Knut Sand Bakken

Alder: 1
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

17. mai og kirkegang

Publisert over 9 år siden

Før sluttet banetoget 17.mai foran kirken. Og barna gikk til gudstjeneste. Nå er det et unntak .

 

 

Mange, kanskje særlig eldre beklager at kristendommen ikke har den plass i samfunnet som tidligere. Og de minnes fulle gudshus med barnesang 17.mai. Sekulariseringen har etter deres syn hovedskylden. Sekularisering er brukt som en betegnelse på enkeltmenneskets, kulturens og samfunnslivets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer. Dette er etter min mening en positiv utvikling.

Det moderne samfunns krav om likebehandling av alle borgere uansett livssynsmessig tilhørighet, står sentralt i menneskerettighetene. Det innebærer et krav om at staten må opptre stadig mer livssynsmessig nøytralt. Dette medfører også et krav om sekularisering av staten ved at den ikke kan favorisere en eller noen religioner framfor andre.Selvsagt er det hyggelig med overfylte kirker 17. mai. Men ingen kan tvinges inni er gudshus, heller ikke på vår nasjonaldag. 17 mai er en dag vi ser tilbake. Det er viktig å gjøre det, for vi er i ferd med å bli historieløse. Det kan derfor være godt å ha det gamle arvegodset med seg. Dessuten vil det fremdeles være sterke bånd mellom stat, folk og kirke, selv om disse bånd vil svekkes i vårt flerkulturelle samfunn. Men så lenge vi har vårt flagg med korset, vil vi bli minnet om de tette bånd mellom kirken og folket.

 

Gå til innlegget

Religiøs lapskaus

Publisert over 9 år siden

Det er ikke så mange år siden det såkalte ”opplyste” menneske mente at religionens tid var forbi. Og det var ikke bare kulturradikalere eller mennesker i kirkekritiske miljø som mente det. Ved Det teologisk fakultet på 60-tallet var vi studenter opp

Ved Det teologisk fakultet på 60-tallet var vi studenter opptatt av hva vi som kommende prester skulle gjøre når religionens tid var forbi. For i en tid med opplysning og fremskritt ville det være vitenskapen som satte dagsorden!

 

Slik tenkte vi den gang. For allerede på 60-tallet møtte vi kimene til oppbruddet, protesten til det bestående og behovet for ”finne seg selv” og”definere virkeligheten på ny.” Det førte til eksperimentering, famling og søken, noe som førte til mange av de alternative bevegelser vi har i dag.

 

Religionen blomstrer. Folk tror i øst og vest. Vi har på mange møter fått en religiøs lapskaus. Kristne skaper sin hjemmelagete tro ved å velge i de øverste hyller på det religiøse supermarked med new-age og andre moderne varianter, ofte påvirket av Østens religioner og mystikk er situasjonen en annen. Med lukkede øyne kan vi som prinsessen møte engler og andre lysvesener som kan få betydning for vår personlighetsvekst. Men englene er ikke det sentrale hos henne. Det sentrale er selve kjærlighetskraften, innsikten den enkelte har. I vårt indre finnes det et stort potensial for personlighetsvekt.

 

Mange reagerer negativt på denne nyreligiøsiteten som ligger på siden av den mer tradisjonelle lutherske kristendom med sine dogmer. Og de som tenker annerledes får gjennomgå. Men dette handler om noe langt mer enn engler og samtale med avdøde selv om det på mange måter er en ”religiøs lapskaus” vi møter i mange alternative bevegelser.

 

Jeg ønsker ikke å bruke en slik betegnelse, men ser frem til en mer fruktbar samtale der vi i større grad viser respekt for hverandre. Da må vi lære oss å lytte. Det har ikke vår kirke alltid vært like flink til, i hvert fall ikke mot dem som tenker annerledes. Mye av tankegodset til de alternative bevegelsene virker fremmed, også for meg. Jeg skal ærlig innrømme det. Men jeg treffer daglig mennesker i forbindelse med dåp og bisettelser som er religiøse. De har sin egen mer eller mindre hjemmelagede tro.

 

Men troen er som mange andre livsområder blitt privatisert! Stadig flere klarer seg tilsynelatende bra uten kirken. Men vil kirken på sikt klare seg uten mennesker. Vi trenger derfor en kirke som ikke diskriminerer, men forsøker å inkludere ved å ta den religiøse søken på alvor! Derfor bør kirken i større grad formidle sin kunnskap i det offentlige rom, delta på alternative messer og andre aktuelle arenaer.

 

Skal Den norske kirke fortsatt være en åpen og lyttende folkekirke må den forsøke å bli litt mindre saksorientert. For i kirken må vi alltid mene noe. Vi er i ferd med å få en meningskirke! Hvor har det blitt av undringen ogtilbedelsen? En kirke som har svar på alt, kan ikke vente og fange opp den åndelige og religiøse lengselen som rører seg i folket.

 

 

Gå til innlegget

Bibelsyn og "rettroenhet"

Publisert over 9 år siden

De som har orket å følge noe med i den kirkelige debatt fra sidelinjen har sikkert merket seg at kirken alltid har testspørsmål som stilles for å verne om ”den rette læren.” Et testspørsmål er bibelsynet, noe Espen Ottesen stadig tar opp.

 

Den norske kirke som de fleste av oss tilhører har heldigvis i stor
grad evnen til å tilpasse seg tiden vi lever i. Noen av de mest
bibeltro og Human- etisk forbund mener det får være grenser for å
tilpasse seg en ny tid.  De som er interessert i temaet oppfordres til
å gå gjennom gamle bispeprotokoller: Her kommer det tydelig frem hva
biskopene har ment gjennom tidene. Og det er interessant lesning som
viser at biskopene i dag ikke mener det samme som de gjorde for en del
år tilbake. Og godt er det!  For tidene forandrer seg og også Bibelens
”klare” ord blir mindre klare i møtet med en ny virkelighet.   Det er
som med biskopene som for oss andre, vi forandrer mening i løpet av
livet. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi ikke fulgt med i utviklingen.
Det gjør ikke Espen Ottesen som har vanskeligheter med å akseptere at
ikke alle kristne tenker slik som han.

Det må være fullt mulig å leve med uenighet i et kirkesamfunn som Den
norske kirke. Og medlemmer som leser de hellige skrifter som annen
oppbyggelig litteratur og mener Kristus og kjærligheten er det
sentrale i det bibelske budskapet. Men like fullt lar det seg ikke
skjule at uenigheten i sak og ulikt bibelsyn kan gå svært dypt hos
oppriktige kristne, noe Ottesen viser. Når vi i kirken debatterer
vanskelige emner, kan ingen felle dommer over andres syn. Det opplever
jeg at Espen Ottesen gjør. Det er vanskelig å føre en samtale med
en som kun er på egen banehalvdel.

Det vil alltid være noen som ikke makter å leve med spenninger og
uenighet og ikke er i stand til å respektere sine medkristne, noe jeg
dypt beklager.

I hvor stor grad må den kristne tro bygge på et bestemt bibelsyn?
Hvor ²bibeltro² må en teologisk professor eller prest i Den norske
kirke være? Det vil alltid være medkristne som ikke aksepterer at det
finnes ulike bibelsyn i folkekirken, dessverre. Jeg opplever at EspenOttesen er en av dem.

Gå til innlegget

Bibelsyn og "rettroenhet"

Publisert over 9 år siden

De som har orket å følge noe med i den kirkelige debatt fra sidelinjen har sikkert merket seg at kirken alltid har testspørsmål som stilles for å verne om ”den rette læren.” Et testspørsmål er bibelsynet, noe Espen Ottesen stadig tar opp.

Den norske kirke som de fleste av oss tilhører har heldigvis i stor
grad evnen til å tilpasse seg tiden vi lever i. Noen av de mest
bibeltro og Human- etisk forbund mener det får være grenser for å
tilpasse seg en ny tid.  De som er interessert i temaet oppfordres til
å gå gjennom gamle bispeprotokoller: Her kommer det tydelig frem hva
biskopene har ment gjennom tidene. Og det er interessant lesning som
viser at biskopene i dag ikke mener det samme som de gjorde for en del
år tilbake. Og godt er det!  For tidene forandrer seg og også Bibelens
”klare” ord blir mindre klare i møtet med en ny virkelighet.   Det er
som med biskopene som for oss andre, vi forandrer mening i løpet av
livet. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi ikke fulgt med i utviklingen.
Det gjør ikke Espen Ottesen som har vanskeligheter med å akseptere at
ikke alle kristne tenker slik som han.

Det må være fullt mulig å leve med uenighet i et kirkesamfunn som Den
norske kirke. Og medlemmer som leser de hellige skrifter som annen
oppbyggelig litteratur og mener Kristus og kjærligheten er det
sentrale i det bibelske budskapet. Men like fullt lar det seg ikke
skjule at uenigheten i sak og ulikt bibelsyn kan gå svært dypt hos
oppriktige kristne, noe Ottesen viser. Når vi i kirken debatterer
vanskelige emner, kan ingen felle dommer over andres syn. Det opplever
jeg at Espen Ottesen gjør. Det er vanskelig å føre en samtale med
en som kun er på egen banehalvdel.

Det vil alltid være noen som ikke makter å leve med spenninger og
uenighet og ikke er i stand til å respektere sine medkristne, noe jeg
dypt beklager.

I hvor stor grad må den kristne tro bygge på et bestemt bibelsyn?
Hvor ²bibeltro² må en teologisk professor eller prest i Den norske
kirke være? Det vil alltid være medkristne som ikke aksepterer at det
finnes ulike bibelsyn i folkekirken, dessverre. Jeg opplever at EspenOttesen er en av dem.

 

Gå til innlegget

Den norske nasjonalbygningen

Publisert over 9 år siden

Den norske nasjonalbygningen er ikke over. Vi skal snart feire 17. mai og oppleve et fargerikt fellesskap i det flerkulturelle Norge. Men hva binder oss sammen? Dette er en debatt vi ikke blir ferdig med. Den vil sikkert stå sentralt i valgkampen.

 

 

Med den innvandring vi har hatt  og den globalisering vi står overfor, er vi blir vi nødt til å drøfte og forholde oss til hvordan vi sikrer et fellesskap som kan romme mangfold og ulikheter på en, positiv og god måte. Norge må ikke ende med at bli et geografisk område høyt mot nord hvor forskjellige grupper lever i parallelle samfunn med vidt forskjellige normer om hva som er riktig og galt. Vi må forstå hverandre, ikke bare språklig, men også når det gjelder hverandres handlinger og levemåte.

 

Men noe må ligge i bunn. Flagget? Men hvor norsk er identitetstegnet flagget? Ikke så mye. Korset er i hvert fall importert fra Rom. Og hva Vår Herre angår, så er Han vel heller ikke norsk!

Hva så med den hellige bok, Bibelen? Bøkenes bok har hatt meget stor betydning for norsk moral, etikk og lovgivning. Men ingen norske teologer har satt en eneste bokstav eller et komma i denne boken, som vi har overtatt fra området omkring Middelhavets østlige bredd, nemlig bibelhistoriens Jødeland. Dessuten er det stadig flere som har Koranen som den hellige bok som skal veilede dem gjennom livet.

Og listen kunne vært gjort atskillelig lenger. Men likevel må det være et eller annet som binder oss sammen. Å være norsk er å være en del av et felleskap, et fellesskap som hviler på noen helt grunnleggende verdier. Norge er et demokrati. Et rettssamfunn. Et velferdssamfunn. Det betyr at samfunnet bygger på en grunnleggende respekt for det enkelte menneske og dets frihet.. Med frihet mener vi blant annet personlig frihet, ytringsfrihet, friheten til å tenke og tro - altså frihet til å være forkjellig.

Vi trenger møtesteder for dialog hvor vi kan snakke med hverandre og sammen finne frem til løsninger for en bedre integrering. Men da må vi møtes som likeverdige. Vi skal være glade for at muslimer med sin bakgrunn aldri vil bli helt som oss. For det må i et pluralistisk samfunn som det norske er, være toleranse og respekt for andres tro og kultur. Alle uansett tro skal føle at de er akseptert og verdsatt i Norge, i et land hvor full religionsfrihet er grunnlovsfestet.

Nå er tiden inne for å møtes som likeverdige. Men hvis man skal være en del av det norske fellesskapet, er der noen helt klare demokratiske spilleregler som er hevet over enhver debatt. Man skal ha respekt for andre mennesker, men man skal ikke være så tolerant at man tolererer intoleranse.

Og det er viktig- vi har alle selv et ansvar for at bli en del av fellesskapet. De grunnverdier vi har og verne om er ikke ekskluderende. De er inkluderende. Det er vårt frihetsbegrep som skaper rom for mangfoldet.

Sagt på en annen måte: Regner man seg selv som norsk kan man snakke og skrive norsk. Og man holder fast på de demokratiske grunnverdier. Da er ikke veien lang til en vellykket integrering. Men velger man å leve annerledes så utelukker man sig selv fra fellesskapet og derved fra å bli skikkelig integrert i det norske samfunn. Og hvis integrasjonen skal lykkes, er det ikke kun en sak for politikere og offentlige myndigheter.

Mitt budskap: Integrasjon er en oppgave, som kun har én løsning. Den må lykkes i Oslo. Våre nye landsmenn må oppnå den samme deltagelse i samfunnet som etniske nordmenn. For det er noe som må kunne samle de langt fleste av oss selv om vi innbyrdes er svært forskjellige. Det er de gamle eller dyder som kjærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet. Det Norge jeg identifiserer meg med, er et åpent og kosmopolitisk, som ikke er redd for den store verden utenfor kongeriket. Vår multikulturelle identitet er svært velegnet i vår globaliserte tidsalder. Som verdensborgere fra Norge har jeg en ekstra gevinst som gjør meg i stand til å åpne opp og tenke nytt, utradisjonelt og annerledes om min norske identitet.

Det er ikke lett å fylle «norskhet» med innhold i 2011.Og vi klarer aldri helt å forklare det som er ekte norsk i møte med som ikke er norsk- hvor mye enn forsøker! Og det meste her i verden er som kjent ikke norsk. Selv om mange skulle ønske det var det! Noen av dem er politikere som kommer til å spille bevisst på fremmedfrykten i den kommende valgkampen.

Av hensyn til det flerkulturelle Norge er det viktig at det i valgkampen blir en seriøs debatt om norsk innvandringspolitikk som i høyeste grad bør angå oss.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3285 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1215 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1057 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
16 dager siden / 876 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
8 dager siden / 803 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
8 dager siden / 617 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
20 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere