- og dåpsliturgi. Dette er positivt, men det er ikke sikkert folk kommer i kirken av den grunn.

 

Det gjentas, nesten til det kjedsommelige fra kirkens side at søndag er kirkedag. Høymessen er alfa og omega. Den er selve bærebjelken i kirkens liv. Men den gudstjenestefeirende menighet har fått konkurranse. Søndag er også TV-sportens dag, turdagen, familiens dag, dagen for kino og restaurantbesøk. Og snart blir det sikkert også den store handledagen med åpne supermarkeder. Nei, søndagen er ikke hva den har vært. For i gamle dager måtte nordmenn ha en god grunn for ikke å gå i kirken søndag.

 

Det er fullt mulig å tenke seg en kristen tro uten tilhørighet og fellesskap. Tiden overmoden for å tenke nytt og utradisjonelt om det å være kirke. Da må den sentrale kirke være synligere. Vi merker ikke lenger mye til kirkens nærvær som premissleverandør i samfunnsdebatten. Den har selv mye av skylden for sitt fravær i media og er på mange måter marginalisert og lever sitt eget liv, opptatt av seg og sitt. Det blir ikke endret over natten- ikke en gang med en ny kirkeordning.

NRK har måtte omstille seg fra å være en statskanal med monopol til å bli en mediebedrift på markedets betingelser, selv om den har store økonomiske fordeler gjennom lisensen.

Folkekirken må som NRK møte mennesker på flere kanaler. I en tid hvor mennesker er underveis og søker identitet og tro, er det viktig at kirken kan hjelpe mennesker til å finne svar på de spørsmål de stiller. Da må den ha kanaler i tillegg til søndag formiddag.

Det er nødvendig å åpne opp for en større mangfoldig og ha mot til å tenke annerledes, så folkekirken ikke bare søndagen, men alle ukens dager skal være en synlig kirke som kommer nordmenn i møte og tar deres bekymringer, søken, tvil og tro på alvor.

 

 

Gå til innlegget

endelig?

Publisert over 8 år siden

tiden er overmoden for en velsugnelseshandling for homofile

 

 

Endelig ser det ut til at det skjer noe. Helga Haugland Bufuglien mener at kirken har brukt nok tid på å utrede velsignelseshandlinger for homofile. Og det er gledelig. For det er viktig med markeringer ved livets overganger, ikke bare i glede og lykke, men også i sorg og savn. I denne sammenheng spiller ritualene en stor rolle.

Ritualene, fastsatte ordninger for liturgier som gudstjenester, konfirmasjon, bryllup og begravelser er primært til for menneskenes - brukernes skyld. Derfor er det ikke merkelig at mange av oss sliter med flere av liturgiene. Mange av dem er virkelighetsfjerne og taler ikke til det moderne mennesket i dag. Derfor bør en åpne opp for mer ”brukermedvirkning” også i denne sammenheng.

 

Siden ritualer betyr mye for mennesker burde kirken burde av hensyn til sine medlemmer utarbeide flere fleksible liturgier, for eksempel for ektepar som sliter. For mange kan det være en ”vitamininnsprøyting” for ekteskapet med en samling i kirken og påfølgende fest!

Etter min mening bør det også utarbeides en liturgi for skilsmisse hvor ektefellene for eksempel kan gi gifteringene tilbake som et tegn på at man er fri. Videre kan en slik seremoni inneholde musikk, tale og en bønn om at de to som går fra hverandre ikke må hate og være bitre på hverandre om de ikke maktet å leve sammen inntil døden skilte dem.

For kirken må kunne velsigne alle dem som ønsker det. For når du velsigner et menneske aksepterer du det samtidig. Hvis du derimot nekter å velsigne det, ligger ikke fordømmelsen langt unna! Det er det siste mange homofile opplever når de nektes kirkelig velsignelse av sine forhold.

 

Den norske kirke er gift med ekteskapet, dvs. de autoriserte kirkelige ordninger som er vedtatt av kirkemøtet. Vi lærte mye om Jesus, alle vi som har gått på søndagsskolen. Han sa at sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld. Derfor kan ikke kirken nekte å gi mennesker forbønn og Guds velsignelse gjennom ulike typer virkelighetsnære liturgier selv om mange mener det får være grenser for hvor langt en kan gå!

Gå til innlegget

Finnes det en kristen politikk?

Publisert over 8 år siden

Foran kommunevalgkampen må vi minne hverandre om at Bibelen ikke gir oss svar på alle politiske spørsmål

 


Foran høstens kommunevalg kommer sikkert som vanlig debatten om kristne grunnverdier til å stå sengtralt i enkelte miljø . Der ”kristenfolket” står strekt er man opptatt av kristne hjertesaker! Kristne har ulikt livssyn og ulike politiske holdninger. Og slik må det være! Den tid er for lengst forbi da partiet som bærer kristennavnet har monopol på en kristen politikk! Og det er direkte ukristelig å hevde at Bibelen er en kokebok med oppskrifter på politiske løsninger. Det finnes i Norge praktiserende kristne i alle partier.


Det er alltid viktig å understreke våre grunnverdier. Dersom samfunnet lar disse verdiene flyte, vil markedet overta helse styringen. De aller fleste har det bra, men vi er i ferd med å få en ny underklasse. Og det skal et visst mot til å stemme på partier som gjennom ”sine kristne grunnverdier” overser de svakeste og skaper angst for det ukjente og fremmede! For det er langt fra det jeg vil kalle en kristen politikk! Det er det heller ikke at de gamle med rette(?) frykter sykehjemmet mer enn døden!

De kristne grunnverdier vi har og verner om, må ikke bli ekskluderende. For å være norsk er å være en del av et felleskap, et fellesskap som hviler på noen helt grunnleggende verdier. Norge er et demokrati. Et rettssamfunn. Et velferdssamfunn. Det betyr at samfunnet bygger på en grunnleggende respekt for det enkelte menneske og dets frihet.. Med frihet mener vi blant annet personlig frihet, ytringsfrihet, friheten til å tenke og tro - altså frihet til å være forkjellig. Skal vi lykkes i dette, trenger vi en konstruktiv integreringsdebatt med en åpen kommunikasjon hvor alle stemmer blir hørt og hvor det er et ønske fra alle parter om å finne frem til en gjensidig forståelse.

Det er vårt frihetsbegrep som skaper rom for mangfoldet. Vår kulturarv må bygge på respekt for andres tro. Jeg er redd for er at enkelte politikere kommer til å spille bevisst på fremmedfrykten og islamisering i den kommende valgkampen. Det er i hvert fall bygget på bibelske verdier. De er vanskelig å gjøre det flerkulturelle med all dets mangfold til en god valgkampsak, dessverre! For når gode og viktige saker settes opp mot hverandre, som midler til intergrering, helse og eldreomsorg- da må det gå galt. Og det vil det sikkert også gjøre i kommende valgkamp. Særlig kristelig er det ikke. Men Bibelen er ingen verktøybok for hvordan kompliserte politiske spørsmål skal løses. Likevel – Gud har skapt oss og gitt oss en viss person sunn fornuft! Og den kan brukes!


 

Gå til innlegget

kirken- en vernet bedrift?

Publisert over 8 år siden

Med stor interesse leste jeg intervjuet med lundpresten Knut Svennevig , som er en carissmi-prestene i avisen Agder. Jeg minnes hvordan de konservative har oppfordret meg om å levere kappe og krage. For slike som meg kunne ikke være ansatt i Den norske kirke. Jeg tilhørte mindretallet som var for kvinnelige prester. Det ble enda verre da jeg også var for homofile prester. Svennevig tilhørte det store flertallet. Nå er de i mindretall og ønsker en særordning som jeg aldri har opplevd at d ehar kjempet for på andres vegne. Ingen er tjent med at Den norske kirke er en vernet bedrift. De lokale menighetene må ha arbeidere som følger arbeidslivets spilleregler. Det gjelder selvsagt også carissimi-prestene. Følger de ikke tjenesteordningene, er det tjenesreforsømmelse! Og da må arbeidsgiver gripe inn. Det har biskopen i Stavanger nå gjort. Kirkelige ansatte er som andre mennesker. Men siden menighetene ikke er vernede bedrifter, må selvsagt biskopen eller en annen overordnet gripe inn nå det er nødvendig. Svennevig sier i intervjuet at han ikke har lyst til å miste jobben sin. Men da må han som alle andre kirkelige ansatte følge spillereglene. Hvis alle kirkelige ansatte skulle ha særordninger, hvordan hadde da kirken sett ut? Saken er i grunnen enkel. De som av samvittighetsgrunner ikke kan tjenesteordningene i kirken, må selvsagt fratre sine stillinger. Med sin martyrrolle vil nå carrisimi- prestene vil ha særodninger. Men skal også andre få det? Jeg fikk det ikke da jeg tilhørte et lite mindretall. Jeg måtte forholde meg til min sjef, biskopen i Oslo selv om jeg svært uenig med ham. Slik må det bare være! Jeg ønsker ikke på noen måte meningsmotstandere bort fra kirken. Men siden kirken ikke er en vernet bedrift med særodninger, må alle forholde seg til sin tilsynsmann, biskopen, selv om denne har et annet bibelsyn enn det de skulle ønske!

 

Med stor interesse leste jeg intervjuet med lundpresten Knut Svennevig , som er en carissmi-prestene i avisen Agder. Jeg minnes hvordan de konservative har oppfordret meg om å levere kappe og krage. For slike som meg kunne ikke være ansatt i Den norske kirke. Jeg tilhørte mindretallet som var for kvinnelige prester. Det ble enda verre da jeg også var for homofile prester. Svennevig tilhørte det store flertallet. Nå er de i mindretall og ønsker en særordning som jeg aldri har opplevd at d ehar kjempet for på andres vegne.

Ingen er tjent med at Den norske kirke er en vernet bedrift. De lokale menighetene må ha arbeidere som følger arbeidslivets spilleregler. Det gjelder selvsagt også carissimi-prestene. Følger de ikke tjenesteordningene, er det tjenesreforsømmelse! Og da må arbeidsgiver gripe inn. Det har biskopen i Stavanger nå gjort.

 

Kirkelige ansatte er som andre mennesker. Men siden menighetene ikke er vernede bedrifter, må selvsagt biskopen eller en annen overordnet gripe inn nå det er nødvendig. Svennevig sier i intervjuet at han ikke har lyst til å miste jobben sin. Men da må han som alle andre kirkelige ansatte følge spillereglene. Hvis alle kirkelige ansatte skulle ha særordninger, hvordan hadde da kirken sett ut?

 

Saken er i grunnen enkel. De som av samvittighetsgrunner ikke kan tjenesteordningene i kirken, må selvsagt fratre sine stillinger. Med sin martyrrolle vil nå carrisimi- prestene vil ha særodninger. Men skal også andre få det? Jeg fikk det ikke da jeg tilhørte et lite mindretall. Jeg måtte forholde meg til min sjef, biskopen i Oslo selv om jeg svært uenig med ham. Slik må det bare være!

 

Jeg ønsker ikke på noen måte meningsmotstandere bort fra kirken. Men siden kirken ikke er en vernet bedrift med særodninger, må alle forholde seg til sin tilsynsmann, biskopen, selv om denne har et annet bibelsyn enn det de skulle ønske!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
3 dager siden / 3037 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1549 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1419 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 954 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 857 visninger
Debatten om kvinners prestetjeneste er over
av
Bård Mæland
rundt 1 måned siden / 764 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere