Knut Sand Bakken

Alder: 0
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

Menighetsråd eller menighetsstyre?

Publisert 19 dager siden

Jeg var nylig til gudstjeneste i en oslomenighet. Under kunngjøringene kom det frem at valgkomiteen i menigheten ikke hadde fått nok kandidater til listen til nytt menighetsråd. Jeg tror ikke denne menigheten er i en særstilling. Også andre menigheter sliter sikkert med å skaffe nok listekandidater.

 Deter sikkert mange grunner til det. Kanskje er en 4- årsperiode for lenge. Noen opplever kanskje at menighetsrådet er et menighetsstyre som er mest opptatt av økonomi. Det har blitt et offentlig forvaltningsorgan og har ikke sin oppmerksomhet rettet mot det som sies i kirkelovens paragraf 4,  hvor det slås fast at  rådet skal ha sin oppmerksomhet rettet mot alt som kan vekke og styrke det kristne liv i soknet. 

Nå kan det selvsagt diskuteres hva som er det «kristelige liv. Det er noe mer enn trosopplæring, bibeltimer og oppbyggelige møter. Jeg tror rådene selv må bestemme hva de legger i begrepet. Men hvis det meste av arbeidet er av økonomisk art, vedlikehold av kirker og gravlunder, tror jeg ikke det er fristende nok å sitte i rådet eller skal vi heller kalle det styret?

Gå til innlegget

Påsken med sorger og gleder

Publisert rundt 1 måned siden

Liv og død - det er jo hva påsken dypest sett handler om. Livet blir fattigere hvis vi ikke gir plass til både sorg og glede, langfredager og påskemorgener.

Mens kongeriket feirer påske fra fredag før palmesøndag til 3. påskedag(intet annet land har så lang påskeferie!) ser mange frem til”vanlige” hverdager.  For den stille uke blir vel stille formange, særlig eldre som ser frem til at påsken er over. Menhjemmepåsken har forandret seg. Du kan få kjøpt matvarer, gå på kino eller ta en utepils langfredag, noe som var utenkelig for 10 årsiden.

Livog død - det er jo hva påsken dypest sett handler om. Livet blir fattigere hvis vi ikke gir plass til både sorg og glede,langfredager og påskemorgener.

 ”Påskekrimmen”har erstattet gudstjenestens drama. Det er litt vanskelig å forståhvorfor vi avsetter en hel våruke for å feire britiske drap! Menpåsken feires på mange måter. Mange er som nevnt ikke en gang klarover hvorfor vi har en ukes vårferie i mars eller april. Dagensmoderne mennesker i den vestlige verden er på mange måter Gudsbarnebarn. Det er avstand til troen, men likevel kontakt. For religionen blomstrer.  

Påskener på mange måter forbundet med symboler. Korset symboliserer Jesudød. Og mange av oss opplever flere korsdager gjennom livet. Dager som er tunge og vanskelige. Vi har alle våre kors å bære. Lammeter et bilde på Jesus som ofret seg selv. Og egget symboliserer livetsom bryter frem. Og ordentlig påske blir det jo ikke uten egg. Deter et bilde på Jesus som bryter seg ut av døden, men også et bildepå at vi mennesker blir født på ny. Også påskeliljene er etsymbol på de nye livet. Og sola som vi alle er opptatt av i påskehøytiden er fra gammelt av et kristent symbol fordi Jesus og sola gir liv og vekst.

Når vi feirer påske på fjellet, i skjærgården, på de sydlige breddegrader eller hjemme og ser noen av disse symbolene ved forkostbordet, i et ukeblad, på TV eller ute i naturen kan vi kanskje tenke litt over hva de betyr. Livet blir fattigere hvis vi ikke gir plass til både sorg og glede, langfredager og påskemorgener. For hele livet med alle dets motsetninger kommer til uttrykk i påsken. 

 




 


Gå til innlegget

Bli listekandidat til nytt menighetsråd

Publisert rundt 2 måneder siden

Dere som leser dette vet at det er valg til menighetsråd og bispedømmeråd i september. Valget kommer helt i skyggen av kommune- og fylkestingsvalget. For de aller fleste valgbare kirkemedlemmer er ikke opptatt av kirkens styre. Valget er for mange nærmest en ikke-sak.


Kirkemøteter nettopp avsluttet. De aller fleste medlemmer vet ikke en gang at det har vært. Det må gjentas til stadighet så vi ikke glemmer det. Kirken på lokalplan er langt viktigere enn kirken sentralt. Men den lokale menighet er også ofte fjern fra vår hverdag. Den er for de mest aktive, kirkens "a-medlemmer".   De nære ting som utbygging av barnehager, barn og unges oppvekstvilkår og en trygg alderdom regnes ikke som menighetsarbeid. Derfor er det ikke spennende nok å sitte menighetsrådet. Det må tenkes nytt og utradisjonelt om rådenes arbeid, og soknepresten må akseptere at det er medlemmer som har et annet teologisk grunnsyn enn henne. Det må være naturlig at lokalmenighetene engasjerer seg i lokalt.  Menighetsrådene må stå fritt i sitt arbeid. Og de bør ha ulik profil. For det er viktig å lytte til medlemmene lokalt. Alle menigheter behøver ikke å gjøre alt på samme måte. Men de må ha  tapt sitt hjerte til evangeliet. Har de det, vil menighetslivet være preget av mangfold og engasjere ikke bare enkelte medlemmer, men nesten  hele lokalmiljøet. 

Tiden er overmoden for en kirke med nærhet til grasrota og det som rører seg i befolkningen. Det er mange som ikke er særlig aktive i kirken,som ønsker å fornye kirken. Det har de anledning til ved dette valget. Og kanskje burde du som regner deg som et  "b-medlem" si ja til å stille som listekandidat til menighetsrådet? For mange steder sliter de med å få fylt listen. Noen kunne kanskje tenke seg det, men føler seg ikke fromme nok. Men stiller du, kan være med å bestemme hva slags kirke du ønsker, en menighet for de spesielt interesserte eller en som er åpen for alle og er opptatt av å tenke nytt!

Gå til innlegget

Forkynnelse- synd og dom

Publisert 3 måneder siden

Kan vi forkynne slik vi gjorde for 20-30 år siden. Tidene forandrer seg, men det gjør ikke alltid forkynnelsen. Er der fordi vi ikke våger?

De ter mange «stammespråk» i samfunnet. Politikerne har sitt, Rema-ansatte  sitt. Og vi som er vokst opp lekmannsforkynnelse er fortrolig med «kanaans språk.» 


Når en predikant utelater begrep som synd, frelse, dom og fortapelse i forkynnelsen, behøver det ikke bety at det bibelske stoffet er utvannet. Det er utfordrende å fjerne seg fra «kanaans språk» og finne et språk som er mer tilpasset mennesker som lever i dag. Barn har ikke kristendomsundervisning som vi gamle hadde. Og forkynnelsen med de sentrale kristne begrep virker fjern og uaktuell for storedeler av befolkningen.  Og Guds klare ord er langt fra klart!


Jeg leser mine prekener fra 1970-tallet. Prekene bærer preg av at tilhørerne visste hva det dreidde seg om. Kanskje hadde de mistetbarnetroen, men de hadde kunnskap om den kristne tro. Men tidene har forandret seg.Spørsmålet er om jeg som predikant har fått det med meg? Kan jeg f.eks holde en preken idag som jeg holdt for 40 år siden?  Noen vilsi det er mulig. Jeg er usikker. Vi eldre har mye å lære av de unge som kommer ut fra teologiske lærestedet. 

Jeg hørte for en tid tilbake en andakt som var helt fri fra kjente kristne begrep og dogmer. Mange vil sikkert si at andakten ikke var «kristen og oppbyggelig nok.» Når ikke  ord som synd, dom, omvendelse og frelse forekommer må vel noe være galt? Om ikke alle begrepene blir nevnt, bør i hvertfall synd og frelse stå sentralt? Men det er etter mitt syn fullt mulig uten at ordene blir nevnt direkte? Det tror jeg dagens predikanter trenger å lære! Men det er ingen lett oppgave å komme bak de gamle ordene og finne nye som de fleste forstår. 


Mange av oss våger ikke å preke på en ny og utradisjonell måte selv omde fleste tilhørerne ikke har den samme bibelske kunnskapen som for 20-30 år siden. Kanskje skulle vi forsøke?

Gå til innlegget

Tron-mer enn er privatsak!

Publisert 4 måneder siden

Med individualismen har stadig mer blitt enprivatsak, også vår tro. Den har ingen andre noe med.



Hvorfor gå i kirke eller til gudstjeneste når jegkan sitte hjemme og dyrke min private tro? Denne tendensen medprivatreligion faller inn i dagens tenkning og individualisme hvortrenden er at vi skal klare oss selv. «Jeg skal ikke prekes til. Jegkan tenke selv,» sa en yngre mann. Mange tenker som han. Ogbesøkstallet i kirker og bedehus fra Nordkapp til Lindesnes har iflere år vist en negativ trend!  

Jeg opplever tidens individualisme som envillfarelse. Fellesskapet har stor betydning. Og kirkens fellesskap.Det er problematisk at man på forhånd avskriver de muligheter somgjemmer seg i kirkens fellesskap som bygger på flere hundre årstradisjoner. I kirken lever et historisk gods og alle de bilder somer overlevert oss fra tidligere generasjoner. Den som våger seg ikirken har mulighet for å komme ut av den individualistisketenkingen. 

Men hvorfor skal vi klumpe oss sammen med dem somtenker akkurat som oss? Svaret er enkelt. Det er da mer fruktbart åvære i et fellesskap med mangfold? Det er nettopp dette fellesskapetsom bør prege en norsk folkekirkemenighet, noe som dessverre ikkealltid er tilfelle. Derfor holder mange med borte!

Det er ønskelig at de lokale menighetene praktisererdet folkekirkelige i folkekirken. Det betyr å være kirke forfolkets skyld, på folks premisser og med det folkelige behov somdrivkraft. Kirken skal være der for folks skyld. Tenk påbegravelsene. De blir holdt for folks skyld, på folks premisser ogmed det folkelige behov som drivkraft. Og alle slags mennesker kommeri begravelser i folkekirken!

Nå vet jeg utmerket godt at mange «personligekristne»  vil hevde at folkekirken ikke er en ordentlig kirke. Mendet må da være fullt mulig å leve med uenighet i et kirkesamfunnsom Den norske kirke? Mange medlemmer leser de hellige skrifter somannen oppbyggelig litteratur og mener Kristus og kjærligheten er detsentrale i det bibelske budskapet. Men like fullt lar det seg ikkeskjule at uenigheten i sak og ulikt bibelsyn kan gå svært dypt hosoppriktige kristne. 

I dagens debatt om kirkens identitet kan det værerelevant å stille spørsmål om i hvor stor grad den kristne tro måbygge på et bestemt bibelsyn? Det vil dessverre alltid være noensom ikke makter å leve med spenninger og uenighet og ikke er i standtil å respektere sine medkristne med et annet bibelsyn. 

Mange er pga de ulike bibelsynene bekymret forsamholdet i folkekirken og et levende fellesskap. Det splitter merenn en bispeutnevnelse! For det vil alltid være enkelte som ikkemakter å leve med spenninger og uenighet og ikke er i stand til årespektere sine medkristne. Når flere truer med å stå utenforfellesskapet i Den norske kirke, er det selvsagt beklagelig. Mengjennom hele kirkens historie har det vært splittelser. Det kanselvsagt også skje i Den norske kirke !

Mitt håp er at det fortsatt skal finnes fellesskaphvor troen kan leves ut, hvor vi kan ha en samtale om tro og hvordanden kan tolkes i dag i vår hverdag, et fellesskap der vi søkeretter mening, trøst og håp, både i medvind og motvind. Men skal vifå slike fellesskap i folkekirken, må flere innse at troen ikke eren privatsak!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere