Knut Svenning

Alder: 60
  RSS

Om Knut

Sokneprest

Følgere

Nestemann ut

Publisert rundt 1 måned siden

Det er belyst gjennom vitnesbyrd fra flere kvinneprester hvordan det føles og oppleves når enkelte menn reserverer seg mot altertjeneste med dem. Det har jeg forståelse for. Men også menn kan kjenne det krenkende når de ikke får prestestillinger på grunn av sitt klassiske syn på kvinners og menns tjeneste i kirken. Å ikke bli ansatt er et tydelig signal på at en er uønsket av dem med myndighet.

Det var med skuffelse jeg leste biskopenes uttalelse «Ordinasjon og kollegafellesskap». I to lærespørsmål har vår kirke valgt å endre standpunkt, og kirken har kunngjort at det skal være rom for begge syn. Det første var ordinasjon av kvinner, det andre var ekteskap mellom like-kjønnede. I begge disse sakene har et antall prester som står for kirkens gamle standpunkt ansett den nye læren som å være i strid med Skriften og den økumenisk lære.

Augustana artikkel 7, som biskopene henviser til, handler om kirkens enhet. Ved å kreve fellesskap om ord og sakrament blant dem som har prestetjeneste i kirken, uttrykker biskopene at det ikke lenger er rom for oss som betrakter kirken som splittet og som står i den samme læretradisjon som tidligere generasjoner biskoper og store deler av den verdensvide kirke. Biskopene stempler oss ikke som vranglærere i ord, da ville de også ha satt det samme stempelet på sine forgjengere og størstedelen av kristenheten, men i praksis er det som vranglærere vi behandles når vi nå skal nektes ansettelse.

Den romslige kirke med stor takhøyde blir med ett trang for klassisk konservativ teologi. Nå er det trolig vi som skal ut. Hvem blir de neste? Det ser ut til at en ny holdning er kommet med ny preses, men skuffende er det også at de biskopene som gikk for å være konservative ikke tok dissens. Det holder ikke å si at det er bare å snakke med den lokale biskopen, så finner dere en lokal løsning. Med det prinsipielle vedtaket er skaden skjedd. Vår kirke er i en rekrutteringskrise til presteyrket. Etter hva jeg hører står prestestillinger ledige, eller utlyses for andre eller tredje gang, fordi den konservative presten som søkte ble nektet ansettelse.

Da jeg skulle søke ny prestestilling i Agder og Telemark bispedømme for tretten-fjorten år siden, søkte jeg åtte stillinger i fem prostier og fikk vite av daværende stiftstyreleder i Presteforeningen at med mindre jeg kunne si i intervju at mitt standpunkt i kvinneprestspørsmålet ikke ville få praktiske konsekvenser, så ville jeg ikke få noen prestestilling. Det var bestemt at kvinneprestspørsmålet ble tema i hvert intervju. Først da jeg ble spurt om å søke en stilling over grensen til Stavanger bispedømme, fikk jeg stilling.

Det er belyst gjennom vitnesbyrd fra flere kvinneprester hvordan det føles og oppleves når enkelte menn reserverer seg mot altertjeneste med dem. Det har jeg forståelse for. Men også menn kan kjenne det krenkende når de ikke får prestestillinger på grunn av sitt klassiske syn på kvinners og menns tjeneste i kirken. Å ikke bli ansatt er et tydelig signal på at en er uønsket av dem med myndighet.

Jeg har jobbet som prest i ganske mange år, men har knapt avstått fra altertjeneste på grunn av standpunkt i denne saken. Slik jeg ser det, skal det ikke mye til av romslighet for at kirken kunne la det være plass for oss, og plass for det vi bærer med oss og praktiserer av en lære som går tilbake til apostlene, og er bekreftet av de største kirkesamfunnene fram til dags dato. 

Med denne nye innstrammingen gir det ikke mening å anbefale presteyrket for unge menn som opplever kall til heltidstjeneste i en kristen sammenheng. Og kanskje enda mer alvorlig for kirken, er at med oss ute har Den norske kirke kastet vrak på det apostoliske budskapet vi bærer med oss.

Gå til innlegget

Etter mange års medlemskap kjenner jeg Presteforeningen som dyktig til å finne gode fellesløsninger og ikke ta stilling i stridsspørsmål. Med det siste utspillet fra sentralstyret har tydeligvis Presteforeningen skiftet strategi.

Jeg sier med dette opp mitt medlemskap i Presteforeningen. Årsaken er at Presteforeningen med den siste uttalelsen fra sentralstyret går inn for at kirken skal få en ny liturgi for vigsling av likekjønnede.

Etter mange års medlemskap kjenner jeg Presteforeningen som dyktig til å finne gode fellesløsninger og ikke ta stilling i stridsspørsmål. Da kvinners prestetjeneste skapte strid i vår kirke, bidro Presteforeningen gjennom utarbeidelse av kjøreregler til å gi tilstrekkelig rom i kirken for alle. Etter hva jeg mener å huske fra kurs for tillitsvalgte, skulle organisasjonen være både blind og døv i teologiske spørsmål, men like fullt stå opp for medlemmenes ve og vel. I dette siste aktuelle lærespørsmålet om samkjønnet samliv og ekteskap, har Presteforeningen ikke vært villig til å bidra til utarbeidelse av kjøreregler. Det nødvendige handlingsrommet som biskopene med tiden gav oss, har slik sett kommet uten fagforeningens medvirkning.

Med det siste utspillet har tydeligvis Presteforeningen skiftet strategi og gått inn for å velge side i et av vår tids mest brennbare teologiske stridsspørsmål. Med vedtaket om å gå inn for at Den norske kirke skal få ny liturgi for vigsling av likekjønnede, går foreningen inn for å endre vår kirkes lære i et vesentlig lærespørsmål. Liturgi er å betrakte som lære i vår kirke.

Det er en kjent sak for Presteforeningen at noen av dens medlemmer har tonet flagg i striden. På spørsmål fra Presteforeningens leder om hvorfor undertegnede og andre som med meg ikke kan være med på den veien vår kirke for tiden går, velger å bli i kirken og ikke melder oss ut, har jeg svart omtrent slik at vår samvittighet og lojalitet først og fremst er forankret i det oppdraget som kirken har gitt oss gjennom vår ordinasjon. Der er vi pålagt å forkynne Guds ord klart og rent som det er gitt oss i Den hellige Skrift, og som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse. Vi er kalt av kirken til å ta vare på mennesker gjennom sjelesorg og skriftemål, og trofast veilede og formane til sann omvendelse, levende tro på Kristus og et hellig liv i kjærlighet til Gud og vår neste.

Det er ikke noe som skulle tilsi at vi i tider der dette oppdraget blir spesielt vanskelig skal forlate vår post og vår oppgave. Heller skulle vi oppfordre hverandre til å bli og slutte opp om våre menigheter. Fra nå av må dette skje uten mitt medlemskap i Presteforeningen. Jeg ønsker ikke gjennom mitt medlemskap å gi støtte til en organisasjon som går inn for at kirken skal endre sin lære til noe som er nytt og fremmed for kirken, og dertil i strid med Skriften slik en verdensvid kristen kirke inntil nå har lært.

Med hilsen

 


Knut Svenning
sokneprest

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere