Knut Sand Bakken

Alder: 0
  RSS

Om Knut Sand

Følgere

Tron-mer enn er privatsak!

Publisert 21 dager siden

Med individualismen har stadig mer blitt enprivatsak, også vår tro. Den har ingen andre noe med.



Hvorfor gå i kirke eller til gudstjeneste når jegkan sitte hjemme og dyrke min private tro? Denne tendensen medprivatreligion faller inn i dagens tenkning og individualisme hvortrenden er at vi skal klare oss selv. «Jeg skal ikke prekes til. Jegkan tenke selv,» sa en yngre mann. Mange tenker som han. Ogbesøkstallet i kirker og bedehus fra Nordkapp til Lindesnes har iflere år vist en negativ trend!  

Jeg opplever tidens individualisme som envillfarelse. Fellesskapet har stor betydning. Og kirkens fellesskap.Det er problematisk at man på forhånd avskriver de muligheter somgjemmer seg i kirkens fellesskap som bygger på flere hundre årstradisjoner. I kirken lever et historisk gods og alle de bilder somer overlevert oss fra tidligere generasjoner. Den som våger seg ikirken har mulighet for å komme ut av den individualistisketenkingen. 

Men hvorfor skal vi klumpe oss sammen med dem somtenker akkurat som oss? Svaret er enkelt. Det er da mer fruktbart åvære i et fellesskap med mangfold? Det er nettopp dette fellesskapetsom bør prege en norsk folkekirkemenighet, noe som dessverre ikkealltid er tilfelle. Derfor holder mange med borte!

Det er ønskelig at de lokale menighetene praktisererdet folkekirkelige i folkekirken. Det betyr å være kirke forfolkets skyld, på folks premisser og med det folkelige behov somdrivkraft. Kirken skal være der for folks skyld. Tenk påbegravelsene. De blir holdt for folks skyld, på folks premisser ogmed det folkelige behov som drivkraft. Og alle slags mennesker kommeri begravelser i folkekirken!

Nå vet jeg utmerket godt at mange «personligekristne»  vil hevde at folkekirken ikke er en ordentlig kirke. Mendet må da være fullt mulig å leve med uenighet i et kirkesamfunnsom Den norske kirke? Mange medlemmer leser de hellige skrifter somannen oppbyggelig litteratur og mener Kristus og kjærligheten er detsentrale i det bibelske budskapet. Men like fullt lar det seg ikkeskjule at uenigheten i sak og ulikt bibelsyn kan gå svært dypt hosoppriktige kristne. 

I dagens debatt om kirkens identitet kan det værerelevant å stille spørsmål om i hvor stor grad den kristne tro måbygge på et bestemt bibelsyn? Det vil dessverre alltid være noensom ikke makter å leve med spenninger og uenighet og ikke er i standtil å respektere sine medkristne med et annet bibelsyn. 

Mange er pga de ulike bibelsynene bekymret forsamholdet i folkekirken og et levende fellesskap. Det splitter merenn en bispeutnevnelse! For det vil alltid være enkelte som ikkemakter å leve med spenninger og uenighet og ikke er i stand til årespektere sine medkristne. Når flere truer med å stå utenforfellesskapet i Den norske kirke, er det selvsagt beklagelig. Mengjennom hele kirkens historie har det vært splittelser. Det kanselvsagt også skje i Den norske kirke !

Mitt håp er at det fortsatt skal finnes fellesskaphvor troen kan leves ut, hvor vi kan ha en samtale om tro og hvordanden kan tolkes i dag i vår hverdag, et fellesskap der vi søkeretter mening, trøst og håp, både i medvind og motvind. Men skal vifå slike fellesskap i folkekirken, må flere innse at troen ikke eren privatsak!

Gå til innlegget

Til lykke med fødselen

Publisert 2 måneder siden

Mange russere ønsker hverandre god jul med hilsenen «Til lykke med fødselen».

Når vi i forbindelse medhøytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.  

I vårt flerkulturelle Norge må vi la jul være jul og feire den slik vi selv ønsker. For det er  ikke mulig å gi noe godt svar på hva som er den riktige måten å feire jul på.  

Åpner opp

Men selv om desember er full av motsetninger, åpner advent og julehøytiden opp. For desember rører ved noe av det dypeste i oss og lar oss på mange måter la jul være jul. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året liggergjemt bak låste dører. 

Det er viktig å gi plass til alt desember rommer, glede og forventning, jubel og glede, men også anger og sorg.  For vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Men de gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet vi må leve med, også i årets siste måned! 

Utfordring

Jeg møter stadig mennesker som opplever at folkekirken er fjern. Den angår ikke deres liv.  Over 500 000  går i kirken i julaften. Det må være en stor utfordring for prestene å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor.  De må snakke et språk folk forstår. Det gjør de ikke alltid, heller ikke i jula.

Predikantene bør legge legge mindre vekt på læren. De må åpne mer opp for undring og tilbedelse, ja de må  gi oss lov til å være desemberreligiøse! 

 Og fordi Gud ble menneske og kommer til oss som et hjelpeløst barn, kan vi midt i vår verdslighet si som russerne «Tillykke med fødselen!» 

Gå til innlegget

Desember-mer enn forbruk?

Publisert 3 måneder siden

Desember er en travel tid. Blir det tid til undring ?

 

En kveld i desember med fulle butikker. Mange er på jakt etter julegaver til sine kjære som ikke ønskerseg noe for de har alt. Det skal i sannhet oppfinnsomhet til å finneen passende julegave. Nisser har de sikkert nok av.  Hva med enengel? For desember er noe mer enn dansen rundt gullkalven. Derforbetaler folk gjerne flere hundre kroner for å gå på advents- ogjulekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre omJosef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og medde gamle, kjære julesangene. For desember gjør noe med oss.Borgerne setter det religiøse rom på gløtt og minnes barndommensjul, minnene, tradisjonen og alle forventningene. 


Når vi i forbindelse med høytidenblir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne.Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er avbetydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noepatentsvar. Og hvis det fantes ville vi ikke høre det !


Det er særlig i desember kontrasteneblir synlige. Det merker vi tydelig. For mange strekker ikke pengenetil.  Og en del hopper nok av forbrukerkarusellen da desember måvære noe mer. Men det er mange som aldri vil ha anledning til åstige på karusellen og betrakter det hele som tilskuere. 

 

Men desember er noe mer enn forbruk!  Ikirkelig sammenheng er førjulstiden en tid for anger og bot. Botenhar vel en heller en liten plass i våre juleforberedelser.  Vi kantil nød gå med på å redusere forbruket noe, for det er vissegrenser for feiring.  Men å snakke om dom, å gjøre bot og meldeseg ut av desembervirkeligheten er en fremmed tanke for de fleste avoss. Julemåneden er i sannhet  ikke er noe for amatører. I følgeundersøkelser opplever 38% kjøpepress. Og alt for mange brukerkredittkort. De ser ikke fram til januar og ubetalte regninger. Desember har i sannhet blitt forbrukersamfunnets største og mestheseblesende fest. Vel å merke- for dem som har råd til å hengemed. For det blir stadig flere som ikke har anledning til å delta ifesten.


Jeg tror det er viktig å gi plass tilbåde anger og sorg, jubel og glede nå i desember. Vi er sammensattemennesker som lever sammensatte liv. Det kan av og til virke truende.Men det er viktig at vi våger å leve livet i et bredt spekter ihele dets mangfold. De gamle norske folketradisjoner og den kristnehøytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet !


Det er så mye rundtomkring nå idesember med økt kjøpepress og stort forbruk !


Men det er også noe inni, en stall medkrybbe og et lite barn.

 

Desember gir oss lov til å værereligiøse. Og det er tillatt å snakke om Gud. Ikke den fjerne ogstrenge, men den nære og kjærlige, Han som kom til oss som ethjelpeløst barn. Han som ble født i en stall, vil dele våre kår.Gud viser sin solidaritet ved å bli menneske.


Det er noe eget med barnet. Når vi haret nyfødt barn i våre armer, skjer det noe med oss. Det er som omisen smelter og vi får kontakt med noe av det dypeste i oss selv.Det er noe av det samme som skjer med mange av oss når vi syngerbarndommens julesanger og hører juleevangeliet slik Lukas fortellerdet.


Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noe endelig svar på hva som er denriktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord.Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fortmoraliserende. Og dårlig samvittighet er noe vi nordmenn har nok avellers i året. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er detdårlig samvittighet. Barnet står sentralt i julehøytiden. Han somble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk deutstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha menneskertrøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er detvi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamleproblemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjentlandskap med et åpent sinn. Kanskje skulle vi for å kunne møte denreligiøse lengsel erklære de dogmer som ikke fremmer toleranse ogkjærlighet for døde ? Da ville muligens religiøsiteten vare merenn en måned i året?.

Gå til innlegget

Desember-mer enn forbruk?

Publisert 3 måneder siden

Desember er en trval tid. Blir det tid til undring ?

 

En kveld i desember med fulle butikker. Mange er på jakt etter julegaver til sine kjære som ikke ønskerseg noe for de har alt. Det skal i sannhet oppfinnsomhet til å finneen passende julegave. Nisser har de sikkert nok av.  Hva med enengel? For desember er noe mer enn dansen rundt gullkalven. Derforbetaler folk gjerne flere hundre kroner for å gå på advents- ogjulekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre omJosef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og medde gamle, kjære julesangene. For desember gjør noe med oss.Borgerne setter det religiøse rom på gløtt og minnes barndommensjul, minnene, tradisjonen og alle forventningene. 


Når vi i forbindelse med høytidenblir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne.Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er avbetydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noepatentsvar. Og hvis det fantes ville vi ikke høre det !


Det er særlig i desember kontrasteneblir synlige. Det merker vi tydelig. For mange strekker ikke pengenetil.  Og en del hopper nok av forbrukerkarusellen da desember måvære noe mer. Men det er mange som aldri vil ha anledning til åstige på karusellen og betrakter det hele som tilskuere. 

 

Men desember er noe mer enn forbruk!  Ikirkelig sammenheng er førjulstiden en tid for anger og bot. Botenhar vel en heller en liten plass i våre juleforberedelser.  Vi kantil nød gå med på å redusere forbruket noe, for det er vissegrenser for feiring.  Men å snakke om dom, å gjøre bot og meldeseg ut av desembervirkeligheten er en fremmed tanke for de fleste avoss. Julemåneden er i sannhet  ikke er noe for amatører. I følgeundersøkelser opplever 38% kjøpepress. Og alt for mange brukerkredittkort. De ser ikke fram til januar og ubetalte regninger. Desember har i sannhet blitt forbrukersamfunnets største og mestheseblesende fest. Vel å merke- for dem som har råd til å hengemed. For det blir stadig flere som ikke har anledning til å delta ifesten.


Jeg tror det er viktig å gi plass tilbåde anger og sorg, jubel og glede nå i desember. Vi er sammensattemennesker som lever sammensatte liv. Det kan av og til virke truende.Men det er viktig at vi våger å leve livet i et bredt spekter ihele dets mangfold. De gamle norske folketradisjoner og den kristnehøytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet !


Det er så mye rundtomkring nå idesember med økt kjøpepress og stort forbruk !


Men det er også noe inni, en stall medkrybbe og et lite barn.

 

Desember gir oss lov til å værereligiøse. Og det er tillatt å snakke om Gud. Ikke den fjerne ogstrenge, men den nære og kjærlige, Han som kom til oss som ethjelpeløst barn. Han som ble født i en stall, vil dele våre kår.Gud viser sin solidaritet ved å bli menneske.


Det er noe eget med barnet. Når vi haret nyfødt barn i våre armer, skjer det noe med oss. Det er som omisen smelter og vi får kontakt med noe av det dypeste i oss selv.Det er noe av det samme som skjer med mange av oss når vi syngerbarndommens julesanger og hører juleevangeliet slik Lukas fortellerdet.


Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noe endelig svar på hva som er denriktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord.Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fortmoraliserende. Og dårlig samvittighet er noe vi nordmenn har nok avellers i året. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er detdårlig samvittighet. Barnet står sentralt i julehøytiden. Han somble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk deutstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha menneskertrøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er detvi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamleproblemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjentlandskap med et åpent sinn. Kanskje skulle vi for å kunne møte denreligiøse lengsel erklære de dogmer som ikke fremmer toleranse ogkjærlighet for døde ? Da ville muligens religiøsiteten vare merenn en måned i året?.

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere